Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Hvordan unngå å fryse til is under Ice Ultra

(Sponset innlegg: Inov-8)

For tiden er det tettstedet Jokkmokk langt oppe i det svenske Lappland som ligger øverst på Yr.no-listen min. Langtidsvarselet har svingt fra å tyde på rekordlave temperaturer ned mot under 40 blå til nå å ligge et sted mellom 5 og 10 kuldegrader. Jeg vet hva jeg foretrekker av de to alternativene. Å løpe i -40 håper jeg at jeg slipper.

På det lukkede forumet for deltagerne på Beyond the Ultimate Ice Ultra spøkes det nå om at det nærmer seg shorts- og flippflopp-temperaturer og om det er flere som kommer til å ta med seg badetøy på turen. Men det er også de som kommer med mer seriøse kommentarer om at de vurderer å droppe ett av de ekstra lagene med klær de hadde planlagt å ta med. Lurt? Kanskje ikke. Værmeldingen kan endre seg drastisk fra den ene dagen til den andre og selv om været i Jokkmokk er -10 grader kan været over de vindutsatte viddene og fjelltoppene og over de store innsjøene være mye kaldere og med til tider kraftig vind som kan gjøre at de effektive kuldegradene er -20.

Så hva skal man ha på seg når man skal løpe 230 kilometer på 5 dager i temperaturer på mellom -5 og -40 kuldegrader?

(Foto: Sylvain Cavatz)

Varm det ene sekundet, iskald det neste

Vi som lever i Norge kjenner til "lag på lag-prinsippet". Dette å kle på seg i flere lag gir flere fordeler, men de to viktigste er at det å ha litt luft mellom lagene virker isolerende og at det gir mulighet for å kle av og på seg ettersom man blir varm eller kald. Når vi løper produserer kroppen varme. Blir vi for varme vil kroppen begynne å svette og da blir klærne våte. Og våte klær blir kalde. Faktisk så blir de iskalde. Jeg har testet ut thermovotter og tynne ullvanter når jeg har vært ute på tur i kulda, og de holder godt på varmen. Jeg går kanskje opp et fjell og har høyt tempo og så blir hendene mine svette. På toppen tar jeg av thermovotten et øyeblikk for å finne frem en sjokolade eller for å ta et bilde og når jeg tar på meg votten igjen har den fryst til is og jeg får ikke varme igjen i hendene mine på lang tid. Derfor er det å kunne regulere varmen så viktig sånn at man ikke blir svett og så iskald med en gang man stopper opp en liten stund for å finne frem mat og drikke eller gå på do.

Utstyr til å stole på

Det høres kanskje rart ut, siden jeg er en person som er over middels glad i vinteren og gjerne bruker mange timer på å traske rundt i dyp snø, men jeg har lett for å fryse. Polvottene er på så fort gradestokken bikker over mot det blå og favorittplagget mitt på vinterstid er en kembo dun-parka som sikkert hadde dugd om man skulle krysse Antarktis. Og likevel skal jeg legge ut på en 230 kilometer lang løpetur hvor det kan bli kaldere enn jeg noen gang har opplevd før. Det sier seg selv at jeg ikke hadde kunne gjøre det om jeg ikke hadde følt meg trygg på klærne og utstyret mitt.

(Foto: Sylvain Cavatz)

På overkroppen

Jeg bruker alltid merinoull innerst mot kroppen på de kaldeste dagene. Både truse og sports-bh er i ull. Ull transporterer fuktighet bort fra huden og holder godt på varmen selv når den er våt. På overkroppen har jeg så på meg en langermet tynn merino base layer og utenpå der har jeg et av favorittplaggene mine fra Inov8; Merino mid layer med hette og ermer som kan gjøres om til votter om man skulle trenge det. Deretter har jeg ett eller to isolerende lag avhengig hvor kaldt det er. Jeg er så heldig å eie den gamle versjonen av Inov8 thermoshell som er så tynn, men samtidig veldig varm, at den kan brukes under den nye Inov8 thermoshell pro jakken om det skulle være veldig kaldt. Hvis temperaturen er på -5 grader og det ikke er veldig mye vind, vil det være nok med disse tre lagene. Er det -20 grader, eller jeg blir nødt til å senke tempoet en periode, vil jeg trenge Thermoshell pro som et fjerde lag.

Er det mye vind eller snø trenger jeg et vind- og vanntett lag på toppen. Selv om Inov-8 Stormshell er en veldig lett jakke som hverken tar opp plass eller vekt så gir den utrolig bra beskyttelse mot snø og vind (og regn om du skulle lure).

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

På beina

På beina har jeg ikke like mange lag siden de gjør mesteparten av jobben holder de seg også varmere. Et lag med ull-longs og Inov8 winter-tights over. Navnet er egentlig litt misvisende, for dette er ikke noen tights, det er mer som en bukse og den gir rom for at man kan ha et lag eller to under. Det jeg liker med disse buksene er at de er laget av softshell-materiale og at de er vindtette foran. De gir meg full bevegelsesfrihet samtidig som de beskytter godt mot vær og vind. Men om det skulle bli veldig mye vind eller veldig kaldt vil jeg trenge et ekstra beskyttende lag øverst og da bruker jeg en vind og vanntette buksen fra Inov-8.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hender og føtter

Hender og føtter er det som for meg er vanskeligst å holde varme. Jeg blir veldig fort kald på tærne. Ned mot -10 grader holder det som regel med et par merinoullsokker på føttene så lenge jeg ikke stopper opp for mye og jeg ikke er ute i mange timer. Til Ice Ultra holder ikke det. På føttene har jeg da et par tynne ullsokker og så et par Sealskinz (dette er en vann og vindtett sokk som produseres i England). Jeg kommer til å løpe med Articclaw 300 thermo. Det er en ekstra varm piggsko med primaloft. Det kommer jeg til å trenge. I tillegg til den vanlige sålen har jeg en isolerende ullsåle. Altså, et tynt lag ull, en veldig tykk vind og vanntett sokk og ekstra innersåle. Og ja, skoen er en hel størrelse større enn det jeg til vanlig bruker.

På hendene bruker jeg tynne merino liners og Inov-8 extreme thermomitt utenpå. Som jeg allerede har sagt opplever jeg at hender og føtter er det jeg har vanskeligst for å holde varme og har de først blitt kalde får jeg dem ikke riktig varme igjen før jeg kommer innendørs. Jeg har kommet frem til at det viktigste er å unngå å bli våt på hendene og at det er verdt å bære på 200 gram ekstra for å ha varmepads til hendene om det skulle bli ille. I tillegg har jeg med et par «krise» votter. Dette er en stor vott som jeg kan dra over termovotten om det blir for kaldt.

(Foto: Inov-8 Scandinavia)

På toppen

På hodet har jeg først en ansiktsmaske i neopren om det er veldig kaldt eller blåser mye. Videre har jeg en tynn merino balaklava, en thermo lue fra Inov-8, pannebånd over den igjen og eventuelt hetten fra merino mid layer, Thermoshell pro og Stormshell jakken hvis det trengs. Og selvfølgelig har jeg også på meg en merino buff som også kan dras opp over hodet. Som kronen på verket har jeg på meg et par superkule alpin-briller som dekker de siste delene av huden min som ikke er dekket av klær.

Om jeg får litt rare blikk når jeg er ute og tester klær og utstyr i Østmarka for tiden? Gjett om. Men det fine er at det ikke er noen som tør å spøke med hvorfor jeg ikke har ski på beina...

(Foto: Sylvain Cavatz)

NB! Jeg er ambassadør for utstyrsleverandøren inov8. Selv om jeg uavhengig av det antakelig ville valgt de samme plaggene, må dette innlegget merkes som reklame.

Publicerat: 2019-02-11 20:43 Kommentarer (0)



Pakking av "stage run-sekken" for dummies

Hvordan pakker man når man skal løpe 230 kilometer i temperaturer som kan bli helt ned mot -40 kuldgrader?

(Foto: Sylvain Cavatz)

For de som har fulgt meg en liten stund kommer det vel ikke som noen overraskelse at pakking ikke er mitt største talent. Det er faktisk den delen av forberedelsene til ultraløp som jeg synes er vanskeligst. Og om jeg trodde at det å pakke til et 90 kilometers løp var vanskelig så er det å pakke til et etappeløp som foregår på vinteren i mellom -5 og -40 kuldegrader sånn omtrent 100 ganger vanskeligere. La meg først ta deg igjennom den obligatoriske utstyrslisten:

Medisinsk utstyr (sånn i tilfelle du skulle bli nødt til å amputere en tå eller to på turen):

  • Paracetamol 500mg (15 stk)
  • Diarolyte (preparat man bruker ved dehydrering for å tilføre viktige salter og elektrolytter) (3stk)
  • Antiseptisk krem (1 tube)
  • Antiseptiske wipes (10 stk)
  • Trauma dressing (En type bandage)(1 stk)
  • Plaster (5 stk i forskjellige størrelser)
  • Støttebandasje (1 stk)
  • Latex hansker (2 par)
  • Compeed plaster (4 stk)
  • K-tape (har ikke blitt helt klok på hva det er enda)(1 rull)
  • Sprøytenåler (grønn 21g) (2stk)
  • Pinsett (1 stk)
  • Skalpell (Jeg har veldig lite lyst til å tanke på hva vi skal få bruk for dem til) (2 stk)
  • Solkrem min. faktor 30 (jeg går for en kombinert kulde og solkrem med faktor 50).
  • Alkoholbasert håndesinfeksjon (eks. antibac)

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt nervøs da jeg leste denne listen første gang. Jeg jobber jo som sykepleier og alt dette er utstyr som jeg håper jeg vil slippe å måtte bruker på noe som helst tidspunkt under løpet. Men det er jo positivt at de krever at alle deltagerne er så godt forberedt slik at man har det utstyret man trenger om det skulle være nødvendig.

«Vanlig» utstyr (helt normalt å ha med i sekken):

  • Blizzard bag (en nød «sovepose» som du kan legge deg inn i om du skulle skade deg sånn at du ikke kan bevege deg og må vente på hjelp. Sånn for å unngå at du blir omgjort til en ispinne i løpet av 5 minutter).
  • Space blanket (nødteppe).
  • Vannsikre fyrstikker (10stk)
  • Tamponger (De skal brukes til båltenning hvis du skulle lure) (3stk)
  • Salter og elektrolytter til hele løpet (tabletter eller pulver du heller i vannet. Det er viktig når man svetter og er i aktivitet dessuten gjør det at vannet ikke fryser så fort til is)
  • Noe å bære til sammen 1,5L med vann i (insulatet) Jeg har valgt meg noen flasker fra Camelback som er lette og som jeg vet at folk som har løpt løpet tidligere har vært fornøyd med.
  • 2000 Kalorier pr dag (minimum, de anbefaler 3000+, ta en titt på innlegget mitt om hvilken mat jeg pakker med meg til turen her).
  • Hodelykt og 5 sett med ekstra batterier (jeg går for en liten Petzl Zipka for det skal være fullmåne den uken løpet går, noe som gjør at jeg ikke trenger en kjempe sterk lykt. Når det gjelder valg av batterier velger jeg litiumbatterier som er mye lettere enn vanlige batterier og tåler mer kulde).
  • Goggles (føler meg kjempe kul når jeg løper rundt i Østmarka med slalombriller på for tiden)
  • Glowsticks med 8 timers lystid (8 stk)
  • Mobiltelefon (må være ladet hele turen)
  • Nødfløyte
  • Sikkerhetsnåler (8stk)
  • Ryggsekk til å ha alt i (klarer jeg å stappe alt dette ned i en 25L sekk? Ja, så det blir d Inov8 all terrain 25L som blir med meg på turen)
  • Reiseforsikring med evakuering ved sykdom/skade inkludert.

Ok, dette er helt klart ikke noen spøk. Listen vitner om at man risikerer å komme utfor mange ekstreme situasjoner og at dette er et løp der man må ha utstyret i orden. Dette skal bli en morsom handletur…

Klær til å stole på:

  • Egnede sko (de må være store i størrelsen sånn at det er plass til tykke sokker)
  • Innersokker
  • Tykke yttersokker
  • Isolerende såler
  • Truger
  • Tre lag til overkroppen (ytterste må være isolerende og egnet for veldig kalde temperaturer)
  • To lag til underkroppen (ytterlaget må være egnet for veldig lave temperaturer)
  • Tynne innervotter (Liners)
  • Thermo votter (ja, du gjettet riktig, de må også være egnet for veldig lave temperaturer)
  • Isolerende lue
  • Ansiktsmaske (nei, vi snakker ikke om de du kjøper på Vita og som inneholder advokade, vitamin-E og andre magiske ting som gjør huden din silkemyk)
  • Buff eller skjerf
  • Skibriller

Det er fare for at det blir litt kalde temperaturer om du skulle lure… Og jeg som er livredd for å fryse kommer nok til å ha med litt mer enn det som står som obligatorisk. Det kommer et eget lite innlegg om hvilke klær jeg kommer til å pakke med til dette arktiske løpeeventyret.

Til slutt er det «natt-baggen»:

  • Sovepose (siden vi noen netter skal sove i små lavvoer med bare et reinsdyrskinn som skiller oss mellom den iskalde bakken tror jeg at jeg går får det varmeste slaget av soveposer som går ned til -40 grader og en innerpose).
  • Ett sett varme klær til å ha på camp (Stikkord er ull og dun)
  • Ett par varme sko til å bruke på camp (Og de skal være veldig komfortable å ha på beina så dunfotposer av noe slag er nok det jeg kommer til å gå for).

Baggen kan veie max 6kg (heldigvis fraktes denne for deg fra camp til camp), og kan kun inneholde det som står over. Alt dette pakker jeg i den letteste vanntette pakksekken på 90L som jeg kunne få tak i. Pakksekken fra Sea to summit veier ikke mer enn 126gr og da får jeg plass til klær som varmer mer og veier mer.

Ja, dette er da bare det som er obligatorisk å ha med, så må jeg finne ut hva jeg tror er nødvendig og hvor mye ekstra vekt jeg er villig til å bære med meg. Bytte undertøy? Har jeg virkelig lyst til å bære de ekstra grammene? Tannbørste? Et tannbørstehode fra en elektrisk tannbørste og en liten tannkremtube med tannkrem nok til 5 dager skal helt klart med. Varmepads som kan legges i skoene og vottene hvis det blir krise? Mulig jeg skal finne plass til et par sånne. Powerbank og kabel til å holde garmin klokka i live? Vil jeg risikere å ikke få logget denne turen? Hell no! GoPro? Nei. (Ble du overasket nå? GoPro tåler kulda dårlig og batteriet tappes utrolig raskt i minusgrader. Dessuten tar jeg aldri bilder og film under løp uansett). Staver? Tja, jeg må øve litt med truger før jeg bestemmer meg. Jeg har aldri klart å bli ordentlig venn med stavene mine, så det er ikke sikkert at de blir med meg på tur. Ekstra par sokker? Ja. Ekstra par votter? Ja. Øreplugger? 230km uten musikk? No way… Trenger jeg den stive platen i ryggen på sekken? Tar jeg den ut blir sekken mer enn 300gr lettere. Skal jeg ta ut den frysetørkede maten fra Expedition Food og ha maten over i mindre plastposer med zipp? hvis man sparer 30gr pr måltid så er det helt klart verdt det. Maten pakker jeg dessuten i dags rasjoner som er merket med dag, distanse som skal løpes og mengde kalorier sånn at jeg ikke behøver å tenke over hva jeg skal spise de forskjellige dagene og kan holde styr på at jeg får i meg riktig mengde kalorier hver dag.

Og flere slike spørsmål kommer jeg til å måtte ta stilling til de nærmeste dagene. For jeg har ikke lyst til å bære ett gram for mye, samtidig som jeg ikke vil risikere å stå uten klær eller utstyr som jeg vil trenge. Hvis du har noen gode forslag til hva jeg bør ta med meg, eller ikke ta med på tur; fyr løs! Jeg trenger alle de rådene jeg kan få nå som det er under 2 uker igjen til starten for Beyond the Ultimate Ice Ultra går.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-02-06 22:01 Kommentarer (0)



Ekspedisjonsmat fra A til Å

(Foto: Sylvain Cavatz)

Hvordan overleve 230 kilometer i svært kalde temperaturer? Vel, du må være i fysisk god form – og så må du ha nok næring. Og det er et studium i seg selv.

Hvis du i løpet av fem dager skulle løpe 230 kilometer gjennom ett iskaldt arktisk landskap, hva ville du ha tatt med deg av mat? Det er et spørsmål jeg har brukt mye tid på å tenke igjennom de siste ukene. Med bare noen få uker igjen til starten går for Beyond the Ultimate Ice Ultra har jeg for alvor måtte begynne å planlegge hva som skal stå på menyen. Ice ultra er et løp hvor du må bære med deg alt av mat og utstyr for hele løpet. Det eneste du får er varmt vann på camp og på drikkestasjonene underveis. Da sier det seg selv at vekten og energitettheten på maten betyr mye.

Mat som skal holde liv i en som løper 230 kilometer på fem dager kan fort bli i tyngste laget. Minimum mengde mat er satt til 2000 kcal pr dag, men det er jo omtrent det jeg trenger å få i meg av mat på en helt vanlig dag uten trening og vil være alt for lite når jeg skal løpe langt fem dager i strekk. Folk jeg har snakket med som har løpt løpet før anbefaler 3000 kcal pr dag. Minimum. Men det er menn jeg har snakket med, så jeg satser på at 3000 kcal vil holde for min del.

En kalori er en kalori – eller…?

Jeg har aldri før i mitt liv vært så opptatt av å vite hva forskjellige matvarer inneholder av energi per 100 gram. For meg handler det om å finne de matvarene som har så høyt kaloriinnhold som mulig på så liten vekt som mulig. For kroppen min fungerer dårlig uten mat, og i kulda vet jeg at jeg trenger enda mer mat enn vanlig. Fett inneholder over dobbelt så mye energi som karbohydrater og proteiner.

De matvarene jeg går for har for det meste et høyt fettinnhold.

«Ja, men hva med de superviktige karbohydratene?»

«Er du ikke redd for å møte veggen fordi karbohydratlagrene dine går tomt?»

Vel, det er en stor forskjell på å løpe et maraton raskt og på å løpe 230 kilometer med tung sekk på ryggen i snø og kulde. Forskjellen er i hovedsak at 230 kilometer går mye langsommere. Kroppen kommer til å gå på fettforbrenning mesteparten av tiden i motsetning til de kortere løpene hvor kroppen benytter seg av de lett tilgjengelige karbohydratene så lenge de er å finne.

Det blir som når jeg er ute på mine lange rolige turer, da fungerer det aller best med et par brødskiver med et godt lag smør og ost. Jeg skulle gjerne ha tatt med meg brødskiver og gulost opp til Jokkmokk (ja, det heter faktisk det der Ice Ultra har målgang), men det ville både veie for mye og ta alt for mye plass. Dessuten vet jeg ikke om jeg hadde satt like mye pris på favoritturmaten min om den var gjennomfrosset.

Hvordan smaker det frossent?

De siste ukene har fryseren min vært fylt med alt mulig rart som vanligvis ikke er å finne i en fryser. Forskjellige protein og energibarer, nøtter, de fleste sjokolader man finner i dagligvarebutikken (og noen litt mer eksklusive), samtlige av Sætres kjeksvarianter, fleskesvor og mere til. For det holder ikke at maten er energitett når man legger ut på tur i temperaturer ned mot -40 kuldegrader. Da må det også være matvarer som kan spises selv om de er frosne. Alt av energi og proteinbarer har jeg strøket fra listen. Det samme med sjokolade som New Energy og Snickers. Det krever jo mer energi å tygge en frossen proteinbar eller en stivfrossen Snickers enn det gir næring. Gullvaffler, kvikk lunsj, kjeks, nøtteblanding med tørket frukt og sjokolade, sjokoladetrøfler og fleskesvor derimot, det er mat som fint kan spises rett fra en fryser som holder -20 grader.

Frysetørket mat, kjeks, flesk og biff

Jeg har valgt å ta med frysetørket mat fra Expedition Food til frokost og middag. Grunnen er at de har porsjoner på 800 kilokalorier, veier lite og har et godt utvalg av retter å velge mellom. Da har jeg sluppet unna mye styr med å lage mat og tørke selv, samtidig som jeg vet nøyaktig hva jeg får i meg av næring per porsjon. Til frokost vil det gå i havregrøt med ekstra mye næring. Av middagsretter har jeg valgt meg ut Spagetti Bolognese, Chicken Tikka med ris, Thai Green Chicken curry, Spagetti Carbonara og Kyllinggryte med ris og grønnsaker. Og på den måten har jeg allerede dekket 1600 av de 3000 kaloriene som jeg skal ha i meg hver dag.

Matvarer med høy energitetthet og som har fått plass på listen over mat som jeg skal ha med i tillegg og som skal spises når jeg er ute og løper, er fleskesvor (671 kcal/100gr), nøtteblanding (536 kcal/100gr), diverse kjeks (Gjendekjeks har for eksempel 480 kcal/100gr), gullvaffler (540 kcal/100gr) og mørk sjokolade (570 kcal/100gr). Ikke de sunneste matvarene kanskje, men for fem dager skal det nok gå. Dette er matvarer som vil gi meg energi og det er jo det viktigste.

Ja, også er det viktig at jeg fyller på med proteiner da. For det kommer kroppen min til å trenge for å restituere seg. Å løpe 230 kilometer på fem dager vil tære på det meste av meg og ikke minst kroppsproteinet. Jeg kommer til å utsette kroppen min for en veldig stor belastning og resultatet vil være at muskelvev skades og brytes ned. Protein er nødvendig for å reparere skadet muskelvev og bygge det opp igjen. Derfor har jeg vært nøye med å velge frokost og middag med høyt innhold proteiner og tar også med biff nacks fra real turmat som har hele 53 gram protein per 100 gram. Godt smaker det også, så da har jeg noe å glede meg til når jeg ligger i soveposen min om kvelden og kjenner på sulten.

I drikkeflaska

Jeg hadde tenkt til å kjøre på med Maurten 320 i drikkeflaska på dette løpet. Tenkte at det ville være en grei måte å få i seg næring på, for Maurten har fungert supert på ultraløp i normale til varme temperaturer. Men så fikk jeg tenkt meg litt om og kom frem til at på vinteren foretrekker jeg å drikke mye av gangen, ikke små slurker hele tiden. Dessuten er det fare for at vannet fryser til is (selv om jeg har insulated drikkeflasker og energidrikker med salter og elektrolytter gjør at vannet fryser tregere). Derfor vil jeg prøve å drikke godt på hver drikkestasjon og heller ha med meg en flaske med NUUN mellom drikkestasjonene. Å skulle styrte 700 ml varm Maurten frister ikke. Kakao og solbærtoddi kan jeg derimot drikke uendelige mengder av om vinteren uten at jeg går lei. Så porsjonspakker med Freia drikkekakao og solbærtoddi skal helt klart få være med meg på turen.

Dag 4; bli venn med noen som har tatt med seg for mye mat

Men jeg vet at selv med 3000 kcal per døgn så vil jeg føle meg sulten. Men noen kommer nok til å ta med seg mer mat enn nødvendig. Så på dag 4, når magen roper på mer, så er det disse «noen» som kommer til å være mest populære når man er samlet i hytta eller lavvoen på kvelden. Derfor er min plan er å sørge for å bli god venn med alle som har en sekk som veier over 8 kilo ved start…

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-01-29 22:07 Kommentarer (0)



Trugeløping for dummies

Prøvd å løpe på truger noen gang? Ikke? Det hadde ikke jeg heller før for litt over en uke siden da jeg la av sted på tur i Østmarka med et par helt nye Atlas racing truger. I Norge hører vi ikke så mye om trugeløping, her sverger vi til ski på vinteren når vi vil ut i det vakre vinterlandskapet som Norge har å by på. Men om man skal legge ut på et 230 kilometer langt løpeeventyr på vinteren i arktiske strøk, er truger ganske essensielt. Og derfor la jeg av sted for å trene på trugeløping i fjellet. For med under 4 uker igjen til Beyond the Ultimate Ice Ultra var det behov for et aldri så lite lynkurs i trugeløping.

Foto: Sylvain Cavatz

«Bare å ta dem på og løpe av sted»

På den første turen med truger forstod jeg at det å få på og av trugene krevde litt øvelse. De første gangene brukte jeg over 15 minutter på denne prosessen og for alle som er vant til å være i aktivitet ute om vinteren, vet at det å stå stille for lenge er den rette oppskriften på å bli iskald. Spesielt om du har vært i litt aktivitet allerede og har rukket å bli svett. På de 15 minuttene rakk jeg å bli så gjennomfrossen at jeg, etter å ha måttet ta av trugene på et parti hvor det ikke var mulig å bruke dem, kviet meg for å ta trugene på igjen. Jeg tok trugene av og på så lite som mulig på den første turen og skrev meg bak øret at det nok hadde vært en god ide å teste dette inne i varmen før man la ut på langtur i kulda.

Heldigvis kom jeg raskt inn i det når jeg først fikk satt meg ned og studert trugebindingen litt. Og etter tre dager meg bare trugeløping i fjellet kan jeg nesten kalle meg en proff på truger. Både når det gjelder å ta dem på, av og å løpe med dem. For det er egentlig ikke så vanskelig.

Foto: Sylvain Cavatz

Bra trening

Å løpe med truger er egentlig ikke noe hokus pokus. Du løper med litt bredere ben og må løfte beina litt høyere, men fortsett fra det er det ikke noe annerledes enn å løpe som vanlig.

Ja, bortsett fra at det føles fire ganger tyngre og at du forbrenner minst dobbelt så mange kalorier.

For selv om dette er superlette racingtruger som veier under én kilo til sammen, så er kombinasjonen 450 gram ekstra på hvert ben og snø noe som gjør at det å løpe 5 kilometer kjennes mer ut som 20 kilometer. Eller mer. Og tempoet går naturligvis drastisk ned. (Hvis du nå har gjort regnestykket 230 kilometer x 4 så forstår du kanskje at jeg plutselig ble litt nervøs da jeg forstod hvor langt 230 kilometer med truger og en syvkilos sekk vil føles ut som).

Trugeløping øker belastningen en del på samtlige av musklene som brukes til løping og om jeg hadde valgt å bruke staver i tillegg hadde jeg fått en fullkroppsøkt. Jeg merket også at spesielt akilles ble utsatt for mer belastning enn til vanlig, ikke vondt, bare uvant. Den økte belastningen på akillessenene kan også komme av at det ble en del trasking i bratte oppoverbakker. For veien til toppen av fjellet går jo som kjent oppover.

Foto: Sylvain Cavatz

Morsom trening

Og når vi først er inne på truger og oppoverbakker så kan jeg trekke frem hvor utrolig mye enklere det er å gå opp et fjell med truger enn med ski. Trugene gir så godt grep at det bare er å spasere rett opp selv der det er nokså bratt. Passer perfekt for sånne som meg som synes det å gå oppover er det morsomste i hele verden. Nesten. For trugeløping ned et fjell tar førsteplassen. I starten føltes det litt skummelt men så gikk det av seg selv. Det er vanskelig å beskrive hvordan det føles å løpe med truger ned en snødekt fjellside, det må rett og slett bare oppleves.

Det jeg nok liker aller best med trugekonseptet er at trugene gir meg mulighet til å løpe fritt i naturen selv om det er mye snø. I fjor ble det mange lange turer med snø opp til over knærne, noe som også er genial trening, men som begrenser løpingen en del. (Det sier seg selv at det ikke går kjempe fort når man er nødt til å grave frem beinet igjen for hvert steg man tar).

For meg er det selve eventyret og oppdagelseslysten som gir motivasjon til å legge ut på de lange turene. Å kunne løpe over vidda, opp et fjell og dypt inn i skogen hvor snøen ligger tungt på trærne gir en frihet og lyst til å komme seg ut på oppdagelsesferd i vinterland.

Foto: Sylvain Cavatz

Tommel opp

Så tommel opp for mer trugeløping i vinter. Og trugeløping vil det bli en hel del av under Beyond the Ultimate Ice Ultra. Selv om jeg helt ærlig må si at jeg krysser alt jeg har av fingre og tær for at årets Ice Ultra blir som i fjor hvor truger bare var nødvendig ca. 30 prosent av tiden. For om 70 kilometer av 230 kilometer i løpet av 5 dager blir på truger vil det være mer enn tungt nok for min del.

Foto: Sylvain Cavatz

Publicerat: 2019-01-22 21:44 Kommentarer (0)



Hvordan (i huleste) forbereder man seg til 230 kilometer?

Beyond the Ultimate Ice Ultra, ca. 230 km i et arktisk vinterland. Hvordan forbereder man seg til noe sånt når man bare har litt under seks uker igjen og du aldri før har gjort noe lignende?

(foto: Mikkel Beisner)

Jeg gjør alltid research før lange løp. Setter meg inn i hvordan traseen er, hva slags terreng jeg kan vente meg, hvilket utstyr jeg må ha med, hvordan sikkerheten er og om det er andre ting som det er lurt å vite om på forhånd. Jeg sjekker løpets hjemmeside, jeg googler, ser på Youtube-filmer og helst snakker jeg med andre som har deltatt på selve løpet eller lignende løp.

Allerede i fjor høst vekslet jeg noen meldinger med Damian Hall, fjorårets vinner av Beyond Ultimate Ice Ultra. Han fortalte at han hadde følt seg trygg hele veien og at det hadde vært en fantastisk opplevelse. Han anbefalte løpet sterkt og ga meg litt tips til utstyr. Problemet med et løp som dette er at det er veldig væravhengig. Det ene året kan du risikere at temperaturen ligger på rundt -5 grader, at det er mye overvann på innsjøene og tung og våt snø. Neste år kan temperaturen være på nærmere -40 grader, men til gjengjeld er snøen fast og du kommer tørrskodd over vannene. Det kan være så kraftig snøstorm en dag at det å ta seg over fjellet ikke er trygt slik at man er nødt til å flytte en etappe – den lange etappen du hadde forventet på dag fire når sekken er halvparten så tung som ved start, må kanskje flyttes til dag to. Været og naturen råder man ikke over, så man må heller forberede seg på alle muligheter. Både når det gjelder utstyr og når det kommer til det mentale.

Dette er etappene

Den 230 kilometer lange traseen til Beyond the Ultimate Ice Ultra er delt opp i fem etapper. Første etappe er Kungsleden. En etappe på 60 kilometer hvor du starter 300 moh. Og på det høyeste vil være 930 moh. En innsjø skal krysses, to bratte stigninger og en værutsatt tundra skal krysses før man avslutter med å løpe nedover gjennom skog inn til kveldens camp: noen jakthytter uten elektrisitet hvor vedovnen må holdes i gang av deltagerne selv.

Andre etappe er Kabla, løpets fjelletappe. Her skal løperne i hovedsak bare løpe opp et fjell og ned igjen på den andre siden. 44 kilometer. Her er løpets lengste stigning og du belønnes med en lang nedoverbakke i tung snø som gjennom en snøkledd eventyrskog. Men når du når kveldens camp vil du få mulighet til å tørke klærne og bruke kjøkkenet på Turisthytten Arrenjarka.

Tredje etappe kalles The Lakes. Den går som du kanskje allerede har gjettet over innsjøer. Etappen er bare på 42 kilometer, men er du uheldig er dette en lang og våt etappe hvor overvann gjør at du løper i dyp slush. Hvis du har prøvd det så vet du at det ikke går fort. Eller du kan oppleve en ekstrem kulde, og frisk vind ute på isen, noe som vil kreve mye av kroppen og hodet når man løper over en innsjø som aldri ser ut til å ta slutt. Hyttene ved Laxholmen hvor kveldens camp er blir nok et fantastisk syn etter denne maraton etappen.

Sami er løpets fjerde og lengste etappe. 64 kilometer skal løpes fra tidlig før solen stiger opp til solen går ned. Flere innsjøer skal krysses og man løper igjennom kupert og vakkert skoglandskap med dyp og tung snø. Forhåpentligvis vil nordlyset danse over himmelen og ta bort fokuset fra de slitne bena det siste stykket inn mot kveldens camp som ligger nøyaktig på polarsirkelen.

Løpets siste etappe er en sprint på bare 12-15 kilometer. Men det tror jeg holder i massevis etter fire dager med nesten 220 kilometer med løping i snø og ekstrem kulde.

Så hvordan kommer man seg igjennom noe slikt? For å være helt ærlig, dette høres ikke ut som et enkelt oppdrag. Men det er ikke mission impossible for det.

Lytt til erfarne fjellfolk, sa folk

Siden jeg ikke har vært borti noe lignende før, har jeg snakket en del med folk som har mye erfaring med de utfordringene jeg kommer til å stå overfor i februar. Noen har løpt løpet tidligere, andre har løpt andre etappeløp, men i varmere strøk. Noen har god erfaring med å være på lange ekspedisjoner i kulda og noen er født og oppvokst i områder med lik natur og tilsvarende klima som det er i innlandet langt nord i Sverige. Jeg har plukket med meg tips om bekledning både for dag og natt, mat, utstyr, hvordan man pakker sekken og ikke minst hvordan det er lurt å legge opp løpet. Dette blir garantert ikke en sprint, nøkkelordet på et sånt løp er nemlig å holde et så jevnt tempo som mulig og unngå stillestående pauser. Jeg har bestemt meg for å tenke på dette som et eventyr, nyte omgivelsene og ta tiden til hjelp. Dette blir et eventyr hvor fokuset er å oppdage og oppleve. (Og å komme seg igjennom med både fingre og tær i behold). Mange (rare) spørsmål melder seg… Jeg leter frem det jeg har av utstyr fra før og skriver lister over alt som må kjøpes inn eller lånes. Jeg putter ekstra vekt i sekken for hver lange løpetur jeg tar, for å venne meg til å løpe med en tung sekk. Jeg leser igjennom tråder på forum, spør om alt som dukker opp av spørsmål: dopapir, må man ha med det? Kan man helle varmt vann i plastposer med zip fra IKEA? Hvor mange par sokker? Hvor stor skostørrelse? Bytter man ikke undertøy i det heletatt i løpet av fem dager? Rekker klærne å tørke i løpet av natten? Hva er Dioralite og Blizzardbag og hvor får man tak i det…

Prosjekt Abelone går beyond the ultimate

Og jo mer research jeg gjør på temaene etappeløping og løping i ekstrem kulde, jo mer går det opp for meg at dette går innunder betegnelsen risikosport og ikke noe folk flest ville utsatt seg for. Men det gjør også at jeg gleder meg mer og mer. I ukene som kommer blir det fullt fokus på å få alt av utstyr klart og å bli vant til å løpe med truger og sekk. Jeg skal bli bedre kjent med oppfinnelsen frysetørket mat, og utstyr jeg skal løpe med skal testes ut. Og jeg vil dele alt dette med dere både her på bloggen og på Instagram og IG-tv. Så det er bare å følge med om du vil få et lite innblikk i prosjekt «Abelone går beyond the ultimate».

Publicerat: 2019-01-10 21:47 Kommentarer (0)



Beyond the ultimate Ice Ultra – bortenfor det ultimate

Ultimate, definisjon: implies the last stage of a long process beyond which further progress is impossible.

Se for deg et arktisk landskap dekket av snø. Hvite fjell, ville nordiske skoger og store islagte innsjøer. Datoen er 19. februar 2019 og temperaturen på dagtid er et sted mellom -5 og -40 grader. Du står pakket inn i lag på lag med ull og vindtette klær. På ryggen har du en sekk som veier mellom 6 og 7 kilo – hvis du har pakket lett. Sekken er full av vann, mat, truger, medisinsk utstyr, lykt, fyrstikker og annet sikkerhetsutstyr som du kan komme til å trenge. Foran deg venter et 230 kilometer langt eventyr på 5 dager. Du skal løpe fra daggry til mørket har senket seg og nordlyset danser over himmelen. Du er ikke alene, men dere er likevel ikke mange som står på startstreken. Det er bare plass til 40 løpere på dette løpet. 40 personer som ikke kjenner hverandre, men som i løpet av de neste 5 dagene kommer til å dele på oppgaven med å holde ilden i gang i ovnen på de små hyttene hvor man skal overnatte i løpet av turen. Fra og med i dag blir det ikke noe luksus. Ingen dusj, ingen mulighet til å bytte klær annet enn det som blir fraktet fra camp til camp av sovepose og et sett varme klær å bruke når du er ferdig med å løpe for dagen. Klar, ferdig gå: Beyond the Ultimate Ice Ultra er i gang.

(Foto: Mikkel Beisner)

Er du klar for eventyret?

Da jeg hørte om Beyond the Ultimate Ice Ultra første gang i høst ble jeg sikker på en ting; dette var noe jeg måtte oppleve. Selv om tanken på å løpe et etappeløp i et arktisk vintereventyrland gjorde at jeg jublet innvendig, skremte distansen meg, for ikke å snakke om temperaturen. Jeg har aldri vært i nærheten av å løpe 230 kilometer i løpet av 5 dager. Og selv om jeg trives i snø og kulde har jeg aldri løpt i temperaturer under -20 grader. I tillegg må man bære med seg all maten man skal spise i løpet av de 5 dagene, 1,5 liter vann og en god del annet utstyr. En sekk som vil veie rundt 6 kilo ved start. Det er over dobbelt så mye som det jeg er vant til å løpe med når jeg er ute på rolige langturer. Men jeg begynte å snakke litt med folk, høre med erfarne ultraløpere, en venninne av meg som er lege og andre folk som kunne gi meg en pekepinn på om dette var galskap eller noe jeg burde gå for.

Tilbakemeldingene var ganske like: dette er galskap.

Frostskader med amputasjon til følge, lungeskade og død om det gikk riktig ille. Hvorfor ville jeg utsette meg for noe slikt? 230 km i ishelvete? Hadde jeg ikke livet kjært?

Jo, jeg har livet kjært. Det er kanskje nettopp derfor jeg hadde lyst til å gjøre dette. For er det ikke når vi står helt på ytterpunktene at man virkelig kjenner at man lever?

Derfor la jeg ikke ideen helt fra meg.

Og om du leter vil du før eller senere finne noen som er like gal som deg selv og som forteller deg at dette er noe du kan klare. Ian Corless fortalte meg historier fra Marathon de Sables og andre ekstreme etappeløp. Han fortale om folk som ikke hadde løpt stort lengre enn en maraton, men som kom seg igjennom det 250 kilometer lange ørkenløpet. Og etter å ha sett meg løpe UTSS 90km på Sardinia med relativt spreke ben de følgende dagene sa han det jeg ønsket å høre: Dette klarer du!

Så jeg bestemte meg for å gjøre det. Om ikke i 2019, så i 2020.

Men jeg liker ikke å utsette ting. Og imens jeg fremdeles var høy på opplevelsen jeg hadde i Cape Town under UTCT 65km i desember begynte jeg å la snøballen rulle. Den har nå nådd det punktet at jeg kan fortelle at jeg om bare en og en halv måned skal stå på startstreken i Laponia, langt nord i Sverige, klar for å begi meg ut på mitt tøffeste eventyr til nå. Bak meg har jeg Inov8 som sørger for at jeg har det utstyret jeg trenger på ferden. Og det er bra, for jeg kommer til å trenge det beste.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2019-01-08 19:32 Kommentarer (0)



Takk 2018, du har vært helt fantastisk!

Å skrive et sammendrag av løpsåret 2018 er ikke enkelt, for det har vært et innholdsrikt år med store variasjoner. Jeg har løpt alt fra helt flate og superraske 5 kilometere i Oslos gater til 90 kilometers ultraløp i fjellene på Sardinia. Jeg har løpt i snøstorm på Senja og i stekende hete i Sør-Afrika, med bare en ukes mellomrom. Når jeg tenker tilbake på alt jeg har opplevd dette året har jeg vanskelig for å forstå at året bare har 365 dager. For jeg har klart å dytte inn utrolig mange eventyr inn i det som populært kalles for «tidsklemma» med jobb, barn og alt det som følger med.

Foto: Sylvain Cavatz

Så hvor starter jeg? La meg ta deg tilbake til November 2017 da jeg ble invitert til å løpe Österlen Spring Trail i Sverige. Et 60km langt terrengløp som gikk gjennom noe av den vakreste naturen syd Sverige har å by på. Til da var det lengste jeg noen gang hadde løpt 42 kilometer og tanken på å løpe 60 kilometer både skremte og fristet. Men man kan jo ikke si nei til en slik mulighet og jeg kastet meg inn i år 2018 med et hårete mål om å bli ultraløper.

Og etter en lang vinter og mange timer med rolig løping i skogen på iskalde dager (og netter) med snø til knærne, bortsett fra en rask 5km runde på glatta i årets Winter Run, stod jeg på startstreken i Simris Hamn sammen med Lise Bergman, klare til å løpe vår første ultra. Det ble starten på et nytt kapitel i livet mitt, for jeg visket ut noen grenser den dagen. Jeg oppdaget at jeg var i stand til å gjøre så mye mer enn jeg trodde var mulig. Og at det er mulig å løpe en rask 5 km dagen etter å ha løpt et ultraløp. Mestringsfølelsen og selvtilliten jeg tok med meg fra denne opplevelsen åpnet dørene for løp jeg aldri hadde drømt om å delta på selv.

© inov-8 / Matt Brown

Jeg løp Ecotrail 31km i stekende hete i mai og perset med noen sekunder på 5km på Sommernattsløpet i Juni. Jeg fikk min første DNF og en skikkelig lærepenge oppe i fjellene på Senja på Sankthansaften. Respekten for fjellet og den mentale knekken jeg fikk etter å for første gang ikke ha klart å gjennomføre et løp gjorde at jeg senket mine egne forventninger en del og valgte å gå for halv distanse på Hornindal Rundt i Juli. Hornindal ble den oppturen jeg trengte for å få trua på meg selv igjen og etter enda en opptur på Blefjells Beste tok jeg mot til meg og meldte meg på NM i terreng ultra i Meråker hvor jeg karret meg til en 5 plass i august.

Foto: Arne Brunes

September gikk slag i slag med KK mila (for 3 året på rad), Trysilrypa (hvor jeg satt ny løyperekord) og selvfølgelig Oslo Maraton hvor jeg i år tok 10 for Grete på et par ganske slitne ben.

I Oktober løp jeg mitt lengste løp til nå. 90 kilometer og 4500 høydemetre i fjellene langs sjøen på Sardinia. UTSS var et eventyr jeg sent kommer til å glemme og her forsvant også resten av «kan ikke» grensene mine når det kommer til løping. Det ble når klart for meg at det ikke er hva jeg kan få til, men hva jeg vil få til som er avgjørende. Og mindre enn 7 døgn senere løp jeg Nøklevann Rundt og kapret bekkesprinten (for tredje året på rad).

Foto: Ian Corless

November fylte jeg opp med tre morsomme hodelyktsløp; Østmarka Trail Challenge hodelyktløpet, Silva Night Run og Sans Senja Aurora Run (som også ble vinterens første løpetur i snø).

Foto: Sylvain Cavatz

Jeg avsluttet årets konkurransesesong i Sør-Afrika 1 desember da jeg løp Ultra Trail Cape Town 65km. Å løpe over Signal Hill og Table Mountain, gjennom vinranker og jungel og rundt Devil’s Peak i et løp som samle så mange gode løpere fra hele verden var den beste avslutningen på løpsåret 2018 jeg kan tenke meg.

Med 18 løp på tilsammen 450km, 8 ganger på pallen, topp 10 plassering i 16 av 18 løp, en ny løyperekord, en ny 5 km pers, ny distanse og høydemeter pers, mange nye venner fra hele verden og utrolig mange fantastiske opplevelser sier jeg tusen takk til år 2018 og ønsker år 2019 velkommen med en liten bønn om at også det vil bli et år fylt med mange nye eventyr og fine løpsopplevelser.

Så, til alle dere som har fulgt med meg, både her på bloggen og på Instagram, takk for at dere er med meg på reisen! Jeg blir like glad hver gang jeg møter noen av dere ute på en løpetur eller på et løp og får høre at det jeg skriver gir inspirasjon og lyst til å dra på eventyr med løpesko på beina. Det synes jeg er utrolig gøy. Så jeg håper dere vil følge med videre inn i 2019, jeg har allerede begynt å legge store planer om spennende eventyr, og det kommer nok en post om planene for 2019 ganske snart.

Jeg ønsker dere alle et fantastisk nytt år! Fyll det opp med eventyr og opplevelser som ikke blir glemt med det første. Og du, sett deg et mål som gjør at du må flytte komfort sonen litt. Bevis for deg selv at du kan få til mer enn du trodde var mulig. Jeg synes Thor Heyerdahl sitt sitat er så bra at det fortjener å avslutte årets siste bloggpost fra meg:

“Borders I have never seen one. But I have heard they exist in the minds of some people.”


― Thor Heyerdahl

Foto: Sylvain Cavatz

Publicerat: 2018-12-26 18:48 Kommentarer (0)



Ultra Trail Cape Town

Årets siste løp ble en aldri så liten spontantur til Sør-Afrika. Jeg følte meg ikke ferdig med løps sesongen og etter det fantastiske UTSS-eventyret i oktober var jeg sulten på mer og da Liv Richter spurte om jeg ville være med til Cape Town var jeg ikke sen om å takke ja. 

Planen var å løpe 100km, men med et kranglete venstreben fikk naprapaten min meg til å innse at det kanskje var lurere å løpe en kortere distanse. Så da ble det 65km i stedet. Det er forresten en distanse som jeg begynner å bli komfortabel med, misforstå meg rett, det er ikke komfortabelt siste halvdel av et løp uansett om det er en 5 kilometer eller en 90 kilometer som løpes, men nå vet jeg hvordan kroppen føles når jeg løper denne distansen og vet hvordan jeg skal legge opp løpet etter det. 

Men altså, Ultra Trail Cape Town skulle løpes bare 2 måneder etter mitt første 90 kilometers løp og med en kropp som ikke føltes helt på topp. Dessuten tok jeg en liten svipptur opp til Senja for å løpe Sans Senja Aurora Run, (som i år ble en tilsammen 10 km lang løpetur opp ett og ett halvt fjell og ned igjen i herlig vinterføre), helgen før. Noe som av mange kanskje ikke betegnes som den lureste å gjøre helgen før et ultraløp. Målet mitt var ikke noen super tid eller pallplass, dette er et løp som samler eliteløpere fra hele verden og det er mange sterke løpere, men jeg skulle ta det som en opplevelse, nyte og ha det moro. Deja Vu tenker du kanskje nå, for akkurat det har jeg vel sagt om absolutt alle løpene jeg har deltatt på. Men faktum er at det er det som er målet mitt med hvert eneste løp. Jeg skal ha det gøy og jeg skal kunne smile når jeg kommer over målstreken hver eneste gang. Også gir jeg det kroppen har å gi akkurat den dagen. 

Jeg hadde gått igjennom løypeprofilen på forhånd og visste følgende om det som ventet meg: 

65km, 3100 høydemetre, 5 matstasjoner og cut-off tid på 15t og 30min. Løpet ville gi 4 UTMB poeng og det tilsier at det er et nokså krevende løp, men flere av bildene jeg så på fra tidligere år viste løpbare stier og litt tekniske partier innimellom. Dette bekreftet også andre løpere som har løpt UTCT tidligere. De fortalte også om et veldig variert løp; fjell, jungel, asfalt, trapper, lettløpte partier og ikke fult så lettløpte partier. 

Selv om jeg hadde gjort researchen min var det veldig fint at Liv og jeg fikk en guidet tur på onsdagen av Lance og Luke som driver Runcation i Sørafrika og kjenner løpet ut og inn.

Sammen tok vi turen over Table Mountain og fikk mange gode tips til løpsdagen. Den dagen blåste det friskt og var iskaldt på toppen av «bordet» og jeg bestemte meg for at jeg skulle kle meg skikkelig godt på løpsdagen med to buffer og vanter og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg t-skjorte av ull. Dessuten forstod jeg at jeg måtte øve meg på å løpe ned trapper, for i dette løpet ville jeg måtte løpe både opp og ned utallige trappetrinn. 

Jeg fikk også se en del av 100km løypa som de som løper 65km går glipp av. Disse partiene fikk meg til å angre på avgjørelsen om å løpe 65km, for dette var en fantastisk vakker strekning som gikk langs havet over noen av de vakreste strendene jeg har sett. Men det var også den tøffeste delen av UTCT løypa og det sies at matstasjonen ved Hout Bay er der mesteparten av de som bryter av 100km løperne bryter. «Eiter you make it or you break it» som Lance sa. 

Resten av dagene før løpet tok vi det for det meste med ro og kjørte rundt på sightseeing til Cape Point, Boulders beach og den botaniske hagen I Cape Town. Bortsett fra en rolig 5km tur i Kirstenbosch (for å øve litt på løping i trapper), fikk beina hvile. For det er greit å stille med uthvilte bein før man legger ut på et slikt løp. 

Likevel kjentes kroppen utrolig tung. Jeg ble sliten bare jeg gikk opp en trapp i rolig tempo og jeg spurte meg selv flere ganger om hvor lurt dette egentlig var. Kanskje kroppen min ikke var klar for dette nå? 

Det ble ikke mye søvn på hverken Liv eller meg torsdag-lørdag. Sørafrikanere liker å feste og vi bodde rett ved en nattklubb som holdt det gående hele natten torsdag til mandag (ja, de fester på søndager også). 

Så da vekkeklokken ringte klokken 02.30 natt til lørdag hadde ingen av oss fått noe særlig med søvn. 

Takk og pris for kaffe sier jeg! Etter noen kopper espresso var vi nesten helt oppegående og bortsett fra at vi klarte å hoppe inn i feil Uber og endte med å få Airbnb verten vår til å kjøre oss til startområdet kl. 03.00 så gikk det meste på skinner og da starten for UTCT 100km gikk stod jeg og heiet Liv, Mimmi Kotka, Ryan Sandes og alle de andre tøffe 100km løperne ut i mørket. 

(Foto: Nick Muzik)

Og så var det tid for å gjøre meg klar til 65km starten som gikk klokken 05.00. 

Det var mange som stilte til start og siden jeg tok en siste tur på do rett før startskuddet gikk havnet jeg langt bak i startfeltet. Jeg tenkte at det ikke var noe poeng i å presse meg frem i folkemengden, det var mange gode løpere der og jeg regnet ikke med å være en av de raskeste. 

(Foto: Andrew King)

Ut fra startområdet ble det litt kø gåing før vi kom ut på de store gatene. Stemningen var helt super, folk hoppet og spratt rundt og det var mye latter og moro de første kilometerne. Jeg slo av en liten prat med en mann som var godt oppe i årene og som hadde løpt dette løpet flere ganger. «You’ll love it!» sa han, før han la til at «and you’re looking strong, so go on and don’t let an old man waste your time». Jeg ønsket ham lykke til og så løp jeg videre i et litt raskere tempo for jeg tenkte at det var lurt å ikke havne for langt bak før vi kom inn på sti. 

Det var fortsatt litt mørkt da vi startet, så jeg hadde på meg hodelykten, noe jeg kort tid etter start forstod var helt unødvendig for før vi var kommet ut av byen var det lyst nok til å løpe uten hodelykt. Solen var på vei opp da vi begynte klatringen opp Signal Hill. Det var smal sti det første stykket opp og nå ble det for alvor kø. Jeg forstod at jeg hadde plassert meg alt for langt bak for her gikk det mye langsommere enn jeg skulle ønske. Så med en gang det kom partier hvor det var mulig å løpe forbi ga jeg litt ekstra for å komme meg fremover i rekken. Jeg synes det er mye mer krevende å løpe i terreng når farten må styres etter personen som ligger foran meg og dessuten blir det mer uoversiktlig når man bare ser en til to meter av stien foran. Da kommer steiner og røtter så brått på. 

Heldigvis kom det et stykke med stigning og bred sti hvor jeg kunne løpe forbi mange og etter det ble det mye bedre plass. Signal Hill var et skikkelig morsomt parti, lettløpt og åpent og den vakre soloppgangen gjorde hele opplevelsen perfekt. 

Vi kom inn til første vannstasjon. Her brukte jeg ikke lang tid, jeg hadde fortsatt mer enn nok vann i sekken og beina var i god flyt. Nå gikk det nedover før vi skulle et stykke opp Signal hill igjen. Signal hill stod for nesten 20 kilometer av løpet, men da jeg løp inn på vannstasjonen som markerte slutten av Signal hill og starten på Table Mountain føltes beina helt supre og jeg var klar for litt seriøs klatring. 

Jeg fylte sekken full av vann, vel vitende om at turen over Table Mountain ville ta tid så det ville være en stund før jeg nådde neste vannstasjon som lå på den andre siden av fjellet. Så dyttet jeg i meg litt vannmelon før jeg løp av sted, til jubel fra alle de som stod ved vannstasjonen for å heie på løperne, mot den biten av turen jeg gledet meg mest til; klatringen opp Table Mountain, som jeg nå så var tullet inn i en tåkesky. 

Gleden tok brått slutt da jeg oppdaget køen av løpere som hadde dannet seg på stien opp mot Platteklip. For nå hadde alle de som skulle løpe 35km og dermed ikke hadde tatt turen oppom Signal Hill, begynt på stigningen opp mot Table Mountain. De raskeste 35km løperne hadde nådd toppen for lengst, så de som jeg nå havnet bak var nok av dem som ikke planla å sette en verdensrekord i oppoverbakkeløping denne dagen. 

Det gikk tregt, jeg prøvde forsiktig å se om det var mulighet for å komme seg forbi på noen måte, men det var først da en av 65km løperne som lå litt bak meg banet seg vei fremover ved å si «65k comming through» at jeg forstod at dette var nøkkelen til litt fortgang. Jeg begynte å si dette selv og oppdaget at folk for det meste var veldig hyggelige og slapp meg forbi så fort det var mulig. Jeg mistenker at arrangøren hadde bedt dem pent om å gi 65km løperne mulighet til å løpe forbi siden de nok var klar over trafikk-korken som ville oppstå på dette stykket. 

Selv om det nå gikk mye raskere gikk det fortsatt ikke fult så fort som jeg skulle ønske.  Jeg vet at det verste jeg kan gjøre i en sånn bratt og lang oppoverbakke er å stanse. Jo lenger tid jeg bruker opp jo mer sliten blir jeg. I hvert fall mentalt sett. Så jeg satser alltid på å komme meg raskt opp. 

Etter hvert som jeg kom høyere opp ble det mer og mer tåkete rundt meg og så hørte jeg lyden av musikk. Og tror du ikke det stod en mann og spilte på sekkepipe på det bratteste partiet? Lyden av sekkepipe sammen med tåke ga meg følelsen av at jeg var i det skotske høylandet, langt fra den sydligste delen av Afrika. 

Jeg nådde toppen av Platteklip. Tungpustet sa du? Vel, forsøk å si setningen «65k comming through, please, thank you» over hundre ganger samtidig som du klatrer opp en skikkelig lang og bratt bakke. Og til den halen av 65k løpere som hadde hengt seg på meg opp Platteklip og derfor ikke trengte å si et eneste ord; You’re welcome.

(Foto: Nick Muzik)

Jeg så ikke stort på turen min over «Bordet» denne dagen. Heldigvis hadde jeg hatt mulighet til å nyte den fantastiske utsikten tidligere i uken så nå syntes jeg ikke det gjorde noe at det var tåkete. Det ga et preg av mystikk å løpe i det tåkete landskapet i vinden som eliminerte alle andre lyder. Men så fort jeg begynte på nedstigningen forsvant tåken og det ble strålende sol. Det er utrolig hvordan været kan skifte på fjellet! 

Stien ned fra Table Mountain er til tider ganske teknisk. Her må man ha fult fokus for å unngå overtråkk, fall og det som verre er. Også her tok jeg igjen en del 35km løpere som slapp meg forbi så fort jeg spurte. Denne strekningen var utrolig vakker og beina kjentes lette så jeg koste meg skikkelig. Da jeg kom til neste vannstasjon fylte jeg på med vann og bestemte meg for å gå på do når det først var mulighet for det. Det var ingen foran meg i dokøen og jeg regnet med at det ikke kunne ta så lang tid før den som brukte doen nå var ferdig. Men det viste seg at fyren der inne hadde skikkelig magetrøbbel, så dette tok en liten evighet. Derfor ble det en mye lengre stopp en planlagt på denne matstasjonen som markerte at vi hadde kommet ca halveis i løpet. 

(Foto: Andrew King)

Men jeg kom meg av sted og nå løp jeg over en stor demning. Nå begynte jeg å merke varmen. Oppe på toppen hadde vinden blåst forfriskende. Her var det ikke mye vind og det var enda noen timer til sola stod på sitt høyeste og temperaturen ville være på topp. Dette blir en varm opplevelse tenkte jeg og minnet meg selv på å hive i meg ekstra mye salter. 

Jeg visste at det ventet meg en strekning med asfaltløping nå. Det er ikke det jeg synes er morsomst, men nå fikk jeg følge av George, en trivelig fyr som jeg rakk å bli godt kjent med de neste 12 kilometerne. George hadde planer om å komme i mål på under 10 timer og da jeg så på klokka oppdaget jeg at det ville være mulig for meg å nå i mål på den tiden også. George og jeg løp sammen nedover de uendelig mange trappetrinnene ned til Constantia og senere gjennom Cape Wine Estates hvor vi løp imellom vinranker og senere inn i skogen. Her nede var det virkelig varmt. Vi passerte flere løpere som var tydelig plaget av varmen, og som George sa; det kommer til å bli enda varmere. 

(Foto: Sam Clark)

Det smilet jeg hadde da jeg sprintet inn til matstasjonen ved Alphen gikk nok fra øre til øre. Denne matstasjonen var full av liv, den var under tak og her serverte de alt en ultraløper måtte ønske seg. Nesten. Nystekte pannekaker, smågodt, frukt, brødskiver, sportsdrikk, kaker og isbiter! Jeg fylte vannblæra med vann og isbiter og puttet oppi noen sportsdrikk brusetabletter og tok en pannekake mens sekken min ble sjekket for det obligatoriske utstyret. Her møtte jeg også Marie (som jeg hadde blitt kjent med tidligere i uken da vi løp sammen med Runcation), hun forsikret seg om at jeg hadde det bra før hun knipset et bilde av meg, ønsket meg lykke til og sendte meg videre ut i løypa. Jeg hadde mistet George i virvaret på matstasjonen. Og jeg møtte ham heller ikke igjen, så om han kom seg i mål på under 10 timer vet jeg ikke. 

(Foto: Marie Sammons)

Jeg løp nå inn Newlands forest, det man kan beskrive som en jungel med uendelig mange trappetrinn. Det gikk opp og det gikk ned i trappetrinn, små trappetrinn, brede trappetrinn, ujevne trappetrinn. Og var det ikke trappetrinn man måtte følge med på så var det røtter og steiner. Ikke et lettløpt parti altså. Selv om trærne skygget for solen var det plagsomt varmt her inne og fuktig. Jeg tok igjen folk hele veien gjennom Newlands forest og selv om jeg kjente at jeg begynte å bli sliten merket jeg at jeg fortsatt hadde en del å gi og at George mål, som nå også hadde blitt mitt mål, om å komme i mål på under 10 timer var oppnåelig. 

Da jeg endelig kom ut av det tekniske trappepartiet i Newlands forest og ut på den mest lettløpte stien som var på hele denne turen klarte jeg å tryne skikkelig. Hvordan det skjedde vet jeg ikke, men plutselig lå jeg langflat med jord i munn og nese og noen forskrekkede tilskuere sprang til og lurte på om alt hadde gått bra. Men før de nådde frem hadde jeg kommet meg på beina, børstet av meg det verste og spyttet jord ut av munnen sånn at jeg kunne si at alt stod bra til før jeg løp av sted videre. Nå var det ikke langt igjen til Universitetet hvor den siste, og det som etter ryktene også var den beste, matstasjonen var. 

Jeg klarte å løpe litt feil rett før jeg kom inn på universitetsområdet og surret litt for å finne riktig vei, og da jeg kom inn på universitetsområdet var jeg så klar for å komme inn på matstasjonen at de siste 500 meterne virket uendelig lange. Det kan muligens også komme av at disse 500 meterne for det meste gikk i trapper. Oppover. 

Men da jeg kom opp den siste trappen og ble møtt av jublende folk og en matstasjon hvor det var full fest med tilbud om massasje, frukt, godteri, Cola og Redbull var humøret mitt på topp og etter å ha fylt på med litt vann, drukket noen glass med Cola og spist en banan var jeg klar for de siste 11 kilometerne inn til mål. 

Nå ventet siste store stigning opp mot Devils Peak. I denne bakken føltes det som om jeg befant meg i en ovn. Solen stekte og bakken ga fra seg minst like mye varme. Det var helt vindstille og her lå løperne strødd. Folk satte seg bare rett ned og på uttrykket i ansiktene deres kunne det se ut som om at det ikke var 10 men 100 kilometer igjen til mål.

(Foto: Andrew King)

Jeg var like plaget av varmen som de andre, men for meg var det eneste logiske å komme i mål så fort som mulig så jeg ga det siste jeg hadde opp den bakken og vet du hva? Det som møtte meg på toppen var noe av det deiligste jeg har opplevd noen gang. Det var en kjølende bris fra havet som gjorde temperaturen nesten behagelig og på slitne bein karet jeg meg de siste kilometerne rundt Devils Peak, forbi Dead mans tree og inn til mål. 

(Foto: Andrew King)

Og utrolig nok fikk jeg til en sprint inn mot mål og kom inn på tiden 09:57:45 som dame nummer 9. Det hadde jeg ikke forventet på et så stort løp og etter en periode med skade og lite løping etter UTSS 90km i oktober. 

Jeg ble møtt av Marie, Luke og Lance i mål. Nå var det bare å fylle på med litt mat og vann og vente på at de første 100km damene kom i mål. Jeg fulgte spent med på hvordan det gikk med Liv. Hun kom til å komme i mål som en av topp 10 damer så det ut som. 

(Foto:

Så kom de første damene. Emily Hawgood, Kerry-Ann Marshall og Mimmi Kotka kom alle i mål på under 12 timer. Og Liv kom i mål på en sterk 7. plass. Det er ikke dårlig i et løp som samler flere av verdens beste ultraløpere. 

Dagen etter deltok vi som «mottakskomite» for de som løp 21km, og det var premieutdeling og som vanlig var det god stemning ved avslutningsseremonien 

Jeg kan kort oppsummere Ultra Trail Cape Town slik: Fantastisk natur, spennende og variert, flotte mennesker, fantastiske matstasjoner og veldig bra arrangert. Og Cape Town som by er heller ikke noe dårlig trekkplaster! 

Om jeg ville gjort det igjen? Helt klart! Men da ville jeg gått for 100 kilometer. 

Ta en titt på årets UTCT film her Den filmen sier mer enn 1000 ord.

https://www.facebook.com/ultratrailcapetown/videos/360102604750082/

Publicerat: 2018-12-10 13:04 Kommentarer (0)



En endorfinjunkie’s bekjennelse

Ultraløpere må være den triveligst typen mennesker som finnes. Det er nemlig vanskelig å være sur og grinete når du regelmessig får påfyll av store mengder endorfiner og andre fine lykkehormoner som det å løp langt ute i naturen gir. Hørt uttrykket «Runner’s high»? Det er en følelse som kan sammenlignes med rus. Faktisk så er det kjemiske stoffer som ligner på morfin og cannabis som frigjøres når kroppen utsettes for smerte og stress som en lang eller veldig hard treningsøkt fører til. Man opplever eufori, følelsen av å kunne løpe i det uendelige, at man ikke lenger er sliten og at smerte blir borte.  Og det er helt klart noe i det når folk sier de har blitt avhengig av løping. For har du opplevd Runners High en gang, så vil du alltid ha lyst på mer.

(Foto: Sylvain Cavatz)

For meg har dette løpeeventyret gått nesten på skinner når det gjelder å holde seg skadefri. Jeg har kunnet løpe året rundt uten noen store opphold helt siden jeg startet å løpe i 2016. Det er klart, jeg har opplevd korte perioder hvor jeg har hatt litt vondt i et kne eller en fot. Et lite overtråkk her, et lite fall der og innimellom tegn på at det har vært for høy belastning. Men som regel har det bare tatt en ukes tid, kanskje to, med mindre løping og mer styrketrening og så har alt fungert bra igjen.

I slutten av august fikk jeg problemer med det ene kneet under en langtur i Nordmarka. Jeg ble overasket av et skikkelig tordenvær da jeg stod på toppen av Kikut. Jeg tror aldri jeg har løpt så for i en nedoverbakke noen gang før, jeg slo helt klart noen personlige rekorder da jeg spurtet nedover mot Kikutstua mens det regnet en liten syndeflod og brakene kom samtidig som lyset. Jeg kom frem til Kikutstua og var ganske fornøyd med å ikke ha blitt til Crispy Chicken og da tordenværet hadde passert satte jeg av sted videre. Jeg hadde igjen omtrent 20 kilometer av den planlagte turen, solen skinte og at det nylig hadde vært et skikkelig uvær var det bare de gjennomvåte klærne mine og noen vannpytter her og der som kunne vitne om. Så jeg satte av sted med godt mot.

Jeg kom ikke lenger enn 50 meter før jeg måtte innse at noe var galt med kneet mitt. Og etter å ha vekslet mellom å gå og løpe i 10 minutter forstod jeg at det kom til å bli en lang tur hjem. Det ble en 17 kilometer lang gåtur hvor jeg måtte kjempe med tårene i hver eneste nedoverbakke.

Jeg gjentok det jeg har gjort før når jeg har fått forbigående plager i kneet. Da har jeg løpt til smertegrensen og det har betydd løping i oppoverbakker, korte strekk på flatmark og gåing i nedoverbakker. Og mange sett med knebøy, tåhev, og stabiliseringsøvelser. Men denne gangen hadde jeg dårlig tid. For september var full av løp KK-Mila, Trysilrypa og Oslo Maraton. Og i oktober skulle jeg løpe mitt lengste løp hittil; det 90 kilometer lange fjelløpet Ultratrack Supramonte Seaside.

Utrolig flaks at jeg ble kjent med Kenneth fra Access Rehab akkurat da. Han sa han kunne ta en titt på kneet og se om det var noe han kunne hjelpe med. Jeg skal være ærlig på at jeg har vært livredd for å få beskjed om at noe er skikkelig galt og at jeg må legge fra meg løpingen. Hva skulle jeg gjøre for noe da? Et liv uten løping klarer jeg ikke lenger å forestille meg. Men Kenneth tok noen tester, klemte litt rundt kneet og fant et punkt som gjorde at jeg holdt på å hoppe i taket av smerte. Han bare smilte og da jeg så skrekkslagent på ham så sa han at «dette tror jeg vi kan få orden på raskt».

Det stemte. For da jeg gikk fra Access Rehab 30 minutter senere fungerte kneet helt fint igjen. Ingen smerter, selv ikke i nedoverbakkene.

Jeg fikk hjelp av Kenneth gjennom September med forberedelsene til UTSS og jeg kom meg igjennom det 90 kilometer lange eventyret uten problemer (som du kan lese om her). Det hadde gått så bra at jeg ikke så noen poeng i å ta det med ro i dagene som fulgte så jeg var ute på tur i fjellet allerede 2 dager senere.

Og under en uke senere løp jeg Nøklevann Rundt, for jeg hadde jo en bakkesprint seier å forsvare.

Kroppen føltes helt super.

Helt til jeg skulle ut på langtur i Nordmarka igjen. Tilfeldigheter gjorde at jeg også denne gangen var i nærheten av Kikutstua da jeg forstod at kroppen ikke ville mer. Nå gjorde det vondt helt fra foten og opp til hofta. Og det ble en nesten 20 kilometer lang gåtur derifra til Frognerseteren.

Strek i regninga, men jeg tenkte at dette fikser sikkert Kenneth lett. Jeg hadde jo ikke tid til noen langvarig skade, for løpssesongen var ikke over for min del riktig enda. Sans Senja Aurora Run var bare litt over en måned unna.

Det ble en hel uke uten løping før jeg hadde time på Access Rehab igjen. Og i løpet av den uken gikk jeg skikkelig i kjelleren. Mangelen på endorfiner og andre lykkestoffer kombinert med en snikende frykt for at det kanskje var noe skikkelig alvorlig denne gangen, (ordet tretthetsbrudd streifet tankene mine oftere og oftere), fikk meg til å gjøre det eneste som føltes naturlig; jeg trålet internett og sosiale medier for spennende løp.

Og jeg fant en hel haug av løp som jeg ville være med på. Faktisk så ble mesteparten av løpskalenderen min for år 2019 gjort i løpet av den uken.

En av dagene jeg følte meg som verst tikket det inn en melding fra Liv Richter med spørsmål om jeg ville være med å løpe Ultra-Trail Cape Town 1 desember. Og det var akkurat et slikt eventyrlig mål jeg trengte for å komme meg ut av gropen jeg hadde gravd meg ned i.

Kenneth sin reaksjon på at jeg skulle løpe 100 kilometer bare litt over en måned senere var heldigvis positiv. «Det får vi til» sa han, før han slang på «det sier jeg vel mest fordi jeg vet at du kommer til å gjøre dette uansett hva jeg sier».

Men jeg hører faktisk på deg Kenneth, for samme dag sendte jeg en melding til UTCT arrangøren og spurte om det var noen ledige plasser på 65km. Og det hadde de. 65 kilometer og 3100 høydemeter er innafor ikke sant Kenneth?

(Foto: UTCT)

Jeg fikk klar beskjed om at hvis jeg skulle bli i stand til å løpe både Sans Senja Aurora Run og UTCT så måtte jeg gi kroppen noen uker med ro. Maks 15 kilometer den første uken, så maks 20 kilometer. For en som har vært vant til å løpe 70-80 kilometer i uken, gjerne mye mer hvis tiden har strukket til, og minst en langtur på rundt 30 kilometer i uka, så er dette ikke en enkel sak.

Selv om det har blitt noen turer på treningssenteret og jeg har skaffet meg en gammel trimsykkel som jeg sitter og tråkker på et par timer hver kveld kan det ikke sammenlignes med de lange fine turene mine ute i skog og mark. Det gir høy puls og litt bedre humør, men ikke ekte glede.

Kollegaene mine spør meg hvorfor jeg er så sur for tiden og hva som har skjedd med den sprudlende jenta som alltid smiler og aldri blir stressa uansett hvilken situasjon som måtte oppstå. (Sorry folkens, jeg er i endorfinunderskudd, kan ikke hjelpe for det)…

Nå er jeg på 4.uken, ett lite løp har jeg likevel klart å få med meg, for da Kenneth sa at jeg kunne løpe 20 kilometer de neste 7 dagene, men at jeg skulle løpe dem fornuftig forstod jeg de som at jeg skulle finne et skikkelig morsomt løp å løpe. Og siden Østmarka Trail Challenge Hodelyktløpet var dagen etter så var det et enkelt valg. Planen var å ta det rolig, men det gikk som det alltid går når starten går; jeg klarer ikke å la være å gi litt ekstra.

Og det gikk helt fint, bena fungerte bra uten å gjøre vondt.

Så nå sitter jeg her og begynner å se lys i tunellen. I morgen venter en tur til Access Rehab og etter det tar jeg turen til Sognsvann for å løpe Silva Night Run.

Det er på tide å fylle opp lageret med endorfiner og andre lykkestoffer igjen.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2018-11-07 21:41 Kommentarer (0)



UTSS: Et 90 kilometer langt, vakkert og krevende eventyr

«Frister det å delta i et terreng-ultra løp langs kysten og i fjellene på Sardina?» Spørsmålet fikk jeg i april i år. Dette hørtes ut som et eventyr jeg ikke kunne si nei til, men etter å ha gjort litt research og funnet ut av følgende fakta; 

90 kilometer langt, 4500 høydemetre, krevende terreng, luftige partier, temperatur på mellom 20 og 25 grader så stilte jeg meg litt tvilende til om jeg ville være klar for noe slikt Det var bare 6 måneder etter å ha løpt min første ultra, Østerlen Spring Trail. Det lengste jeg hadde løpt var 60 kilometer og jeg hadde aldri vært i nærheten av så mange høydemetre på en tur. Dessuten var jeg bekymret for temperaturen. 25 varmegrader er varmt når man skal løpe langt og fort. Så jeg bestemte meg for å legge det hele litt på is og bruke sommeren på å teste ut hvordan det var å løpe flere tusen høydemetre på en og samme dag. 

(Photo: Ian Corless)

Bratte og lange bakker fikk jeg testet ut i Sans Senja, Hornindal Rundt (halv) og Meråker Mountain Challenge. Og da september kom følte jeg meg klar for å melde meg på UTSS. 

Selv om jeg følte meg klar for å melde meg på betyr ikke det at jeg var sikker på at dette kom til å gå bra, men jeg ville gjøre et forsøk. Målet mitt var å gjennomføre på under 20 timer, (som er max tiden på dette løpet), og jeg så på det som en opplevelse.

Jeg reiste ned onsdagen før løpet. Ville ha tid til å komme i orden, bli litt kjent med området og nyte noen rolige dager med masse god mat på Sardinia før lørdagen. 

På fredagen var jeg så heldig at jeg fikk bli med opp i fjellene for å se på deler av løypa. Ian Corless skulle planlegge hvor han skulle ta bilder under løpet (vet du ikke hvem han er så sjekk ut siden hans her). Det å ta gode bilder under et så langt terrengløp hvor store deler av traseen er ufremkommelig med bil er en skikkelig utfordring og krever en del forberedelser. Med på turen var også Michael Geisler, fjorårets vinner av UTSS maraton distanse. Dette skulle også bli hans første 90 kilometer, men siden han hadde løpt maraton distansen, (som i stor grad følger de samme partiene som 90 km første og siste del), i fjor, hadde han en del nyttig informasjon å komme med når det gjaldt terrenget. «Det er mye stein. All mulig type stein. Spiss lavasteind, runde store steiner i dalene, grus, flate steiner som sklir, steinurer med store steiner, steinurer med små steiner…». 

 

(Foto: Ian Corless)

Fredag kveld hentet vi startnumrene, sjekket sekkene og fikk med oss race briefen som ble gitt på Italiensk og da oversettelsen endelig kom satt jeg i min egen verden og det var først da jeg hørte «….. you can slip and fall into the water» at jeg begynte å følge med. Heldigvis hadde Michael fulgt bedre med enn meg og gjentok det viktigste.

Så var det bare å få i seg litt middag og kjøpe inn mat til morgendagen. Jeg er av den typen som trenger ordentlig mat. Å bare spise gels, bloks (gel i godteriform) og sportsdrikk en hel dag er ikke aktuelt. Det jeg pleier å ha med meg på tur er et par brødskiver med gulost. Og siden jeg skulle være ute også ved middagstider tok jeg like gjerne med meg en liten ferdigstekt pizza også. 

Og så tok jeg en tidlig kveld. Og vet du hva? Jeg sov godt! Og jeg våknet ikke før alarmen gikk av klokken 04.00.

Havregrøt, kaffe, flette hår, feste startnummer. Jeg var klar.

Det er noe helt eget med stemningen i startområdet før ultraløp. Folk er litt i sin egen boble. Alle forbereder seg vel mentalt til det som ligger foran dem; 90 kilometer, 4500 høydemetre, vanskelig terreng.  Kommer man til å klare det? Hvor tøft kommer det til å bli? Hvordan kjennes kroppen? Men samtidig er folk blide, de smiler og ønsker hverandre lykke til. 

Klokken 06.00 gikk starten og hovedgaten i den lille havnebyen Santa Maria Navaresse ble lyst opp av et tog med ultraløpere med hodelykt.

(Pedra Longa i dagslys)

Det var under en kilometer med asfalt før vi kom inn på Pedra Longa, den første delen av UTSS. Her løp vi på en smal sti som vekslet mellom å gå helt ute langs kanten hvor man så havet langt under seg og litt innover i landet igjennom skog og kratt. Stien varierte mellom å være lettløpt og å ikke være løpbar i det hele tatt. Det var mye stein og i mørket måtte man følge godt med på hvor man satt føttene sine. Et sted var det også en elv vi måtte over. Her stod det folk med tau slik at man skulle komme trygt over. Det hadde kommet mye regn de siste dagene. Faktisk så mye vann at arrangøren hadde vurdert å avlyse løpet fordi de så på det som en risiko, og vi var blitt advart mot at det kom til å være en del vann på deler av traseen.

(Å løpe her i mørket krever fokus)

Jeg oppdaget fort at hodelykten jeg hadde valgt ikke var noe supert kjøp, for selv om den lyst godt opp så falt lykten ned i øynene på meg hvis jeg beveget hodet for mye når den var vinklet skrått nedover. Og prøv å ikke bevege hodet når du løper i terreng. Mission impossible. 

Men det gikk når jeg holdt på lykten de stedene det var mest kronglete og heldigvis ble himmelen lysere og lysere for hvert minutt. Nå hadde himmelen fått den dype blå fargen den får rett før solen stikker opp fra horisonten. Jeg klarte ikke å la være å ta konsentrasjonen bort fra stien et øyeblikk og se utover havet. Og da snublet jeg selvfølgelig. Jeg var på beina igjen på et blunk, men hadde fått den påminnelsen jeg trengte når det gjaldt å fokusere på stien.

Etter ca 10 kilometer med lett kupert terreng begynte den første ordentlige stigningen. Jeg gledet meg til å komme opp på toppen, der visste jeg at det ventet en fantastisk utsikt og også det første sjekkpunktet og matstasjon. Jeg klatret fort og tok igjen folk på vei oppover og var overrasket over hvor fort det hadde gått. Dette er et av de vakreste partiene i UTSS, her løper mann på en smal sti langs en stupbratt fjellvegg. Jeg hadde vært her dagen før og viste at dette ikke var et sted man hadde lyst til å snuble, for her er det virkelig langt ned. Men det rare er at når jeg løp der oppe virket det ikke så skummelt. Det er først når du snur deg tilbake et stykke lenger borte at du ser hvor bratt og smalt det faktisk er. 

(Foto: Ian Corless)

Her lå Ian i buskene og knipset bilder. Og da jeg passerte ham spurte han meg «How do you feel så var svaret mitt «Never been better». Og jeg mente det. Beina gikk lett, kroppen føltes fin og da jeg kom frem til sjekkpunktet fikk jeg beskjed om at jeg var dame nummer to. 

Så fort jeg hadde fylt opp drikkeblæren med vann løp jeg videre på lette ben. Nå var det en litt kjedelig strekning med grus og jord vei og lite utsikt. Sola hadde kommet opp og jeg kjente at det begynte å bli varmt. Så begynte den første nedoverbakken. Vi skulle nesten helt ned til havet igjen. Nå gikk veien over til sti og det var en lettløpt nedoverbakke hvor jeg bare kunne la beina gå av seg selv og jeg, som ikke er en nedoverbakkeløper i det heletatt tok igjen to menn! Mens jeg fløy av sted nedover tenkte jeg at om det var sånne nedoverbakker jeg kunne vente meg fremover så ville dette gå som en drøm. Jeg ville være i mål lenge før jeg hadde forventet. Ja, kanskje til og med før solnedgang! 

Selv om nedoverbakken var lettløpt og morsom var det litt godt å kunne begynne på neste klatring igjen. Her var det bratt og her tok jeg også igjen folk. Jeg kan vel si det med en gang, jeg tok igjen folk i hver eneste oppoverbakke i dette løpet, så oppoverbakkene er der jeg føler meg sterkest og hvor kroppen min har det best. 

(Foto: Ian Corless)

Det gikk igjen mye lettere enn forventet å komme seg opp, selv om det etter hvert ble veldig mye stein også her og man måtte følge godt med på hvor man satt beina sine. På toppen ventet et helt fantastisk vakkert og grønt landskap. Her var det mye vann og noe av det som gjorde landskapet vakkert, de mosekledde steinene, gjorde det også vanskelig å løpe. Stein+mose+vann=GLATT. Det var altså bare å ta det med ro. Men det var ikke langt og så kom jeg ut på grus og jordvei igjen. Her møtte jeg på noen dyr. Esler og griser gikk fritt omkring. Jeg så neste sjekkpunkt, en hvit kirke i et landskap som fikk meg til å tenke på Mexico.

Jeg løp inn til sjekkpunktet til jubel og oppmuntrende heiarop fra funksjonærene. Jeg ble tilbudt en øl, men jeg fylte i stedet opp drikkeblæren min med vann og tok med meg en ostebit og litt pølse før jeg ble heiet av sted videre. Ut og tilbake på veien. Det var lettløpt en liten stund før jeg kom inn i noe som ikke var løpbart i det hele tatt. Her var det vulkansk spis stein. Det var som å bevege seg på knivspisser. Faller du her får du vondt. Det gikk i sneglefart. I tillegg kjente jeg at varmen begynte å plage meg litt. Det var lite skygge her og heller ikke noe vind. 

Jeg kom meg til neste sjekkpunkt og der møtte jeg Isaac Riera. Han hadde ikke tatt det like rolig som meg og hadde tråkket over stygt. Han ønsket meg lykke til videre mens jeg fylte opp med vann og så vinket han meg av sted mot neste stigning. 

Nå skulle jeg opp og løpe på toppen av noen 6-700 meter høye klipper. Det går virkelig rett ned i havet der. Her oppe hadde jeg følelsen av å være fri som en fugl. Vinden blåste behagelig og det var bare blått hav så langt øyet kunne se. 

Og nå skulle jeg ned til det blå havet.

Drømmen min om at nedoverbakkene i dette løpet skulle være like lettløpte som den første ble knust ganske fort da jeg begynte på nedstigningen. For dette var nedoverbakken fra helvete. Det var bratt og bare stein. Stein som skled. Jeg brukte lengre tid på å komme meg ned her enn jeg hadde brukt på å komme meg opp den forrige oppoverbakken og jeg var overlykkelig da stein gikk over til sand og jeg skjønte at jeg hadde kommet ned til stranden. 

Det ble feiret med en brødskive.

Jeg kom til et sjekkpunkt, fylte på med vann og nå begynte jeg også å drikke Cola. Jeg tok et eple i hånden og trasket videre. 

Her nede på stranden var det noen våte partier som jeg måtte vade over, men det var bare deilig for nå hadde temperaturen steget til godt over min komfortsone. 

Det tok ikke lang tid før jeg var på vei oppover igjen. Nå skulle jeg til Cala Luna og da visste jeg at jeg var omtrent halvveis. Men for å komme dit måtte jeg opp et fjell og ned til havet igjen. Det var varmt og svetten rant og jeg kjente at jeg var litt svimmel og ustø. Salt svette rant ned i øynene mine og minnet meg på noe viktig: SALT! Jeg hadde helt glemt å få i meg salt. Jeg åpnet en pakke med bloks som er tilsatt salt og dyttet innpå. Saltmangel kan være kritisk. Nå føltes det virkelig som om jeg gikk i sneglefart og jeg gjorde en revurdering av hvor lang tid jeg forventet å bruke på å komme meg i mål. 16 timer. Minst. 

Men så jeg en rygg foran meg og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt igjen enda en løper og det fikk meg til å skjønne at det ikke gikk så tregt som jeg trodde og da kom opp på toppen og kjente den svale vinden følte jeg meg mye bedre. Jeg var klar for neste nedoverbakke og denne gangen var det en lettløpt nedoverbakke hvor jeg bare kunne la beina gå av seg selv. I hvert fall 2/3 av nedoverbakken. Det siste stykket ned til stranden på Cala Luna var det mer kronglete, men det var løpbart. 

Til jubel og heiarop entret jeg matstasjonen på Cala Luna. For noen fantastiske mennesker som stod på disse sjekkpunktene! De gjorde alt de kunne for å sørge for at jeg hadde det bra. De fylte opp drikke blæren, de løp etter iskald cola og de ga meg oppmuntrende kommentarer. Nå var jeg klar for den siste lange klatringen på denne turen. Men først var det noen kilometer i sanden på Cala Luna. «It’s not so easy» sa de da de sendte meg av sted. Noen kilometer på flata i myk sand, hvor vanskelig kan det være? 

Det var ikke sanden som var noe problem. Det var vannet. 

(Foto: Michael Geisler)

Etter de siste dagenes regnskyll var traseen her nede blitt omgjort til en bred elv hvor vannet gikk til langt over knærne. Jeg vurderte faktisk å svømme noen av partiene for det var vanskelig å holde seg på beina på de glatte runde steinene. Jeg gikk ut av telling over hvor mange ganger jeg måtte krysse denne elven, men jeg vet at jeg var veldig glad da jeg kom meg frem til neste oppoverbakke. 

Her møtte jeg et par menn som satt og tok på seg tørre sokker og sko. Mine sko og sokker var gjennomvåte, jeg hadde ikke tatt meg bryet med å ta av meg på beina før jeg gikk ut i vannet. Heldigvis har jeg ikke noe problem med å være våt på beina… 

Jeg begynte klatringen og dette var en av de mest tekniske oppoverbakkene så langt. Her var det bare stein og noen partier ble det litt klyving. Jeg tok igjen et par løpere til og koste meg skikkelig der jeg klatret oppover mens utsikten bare ble bedre og bedre. Men så gikk stien over til kjedelig grusvei. Her var det løpbart, men motivasjonen min var nå på bunn. Jeg hadde bare ikke lyst til å løpe. 

Så jeg gikk. Og jeg gikk. Og jeg gikk. 

Men jeg gikk fort. Og da jeg kom inn på neste sjekkpunkt ble jeg igjen møtt av jubel. Denne gangen var det Michael som heiet meg inn. Han hadde måtte bryte på grunn av magetrøbbel og satt nå på en felt seng og så ganske så pjusk ut. 

(Foto: Michael Geisler)

Jeg løp av sted videre med ny motivasjon og det siste stykket opp til det høyeste punktet på denne turen gikk helt greit. Bortsett fra at skyene rundt meg begynte å bli skummelt mørke. 

Jeg hadde opplevd tordenvær flere ganger de siste dagene på Sardinia og viste at jeg ikke hadde lyst til å være oppe på toppen av fjellet da. 

Det var motivasjon nok til å få opp tempoet litt. Regnet kom da jeg var på toppen, men det ble heldigvis ikke noe tordenvær som jeg hadde fryktet. Og regnet varte heller ikke lenge, og jeg kan ikke huske at jeg var våt da jeg kom frem til neste sjekkpunkt. 

Nå kjente jeg at det var middagstid og funksjonærene ved dette sjekkpunktet lo godt da jeg dro frem pizzaen min fra sekken og begynte å spise. Jeg ble tilbudt både vin og øl og stol, men takket pent nei til alle tre. Derimot tok jeg imot noe deilig grillet svinekjøtt fra en helstekt gris. Det smakte helt nydelig og ga meg påfyll av ny energi og beina gikk av seg selv i nedoverbakken som fulgte. 

Nå løp jeg på vei og jeg var inne i en god flyt. Det gikk lett nedover og landskapet gikk over til noe mer landlig. Hodet mitt var fylt med fine tanker om at det kanskje ville være mulig å komme i mål før solen gikk ned like vel nå som det ikke var stort mer enn 20 kilometer igjen. Med god fart på beina rundet jeg en sving og alle fine tanker forsvant veldig fort for der stod det en stor ku. Som nok var blitt like skremt som meg. Men i stedet for å snu seg rundt og løpe vekk kom den rett mot meg. 

Min reaksjon var å kaste meg til siden. Hvor det selvfølgelig var et tornekratt. 

Også lå jeg der da. Med torner over det hele og kua hadde stoppet opp litt lengre borte og sto og så på meg som om jeg var falt ned fra månen. Jeg slet litt med å komme meg ut av tornekrattet, men havnet til slutt på baksiden hvor jeg klarte bane meg vei gjennom enda mer tornekratt for å komme meg litt bort fra kua før jeg kom ut på veien igjen. Jeg kom meg til slutt ut på veien igjen, bare for å oppdage at veien foran meg var full av store kuer. 

Jeg bestemte meg for å gå forbi kuene veldig rolig, livredd for å skremme noen flere kuer. Jeg kom meg forbi og ut på en stor åpen slette som var full av dyr. Kuer med kalver, griser med søte små grisunger og esler. Dette var husdyrhold slik det burde være! Dyrene gikk helt fritt og i stedet for å gjerde inn dyrene var det husene som hadde gjerde rundt seg. 

Og merkene førte meg over denne vakre sletten med alle dyrene. Her var det koselig å løpe! 

Nå begynte jeg å bli sliten. Og for første gang på denne turen var jeg glad for at det ikke var mye stigning igjen. Jeg håpet på at resten av løpet skulle være like lettløpt som dette. Nå gikk jeg oftere og oftere og merket at jeg manglet næring, men også appetitt. Jeg prøvde likevel å dytte i meg en Sardinsk småkake på det neste sjekkpunktet, men ga opp å prøve å få den ned. I stedet fikk jeg i meg mer Cola og noen bloks med koffein.

Jeg klarte likevel å løpe inn til sjekkpunktet som kom bare noen få kilometer etter og ble igjen tatt imot av en helt fantastisk gjeng. Her fikk jeg servert buljong suppe og det var helt nydelig å få noe varmt, salt og flytende nå som appetitten hadde forsvunnet helt. 

Da jeg løp videre, til jubel, heiarop og kubjelle, klarte jeg å overse et merke og havnet nede på en bilvei. Jeg stod og klødde meg litt i hodet før jeg så merket og måtte løpe opp den samme bakken jeg nettopp hadde løpt ned. Et par høydemetre fra eller til spiller ingen rolle når du likevel skal løpe 4500 høydemetre…

Nå ventet det bare to små oppoverbakker og to små nedoverbakker før jeg var i mål og det var under 15 kilometer igjen. Og nå visste jeg at jeg ville klare det. Om jeg så skulle være nødt til å gå hele resten av veien. 

Jeg løp nedover og inn i et dalføre. Her fulgte merkene en elv og elven ble krysset flere ganger. Jo lenger oppover elven jeg kom jo vanskeligere ble det å ta seg frem. Noen steder var det dype kulper og jeg måtte klatre opp store kampesteiner. Jeg stusset etter hvert på at jeg ikke så noen merker foran meg, men på hver side av elven var det bratte skråninger og jeg så ingen andre muligheter til å komme meg frem enn å følge elven. Dessuten sa klokka mi at jeg var på riktig spor, så jeg klatret, krabbet og vadet videre. Og en ting var jeg sikker på: dette stedet hadde jeg ikke lyst til å være når det ble mørkt. 

Jeg brukte nok 30 minutter på de 100 meterne. Det skal nevnes at jeg nå hadde løpt neste 80 kilometer og begynte å kjenne det skikkelig på kroppen. Men til slutt så jeg et merke foran meg og da jeg kom frem til merket så jeg at stien jeg skulle ha fulgt gikk på oversiden av skråningen. Men som Ian sa da jeg fortalte ham det; «Din sti høres mye morsommere ut».

Sjekkpunktet ved 80 kilometer var en stor seier. Nå var det skumring og på tide å finne frem hodelykten igjen. 10 kilometer i mørket skulle jeg klare. Og sånn som veien var nå så det lovende ut. Nå var jeg lykkelig over at det var grusvei jeg løp på og håpet bare på at det ville være grusvei resten av veien inn til mål.

Det var det ikke!

Det siste stykket var i stedet fylt med mye stein. Bratte steinrøyser hvor det var laget en smal sti på tvers av. Jeg kastet et blikk nedover og forstod at her ville jeg ikke skli utfor. Og den siste nedoverbakken var rett og slett ned en slik steinrøys. Her var det bare å holde seg fast i det man hadde å ta tak i for det var virkelig glatt og i mørket føltes denne bakken uendelig lang og skummel. Det var i et av disse partiene at jeg ble tatt igjen av noen for første gang i dette løpet, men det var faktisk litt godt å ikke være alene her. 

De siste kilometerne inn mot mål fokuserte jeg bare på å sette den ene foten foran den andre. Jeg var trøtt og lei, men samtidig hadde jeg lyst til å komme i mål på under 15 timer. Og da jeg kom inn på grusvei som etter hvert gikk over til asfalt og jeg var inne i byen fikk jeg til noe som føltes som en sprint. 

Det er ikke mulig å beskrive den lykkefølelsen jeg hadde da jeg løp over målstreken i Baunei etter 14:45:11 timer ute i de Sardinske fjellene. Jeg hadde gjennomført mitt lengste løp noen sinne, flyttet mine egne grenser langt og satt igjen med en enorm mestringsfølelse. 

(Kjempe fin premiesermoni med flotte premier)

Ultratrack Supramonte Seaside er et eventyr jeg sent kommer til å glemme og som jeg gjerne opplever en gang til. 

(NB: Jeg tar aldri bilder når jeg løper løp, derfor er det få bilder fra selve løpet i denne blogposten. En del av bildene er fra foto sessionen med Ian Corless på fredagen, de er tatt på litt forskjellige steder i løypa og er tatt med for å vise frem hva slags terreng man løper i og den fantastiske naturen. Bare til info om du skulle lure på hvorfor jeg veksler mellom å ha lilla og orange t-skjorte. Bildene fra Pedra Longa er tatt da jeg var ute og gikk tur et par dager etter løpet. Flere fantastiske bilder fra selve løpet finner du her).

Og helt til slutt: Jeg har allerede fått en del spørsmål om hvilket utstyr jeg brukte under dette løpet. Så her kommer sko og utstyrsfakta.

Sko: Inov-8 Trailtalon 290

Klær: Inov-8 Base Elite singlet og shorts, All terrain sokker

Vest: Inov-8 Race elite vest 10L

Klokke: Garmin Forerunner 935

Hodelykt: Silva Scout XT

Jeg byttet hverken sko eller klær i løpet av turen. Stavene hadde jeg ikke med og savnet dem heller ikke et øyeblikk. Nesten. Eller, kanskje litt de siste kilometerne i steinuren... Obligatorsik vann og vinntett jakke var med i sekken, men ble ikke brukt ( Inov-8 AT/C Ultrashell waterproof jacket).


 


Publicerat: 2018-10-14 20:35 Kommentarer (0)



66 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 7 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Maria SørbøMer

Onsdag denne uken inviterte Anton sport Bogstadveien og Ecotrail til foredrag med ultraløper Didrik ... [Läs mer]

Hege IsaksenMer

Hallo løpefolk 😊 Da har jeg løpt på Scott sine sko (Supertrac RC) i litt over en uke, og ... [Läs mer]

Marthe K MyhreMer


Hodet har veldig mye å si i forhold til hvordan vi har det, og hva vi gjør i hverdagen. Hvordan vi ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser