Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Rondane på langs (og litt tvers) på 2 dager i september

«Hei Liss! Har du lyst til å være med på tur til helgen? Det er meldt knallvær i Rondane og dette er siste helgen med betjente hytter denne sommeren».

Liss var ikke vond å be og et par dager senere møttes vi på perrongen der nattoget til Trondheim stod og ventet på oss. Konseptet var enkelt; ta nattoget fredag kveld, gå av toget på Hjerkinn klokken 4 om morgenen for så å løpe i mørket oppover fjellet og forhåpentligvis belønnes med en vakker soloppgang på vei til Grimsdalshytta hvor en bedre frokost ventet oss. Derifra skulle turen gå videre til Øvre Dørålseter DNT-hytte som skulle huse oss for natten før vi tok turen videre til Rondvassbu med et selvfølgelig vaffelstopp for så å avslutte turen på Mysuseter søndag ettermiddag og ta buss som korresponderer med toget til Oslo. Vi ville være tilbake i Oslo søndag klokken 21. Kort sagt et stort eventyr komprimert på litt under 48 timer og uten behov for å ta noe ekstra fri fra jobben.
Reisefølget mitt sov som en stein hele veien til Hjerkinn, selv halvsov jeg med lydbok på øret, men siden jeg hadde halvsovet helt fra jeg kom hjem fra jobb til jeg dro nedover mot sentrum kl 22 hadde kroppen fått hvilt nok og etter en stor kopp kruttsterk VY-kaffe, noen polarbrød og en energibar var jeg mer en klar for en lang dag ute i fjellheimen.

Gjennom nattens mulm og mørke inn i en ny dag

Vi gikk av toget i Hjerkinn godt påkledd med polvotter på hendene og hodelykt på hodet. Himmelen var bekmørk og så fort vi kom bort fra den godt opplyste togstasjonen og ut på stien åpenbarte det seg en himmel full av stjerner med en vakker gul fullmåne som hang lavt. Det var kjølig, rundt 0 grader og det snødde lett, men det tok ikke lang tid fra vi begynte å løpe til vi måtte åpne glidelåsen på jakka og regulere kroppstemperaturen ved å ta av og på votter og buffer.

Det første partiet gikk igjennom skog. Det var spennende, men krevende å løpe på ukjente stier i mørket etter en lang sommer uten hodelykt. Vi skremte opp noen sauer som hadde lagt seg til rette på stien og et par fugler i noen buskas, men bortsett fra det bød ikke de første kilometerne på mye action.

Vi løp litt nedover, krysset en bilvei og en bro før vi så konturene av noen store fjell foran oss. En lang og slak oppoverbakke ventet oss. Det var av den typen bakke som er så slake at man føler at man bør løpe den, men samtidig er den så lang og trekker så mye energi at vi endte opp med å gå raskt oppover. Vi hadde uansett ikke dårlig tid. Himmelen gikk fra å være svart til å få den dype blå fargen som er det første tegnet på at solen nærmer seg horisonten. Det var likevel fortsatt så mørkt at vi mistet stien der vi skulle krysse en masse steiner og neste T var så langt borte at det var vanskelig å få øye på i lyset fra hodelyktene.
Men så gikk himmelen over til å bli lys rosa og i øst åpenbarte de første solstrålene seg og da var det ikke lenger nødvendig med hodelykt. Selv om det blåste friskt og var enda kaldere her oppe enn det hadde vært nede ved togstasjonen dro vi frem mobil og GoPro omtrent hver 100m, for himmelen, lyset og fargene ble bare vakrere og vakrere for hvert minutt som gikk. Men så kom det til et punkt der vi begge var så kalde på hendene at vi bare måtte løpe videre uten å ta bilder. Helt til vi bikket toppen og så ut over et helt magisk høstfarget fjellandskap som lå badet i det gyllende lyset fra solen som akkurat hadde kommet over horisonten. Her måtte vi bare ta et bilde. Og da oppdaget Liss at mobilen var borte. Vi var nå på det kaldeste stedet hittil på turen. Vinden var iskald og det føltes som om fingrene mine frøs til is da jeg forsøkte å ringe mobilen til Liss mens vi løp tilbake samme vei vi hadde kommet på jakt etter den forvunnede mobiltelefonen. Jeg bestemte meg for å stoppe og få på meg mer klær, men oppdaget at jeg hadde rukket å bli så kald på høyrehånden min at fingrene hadde sluttet å virke, men jeg fikk tak i det ekstra paret med ullsokker som lå lett tilgjengelig i sekken og brukte tennene til å dra en sokk over høyre hånden før jeg gjentok taktikken med polvotten. Liss lo godt da hun litt etter kom jublende mot meg med telefonen i hånden og jeg ba henne hjelpe meg med å få buffen ordentlig plassert på hodet for det klarte jeg ikke selv nå som jeg hadde sokk og polvott på hånda.

Nå bar det videre i retning Grimsdalshytta gjennom et landskap som fikk oss begge til å tenke på prærien vi hadde sett på cowboyfilmer som barn. Stien var herlig lettløpt, rene «autostradaen» som Liss sa, og den gikk for det meste slakt nedover.
Det tok heldigvis ikke lang tid før høyrehånden fikk tilbake bevegeligheten sin sånn at sokken kunne komme tilbake i sekken og hånden var i stand til å håndtere både kamera og mobil igjen. For de vakre høstfargene ble bare mer og mer tydelige jo høyere sola kom på himmelen og da Liss og jeg stod og så ned mot Grimsdalen ved 7-tiden på morgenen ga landskapet oss nesten tårer i øynene. Men nå fristet det med frokost, og vi hadde god fart på beina det siste stykket ned mot hytta.


Frokost og nye planer


Dørene inn til frokosten ble åpnet klokken 08.00 og vertskapet var visst ikke vant til at det kom gjester løpende til hytta som ville ha frokost uten å ha overnattet, men DNT-hyttene er aldri vanskelige og vi fikk en helt nydelig frokost servert til den vakre utsikten over Grimsdalen. Mens vi drakk kaffe og spiste sveler slo det oss at dagen enda var lang og at vi ville nå frem til Øvre Dørålseter allerede ved lunsjtider. Da ville ettermiddagen bli veldig lang. Og hvorfor ikke få så mye som mulig ut av dagen nå som vi først var i fjellet? Vertskapet på Grimsdalshytta tipset oss om å legge turen om Haverdal, der kunne vi spise vaffel på turisthytta på Haverdalseter før vi fulgte elva nedover dalen og så videre opp igjennom Dørålglupen, selveste inngangsporten til Rondane nasjonalpark.


Turen over til Haverdal gikk først opp et fjell hvor vi fikk vid utsikt over Grimsdalen igjen, videre igjennom et fjellpass og deretter åpenbarte det seg et spektakulært fjellandskap som fra noen vinkler fikk oss til å tenke på Grand Canyon. Deretter kom vi til et lite fjellvann med noen små seterhytter spredt rundt. Nasjonalromantikk på sitt aller beste.
Fargene i fjellet var duse. «Pastellhøst» var et ord som dukket opp der jeg løp på de lettløpte jord stiene nedover mot Haverdalen, og Liss var enig. Pastellhøst var et veldig beskrivende ord for landskapet vi fløy over på lette ben på jakt etter rømmevafler.
Haverdalseter bød på noen skikkelig gode, (men også utrolig tynne) rømmevafler. Med en stor kladd rømme (produsert på seteren) og jordbærsyltetøy, en solo og noen sjokoladebiter var likevel nok for å fylle opp kalorilageret og energinivået før vi la i vei på dagen siste etappe.

Gjennom Døråglupen med et snev klaustrofobi


Nede i dalen var temperaturen noe helt annet enn den hadde vært oppe på fjellet og jakkene kom fort av. Nå var det en overaskende lang strekning i skog, kun avbrutt av en og annen myr. Det var fint med litt variasjon, men etter noen kilometere begynte vi å bli rastløse og gledet oss til å komme ut i åpent landskap igjen. Vi ville oppe på fjellet, ha utsikt.

Vi kom omsider til broen hvor vi kunne krysse elven før vi begynte på stigningen opp mot Døråglupen. Det var en bratt stigning og vi fikk raskt den utsikten vi hadde ønsket oss. Stien var smal og det gikk bratt ned mot et fossefall til venstre for oss. Litt luftig, men absolutt ikke ubehagelig. Og etter et kort stykke smalnet stien enda mer og til slutt befant vi oss i en steinrøys jeg aldri har sett maken til. Her var det absolutt ikke luftig. Tvert imot var det nesten litt klaustrofobisk da jeg så oppover de bratte fjellsidene på hver side av meg med noen enorme mengder stein. Og det gikk opp for meg at om det gikk et skred her nå, så var det ferdig med meg.


Om du planlegger å ta denne turen så vær litt ekstra oppmerksom akkurat her. For her har DNT merket på litt rare måter. Det var en rød T et lite stykke oppover til høyre i passet som fulgte noe som kunne se ut som en sti, men som vi etter en liten stund forstod ikke var en sti. Steinene her var løse og vi var nok litt småstressa da vi innså at vi måtte kravle oss ned igjen etter at vi oppdaget noen andre røde T-er som viste at stien gikk midt i steinrøysa (dette virket ærlig talt heller ikke kjempe logisk). Kilometertiden deiset ned og etter å ha løpt ca 40 kilometer i fjellet med start klokken 04 om morgenen begynte både bein og hode å bli slitne, men her krevde terrenget fult fokus og at jeg mobiliserte alt jeg hadde av balanse skills. Det føltes til tider som om det aldri ble noen ende på dette steinete partiet, men da Rondane til slutt åpenbarte seg på den andre siden og stiene gikk over til å være løpbare igjen var alt slit gjennom steinrøysa glemt og jeg smilte stort da vi gikk inn døra til Øvre Dørålseter turisthytte akkurat samtidig med at det regnet som var meldt ut på ettermiddagen kom.

Rømmegrøt, spekemat, ørret, karamellpudding og fruktsalat stod på menyen den siste dagen som Øvre Dørålseter var åpen for sommeren. Så vi gikk i hvert fall ikke sultne til sengs. Jeg elsker maten på DNT-hyttene. Kortreist og tradisjonsrik. Og mat smaker nå engang alltid best etter en lang dag ute i aktivitet. Mett og trett sovnet jeg på et blunk etter å ha krøpet ned i lakenposen min og sagt god natt til Liss før klokken var blitt halv ni.


Ny dag, nytt vær, nye planer

At vi klarte å sove til klokken var over 7 nesten morgen sier nok litt om hvor trøtte vi hadde vært dagen før. Men nå var vi klare for en ny lang dag i fjellet. Vi hadde sett litt på kartet og syntes turen over til Mysuseter var litt vel kort. Samtidig hadde vi en tidsramme, for bussen gikk fra Mysusteter klokken 15:45. Vi vurderte å legge turen opp et ekstra fjell på veien over til Rondvassbu, men da vi gikk ut av døra møtte vi på en helt formidabel vind. Yr.no meldte om vind på opp mot 17 m/sek og det hadde snødd i løpet av natten så fjellene var helt hvite. 

Men ved en tilfeldighet kom vi i snakk med en annen løper som fortalte at han hadde bilen sin stående på Høvringen og at han skulle løpe dit og så kjøre hjem til Oslo. Så vi bestemte oss for å gjøre turen ekstra miljøvennlig og trivelig og dermed var vi tre i det glade løpefølget; Eirik, Liss og Abelone.


Og dette er noe av det morsomste med fastpacking, det blir sjeldent helt slik du har planlagt. Man har en plan også justerer man planen underveis etter vær og vind, lyst og energi eller sånn som nå når nye muligheter for transport hjem og dermed også et friere tidsskjema og flere kilometere dukker opp.

Vinden blåste heftig da vi forlot hytta og jeg hadde kledd godt på meg for vinden hadde kjentes så isende kald ut til å starte med, men etter bare en kilometer måtte jeg dra av meg det ekstra laget med klær som jeg hadde pakket meg inn i. Nede i dalen mellom trærne var det mulig å snakke litt, der var vi litt i le for vinden, men så fort vi kom opp og ut i åpent landskap hadde vi nok med å holde oss på beina.

Har du noen gang forsøkt å løpe i motvind på opp mot 17 m/sek? Hvis ikke kan jeg fortelle at det er sabla god trening. Jeg forsøkte meg for moroskyld på en liten sprint der oppe i vinden, men til tross for at jeg ga alt føltes det som om jeg stod bom stille. Artig opplevelse.
Vi var nødt til å leke litt med vinden samtidig som vi beundret det eventyrlig vakre landskapet rundt oss.

Ikke rart at DNT har valgt å kalde turen som går fra Lillehammer til Snøhetta gjennom Rondane og Dovre for SAGA. Nå som fjellene var dekket av snø samtidig som dalsidene var farget vakker av høsten var det som å løpe igjennom et eventyr.


En liten smak av vinter, vafler og sjokoladekake


Vi så stien som gikk oppover mot Rondhalsen på lang avstand. «Det er oppoverbakken sin det» sa jeg til Liss som fremdeles hadde et lite håp om at det skulle være mulig å komme seg over til Rondvassbu nede langs vannet. (Om du skulle lure så er det mulig, men da med båt eller etter at isen har lagt seg over vannet). Det gikk nesten loddrett oppover fjellet og på ett eller annet tidspunkt gikk bakken fra å være bar til å være dekket av nærmere 20cm snø. Jeg frydet meg over å tråkke meg oppover i årets første nysnø samtidig som utsikten bare ble bedre og bedre jo høyere vi kom. Det blåste fremdeles friskt, men ikke like ille som det hadde gjort tidligere på dagen. Da vi kom til topps og så den slake nedoverbakken som ventet oss ned mot Rondvassbu var det bare å slippe beina fritt, men selv om Rondvassbu så ut til å være bare noen få minutters løpetur unna føltes det ut som om det tok en liten evighet å komme seg dit. Vi måtte på en måte ned og så rundt vannet for å komme frem til hytta og vaflene.


Da vi endelig kom frem til hytta var vi så sultne at alle tre gikk for både sjokoladekake og vaffel. Turen over fjellet med motvind hele veien hadde tatt på både fysisk og mentalt, men det var altså ikke mer enn et stykke nybakt sjokoladekake, en vaffel toppet med rømme og en varm kopp kakao som skulle til for å gjøre meg klar for siste del av dette eventyret.


Over fjellet til Peer Gynt og Høvringen


Turen skulle nå gå over til Peer Gynt-hytta og derifra videre til Høvringen. Det hadde begynt å regne lett da vi kom ut av hytta og det kjentes ordentlig friskt ut der vi løp over fjellet med utsikt både mot Mysuseter og Peer Gynt-hytta. Stien her oppe på fjellet vekslet mellom nesten helt steinfrie jord stier til ur hvor man balanserte fra stein til stein og det siste stykket ned mot Pergynt-hytta kom vi også innom noen våte myrpartier. Et av høydepunktene på denne strekningen, (i tillegg til utsikten så klart), var en liten hytte i stein midt oppe på fjellet.
Peer Gynt-hytta var stengt, men vi stoppet likevel og spiste litt av matpakken vår der. Nå var det ikke mer enn 10 kilometer igjen til Høvringen og ingen flere fjell skulle bestiges. Stiene som ventet, var så lettløpte som det er mulig å få dem og de eneste utfordringene var en og annen passering av små bekker. Fargene her var enda tydeligere, som om høsten hadde kommet ett skritt lenger her. Det er utrolig morsomt å se hvor stor forskjell det kan være på vegetasjon og terreng bare du flytter deg noen få kilometer i den ene eller den andre retningen.


Garmin viste 38km da de tre glade løperne nådde frem til bilen som stod parkert på Høvringen. Etter en lang og vindfull dag i fjellet føltes det ekstra godt å krype inn i baksetet på en varm bil og bare kunne lene hodet bakover og slappe av mens alle inntrykkene fra helgen fikk synke inn. Etter hvert tok jeg meg tid til å gå igjennom bildene fra helgen og da slo det meg hvor enormt mye jeg hadde opplevd de siste 40 timene og det føltes mer ut som om jeg hadde vært ute på tur i 3-4 dager. Kanskje ikke så rart, for dette er en tur som folk normalt bruker 4-5 dager på å gå. Med andre ord føltes det virkelig ut som om jeg hadde fått så mye som overhodet mulig ut av denne helgen.

Utstyrsliste for høstens fastpackingseventyr i fjellet:

Jeg har tidligere skrevet en utstyrsliste for fastpacking i fjellet sommerstid. Nå som høsten har kommet for fullt og du kan forvente vintertemperaturer oppe i høyden ser pakkelisten min litt annerledes ut, men sekken er fremdeles like lett (ca 3kg).

  • Inov-8 Roclite 275 G-grip. Skoen er lett, behagelig, gir god beskyttelse mot spisse steine og har et supert grep i alt slags terreng. På lange turer trenger jeg sko som gir føttene mine plass til å vie seg ut litt, som drenerer vann raskt, ikke gir meg mer vekt enn nødvendig å drasse rundt på og ikke minst så trenger jeg sko som tåler tøft terreng og har en uslitelig såle som sørger for like bra grep selv etter mange mil i fjellet.
  •  Inov-8 Race Ultra Pro 2in1. Den er veier veldig lite (345gr), sitter godt og har gode løsninger som gjør det enkelt å pakke sekken fornuftig og med tilgang til det man trenger å ta ut under turen. Kan også enkelt bli fra til en 5L sekk med plass til det mest nødvendige for kortere turer.
  •  1 stk Inov-8 race elite tights. (Sesongens første tur med fullengde tights).
  •  1 stk lang merino baselayer fra Inov-8.
  •  2 par Inov-8 merino sokker
  •  1 stk Inov-8 Winter tights. (Mer bukse enn tights, og fungerer bra med både et og to lag under om det skulle bli nødvendig og har vindstopper foran. Disse var med som nødbukser, om det skulle bli veldig kaldt, men fungerte også som bukse til camp).
  •  1 stk Inov-8 Stormshell jakke (Ett av mine favorittplagg og er like fin å bruke sommer som vinter)
  •  1 par Inov-8 Extreme Thermo Mitt (Just face it, sommeren er forbi og på fjellet er det allerede minusgrader på natten)
  •  1 par Swix Racex longs (Disse fungerer også som et camp plagg)
  •  1 Inov-8 Thermoshell (gammel variant, beste isoleringsplagg ever!)
  •  To buffer, en i merino en vanlig
  •  Ull-bh fra Brynje
  •  Inov8 t-skjorte (base elite, super lett, til bruk på camp)
  •  Sov i ro ørepropper
  •  Lakenpose i silke
  •  Elektrisk tannbørstehode og en liten tube tannkrem
  •  Hodelykt (SILVA scout XT) og ekstra sett litium batterier
  •  Førstehjelpsutstyr: Enkeltmannspakke, håndsprit, desinfeksjons swabs, støttebandasje, skalpellblad, plaster, gnagsårplaster, k-tape, paracet, GEM (elektrolyttblanding).
  •  Sikkerhetsutstyr: Engangs blizzard bag, space blanket, et sett varmepads, vannsikre fyrstikker og et par tamponger (hvis man må fyre bål)
  •  Mobiltelefon (med appene Norgeskart, Hjelp 113, ut.no og DNT medlem installert)
  •  GoPro og Garmin-klokke (så klart)
  •  Lader til telefon, GoPro og Garmin-klokke
  •  Bankkort
  •  1 stk Inov-8 500ml soft botlle
  •  2 stk Energy Cake, 1 stk Snickers og 3 stk små konfekt sjokolader

Publicerat: 2019-09-23 19:50 Kommentarer (0)



Icebug Xperience West Coast Trail 2019

I sammarbeid med Visit Sweden og Västsverige

For straks to uker siden hadde jeg en herlig innholdsrik (løpe) lang(t)helg i Bohuslän. Fra fredag til søndag tilbakela jeg 74 kilometer på noen helt magiske stier langs den svenske vestkysten. Jeg løp over svaberg og stein mens Kattegatts salte vind blåste friskt. Jeg løp gjennom idylliske fiskelandsbyer og sommerhus-kolonier, gjennom skog, over lyng, stokk og sten og opp på berg hvor utsikten fikk meg til å juble høyt. Og her kommer race reporten fra dette noe utenom det vanlige løpet.

(Foto: Icebug)

Men først; hva går Icebug Xperience West Coast Trail egentlig ut på?

Icebug Xperience West Coast Trail er et etappeløp som går over 3 dager med en total distanse på 74 kilometer. Du velger selv om du vil løpe, gå og løpe eller bare gå og løpet er delt opp i puljer slik at de som ønsker å gå eller gå og løpe starter tidligere enn de som ønsker å løpe. Derfor er det et løp som passer for alle. Både de som ønsker å presse kroppen max tre dager på rad og konkurrere om en god plassering på startlisten og for de som bare er ute etter å nyte den vakre naturen i Bohusän med godt selskap og i et roligere tempo. I motsetning til de fleste andre løp jeg har løpt er det noen flere kvinner enn menn med på dette løpet. Hvorfor det er sånn er bare gjetning fra min side, men jeg har en teori om at det har mye å gjøre med at dette løpet er tilrettelagt for at hele familien skal kunne være med, med egen kids camp og mulighet for svært familievennlige overnattingssteder. Dessuten så jeg flere venninne-gjenger som gjorde denne helgen til en kombinert spa og løpe-helg. De bodde på Spa hotellet Vann hvor de nøt ettermiddagen i spaet og en bedre middag også løp eller gikk de på dagtid, noe som for meg fremstår som en helt perfekt oppskrift på en vellykket venninnetur. Nå må du ikke misforstå meg og tro at dette er et «dame-løp», for det er det absolutt ikke. Det er nesten like mange menn med på løpet totalt, men i klassen Løp er det flere menn enn damer.  Men også blant herrene er det alt fra de som velger å gå hele distansen til eliteløpere og ski-stjerner som løper alle etappene tilsammen på under 5 ½ time. 

Kids Camp

Som jeg allerede har nevt er en av de tingene som gjør Icebug Xperience så unikt at det er lagt til rette for at hele familien kan være med og ha det gøy. På Ramsvik camping har Icebug et opplegg for barn mellom 6 og 14 år med lek, turer både til lands og til havs, is og mye moro. Helgen avsluttes med et eget løp for barna med målgang på stranden til full jubel og heiarop. Så mor og far trenger ikke å ha dårlig samvittighet når de løper rundt i den flotte naturen som vest Sverige har å by på 3 dager på rad for barna er i god varetekt og har det alle tiders. Da jeg så hvor fornøyde ungene var angret jeg litt på at jeg ikke hadde tatt med sønnen min på dette. Han hadde nok stortrivdes og neste gang skal han helt klart få lov til å være med.

Terrenget

(Foto: Icebug)

Bohuslän byr på fantastisk vakker kyst natur og i løpet av de tre dagene for man oppleve litt av alt. For meg er det umulig å si hva jeg likte aller best, for jeg hadde det like morsomt da jeg løp igjennom frodige skoger, over luftige berg og nede langs kysten på svabergene. Det varierer mellom å være lettløpt sti, planker og vei til å være i kategorien teknisk krevende terreng, men som samtidig er løpbart. (Altså ikke behov for å ta med seg tau og hjelm på turen). Fordelt på antall kilometer totalt er det en nokså snill trase med tanke på antall høydemetre som kommer på til sammen 1400m i løpet av de 3 dagene, (les at det er en wanabe fjellgeit som skriver dette). Dette er med andre ord et løp det er mulig å løpe raskt på.

God trening for etappeløp newbes og som oppkjøring til Oslo Maraton

Er du en av dem som synes det høres spennende ut med et av disse lange etappeløpene sånn som Marathon des sables, The coastal challenge Costa-Rica eller et av Beyond the Ultimate  løpene, men som ikke helt vet hvordan kroppen ville takle det? Icebug Xperience kan absolutt ikke sammenlignes med noen av disse ekstrem-løpene, hverken når det gjelder distanse, temperatur eller behovet for å bære med seg utstyr dag etter dag, men det er likevel en god måte å teste ut hvordan kroppen trives med å presse seg selv flere dager på rad. I motsetning til de kjempe lange og ekstreme etappeløpene krever Icebug Xperience svært lite planlegging fra deltagernes side. Så lenge du bor på Ramsvik camping eller Hotell Vann trenger du bare å ha med deg klær og sko å løpe i, de få tingene som står på listen over obligatorisk utstyr og godt humør, så fikser Icebug resten. Også er ikke dette et løp du bruker 6 måneder på å restituere deg etter heller. Line Caliskaner har løpt Icebug Xperience flere år på rad og fortalte meg at hun bruker Icebug Xperience som oppkjøring til Oslo Maraton. Da får hun en skikkelig mengde helg 3 uker før maraton og med tidene hun har fått til på Oslo maraton de siste årene tror jeg på henne når hun sier at dette funker.

(Det obligatoriske utstyret)

Men nok «reklame», her kommer altså løpsrapport fra Icebug Xperience West Coast Trail 2019.


Etappe 1: Over Ramsviks steiner

Klokken var nesten lunsj tid da jeg endelig stod klar på startstreken på Ramsvik camping sammen med godt over 200 andre løpere i klassen «Run». Jeg hadde derfor rukket å dytte i meg både en tidlig og en sen frokost, varmet opp lett og i tillegg fått heiet av gårde deltagerne i «walk» og «walk/run» klassene som hadde startet tidligere på dagen. Temperaturen var så perfekt som den kunne bli med en lett bris som jeg ville glede meg over etter hvert som pulsen steg og kroppstemperaturen økte. Jeg både gledet og gruet meg til turen jeg skulle ut på. Gledet meg fordi jeg visste at naturen jeg skulle få oppleve var i verdensklasse og at dette ville bli en fantastisk opplevelse, men jeg gruet meg litt, for nå skulle det løpes fort.

Etappen var ikke lenger enn 23km, rett over halvmaraton distanse altså, og for dere som har fulgt meg en stund vet dere at det er den distansen jeg synes er aller tøffest. Kort nok til å holde et bra tempo hele veien, men langt nok til at du rekker å lure på hvorfor i all verden du utsetter deg selv for noe sånt (for min del) i godt over 90 minutter. Jeg fikk mange kommentarer i forkant av dette løpet om at dette ville være «peanuts» for meg. Distanser på under 30km hver dag og nesten flat løype i forhold til hva jeg har deltatt på tidligere burde vel ikke by på noen store utfordringer.

For meg var det nettopp det at distansene var relativt korte og at traseen var løpbar som var den store utfordringen. Nå skulle det gå fort. Og det skulle helst gå fort alle tre dagene.

Starten gikk og jeg løp som vanlig for hardt ut. Beina føltes lette, og jeg gjorde et forsøk på å holde følge med noen av jentene lenger fremme. Men det var litt taktikk også, for dagen før hadde vi løpt igjennom de første 3 kilometerne av løpet og da hadde jeg bitt meg merke i noen partier med smal sti hvor det garantert ville bli litt kø hvis man havnet for langt bak, derfor ville jeg holde tempoet oppe og heller roe ned så fort vi kom ut i det åpne landskapet hvor det ventet flere kilometer på stein og svaberg langsmed havet.

Jeg hadde rett i mine antagelser, for selv om jeg hadde gitt litt på ved start ble det lavere tempo når vi kom inn på den smale stien. Lang, lang rekke… Da jeg kom ut fra skogen og ut på svaberget hadde jeg glemt alt om å roe ned tempoet på denne strekningen. Nå tok jeg opp jakten på jentene litt lenger fremme. De hadde god fart og beveget seg lett også der terrenget var ekstra utfordrende. Jeg hadde fremdeles følelsen av at det gikk overaskende lett, på tross av at Garmin fortalte meg at dette gikk alt for fort. Fortsatte jeg sånn ville det bli ny pers på halvmaraton distanse, og dette var ikke lettløpt terreng. Alt av varsellamper burde egentlig begynne å lyse allerede etter 5 kilometer i denne farten, men jeg var for opptatt av jakten, naturen og å fokusere på hvor jeg plasserte føttene mine.

(Foto: Icebug)

Du skulle kanskje tro at et naturreservat som bærer navnet «Klippornas Rike» er et grått og livløst sted, men her hvor den salte vinden stryker over et bølgende landskap fult av sten, for det meste granitt, som ble formet av isen den gangen Sverige var dekket av is, vokser det her og der vakre blomster og busker opp mellom stenene. 

Det var til og med et stort beiteområde hvor store kuer lå og koste seg på det grønne gresset med en laber interesse for flokken med løpere som rushet forbi.

(Foto: Icebug)

Etter 7-8 kilometer kjente jeg at det begynte å bli litt tungt og jeg kom på at det nå kanskje var på tide å få i seg noe næring. Den første drikkestasjonen hadde jeg løpt rett forbi, jeg hadde hverken hatt behov for vått eller tørt, men den dalende energien fortalte meg at jeg ikke burde ha ventet så lenge med å fylle på med karbohydrater. Jeg dyttet i meg en gel og kjente straks at energinivået steg igjen, inntil magen plutselig begynte å krangle. Det var til å begynne med bare en vag murring og da jeg stoppet opp på matstasjon nummer to ved broen som går over Sotekanalen, klarte jeg å dytte i meg litt banan og noen energikuler før jeg hastet videre. Hadde jeg fått med meg at tiden ble stoppet på denne matstasjonen hadde jeg kanskje tatt meg tid til å gå en tur på do her, men det hadde jeg altså ikke.

Murringen økte på og ble etter hvert mer uttalt enn jeg satte pris på, men jeg var nå halvveis i løpet og regnet med at det ikke var stort mer enn en time igjen før jeg var i mål på bryggen i Smögen. Og en time med litt vondt i magen skulle jeg klare. Men tempoet gikk helt klart ned nå, men det skyltes nok like mye at jeg hadde holdt en alt for høy fart den første halvdelen av løpet.

En ting som jeg likte veldig godt med Icebug Xperience West Coast Trail var at jeg hele tiden tok igjen folk på veien fra walk og walk/run klassene. Og hver gang jeg løp forbi noen ga det mulighet for å heie litt på de jeg løp forbi og jeg fikk en minst like god support tilbake. Løpere er fine folk altså!

Løypa gikk nå innover i landet og opp igjennom skog og åpne områder med sten og lyng. Litt gjørme var det også å finne og jeg plumpa godt nedi et par gjørmehull. Herlig morsomt terreng med andre ord. Jeg følte ikke at jeg hadde tid til å stoppe opp, for på tross av magen hadde jeg nå en god flyt igjen. I hvert fall en liten stund. Og nå var det ikke mer enn 5 kilometer igjen til mål.

Så jeg løp altså videre mens magen vekslet mellom å være tålelig ubehagelig og i perioder så vond at jeg vurderte å bare drite i hele løpet. Sånn bokstavelig talt.

Av en eller annen grunn hadde jeg et eller annet sted i løpet av turen begynt å innbille meg at denne etappen var på 22 kilometer, ikke 23. Og for alle som har løpt et løp som var bittelitt lengre enn hva man hadde trodd så er vel følelsen jeg hadde da klokka viste 22km og jeg ikke så snurten til mål veldig gjenkjennelig. «For langt til mål syndromet» kan arte seg på mange måter helt fra en følelse av å være på grensen til et mentalt sammenbrudd (les om opplevelsen jeg hadde på Ice Ultra stage 4 her) til lettere irritasjon og synkende motivasjon. Men jeg hadde en date med toalettet som jeg absolutt ikke ville komme for sent til og derfor klarte jeg å holde både motivasjon og tempo oppe selv da det gikk opp for meg at det var 1 hel kilometer igjen til mål. Kanskje enda mer.

Jeg hadde det så travelt at jeg løp forbi flere i «run» klassen på denne siste strekningen som gikk langs kyststien i Smögen og videre inn på den populære brygga, (og her var jeg virkelig oppe i sprint fart), som er smekkfull av liv og koselige restauranter.

Kan vel ikke si at jeg var veldig mottakelig for små prating og High Fives da jeg passerte målstreken denne dagen, for jeg sa vel bare «do» og ble pekt i riktig retning og stengte meg inne en liten stund. Vondt i magen, kvalm og generelt uvell. Ikke den beste målgangsfølelsen jeg har hatt. Men etter en liten stund tok jeg meg sammen, kom meg ut på brygga og bestemte meg for å dytte i meg lunsjen koste hva det koste ville. Kroppen trenger jo mat for å kunne restituere raskt, men selv om maten så god ut og jeg visste at kroppen trengte påfyll eide jeg ikke matlyst. Og denne jenta eier som regel ikke metthetsfølelse…

(Men et smil til selfien i mål klarer jeg alltid å trylle frem)

Noe var ikke helt som det skulle og etter hvert som tiden gikk ble det bare verre og verre og jeg var nok et stusselig syn der jeg krøket meg sammen, blek som et laken, der vi ventet på bussene tilbake til Ramsvik Camping og Vann hotell. Jeg var booket inn på sistnevnte, for selv om jeg stortrives med å bo i både hytte, telt og campingvogn så fristet det litt ekstra å bo på et hotell med en 1000 kvadratmeter stor spa avdeling og å få servert en bedre 3-retters middag hver kveld. (Jada, I hear you, «Abelone goes full diva»). Men slik som formen var nå fristet det ikke en gang med en tur på spa. Ville jeg i det hele tatt klare å starte på morgendagens etappe? Og hvorfor hadde jeg blitt så dårlig egentlig? Jo visst har jeg vært uggen og kvalm under løp før og at matlysten har vært borte noen timer, for ikke å snakke om dager, etter lange løp har jo hendt. Men dette kunne ikke sammenlignes med noen av de episodene.

Uansett ga det seg heldigvis sakte men sikkert etter noen timer med å bare ligge flatt ut på sengen, og utpå kvelden kom både matlysten, spalysten og løpelysten tilbake.

Etappe 2: Skog, øy, bakker og stein

Lørdag stod løpets lengste etappe for tur. I løpet av dagen skulle det løpes 29 kilometer, noe som er en distanse jeg trives bedre med. Magen føltes grei ut, men jeg tok ingen sjanser og spiste bare loff med smør og en kopp urtete til frokost selv om hotellet bød på en stor og appetittlig frokostbuffet.

(Foto: Icebug)

Dagen var delt opp i to, for man starter dagen med å løpe en runde på den bittelille øya Malmön. Øya har ikke mer enn ca 250 inbyggere og frem til 1977 var eksport av granitt hovedinntektskilden til øyboerne. Det er kanskje unødvendig å si at det er en god del stein på denne øya…

Vi fulgte den omtrent 10 kilometer lange Kuststigen rundt øya, først langs brygga, mellom små koselige hus ved kaien og på lettløpt sti og vei. Jeg hadde hengt meg på en av jentene som hadde pustet meg i nakken nesten helt frem til mål dagen i forveien. Det gikk egentlig i et litt for raskt tempo fra start denne dagen også, men igjen var dette litt taktikk fra min side, for som sagt var denne dagen delt opp i to og når man når fergekaia etter å ha løpt runden ute på Malmön stopper klokka og man får en god pause ved drikkestasjonen før fergen som går hvert 30 minutt frakter løperne tilbake til fastlandet.

(Foto: Icebug)

Så jeg ville ha god tid til å få igjen pusten, fylle på med næring og ny energi. Da vi kom ut på svabergene og etter hvert også stenbruddet gikk tempoet uansett ned. Her krevde det at man holdt fokuset for det var nok av steder å vrikke ankelen eller hva som verre er hvis man ikke fulgte med. Jeg likte denne strekningen godt og selv om jeg løp langsommere tok jeg nå innpå jentene foran meg og etter 10 kilometer løp vi inn i tidsfri sone side om side.

På kaia møtte jeg John Aslak og Kim fra Löplabbet igjen, dissa gutta klarer jeg aldri å holde følge med under løp og jeg ser dem som regel bare på startstreken og etter målgang. Og nettopp det at det her ble en liten oppsamling av løpere var utrolig morsomt. Man fikk tid til å skravle litt, høre hvordan det gikk for de andre og da vi begynte å løpe igjen på fastlandet ble det på en måte som en ny fellesstart.

Da vi gikk av fergen på fastlandet møtte vi på Steffen som løp Icebug Xperience ultra 50 miles (eller litt over 80km på norsk). Steffen lå som nummer 1, ( og obs, spoiler: han vant også løpet), av ultraløperne og var den første av mange blide, slitne, tøffe og trivelige ultraløpere vi skulle møte videre på ferden. For herifra fulgte vi samme trase som ultraløperne, bare motsatt vei. Du skulle kanskje tro at det ville føre til trangt om plassen på stiene? Men nei, det var over hode ikke noe problem. Det har vel noe å gjøre med at det er så stor spredning på sånne lange ultraløp at det var langt mellom hver ultraløper. Og hver gang man møtte på en av ultraløperne som kom i motsatt retning fikk man en fin mulighet til å heie litt og gi en high five. Og du, har du prøvd det noen gang? Å gi high five til andre løpere? Det er få ting som gir så effektiv positiv energi påfyll som løper high fives! Not kidding. Så jeg fikk fylt positiv energi banken min til topps denne dagen.

Jeg var nøye med å fylle på med næring i form av gels, bloks med elektrolytter og vann regelmessig og helt fra start Og jeg kan ikke huske at jeg følte meg ordentlig tom noen gang i løpet av turen. Det har mye å si for opplevelsen at man opplever at kroppen har nk drivstoff på tanken.

(Foto: Icebug)

Denne dagen var nesten mere variert enn dagen før, og det skulle man nesten ikke tro gikk an. Vi løp på herlig morsomme stier i skogen, langs kyststier og på svaberg, over mark og eng og gjennom små tettsteder langs sjøen. Og best av alt var det at det var en god del bakker på denne etappen. Jeg trives jo best når det går litt opp og ned og her gikk det mye opp og ned. Det var aldri ordentlig lange bakker og det var for det meste bakker det var mulig å løpe i, men de kjentes godt i lår og rumpe. Utfra løypeprofilen hadde jeg forstått at det var et par bratte stigninger før dagen ble avsluttet med 2 kilometer slak nedoverbakke ned mot Kungshamn hvor målgang for dagen befant seg. Da jeg trodde jeg var på nest siste stigning holdt jeg litt igjen og dermed hadde jeg krefter nok til å nyte utsikten som møtte meg på toppen av berget jeg nettopp hadde løpt opp. Her var utsikten vid over hav og kyst og på vei ned kunne jeg se Kungshamn. Nå gjenstod det bare en bratt kneik og så en herlig lett avslutning. Den bratte kneika kom aldri, det var litt slak oppoverbakke et lite stykke, men plutselig forstod jeg at jeg var på vei ned de siste 2 kilometerne. Jeg hadde mer å gi og nå satt jeg opp farten og løp forbi flere løpere på vei inn til mål. Det er helt utrolig hvilken effekt lukten av målgang har på meg, for da klarer jeg (nesten) alltid å hente frem ekstra krefter.

I mål var det god stemning. Løpere satt strødd ut over brygga og nøt en nydelig lunsj i solsteiken. Jeg kom plutselig på at jeg hadde glemt å smøre meg med solkrem og et raskt blikk ned på skulderen min fortalte meg at det burde jeg ha gjort. Flere hoppet i sjøen fra brygga, selv droppet jeg det for jeg oppdaget at beina begynte å bli nokså stive da jeg satte meg ned på brygga og en liten stemme fortalte meg at det å komme seg opp på land igjen ville kunne by på problemer. Så jeg tenkte dagens svømmetur fikk vente til jeg var tilbake på hotellet. Jeg hadde tross alt 1000 kvadratmeter med spa å boltre meg på også denne ettermiddagen.

Ut fra startlisten hadde jeg forstått at det var mange nordmenn som deltok på løpet, det er jo tross alt bare en kort kjøretur over fra Oslo og et svært tilgjengelig løp for folk flest på Østlandet. Nå satt jeg og skravlet med flere av de norske løperne på brygga, både folk jeg kjente fra før og folk jeg ikke kjente fra før. Jeg kommer alltid hjem fra slike løp med flere nye venner og bekjente fra løpsmiljøet, og det synes jeg er noe av det triveligste med slike løp, for løpere er så fine folk!

 

(Denne jenta pustet meg i nakken både på dag 1 og 2 og sørget for at jeg holdt tempoet oppe)

Etappe 3: En fantastisk avslutning på herlig våte og gjørmete stier

«Du blir jo bare i bedre og bedre form for hver dag som går du!». Kommentaren kom fra Kim etter at jeg hadde spurt om han ikke skulle varme opp. Beina mine hadde begynt å bli litt stive og det var en kort («bare» 22,2km), og dermed også rask etappe vi hadde foran oss, så for meg hørtes en aldri så liten oppvarming lurt ut. Dessuten hadde jeg sett på løypeprofilen at det ventet en bratt stigning etter bare noen få kilometere og tenkte at sjansen var stor for å gå på en liten smell der om ikke hjertet, beina og resten av kroppen var litt forberedt.

Men det var likevel også noe i det Kim hadde sagt, for det rare var at jeg hadde følt meg bedre og bedre for hver dag som gikk. Man skulle tro jeg ville være mer sliten og at det ville kjennes tyngre på dag 3 i et slikt løp, men for meg føltes det nå ut som om jeg endelig var ordentlig i gang. Og jeg gledet meg til å sette av sted.

Regn og torden hadde preget de tidlige morgentimene, men nå var det bare vannpytter og et lite hint av regn i luften som vitnet om det. Denne dagen ville vi tilbakelegge flere kilometer på fine skogsstier og jeg hadde en følelse av at jeg ikke ville være ren på leggene ved målgang.

Og det passet meg helt perfekt.

Da starten gikk føltes det ut som om jeg ble forbiløpt av alle. For en gangs skyld rushet jeg ikke ut fra mål i et hodeløst tempo. Nå løp jeg kontrollert, for snart skulle jeg opp. Og min styrke ligger i partiene med mye bakker, ikke der det er flatt slik som det var nede ved havna. Da vi forlot Hunnebostrand havn og kom ut på en smal kyststi ble det litt kø, men det gikk fortsatt raskt nok og så fort kyststien var over og jeg så den første stigningen satte jeg opp tempoet og passerte den ene løperen etter den andre. Det var en kort, men bratt stigning og her måtte jeg flere ganger nedi med begge hender for å komme meg videre. Pulsen skjøt i været og lårene brant. Med andre ord en helt herlig følelse.

(Foto: Icebug)

På vei ned fra toppen kom vi inn på noen herlig morsomme stier. Mistanken min om at det ville være litt gjørme på stiene i dag ble nå bekreftet og etter bare noen få minutter hadde jeg gjørme til langt opp over låra. Her koste jeg meg virkelig og jeg tok igjen en av de jentene jeg ikke hadde hatt sjans til å holde følge med første dagen, men nå vekslet vi på å løpe foran hverandre. Hun skjøt fart på de strekningene de gikk rett frem, jeg løp forbi der det gikk oppover eller nedover.

De morsomme stiene ble innimellom avbrutt av korte strekninger på grus og asfalt og til min overraskelse oppdaget en kjent rygg et stykke foran oss og da bestemte meg for å prøve å henge meg på John Aslak som så ut til å ha en tung dag og dermed et tempo som jeg kunne klare å henge med på.

Vi kom opp på en ny høyde og jeg nøt utsikten fra toppen samtidig som jeg skrev meg bak øret at det lønnet seg å holde balansen og ikke skli utfor her for det var bratt og det var et langt stykke ned. Selv om jeg nå hadde løpt fra jenta jeg hadde løpt med tidligere klarte jeg aldri helt å komme frem til John Aslak for hver gang vi kom ut på en lettløpt strekning økte gapet mellom oss, og jeg tok aldri nok innpå på de tekniske partiene selv om det føltes som om jeg hadde en god fart. Det eneste stedet jeg følte jeg måtte bremse ned ordentlig var da vi passerte igjennom en lang og smal sprekk i berget. «For et fantastisk sted å løpe» tenkte jeg, for antageligvis femtiende gang denne dagen. Og så kom vi ut på flata og da forsvant ryggen til John Aslak helt.

Nå stupte både farten og motivasjonen min en kort stund, for på flata kjentes alt så mye tyngre, men noen oppmuntrende kommentarer fra en av løperne som passerte meg var alt jeg trengte for å finne tilbake til løpegleden.

Vi løp over en lang flytebrygge og krysset en liten øy og så ble jeg overasket over å se en bro jeg syntes jeg kjente igjen. Hadde jeg ikke vært her før? Jo, her var broen over Sotekanalen og også løpets aller siste matstasjon. Også her stoppes tiden og man kan ta seg tid til å fylle på vann og få i seg næring. Nå dyttet jeg i meg noen punsjeboller og en banan, magen hadde oppført seg eksemplarisk hele dagen og jeg stresset ikke med å løpe videre. Dessuten kunne jeg ikke løpe videre, for rett etter at jeg kom inn på matstasjonen senket bommene seg og broen åpnet seg for en større seilbåt som skulle passere. Jeg smilte litt av minnene jeg hadde fra da jeg var liten og seilte nedover langs svenskekysten. Turen gjennom den smale Sotekanalen hadde vært et av høydepunktene hver sommer. Nå stod jeg altså på land og så en annen seilbåt passere forbi mens jeg gjorde meg klar for siste innspurt.

Du skulle kanskje tro at man begynner å glede seg til å se målstreken etter 3 dager og nesten 75 kilometer, men det var blandede følelser jeg hadde da jeg igjen løp i terrenget på Ramsvik. Jeg gledet meg jo, for det er alltid godt å passere målstreken med en følelse av at man har presset egne grenser og løpt et bra løp. Samtidig var det litt trist at det snart var over. For det føltes ut som om både hodet og kroppen var klar for et par dager til, (minst), med løping i vakre Bohuslän.

Men siden jeg visste at løpet snart var over ga jeg på skikkelig de siste våte kilometerne inn til mål. For om jeg hadde tenkt på stiene vi hadde løpt tidligere på dagen som våte og gjørmete var det ingenting når man sammenlignet med de siste 3 kilometerne før mål. Jeg frydet meg over hver vannpytt jeg plasket igjennom slik at vannet stod til alle kanter. Benytter samtidig anledningen til å si unnskyld til alle de jeg muligens kan ha kommet til å sprute sølevann på under denne siste ville sprinten inn mot mål.

(Foto: Icebug)

Gjør jeg det igjen?

Kort oppsummert var Icebug Xperience West Coast Trail en helt fantastisk opplevelse. Icebug vet hvordan de skal arrangere bra løp og Bohuslän er som skapt for terrengløping. Vil jeg gjøre det igjen? Helt klart! Jeg forstår veldig godt at flere har dette løpet som et fast innslag på løpsagendaen hvert år...

(Foto: Icebug)

Publicerat: 2019-09-12 22:28 Kommentarer (0)



MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Ambassadør for: - Inov8 - Oslo Maraton - Birken Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Askild Vatnbakk LarsenMer

Om litt over tre uker løper jeg Hardangerjøkulen ultra. Det er et nytt løp på kalenderen, og har ... [Läs mer]

Bulken og BettanMer

Nå vet ikke gutta helt hvor langt de har kommet i treningen sin. Sjekk ut episoden for uke ... [Läs mer]

Mari WeiderMer


Det er veldig rart med det, den følelsen man har når man plutselig innser at et av årets to store ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser