Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

To ny løps distanser på en uke

17 juni fikk jeg litt uventet mulighet til å delta på Sommernattsløpet i Oslo. Jeg oppdaget plutselig fredag kveld at jeg hadde både barnefri og jobb fri samtidig lørdag kveld. En kombinasjon som ikke er veldig vanlig for meg. Så da meldte jeg meg like gjerne på mitt aller første 5km løp. Jeg fikk ganske nøyaktig 24 timer til å forberede meg på løpet og forventningene jeg hadde til meg selv var ikke store. Målet var å ha det gøy, gi det jeg hadde og å øve på det å delta i konkurranse. I år har jeg fokusert på å løpe i terreng og å løpe langt. Jeg har øvd på å porsjonere kreftene mine sånn at jeg kan holde jevn fart over en lang distanse og jeg har trent på å kunne løpe raskt i bakker og i krevende terreng.

5 km på asfalt uten en eneste stigningsmeter er absolutt ikke noe jeg har trent på. Så i løpet av de 24 timene jeg hadde til å forberede meg før løpet tok jeg en titt på Strava resultatene mine fra raske løpeturer med lignende løypeprofiler, (som jeg kom frem til bare var sentrumsløpet og deler av KK-mila), også satte jeg meg et mål om å løpe Sommernattsløpet på mellom 20 og 22 minutter. Jeg måtte jobbe litt med tanke på at jeg i dette løpet ikke skulle holde igjen, men bare gi det jeg hadde fra start. Det er jo det motsatte av det jeg fokusert på i hele år…

Også skulle det varmes opp skikkelig. Oppvarming er noe jeg ikke har vært så god på tidligere. Jeg bruker gjerne 20-30 minutter på å bli ordentlig varm og den gode løpeflyten kommer vanligvis ikke før etter 8 km. Jeg har forstått hvor viktig det er å være ordentlig varm hvis man skal prestere godt på et løp, og jo kortere distanse man skal løpe, jo viktigere er oppvarmingen. Så før sommernattsløpet varmet jeg opp med litt rolig jogging til og fra Oslo S, tok en kort pause og så løp jeg en litt kortere runde med stigningsløp. Til sammen nesten 5km med oppvarming.

Så da jeg stod på startstreken sammen med nesten 850 andre spreke løpere var kroppen helt klar for å løpe min til nå beste 5km.

Jeg hadde jo et mål om å komme i mål på mellom 20 og 22 minutter og jeg bestemte meg derfor for å henge meg på fartsholder Andreas Gossner som skulle holde farten 4min/km. Det gikk helt strålende inntil Andres tok en liten snarvei etter ca. 2 kilometer. Samvittighetsfull som jeg er løp jeg tilbake og fulgte løypa, og det ga meg en god del ekstra sekunder. Skriver meg bak øret at det er noe jeg ikke gjøre neste gang. Konkurranse er konkurranse. Løper alle andre snarveien så skal jeg også gjøre det.

5 km er en utrolig intens distanse. Det er bare å gi 110% helt fra start. Og det kan gjøre like vondt som en 10km.

Og vondt gjorde det virkelig. Men det fine med 5km distansen er at det ikke gjør vondt så lenge. Det er lettere å tåle en smerte som du vet vil være over om 15 minutter, 10 minutter, 5 minutter. Og selv om den siste kilometeren kanskje føles helt uoverkommelig tung, vond og uendelig lang, så er det noe man overlever. Og så fort man er over målstreken føler man seg straks veldig mye bedre.

Følelsen min da jeg kom i mål husker jeg nesten ikke. Sliten? Veldig, men ikke utslitt. Klokka stanset jeg på 20:55, så jeg visste i hvert fall at jeg hadde klart målet mitt om å løpe på under 22 minutter.

Da jeg kom litt til hektene ble jeg skikkelig overasket da jeg oppdaget at jeg hadde løpt inn på tiden 20:46 og at jeg hadde vunnet min klasse. Gjett om jeg var fornøyd med meg selv da! Å stå på pallen to ganger på rad er veldig gøy.

Fredagen etter var det igjen en mulighet til å delta på et løp. Denne gangen var det St.Hansgaloppen som skulle løpes. Et lite, men anerkjent løp som jeg har hørt mye bra om. Løpet har to distanser, kort løype på 8,5km og lang løype på 14,5km. Løypa går rundt vakre Maridalsvannet og går på asfalt, grus, skogsvei og litt sti. Distansen er helt perfekt, underlaget passer meg bra og det er en del stigning (selv om arrangøren kaller det for en nokså lettløpt og flat løype). Akkurat det jeg er vant til og som er naturlig for meg. Dette burde ikke være noe problem i det hele tatt tenkte jeg og jeg hadde bestemt meg for at det viktigste denne gangen var å få en god løpetur, kose meg og ha det gøy. Og jeg skulle spise vafler, for St.Hansgaloppen kalles også for Vaffelgaloppen, og det med god grunn.

Været var som det pleier å være på St.Hans aften. Overskyet, lett duskregn og småkjølig. Perfekt vær for en løpetur med andre ord.

Jeg varmet opp lett ved å jogge rolig i 3 km. Så skiftet jeg til shorts og t-skjorte og da jeg gikk forbi fatet med vafler klarte jeg ikke å la være, jeg måtte bare ta en vaffel før start. Så løpt jeg noen stigningsløp rett før start og følte meg helt klar der jeg stod på startstreken sammen med alle de andre løperne.

Startskuddet gikk og jeg løp av sted og fulgte strømmen. Det gikk fort den første kilometeren. Til å starte med lå jeg på 4:15/km. Jeg skjønte fort at jeg måtte bremse litt. Jeg skulle jo klare å løpe i 13 km til. Så fikk jeg heller la folk løpe forbi meg og håpe på at det var mange som løp for hardt ut og som jeg kunne ta igjen senere. Jeg prøvde å holde et jevnt tempo, men merket godt at den raske starten min hadde slitt litt på kreftene.

Løypa var mye mer kupert en jeg hadde forventet. Det gjør meg ingen ting med litt bakker. Jeg er jo faktisk en person som foretrekker å løpe i bakker, men når jeg løper nye steder synes jeg alltid det er litt vanskelig å vite hvor man skal gi på og hvor det er lurt å spare krefter. Jeg synes det er mye enklere å løpe opp en lang bakke når jeg har løpt bakken før. Da vet jeg hva jeg har å forholde meg til og jeg vet hva som venter meg på toppen av bakken. Nå løp jeg på helt ukjent vei, og jeg hadde ingen mulighet til å vite hva som ventet meg ved neste sving. Så strategien var å løpe jevnt i en fart jeg visste jeg mestret over en slik distanse.

Og det gikk ganske greit helt til jeg plutselig begynte å få vondt etter ca 7km. Skikkelig vondt i øverste del av magen og ut i siden. Og de neste 30 sekundene løp jeg med katastrofetanker om at jeg hadde fått hjerteinfarkt og at dette var slutten.

Men det var jo bare hold. Fy søren så vondt det kan gjøre! Hold er noe jeg ikke er vant til å få. Litt stikking i siden hender jo, men da tar jeg det bare litt rolig noen minutter før det gir seg. Konkurranse instinktet mitt fikk meg til å overstyre lysten til å stoppe opp og gå et lite stykke. Så jeg bet i stedet tennene sammen og løp så fort jeg klarte den neste kilometeren. Heldigvis gikk det over ganske fort, jeg tror ikke jeg løp mer enn en kilometer med skikkelig vondt. Så da de siste bakkene kom var jeg klar for å prøve å ta igjen noen av de jeg så foran meg.

Noe av det aller morsomste jeg vet er å løpe forbi folk i oppoverbakker. Det er så gøy å oppleve at man spretter oppover bakken med et smil rundt munnen mens de man løper forbi peser og sliter.

Jeg tok igjen flere av dem som hadde løpt forbi meg i starten og på toppen av bakken fikk jeg utsikt over et eventyraktig Maridalsvann. Hele vannet var tåkelagt så man så bare de små øyene stikke opp fra tåken. Utrolig vakkert.

Etter litt nedoverbakke løping og så en fin rett strekning forbi en liten gård var det et kort stykke med asfalt før man så Maridalsruinene. Jeg løp jammen meg forbi noen på den strekningen også. Da jeg svingte av inn på stien ved ruinene tok jeg igjen en mann. Jeg løp ved siden av og bak ham nesten frem til mål, men da jeg satte opp farten de siste 100 meterne inn til mål hang han ikke på lenger, så jeg løp alene over målstreken. Jeg løp inn på tiden 01:11:11.

Og så var det rett inn og spise vafler med god samvittighet mens jeg prøvde å finne ut av hvor fort jeg hadde løp og hvilken plassering jeg hadde fått.

Denne gangen ble jeg nummer 7 i min klasse og nummer 10 av alle damene. Ganske midt på treet altså, siden det var ca 30 damer som deltok og 13 i min klasse. Jeg hadde ikke forventet en veldig god plassering på dette løpet, jeg vet jo at det er mange gode og erfarne løpere på de litt mindre løpene som arrangeres av idrettslag og forbund. Men jeg ble veldig overrasket over at det var så tungt å løpe de 14,5km i et tempo som ikke er veldig mye raskere enn det jeg vanligvis løper langturene mine i.

Jeg tror at feilen min var å gå for hardt ut ved start. Jeg brant av mye av kruttet tidlig. Dessuten tror jeg ikke at vaffel er det lureste man putter i seg 10 minutter før start. Men all erfaring er bra erfaring tenker jeg. Da har jeg lært et par ting som jeg kan ta med meg til neste løp.

Og hva neste løp blir vet jeg ikke. Nå skal jeg i hvert fall ha en måned med mye terrengløping og fokusere på det å bli raskere og mer utholdende i terreng. Det trenger jeg nemlig når jeg skal løpe Trysilrypa i september!

 

Publicerat: 2017-06-29 20:26 Kommentarer (0)



Ut og bli kjent med nye stier i Østmarka

Etter at terrengskoene mine hadde stått urørt i nesten 4 uker var det helt magisk å komme seg ut på en skikkelig langtur i skog og mark. Jeg hadde gledet meg hele dagen på jobb og klarte nesten ikke å vente på å bytte ut sykepleieruniformen med shorts og løpe sko. Det å måtte være inne når sola skinner og skogen kaller er ikke lett. Så når klokka ble 15.30 og jeg endelig kom meg ut i sommerværet var jeg nærmest euforisk. Kort tid etterpå var jeg klar til å løpe og satte kursen mot Østmarka. Jeg er så utrolig heldig som har Østmarka en kort løpetur fra der jeg bor, for Østmarka er et av de fineste stedene i byen for folk som er glad i å løpe på sti.

Som vanlig hadde jeg en liten ide om hvor jeg skulle løpe. Flykning ruta mellom Skullerud og Øyeren må testes ut mange ganger i sommer for jeg har klart å melde meg på Østmarka Trail Challenge – Flyktningeruta, som er et terrengløp på 37km som går på blåmerket sti. Løypa er ikke sånn alt for godt merket, og tilbakemeldingene jeg har fått fra andre som har løpt ruten er at det krever litt orienteringsferdigheter, noe jeg ikke eier i det hele tatt. Men tanken er at jeg skal gjøre meg litt kjent med ruta på forhånd for da har jeg kanskje en mulighet til å komme meg fra Øyeren til Skullerud uten at det må sendes ut en letepatrulje.

Jeg fulgte først Ljanselva et stykke mot Skullerud og så løp jeg opp til vannverket hvor det er skilt som peker ut flykning ruta. Jeg tror jeg klarte å følge den opp til Rundvann, men så datt jeg nok av for jeg oppdaget at det gikk en sti rundt Rundvann og den måtte jeg neste prøve ut. Etter en runde så jeg en ny sti som så morsom ut og da forsvant planen om å bli kjent med første del, (eller det som vil være siste del når jeg skal løpe Østmarka Trail Challenge), av Flykning ruta.

Det var en smal sti som bare ble smalere og smalere før jeg plutselig oppdaget at det ikke var noen sti hverken foran eller bak meg lenger. Jeg sto midt i skogen med blåbærbusker opp til knærne og fikk en litt bedre forståelse av hvorfor terrengløpere ofte har knelange strømper. Og dyrevenn som jeg er ble jeg en smule engstelig for at jeg kunne komme til å tråkke en huggorm på halen. I tilegg oppdaget jeg at det foran meg gikk veldig bratt nedover og å satse på å løpe utenfor sti var litt vel vågalt. Men det er jo nettopp det at det føles litt som å dra ut på eventyr når jeg løper på nye stier som gjør at jeg har blitt så glad i å løpe i terreng.

Det ble litt leting før jeg oppdaget en ny sti, (som faktisk var en ordentlig sti), og som jeg kunne klare å kravle nedover uten å brekke noen. Da jeg hadde kommet meg helt ned så jeg at den veggen jeg nettopp hadde klart å kravle ned faktisk var en del av flykning ruta. Det skal nok litt mental trening til før jeg kan bli venn med tanken på at etter ca. 30 kilometer med løping på blåmerket sti i til dels veldig krevende terreng, så skal jeg opp en monsterbakke, som man nesten burde hatt brattkort for å ha lov til å ferdes i.

Hvor flykning ruta gikk videre skjønte jeg ikke helt, og siden jeg ikke er en veldig tålmodig person ga jeg opp det prosjektet litt.

Videre gikk turen i stedet på kjent sti innover mot Dølerud, og etter Dølerud prøvde jeg meg igjen på en sti jeg aldri har løpt før og som jeg litt for sent oppdaget var rødmerket og før jeg visste ordet av det var begge beina plantet godt nede i en myr. Har man ikke gjørme opp til knærne har det ikke vært en skikkelig tur…

Men jeg kom meg etter hvert inn på en blå sti som førte meg til Askvann. En av de litt gjemte perlene i marka.

Jeg begynte å tenke at det var på tide å peile seg inn på en sti som kunne føre meg hjemover og tok av på en sti som gikk mot høyre og som var merket som «skogsti». Det hender at skiltene i Østmarka og Sørmarka ikke er så alt for mye til hjelp… Jeg valgte høyre i hvert veiskille videre og etter noen kilometer med løping, kryping, klatring og hinderpasseringer i form av trær og busker som hadde falt over stien var jeg tilbake ved Dølerud og så var det bare kjent sti og skogsvei resten av veien hjem.

Det ble en 20km lang tur, med flere små stopp og veldig rolige partier. Fokuset mitt var å komme meg ut og ha det gøy og farten var ikke så viktig. Med til sammen nesten 500 meter med stigning så var dette en tur som lot lår og rumpe jobbe skikkelig.

Etter slike turer kommer jeg alltid hjem med et stort smil rundt munnen. Jeg elsker å løpe i terreng og jeg gleder meg til hver eneste tur. Nå som jeg har løpt Spitsbergen marathon kan jeg igjen begynne å fokusere på å bli skikkelig flink til å løpe i terreng. Nå er de neste store målene min Østmarka Trail Challenge og Trysilrypa. Det blir to helt forskjellige løp. Jeg gleder meg veldig til å løpe Trysilrypa i høst, for det å løpe i fjellet er noe jeg ikke har mulighet til å gjøre så mye av til vanlig også er løypa litt snillere enn den som venter meg når jeg skal løpe flykning ruta. Også blir det jo et skikkelig jentetreff med mange spreke damer så jeg tror jeg kommer til å få en helt super helg med et vakkert løp, bra underholdning og masse god mat. Det blir litt luksus rett og slett.

Er du med 09.09.17?

Publicerat: 2017-06-15 23:40 Kommentarer (0)



Spitsbergen Marathon 2017, en helt uforglemmelig opplevelse

Seks måneder etter at jeg begynte å leke med tanken på å løpe et helt maraton kan jeg endelig si at jeg er en ekte maratoner. For 3. juni 2017 løp jeg 42.195m på Svalbard da jeg deltok på Spitsbergen Marathon. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig fornøyd med maratondebuten min. Målet mitt var å gjennomføre løpet på under 4 timer, med stil og godt humør. Og nå skal du høre hvordan det gikk…

Reisen min startet tidlig fredag morgen. Leverte minstemann i barnehagen og hev meg på et tog til Gardermoen. Etter en 3 timers flyreise til Svalbard, en rask tur innom hotellet og så videre ut på 3 timers hundesledetur var det tid for karbobuffet, (les 3 store tallerkener med pasta og en stor porsjon med dessert og kaker), før jeg trasket tilbake til hotellet for å få meg en god natts søvn før neste dags store løp. For det er jo lurt å stille uthvilt på startstreken når men skal løpe sitt aller første maraton har jeg hørt. Jeg har absolutt ikke noe vondt å si om hotellet jeg bodde på, bortsett fra at det hadde vært supert om det var lystette gardiner. For i juni måned står solen høyt på himmelen hele døgnet, så det ble bare 4 timers søvn den natten og det var ikke sammenhengende søvn akkurat. Men med kaffe, godt humør og en 30 minutters powernap før løpet følte jeg meg likevel ganske opplagt da jeg stod på startstreken klokka 09.55.

Sånn bortsett fra at jeg veldig fort skjønte at jeg hadde kledd alt for godt på meg, så gikk de første 21 km som en drøm. Jeg kastet fra meg vanter og pannebånd etter ca 5 km. Det var litt utfordrende å holde riktig temperatur, for når jeg løp inne i byen var det vindstille og sterk sol. Da var det av med buff, åpne jakken og ut med hendene. På strekningene langs fjorden var det på med buff, lukke jakken og hendene inn i jakkeermene - for der var det litt kjølig vind. Men jeg kunne nok fint ha gjennomført løpet med mindre klær. Vanlig løpetights, tynn buff og vindjakke med en lang trøye under hadde nok vært mer behagelig å løpe i.

Strategien min for løpet var å finne en stor person som hadde riktig tempo for min del som jeg kunne henge meg på og som ville skjerme for vinden jeg visste ville komme når jeg løp langs fjorden. En av de jeg løper med innimellom fortalte meg en gang at det alltid finnes en stor tysker man kan legge seg bak. Det tok litt tid før jeg fant riktig rygg, for de første jeg la meg bak løp for langsomt eller var for lave. Men da jeg plassert meg bak to svære karer som løp i et tempo som jeg trivdes med, og som jeg ved første vannstasjon hørte ba om ¨wasser¨, forstod jeg at jeg hadde funnet riktig rygg og bak disse ryggene holdt jeg meg i nærmere 20 km.

Spitsbergen marathon er et løp hvor du løper 2 like runder på 21 km. Det synes jeg var fint, for jeg synes det er lettere å komme seg igjennom en tung løpetur hvis jeg kjenner løypen. Selv om jeg hadde studert løypekartet, høydeprofilen og viste sånn omtrent hvor langt det var mellom hver matstasjon så er jeg sikker på at noe av det som hjalp meg igjennom runde nummer to var at jeg visste hva som kom. Jeg var forberedt på underlaget, bakkene og jeg kunne motivere meg selv med å si at nå kan jeg straks se neste matstasjon. Så etter å ha holdt et greit tempo med hjelp av to store tyskere på runde nummer en følte jeg meg klar for å løpe solo da jeg merket at tyskerne begynte å bli slitne og tempoet gikk langsommere.

Det gikk fint å løpe alene. Nå som jeg ikke løp bak en rygg fikk jeg se mye mer av den storslåtte naturen rundt Longyearbyen. Flere steder føles det som om man er på vei inn i et maleri. Spitsbergen marathon må være et av verdens vakreste maraton! Landskapet var nok til å holde meg i gang de neste 10 kilometerne. Det var først etter å ha løpt 32km at jeg for alvor måtte begynne å måtte jobbe med psyken. Jeg begynte å forberede meg på ¨35km krisen¨ som jeg har hørt så mye om. Du vet, der alle får krampe, motivasjonen er i bånn og man begynner å lure på hvorfor man egentlig gjør dette mot seg selv. Mitt våpen var å smile (jeg er nesten helt sikker på at jeg smiler på hvert eneste bilde som ble tatt av meg under løpet), lage små delmål og fortelle meg selv hvor tøff, rå, sterk, utholden og viljesterk jeg var. Jeg tillot ikke negative tanker å komme frem. Jeg tenkte ikke en eneste gang at jeg var sliten eller at beina gjorde vondt og da jeg merket at det var en krampe på vei overtalte jeg meg selv til å nå frem til neste matstasjon og at der skulle jeg stoppe helt opp og faktisk drikke et helt kopp vann og et kopp energidrikk. Det fungerte, beinet tok seg sammen og jeg løp de siste 5 tunge kilometerne problemfritt, sånn bortsett fra at jeg klarte å tryne bigtime da jeg løp over en palle som var lagt over et litt vått parti. Mistet sikkert et lite minutt der, men jeg kom meg fort på beina igjen og løp videre med møkkete bukser, et kne som gjorde litt vondt og såre håndflater. Egentlig var det litt godt å kunne fokusere på at det gjorde vondt i hendene. Da var det lettere å ignorere smertene i beina.

Jeg løp i mål på tiden 3:49:13 og ble nr 22 totalt, nr 4 av alle kvinner og nr 2 i min klasse. Å havne på pallen etter sitt aller første maraton synes jeg er skikkelig kult. Vi trenger ikke å snakke om hvor mange det var i min klasse. Får jeg premie så er jeg fornøyd.

Selv om jeg var sliten og bare måtte gå tilbake til hotellrommet og legge meg i badekaret etter løpet, føltes beina egentlig ganske bra. Bortsett fra noen enorme blemmer på føttene og et svært blåmerke på kneet så var det ikke noe problem å gå normalt, eller å være i aktivitet resten av turen. Jeg fikk med meg både en båttur og en ridetur før jeg måtte reise hjem på mandagen.

Etter 4 fantastiske dager på Svalbard sitter jeg igjen med en følelse av å ha fått oppleve et av verdens vakreste steder. Forelsket meg helt klart i stedet, og Svalbard har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg skal tilbake! Helst veldig snart. Svalbard Spacerun 26. august frister enormt. Men inntil jeg får mulighet til å dra tilbake skal jeg leve på minnene jeg har etter mitt aller første maraton og mitt første møte med Svalbard.

Publicerat: 2017-06-06 22:17 Kommentarer (0)



Ta med deg løpegleden når du skal ut på reise

En av fordelene med å drive med løping er at du ikke er bundet av å være et bestemt sted eller å ha mye utstyr for å kunne gjennomføre treningen. Man trenger bare et par joggesko og treningsklær og så har man alt man trenger for å løpe seg en tur. Derfor er det enkelt å ta med seg de gode vanene både på ferie og jobbreiser og jeg selv setter i hvert fall veldig pris på å få mulighet til å løpe på nye steder.

Sist uke var jeg på ferie med familien min på Rhodos og uken før det var jeg på kurs i Asker. Begge stedene fikk jeg løpt mange fine turer og fikk mulighet til å utforske både by og naturområder i området rundt hotellet jeg bodde på. Det blir jo på en måte både sightseeing og trening i samme slengen. Da jeg var i Asker var det et ganske tett program alle dagene så jeg hadde ikke tid til å løpe veldig lange turer, men da jeg var på Rhodos hadde jeg hele 2 timer hver morgen til å løpe på og jeg fikk til sammen 93km med fine løpeturer både i terreng, på strand og langs strandpromenader, til turistattraksjoner, utsiktpunkter og inn i Rhodos by.  

Utfordringene med å løpe nye steder er å finne de gode rutene. I Asker har jeg vært før og har litt peiling på hvor jeg kan løpe. Der er det dessuten enkelt å spørre folk om veien eller å følge skilt, på Rhodos var det litt verre. Jeg hadde gjort litt research på forhånd og viste at det var mulig å løpe langs stranden til Rhodos by og tilbake. Det ble også den første turen jeg tok, men å løpe den strekningen hver dag i en uke var lite fristende (selv om det var en veldig fin tur), så jeg begynte allerede første dag å forhøre meg om hvor jeg kunne løpe. Jeg brukte også Strava og søkte på segmenter i nærheten av hotellet mitt. Er det mange andre som har løpt der før deg er det stor sannsynlighet for at det er et bra sted å løpe. På den måten fant jeg ut at det var mulig å løpe til et stort kors på fjellet Filerimos. Det er en av øyas store turistattraksjoner. Fra hotellet til korset skulle det være ca 7 km og det var kjempe enkelt å finne veien dit. ¨Følg veien rett frem og så vil du komme til veien som slynger seg oppover fjellet¨ sa damene i resepsjonen. Jeg klarte selvfølgelig å løpe feil. Da jeg kom til fjellet var det tre veier. Høyre, venstre eller rett frem? Venstre og rett frem var asfaltveier. Høyre var en humpete jordvei som gikk bratt oppover. Valget var enkelt, jeg tok til høyre. Det gikk oppover og veien ble mer og mer hullete, steinete og øde. Jeg løp forbi en gresk kirkegård og en og annen gård med forskjellige dyr og olivenlunder. Så kom jeg inn i litt skog og det var godt å få løpt i skygge. Jeg møtte ingen på turen og skiltene jeg så på turen stod på gresk og sa meg ikke stort. Jeg så korset flere ganger, men fant ikke veien opp. Det ble en fin 16 km lang tur i herlig terreng og med mange tøffe bakker.

Neste dag tok jeg veien som gikk rett frem og etter 4km med oppoverbakkeløping på asfalt fant jeg korset. Utsikten der oppe fra var fantastisk.

Jeg løpt til Rhodos by to ganger i løpet av ferien. Den ene gangen løp jeg til sammen 8 km på stein og grusstrand. Det er tungt det! Resten av den 15km lange turen gikk på asfalt og jordvei langs stranden. Det var også en veldig fin tur, men for meg som liker at det går litt oppover og nedover blir det litt for mye rett frem løping.

Det at jeg fikk løpt meg en tur hver morgen (unntatt lørdag, da klatret jeg i stedet), gjorde at det var ekstra deilig å legge seg ned på stranden og nyte livet etterpå. Jeg hadde også litt bedre samvittighet for å unne meg litt ekstra god mat og drikke og jeg føler at jeg fikk maksimalt utbytte av ferien.

Så ta med deg løpeskoene og ta deg en løpetur (eller mange) neste gang du reiser bort. Jeg er helt sikker på at det vil føles godt å løpe litt uansett om formålet med reisen er å hvile ut og samle ny energi eller om det er i jobbsammenheng. Bare husk å ta med klær som passer klimaet der du reiser. Jeg så flere som var ute og jogget i lange tights og langermet genser. At de orket det er uforståelig for meg. Selv om jeg er en skikkelig frysepinn var det shorts og singlet som gjaldt selv om jeg startet løpeturene litt før kl 08.00.

Publicerat: 2017-05-12 21:18 Kommentarer (0)



Om å flytte egne grenser og om å ha litt tro på seg selv

Dagens løpe tur ble kort. Bare 6km. Jeg skulle hente minstemann tidlig i barnehagen og hadde ikke tid til mer enn en kort runde i lysløypa mellom jobb og barnehage og økta varte ikke mer enn 30 minutter. Det er omtrent den tiden det tar for kroppen min å bli god og varm og det er først da den beste delen av løpeturen begynner for min del. Men for all del, en kort tur er bedre enn ingen tur tenkte jeg. Og akkurat da slo det meg at på denne tiden i fjor, for ikke mer enn et år siden, så var 5-6km en vanlig løpetur og noe jeg var veldig fornøyd med å ha klart å gjennomføre. En 10km løpetur var noe jeg anså som en langtur og det kunne ikke falle meg inn å skulle løpe halv Marathon noen gang.  Aldri.

Det var faktisk først i august 2016 at jeg begynte å trene spesifikt mot å skulle løpe 10 km. Da vant jeg nemlig startnummer til KK-mila til meg og en venninne. Jeg tenkte at dette tar jeg som en treningsøkt, og gratis boblevann og goodie-bag vil jeg ikke gå glipp av. Og skal jeg først løpe et løp så kan jeg i det minste ta den lengste distansen. Jeg overrasket meg selv på det løpet, og jeg overrasket nok mange andre også og to av venninnene mine som jeg løp sammen med den dagen spurte meg om jeg ikke ville løpe halv Marathon i Oslo den høsten. Jeg bare lo av forslaget.

Men det tente nok en liten flamme i meg, for etter KK-mila ble løpeturene mine lengre og lengre.

Da jeg i desember fortalte en venn av meg at jeg ville ha som mål å løpe et halv Marathon i 2017 spurte han meg bare hvorfor jeg ikke ville løpe et Marathon. Jeg lo bare av det, men tanken på å klare å gjennomføre et Marathon var utrolig fristende.

Nå er det ikke lenger et spørsmål om jeg kan gjennomføre et Marathon. Det er jeg ganske sikker på at jeg kan klare. Og jeg skal løpe mitt første Marathon i juni, på Svalbard. Og uansett hvor fort eller treigt jeg skal løpe mitt første Marathon, så skal jeg i det minste gjøre det med stil, godt humør og med masse tro på meg selv.

Så ha litt tro på at du kan flytte dine egne grenser, og ikke vær redd for å sette litt høye mål. Man klarer ofte mye mer enn man tror.

Publicerat: 2017-04-18 21:35 Kommentarer (0)



Det spiller en rolle hva man har på beina

Jeg trodde ikke terrengløping kunne bli enda morsommere enn det allerede var. Å løpe i skog og mark på grusvei, skogsvei og mer eller mindre merkede stier er det jeg synes er aller morsomst når det gjelder løping. Det gjør meg ingen ting at det krevende terrenget fører til at hastigheten blir betraktelig redusert og at jeg ikke klarer å løpe like langt som jeg kanskje ville kunnet om jeg valgte litt enklere veier. For det er utfordringene terrenget gir, opplevelsen av å løpe steder folk flest ikke løper og det å klare å finne gode stier å løpe selv der det ser umulig ut som er målet mitt med disse løpeturene. Jeg har det utrolig morsomt der jeg spretter opp bratte bakker, følger stier som plutselig ikke lenger er der, hopper over veltede stammer og kryper under grener mens endorfinene strømmer rundt i blodet og gir meg ekte lykkefølelse.

Men det kunne faktisk bli bedre.

Til nå har jeg løpt med en nøytral mengdetrening sko med en god del demping, men med bedre grep en mange andre sko som er beregnet for litt lengre turer. De har egnet seg helt supert til å løpe på grusveier og skogsveier, og jeg har da også kommet meg frem i terrenget med dem. I vinter har jeg løpt med piggsko og da klarte jeg også fint å ta meg frem i krevende terreng selv om det var både is og snø. Men jeg tråkket ofte over og spesielt med mengdetrening skoene mine følte jeg at jeg støtt og stadig hang fast i kvister og at skoene var for store og klumpete for terrenget.

Så i går tok jeg turen til Løplabbet og kjøpte meg et par terreng sko. Det ble Inov8 Mudclaw300 og de var verdt hver eneste krone.

Jeg gledet meg som et barn til å få på meg de nye skoene og løpe en tur i skogen. At det var kjølig, rått og skikkelig vått i skogen var ikke noe hinder. Ut på tur skulle jeg.

Sa jeg at det var vått i skogen forresten? Det var som å løpe i en sump noen steder. Og det gikk i sneglefart. For der det var som våtest var det, om man ikke ville bli gjørmete opp til knærne, ikke mulig å komme seg forbi hvis man ikke tok seg igjennom tette kratt. Og da jeg endelig kom meg oppover i høyden hvor det var mindre vått, men mer fjell og stein oppdaget jeg at fjell kan bli mye glattere en våt vårdag en de kan bli av is på vinteren.  Men løpsopplevelsen på de strekningene det gikk an å løpe var magisk. Jeg opplevde kontakt med underlaget på en helt annen måte enn jeg har gjort tidligere og jeg følte at det var mye lettere å tråkke riktig. Og skoene holdt hva de lovet når det gjaldt grep. Våte røtter og gjørmete stier var ikke noe problem.

Turen kom på nesten 14km og over 10 av dem var på sti og utenfor sti. Gjennomvåt og gjørmete på bein og legger ble jeg, men det er jo en del av moroa. Nå gleder jeg meg bare veldig til å legge ut på tur igjen og jeg er helt sikker på at jeg og de nye terrengskoene mine kommer til å få mange morsomme turer i terrenget i månedene fram mot Trysilrypa 2017.

 

 

Publicerat: 2017-03-31 18:11 Kommentarer (0)



Det gjør ingen ting å bli litt våt på beina...

Noe av det jeg synes er aller morsomst med terrengløping er at jeg får uendelig med muligheter når det gjelder steder å løpe. Jeg kan alltid løpe på en ny sti, oppleve nye steder og få nye utfordringer. De dagene jeg har tid til å løpe langt synes jeg det er utrolig gøy å bare løpe avgårde uten å tenke for mye på hvor jeg ender. I dag hadde jeg fri på dagtid og etter 2 asfaltturer denne uken hadde jeg skikkelig lyst til å løpe en tur i skogen igjen. Grunnen til at jeg har holdt meg til asfalt de siste gangene er at det har vært bart på fortauene og is og slaps i skogen. Men i morges tok jeg med meg piggskoene og kjørte avsted til Grønmo. Jeg hadde litt vanskelig for å bestemme meg for om jeg skulle løpe til Østmarkskapellet eller til Sandbakken, men valgte å løpe mot Sandbakken. Etter et par hundre meter oppdaget jeg en sti jeg ikke hadde løpt før og da fikk jeg lyst til å dra på oppdagelsesferd. Det var ikke skiltet, men stien var godt tråkket opp. Oppover gikk det og det var litt ekstra krevende siden det var en del snø som gjorde det vanskelig å se steiner, røtter og bekker. Bekkene oppdaget jeg først etter å ha tråkket igjennom isen, så allerede etter en liten kilometer var jeg våt opp til anklene. Den godt opptråkkede stien ble etter hvert til en mindre opptråkket sti og noen ganger var jeg ikke lenger sikker på at det var noen sti der.

Det ble også etter hvert brattere og brattere og noen steder føltes det mer som om jeg var på klatretur en på løpetur. Men man kommer jo alltids til toppen en eller annen gang, og plutselig gikk det nedover igjen før jeg havnet på en skogsvei ved et vann. Og etter en liten kilometer var jeg kommet frem til Østmarkskapellet. Hm. Det var jo egentlig Sanbakken jeg hadde bestemt meg for... Ja takk begge deler? Så da fulgte jeg skiltene fra Østmarkskapellet til Sandbakken. Det er jo ikke så lenge siden jeg løp dit så jeg trodde ikke jeg ville ha noe problem med å finne frem i dag, men om det var fordi jeg måtte konsentrere meg litt ekstra om hvor jeg plasserte føttene mine på grunn av det krevende føret eller om det bare er min utrolig dårlige orienteringsevne så var jeg plutselig inne på en ny sti som jeg var helt sikker på at jeg aldri hadde løpt før. Her var det mange trestammer som lå over stien og jeg måtte klatre over dem og noen ganger krype under dem så da gikk det ikke så veldig fort.

Dessuten var det mange våte partier der hvor jeg tråkket igjennom is og jeg ble bare våtere og våtere på beina. Heldigvis førte også denne veien til Sandbakken. Ved Sandbakken styrte jeg inn på stien jeg kjenner og løp tilbake mot Grønmo. Denne veien var ikke mindre våt en den jeg hadde løpt til og noen partier var det bare å gi opp å unngå å løpe i vann.

Det sier seg selv at jeg var gjennomvåt på beina da jeg endelig var fremme ved bilen igjen, og jeg var sliten i beina etter å ha løpt nesten 14 kilometer i tung og våt snø. Men en ting som aldri slutter å overaske meg er evnen et par gode ullsokker har til å holde deg varm selv om de er klissvåte. Selv om jeg har løpt flere turer i løpet av høsten og vinteren som har resultert i gjennomvåte sko og sokker så har jeg enda ikke opplevd at det har ødelagt for turen så lenge jeg har hatt på meg gode løpesokker i ull.

Publicerat: 2017-03-08 13:48 Kommentarer (0)



Tur-retur Vangen

Etter den lille løpeturen min til Sandbakken, hvor jeg klarte å løpe feil ganske mange ganger, tenkte jeg det var en god ide å prøve å løpe turen motsatt vei sånn at jeg kunne finne ut av hvor jeg løp feil sist.

Løper en liten tur. Hjemme om om noen få timer...

Det var tidlig på morgenen, veiene var snødekte og det var tåkete. Denne gangen løp jeg forbi Grønmo og fulgte skiltene mot Sanbakken og her var det supert skiltet så allerede etter 7 km fant jeg ut av hvor jeg hadde løpt feil sist gang. Full av energi og løpelyst så var jeg ikke klar for å løpe hjem igjen etter bare 7km, og da jeg stod i krysset med skilt pekende til mange fine steder i Øst og Sørmarka fristet skiltet mot Vangen mest og jeg bestemte meg for å løpe en tur dit og spise en bolle. For Vangen har verdens beste kanelboller!

Forholdene i marka var nok ikke noe som skientusiaster ville ha jublet over for det var mange isete partier og etter hvert som solen begynte å varme mer så ble det også en del våte partier. Da kommer man seg mye lettere frem med et par gode piggsko enn med ski på beina. Jeg travet avgårde oppover i et jevnt og rolig tempo og nøt hver kilometer med vakker natur. Jeg møtte ikke på så mange andre folk, men noen ivrige syklister tok meg igjen når jeg nærmet meg Skjelbreia.

Da jeg ikke var mer enn 2 kilometer fra Vangen klarte jeg å forville meg inn på en blåmerket sti som sikkert er kjempe fin å løpe om sommeren, men som akkurat den dagen var alt annet en morsom å løpe og det gikk utrolig langsomt noen steder fordi jeg først måtte klatre opp noen skikkelig glatte partier før jeg nesten måtte ake ned noen skråninger igjen. Men da jeg igjen fant frem til grusveien innbilte jeg meg at jeg kunne kjenne lukten av kanelboller og da gikk de siste stigningsmeterne lett som en lek.

Etter 17,8 kilometer med nesten bare oppoverbakke var det skikkelig deilig å helle i seg en liter vann og ta en tur på do. Kanelbollen smakte herlig som alltid. Det ble en kort pause før jeg tok fatt på hjemveien. Samme rute som til, bare uten den litt uheldige avstikkeren jeg hadde tatt på slutten. Nå gikk det jo mest nedover og de 17,8 kilometerne hjemover kjentes absolutt ikke tunge før jeg begynte å nærme meg Grønmo igjen. Først da begynte jeg ha kjenne at beina var slitne og at det skulle bli godt å få av seg løpeskoene. Og at det å løpe over 35 kilometer med piggsko ikke var det beina mine hadde satt aller mest pris på den dagen. Misforstå meg ikke, jeg elsker virkelig piggskoene mine som har gjort det mulig for meg å løpe ute i hele vinter, men de er ikke langdistanse sko og den siste kilometeren gjorde det ganske vondt under føttene.

Men jeg ble ikke skremt av den grunn. Etter en tur på til sammen 35 kilometer var jeg blitt sikker på en ting og det var at jeg kan faktisk løpe et maraton.

Publicerat: 2017-02-28 21:14 Kommentarer (0)



På ville veier i Østmarka

Det var lørdag morgen, været var perfekt, Oslo var dekket av snø og jeg gledet meg helt vilt til å komme meg ut og løpe en tur. Turen skulle gå fra Mortensrud, over Grønliåsen til Sandbakken-sportsstue (med et lite stopp for kaffe og kake) og tilbake over Grønmo. Ruten jeg skulle løpe har jeg hatt lyst til å løpe i flere uker, men det har ikke vært tid til en skikkelig langtur på en stund nå. Så i påvente av en anledning har jeg flere ganger sittet og studert kartet, planlagt turen og kost meg med tanken på at en dag om ikke så alt for lenge så skal jeg løpe den turen.


Og endelig kom det en lørdag med både barne og jobb fri.
Det var godt med snø, minst 5 cm med nysnø, og jeg hadde snørt på meg de ny Icebug skoene mine, kledd på meg godt med klær og følte meg så sikker som det går an på at denne turen skulle bli helt fantastisk. De første 6,5km løp jeg på kjente veier. De første 4 km føles det alltid ut som om jeg bare løper i oppoverbakker og det stemmer jo nesten også for det er ca 200m med stigning på den strekningen. Og å løpe i oppoverbakker i nysnø gir litt ekstra utfordringer så jeg var skikkelig god og varm da jeg beveget meg inn på ukjent terreng etter å ha krysset broen over motorveien. Sandbakken 6,5 km stod det på skiltet fra DNT. "Here we go" tenkte jeg og løp med eventyrlyst inn i det ukjente. Og så begynte orienteringsutfordringene.


Ved neste veiskille var det ikke lenger noe skilt til Sandbakken. Langhus stasjon og Siggerud var valgalternativene jeg fikk. Det ble en kort pause foran skiltet før jeg bestemte meg for å velge Langhus stasjon. Løp en liten stund til og kom til et nytt veiskille. Her var det heller ikke noe skilt som pekte ut riktig retning mot Sandbakken. Tenkte at jeg fikk fortsette å følge skiltet mot Langhus. Så gikk det bratt oppover i noe som føltes som en liten evighet og her var det ingen som hadde tråkket opp noen sti etter snøfallet så da gikk det ganske tregt og det kjentes kanskje litt ekstra tungt ut siden jeg følte meg litt usikker på om jeg var på rett vei. Da det igjen kom et veiskille uten noe skilt til Sandbakken følte jeg meg enda mer motløs, men denne gangen var det i hvert fall et kart som ga meg en liten peiling på hvor jeg befant meg og med friskt mot løp jeg videre. Ved neste veiskille ble jeg lykkelig over å se at det igjen var skiltet mot Sandbakken. Hurra! Kaffe hvert øyeblikk tenkte jeg og løp i vei videre på stien. Det varte ikke lenge før stien sluttet og jeg stod plutselig på en vei, fullstendig desorientert og uten noe som helst skilt som fortalte meg noe som helst. Og om du lurer på hvorfor jeg da ikke bare drar frem telefonen min og sjekker på google maps så skyldes det at iPhonen min mener at alt under 5 grader er en god unnskyldning for å gå i dvale.


Det ble et lite stopp igjen hvor jeg gjorde et lite forsøk på å orientere meg i forhold til hva som var nord og sør, før jeg ga opp og bestemte meg for å prøve lykken igjen. Til venstre er sikkert bra tenkte jeg var kjempe fornøyd da jeg litt lengre fremme fant et nytt skilt å følge. Etter å ha løpt litt frem og tilbake i et boligfelt og så ut på veien igjen kom jeg endelig til et sted jeg kjente igjen. Bensinstasjonen i Enebakk eien. Enebakkveien har jeg kjørt mange ganger, men jeg klarte ikke å huske om avkjørselen til Sandbakken kom før eller etter bensinstasjonen, og siden det heller ikke her var noe skilt var det igjen bare å ta sjansen. Og jeg var heldig igjen. Da det kort tid etterpå stod skilt til Sandbakken med 2,5 km var jeg nok litt trøtt og lei så de siste 2,5 km føltes veldig lange.


Jeg gikk halvparten av den siste bakken mens jeg vurderte muligheten for å ta kollektivtransport hjem igjen.

Men den følelsen det var å sette seg ned på Sandbakken-sportsstue med en kopp kaffe og et stykke gulrotkake etter en sånn tur er herlig! Og det var ikke mer som skulle til for å gi meg påfyll av nok energi og mot til å gjennomføre den planlagte turen.


Så, etter å ha spurt den hyggelige vertinnen på Sandstua om veien til Grønmo, fått en god forklaring og blitt overbevist om at det ikke burde være noe problem å finne veien til dit, tok jeg fatt på hjemveien. Det gikk kjempe fin helt frem til veikryss nummer to. Det hører kanskje med å si at jeg har et korttidsminne som ikke alltid fungerer kjempe bra, så veibeskrivelsen jeg nettopp hadde fått var allerede delvis glemt. Så da fulgte jeg skiltet, som jeg syntes pekte til høyre og løp i vei. Da jeg tre veiskilt senere fortsatt bare så pil mot Vangen og ikke mot Grønmo begynte det å gå opp for meg at jeg kanskje hadde valgt feil vei, men da dukket det heldigvis opp et skilt som pekte mot Nøklevann. Og kommer jeg til Nøklevann tenkte jeg, da vet jeg hvordan jeg skal komme meg hjem.


Så da løp jeg mot Nøklevann. Og jeg kom til et vann. Men det var Elvåga kunne noen skientusiaster fortelle meg og pekte ut veien min videre mot Mariholtet, for derifra viste jeg i hvert fall veien.


Over Elvåga gikk det, og da jeg kom til midten (ca) dukket det opp et nytt skilt. Mot Østmarkskapellet ja. Det vet jeg hvor er. Så da løp jeg mot Østmarkskapellet forbi Langvatn og videre oppover, mer oppover og så veldig oppover (for andre gang i dag gikk jeg i oppoverbakke). Og da jeg kom til neste skilt kjente jeg meg igjen og så gikk det bare nedover et godt stykke før siste lille bakke opp mot Mortensrud.

Jeg hadde kanskje trodd at jeg ville være helt utslitt og at den siste bakken ville bli en skikkelig prøvelse, men på vei oppover kjente jeg egentlig bare ekte lykkefølelse og hadde det ikke vært fordi at løpepartneren min var helt utslitt og måtte ta det rolig opp bakken så hadde jeg gitt på skikkelig det siste stykket hjem. Og kanskje hadde jeg løpt meg en liten ekstra runde i lysløypa, for følelsen jeg hadde da jeg var 100 meter hjemmefra var at jeg bare kunne ha fortsatt å løpe resten av dagen.


Hele turen kom på til sammen 24,8km. Ca 7 km mer en jeg hadde regnet ut at det ville bli.


Konklusjonen min er enkel: orientering er ikke min sterkeste side.


Men det gjør ingen ting, for det morsomme med å være så flink til å løpe seg vill er at man får løpt mange nye steder og gjerne litt lenger enn hva som var planlagt. Så ja takk til flere løpeturer på ukjente veier med dårlig skilting.

Publicerat: 2017-02-26 14:21 Kommentarer (0)



Tur retur Østmarkskapellet på glattisen

Etter å ha tilbrakt et par dager under dyna med feber, snørr og masse Paracet var jeg veldig klar for å komme meg ut og løpe. Hodet var i hvert fall klar for en skikkelig løpe økt, kroppen derimot var nok ikke helt enig. Det tar ikke mange dagene med inaktivitet før det føles som om det er et par måneder siden forrige treningsøkt og med en god del slim i de øvre luftveiene som kroppen fortsatt jobben hardt med å bli kvitt var nok ikke oksygenopptaket helt på topp heller. Motivasjonen var likevel på topp da jeg la i vei på den etterlengtede turen opp til Østmarkskapellet. Turen hadde jeg planlagt siden sist søndag da jeg var ute og trillet minstemann og kom over en sti med skilt som pekte mot Østmarkskapellet og jeg bestemte meg for at neste gang jeg hadde turnusfri og barnefri så skulle jeg følge skiltet, løpe stien og komme meg opp til Østmarkskapellet. Og når jeg har bestemt meg for noe er det få ting som kan stoppe meg fra å gjennomføre.

Turen til Østmarkskapellet fra meg startet med oppoverbakker. Mange oppoverbakker. Etter 1 km gikk pusten tung allerede, etter 2 km begynte jeg å vurdere mulighetene for å korte ned turen en smule, etter 2,5km begynte jeg å innse at dette kanskje ikke var en veldig god ide men så kom det en nedoverbakke og kroppen fikk litt tid til å hente seg inn igjen og da jeg så neste skilt til Østmarkskapellet og at det bare var 3km igjen så jeg ingen god grunn til å snu. For 3km er jo ingen sak tenkte jeg.


Sånn bortsett fra at det var 3 km med oppoverbakke, krevende terreng og is, is og mye mer is.


Så flere steder gikk det i sneglefart, for her var det glatt selv med piggsko.


Da jeg endelig nådde toppen var jeg så sliten at jeg surret litt rundt foran neste skilt som dukket opp fordi det ikke stod Østmarkskapellet på skiltet og da visste jeg jo ikke om jeg skulle ta til høyre eller venstre. Jeg løp først litt til venstre før jeg kom til å huske at Østmarkskapellet jo ligger rett bak det skiltet. Så da løp jeg tilbake og fant veien opp til Kapellet.

Knipset et par bilder og satte kursen hjemover. Denne ganger valgte jeg skogsveien som førte meg ned til Grønmo uten noen større problemer. Men jeg kan skrive under på at beina var ganske tunge de siste 3 km hjem.


1 time og 20 minutter etter start var jeg hjemme igjen. Pakken med lommetørklær som jeg hadde tatt med var nesten brukt opp og kroppen føltes nokså mørbanket ut etter 13,7km med tøffe løpeforhold og nesten 300m stigning. Men den godfølelsen jeg hadde etter å ha klart å gjennomføre selv om forholdene ikke var helt optimale var ubeskrivelig. Det føltes som om jeg kunne få til hva som helst. Som å løpe Trysilrypa 13km på under 1:20 for eksempel. Lykkefølelsen holdt seg hele dagen og utrolig nok virker det som om løpeturen hjalp meg å kvitte meg med siste rest av snørr og gørr for bruken av lommetørklær har gått ned drastisk etter turen.


Turen skal helt klart gjentas, for jeg tror dette er super trening til Trysilrypa. Lengden var perfekt og det er mye stigning selv om det ikke er fult like mye stigning som løypa i Trysilrypa. Og det skal bli spennende å se hvor fort jeg kan løpe denne runden en dag jeg er i bedre form og når det ikke er is på bakken lenger.

Publicerat: 2017-01-20 20:41 Kommentarer (0)



92 träffar Sida: Första Föreg. 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser