Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

TCC Costa Rica 2020? Jeg er med!

(Foto: Ian Corless)

Velkommen til Costa Rica. Et frodig paradis som ligger på den tynne armen som forbinder Sør-Amerika med Nord-Amerika og deler Det karibiske hav fra Stillehavet. Landet er kjent for sitt rike dyre og planteliv, for selv om landet er et av de minste i hele verden befinner hele 5% av alle verdens arter seg i dette landet som består av både jungel og regnskog, lange og vakre strender, fantastiske fossefall, ville elver og mange høye fjell og vulkaner. Kombinert med tropiske temperaturer og et folk som lever etter filosofien «Pura vida», (det rene eller det enkle livet), er dette den sanne oppskriften på hva et tropisk ferieparadis er. Eller løpeparadis da. For dette må jo være det perfekte stedet å ta på seg løpeskoene og dra på oppdagelsesferd!

TCC Costa Rica

Forkortelsen står for The Coastal Challenge Costa Rica og er et etappeløp på 236km med hele 10000 høydemeter som går over 6 dager. Det finnes også en kortere variant på 155km hvis man ønsker det. Løpet går i februar måned, nærmere bestemt 9-15 februar, og tar deg med på et løpeeventyr utenom det vanlige langs Costa Ricas vestkyst. I løpet av 6 dager får man oppleve å løpe på vakre strender langs stillehavskysten, gjennom frodig jungel og regnskog, opp i høylandet og på vakre fjellstier. Du vil krysse elver, løpe forbi vakre tropiske vannfall og se eksotiske dyr og planter på din vei.

(Foto: Ian Corless)

TCC Costa Rica regnes som et av de beste terrengløpene i verden og tidligere deltagere beskriver løpet som en komplett løpeferie hvor du løper i en fantastisk natur på dagtid for så å nyte et avslappet og behagelig all inklusive camp liv på kvelden. For i motsetning av mange andre etappeløp er ikke TCC Costa Rica et løp hvor du må drasse med deg alt av klær, mat og utstyr når du er ute og løper. For all del, det er moro med self sufficient løp også, men helt ærlig, det er ganske deilig med et løp hvor du slipper å ha med deg alt fra fem dagsrasjoner med mat til nok medisinsk utstyr for å kunne utføre en aldri så liten tå amputasjon.

(Foto: Ian Corless)

TCC Costa Rica får du servert alle måltider gjennom døgnet på camp og snacks og fuel på drikkestasjonene. De har et team som flytter campen og all bagasjen din til neste camp-område og du kan ha med deg så mange sko og forskjellige sett med klær som du bare vil. Det er både dusj og toalett fasiliteter på camp så du slipper å gå helt «back to basic». Og har du familie som har sett seg lei av at du stikker av gårde på løpe-egotrip flere ganger i året så har TCC Costa Rica løst det problemet med å gjøre det mulig for familie å være med på turen, nyte camp-livet og ikke minst; være med på skreddersydde opplevelsesturer på dagtid mens du er ute og løper.

Jeg vet ikke med deg, men jeg synes i hvert fall at dette høres ut som en drømme løpeferien.

 

(Foto: Ian Corless)

"Queen of the ice" meets the heat

Jeg kaller det «løpe ferie», men når det er sagt så skal det også sies at dette ikke kommer til å bli en enkel match. For selv om distansen virker overkommelig med dagsetapper på mellom 32 og 52km, foregår dette løpet i et tropisk klima hvor temperaturen på dagen når opp mot 35 varmegrader og en luftfuktighet på opp til 75%.

La sykepleier Abelone, (aka Queen of the Ice), gi deg en rask innføring i problemstillingen varme + høy luftfuktighet + høyt aktivitetsnivå:

Svette er en av kroppens viktigste måter å regulere kroppstemperaturen på. Når kroppen blir varm og begynner å svette vil svettelaget som ligger på huden etter hvert fordampe og denne prosessen virker kjølende. Jo høyere luftfuktigheten er, jo lenger tid vil det ta for svetten å fordampe, og jo vanskeligere blir det for kroppen å kjøle seg ned. Siden kroppen ikke oppnår en kjølende effekt øker svetteproduksjonen som igjen øker faren for dehydrering og overopphetning.

(Foto: Ian Corless)

Ved overopphetning stiger kroppstemperaturen opp til 40 grader, (stiger den ytterligere kaller vi det heteslag). Så forestill deg nå at du har høy feber og legger av sted på et aldri så lite maraton… Du skjønner tegninga?

Nå har jeg løpt noen løp i varme omgivelser tidligere og jeg husker både UTCT og UTSS, for ikke å snakke om fjorårets Ecotrail Oslo som i overkant varme løpeturer. Jeg har overlevd dem, kanskje attpåtil håndtert varmen bedre enn mange andre, men likevel er det noe som sier meg at 6 dager med løping i slike temperaturer vil være noe av det tøffeste jeg har gjort. Eller, i hvert fall like tøft som da jeg løp Beyond the Ultimate Ice Ultra i Februar 2019 hvor temperaturen var nede i -38 grader på det kaldeste.

Over 70 grader i temperaturforskjell mellom de to løpene altså.

(Foto: Ian Corless)

Planen videre

Jeg har i underkant av 3 måneder til å forberede meg til TCC Costa Rica. Og siden det ikke krever mye innkjøp og planlegging i forhold til utstyr kan jeg bruke tiden min på å finne ut av hvordan man overlever 236 kilometer i fuktig hete, bli godt kjent med løypeprofilen og finne ut av hvilke sko og klær som egne seg best til dette løpet. Siden jeg bor i Norge vil det by på utfordringer å trene på å løpe i heten nå som temperaturen synker lenger og lenger ned på gradestokken. Jeg har ingen intensjon om å jakte på en plass på pallen. Den jobben kan gjengen med eliteløpere som er påmeldt TCC Costa Rica 2020 få ta seg av. Og det er en sterk gjeng som stiller til start; Brittany Peterson, Kelly Wolf, Katlyn Gerbin, Julien Chorier, Jordi Gamito og Andy Symonds for å nevne noen.

Men for meg handler dette løpet om å oppleve Costa Rica og «Pura Vida», og derfor gleder jeg meg til februar uten for mye bekymringer for distansen, temperaturen og luftfuktigheten. Det skal jeg nok klare å overleve og jeg vet at TCC Costa Rica har et fantastisk team som vil gjøre alt de kan for at jeg fullfører løpet og får en opplevelse for livet.

(Foto: Ian Corless)

 

Publicerat: 2019-11-04 12:00 Kommentarer (0)



Icebug Xperience West Coast Trail 2019

I sammarbeid med Visit Sweden og Västsverige

For straks to uker siden hadde jeg en herlig innholdsrik (løpe) lang(t)helg i Bohuslän. Fra fredag til søndag tilbakela jeg 74 kilometer på noen helt magiske stier langs den svenske vestkysten. Jeg løp over svaberg og stein mens Kattegatts salte vind blåste friskt. Jeg løp gjennom idylliske fiskelandsbyer og sommerhus-kolonier, gjennom skog, over lyng, stokk og sten og opp på berg hvor utsikten fikk meg til å juble høyt. Og her kommer race reporten fra dette noe utenom det vanlige løpet.

(Foto: Icebug)

Men først; hva går Icebug Xperience West Coast Trail egentlig ut på?

Icebug Xperience West Coast Trail er et etappeløp som går over 3 dager med en total distanse på 74 kilometer. Du velger selv om du vil løpe, gå og løpe eller bare gå og løpet er delt opp i puljer slik at de som ønsker å gå eller gå og løpe starter tidligere enn de som ønsker å løpe. Derfor er det et løp som passer for alle. Både de som ønsker å presse kroppen max tre dager på rad og konkurrere om en god plassering på startlisten og for de som bare er ute etter å nyte den vakre naturen i Bohusän med godt selskap og i et roligere tempo. I motsetning til de fleste andre løp jeg har løpt er det noen flere kvinner enn menn med på dette løpet. Hvorfor det er sånn er bare gjetning fra min side, men jeg har en teori om at det har mye å gjøre med at dette løpet er tilrettelagt for at hele familien skal kunne være med, med egen kids camp og mulighet for svært familievennlige overnattingssteder. Dessuten så jeg flere venninne-gjenger som gjorde denne helgen til en kombinert spa og løpe-helg. De bodde på Spa hotellet Vann hvor de nøt ettermiddagen i spaet og en bedre middag også løp eller gikk de på dagtid, noe som for meg fremstår som en helt perfekt oppskrift på en vellykket venninnetur. Nå må du ikke misforstå meg og tro at dette er et «dame-løp», for det er det absolutt ikke. Det er nesten like mange menn med på løpet totalt, men i klassen Løp er det flere menn enn damer.  Men også blant herrene er det alt fra de som velger å gå hele distansen til eliteløpere og ski-stjerner som løper alle etappene tilsammen på under 5 ½ time. 

Kids Camp

Som jeg allerede har nevt er en av de tingene som gjør Icebug Xperience så unikt at det er lagt til rette for at hele familien kan være med og ha det gøy. På Ramsvik camping har Icebug et opplegg for barn mellom 6 og 14 år med lek, turer både til lands og til havs, is og mye moro. Helgen avsluttes med et eget løp for barna med målgang på stranden til full jubel og heiarop. Så mor og far trenger ikke å ha dårlig samvittighet når de løper rundt i den flotte naturen som vest Sverige har å by på 3 dager på rad for barna er i god varetekt og har det alle tiders. Da jeg så hvor fornøyde ungene var angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med sønnen min på dette. Han hadde nok stortrivdes og neste gang skal han helt klart få lov til å være med.

Terrenget

(Foto: Icebug)

Bohuslän byr på fantastisk vakker kyst natur og i løpet av de tre dagene for man oppleve litt av alt. For meg er det umulig å si hva jeg likte aller best, for jeg hadde det like morsomt da jeg løp igjennom frodige skoger, over luftige berg og nede langs kysten på svabergene. Det varierer mellom å være lettløpt sti, planker og vei til å være i kategorien teknisk krevende terreng, men som samtidig er løpbart. (Altså ikke behov for å ta med seg tau og hjelm på turen). Fordelt på antall kilometer totalt er det en nokså snill trase med tanke på antall høydemetre som kommer på til sammen 1400m i løpet av de 3 dagene, (les at det er en wanabe fjellgeit som skriver dette). Dette er med andre ord et løp det er mulig å løpe raskt på.

God trening for etappeløp newbes og som oppkjøring til Oslo Maraton

Er du en av dem som synes det høres spennende ut med et av disse lange etappeløpene sånn som Marathon des sables, The coastal challenge Costa-Rica eller et av Beyond the Ultimate  løpene, men som ikke helt vet hvordan kroppen ville takle det? Icebug Xperience kan absolutt ikke sammenlignes med noen av disse ekstrem-løpene, hverken når det gjelder distanse, temperatur eller behovet for å bære med seg utstyr dag etter dag, men det er likevel en god måte å teste ut hvordan kroppen trives med å presse seg selv flere dager på rad. I motsetning til de kjempe lange og ekstreme etappeløpene krever Icebug Xperience svært lite planlegging fra deltagernes side. Så lenge du bor på Ramsvik camping eller Hotell Vann trenger du bare å ha med deg klær og sko å løpe i, de få tingene som står på listen over obligatorisk utstyr og godt humør, så fikser Icebug resten. Også er ikke dette et løp du bruker 6 måneder på å restituere deg etter heller. Line Caliskaner har løpt Icebug Xperience flere år på rad og fortalte meg at hun bruker Icebug Xperience som oppkjøring til Oslo Maraton. Da får hun en skikkelig mengde helg 3 uker før maraton og med tidene hun har fått til på Oslo maraton de siste årene tror jeg på henne når hun sier at dette funker.

(Det obligatoriske utstyret)

Men nok «reklame», her kommer altså løpsrapport fra Icebug Xperience West Coast Trail 2019.


Etappe 1: Over Ramsviks steiner

Klokken var nesten lunsj tid da jeg endelig stod klar på startstreken på Ramsvik camping sammen med godt over 200 andre løpere i klassen «Run». Jeg hadde derfor rukket å dytte i meg både en tidlig og en sen frokost, varmet opp lett og i tillegg fått heiet av gårde deltagerne i «walk» og «walk/run» klassene som hadde startet tidligere på dagen. Temperaturen var så perfekt som den kunne bli med en lett bris som jeg ville glede meg over etter hvert som pulsen steg og kroppstemperaturen økte. Jeg både gledet og gruet meg til turen jeg skulle ut på. Gledet meg fordi jeg visste at naturen jeg skulle få oppleve var i verdensklasse og at dette ville bli en fantastisk opplevelse, men jeg gruet meg litt, for nå skulle det løpes fort.

Etappen var ikke lenger enn 23km, rett over halvmaraton distanse altså, og for dere som har fulgt meg en stund vet dere at det er den distansen jeg synes er aller tøffest. Kort nok til å holde et bra tempo hele veien, men langt nok til at du rekker å lure på hvorfor i all verden du utsetter deg selv for noe sånt (for min del) i godt over 90 minutter. Jeg fikk mange kommentarer i forkant av dette løpet om at dette ville være «peanuts» for meg. Distanser på under 30km hver dag og nesten flat løype i forhold til hva jeg har deltatt på tidligere burde vel ikke by på noen store utfordringer.

For meg var det nettopp det at distansene var relativt korte og at traseen var løpbar som var den store utfordringen. Nå skulle det gå fort. Og det skulle helst gå fort alle tre dagene.

Starten gikk og jeg løp som vanlig for hardt ut. Beina føltes lette, og jeg gjorde et forsøk på å holde følge med noen av jentene lenger fremme. Men det var litt taktikk også, for dagen før hadde vi løpt igjennom de første 3 kilometerne av løpet og da hadde jeg bitt meg merke i noen partier med smal sti hvor det garantert ville bli litt kø hvis man havnet for langt bak, derfor ville jeg holde tempoet oppe og heller roe ned så fort vi kom ut i det åpne landskapet hvor det ventet flere kilometer på stein og svaberg langsmed havet.

Jeg hadde rett i mine antagelser, for selv om jeg hadde gitt litt på ved start ble det lavere tempo når vi kom inn på den smale stien. Lang, lang rekke… Da jeg kom ut fra skogen og ut på svaberget hadde jeg glemt alt om å roe ned tempoet på denne strekningen. Nå tok jeg opp jakten på jentene litt lenger fremme. De hadde god fart og beveget seg lett også der terrenget var ekstra utfordrende. Jeg hadde fremdeles følelsen av at det gikk overaskende lett, på tross av at Garmin fortalte meg at dette gikk alt for fort. Fortsatte jeg sånn ville det bli ny pers på halvmaraton distanse, og dette var ikke lettløpt terreng. Alt av varsellamper burde egentlig begynne å lyse allerede etter 5 kilometer i denne farten, men jeg var for opptatt av jakten, naturen og å fokusere på hvor jeg plasserte føttene mine.

(Foto: Icebug)

Du skulle kanskje tro at et naturreservat som bærer navnet «Klippornas Rike» er et grått og livløst sted, men her hvor den salte vinden stryker over et bølgende landskap fult av sten, for det meste granitt, som ble formet av isen den gangen Sverige var dekket av is, vokser det her og der vakre blomster og busker opp mellom stenene. 

Det var til og med et stort beiteområde hvor store kuer lå og koste seg på det grønne gresset med en laber interesse for flokken med løpere som rushet forbi.

(Foto: Icebug)

Etter 7-8 kilometer kjente jeg at det begynte å bli litt tungt og jeg kom på at det nå kanskje var på tide å få i seg noe næring. Den første drikkestasjonen hadde jeg løpt rett forbi, jeg hadde hverken hatt behov for vått eller tørt, men den dalende energien fortalte meg at jeg ikke burde ha ventet så lenge med å fylle på med karbohydrater. Jeg dyttet i meg en gel og kjente straks at energinivået steg igjen, inntil magen plutselig begynte å krangle. Det var til å begynne med bare en vag murring og da jeg stoppet opp på matstasjon nummer to ved broen som går over Sotekanalen, klarte jeg å dytte i meg litt banan og noen energikuler før jeg hastet videre. Hadde jeg fått med meg at tiden ble stoppet på denne matstasjonen hadde jeg kanskje tatt meg tid til å gå en tur på do her, men det hadde jeg altså ikke.

Murringen økte på og ble etter hvert mer uttalt enn jeg satte pris på, men jeg var nå halvveis i løpet og regnet med at det ikke var stort mer enn en time igjen før jeg var i mål på bryggen i Smögen. Og en time med litt vondt i magen skulle jeg klare. Men tempoet gikk helt klart ned nå, men det skyltes nok like mye at jeg hadde holdt en alt for høy fart den første halvdelen av løpet.

En ting som jeg likte veldig godt med Icebug Xperience West Coast Trail var at jeg hele tiden tok igjen folk på veien fra walk og walk/run klassene. Og hver gang jeg løp forbi noen ga det mulighet for å heie litt på de jeg løp forbi og jeg fikk en minst like god support tilbake. Løpere er fine folk altså!

Løypa gikk nå innover i landet og opp igjennom skog og åpne områder med sten og lyng. Litt gjørme var det også å finne og jeg plumpa godt nedi et par gjørmehull. Herlig morsomt terreng med andre ord. Jeg følte ikke at jeg hadde tid til å stoppe opp, for på tross av magen hadde jeg nå en god flyt igjen. I hvert fall en liten stund. Og nå var det ikke mer enn 5 kilometer igjen til mål.

Så jeg løp altså videre mens magen vekslet mellom å være tålelig ubehagelig og i perioder så vond at jeg vurderte å bare drite i hele løpet. Sånn bokstavelig talt.

Av en eller annen grunn hadde jeg et eller annet sted i løpet av turen begynt å innbille meg at denne etappen var på 22 kilometer, ikke 23. Og for alle som har løpt et løp som var bittelitt lengre enn hva man hadde trodd så er vel følelsen jeg hadde da klokka viste 22km og jeg ikke så snurten til mål veldig gjenkjennelig. «For langt til mål syndromet» kan arte seg på mange måter helt fra en følelse av å være på grensen til et mentalt sammenbrudd (les om opplevelsen jeg hadde på Ice Ultra stage 4 her) til lettere irritasjon og synkende motivasjon. Men jeg hadde en date med toalettet som jeg absolutt ikke ville komme for sent til og derfor klarte jeg å holde både motivasjon og tempo oppe selv da det gikk opp for meg at det var 1 hel kilometer igjen til mål. Kanskje enda mer.

Jeg hadde det så travelt at jeg løp forbi flere i «run» klassen på denne siste strekningen som gikk langs kyststien i Smögen og videre inn på den populære brygga, (og her var jeg virkelig oppe i sprint fart), som er smekkfull av liv og koselige restauranter.

Kan vel ikke si at jeg var veldig mottakelig for små prating og High Fives da jeg passerte målstreken denne dagen, for jeg sa vel bare «do» og ble pekt i riktig retning og stengte meg inne en liten stund. Vondt i magen, kvalm og generelt uvell. Ikke den beste målgangsfølelsen jeg har hatt. Men etter en liten stund tok jeg meg sammen, kom meg ut på brygga og bestemte meg for å dytte i meg lunsjen koste hva det koste ville. Kroppen trenger jo mat for å kunne restituere raskt, men selv om maten så god ut og jeg visste at kroppen trengte påfyll eide jeg ikke matlyst. Og denne jenta eier som regel ikke metthetsfølelse…

(Men et smil til selfien i mål klarer jeg alltid å trylle frem)

Noe var ikke helt som det skulle og etter hvert som tiden gikk ble det bare verre og verre og jeg var nok et stusselig syn der jeg krøket meg sammen, blek som et laken, der vi ventet på bussene tilbake til Ramsvik Camping og Vann hotell. Jeg var booket inn på sistnevnte, for selv om jeg stortrives med å bo i både hytte, telt og campingvogn så fristet det litt ekstra å bo på et hotell med en 1000 kvadratmeter stor spa avdeling og å få servert en bedre 3-retters middag hver kveld. (Jada, I hear you, «Abelone goes full diva»). Men slik som formen var nå fristet det ikke en gang med en tur på spa. Ville jeg i det hele tatt klare å starte på morgendagens etappe? Og hvorfor hadde jeg blitt så dårlig egentlig? Jo visst har jeg vært uggen og kvalm under løp før og at matlysten har vært borte noen timer, for ikke å snakke om dager, etter lange løp har jo hendt. Men dette kunne ikke sammenlignes med noen av de episodene.

Uansett ga det seg heldigvis sakte men sikkert etter noen timer med å bare ligge flatt ut på sengen, og utpå kvelden kom både matlysten, spalysten og løpelysten tilbake.

Etappe 2: Skog, øy, bakker og stein

Lørdag stod løpets lengste etappe for tur. I løpet av dagen skulle det løpes 29 kilometer, noe som er en distanse jeg trives bedre med. Magen føltes grei ut, men jeg tok ingen sjanser og spiste bare loff med smør og en kopp urtete til frokost selv om hotellet bød på en stor og appetittlig frokostbuffet.

(Foto: Icebug)

Dagen var delt opp i to, for man starter dagen med å løpe en runde på den bittelille øya Malmön. Øya har ikke mer enn ca 250 inbyggere og frem til 1977 var eksport av granitt hovedinntektskilden til øyboerne. Det er kanskje unødvendig å si at det er en god del stein på denne øya…

Vi fulgte den omtrent 10 kilometer lange Kuststigen rundt øya, først langs brygga, mellom små koselige hus ved kaien og på lettløpt sti og vei. Jeg hadde hengt meg på en av jentene som hadde pustet meg i nakken nesten helt frem til mål dagen i forveien. Det gikk egentlig i et litt for raskt tempo fra start denne dagen også, men igjen var dette litt taktikk fra min side, for som sagt var denne dagen delt opp i to og når man når fergekaia etter å ha løpt runden ute på Malmön stopper klokka og man får en god pause ved drikkestasjonen før fergen som går hvert 30 minutt frakter løperne tilbake til fastlandet.

(Foto: Icebug)

Så jeg ville ha god tid til å få igjen pusten, fylle på med næring og ny energi. Da vi kom ut på svabergene og etter hvert også stenbruddet gikk tempoet uansett ned. Her krevde det at man holdt fokuset for det var nok av steder å vrikke ankelen eller hva som verre er hvis man ikke fulgte med. Jeg likte denne strekningen godt og selv om jeg løp langsommere tok jeg nå innpå jentene foran meg og etter 10 kilometer løp vi inn i tidsfri sone side om side.

På kaia møtte jeg John Aslak og Kim fra Löplabbet igjen, dissa gutta klarer jeg aldri å holde følge med under løp og jeg ser dem som regel bare på startstreken og etter målgang. Og nettopp det at det her ble en liten oppsamling av løpere var utrolig morsomt. Man fikk tid til å skravle litt, høre hvordan det gikk for de andre og da vi begynte å løpe igjen på fastlandet ble det på en måte som en ny fellesstart.

Da vi gikk av fergen på fastlandet møtte vi på Steffen som løp Icebug Xperience ultra 50 miles (eller litt over 80km på norsk). Steffen lå som nummer 1, ( og obs, spoiler: han vant også løpet), av ultraløperne og var den første av mange blide, slitne, tøffe og trivelige ultraløpere vi skulle møte videre på ferden. For herifra fulgte vi samme trase som ultraløperne, bare motsatt vei. Du skulle kanskje tro at det ville føre til trangt om plassen på stiene? Men nei, det var over hode ikke noe problem. Det har vel noe å gjøre med at det er så stor spredning på sånne lange ultraløp at det var langt mellom hver ultraløper. Og hver gang man møtte på en av ultraløperne som kom i motsatt retning fikk man en fin mulighet til å heie litt og gi en high five. Og du, har du prøvd det noen gang? Å gi high five til andre løpere? Det er få ting som gir så effektiv positiv energi påfyll som løper high fives! Not kidding. Så jeg fikk fylt positiv energi banken min til topps denne dagen.

Jeg var nøye med å fylle på med næring i form av gels, bloks med elektrolytter og vann regelmessig og helt fra start Og jeg kan ikke huske at jeg følte meg ordentlig tom noen gang i løpet av turen. Det har mye å si for opplevelsen at man opplever at kroppen har nk drivstoff på tanken.

(Foto: Icebug)

Denne dagen var nesten mere variert enn dagen før, og det skulle man nesten ikke tro gikk an. Vi løp på herlig morsomme stier i skogen, langs kyststier og på svaberg, over mark og eng og gjennom små tettsteder langs sjøen. Og best av alt var det at det var en god del bakker på denne etappen. Jeg trives jo best når det går litt opp og ned og her gikk det mye opp og ned. Det var aldri ordentlig lange bakker og det var for det meste bakker det var mulig å løpe i, men de kjentes godt i lår og rumpe. Utfra løypeprofilen hadde jeg forstått at det var et par bratte stigninger før dagen ble avsluttet med 2 kilometer slak nedoverbakke ned mot Kungshamn hvor målgang for dagen befant seg. Da jeg trodde jeg var på nest siste stigning holdt jeg litt igjen og dermed hadde jeg krefter nok til å nyte utsikten som møtte meg på toppen av berget jeg nettopp hadde løpt opp. Her var utsikten vid over hav og kyst og på vei ned kunne jeg se Kungshamn. Nå gjenstod det bare en bratt kneik og så en herlig lett avslutning. Den bratte kneika kom aldri, det var litt slak oppoverbakke et lite stykke, men plutselig forstod jeg at jeg var på vei ned de siste 2 kilometerne. Jeg hadde mer å gi og nå satt jeg opp farten og løp forbi flere løpere på vei inn til mål. Det er helt utrolig hvilken effekt lukten av målgang har på meg, for da klarer jeg (nesten) alltid å hente frem ekstra krefter.

I mål var det god stemning. Løpere satt strødd ut over brygga og nøt en nydelig lunsj i solsteiken. Jeg kom plutselig på at jeg hadde glemt å smøre meg med solkrem og et raskt blikk ned på skulderen min fortalte meg at det burde jeg ha gjort. Flere hoppet i sjøen fra brygga, selv droppet jeg det for jeg oppdaget at beina begynte å bli nokså stive da jeg satte meg ned på brygga og en liten stemme fortalte meg at det å komme seg opp på land igjen ville kunne by på problemer. Så jeg tenkte dagens svømmetur fikk vente til jeg var tilbake på hotellet. Jeg hadde tross alt 1000 kvadratmeter med spa å boltre meg på også denne ettermiddagen.

Ut fra startlisten hadde jeg forstått at det var mange nordmenn som deltok på løpet, det er jo tross alt bare en kort kjøretur over fra Oslo og et svært tilgjengelig løp for folk flest på Østlandet. Nå satt jeg og skravlet med flere av de norske løperne på brygga, både folk jeg kjente fra før og folk jeg ikke kjente fra før. Jeg kommer alltid hjem fra slike løp med flere nye venner og bekjente fra løpsmiljøet, og det synes jeg er noe av det triveligste med slike løp, for løpere er så fine folk!

 

(Denne jenta pustet meg i nakken både på dag 1 og 2 og sørget for at jeg holdt tempoet oppe)

Etappe 3: En fantastisk avslutning på herlig våte og gjørmete stier

«Du blir jo bare i bedre og bedre form for hver dag som går du!». Kommentaren kom fra Kim etter at jeg hadde spurt om han ikke skulle varme opp. Beina mine hadde begynt å bli litt stive og det var en kort («bare» 22,2km), og dermed også rask etappe vi hadde foran oss, så for meg hørtes en aldri så liten oppvarming lurt ut. Dessuten hadde jeg sett på løypeprofilen at det ventet en bratt stigning etter bare noen få kilometere og tenkte at sjansen var stor for å gå på en liten smell der om ikke hjertet, beina og resten av kroppen var litt forberedt.

Men det var likevel også noe i det Kim hadde sagt, for det rare var at jeg hadde følt meg bedre og bedre for hver dag som gikk. Man skulle tro jeg ville være mer sliten og at det ville kjennes tyngre på dag 3 i et slikt løp, men for meg føltes det nå ut som om jeg endelig var ordentlig i gang. Og jeg gledet meg til å sette av sted.

Regn og torden hadde preget de tidlige morgentimene, men nå var det bare vannpytter og et lite hint av regn i luften som vitnet om det. Denne dagen ville vi tilbakelegge flere kilometer på fine skogsstier og jeg hadde en følelse av at jeg ikke ville være ren på leggene ved målgang.

Og det passet meg helt perfekt.

Da starten gikk føltes det ut som om jeg ble forbiløpt av alle. For en gangs skyld rushet jeg ikke ut fra mål i et hodeløst tempo. Nå løp jeg kontrollert, for snart skulle jeg opp. Og min styrke ligger i partiene med mye bakker, ikke der det er flatt slik som det var nede ved havna. Da vi forlot Hunnebostrand havn og kom ut på en smal kyststi ble det litt kø, men det gikk fortsatt raskt nok og så fort kyststien var over og jeg så den første stigningen satte jeg opp tempoet og passerte den ene løperen etter den andre. Det var en kort, men bratt stigning og her måtte jeg flere ganger nedi med begge hender for å komme meg videre. Pulsen skjøt i været og lårene brant. Med andre ord en helt herlig følelse.

(Foto: Icebug)

På vei ned fra toppen kom vi inn på noen herlig morsomme stier. Mistanken min om at det ville være litt gjørme på stiene i dag ble nå bekreftet og etter bare noen få minutter hadde jeg gjørme til langt opp over låra. Her koste jeg meg virkelig og jeg tok igjen en av de jentene jeg ikke hadde hatt sjans til å holde følge med første dagen, men nå vekslet vi på å løpe foran hverandre. Hun skjøt fart på de strekningene de gikk rett frem, jeg løp forbi der det gikk oppover eller nedover.

De morsomme stiene ble innimellom avbrutt av korte strekninger på grus og asfalt og til min overraskelse oppdaget en kjent rygg et stykke foran oss og da bestemte meg for å prøve å henge meg på John Aslak som så ut til å ha en tung dag og dermed et tempo som jeg kunne klare å henge med på.

Vi kom opp på en ny høyde og jeg nøt utsikten fra toppen samtidig som jeg skrev meg bak øret at det lønnet seg å holde balansen og ikke skli utfor her for det var bratt og det var et langt stykke ned. Selv om jeg nå hadde løpt fra jenta jeg hadde løpt med tidligere klarte jeg aldri helt å komme frem til John Aslak for hver gang vi kom ut på en lettløpt strekning økte gapet mellom oss, og jeg tok aldri nok innpå på de tekniske partiene selv om det føltes som om jeg hadde en god fart. Det eneste stedet jeg følte jeg måtte bremse ned ordentlig var da vi passerte igjennom en lang og smal sprekk i berget. «For et fantastisk sted å løpe» tenkte jeg, for antageligvis femtiende gang denne dagen. Og så kom vi ut på flata og da forsvant ryggen til John Aslak helt.

Nå stupte både farten og motivasjonen min en kort stund, for på flata kjentes alt så mye tyngre, men noen oppmuntrende kommentarer fra en av løperne som passerte meg var alt jeg trengte for å finne tilbake til løpegleden.

Vi løp over en lang flytebrygge og krysset en liten øy og så ble jeg overasket over å se en bro jeg syntes jeg kjente igjen. Hadde jeg ikke vært her før? Jo, her var broen over Sotekanalen og også løpets aller siste matstasjon. Også her stoppes tiden og man kan ta seg tid til å fylle på vann og få i seg næring. Nå dyttet jeg i meg noen punsjeboller og en banan, magen hadde oppført seg eksemplarisk hele dagen og jeg stresset ikke med å løpe videre. Dessuten kunne jeg ikke løpe videre, for rett etter at jeg kom inn på matstasjonen senket bommene seg og broen åpnet seg for en større seilbåt som skulle passere. Jeg smilte litt av minnene jeg hadde fra da jeg var liten og seilte nedover langs svenskekysten. Turen gjennom den smale Sotekanalen hadde vært et av høydepunktene hver sommer. Nå stod jeg altså på land og så en annen seilbåt passere forbi mens jeg gjorde meg klar for siste innspurt.

Du skulle kanskje tro at man begynner å glede seg til å se målstreken etter 3 dager og nesten 75 kilometer, men det var blandede følelser jeg hadde da jeg igjen løp i terrenget på Ramsvik. Jeg gledet meg jo, for det er alltid godt å passere målstreken med en følelse av at man har presset egne grenser og løpt et bra løp. Samtidig var det litt trist at det snart var over. For det føltes ut som om både hodet og kroppen var klar for et par dager til, (minst), med løping i vakre Bohuslän.

Men siden jeg visste at løpet snart var over ga jeg på skikkelig de siste våte kilometerne inn til mål. For om jeg hadde tenkt på stiene vi hadde løpt tidligere på dagen som våte og gjørmete var det ingenting når man sammenlignet med de siste 3 kilometerne før mål. Jeg frydet meg over hver vannpytt jeg plasket igjennom slik at vannet stod til alle kanter. Benytter samtidig anledningen til å si unnskyld til alle de jeg muligens kan ha kommet til å sprute sølevann på under denne siste ville sprinten inn mot mål.

(Foto: Icebug)

Gjør jeg det igjen?

Kort oppsummert var Icebug Xperience West Coast Trail en helt fantastisk opplevelse. Icebug vet hvordan de skal arrangere bra løp og Bohuslän er som skapt for terrengløping. Vil jeg gjøre det igjen? Helt klart! Jeg forstår veldig godt at flere har dette løpet som et fast innslag på løpsagendaen hvert år...

(Foto: Icebug)

Publicerat: 2019-09-12 22:28 Kommentarer (0)



Etappe 5 (15km): «Sprinten»

«Good mo… Oh my, You’re a smelly bunch of people…». Kris sin morgenhilsen fikk de rundt regnet 40 løperne som lå tett i tett på hemsen til å le. Luktet det virkelig så ille her? Når du har samlet 40 løpere som har løpt tilsammen over 200 kilometer i løpet av de siste 4 dagene uten å dusje og uten å skifte klær bortsett fra mellom løpeklær og camp klær kan du ikke forvente at det lukter blomster. Men vi som lå der oppe, vi var ikke plaget av lukten. Det er rart med det, hvordan vi venner oss til det primitive livet hvis vi utsettes for det. Men jeg kan love deg at hver eneste en oppe på det loftet gledet seg til å ta en lang og varm dusj etter målgang i Jokkmokk.

For første gang denne uken hadde vi bra med tid til å kle på oss, spise, drikke og gjøre oss klare til å løpe. Den siste etappen var å regne som barnemat i forhold til de etappene vi hadde lagt bak oss. Bare 15 kilometer, rene sprinten. Yeah right. Etter over 200 kilometer på snø og is, over fjell, med og uten truger de siste 4 dagene hørtes ikke 15 kilometer ut som barnemat. De fleste av løperne hadde gnagsår og vondt både her og der og det var nok et artig syn å se oss kravle ned fra hemsen den morgenen.

Jeg var en av dem som brukte lengst tid på å komme meg ned fra hemsen. Jeg brukte lang tid på å overtale meg selv om at det var mulig å komme seg ned fra hemsen, for ikke å snakke om å gjennomføre de siste 15 kilometerne som gjenstod før målgang i Jokkmokk.

Da jeg endelig hadde klart å krabbe ned fra hemsen var neste prosjekt å få i seg frokost. Den søte havregrøten som jeg hadde elsket de første 3 dagene vokste nå i munnen min og fikk meg til å brekke meg. Søtt var det siste jeg hadde lyst på nå. «Do anyone want Chicken Tikka?»  En av de belgiske guttene jobbet hardt med å få tømt sekken for så mye som mulig og delte ut overskuddsmat. «Yes please!», en salt og litt sterk Tikka fra Expedition food fristet tusen ganger mer enn den søte grøten jeg prøvde å få i meg. Rundt bordet var løperne i full gang med å dele broderlig restene av snacks, mat og pulver til varm drikke. Ingen ønsket å bære med seg mer enn nødvendig det siste stykket inn til mål. Noen som har lyst til å bli kvitt litt Paracet og gjerne Ibux også? Nå var beina mine så vonde at jeg ikke brydde meg en døyt om regelen jeg har om å aldri bruke Ibux under løp (google Ibux og Rabdomyolyse hvis du lurer på hvorfor). Det var helt uaktuelt å bryte løpet nå. Jeg skulle i mål om jeg så måtte krabbe de siste 15 kilometerne. Jeg fikk i meg et gram Paracet og 400mg Ibux og så begynte jeg sakte å bevege meg ned mot startstreken. De andre hadde samlet seg foran skiltet hvor det stod at vi var på polarsirkelen for å ta et gruppebilde. Jeg kom ikke frem i tide, så jeg fikk ikke vært med på bildet. Det sier kanskje litt om hvilken fart jeg beveget meg i på dette tidspunktet.

(Foto: Mikkel Beisner)

Denne etappen var litt spesiell, for nå var det åpent for at også lokale løpere kunne være med på den siste strekningen inn mot Jokkmokk. Vi var derfor mange flere som stod på startstreken denne morgenen. Det hadde også samlet seg en liten gjeng med supportere, lokale folk som hadde tatt turen for å heie oss av sted.

Jeg stilte meg forrest sammen med de Simon, Andre og Wim. Jeg håpet fremdeles at jeg skulle få bena i gang bare startskuddet gikk slik som jeg hadde gjort de andre dagene. Men denne gangen gikk det ikke. Jeg klarte å løpe noen få skritt, men så gikk det ikke mer og jeg stabbet av sted mens tårene rant og alt rundt meg ble tåkete. Jeg ble forbiløpt av den ene løperen etter den andre og en av de siste løperne ga meg stavene sine, for han så at det var så vidt jeg klarte å stå på beina. I ettertid forstår jeg ikke helt at jeg klarte å fortsette. Det var så vondt at jeg ikke klarte å tenke klart. En fot foran den andre. En fot foran den andre. En fot foran den andre….

(Foto: Mikkel Beisner)

Denne etappen hadde en eneste oppoverbakke, men den var til gjengjeld bratt og kom brått på etter start. Men nå begynte jeg å merke at beina hadde kommet litt i gang. Og da jeg tok igjen løperen som hadde lånt meg stavene sine takket jeg pent og leverte stavene tilbake. Jeg trengte dem ikke lenger. Jeg begynte på oppoverbakken, vondt ja, men ikke lenger uholdbart. Og da jeg begynte på nedoverbakken på den andre siden oppdaget jeg at beina klarte å løpe. Det gikk ikke fort, men det gikk fremover og jeg kjente at den fantastiske kombinasjonen av Paracet, Ibux og endorfiner begynte å virke så jeg tenkte at jeg måtte komme meg så langt som mulig mens denne happy hour’en stod på. Nå så jeg for meg målgang i Jokkmokk. Der ventet det ordentlig mat, en medalje og en varm dusj. Bare 12 kilometer igjen, så hadde jeg gjennomført Beyond the Ultimate Ice Ultra.

Jeg begynte å ta igjen løpere og da jeg kom til etappens eneste sjekkpunkt løp jeg bare rett forbi. Å stoppe opp nå var ingen god ide, jeg hadde fått en viss flyt og da var det bare å holde på flyten. Det gikk rett frem og nedover og over innsjøer. Sola varmet, og jeg kjente at jeg hadde alt for mye klær på meg. Kontrasten mellom torsdagens løpetur i ned mot -40 kuldegrader og denne dagen som nå serverte 6 varmegrader var enorm. Ute på innsjøene var det umulig å komme seg tørrskodd over og jeg oppdaget at det var like greit å gå de stedene det bare var vann over isen. Så jeg vasset med isvann opp til knærne. Det var i bunn og grunn ikke så verst med tanke på de vonde anklene mine som satte pris på det kalde vannet.

Opp på land igjen og løpe videre. Jo nærmere Jokkmokk jeg kom jo mer aktivitet ble det på sporet. Det kjørte stadig snøscootere forbi, det kom folk med hundespann og her og der hadde folk stelt seg opp for å heie på løperne. Etter de siste 4 dagene med løping i villmarken hvor man knapt hadde sett andre folk enn de andre deltagerne og teamet som jobbet med løpet fikk jeg nesten følelsen av å løpe maraton i en storby nå.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Jeg fortsatte å ta igjen folk og jeg telte meg ned til at jeg snart måtte ha tatt igjen de fleste jentene. De siste 5 kilometerne inn mot mål gikk lekende lett og i hodet mitt hadde jeg nå en samtale med meg selv om hvorvidt jeg skulle løpe etappeløp i jungelen eller på savannen neste gang. Eventuelt om jeg rett og slett skulle gå for ørken. For nå var alt vondt glemt og det eneste jeg stod igjen med var at jeg nå snart hadde gjennomført et helt fantastisk vilt eventyr. Jeg hadde satt kroppen min på den ultimate testen og bestått. Jeg hadde opplevd fantastiske landskap, blitt kjent med mange fine folk som alltid kommer til å ha en plass i hjertet mitt og lært så utrolig mye om meg selv i løpet av de siste dagene. Det var nesten så jeg begynte å grue meg til det skulle ta slutt.

Men slutt tok det, for jeg løp inn over målstreken i Jokkmokk og rett inn i armene til Kris og så Simon. Jeg trengte noen gode klemmer av folk som viste hva jeg hadde vært igjennom.

Du kan se meg løpe i mål her.

Og så kastet jeg meg over de samiske delikatessene og kanelbullane vi fikk servert.

Det tok mange dager før det gikk ordentlig opp for meg hva jeg faktisk gjennomførte der oppe i det svenske Lapland i februar 2019. Jeg vet egentlig ikke om det har gått helt opp for meg enda, for det føles fremdeles litt uvirkelig. Nå, 5 uker etter at jeg løp i mål i Jokkmokk har gnagsårene grodd nok til at de ikke plager meg når jeg løper. Det har krevd en del egeninnsats (og noen gode behandlinger fra Kenneth på Access Rehab), men anklene begynner nå å bli sterke igjen og kroppen kjennes nesten normal ut. Etter dette løpet har jeg flere ganger fått spørsmål om hvorfor jeg utsetter meg selv for noe slikt og om jeg ikke angrer på at jeg valgte å delta. Og svaret mitt er hver gang at jeg ville gjort dette igjen og at jeg kommer til å utsette meg selv for slikt igjen og at jeg allerede gleder meg til neste gang jeg skal løpe et Beyond the Ultimate løp.

(Foto: Mikkel Beisner)

Publicerat: 2019-03-31 20:45 Kommentarer (0)



Etappe 3 (42km): Queen of the Ice/ It's a mind game


Målestokken viste -35 grader da vi stod på startstreken, klare for dagens etappe som i hovedsak ville gå over islagte innsjøer. Vi ble forberedt på at temperaturen ute på innsjøene kunne være enda kaldere. Jeg er vant til dette fra turene mine over isen i Østmarka. Der ute på innsjøene føles det fort mye kaldere og man er også mer utsatt for vind. Jeg var spent på hvordan jeg ville håndtere å løpe i temperaturer på mellom 35 og 40 blå. I hodet gikk jeg igjennom det viktigste: Hold deg tørr, unngå å bli svett, sørg for å holde deg godt hydrert, spis godt på hvert sjekkpunkt, ikke stopp utenom sjekkpunkt og kom deg så fort som overhode mulig i mål. Det siste kunne bli et lite problem tenkte jeg, for gnagsårene mine gjorde nå at bare det å ta på seg skoene var et prosjekt i seg selv.


Lengden på etappen var ikke avskrekkende, det var bare et maraton og etappen var helt flat, altså barnemat i forhold til de to siste dagene. Og til tross for at føttene gjorde vondt kjentes musklene mine overaskende bra ut og kroppen var klar for dagens løpetur. Men likevel visste jeg at dette ville være en av de mest krevende etappene mentalt sett. For når du er ute på disse store innsjøene så føles det i perioder ut som om du løper uten å rikke deg av flekken. For de store åpne flatene skaper en illusjon av at ting er nærmere enn de faktisk er. Du ser fjellet klart og tydelig, men det ser ikke ut som om du kommer noe nærmere.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg valgte å starte hardt denne dagen. For jeg forventet at temperaturen ville stige utover dagen og at det var bedre å holde varmen fra start ved å gi på ekstra og så heller ta det litt roligere mot slutten når temperaturen forhåpentligvis hadde steget noen grader.
Uten trugene på beina føltes det ut som om jeg fløy av sted over isen. Sekken var også blitt adskillig lettere og veide nå omtrent 6kg. De første kilometerne varierte løypa mellom mindre og mellomstore innsjøer og skog. Landskapet fikk et litt tåkete og underlig utseende, for i øyevippene mine hang det nå store isklumper som hindret meg i å se klart, men jeg fikk med meg det vakre gyllne lyset som noen ganger oppstår når sola er på vei opp og finner veien inn mellom trestammene. Som en elv av gull.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg var overasket over å løpe inn til første sjekkpunkt før Wim denne dagen. Jeg fylte opp med varmt vann og noen tabletter med NUUN i den ene flasken og solbærtoddi i den andre og dyttet i meg så mye fleskesvor jeg klarte. Om det var en dag jeg ikke ønsket å gå tom for energi så var det denne. I slik ekstremkulde bruker kroppen ekstra mye energi bare på å holde varmen. Går kroppen tom for brennstoff og det er -35 grader er veien kort til å bli hypoterm. Jeg merket at fingrene mine godt kunne være litt varmere, de var ikke kalde, men jeg visste at om jeg ble nødt til å senke tempoet litt i løpet av de neste 10 kilometerne ville jeg risikere å begynne å fryse på hendene. Derfor åpnet jeg en pakke med varmepads og la en i hver vott. Bedre å være føre var tenkte jeg, for å stoppe opp i denne kulda for å begynne å åpne pakken med varmepads utenfor et telt fristet ikke.


Jeg mintes også rådet jeg hadde fått av den finske fjellklatreren Veikka Gustafsson da jeg møtte ham i Åre en uke tidligere;
«Drikk mer enn du tror du trenger! Det er når du blir dehydrert at du blir kald på fingre og tær».


Så jeg drakk så mye jeg orket mens jeg stod inne i teltet mens drikken fremdeles var varm. Selv om drikkeflaskene var isolerte tok det ikke lang tid før det ble nedkjølt og så frøs til is.
Mens jeg stod inne i teltet kom Wim. Han brukte kortere tid enn meg på sjekkpunktet og vi forlot sjekkpunktet nesten samtidig, men Wim kom snart et stykke foran meg etter at vi forlot sjekkpunktet. Vi løp over flere innsjøer og gjennom mer skog. På noen av innsjøene var det overvann, men for det meste var det hardt underlag og lett å løpe. Jeg tok det rolig på partiene hvor jeg så at løperne foran meg hadde tråkket igjennom. Var det noe jeg ikke hadde lyst til så var det å bli våt på beina når temperaturen var på under 30 minusgrader. Jeg trippet forbi og kjente at jeg var glad for å være en lettvekter i forhold til gutta foran meg, for jeg kom meg tørrskodd over alle stedene med overvann.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Jeg så flere elgespor ute på innsjøene. De så ferske ut og jeg speidet rundt meg for å se etter dyr. Men jeg så ingen. Jeg hadde ikke sett Wim eller noen andre mennesker på en stund og følte at jeg var helt alene i denne vakre villmarken, men plutselig hørte jeg lyden av mennesker; «HeiaHeia!» ropte en mann mens han smilte og vinket og jeg oppdaget til min forbløffelse at jeg hadde løpt inn i et boligfelt. Det stod en og annen utenfor husene og måkte snø og alle jeg passerte heiet og vinket. På et løp som dette kan du ikke forvente å møte på de store hordene med tilskuere som heier, men det gjør også at de få du møter på veien er verdt utrolig mye. Det varmet skikkelig og jeg kjente at beina satte opp farten litt. Jeg forventet også å se neste sjekkpunkt hvert øyeblikk. Jeg gledet meg til å få i meg litt varm kakao, kjeks og nøtter.


Litt mer skog, rundt en sving og der så jeg teltet. Og ut av teltet kom Wim! Jeg hadde trodd jeg lå mye lengre bak ham en jeg faktisk gjorde. Wim smilte og vi vinket til hverandre før han snudde seg og la av sted ut på dagens siste innsjø. Jeg entret sjekkpunkt nummer 2 og svarte på det obligatoriske spørsmålet om hvordan fingrene og tærne mine hadde det. Og jeg svarte at de hadde det overraskende bra. Merino ullsokker, Sealskinz og Inov-8 Arctic Claw 300 thermo med en ekstra isolerende såle hadde vært nok til å holde føttene mine behagelig varme og hendene mine kjentes helt fine ut med tynne merino ull liners, varmepads og Inov-8 extreme thermo mitts. Selv i 35 blå. Nå merket jeg imidlertid at temperaturen hadde steget noe. Sola stod høyt og varmet godt, da jeg spurte om temperaturen mener jeg å huske at det bare var snakk om -25 grader. Jeg hadde begynt å bli plaget av gnagsårene igjen og valgte å ta to paracet. 21 kilometer igjen nå og bare et sjekkpunkt før jeg var i mål for i dag, men 21km med smerter er langt og selv om det hadde blitt mye varmere visste jeg at om jeg måtte redusere tempoet fordi jeg hadde for vondt i gnagsårene til å løpe, ja da ville jeg fort bli kald.


Og så la jeg av sted ut på den store innsjøen som jeg skulle løpe på resten av etappen. Jeg var kommet halvveis og den følelsen gir meg alltid litt ekstra overskudd, så jeg hadde godt mot da jeg la i vei. Jeg så Wim og gjorde en innsats for å holde følge med ham, men det virket aldri som om jeg kom nærmere. Faktisk så føltes det ikke som om noen ting kom nærmere. Jeg syntes jeg kunne skimte et telt langt der fremme og begynte å glede meg til å nå siste sjekkpunkt. Kjeks og sjokolade og så bare 10 kilometer til mål. Hvor langt kunne det være dit? Jeg så det jo, men likevel ble ikke teltet større. Det var alt for kaldt til å følge med på klokka hvor langt jeg hadde løpt. Det var merket med trepinner der vi skulle løpe og jeg regnet ut at det måtte være omtrent 100 meter mellom hver pinne så jeg valgte å fokusere på å nå en og en pinne. Den ekstra energien jeg hadde løpt ut fra sjekkpunkt 2 med var nå forduftet og jeg savnet å ha musikk på øret, noe som kunne gi meg noe annet å tenke på. For jo vist var naturen rundt fantastisk vakker, men altså, DEN FLYTTET JO IKKE PÅ SEG! Jeg snudde meg og så tilbake, og så det ikke ut som om det var løpere der bak som nærmet seg? Eller var det pinner? Jeg kunne ikke se forskjellen. Gikk det så tregt nå at jeg skulle miste fjerdeplassen min i dag også?

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


«Jeg må tenke på noe annet, flytte fokus, for ellers går jeg mentalt i kjelleren snart» tenkte jeg og da begynte jeg å leke en lek som gikk ut på å veksle mellom å løpe og å gå fort fra pinne til pinne. Pinne løp. Ny pinne gå. Pinne løp. Og det fungerte. Jeg tenkte ikke lenger på hvor langt unna sjekkpunktet var, jeg tenkte bare på neste pinne og om det var tid for å gå eller å løpe, og nå kom siste sjekkpunkt nesten overaskende på meg. Inn, spise og drikke, ja, jeg har følelse i alle fingre og tær, gnagsårene? Vell, de er der fremdeles og vi sees i mål. Så var jeg ute igjen. Bare 10 kilometer igjen til jeg var inne i varmen. 10 kilometer, bare så vidt litt mer enn en runde rundt Nøklevann. Og her var det ingen bakker.
Dette skulle gå greit.


Jeg fortsatte pinneleken, prøvde i begynnelsen å tele pinner også for å holde litt oversikt over hvor langt jeg hadde kommet, men kom ut av telling før jeg hadde telt 20 pinner. Jeg nærmet meg en odde og observerte at pinnene forsvant bak odden. «Endelig litt variasjon» tenkte jeg, nå skulle jeg få noe annet å hvile blikket på en stund. Jeg gledet meg til å runde odden, til å se hva som var på den andre siden. Ville jeg se noe som lignet målstreken? To vimpler? En hytte? Nei. Bare innsjø, et par øyer og en rad med pinner som så ut til å fortsette i evigheten.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Hvor langt kunne det være igjen? Jeg merket at jeg var sliten og at kroppen begynte å bli kald. I tillegg begynte det nå å blåse. Ikke mye, men nok til at at det ble kjøligere. Det kunne være alt mellom 6 og 1 kilometer igjen; tids og distanseperspektivet mitt var helt borte. Jeg merket at jeg var kald rund halsen. Hvorfor det? Jeg skulle til å dra ansiktsmasken som jeg hadde latt gli ned under haka da jeg hadde løpt ut på den siste store innsjøen, (da jeg følte at jeg hadde ekstra energi og nesten ble litt for varm), opp foran munn og nese da jeg oppdaget at denne nå bare var en stor isklump. Ikke rart det kjentes litt kaldt ut i halsen da. Jeg visste at jeg ville slite med å få gjort noe med denne nå og bestemte meg heller for å bruke et minutt på å finne frem bufferen min; Thermoshell pro jakka mi, som nå ble lag nummer fem, og komme meg i mål så fort som mulig.


Jeg hadde ikke sett noen på snøscooter på lenge, vanligvis gikk det ikke mer enn en time mellom hver gang jeg så folk. Nå føltes det ut som om det hadde gått en evighet. Faktisk kunne jeg ikke huske å ha sett en eneste scooter passere siden jeg løp ut på den store innsjøen. Nå som jeg kjente at jeg begynte å bli sliten og ikke visste hvor langt det var igjen til mål merket jeg at jeg begynte å bli litt engstelig. Her ute var jeg alene og jeg var sliten. Jeg trodde jeg måtte nærme meg målstreken, men jeg så den jo ikke? Kanskje den var mye lengre borte enn jeg trodde? Tanken på det gjorde meg litt motløs. Men så så jeg en snøscooter komme imot meg, og for første (og eneste) gang i dette løpet benyttet jeg meg av tegnet på at de skulle stoppe. Eller, det vil si, jeg benyttet meg ikke av tegnet (strekk en hånd i været) for å si «alt er i orden, bare fortsett videre». Hvis man ikke vinket tilbake til personen på scooteren ville scooteren stoppe og de ville spørre hvordan det gikk.


Jeg spurte om hvor langt det var igjen, han på snøscooteren visste ikke helt i kilometer, men han sa at det ikke var langt igjen, jeg skulle bare runde en odde og så ville jeg se to øyer og på en av de øyene var det. 2 kilometer kanskje? Jeg så odden, det var ikke langt dit. Jeg takket og fortsatte med pinne til pinne leken min. 20 pinner bare. Jeg kunne begynne å telle igjen.


Da jeg rundet odden så jeg ganske riktig øyene. Jeg fokuserte på pinnene, men da jeg nærmet meg så det ikke ut som om pinnene ville føre meg til noen av dem. Hvor er målstreken? Må jeg rundt øya? Jeg hadde telt og kommet frem til at jeg burde være i mål hvert øyeblikk. Det var først da jeg var en 30-40 meter fra øya at jeg så at det var satt opp merker som førte oss bort fra pinnene jeg hadde vært så fokusert på å følge de siste 18-19 kilometerne og inn mot øya og der så jeg flaggene og jeg hørte lyden av folk.

(Foto: Simon Grimstrup)


Jeg ble tatt imot på målstreken av de tre raskeste gutta og ble ønsket velkommen inn i den bitte lille hytta som de hadde sørget for å varme opp godt. Selv om jeg var 4 mann, (eller dame da), og den eneste ledige senga var en overkøye, så Andre hvordan motet mitt dalte da jeg skjønte at jeg måtte klatre opp og ned en stige. Altså, jeg er for likestilling og vil helst behandles likt som gutta, men heder og ære til Andre Hook for å gi meg sengen sin og ta overkøya selv. Mulig det bare var fordi han skjønte at jeg kom til å vekke hele hytta om jeg måtte ut å tisse på natten, for nå gjorde beina mine så vondt at tanken på morgendagens etappe, ca 64 kilometer, gjorde meg kvalm slik at selv det å få i seg middagsmaten min var på grensen til hva jeg klarte. Heldigvis klarte gutta å holde motet mitt oppe. Stemningen var så god og vi pratet så mye tull at jeg klarte å glemme morgendagen litt. Og etter å ha fått stelt føttene krøp jeg ned i soveposen og gikk glipp av det fantastiske nordlyset som ønsket de siste løperne inn over målstreken.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Publicerat: 2019-03-11 19:48 Kommentarer (0)



Etappe 2 (44km) Opp fjellet Kabla og ned igjen


For de som har fulgt meg en liten stund kommer det ikke som noen overraskelse at det var kryssingen av fjellet Kabla som var den etappen jeg hadde gledet meg mest til. Jeg trives godt med oppoverbakker og elsker fjell. Nå hadde jeg en hel dag i fjellet foran meg. Men selv om føttene mine hadde blitt godt teipet kvelden i forveien var hvert skritt jeg tok ned mot startstreken i den bitende kulda smertefulle og jeg klarte ikke helt å se for meg hvordan det skulle gå å i det heletatt komme seg over innsjøen og fram til der klatringen av Kabla startet.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Men det er utrolig hva det å stå på startstreken gjør med meg og så fort starten gikk lot jeg beina fly av sted og så fort jeg hadde kommet ordentlig i gang og kroppen var blitt varm glemte jeg smertene for en stund. Jeg prøvde å holde følge med Wim de første kilometerne som gikk gjennom skog og over noen store innsjøer hvor isen var blitt presset opp og det hadde dannet seg ett bulkete måneaktig landskap. Jeg har aldri sett noe lignende og jeg løpe med skrekkblandet fryd over isen som laget knirkende og buldrende lyder. Da den siste innsjøen var passert og jeg begynte på den bratte stigningen opp Kabla merket jeg hvor vondt det gjorde i beina igjen. Det gikk bratt oppover og med truger på beina ble det en stor belastning på hælene mine. Jeg hadde mistet Wim av syne for lengst og skjønte at jeg ikke ville klare å ta ham igjen i dag.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Det gikk trått, først gjennom skog, senere snaufjell. På veien oppover hadde jeg blitt passert av Mikkel og Ryan, fotograf og film teamet som alltid fikk frem et smil hos meg, på snøscooter. Men litt senere passerte jeg dem igjen og da stod de begge og gravde snø med hendene for harde livet for å få løs snøscooteren som hadde kjørt seg fast og stod i så dyp snø at jeg forstod at det nok ikke ville bli mange bilder og filmer fra denne dagen. Jeg måtte le litt da jeg møtte på dem, for selv om det så ut som om de hadde flere timer med gravearbeid foran seg så var de i like godt humør som vanlig og ga meg verdens største smil. Det var nok til at jeg tok meg litt sammen og fortsatte med friskt mot opp til neste sjekkpunkt. Varm kakao, paracet, kjeks og en kort gjennomgang av hva jeg kunne forvente de neste 10 kilometerne over Kabla var det jeg tok meg tid til på sjekkpunktet for nå ble jeg tatt igjen av nummer 5, David Sage som hadde en god fart oppover fjellet.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)

Jeg fikk følge av David det siste stykket opp mot toppen, der blåste det friskt og selv om det var sol og skyfri himmel merket jeg at temperaturen gikk drastisk ned oppe på toppen og jeg ble nødt til å ta på meg et ekstra lag på overkroppen. David hjalp meg med å få på meg jakka, det er nemlig ikke super enkelt å ta på seg jakke når det blåser friskt og man har votter på hendene og så tok vi oss tid til å nyte den fantastiske utsikten et øyeblikk og å ta en super kul selfie sammen. Dette er noe av det jeg digger med ultraløping. Det at man kan ta seg tid til litt moro og at man hjelper de man konkurrerer mot og drar hverandre fremover.


David hadde staver og jeg så at det var en fordel denne dagen. Han hadde god flyt over fjellet og forsvant snart fra meg. Jeg løp der jeg kunne, men for det meste gikk jeg raskt. Trugene ga meg større og større gnagsår og motet mitt begynte å dale og jeg merket at jeg ikke klarte å nyte det fantastiske hvitkledde fjellandskapet så mye som jeg ville ha gjort til vanlig. Fokuset mitt ble flyttet mer og mer over på hvor vondt det gjorde og på hvorfor i alle dager jeg hadde valgt å ta med meg disse trugene. Og som om ikke det var ille nok så hadde ørepluggene mine nå tatt kvelden, og jeg som er vant til å ha musikk på øret når jeg løper var nå helt overlatt til meg selv og tankene. Men så kom jeg til 3. sjekkpunkt og fikk beskjed om at nå ventet det meg bare rett frem og nedoverbakke hele veien til neste sjekkpunkt. Med litt solbærtoddi, sjokolade, nøtter og en god dose varme og omtanke fra medic Beth kom jeg meg videre.

BTU Ice Ultra 2019

(Foto: Mikkel Beisner)


Det bar nedover snaufjellet, men jeg fikk ikke noe flyt for her og der gikk jeg gjennom skaren og ble bremset opp. Så kom jeg ned i skog igjen og det ble kryssinger av mindre innsjøer. Det gikk jevnt og trutt nedover, rett frem og nedover, og innimellom en bitte liten «bulk» som der og da føltes som et fjell, for nå begynte kroppen min å bli sliten. Jeg merket hvor utmattet jeg var da jeg kom til det siste sjekkpunktet på denne etappen. Det hadde vært en kald dag, -18 ved start og en god del kaldere oppe på Kabla, og kulda sammen med den konstante smerten hadde tømt meg fullstendig for energi. Beina mine skalv som aspeløv og tanken på at det var 10 kilometer igjen til mål virket helt uoverkommelig. Det var en av samene som reddet meg, han overtalte meg til å ta av meg trugene og ga meg en bitteliten kanelsnurr bit (ja, det er et self-sufficient løp, men som han sa, alle vet jo at det vokser kanelbullar på fjellet i Lappland). Og det var det som skulle til. Nå løp jeg de siste kilometerne inn til mål, uten truger og fast bestemt på å tilbringe så lite tid ute i mørket som mulig.

(Foto: Will Roberts)

Jeg kom i mål som dame nummer 1 og nummer 5 totalt og ble ønsket velkommen i en varm peisstue hvor klær og utstyr fikk tørke mens jeg spiste og fikk hjelp til å lege gnagsårene mine. Og ja, skalpellen ble brukt. Og mens kirurg Tim gjorde et realt arbeid for å plastre meg sammen mens jeg hylte og tårene rant, lovet jeg meg selv å aldri noen gang ta på meg disse trugene igjen. Jeg skulle fullføre løpet uten, om jeg så ble nødt til å traske med snø opp til knærne de resterende 125 kilometerne til Jokkmokk.

Publicerat: 2019-03-07 21:59 Kommentarer (0)



Når du har vært hinsides det ultimate – og savner det

Bena høyt og blikket vendt bakover: Hvordan er det mulig å savne en uke med smertefull isløping?

Jeg sitter i sofaen.  

De hovne beina mine ligger høyt hevet på puter som er dandert slik at områdene med gnagsår ikke kommer i kontakt med underlaget.  

Kroppen er sliten og hodet har peilet seg inn på å gjøre så lite som overhodet mulig de kommende dagene.  

Likevel tar jeg meg selv i å la tankene gå til hva mitt neste stage running-eventyr skal være. For selv om Beyond the Ultimate Ice Ultra har kostet mer av meg, både fysisk og mentalt, enn noe annet jeg har utsatt meg selv for, så er dette også det mest fantastiske eventyret jeg har opplevd. Det er også det løpet jeg er aller mest stolt av å ha gjennomført.  

Nye utfordringer 
Omtrent 220 kilometer på 5 dager gjennom en arktisk ødemark i det svenske Lappland hvor temperaturen noen dager var nede i under 35 kuldegrader. Med truger på beina store deler av turen og en sekk som ved start veide rett under 8 kilo – men som likevel ikke var i nærheten av å romme så mye mat som kroppen min burde ha fått i seg med tanke på aktivitetsmengde og lite søvn var dette et løp som utfordret meg på mange nye områder.

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ensomhet og fellesskap 
Dette eventyret har gitt meg mye ny kunnskap om hvordan kroppen reagerer på kulde, utmattelse, smerte og underskudd av næring. Jeg har sett noen helt fantastiske landskap, krysset hvitkledde fjell og enorme islagte innsjøer som til tider laget buldrende og skremmende lyder. Jeg har kjent på ensomheten, for flesteparten av de 220 kilometerne løp jeg alene, uten å se hverken løpere foran meg eller bak meg, samtidig har jeg blitt kjent med mange fantastiske mennesker. Det felleskapet som oppstod kan jeg ikke sammenligne med noe annet.  

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Ultra-savn 
For tenk, jeg kjente ingen av de 40 løperne som deltok på dette løpet, men nå savner jeg allerede å ha dem rundt meg. Jeg savner å ligge å høre på den vennskapelige kjeklingen mellom Andre Hook og Simon Grimstrup, de to løperne som ledet, og de fantastisk morsomme og alltid like blide irske gutta Brian Keane og Simon Halpin som alltid var like positive og morsomme. Jeg savner alle samene som sørget for sikkerheten og som jeg møtte både på check points og når de passerte meg på snøscooter innimellom. De oppmuntrende kommentarene de kom med og evnen de hadde til alltid å få meg til å føle meg trygg selv i de mest ekstreme forhold. Jeg savner å møte på mediateamet Mikkel og Ryan som alltid fikk meg til å smile på grunn av deres uendelige optimistiske og blide personligheter (og fordi de alltid fikk meg til å ta meg best mulig ut, selv når jeg følte at jeg så ut som et troll). Og Will, som på målstreken alltid fikk meg til å føle som om jeg hadde fløyet som en vind over snøen selv om jeg i realiteten hadde kavet meg igjennom snø og tråkket igjennom områder med overvann i et tempo som føltes som alt annet enn raskt. Selv brølet fra Kris hver morgen «Good morning! Get your nightbags ready in 15 minutes!» skulle jeg gjerne har hørt igjen. Jeg kunne fortsatt slik en lang stund, men jeg tror jeg har fått frem poenget; det var en fin gjeng og sammensveiset gjeng. 

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Back to basics 

(Foto: Beyond the Ultimate Race Series)

Men det jeg kanskje savner aller mest fra dagene på Ice Ultra er hvor enkelt livet føltes. Det høres kanskje rart ut at jeg sier at det å skulle løpe 220 kilometer på 5 dager gjennom et iskaldt arktisk landskap er enkelt, men livet ble redusert til noen helt enkle oppgaver. På kveldene var vi noen ganger i hytter uten elektrisitet. Det var ikke alltid dekning på telefonen og batteriet måtte man uansett spare på. Det eneste man trengte å gjøre var å sørge for å holde liv i vedovnen, tørke klærne sine, spise mat, drikke, gå på do, stelle med føttene, gjøre alt klart til neste dag og sove. Og på morgenen var det bare å kle på seg, spise, gjøre nattbaggen klar, gå på do og så legge ut på dagens etappe. Alt annet ble uviktig. Back to basic på en måte. Jeg klarte å logge helt av og bare leve i nuet uten å tenke på verden utenfor og de hverdagslige bekymringene man gjerne går og grubler på.

(Foto: Simon Grimstrup)

Stay tuned 
Jeg kommer til å skrive om alle etappene etter hvert. Det vil nok ta litt tid, for det var mange opplevelser på disse 220 kilometerne som fortjener å få være med i en løpsrapport. Men det kommer! Så stay tuned.

Publicerat: 2019-02-27 14:35 Kommentarer (0)



Pakking av "stage run-sekken" for dummies

Hvordan pakker man når man skal løpe 230 kilometer i temperaturer som kan bli helt ned mot -40 kuldgrader?

(Foto: Sylvain Cavatz)

For de som har fulgt meg en liten stund kommer det vel ikke som noen overraskelse at pakking ikke er mitt største talent. Det er faktisk den delen av forberedelsene til ultraløp som jeg synes er vanskeligst. Og om jeg trodde at det å pakke til et 90 kilometers løp var vanskelig så er det å pakke til et etappeløp som foregår på vinteren i mellom -5 og -40 kuldegrader sånn omtrent 100 ganger vanskeligere. La meg først ta deg igjennom den obligatoriske utstyrslisten:

Medisinsk utstyr (sånn i tilfelle du skulle bli nødt til å amputere en tå eller to på turen):

  • Paracetamol 500mg (15 stk)
  • Diarolyte (preparat man bruker ved dehydrering for å tilføre viktige salter og elektrolytter) (3stk)
  • Antiseptisk krem (1 tube)
  • Antiseptiske wipes (10 stk)
  • Trauma dressing (En type bandage)(1 stk)
  • Plaster (5 stk i forskjellige størrelser)
  • Støttebandasje (1 stk)
  • Latex hansker (2 par)
  • Compeed plaster (4 stk)
  • K-tape (har ikke blitt helt klok på hva det er enda)(1 rull)
  • Sprøytenåler (grønn 21g) (2stk)
  • Pinsett (1 stk)
  • Skalpell (Jeg har veldig lite lyst til å tanke på hva vi skal få bruk for dem til) (2 stk)
  • Solkrem min. faktor 30 (jeg går for en kombinert kulde og solkrem med faktor 50).
  • Alkoholbasert håndesinfeksjon (eks. antibac)

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt nervøs da jeg leste denne listen første gang. Jeg jobber jo som sykepleier og alt dette er utstyr som jeg håper jeg vil slippe å måtte bruker på noe som helst tidspunkt under løpet. Men det er jo positivt at de krever at alle deltagerne er så godt forberedt slik at man har det utstyret man trenger om det skulle være nødvendig.

«Vanlig» utstyr (helt normalt å ha med i sekken):

  • Blizzard bag (en nød «sovepose» som du kan legge deg inn i om du skulle skade deg sånn at du ikke kan bevege deg og må vente på hjelp. Sånn for å unngå at du blir omgjort til en ispinne i løpet av 5 minutter).
  • Space blanket (nødteppe).
  • Vannsikre fyrstikker (10stk)
  • Tamponger (De skal brukes til båltenning hvis du skulle lure) (3stk)
  • Salter og elektrolytter til hele løpet (tabletter eller pulver du heller i vannet. Det er viktig når man svetter og er i aktivitet dessuten gjør det at vannet ikke fryser så fort til is)
  • Noe å bære til sammen 1,5L med vann i (insulatet) Jeg har valgt meg noen flasker fra Camelback som er lette og som jeg vet at folk som har løpt løpet tidligere har vært fornøyd med.
  • 2000 Kalorier pr dag (minimum, de anbefaler 3000+, ta en titt på innlegget mitt om hvilken mat jeg pakker med meg til turen her).
  • Hodelykt og 5 sett med ekstra batterier (jeg går for en liten Petzl Zipka for det skal være fullmåne den uken løpet går, noe som gjør at jeg ikke trenger en kjempe sterk lykt. Når det gjelder valg av batterier velger jeg litiumbatterier som er mye lettere enn vanlige batterier og tåler mer kulde).
  • Goggles (føler meg kjempe kul når jeg løper rundt i Østmarka med slalombriller på for tiden)
  • Glowsticks med 8 timers lystid (8 stk)
  • Mobiltelefon (må være ladet hele turen)
  • Nødfløyte
  • Sikkerhetsnåler (8stk)
  • Ryggsekk til å ha alt i (klarer jeg å stappe alt dette ned i en 25L sekk? Ja, så det blir d Inov8 all terrain 25L som blir med meg på turen)
  • Reiseforsikring med evakuering ved sykdom/skade inkludert.

Ok, dette er helt klart ikke noen spøk. Listen vitner om at man risikerer å komme utfor mange ekstreme situasjoner og at dette er et løp der man må ha utstyret i orden. Dette skal bli en morsom handletur…

Klær til å stole på:

  • Egnede sko (de må være store i størrelsen sånn at det er plass til tykke sokker)
  • Innersokker
  • Tykke yttersokker
  • Isolerende såler
  • Truger
  • Tre lag til overkroppen (ytterste må være isolerende og egnet for veldig kalde temperaturer)
  • To lag til underkroppen (ytterlaget må være egnet for veldig lave temperaturer)
  • Tynne innervotter (Liners)
  • Thermo votter (ja, du gjettet riktig, de må også være egnet for veldig lave temperaturer)
  • Isolerende lue
  • Ansiktsmaske (nei, vi snakker ikke om de du kjøper på Vita og som inneholder advokade, vitamin-E og andre magiske ting som gjør huden din silkemyk)
  • Buff eller skjerf
  • Skibriller

Det er fare for at det blir litt kalde temperaturer om du skulle lure… Og jeg som er livredd for å fryse kommer nok til å ha med litt mer enn det som står som obligatorisk. Det kommer et eget lite innlegg om hvilke klær jeg kommer til å pakke med til dette arktiske løpeeventyret.

Til slutt er det «natt-baggen»:

  • Sovepose (siden vi noen netter skal sove i små lavvoer med bare et reinsdyrskinn som skiller oss mellom den iskalde bakken tror jeg at jeg går får det varmeste slaget av soveposer som går ned til -40 grader og en innerpose).
  • Ett sett varme klær til å ha på camp (Stikkord er ull og dun)
  • Ett par varme sko til å bruke på camp (Og de skal være veldig komfortable å ha på beina så dunfotposer av noe slag er nok det jeg kommer til å gå for).

Baggen kan veie max 6kg (heldigvis fraktes denne for deg fra camp til camp), og kan kun inneholde det som står over. Alt dette pakker jeg i den letteste vanntette pakksekken på 90L som jeg kunne få tak i. Pakksekken fra Sea to summit veier ikke mer enn 126gr og da får jeg plass til klær som varmer mer og veier mer.

Ja, dette er da bare det som er obligatorisk å ha med, så må jeg finne ut hva jeg tror er nødvendig og hvor mye ekstra vekt jeg er villig til å bære med meg. Bytte undertøy? Har jeg virkelig lyst til å bære de ekstra grammene? Tannbørste? Et tannbørstehode fra en elektrisk tannbørste og en liten tannkremtube med tannkrem nok til 5 dager skal helt klart med. Varmepads som kan legges i skoene og vottene hvis det blir krise? Mulig jeg skal finne plass til et par sånne. Powerbank og kabel til å holde garmin klokka i live? Vil jeg risikere å ikke få logget denne turen? Hell no! GoPro? Nei. (Ble du overasket nå? GoPro tåler kulda dårlig og batteriet tappes utrolig raskt i minusgrader. Dessuten tar jeg aldri bilder og film under løp uansett). Staver? Tja, jeg må øve litt med truger før jeg bestemmer meg. Jeg har aldri klart å bli ordentlig venn med stavene mine, så det er ikke sikkert at de blir med meg på tur. Ekstra par sokker? Ja. Ekstra par votter? Ja. Øreplugger? 230km uten musikk? No way… Trenger jeg den stive platen i ryggen på sekken? Tar jeg den ut blir sekken mer enn 300gr lettere. Skal jeg ta ut den frysetørkede maten fra Expedition Food og ha maten over i mindre plastposer med zipp? hvis man sparer 30gr pr måltid så er det helt klart verdt det. Maten pakker jeg dessuten i dags rasjoner som er merket med dag, distanse som skal løpes og mengde kalorier sånn at jeg ikke behøver å tenke over hva jeg skal spise de forskjellige dagene og kan holde styr på at jeg får i meg riktig mengde kalorier hver dag.

Og flere slike spørsmål kommer jeg til å måtte ta stilling til de nærmeste dagene. For jeg har ikke lyst til å bære ett gram for mye, samtidig som jeg ikke vil risikere å stå uten klær eller utstyr som jeg vil trenge. Hvis du har noen gode forslag til hva jeg bør ta med meg, eller ikke ta med på tur; fyr løs! Jeg trenger alle de rådene jeg kan få nå som det er under 2 uker igjen til starten for Beyond the Ultimate Ice Ultra går.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-02-06 22:01 Kommentarer (0)



Ekspedisjonsmat fra A til Å

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hvordan overleve 230 kilometer i svært kalde temperaturer? Vel, du må være i fysisk god form – og så må du ha nok næring. Og det er et studium i seg selv.

Hvis du i løpet av fem dager skulle løpe 230 kilometer gjennom ett iskaldt arktisk landskap, hva ville du ha tatt med deg av mat? Det er et spørsmål jeg har brukt mye tid på å tenke igjennom de siste ukene. Med bare noen få uker igjen til starten går for Beyond the Ultimate Ice Ultra har jeg for alvor måtte begynne å planlegge hva som skal stå på menyen. Ice ultra er et løp hvor du må bære med deg alt av mat og utstyr for hele løpet. Det eneste du får er varmt vann på camp og på drikkestasjonene underveis. Da sier det seg selv at vekten og energitettheten på maten betyr mye.

Mat som skal holde liv i en som løper 230 kilometer på fem dager kan fort bli i tyngste laget. Minimum mengde mat er satt til 2000 kcal pr dag, men det er jo omtrent det jeg trenger å få i meg av mat på en helt vanlig dag uten trening og vil være alt for lite når jeg skal løpe langt fem dager i strekk. Folk jeg har snakket med som har løpt løpet før anbefaler 3000 kcal pr dag. Minimum. Men det er menn jeg har snakket med, så jeg satser på at 3000 kcal vil holde for min del.

En kalori er en kalori – eller…?

Jeg har aldri før i mitt liv vært så opptatt av å vite hva forskjellige matvarer inneholder av energi per 100 gram. For meg handler det om å finne de matvarene som har så høyt kaloriinnhold som mulig på så liten vekt som mulig. For kroppen min fungerer dårlig uten mat, og i kulda vet jeg at jeg trenger enda mer mat enn vanlig. Fett inneholder over dobbelt så mye energi som karbohydrater og proteiner.

De matvarene jeg går for har for det meste et høyt fettinnhold.

«Ja, men hva med de superviktige karbohydratene?»

«Er du ikke redd for å møte veggen fordi karbohydratlagrene dine går tomt?»

Vel, det er en stor forskjell på å løpe et maraton raskt og på å løpe 230 kilometer med tung sekk på ryggen i snø og kulde. Forskjellen er i hovedsak at 230 kilometer går mye langsommere. Kroppen kommer til å gå på fettforbrenning mesteparten av tiden i motsetning til de kortere løpene hvor kroppen benytter seg av de lett tilgjengelige karbohydratene så lenge de er å finne.

Det blir som når jeg er ute på mine lange rolige turer, da fungerer det aller best med et par brødskiver med et godt lag smør og ost. Jeg skulle gjerne ha tatt med meg brødskiver og gulost opp til Jokkmokk (ja, det heter faktisk det der Ice Ultra har målgang), men det ville både veie for mye og ta alt for mye plass. Dessuten vet jeg ikke om jeg hadde satt like mye pris på favoritturmaten min om den var gjennomfrosset.

Hvordan smaker det frossent?

De siste ukene har fryseren min vært fylt med alt mulig rart som vanligvis ikke er å finne i en fryser. Forskjellige protein og energibarer, nøtter, de fleste sjokolader man finner i dagligvarebutikken (og noen litt mer eksklusive), samtlige av Sætres kjeksvarianter, fleskesvor og mere til. For det holder ikke at maten er energitett når man legger ut på tur i temperaturer ned mot -40 kuldegrader. Da må det også være matvarer som kan spises selv om de er frosne. Alt av energi og proteinbarer har jeg strøket fra listen. Det samme med sjokolade som New Energy og Snickers. Det krever jo mer energi å tygge en frossen proteinbar eller en stivfrossen Snickers enn det gir næring. Gullvaffler, kvikk lunsj, kjeks, nøtteblanding med tørket frukt og sjokolade, sjokoladetrøfler og fleskesvor derimot, det er mat som fint kan spises rett fra en fryser som holder -20 grader.

Frysetørket mat, kjeks, flesk og biff

Jeg har valgt å ta med frysetørket mat fra Expedition Food til frokost og middag. Grunnen er at de har porsjoner på 800 kilokalorier, veier lite og har et godt utvalg av retter å velge mellom. Da har jeg sluppet unna mye styr med å lage mat og tørke selv, samtidig som jeg vet nøyaktig hva jeg får i meg av næring per porsjon. Til frokost vil det gå i havregrøt med ekstra mye næring. Av middagsretter har jeg valgt meg ut Spagetti Bolognese, Chicken Tikka med ris, Thai Green Chicken curry, Spagetti Carbonara og Kyllinggryte med ris og grønnsaker. Og på den måten har jeg allerede dekket 1600 av de 3000 kaloriene som jeg skal ha i meg hver dag.

Matvarer med høy energitetthet og som har fått plass på listen over mat som jeg skal ha med i tillegg og som skal spises når jeg er ute og løper, er fleskesvor (671 kcal/100gr), nøtteblanding (536 kcal/100gr), diverse kjeks (Gjendekjeks har for eksempel 480 kcal/100gr), gullvaffler (540 kcal/100gr) og mørk sjokolade (570 kcal/100gr). Ikke de sunneste matvarene kanskje, men for fem dager skal det nok gå. Dette er matvarer som vil gi meg energi og det er jo det viktigste.

Ja, også er det viktig at jeg fyller på med proteiner da. For det kommer kroppen min til å trenge for å restituere seg. Å løpe 230 kilometer på fem dager vil tære på det meste av meg og ikke minst kroppsproteinet. Jeg kommer til å utsette kroppen min for en veldig stor belastning og resultatet vil være at muskelvev skades og brytes ned. Protein er nødvendig for å reparere skadet muskelvev og bygge det opp igjen. Derfor har jeg vært nøye med å velge frokost og middag med høyt innhold proteiner og tar også med biff nacks fra real turmat som har hele 53 gram protein per 100 gram. Godt smaker det også, så da har jeg noe å glede meg til når jeg ligger i soveposen min om kvelden og kjenner på sulten.

I drikkeflaska

Jeg hadde tenkt til å kjøre på med Maurten 320 i drikkeflaska på dette løpet. Tenkte at det ville være en grei måte å få i seg næring på, for Maurten har fungert supert på ultraløp i normale til varme temperaturer. Men så fikk jeg tenkt meg litt om og kom frem til at på vinteren foretrekker jeg å drikke mye av gangen, ikke små slurker hele tiden. Dessuten er det fare for at vannet fryser til is (selv om jeg har insulated drikkeflasker og energidrikker med salter og elektrolytter gjør at vannet fryser tregere). Derfor vil jeg prøve å drikke godt på hver drikkestasjon og heller ha med meg en flaske med NUUN mellom drikkestasjonene. Å skulle styrte 700 ml varm Maurten frister ikke. Kakao og solbærtoddi kan jeg derimot drikke uendelige mengder av om vinteren uten at jeg går lei. Så porsjonspakker med Freia drikkekakao og solbærtoddi skal helt klart få være med meg på turen.

Dag 4; bli venn med noen som har tatt med seg for mye mat

Men jeg vet at selv med 3000 kcal per døgn så vil jeg føle meg sulten. Men noen kommer nok til å ta med seg mer mat enn nødvendig. Så på dag 4, når magen roper på mer, så er det disse «noen» som kommer til å være mest populære når man er samlet i hytta eller lavvoen på kvelden. Derfor er min plan er å sørge for å bli god venn med alle som har en sekk som veier over 8 kilo ved start…

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-01-29 22:07 Kommentarer (0)



Hvordan (i huleste) forbereder man seg til 230 kilometer?

Beyond the Ultimate Ice Ultra, ca. 230 km i et arktisk vinterland. Hvordan forbereder man seg til noe sånt når man bare har litt under seks uker igjen og du aldri før har gjort noe lignende?

(foto: Mikkel Beisner)

Jeg gjør alltid research før lange løp. Setter meg inn i hvordan traseen er, hva slags terreng jeg kan vente meg, hvilket utstyr jeg må ha med, hvordan sikkerheten er og om det er andre ting som det er lurt å vite om på forhånd. Jeg sjekker løpets hjemmeside, jeg googler, ser på Youtube-filmer og helst snakker jeg med andre som har deltatt på selve løpet eller lignende løp.

Allerede i fjor høst vekslet jeg noen meldinger med Damian Hall, fjorårets vinner av Beyond Ultimate Ice Ultra. Han fortalte at han hadde følt seg trygg hele veien og at det hadde vært en fantastisk opplevelse. Han anbefalte løpet sterkt og ga meg litt tips til utstyr. Problemet med et løp som dette er at det er veldig væravhengig. Det ene året kan du risikere at temperaturen ligger på rundt -5 grader, at det er mye overvann på innsjøene og tung og våt snø. Neste år kan temperaturen være på nærmere -40 grader, men til gjengjeld er snøen fast og du kommer tørrskodd over vannene. Det kan være så kraftig snøstorm en dag at det å ta seg over fjellet ikke er trygt slik at man er nødt til å flytte en etappe – den lange etappen du hadde forventet på dag fire når sekken er halvparten så tung som ved start, må kanskje flyttes til dag to. Været og naturen råder man ikke over, så man må heller forberede seg på alle muligheter. Både når det gjelder utstyr og når det kommer til det mentale.

Dette er etappene

Den 230 kilometer lange traseen til Beyond the Ultimate Ice Ultra er delt opp i fem etapper. Første etappe er Kungsleden. En etappe på 60 kilometer hvor du starter 300 moh. Og på det høyeste vil være 930 moh. En innsjø skal krysses, to bratte stigninger og en værutsatt tundra skal krysses før man avslutter med å løpe nedover gjennom skog inn til kveldens camp: noen jakthytter uten elektrisitet hvor vedovnen må holdes i gang av deltagerne selv.

Andre etappe er Kabla, løpets fjelletappe. Her skal løperne i hovedsak bare løpe opp et fjell og ned igjen på den andre siden. 44 kilometer. Her er løpets lengste stigning og du belønnes med en lang nedoverbakke i tung snø som gjennom en snøkledd eventyrskog. Men når du når kveldens camp vil du få mulighet til å tørke klærne og bruke kjøkkenet på Turisthytten Arrenjarka.

Tredje etappe kalles The Lakes. Den går som du kanskje allerede har gjettet over innsjøer. Etappen er bare på 42 kilometer, men er du uheldig er dette en lang og våt etappe hvor overvann gjør at du løper i dyp slush. Hvis du har prøvd det så vet du at det ikke går fort. Eller du kan oppleve en ekstrem kulde, og frisk vind ute på isen, noe som vil kreve mye av kroppen og hodet når man løper over en innsjø som aldri ser ut til å ta slutt. Hyttene ved Laxholmen hvor kveldens camp er blir nok et fantastisk syn etter denne maraton etappen.

Sami er løpets fjerde og lengste etappe. 64 kilometer skal løpes fra tidlig før solen stiger opp til solen går ned. Flere innsjøer skal krysses og man løper igjennom kupert og vakkert skoglandskap med dyp og tung snø. Forhåpentligvis vil nordlyset danse over himmelen og ta bort fokuset fra de slitne bena det siste stykket inn mot kveldens camp som ligger nøyaktig på polarsirkelen.

Løpets siste etappe er en sprint på bare 12-15 kilometer. Men det tror jeg holder i massevis etter fire dager med nesten 220 kilometer med løping i snø og ekstrem kulde.

Så hvordan kommer man seg igjennom noe slikt? For å være helt ærlig, dette høres ikke ut som et enkelt oppdrag. Men det er ikke mission impossible for det.

Lytt til erfarne fjellfolk, sa folk

Siden jeg ikke har vært borti noe lignende før, har jeg snakket en del med folk som har mye erfaring med de utfordringene jeg kommer til å stå overfor i februar. Noen har løpt løpet tidligere, andre har løpt andre etappeløp, men i varmere strøk. Noen har god erfaring med å være på lange ekspedisjoner i kulda og noen er født og oppvokst i områder med lik natur og tilsvarende klima som det er i innlandet langt nord i Sverige. Jeg har plukket med meg tips om bekledning både for dag og natt, mat, utstyr, hvordan man pakker sekken og ikke minst hvordan det er lurt å legge opp løpet. Dette blir garantert ikke en sprint, nøkkelordet på et sånt løp er nemlig å holde et så jevnt tempo som mulig og unngå stillestående pauser. Jeg har bestemt meg for å tenke på dette som et eventyr, nyte omgivelsene og ta tiden til hjelp. Dette blir et eventyr hvor fokuset er å oppdage og oppleve. (Og å komme seg igjennom med både fingre og tær i behold). Mange (rare) spørsmål melder seg… Jeg leter frem det jeg har av utstyr fra før og skriver lister over alt som må kjøpes inn eller lånes. Jeg putter ekstra vekt i sekken for hver lange løpetur jeg tar, for å venne meg til å løpe med en tung sekk. Jeg leser igjennom tråder på forum, spør om alt som dukker opp av spørsmål: dopapir, må man ha med det? Kan man helle varmt vann i plastposer med zip fra IKEA? Hvor mange par sokker? Hvor stor skostørrelse? Bytter man ikke undertøy i det heletatt i løpet av fem dager? Rekker klærne å tørke i løpet av natten? Hva er Dioralite og Blizzardbag og hvor får man tak i det…

Prosjekt Abelone går beyond the ultimate

Og jo mer research jeg gjør på temaene etappeløping og løping i ekstrem kulde, jo mer går det opp for meg at dette går innunder betegnelsen risikosport og ikke noe folk flest ville utsatt seg for. Men det gjør også at jeg gleder meg mer og mer. I ukene som kommer blir det fullt fokus på å få alt av utstyr klart og å bli vant til å løpe med truger og sekk. Jeg skal bli bedre kjent med oppfinnelsen frysetørket mat, og utstyr jeg skal løpe med skal testes ut. Og jeg vil dele alt dette med dere både her på bloggen og på Instagram og IG-tv. Så det er bare å følge med om du vil få et lite innblikk i prosjekt «Abelone går beyond the ultimate».

Publicerat: 2019-01-10 21:47 Kommentarer (0)



Beyond the ultimate Ice Ultra – bortenfor det ultimate

Ultimate, definisjon: implies the last stage of a long process beyond which further progress is impossible.

Se for deg et arktisk landskap dekket av snø. Hvite fjell, ville nordiske skoger og store islagte innsjøer. Datoen er 19. februar 2019 og temperaturen på dagtid er et sted mellom -5 og -40 grader. Du står pakket inn i lag på lag med ull og vindtette klær. På ryggen har du en sekk som veier mellom 6 og 7 kilo – hvis du har pakket lett. Sekken er full av vann, mat, truger, medisinsk utstyr, lykt, fyrstikker og annet sikkerhetsutstyr som du kan komme til å trenge. Foran deg venter et 230 kilometer langt eventyr på 5 dager. Du skal løpe fra daggry til mørket har senket seg og nordlyset danser over himmelen. Du er ikke alene, men dere er likevel ikke mange som står på startstreken. Det er bare plass til 40 løpere på dette løpet. 40 personer som ikke kjenner hverandre, men som i løpet av de neste 5 dagene kommer til å dele på oppgaven med å holde ilden i gang i ovnen på de små hyttene hvor man skal overnatte i løpet av turen. Fra og med i dag blir det ikke noe luksus. Ingen dusj, ingen mulighet til å bytte klær annet enn det som blir fraktet fra camp til camp av sovepose og et sett varme klær å bruke når du er ferdig med å løpe for dagen. Klar, ferdig gå: Beyond the Ultimate Ice Ultra er i gang.

(Foto: Mikkel Beisner)

Er du klar for eventyret?

Da jeg hørte om Beyond the Ultimate Ice Ultra første gang i høst ble jeg sikker på en ting; dette var noe jeg måtte oppleve. Selv om tanken på å løpe et etappeløp i et arktisk vintereventyrland gjorde at jeg jublet innvendig, skremte distansen meg, for ikke å snakke om temperaturen. Jeg har aldri vært i nærheten av å løpe 230 kilometer i løpet av 5 dager. Og selv om jeg trives i snø og kulde har jeg aldri løpt i temperaturer under -20 grader. I tillegg må man bære med seg all maten man skal spise i løpet av de 5 dagene, 1,5 liter vann og en god del annet utstyr. En sekk som vil veie rundt 6 kilo ved start. Det er over dobbelt så mye som det jeg er vant til å løpe med når jeg er ute på rolige langturer. Men jeg begynte å snakke litt med folk, høre med erfarne ultraløpere, en venninne av meg som er lege og andre folk som kunne gi meg en pekepinn på om dette var galskap eller noe jeg burde gå for.

Tilbakemeldingene var ganske like: dette er galskap.

Frostskader med amputasjon til følge, lungeskade og død om det gikk riktig ille. Hvorfor ville jeg utsette meg for noe slikt? 230 km i ishelvete? Hadde jeg ikke livet kjært?

Jo, jeg har livet kjært. Det er kanskje nettopp derfor jeg hadde lyst til å gjøre dette. For er det ikke når vi står helt på ytterpunktene at man virkelig kjenner at man lever?

Derfor la jeg ikke ideen helt fra meg.

Og om du leter vil du før eller senere finne noen som er like gal som deg selv og som forteller deg at dette er noe du kan klare. Ian Corless fortalte meg historier fra Marathon de Sables og andre ekstreme etappeløp. Han fortale om folk som ikke hadde løpt stort lengre enn en maraton, men som kom seg igjennom det 250 kilometer lange ørkenløpet. Og etter å ha sett meg løpe UTSS 90km på Sardinia med relativt spreke ben de følgende dagene sa han det jeg ønsket å høre: Dette klarer du!

Så jeg bestemte meg for å gjøre det. Om ikke i 2019, så i 2020.

Men jeg liker ikke å utsette ting. Og imens jeg fremdeles var høy på opplevelsen jeg hadde i Cape Town under UTCT 65km i desember begynte jeg å la snøballen rulle. Den har nå nådd det punktet at jeg kan fortelle at jeg om bare en og en halv måned skal stå på startstreken i Laponia, langt nord i Sverige, klar for å begi meg ut på mitt tøffeste eventyr til nå. Bak meg har jeg Inov8 som sørger for at jeg har det utstyret jeg trenger på ferden. Og det er bra, for jeg kommer til å trenge det beste.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-01-08 19:32 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Lidingöloppet 2019Mer

Hei. Nå har det gått noen uker siden sist jeg skrev. Da var det slutten av august og jeg hadde ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Anna Tien Nguyen-SkaretMer


Løpere er verken normale eller unormale folk, vi er bare en egen rase som stammer fra forskjellige ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser