Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Ultra Trail Cape Town

Årets siste løp ble en aldri så liten spontantur til Sør-Afrika. Jeg følte meg ikke ferdig med løps sesongen og etter det fantastiske UTSS-eventyret i oktober var jeg sulten på mer og da Liv Richter spurte om jeg ville være med til Cape Town var jeg ikke sen om å takke ja. 

Planen var å løpe 100km, men med et kranglete venstreben fikk naprapaten min meg til å innse at det kanskje var lurere å løpe en kortere distanse. Så da ble det 65km i stedet. Det er forresten en distanse som jeg begynner å bli komfortabel med, misforstå meg rett, det er ikke komfortabelt siste halvdel av et løp uansett om det er en 5 kilometer eller en 90 kilometer som løpes, men nå vet jeg hvordan kroppen føles når jeg løper denne distansen og vet hvordan jeg skal legge opp løpet etter det. 

Men altså, Ultra Trail Cape Town skulle løpes bare 2 måneder etter mitt første 90 kilometers løp og med en kropp som ikke føltes helt på topp. Dessuten tok jeg en liten svipptur opp til Senja for å løpe Sans Senja Aurora Run, (som i år ble en tilsammen 10 km lang løpetur opp ett og ett halvt fjell og ned igjen i herlig vinterføre), helgen før. Noe som av mange kanskje ikke betegnes som den lureste å gjøre helgen før et ultraløp. Målet mitt var ikke noen super tid eller pallplass, dette er et løp som samler eliteløpere fra hele verden og det er mange sterke løpere, men jeg skulle ta det som en opplevelse, nyte og ha det moro. Deja Vu tenker du kanskje nå, for akkurat det har jeg vel sagt om absolutt alle løpene jeg har deltatt på. Men faktum er at det er det som er målet mitt med hvert eneste løp. Jeg skal ha det gøy og jeg skal kunne smile når jeg kommer over målstreken hver eneste gang. Også gir jeg det kroppen har å gi akkurat den dagen. 

Jeg hadde gått igjennom løypeprofilen på forhånd og visste følgende om det som ventet meg: 

65km, 3100 høydemetre, 5 matstasjoner og cut-off tid på 15t og 30min. Løpet ville gi 4 UTMB poeng og det tilsier at det er et nokså krevende løp, men flere av bildene jeg så på fra tidligere år viste løpbare stier og litt tekniske partier innimellom. Dette bekreftet også andre løpere som har løpt UTCT tidligere. De fortalte også om et veldig variert løp; fjell, jungel, asfalt, trapper, lettløpte partier og ikke fult så lettløpte partier. 

Selv om jeg hadde gjort researchen min var det veldig fint at Liv og jeg fikk en guidet tur på onsdagen av Lance og Luke som driver Runcation i Sørafrika og kjenner løpet ut og inn.

Sammen tok vi turen over Table Mountain og fikk mange gode tips til løpsdagen. Den dagen blåste det friskt og var iskaldt på toppen av «bordet» og jeg bestemte meg for at jeg skulle kle meg skikkelig godt på løpsdagen med to buffer og vanter og jeg angret på at jeg ikke hadde tatt med meg t-skjorte av ull. Dessuten forstod jeg at jeg måtte øve meg på å løpe ned trapper, for i dette løpet ville jeg måtte løpe både opp og ned utallige trappetrinn. 

Jeg fikk også se en del av 100km løypa som de som løper 65km går glipp av. Disse partiene fikk meg til å angre på avgjørelsen om å løpe 65km, for dette var en fantastisk vakker strekning som gikk langs havet over noen av de vakreste strendene jeg har sett. Men det var også den tøffeste delen av UTCT løypa og det sies at matstasjonen ved Hout Bay er der mesteparten av de som bryter av 100km løperne bryter. «Eiter you make it or you break it» som Lance sa. 

Resten av dagene før løpet tok vi det for det meste med ro og kjørte rundt på sightseeing til Cape Point, Boulders beach og den botaniske hagen I Cape Town. Bortsett fra en rolig 5km tur i Kirstenbosch (for å øve litt på løping i trapper), fikk beina hvile. For det er greit å stille med uthvilte bein før man legger ut på et slikt løp. 

Likevel kjentes kroppen utrolig tung. Jeg ble sliten bare jeg gikk opp en trapp i rolig tempo og jeg spurte meg selv flere ganger om hvor lurt dette egentlig var. Kanskje kroppen min ikke var klar for dette nå? 

Det ble ikke mye søvn på hverken Liv eller meg torsdag-lørdag. Sørafrikanere liker å feste og vi bodde rett ved en nattklubb som holdt det gående hele natten torsdag til mandag (ja, de fester på søndager også). 

Så da vekkeklokken ringte klokken 02.30 natt til lørdag hadde ingen av oss fått noe særlig med søvn. 

Takk og pris for kaffe sier jeg! Etter noen kopper espresso var vi nesten helt oppegående og bortsett fra at vi klarte å hoppe inn i feil Uber og endte med å få Airbnb verten vår til å kjøre oss til startområdet kl. 03.00 så gikk det meste på skinner og da starten for UTCT 100km gikk stod jeg og heiet Liv, Mimmi Kotka, Ryan Sandes og alle de andre tøffe 100km løperne ut i mørket. 

(Foto: Nick Muzik)

Og så var det tid for å gjøre meg klar til 65km starten som gikk klokken 05.00. 

Det var mange som stilte til start og siden jeg tok en siste tur på do rett før startskuddet gikk havnet jeg langt bak i startfeltet. Jeg tenkte at det ikke var noe poeng i å presse meg frem i folkemengden, det var mange gode løpere der og jeg regnet ikke med å være en av de raskeste. 

(Foto: Andrew King)

Ut fra startområdet ble det litt kø gåing før vi kom ut på de store gatene. Stemningen var helt super, folk hoppet og spratt rundt og det var mye latter og moro de første kilometerne. Jeg slo av en liten prat med en mann som var godt oppe i årene og som hadde løpt dette løpet flere ganger. «You’ll love it!» sa han, før han la til at «and you’re looking strong, so go on and don’t let an old man waste your time». Jeg ønsket ham lykke til og så løp jeg videre i et litt raskere tempo for jeg tenkte at det var lurt å ikke havne for langt bak før vi kom inn på sti. 

Det var fortsatt litt mørkt da vi startet, så jeg hadde på meg hodelykten, noe jeg kort tid etter start forstod var helt unødvendig for før vi var kommet ut av byen var det lyst nok til å løpe uten hodelykt. Solen var på vei opp da vi begynte klatringen opp Signal Hill. Det var smal sti det første stykket opp og nå ble det for alvor kø. Jeg forstod at jeg hadde plassert meg alt for langt bak for her gikk det mye langsommere enn jeg skulle ønske. Så med en gang det kom partier hvor det var mulig å løpe forbi ga jeg litt ekstra for å komme meg fremover i rekken. Jeg synes det er mye mer krevende å løpe i terreng når farten må styres etter personen som ligger foran meg og dessuten blir det mer uoversiktlig når man bare ser en til to meter av stien foran. Da kommer steiner og røtter så brått på. 

Heldigvis kom det et stykke med stigning og bred sti hvor jeg kunne løpe forbi mange og etter det ble det mye bedre plass. Signal Hill var et skikkelig morsomt parti, lettløpt og åpent og den vakre soloppgangen gjorde hele opplevelsen perfekt. 

Vi kom inn til første vannstasjon. Her brukte jeg ikke lang tid, jeg hadde fortsatt mer enn nok vann i sekken og beina var i god flyt. Nå gikk det nedover før vi skulle et stykke opp Signal hill igjen. Signal hill stod for nesten 20 kilometer av løpet, men da jeg løp inn på vannstasjonen som markerte slutten av Signal hill og starten på Table Mountain føltes beina helt supre og jeg var klar for litt seriøs klatring. 

Jeg fylte sekken full av vann, vel vitende om at turen over Table Mountain ville ta tid så det ville være en stund før jeg nådde neste vannstasjon som lå på den andre siden av fjellet. Så dyttet jeg i meg litt vannmelon før jeg løp av sted, til jubel fra alle de som stod ved vannstasjonen for å heie på løperne, mot den biten av turen jeg gledet meg mest til; klatringen opp Table Mountain, som jeg nå så var tullet inn i en tåkesky. 

Gleden tok brått slutt da jeg oppdaget køen av løpere som hadde dannet seg på stien opp mot Platteklip. For nå hadde alle de som skulle løpe 35km og dermed ikke hadde tatt turen oppom Signal Hill, begynt på stigningen opp mot Table Mountain. De raskeste 35km løperne hadde nådd toppen for lengst, så de som jeg nå havnet bak var nok av dem som ikke planla å sette en verdensrekord i oppoverbakkeløping denne dagen. 

Det gikk tregt, jeg prøvde forsiktig å se om det var mulighet for å komme seg forbi på noen måte, men det var først da en av 65km løperne som lå litt bak meg banet seg vei fremover ved å si «65k comming through» at jeg forstod at dette var nøkkelen til litt fortgang. Jeg begynte å si dette selv og oppdaget at folk for det meste var veldig hyggelige og slapp meg forbi så fort det var mulig. Jeg mistenker at arrangøren hadde bedt dem pent om å gi 65km løperne mulighet til å løpe forbi siden de nok var klar over trafikk-korken som ville oppstå på dette stykket. 

Selv om det nå gikk mye raskere gikk det fortsatt ikke fult så fort som jeg skulle ønske.  Jeg vet at det verste jeg kan gjøre i en sånn bratt og lang oppoverbakke er å stanse. Jo lenger tid jeg bruker opp jo mer sliten blir jeg. I hvert fall mentalt sett. Så jeg satser alltid på å komme meg raskt opp. 

Etter hvert som jeg kom høyere opp ble det mer og mer tåkete rundt meg og så hørte jeg lyden av musikk. Og tror du ikke det stod en mann og spilte på sekkepipe på det bratteste partiet? Lyden av sekkepipe sammen med tåke ga meg følelsen av at jeg var i det skotske høylandet, langt fra den sydligste delen av Afrika. 

Jeg nådde toppen av Platteklip. Tungpustet sa du? Vel, forsøk å si setningen «65k comming through, please, thank you» over hundre ganger samtidig som du klatrer opp en skikkelig lang og bratt bakke. Og til den halen av 65k løpere som hadde hengt seg på meg opp Platteklip og derfor ikke trengte å si et eneste ord; You’re welcome.

(Foto: Nick Muzik)

Jeg så ikke stort på turen min over «Bordet» denne dagen. Heldigvis hadde jeg hatt mulighet til å nyte den fantastiske utsikten tidligere i uken så nå syntes jeg ikke det gjorde noe at det var tåkete. Det ga et preg av mystikk å løpe i det tåkete landskapet i vinden som eliminerte alle andre lyder. Men så fort jeg begynte på nedstigningen forsvant tåken og det ble strålende sol. Det er utrolig hvordan været kan skifte på fjellet! 

Stien ned fra Table Mountain er til tider ganske teknisk. Her må man ha fult fokus for å unngå overtråkk, fall og det som verre er. Også her tok jeg igjen en del 35km løpere som slapp meg forbi så fort jeg spurte. Denne strekningen var utrolig vakker og beina kjentes lette så jeg koste meg skikkelig. Da jeg kom til neste vannstasjon fylte jeg på med vann og bestemte meg for å gå på do når det først var mulighet for det. Det var ingen foran meg i dokøen og jeg regnet med at det ikke kunne ta så lang tid før den som brukte doen nå var ferdig. Men det viste seg at fyren der inne hadde skikkelig magetrøbbel, så dette tok en liten evighet. Derfor ble det en mye lengre stopp en planlagt på denne matstasjonen som markerte at vi hadde kommet ca halveis i løpet. 

(Foto: Andrew King)

Men jeg kom meg av sted og nå løp jeg over en stor demning. Nå begynte jeg å merke varmen. Oppe på toppen hadde vinden blåst forfriskende. Her var det ikke mye vind og det var enda noen timer til sola stod på sitt høyeste og temperaturen ville være på topp. Dette blir en varm opplevelse tenkte jeg og minnet meg selv på å hive i meg ekstra mye salter. 

Jeg visste at det ventet meg en strekning med asfaltløping nå. Det er ikke det jeg synes er morsomst, men nå fikk jeg følge av George, en trivelig fyr som jeg rakk å bli godt kjent med de neste 12 kilometerne. George hadde planer om å komme i mål på under 10 timer og da jeg så på klokka oppdaget jeg at det ville være mulig for meg å nå i mål på den tiden også. George og jeg løp sammen nedover de uendelig mange trappetrinnene ned til Constantia og senere gjennom Cape Wine Estates hvor vi løp imellom vinranker og senere inn i skogen. Her nede var det virkelig varmt. Vi passerte flere løpere som var tydelig plaget av varmen, og som George sa; det kommer til å bli enda varmere. 

(Foto: Sam Clark)

Det smilet jeg hadde da jeg sprintet inn til matstasjonen ved Alphen gikk nok fra øre til øre. Denne matstasjonen var full av liv, den var under tak og her serverte de alt en ultraløper måtte ønske seg. Nesten. Nystekte pannekaker, smågodt, frukt, brødskiver, sportsdrikk, kaker og isbiter! Jeg fylte vannblæra med vann og isbiter og puttet oppi noen sportsdrikk brusetabletter og tok en pannekake mens sekken min ble sjekket for det obligatoriske utstyret. Her møtte jeg også Marie (som jeg hadde blitt kjent med tidligere i uken da vi løp sammen med Runcation), hun forsikret seg om at jeg hadde det bra før hun knipset et bilde av meg, ønsket meg lykke til og sendte meg videre ut i løypa. Jeg hadde mistet George i virvaret på matstasjonen. Og jeg møtte ham heller ikke igjen, så om han kom seg i mål på under 10 timer vet jeg ikke. 

(Foto: Marie Sammons)

Jeg løp nå inn Newlands forest, det man kan beskrive som en jungel med uendelig mange trappetrinn. Det gikk opp og det gikk ned i trappetrinn, små trappetrinn, brede trappetrinn, ujevne trappetrinn. Og var det ikke trappetrinn man måtte følge med på så var det røtter og steiner. Ikke et lettløpt parti altså. Selv om trærne skygget for solen var det plagsomt varmt her inne og fuktig. Jeg tok igjen folk hele veien gjennom Newlands forest og selv om jeg kjente at jeg begynte å bli sliten merket jeg at jeg fortsatt hadde en del å gi og at George mål, som nå også hadde blitt mitt mål, om å komme i mål på under 10 timer var oppnåelig. 

Da jeg endelig kom ut av det tekniske trappepartiet i Newlands forest og ut på den mest lettløpte stien som var på hele denne turen klarte jeg å tryne skikkelig. Hvordan det skjedde vet jeg ikke, men plutselig lå jeg langflat med jord i munn og nese og noen forskrekkede tilskuere sprang til og lurte på om alt hadde gått bra. Men før de nådde frem hadde jeg kommet meg på beina, børstet av meg det verste og spyttet jord ut av munnen sånn at jeg kunne si at alt stod bra til før jeg løp av sted videre. Nå var det ikke langt igjen til Universitetet hvor den siste, og det som etter ryktene også var den beste, matstasjonen var. 

Jeg klarte å løpe litt feil rett før jeg kom inn på universitetsområdet og surret litt for å finne riktig vei, og da jeg kom inn på universitetsområdet var jeg så klar for å komme inn på matstasjonen at de siste 500 meterne virket uendelig lange. Det kan muligens også komme av at disse 500 meterne for det meste gikk i trapper. Oppover. 

Men da jeg kom opp den siste trappen og ble møtt av jublende folk og en matstasjon hvor det var full fest med tilbud om massasje, frukt, godteri, Cola og Redbull var humøret mitt på topp og etter å ha fylt på med litt vann, drukket noen glass med Cola og spist en banan var jeg klar for de siste 11 kilometerne inn til mål. 

Nå ventet siste store stigning opp mot Devils Peak. I denne bakken føltes det som om jeg befant meg i en ovn. Solen stekte og bakken ga fra seg minst like mye varme. Det var helt vindstille og her lå løperne strødd. Folk satte seg bare rett ned og på uttrykket i ansiktene deres kunne det se ut som om at det ikke var 10 men 100 kilometer igjen til mål.

(Foto: Andrew King)

Jeg var like plaget av varmen som de andre, men for meg var det eneste logiske å komme i mål så fort som mulig så jeg ga det siste jeg hadde opp den bakken og vet du hva? Det som møtte meg på toppen var noe av det deiligste jeg har opplevd noen gang. Det var en kjølende bris fra havet som gjorde temperaturen nesten behagelig og på slitne bein karet jeg meg de siste kilometerne rundt Devils Peak, forbi Dead mans tree og inn til mål. 

(Foto: Andrew King)

Og utrolig nok fikk jeg til en sprint inn mot mål og kom inn på tiden 09:57:45 som dame nummer 9. Det hadde jeg ikke forventet på et så stort løp og etter en periode med skade og lite løping etter UTSS 90km i oktober. 

Jeg ble møtt av Marie, Luke og Lance i mål. Nå var det bare å fylle på med litt mat og vann og vente på at de første 100km damene kom i mål. Jeg fulgte spent med på hvordan det gikk med Liv. Hun kom til å komme i mål som en av topp 10 damer så det ut som. 

(Foto:

Så kom de første damene. Emily Hawgood, Kerry-Ann Marshall og Mimmi Kotka kom alle i mål på under 12 timer. Og Liv kom i mål på en sterk 7. plass. Det er ikke dårlig i et løp som samler flere av verdens beste ultraløpere. 

Dagen etter deltok vi som «mottakskomite» for de som løp 21km, og det var premieutdeling og som vanlig var det god stemning ved avslutningsseremonien 

Jeg kan kort oppsummere Ultra Trail Cape Town slik: Fantastisk natur, spennende og variert, flotte mennesker, fantastiske matstasjoner og veldig bra arrangert. Og Cape Town som by er heller ikke noe dårlig trekkplaster! 

Om jeg ville gjort det igjen? Helt klart! Men da ville jeg gått for 100 kilometer. 

Ta en titt på årets UTCT film her Den filmen sier mer enn 1000 ord.

https://www.facebook.com/ultratrailcapetown/videos/360102604750082/

Publicerat: 2018-12-10 13:04 Kommentarer (0)



En endorfinjunkie’s bekjennelse

Ultraløpere må være den triveligst typen mennesker som finnes. Det er nemlig vanskelig å være sur og grinete når du regelmessig får påfyll av store mengder endorfiner og andre fine lykkehormoner som det å løp langt ute i naturen gir. Hørt uttrykket «Runner’s high»? Det er en følelse som kan sammenlignes med rus. Faktisk så er det kjemiske stoffer som ligner på morfin og cannabis som frigjøres når kroppen utsettes for smerte og stress som en lang eller veldig hard treningsøkt fører til. Man opplever eufori, følelsen av å kunne løpe i det uendelige, at man ikke lenger er sliten og at smerte blir borte.  Og det er helt klart noe i det når folk sier de har blitt avhengig av løping. For har du opplevd Runners High en gang, så vil du alltid ha lyst på mer.

(Foto: Sylvain Cavatz)

For meg har dette løpeeventyret gått nesten på skinner når det gjelder å holde seg skadefri. Jeg har kunnet løpe året rundt uten noen store opphold helt siden jeg startet å løpe i 2016. Det er klart, jeg har opplevd korte perioder hvor jeg har hatt litt vondt i et kne eller en fot. Et lite overtråkk her, et lite fall der og innimellom tegn på at det har vært for høy belastning. Men som regel har det bare tatt en ukes tid, kanskje to, med mindre løping og mer styrketrening og så har alt fungert bra igjen.

I slutten av august fikk jeg problemer med det ene kneet under en langtur i Nordmarka. Jeg ble overasket av et skikkelig tordenvær da jeg stod på toppen av Kikut. Jeg tror aldri jeg har løpt så for i en nedoverbakke noen gang før, jeg slo helt klart noen personlige rekorder da jeg spurtet nedover mot Kikutstua mens det regnet en liten syndeflod og brakene kom samtidig som lyset. Jeg kom frem til Kikutstua og var ganske fornøyd med å ikke ha blitt til Crispy Chicken og da tordenværet hadde passert satte jeg av sted videre. Jeg hadde igjen omtrent 20 kilometer av den planlagte turen, solen skinte og at det nylig hadde vært et skikkelig uvær var det bare de gjennomvåte klærne mine og noen vannpytter her og der som kunne vitne om. Så jeg satte av sted med godt mot.

Jeg kom ikke lenger enn 50 meter før jeg måtte innse at noe var galt med kneet mitt. Og etter å ha vekslet mellom å gå og løpe i 10 minutter forstod jeg at det kom til å bli en lang tur hjem. Det ble en 17 kilometer lang gåtur hvor jeg måtte kjempe med tårene i hver eneste nedoverbakke.

Jeg gjentok det jeg har gjort før når jeg har fått forbigående plager i kneet. Da har jeg løpt til smertegrensen og det har betydd løping i oppoverbakker, korte strekk på flatmark og gåing i nedoverbakker. Og mange sett med knebøy, tåhev, og stabiliseringsøvelser. Men denne gangen hadde jeg dårlig tid. For september var full av løp KK-Mila, Trysilrypa og Oslo Maraton. Og i oktober skulle jeg løpe mitt lengste løp hittil; det 90 kilometer lange fjelløpet Ultratrack Supramonte Seaside.

Utrolig flaks at jeg ble kjent med Kenneth fra Access Rehab akkurat da. Han sa han kunne ta en titt på kneet og se om det var noe han kunne hjelpe med. Jeg skal være ærlig på at jeg har vært livredd for å få beskjed om at noe er skikkelig galt og at jeg må legge fra meg løpingen. Hva skulle jeg gjøre for noe da? Et liv uten løping klarer jeg ikke lenger å forestille meg. Men Kenneth tok noen tester, klemte litt rundt kneet og fant et punkt som gjorde at jeg holdt på å hoppe i taket av smerte. Han bare smilte og da jeg så skrekkslagent på ham så sa han at «dette tror jeg vi kan få orden på raskt».

Det stemte. For da jeg gikk fra Access Rehab 30 minutter senere fungerte kneet helt fint igjen. Ingen smerter, selv ikke i nedoverbakkene.

Jeg fikk hjelp av Kenneth gjennom September med forberedelsene til UTSS og jeg kom meg igjennom det 90 kilometer lange eventyret uten problemer (som du kan lese om her). Det hadde gått så bra at jeg ikke så noen poeng i å ta det med ro i dagene som fulgte så jeg var ute på tur i fjellet allerede 2 dager senere.

Og under en uke senere løp jeg Nøklevann Rundt, for jeg hadde jo en bakkesprint seier å forsvare.

Kroppen føltes helt super.

Helt til jeg skulle ut på langtur i Nordmarka igjen. Tilfeldigheter gjorde at jeg også denne gangen var i nærheten av Kikutstua da jeg forstod at kroppen ikke ville mer. Nå gjorde det vondt helt fra foten og opp til hofta. Og det ble en nesten 20 kilometer lang gåtur derifra til Frognerseteren.

Strek i regninga, men jeg tenkte at dette fikser sikkert Kenneth lett. Jeg hadde jo ikke tid til noen langvarig skade, for løpssesongen var ikke over for min del riktig enda. Sans Senja Aurora Run var bare litt over en måned unna.

Det ble en hel uke uten løping før jeg hadde time på Access Rehab igjen. Og i løpet av den uken gikk jeg skikkelig i kjelleren. Mangelen på endorfiner og andre lykkestoffer kombinert med en snikende frykt for at det kanskje var noe skikkelig alvorlig denne gangen, (ordet tretthetsbrudd streifet tankene mine oftere og oftere), fikk meg til å gjøre det eneste som føltes naturlig; jeg trålet internett og sosiale medier for spennende løp.

Og jeg fant en hel haug av løp som jeg ville være med på. Faktisk så ble mesteparten av løpskalenderen min for år 2019 gjort i løpet av den uken.

En av dagene jeg følte meg som verst tikket det inn en melding fra Liv Richter med spørsmål om jeg ville være med å løpe Ultra-Trail Cape Town 1 desember. Og det var akkurat et slikt eventyrlig mål jeg trengte for å komme meg ut av gropen jeg hadde gravd meg ned i.

Kenneth sin reaksjon på at jeg skulle løpe 100 kilometer bare litt over en måned senere var heldigvis positiv. «Det får vi til» sa han, før han slang på «det sier jeg vel mest fordi jeg vet at du kommer til å gjøre dette uansett hva jeg sier».

Men jeg hører faktisk på deg Kenneth, for samme dag sendte jeg en melding til UTCT arrangøren og spurte om det var noen ledige plasser på 65km. Og det hadde de. 65 kilometer og 3100 høydemeter er innafor ikke sant Kenneth?

(Foto: UTCT)

Jeg fikk klar beskjed om at hvis jeg skulle bli i stand til å løpe både Sans Senja Aurora Run og UTCT så måtte jeg gi kroppen noen uker med ro. Maks 15 kilometer den første uken, så maks 20 kilometer. For en som har vært vant til å løpe 70-80 kilometer i uken, gjerne mye mer hvis tiden har strukket til, og minst en langtur på rundt 30 kilometer i uka, så er dette ikke en enkel sak.

Selv om det har blitt noen turer på treningssenteret og jeg har skaffet meg en gammel trimsykkel som jeg sitter og tråkker på et par timer hver kveld kan det ikke sammenlignes med de lange fine turene mine ute i skog og mark. Det gir høy puls og litt bedre humør, men ikke ekte glede.

Kollegaene mine spør meg hvorfor jeg er så sur for tiden og hva som har skjedd med den sprudlende jenta som alltid smiler og aldri blir stressa uansett hvilken situasjon som måtte oppstå. (Sorry folkens, jeg er i endorfinunderskudd, kan ikke hjelpe for det)…

Nå er jeg på 4.uken, ett lite løp har jeg likevel klart å få med meg, for da Kenneth sa at jeg kunne løpe 20 kilometer de neste 7 dagene, men at jeg skulle løpe dem fornuftig forstod jeg de som at jeg skulle finne et skikkelig morsomt løp å løpe. Og siden Østmarka Trail Challenge Hodelyktløpet var dagen etter så var det et enkelt valg. Planen var å ta det rolig, men det gikk som det alltid går når starten går; jeg klarer ikke å la være å gi litt ekstra.

Og det gikk helt fint, bena fungerte bra uten å gjøre vondt.

Så nå sitter jeg her og begynner å se lys i tunellen. I morgen venter en tur til Access Rehab og etter det tar jeg turen til Sognsvann for å løpe Silva Night Run.

Det er på tide å fylle opp lageret med endorfiner og andre lykkestoffer igjen.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Publicerat: 2018-11-07 21:41 Kommentarer (0)



UTSS: Et 90 kilometer langt, vakkert og krevende eventyr

«Frister det å delta i et terreng-ultra løp langs kysten og i fjellene på Sardina?» Spørsmålet fikk jeg i april i år. Dette hørtes ut som et eventyr jeg ikke kunne si nei til, men etter å ha gjort litt research og funnet ut av følgende fakta; 

90 kilometer langt, 4500 høydemetre, krevende terreng, luftige partier, temperatur på mellom 20 og 25 grader så stilte jeg meg litt tvilende til om jeg ville være klar for noe slikt Det var bare 6 måneder etter å ha løpt min første ultra, Østerlen Spring Trail. Det lengste jeg hadde løpt var 60 kilometer og jeg hadde aldri vært i nærheten av så mange høydemetre på en tur. Dessuten var jeg bekymret for temperaturen. 25 varmegrader er varmt når man skal løpe langt og fort. Så jeg bestemte meg for å legge det hele litt på is og bruke sommeren på å teste ut hvordan det var å løpe flere tusen høydemetre på en og samme dag. 

(Photo: Ian Corless)

Bratte og lange bakker fikk jeg testet ut i Sans Senja, Hornindal Rundt (halv) og Meråker Mountain Challenge. Og da september kom følte jeg meg klar for å melde meg på UTSS. 

Selv om jeg følte meg klar for å melde meg på betyr ikke det at jeg var sikker på at dette kom til å gå bra, men jeg ville gjøre et forsøk. Målet mitt var å gjennomføre på under 20 timer, (som er max tiden på dette løpet), og jeg så på det som en opplevelse.

Jeg reiste ned onsdagen før løpet. Ville ha tid til å komme i orden, bli litt kjent med området og nyte noen rolige dager med masse god mat på Sardinia før lørdagen. 

På fredagen var jeg så heldig at jeg fikk bli med opp i fjellene for å se på deler av løypa. Ian Corless skulle planlegge hvor han skulle ta bilder under løpet (vet du ikke hvem han er så sjekk ut siden hans her). Det å ta gode bilder under et så langt terrengløp hvor store deler av traseen er ufremkommelig med bil er en skikkelig utfordring og krever en del forberedelser. Med på turen var også Michael Geisler, fjorårets vinner av UTSS maraton distanse. Dette skulle også bli hans første 90 kilometer, men siden han hadde løpt maraton distansen, (som i stor grad følger de samme partiene som 90 km første og siste del), i fjor, hadde han en del nyttig informasjon å komme med når det gjaldt terrenget. «Det er mye stein. All mulig type stein. Spiss lavasteind, runde store steiner i dalene, grus, flate steiner som sklir, steinurer med store steiner, steinurer med små steiner…». 

 

(Foto: Ian Corless)

Fredag kveld hentet vi startnumrene, sjekket sekkene og fikk med oss race briefen som ble gitt på Italiensk og da oversettelsen endelig kom satt jeg i min egen verden og det var først da jeg hørte «….. you can slip and fall into the water» at jeg begynte å følge med. Heldigvis hadde Michael fulgt bedre med enn meg og gjentok det viktigste.

Så var det bare å få i seg litt middag og kjøpe inn mat til morgendagen. Jeg er av den typen som trenger ordentlig mat. Å bare spise gels, bloks (gel i godteriform) og sportsdrikk en hel dag er ikke aktuelt. Det jeg pleier å ha med meg på tur er et par brødskiver med gulost. Og siden jeg skulle være ute også ved middagstider tok jeg like gjerne med meg en liten ferdigstekt pizza også. 

Og så tok jeg en tidlig kveld. Og vet du hva? Jeg sov godt! Og jeg våknet ikke før alarmen gikk av klokken 04.00.

Havregrøt, kaffe, flette hår, feste startnummer. Jeg var klar.

Det er noe helt eget med stemningen i startområdet før ultraløp. Folk er litt i sin egen boble. Alle forbereder seg vel mentalt til det som ligger foran dem; 90 kilometer, 4500 høydemetre, vanskelig terreng.  Kommer man til å klare det? Hvor tøft kommer det til å bli? Hvordan kjennes kroppen? Men samtidig er folk blide, de smiler og ønsker hverandre lykke til. 

Klokken 06.00 gikk starten og hovedgaten i den lille havnebyen Santa Maria Navaresse ble lyst opp av et tog med ultraløpere med hodelykt.

(Pedra Longa i dagslys)

Det var under en kilometer med asfalt før vi kom inn på Pedra Longa, den første delen av UTSS. Her løp vi på en smal sti som vekslet mellom å gå helt ute langs kanten hvor man så havet langt under seg og litt innover i landet igjennom skog og kratt. Stien varierte mellom å være lettløpt og å ikke være løpbar i det hele tatt. Det var mye stein og i mørket måtte man følge godt med på hvor man satt føttene sine. Et sted var det også en elv vi måtte over. Her stod det folk med tau slik at man skulle komme trygt over. Det hadde kommet mye regn de siste dagene. Faktisk så mye vann at arrangøren hadde vurdert å avlyse løpet fordi de så på det som en risiko, og vi var blitt advart mot at det kom til å være en del vann på deler av traseen.

(Å løpe her i mørket krever fokus)

Jeg oppdaget fort at hodelykten jeg hadde valgt ikke var noe supert kjøp, for selv om den lyst godt opp så falt lykten ned i øynene på meg hvis jeg beveget hodet for mye når den var vinklet skrått nedover. Og prøv å ikke bevege hodet når du løper i terreng. Mission impossible. 

Men det gikk når jeg holdt på lykten de stedene det var mest kronglete og heldigvis ble himmelen lysere og lysere for hvert minutt. Nå hadde himmelen fått den dype blå fargen den får rett før solen stikker opp fra horisonten. Jeg klarte ikke å la være å ta konsentrasjonen bort fra stien et øyeblikk og se utover havet. Og da snublet jeg selvfølgelig. Jeg var på beina igjen på et blunk, men hadde fått den påminnelsen jeg trengte når det gjaldt å fokusere på stien.

Etter ca 10 kilometer med lett kupert terreng begynte den første ordentlige stigningen. Jeg gledet meg til å komme opp på toppen, der visste jeg at det ventet en fantastisk utsikt og også det første sjekkpunktet og matstasjon. Jeg klatret fort og tok igjen folk på vei oppover og var overrasket over hvor fort det hadde gått. Dette er et av de vakreste partiene i UTSS, her løper mann på en smal sti langs en stupbratt fjellvegg. Jeg hadde vært her dagen før og viste at dette ikke var et sted man hadde lyst til å snuble, for her er det virkelig langt ned. Men det rare er at når jeg løp der oppe virket det ikke så skummelt. Det er først når du snur deg tilbake et stykke lenger borte at du ser hvor bratt og smalt det faktisk er. 

(Foto: Ian Corless)

Her lå Ian i buskene og knipset bilder. Og da jeg passerte ham spurte han meg «How do you feel så var svaret mitt «Never been better». Og jeg mente det. Beina gikk lett, kroppen føltes fin og da jeg kom frem til sjekkpunktet fikk jeg beskjed om at jeg var dame nummer to. 

Så fort jeg hadde fylt opp drikkeblæren med vann løp jeg videre på lette ben. Nå var det en litt kjedelig strekning med grus og jord vei og lite utsikt. Sola hadde kommet opp og jeg kjente at det begynte å bli varmt. Så begynte den første nedoverbakken. Vi skulle nesten helt ned til havet igjen. Nå gikk veien over til sti og det var en lettløpt nedoverbakke hvor jeg bare kunne la beina gå av seg selv og jeg, som ikke er en nedoverbakkeløper i det heletatt tok igjen to menn! Mens jeg fløy av sted nedover tenkte jeg at om det var sånne nedoverbakker jeg kunne vente meg fremover så ville dette gå som en drøm. Jeg ville være i mål lenge før jeg hadde forventet. Ja, kanskje til og med før solnedgang! 

Selv om nedoverbakken var lettløpt og morsom var det litt godt å kunne begynne på neste klatring igjen. Her var det bratt og her tok jeg også igjen folk. Jeg kan vel si det med en gang, jeg tok igjen folk i hver eneste oppoverbakke i dette løpet, så oppoverbakkene er der jeg føler meg sterkest og hvor kroppen min har det best. 

(Foto: Ian Corless)

Det gikk igjen mye lettere enn forventet å komme seg opp, selv om det etter hvert ble veldig mye stein også her og man måtte følge godt med på hvor man satt beina sine. På toppen ventet et helt fantastisk vakkert og grønt landskap. Her var det mye vann og noe av det som gjorde landskapet vakkert, de mosekledde steinene, gjorde det også vanskelig å løpe. Stein+mose+vann=GLATT. Det var altså bare å ta det med ro. Men det var ikke langt og så kom jeg ut på grus og jordvei igjen. Her møtte jeg på noen dyr. Esler og griser gikk fritt omkring. Jeg så neste sjekkpunkt, en hvit kirke i et landskap som fikk meg til å tenke på Mexico.

Jeg løp inn til sjekkpunktet til jubel og oppmuntrende heiarop fra funksjonærene. Jeg ble tilbudt en øl, men jeg fylte i stedet opp drikkeblæren min med vann og tok med meg en ostebit og litt pølse før jeg ble heiet av sted videre. Ut og tilbake på veien. Det var lettløpt en liten stund før jeg kom inn i noe som ikke var løpbart i det hele tatt. Her var det vulkansk spis stein. Det var som å bevege seg på knivspisser. Faller du her får du vondt. Det gikk i sneglefart. I tillegg kjente jeg at varmen begynte å plage meg litt. Det var lite skygge her og heller ikke noe vind. 

Jeg kom meg til neste sjekkpunkt og der møtte jeg Isaac Riera. Han hadde ikke tatt det like rolig som meg og hadde tråkket over stygt. Han ønsket meg lykke til videre mens jeg fylte opp med vann og så vinket han meg av sted mot neste stigning. 

Nå skulle jeg opp og løpe på toppen av noen 6-700 meter høye klipper. Det går virkelig rett ned i havet der. Her oppe hadde jeg følelsen av å være fri som en fugl. Vinden blåste behagelig og det var bare blått hav så langt øyet kunne se. 

Og nå skulle jeg ned til det blå havet.

Drømmen min om at nedoverbakkene i dette løpet skulle være like lettløpte som den første ble knust ganske fort da jeg begynte på nedstigningen. For dette var nedoverbakken fra helvete. Det var bratt og bare stein. Stein som skled. Jeg brukte lengre tid på å komme meg ned her enn jeg hadde brukt på å komme meg opp den forrige oppoverbakken og jeg var overlykkelig da stein gikk over til sand og jeg skjønte at jeg hadde kommet ned til stranden. 

Det ble feiret med en brødskive.

Jeg kom til et sjekkpunkt, fylte på med vann og nå begynte jeg også å drikke Cola. Jeg tok et eple i hånden og trasket videre. 

Her nede på stranden var det noen våte partier som jeg måtte vade over, men det var bare deilig for nå hadde temperaturen steget til godt over min komfortsone. 

Det tok ikke lang tid før jeg var på vei oppover igjen. Nå skulle jeg til Cala Luna og da visste jeg at jeg var omtrent halvveis. Men for å komme dit måtte jeg opp et fjell og ned til havet igjen. Det var varmt og svetten rant og jeg kjente at jeg var litt svimmel og ustø. Salt svette rant ned i øynene mine og minnet meg på noe viktig: SALT! Jeg hadde helt glemt å få i meg salt. Jeg åpnet en pakke med bloks som er tilsatt salt og dyttet innpå. Saltmangel kan være kritisk. Nå føltes det virkelig som om jeg gikk i sneglefart og jeg gjorde en revurdering av hvor lang tid jeg forventet å bruke på å komme meg i mål. 16 timer. Minst. 

Men så jeg en rygg foran meg og før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt igjen enda en løper og det fikk meg til å skjønne at det ikke gikk så tregt som jeg trodde og da kom opp på toppen og kjente den svale vinden følte jeg meg mye bedre. Jeg var klar for neste nedoverbakke og denne gangen var det en lettløpt nedoverbakke hvor jeg bare kunne la beina gå av seg selv. I hvert fall 2/3 av nedoverbakken. Det siste stykket ned til stranden på Cala Luna var det mer kronglete, men det var løpbart. 

Til jubel og heiarop entret jeg matstasjonen på Cala Luna. For noen fantastiske mennesker som stod på disse sjekkpunktene! De gjorde alt de kunne for å sørge for at jeg hadde det bra. De fylte opp drikke blæren, de løp etter iskald cola og de ga meg oppmuntrende kommentarer. Nå var jeg klar for den siste lange klatringen på denne turen. Men først var det noen kilometer i sanden på Cala Luna. «It’s not so easy» sa de da de sendte meg av sted. Noen kilometer på flata i myk sand, hvor vanskelig kan det være? 

Det var ikke sanden som var noe problem. Det var vannet. 

(Foto: Michael Geisler)

Etter de siste dagenes regnskyll var traseen her nede blitt omgjort til en bred elv hvor vannet gikk til langt over knærne. Jeg vurderte faktisk å svømme noen av partiene for det var vanskelig å holde seg på beina på de glatte runde steinene. Jeg gikk ut av telling over hvor mange ganger jeg måtte krysse denne elven, men jeg vet at jeg var veldig glad da jeg kom meg frem til neste oppoverbakke. 

Her møtte jeg et par menn som satt og tok på seg tørre sokker og sko. Mine sko og sokker var gjennomvåte, jeg hadde ikke tatt meg bryet med å ta av meg på beina før jeg gikk ut i vannet. Heldigvis har jeg ikke noe problem med å være våt på beina… 

Jeg begynte klatringen og dette var en av de mest tekniske oppoverbakkene så langt. Her var det bare stein og noen partier ble det litt klyving. Jeg tok igjen et par løpere til og koste meg skikkelig der jeg klatret oppover mens utsikten bare ble bedre og bedre. Men så gikk stien over til kjedelig grusvei. Her var det løpbart, men motivasjonen min var nå på bunn. Jeg hadde bare ikke lyst til å løpe. 

Så jeg gikk. Og jeg gikk. Og jeg gikk. 

Men jeg gikk fort. Og da jeg kom inn på neste sjekkpunkt ble jeg igjen møtt av jubel. Denne gangen var det Michael som heiet meg inn. Han hadde måtte bryte på grunn av magetrøbbel og satt nå på en felt seng og så ganske så pjusk ut. 

(Foto: Michael Geisler)

Jeg løp av sted videre med ny motivasjon og det siste stykket opp til det høyeste punktet på denne turen gikk helt greit. Bortsett fra at skyene rundt meg begynte å bli skummelt mørke. 

Jeg hadde opplevd tordenvær flere ganger de siste dagene på Sardinia og viste at jeg ikke hadde lyst til å være oppe på toppen av fjellet da. 

Det var motivasjon nok til å få opp tempoet litt. Regnet kom da jeg var på toppen, men det ble heldigvis ikke noe tordenvær som jeg hadde fryktet. Og regnet varte heller ikke lenge, og jeg kan ikke huske at jeg var våt da jeg kom frem til neste sjekkpunkt. 

Nå kjente jeg at det var middagstid og funksjonærene ved dette sjekkpunktet lo godt da jeg dro frem pizzaen min fra sekken og begynte å spise. Jeg ble tilbudt både vin og øl og stol, men takket pent nei til alle tre. Derimot tok jeg imot noe deilig grillet svinekjøtt fra en helstekt gris. Det smakte helt nydelig og ga meg påfyll av ny energi og beina gikk av seg selv i nedoverbakken som fulgte. 

Nå løp jeg på vei og jeg var inne i en god flyt. Det gikk lett nedover og landskapet gikk over til noe mer landlig. Hodet mitt var fylt med fine tanker om at det kanskje ville være mulig å komme i mål før solen gikk ned like vel nå som det ikke var stort mer enn 20 kilometer igjen. Med god fart på beina rundet jeg en sving og alle fine tanker forsvant veldig fort for der stod det en stor ku. Som nok var blitt like skremt som meg. Men i stedet for å snu seg rundt og løpe vekk kom den rett mot meg. 

Min reaksjon var å kaste meg til siden. Hvor det selvfølgelig var et tornekratt. 

Også lå jeg der da. Med torner over det hele og kua hadde stoppet opp litt lengre borte og sto og så på meg som om jeg var falt ned fra månen. Jeg slet litt med å komme meg ut av tornekrattet, men havnet til slutt på baksiden hvor jeg klarte bane meg vei gjennom enda mer tornekratt for å komme meg litt bort fra kua før jeg kom ut på veien igjen. Jeg kom meg til slutt ut på veien igjen, bare for å oppdage at veien foran meg var full av store kuer. 

Jeg bestemte meg for å gå forbi kuene veldig rolig, livredd for å skremme noen flere kuer. Jeg kom meg forbi og ut på en stor åpen slette som var full av dyr. Kuer med kalver, griser med søte små grisunger og esler. Dette var husdyrhold slik det burde være! Dyrene gikk helt fritt og i stedet for å gjerde inn dyrene var det husene som hadde gjerde rundt seg. 

Og merkene førte meg over denne vakre sletten med alle dyrene. Her var det koselig å løpe! 

Nå begynte jeg å bli sliten. Og for første gang på denne turen var jeg glad for at det ikke var mye stigning igjen. Jeg håpet på at resten av løpet skulle være like lettløpt som dette. Nå gikk jeg oftere og oftere og merket at jeg manglet næring, men også appetitt. Jeg prøvde likevel å dytte i meg en Sardinsk småkake på det neste sjekkpunktet, men ga opp å prøve å få den ned. I stedet fikk jeg i meg mer Cola og noen bloks med koffein.

Jeg klarte likevel å løpe inn til sjekkpunktet som kom bare noen få kilometer etter og ble igjen tatt imot av en helt fantastisk gjeng. Her fikk jeg servert buljong suppe og det var helt nydelig å få noe varmt, salt og flytende nå som appetitten hadde forsvunnet helt. 

Da jeg løp videre, til jubel, heiarop og kubjelle, klarte jeg å overse et merke og havnet nede på en bilvei. Jeg stod og klødde meg litt i hodet før jeg så merket og måtte løpe opp den samme bakken jeg nettopp hadde løpt ned. Et par høydemetre fra eller til spiller ingen rolle når du likevel skal løpe 4500 høydemetre…

Nå ventet det bare to små oppoverbakker og to små nedoverbakker før jeg var i mål og det var under 15 kilometer igjen. Og nå visste jeg at jeg ville klare det. Om jeg så skulle være nødt til å gå hele resten av veien. 

Jeg løp nedover og inn i et dalføre. Her fulgte merkene en elv og elven ble krysset flere ganger. Jo lenger oppover elven jeg kom jo vanskeligere ble det å ta seg frem. Noen steder var det dype kulper og jeg måtte klatre opp store kampesteiner. Jeg stusset etter hvert på at jeg ikke så noen merker foran meg, men på hver side av elven var det bratte skråninger og jeg så ingen andre muligheter til å komme meg frem enn å følge elven. Dessuten sa klokka mi at jeg var på riktig spor, så jeg klatret, krabbet og vadet videre. Og en ting var jeg sikker på: dette stedet hadde jeg ikke lyst til å være når det ble mørkt. 

Jeg brukte nok 30 minutter på de 100 meterne. Det skal nevnes at jeg nå hadde løpt neste 80 kilometer og begynte å kjenne det skikkelig på kroppen. Men til slutt så jeg et merke foran meg og da jeg kom frem til merket så jeg at stien jeg skulle ha fulgt gikk på oversiden av skråningen. Men som Ian sa da jeg fortalte ham det; «Din sti høres mye morsommere ut».

Sjekkpunktet ved 80 kilometer var en stor seier. Nå var det skumring og på tide å finne frem hodelykten igjen. 10 kilometer i mørket skulle jeg klare. Og sånn som veien var nå så det lovende ut. Nå var jeg lykkelig over at det var grusvei jeg løp på og håpet bare på at det ville være grusvei resten av veien inn til mål.

Det var det ikke!

Det siste stykket var i stedet fylt med mye stein. Bratte steinrøyser hvor det var laget en smal sti på tvers av. Jeg kastet et blikk nedover og forstod at her ville jeg ikke skli utfor. Og den siste nedoverbakken var rett og slett ned en slik steinrøys. Her var det bare å holde seg fast i det man hadde å ta tak i for det var virkelig glatt og i mørket føltes denne bakken uendelig lang og skummel. Det var i et av disse partiene at jeg ble tatt igjen av noen for første gang i dette løpet, men det var faktisk litt godt å ikke være alene her. 

De siste kilometerne inn mot mål fokuserte jeg bare på å sette den ene foten foran den andre. Jeg var trøtt og lei, men samtidig hadde jeg lyst til å komme i mål på under 15 timer. Og da jeg kom inn på grusvei som etter hvert gikk over til asfalt og jeg var inne i byen fikk jeg til noe som føltes som en sprint. 

Det er ikke mulig å beskrive den lykkefølelsen jeg hadde da jeg løp over målstreken i Baunei etter 14:45:11 timer ute i de Sardinske fjellene. Jeg hadde gjennomført mitt lengste løp noen sinne, flyttet mine egne grenser langt og satt igjen med en enorm mestringsfølelse. 

(Kjempe fin premiesermoni med flotte premier)

Ultratrack Supramonte Seaside er et eventyr jeg sent kommer til å glemme og som jeg gjerne opplever en gang til. 

(NB: Jeg tar aldri bilder når jeg løper løp, derfor er det få bilder fra selve løpet i denne blogposten. En del av bildene er fra foto sessionen med Ian Corless på fredagen, de er tatt på litt forskjellige steder i løypa og er tatt med for å vise frem hva slags terreng man løper i og den fantastiske naturen. Bare til info om du skulle lure på hvorfor jeg veksler mellom å ha lilla og orange t-skjorte. Bildene fra Pedra Longa er tatt da jeg var ute og gikk tur et par dager etter løpet. Flere fantastiske bilder fra selve løpet finner du her).

Og helt til slutt: Jeg har allerede fått en del spørsmål om hvilket utstyr jeg brukte under dette løpet. Så her kommer sko og utstyrsfakta.

Sko: Inov-8 Trailtalon 290

Klær: Inov-8 Base Elite singlet og shorts, All terrain sokker

Vest: Inov-8 Race elite vest 10L

Klokke: Garmin Forerunner 935

Hodelykt: Silva Scout XT

Jeg byttet hverken sko eller klær i løpet av turen. Stavene hadde jeg ikke med og savnet dem heller ikke et øyeblikk. Nesten. Eller, kanskje litt de siste kilometerne i steinuren... Obligatorsik vann og vinntett jakke var med i sekken, men ble ikke brukt ( Inov-8 AT/C Ultrashell waterproof jacket).


 


Publicerat: 2018-10-14 20:35 Kommentarer (0)



Pakking av ultraløpersekken

Jeg gjør meg i skrivende stund klar for et nytt ultra løp. Denne gangen skal jeg flytte egne grenser på Sardinia i UTSS, Ultratrack Supramonte Seaside, et 90 kilometer langt løp med ikke mindre enn 4500 høydemetre som går langs høye klipper i et vilt, vakkert og stupbratt landskap.


Jeg ser på det som et eventyr, forventer ingen store resultater. Skal bare komme meg igjennom. Helst helskinnet og med et smil om munnen.


Det er mange forberedelser som må gjøres før et ultraløp. Noen av forberedelsene er enkle, andre litt mer kompliserte. Pakking av sekk er kanskje noe av det jeg synes er aller vanskeligst når det kommer til ultraløp forberedelser. For hva trenger man egentlig når man skal løpe et veldig veldig langt løp?


Ingen terreng-ultraløp er like. Distanse, antall høydemetre, underlag og hvor teknisk traseen er vil variere fra løp til løp. I tillegg spiller været en stor rolle. Regn, vind, kulde eller varme er ting som påvirker hvor krevende et løp blir og ikke minst; hva du må ha i sekken.
Da jeg pakket sekken til Hornindal rundt (halv distanse) pakket jeg med meg utrolig mye rart som jeg absolutt ikke hadde behov for under løpet. To par votter, ullsokker og veldig mye næring var noen av de tingene jeg hadde i sekken og som jeg ikke fikk bruk for på det løpet. Jeg mistenker at jeg tok en del ekstra sikkerhets vurderinger etter Sans Senja, løpet som jeg endte opp med å måtte bryte fordi jeg ble for kald. Det skulle i hvert fall ikke gjenta seg i Hornindal. (Hvor det var så varmt at jeg ente med å løpe over målstreken i bare shorts og sports-bh, så der var det i hvert fall ikke kaldt).

(Dette hadde jeg i sekken da jeg løp i Horningdal)

(Hva jeg hadde med med på Sans Senja...)


På de fleste ultraløpene har arrangøren en liste over ting som er obligatorisk i sekken. Hvor lang denne listen er varierer. Et av løpene jeg sikler litt på har en pakkeliste som sier noe om at løpet er å regne som et ekstrem løp. I tillegg til mye av standard utstyret er blant annet følgende gjenstander obligatoriske; sprøytespisser g21, skalpell, latekshansker, sprit, 15stk paracet 500mg...


Men på de «vanlige» ultraløpene er det vanligste som står på den obligatoriske pakkelisten vind og vanntett jakke (ofte også bukse), nød folie, en bestemt mengde vann og kalorier i form av gels eller barer, hodeplagg eller buff, fulladet mobiltelefon, fløyte, refleksvest og enkelt førstehjelpsutstyr. Er det løp som går igjennom natten vil gjerne hodelykt med ekstra batterier også stå på listen. Og om det er et løp hvor man må navigere selv meste parten av tiden kan det være påbudt med GPS eller i hvert fall kart og kompass.


Det sier seg selv at det som står på den obligatoriske pakkelisten er ting som MÅ være med. Enkelt og greit. Men så kommer vi til det vanskelige, nemlig alt det andre som bør eller ikke bør være med. For det er verken morsomt å bære med seg for mye eller å mangle ting underveis når du er ute på et langt løp.


For å kunne pakke sekken riktig må man ha satt seg inn i løps manualen. Hvor langt er det mellom matstasjonene? Er det lov med dropbag? Er det mulig å fylle vann fra bekker og elver mellom drikkestasjonene? Hva har de på mat/drikkestasjonene? Er det behov for staver? Er det forventet at du kommer til å bli våt underveis fordi du må passere elver eller våte myrpartier? Når blir det mørkt og forventer du å være ute og løpe når det begynner å skumre/blir mørkt? (Om du kjenner historien om Jim Walmsley, så vet du at det er lurt å ha med seg hodelykt uansett om du tror at du kommer til å bruke så kort tid at du rekker å komme i mål før det blir mørkt).


Selv om det er bra å pakke så lett som mulig er det veldig lurt å ha litt å gå på om det plutselig skulle ta litt lenger tid enn man hadde tenkt. For er det noe som er sikkert når det gjelder ultraløp så er det at du må forvente at ting ikke går helt som planlagt. Selv om det kanskje bare er 5 kilometer mellom to drikkestasjoner kan det hende at du ender opp med å bruke dobbelt så lang tid som du hadde tenkt fordi det viser seg å være et parti som er veldig lite fremkommelig eller du kan skade deg og måtte vente på hjelp en stund. Så å ha med mer vann enn du tror du trenger og litt ekstra næring er heller ikke dumt.

Når det gjelder å velge mellom drikkeblære og flasker har jeg to ganger opplevd å ha valgt feil. Jeg foretrekker å løpe med vannet på ryggen og bruker nesten alltid drikkeblære når jeg er ute på tur. Men på løp hvor du må fylle vann fra elver og bekker er det en dårlig løsning. Da må du nemlig ta ut hele reservoaret fra sekken, fylle på og få den tilbake i en sekk som er full av mat og klær og andre lure ting. Dette tar mye lengre tid enn å ha noen flasker som du har lett tilgjengelig i lommene foran på løpevesten og som det bare er å skru av korken på og dyppe nedi vannet. Men om det er nok av drikkestasjoner hvor du kan fylle på vann fra en vanndunk eller en kran så fungerer det fint med drikkeblære.

(Foto: Sylvain Cavatz)


Og næring da? Der er folk forskjellige. Noen sverger til å bare ta til seg flytende næring på løp, andre (sånn som meg) må ha i seg noe ordentlig mat. Det viktigste er at man har testet ut hva som fungerer på forhånd. Er man vant til å dytte i seg en bestemt type gels når man er ute på langturer til vanlig så tåler antageligvis kroppen å ta til seg det under en konkurranse også. Jeg vet at det kroppen min trives best med på langtur er et par grove brødskiver med gulost, litt nøtter, tørket frukt og kanskje litt sjokolade. På konkurranser bruker jeg Blocks med salt og koffein i tillegg. Også har jeg med en gel eller to om jeg blir lei av ting som må tygges. Dette vet jeg fungerer for meg og da er det det jeg fortsetter med. Jeg eksperimenterer ikke med ny næring på et sånt løp, for det frister lite å sitte i lyngen oppe på et fjell med mageknip... (apropos, det kan være lurt å ha med litt dopapir, sånn just in case).


Alt som skal være med bør være så lett som mulig. Det har kommet veldig mye bra på markedet av vind og vanntette klær som er beregnet på løping, men på lange løp hvor klærne kanskje skal være pakket i sekken mesteparten av løpet er det en stor fordel om klærne også er så lette som mulig og at de enkelt kan pakkes sammen så smått som mulig. Jeg har et sett fra inov8, Ultrashell waterproof jakke og bukse, som jeg er super fornøyd med. Veier nesten ingen ting og pakkes lett sammen til en liten ball i løpet av noen sekunder. Noe av det beste med dette settet er at det er gjennomsiktig sånn at du kan ha startnummer på innsiden. Du har nemlig ikke lyst til å lage hull i en dyr vind og vanntett jakke fordi du må feste startnummeret med sikkerhetsnåler, og dessuten kan du regne med at startnummeret i papir er fullstendig uleselig etter noen timer ute i regnvær hvis den sitter på utsiden av jakken...


Det samme gjelder ekstra klær generelt. En t-skjorte er ikke en t-skjorte. Jeg har noen lange og korte t-skjorter som er super lette (de veier ¼ av de fleste andre t-skjortene jeg bruker til løping). Det høres kanskje litt overdrevent ut å skulle spare inn noen få gram her og der, men saken er at de få grammene her og der utgjør en stor forskjell hvis du legger alt sammen til slutt.


Buff bør alltid være med. Det er et av de mest geniale plaggene som finnes. Uansett om du bruker den for å holde ørene varme, som hals eller gjør den om til en lue som du dynker den med vann og legger isbiter oppi for å kjøle deg ned på en varm dag.


Noe av det verste jeg vet er å fryse på hendene, så jeg har heller med meg et par vanter som jeg kanskje ikke får bruk for enn å bli nødt til å løpe en hel dag med kalde hender. En annen ting som er fint med vanter er at de beskytter hendene i klatrepartier hvor du må ta hendene til hjelp for å komme deg opp eller ned. Men så klart, er det 25 varmegrader og strålende sol så kan det hende at jeg lar vantene ligge igjen hjemme.


Og når vi først snakker om sol og varme; ta med deg en solkremstift med høy faktor på turen om du løper på sommeren og uansett hvilken tid på året på fjellet. Det er ikke kult å være solbrent i tillegg til super støl dagen etter et ultraløp. Og ikke glem solbriller og caps på solrike dager. Caps er forresten også et supert plagg når det regner for den holder vannet bort fra ansiktet.


Hodelykt er en fin ting å ha med i sekken. Det finnes mange lykter på markedet og selv har jeg 4 forskjellige hodelykter. To av dem er til trening. De har bra lys, er oppladbare og sitter godt på hodet. Men de veier en del. Jeg har ikke lyst til å bære med meg en tung lykt gjennom hele dagen på et løp. Derfor har jeg to lykter til løp, en super lettvekter som er bitte liten og som er en nødlykt, den tar jeg med hvis jeg regner med å være i mål før det blir mørkt, men trenger å ha med en i tilfelle noe skulle skje. Også har jeg nå skaffet meg en lett lykt med bra lys som har vanlige batterier. Det er denne lykten (med ekstra batterier så klart) som blir med meg på tur til Sardinia. Jeg er usikker på hvor mange timer jeg kommer til å løpe i mørket, men jeg er veldig sikker på at jeg ikke har lyst til å risikere at hodelykten går tom for batteri mens jeg er ute og løper, for på dette løpet er det mange bratte partier hvor jeg ikke har lyst til å blingse på stien.


Og så kommer vi til selve pakkingen av sekken. Her gjelder det kort og godt å legge det tyngste og det du tror du mest sannsynlig ikke kommer til å få bruk for nederst. Nød folien kan for eksempel legges lengst nederst og inntil ryggen. Det samme kan førstehjelpsutstyr og hodelykt dersom du ikke regner med at du kommer til å få bruk for den på turen. En av de tingene jeg liker med Inov8 Race Elite 10L vesten min er at den har glidelås som gjør at også det som ligger lengst nede i sekken er lett tilgjengelig. De tingene du regner med å få bruk for å ta ut av sekken tidlig i løpet bør ligge så langt oppe som mulig. Alt av klær bør pakkes i plastposer for skulle du trenge å kle på deg ekstra under løpet fordi det regner og er surt så er det ikke noe morsomt å dra frem en klissvåt langermet t-skjorte fra sekken. Poser er også lurt for å holde orden på ting generelt. En pose til å ha næringen samlet i gjør det både lettere for deg å finne det du vil ha av næring raskt og du unngår søl på resten av innholdet i sekken om det skulle gå hull på en pakke med gel.


I lommene foran på sekken har jeg det jeg vet jeg kommer til å bruke; næring for en bestemt tid, eventuelt vannflasker om jeg løper med det og mobiltelefon.

(Jeg tar med et sett med tenner, bare sånn i tilfelle...)


Jeg merker selv at jeg blir litt svett bare av å skrive om pakkingen, for jo lenger jeg skiver, jo fullere og tyngre blir sekken, men faktisk så er sekken min mye lettere, (og det er mye mer system i den), på en dag jeg løper løp enn de dagene jeg er ute på kosetur i skogen. Jeg drasser ofte med på mye rart og det fine med det er at jeg er vant til å løpe med litt vekt i sekken.


Jeg har helt sikkert glemt et eller annet som mange andre tenker er viktig, men jeg tror at jeg har fått med alt det jeg selv synes er viktig. Og helt til sist; det er lov å spørre andre om råd. Skal du løpe et spesielt ultraløp og vil forsikre deg om at du har med det du trenger i sekken så spør noen som har løpt løpet eller noe som ligner før.


Lykke til med pakkingen!


(Og om du har lyst til å følge med på hvordan det går med pakkingen min og andre forberedelser frem mot UTSS så kan du følge med på storyen min på Instagram i dagene fremover).

Publicerat: 2018-09-26 22:13 Kommentarer (0)



Trysilrypa 2018; Da jeg satte ny løyperekord på årets fineste terrengløp for damer

(Foto: Ola Matsson)

Årets Trysilrypa ble en skikkelig opptur etter noen uker med dårlig form. Jeg hadde slitt med vondt i både en skulder og et kne og etter å ha fjernet en visdomstann ble det ytterligere noen dager med lite trening og en følelse av at ingen ting gikk min vei. På KK-Mila løp jeg et sekund saktere enn i 2017 (og i fjor måtte jeg faktisk stoppe opp halvveis for å knyte skolissene mine), så forventningene til meg selv før Trysilrypa var ikke veldig høye. Det gjorde også utfordringen med å skulle bestemme meg for om jeg skulle løpe Trysilrypa 6 eller 13 km mye enklere. Nå hadde jeg en god unnskyldning for å velge den korte løypa som går over en av de vakreste plankestiene jeg vet om. Dessuten så jeg frem til å løpe et raskt terrengløp, ingen av terrengløpene jeg har løpt i år har vært kortere enn 21 kilometer og de har som regel hatt strekninger hvor det føles som om man beveger seg i skillpaddefart. Nå ville jeg kunne gi alt fra start, ikke holde igjen eller trenge å planlegge hvordan jeg skulle disponere kreftene.

Jeg har løpt traseen til Trysilrypa kort 2 ganger, likevel hadde jeg ingen tanker om hvor fort jeg ville kunne klare å løpe runden under et løp. For de gangene har jeg jo tatt bilder, kost meg med det vakre fjellandskapet og ikke brydd meg om tiden. Denne gangen ville jeg gi alt, teste meg selv skikkelig. Jeg følte at kroppen hadde hentet seg litt inn igjen og at kneet ikke føltes så aller verst, men da Sara begynte å snakke om at hun hadde troen på at jeg kunne slå den gamle løyperekorden på litt over 30 minutter Hadde jeg mine tvil. For selv om trysilrypa 6 km har en ganske snill høydeprofil og mesteparten av tiden går på grusvei har den noen seige partier som stjeler mye energi. Det har også noe å si hvor vått det er for den siste delen av Trysilrypa kort kan bli gjørmete og krevende om det har regnet mye.

Lørdag morgen lå tåken tykt over fjellet. Det blåste, men var på ingen måter så kjølig som i 2017 og jeg bestemte meg for at det var shorts vær. Vi dro tidlig opp til Rypeteltet på Fageråsen. Jeg liker å ha god tid når jeg skal løpe løp, kunne varme opp, skifte og knyte skolissene mine uten å føle at jeg stresser. Jeg trenger også godt med tid til å varme opp før et så kort løp. Vanligvis løper jeg igjennom traseen i et veldig rolig tempo før jeg skal løpe et 5 km løp. Da får jeg både et bilde av hvordan forholdene er og det gjør at jeg blir mentalt forberedt på løpet. Denne gangen valgte jeg å bare løpe opp til plankestien før jeg snudde og løp ned igjen. Jeg møtte på flere løpere som varmet opp, alltid smilende fjes og vennlige hilsninger.

Tilbake i startområdet var stemningen stigende. Det strømmet på med ryper som skulle ut og løpe, gå raskt eller langsomt over fjellet. Jeg dro av meg overtrekks klærne og dyttet i meg en banan. Næring er ikke noe mindre viktig fordi man skal løpe et kort løp.

Nå gjenstod det bare å gå på do en siste gang, sjekke at skolissene var knytt og festet så godt at man nesten måtte bruke knipetang for å løsne dem igjen og å ta noen få stigningsløp for å forberede kroppen på den litt brutale starten av Trysilrypa. Også stelte jeg meg sammen med alle de andre spreke damene på startstreken.

Ved siden av meg på startreken stod fjorårets vinner av Trysilrypa 6 km. En ung og energisk lokal langrennsløper som fortalte meg at hun hadde kommet i mål på litt over 31 minutter året før. Ja, da skal det godt gjøres at jeg kommer inn på 30 tenkte jeg for meg selv.

(Foto: Ola Matsson)

Starten gikk og jeg så at flere jenter løp forbi meg. Jeg hadde bestemt meg for å ikke brenne av kruttet på de første 300 meterne som jeg alltid klarer å gjøre, foran meg hadde jeg en lang bakke som ville kreve sitt og jeg satset på å ta igjen folk på vei oppover. Det gjorde jeg også. Det tok ikke lang tid før jeg tok ledelsen og da jeg nådde toppen av den over 1 kilometer lange bakken hadde jeg fått et godt forsprang. Så ventet det en lang og lettløpt strekning på grusvei og planker og bare rett frem og nedover. Altså ikke det jeg er best på. Jeg visste at jeg måtte holde tempoet oppe, for det er som regel på disse strekningene de jeg har løpt forbi i oppoverbakkene tar meg igjen. Det var vanskelig å se hvor langt bak løper nummer to var, for sikten var dårlig. Plankestien så ut til å ende i ingenting og jeg fikk følelsen av å være helt alene oppe på fjellet, midt i tåka og med vind som dekket over alle andre lyder. Nå hadde det begynt å regne også og det var skikkelig motvind der jeg løp over myren som jeg vet er utrolig vakker. Jeg så ingen andre mennesker, hverken foran meg eller bak meg og jeg siden alt jeg så var hvit tåke var det bare klokken min som ga meg en pekepinn på hvor langt jeg hadde løpt og hvor langt jeg hadde igjen.

Selv om jeg har løpt denne traseen tidligere ble jeg nå mer og mer usikker på om jeg var på riktig vei, for plutselig syntes jeg at jeg hadde løpt nedover så lenge og at det var lenge siden jeg hadde sett noen merker. «Har jeg løpt forbi stedet hvor jeg skal ta av på sti inn til venstre?» spurte jeg meg selv panisk. Men jeg kom frem til at jeg ikke kunne ha klart å løpe forbi merkingen, det måtte jo stå noen folk der eller være skikkelig godt merket når det var løp. Og plutselig senset jeg at jeg hadde en løper bak meg. Så jeg fortsatte nedover og endelig dukket det opp både mennesker, merking og drikkestasjon. Her ble jeg heiet forbi og straks etterpå løp jeg inn på stien. Dette partiet hadde jeg både gruet og gledet meg til. Stien er morsom å løpe på, akkurat passe teknisk med både stein, gjørme og lyng. Men her går det først oppover en lang stund, og dette er en oppoverbakke som ser helt harmløs ut, men som i realiteten suger kreftene ut av deg. Nå som det var tåkete klarte jeg heller ikke å se hvor langt det var igjen til toppen og det var stunder da jeg hadde mest lyst til å gå. Men når jeg så på klokken og oppdaget at en løyperekord var innenfor rekkevidde bet jeg tennene sammen og ga det jeg hadde opp bakken og før jeg visste ordet av det var jeg på vei nedover mot målområdet. Dette er helt klart det morsomste partiet av Trysilrypa kort, det føltes som om jeg fløy nedover og jeg nøt hver meter det siste stykket inn til mål.

(Foto: Ola Matsson)

Det ble ny løyperekord med tiden 29:42. Damen som jeg så vidt hadde sett på vei ned mot drikkestasjonen hadde jeg løpt ifra igjen i den siste oppoverbakken, men hun kom inn under et minutt etter meg. Jeg heiet henne og dame nummer 3 inn over målstreken.

Så kom Sara løpende og ga meg en god klem. Det er så utrolig fint å bli møtt på den måten når man kommer i mål! Og siden jeg vet hvor viktig det er å bli tatt imot når man kommer i mål ble jeg stående å heie inn resten av rypene som løp 6 kilometeren og etter hvert kom også de første damene som hadde løpt Trysilrypa 13 km i mål.

Men man blir fort kald når man har løpt raskt, er svett og været er litt kjølig så etter hvert kjente jeg behovet for å få meg en dusj og kle på meg varmere klær. Jeg var super fornøyd med egen innsats og svevde vel litt på en sky da jeg gikk av sted til garderoben. Jeg fikk varmen i meg igjen og kledde godt på meg før jeg gikk tilbake til målstreken og heiet inn resten av løperne. Etter fjorårets Trysilrypa hadde jeg lært viktigheten av å ha med gode og varme klær til etter løpet.

Så var det premieutdeling, og Trysilrypa er kjent for å ha fine premier så jeg gledet meg til både premie for klasse seier og pengepremier for 1.plass og løyperekord. For meg er ikke det å vinne løpet jeg løper som er viktigst, men jeg skal ikke nekte for at det er utrolig morsomt å stå på pallen og motta en fin premie.

Trysilrypa var, kort oppsummert, et like fint arrangement i år som i fjor og er et løp jeg anbefaler varmt til alle jenter som liker å løpe i terreng. Og til alle de som tror at de ikke er terrengløpere, men som tør å utfordre seg selv litt.

Bli med på moroa neste år! Meld deg på HER – rabattert pris ut oktober!

Publicerat: 2018-09-20 22:49 Kommentarer (0)



Utstyrsguide til høstens terrengløp

Høsten nærmer seg og Runner’s World Trysilrypa terrengløp er rett rundt hjørnet. Og for meg gjennstår det bare noen få treningsturer og å pakke baggen med alt jeg trenger for en helg oppe i det vakre høstfargede Trysilfjellet. Jeg gleder meg skikkelig, for dette kommer til å bli en helg fylt med masse løping, god mat, spa og mye annet moro.

Så hva trenger man egentlig for å løpe et terrengløp på høsten? Dette vil variere veldig ut ifra vær, type terreng og løpets lengde. I dette innlegget vil jeg fokusere på hva man trenger av utstyr for å løpe kortere terrengløp i fjellet, slik som Trysilrypa. (Utstyr og pakking til ultra distanser i terrenget er en liten vitenskap i seg selv som jeg skal ta meg tid til å skrive litt om senere i høst). Noen vil kanskje si at man ikke trenger noe annet for å løpe et terrengløp enn om man skal løpe et vanlig gateløp, men forskjellen på å løpe i terreng og å løpe på asfalt er mange. For det første at underlaget kan være krevende. Ofte er det ujevnt underlag med gjørme, steiner og røtter som kan bli skikkelig glatte på våte dager. I terrengløp, og spesielt de som foregår på fjellet, kan også været være en utfordring. Vær og temperatur kan endre seg raskt på fjellet og kan gå fra strålende solskinn og sommertemperatur til sterk vind og iskaldt regn på kort tid. Selv har jeg erfart å måtte bryte et løp fordi jeg rett og slett ble for kald. Den opplevelsen lærte meg virkelig å ha respekt for været i fjellet.

Her kommer noen tips til klær og utstyr til Runner's World Trysilrypa terrengløp og andre terrengløp som går på høsten, (eller tidlig på våren), hvor man forventer å bruke under 2 timer på løpet.

Sko:

Terrengsko finnes etter hvert i utrolig mange varianter. Man får alt fra de mest minimalistiske barfot skoene til de mest maksimalistiske skoene med veldig tykk såle og masse demping. I de beste løpebutikkene finner du sko for tørre stier, sko for våte stier, sko for myke stier og sko for harde stier. Og selvfølgelig sko for kombinerte stier. Du kan lese mange forskjellige sko tester i magasiner og på internett og spør du rundt om hva som er den perfekte terrengskoen vil du også oppleve å få mange forskjellige svar. Selv har jeg en klar favoritt når det kommer til terrengløp i fjellet hvor jeg kan komme utfor våt og glatt stein, myr og gjørme. Inov8 X-talon230 gir meg god kontakt med underlaget, har et supert grep og beskytter foten min mot spisse steiner og andre ting jeg kan tenkes å tråkke på eller sparke borti.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Det som gjør det litt ekstra vanskelig med terrengsko er at du ikke får testet selve grepet når du er i butikken, så selv om skoen sitter bra på foten og føles grei ut å løpe med er det lurt å spørre de som jobber i butikken om de kan fortelle litt om grepet. Og dropp for all del sko med Goretex. Plumper du uti en vannpytt er det bedre å ha en sko som slipper vannet ut enn å løpe resten av løpet til lyden av skvulping fra skoene dine.

Uansett hvilken sko du velger er del lurt å teste ut skoen på forhånd. Kjøp skoen i god tid før løpet og sørg for å ha fått løpt med dem på en regnværsdag i terreng som ligner på det du skal løpe i når du løper løp. Så slipper du å få en uheldig overraskelse på selve løpsdagen.

Sokker:

Det er mange forskjellige løpesokker på markedet og man får etter hvert noen favoritter. Jeg bruker tekniske sokker eller ull, alt ettersom hvilken temperatur jeg skal løpe i. Bomull sokker anbefaler jeg ikke til løping og spesielt ikke til løping i terreng hvor du risikerer å bli bløt på føttene. Sokkene bør sitte godt på foten og ikke ha sømmer som irriterer på noen måte.

Klær:

Når det gjelder klær er det lurt å være forberedt på det meste. På kortere løp trenger man jo ikke å ha med seg ekstra klær mens man løper, men jeg anbefaler at man har med en bag med tørre klær til å skifte rett etter løpet og gjerne noen overtrekks klær som du kan ha på før løpet som gjør at du holder deg varm og tørr selv om det skulle regne og blåse kaldt.

Det viktigste er å holde seg varm og tørr på overkroppen, har man investert i en god vind og vanntett jakke gjør det ikke så mye om du blir litt kald på beina. Beina er jo de som gjør mest arbeid når man løper og de blir ikke like fort kalde som overkroppen. Selv løper jeg gjerne i shorts til det er en 7-8 grader ute. Jeg begynner å bruke jakke, buff og vanter lenge før shortsen legges bort for vinteren. Men det er lurt å ha et alternativ hvis det skulle bli skikkelig kaldt. For noen dager er det rett og slett for kaldt å bruke shorts, og da er det lurt å ha en god løpetights. Og ja, det finnes gode vann og vindtette løpebukser også, om du virkelig ikke har lyst til å bli våt.

Det er ikke noe morsomt å fryse, men man må samtidig huske på at man blir varm av å løpe, så det er lurt å tenke at det er greit å være litt kald de første 2-3 kilometerne, for det er heller ikke noe godt å være alt for varm når man skal løpe et løp. 

Skal man ha seg en god vind og vanntett jakke til terreng løping så bør man se etter en jakke som er lett og ledig og som puster godt. Du må kunne bevege overkropp og armer fritt når du løper i terrenget og om det er en jakke som puster for dårlig vil du oppleve å bli klam, noe som igjen kan føre til at du blir kald. De dagene det bare blåser holder det med en tynn vindjakke, disse er ofte lettere og puster bedre enn de vanntette jakkene.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Under jakken har jeg en lang eller kortermet t-skjorte i teknisk materiale eller ull. Aldri bomull. (Hvis det er en skikkelig fin og varm høstdag uten vinn og regn trenger man selvfølgelig ikke å løpe med jakke).

Buff er etter min mening et av de mest geniale løpeplaggene som finnes. På de kaldeste dagene har jeg gjerne to buffer, en rundt halsen og en på hodet. Det fine med en buff er at det er lett å ta en buff av og på for å regulere temperaturen. Det skal ofte ikke mer til enn å ta buffen man har i halsen av og feste den på håndleddet for å oppnå en mer behagelig temperatur. Og blir det kjølig igjen på neste fjelltopp er det lett å dra buffen over hodet igjen.

(Foto: Arrangør Österlen Spring Trail)

Det er veldig individuelt hvor kald man blir på hender og føtter. Selv er jeg av typen som løper rundt med polvotter så fort gradestokken bikker over på minussiden. Er det mellom 0 og 7 grader og jeg forventer å bruke mer enn en time på løpet trenger jeg vanter. Og om det i tillegg regner tar jeg i bruk de vanntette løpevottene mine.

(Foto: arrangør Hornindal Rundt)

På løp der man regner med å bruke under to timer på å komme i mål trenger man ikke å ha med seg sekk med mat og drikke. Spesielt ikke på løp hvor det er mat og drikkestasjoner underveis. Det blir bare ekstra vekt å dra med seg. Det samme gjelder for mobiltelefon, den er ikke nødvendig å ha med så lenge ikke det er pålagt fra arrangøren. Og sitter du nå og tenker at «jeg må jo ha med meg mobiltelefon, for ellers får jeg ikke hørt på musikk», så er rådet mitt å droppe musikk på øret. Man får med seg så mye mer av selve løpet, naturen, heiing og oppmuntring fra tilskuere og andre løpere når man løper uten musikk på øret.

Så nå gjenstår det bare å ønske lykke til med høstens terrengløp. Også håper jeg å se så mange spreke damer som mulig i startområdet i Fageråsen lørdag 8 september!

Er du med?

Publicerat: 2018-08-30 22:28 Kommentarer (0)



Meråker Mountain Challenge, NM i terreng ultra

Etter å ha løpt Hornindal Rundt 38km i juli følte jeg meg klar for å løpe et lengre fjell løp. En jeg møtte i Hornindal hadde tipse meg om Meråker Ultra Challenge som var NM i terreng ultra i år. Jeg følte vel kanskje at jeg ikke hadde noe å gjøre i et NM riktig enda, men etter hvert som dagene gikk var det flere som foreslo det samme og da også klubben min Bøler IF Friidrett syntes det var en god ide at jeg dro til Meråker kjøpte jeg flybillett og meldte meg opp på det 70 kilometer lange løpet med nesten 4000 høydemetre.

(Foto: Arne Brunes)

Liss stod og ventet på meg da jeg ankom Værnes lufthavn. Etter å ha plukket opp bagasjen min hoppet vi inn i bilen til Tommy, som er med og arrangerer løpet, og satte kursen mot Meråker. I løpet av den 45 minutter lange kjøreturen ga Tommy oss en god gjennomgang av traseen og kom med gode tips og råd. Vi kunne forvente oss mye myr, spesielt den første tredjedelen av løpet, sleipe svaberg, bratte bakker og noen partier var ofte utsatt for tåke, spesielt utover på kveld og natt. Tommy fortalte at både han og Hallgeir sverget til piggsko når de løp i dette området, og da forstod både Liss og jeg at vi kanskje hadde valgt å ta med feil sko. Jeg hadde valgt bort X-talon230 som har det beste grepet på nettopp glatte fjell, myr og gjørme mot de super komfortable Trailtalon290, som jeg vet jeg kan løpe med i evigheter uten å få vondt, men som ikke har en fult så aggressiv såle som jeg forstod at jeg burde ha når jeg skulle løpe i fjellene i Meråker. Men det var det ikke noe å gjøre med nå, man fikk bare ta det litt rolig i de glatteste partiene.

Vi kom frem til Teveltunet Fjellstue og fant hytte nummer 10 som vi skulle dele med en fin gjeng fra Romerike Ultraløper klubb. Jeg trakk det korteste strået og fikk overkøya på rommet som Liss og jeg skulle dele. Vi forstod begge at det å komme seg ned derifra søndag morgen ville kunne by på problemer.

Vi plukket opp startnummerene våre og gikk for å spise middag.

Det ble en trivelig kveld med god mat, quiz og til slutt løpsmøte med energiske Hallgeir før vi gikk tilbake til hytta og gjorde alt klart for morgendagens løp. Sekker ble pakket med næring, klær og utstyr. Klær ble lagt frem og startnummer ble festet. For lørdag morgen ville det ikke være tid til slikt, da ville det bare være å få på seg klær, gå på do, spise frokost og hive seg i bussen som hadde avgang klokka 06.45.

I bussen på vei til startområdet ble det sendt rundt en liste hvor man skrev under på at man ble fraktet med RIB det siste stykket til startområdet på eget ansvar. Og altså, i hvor mange løp er det å bli fraktet i båt (eller helikopter) eneste mulighet for å komme seg frem til start? Det syntes i hvert fall jeg var ganske tøft!

Det ble litt venting ved brygga mens folk ble kjørt over med RIB til Guddingsvika og da det endelig var vår tur fikk Liss og jeg sitte på første rekke og nyte en herlig frisk båttur i høy hastighet over Feren. Og om du ikke hadde våknet ordentlig enda, så ble du garanter våken etter denne turen!

I Guddingvika ble vi tatt imot av Hallgeir og noen soldater fra 1700-tallet og da starten gikk klokka 09.00 var det selvfølgelig til lyden av et kanonskudd.

Vi startet rett på en oppoverbakke, men så kom vi litt opp i høyden og da var det et kort stykke et nokså flatt og lettløpt parti frem til stigningen opp til første topp; Hermannsnasen. Jeg hadde hengt meg på Odd Edøy som holdt et tempo som passet meg bra, akkurat litt fortere enn hva jeg syntes var komfortabelt, og var oppe på toppen før jeg visste ordet av det. Jeg var blitt klok av skade etter Hornindal Rundt og viste at det å få i meg næring jevnt og trutt helt fra start var viktig. Så jeg tok med meg et par Caprisonner og en brødskive i hånden og begynte på nedstigningen. Nå tok Henriette meg igjen og vi holdt følge et lite stykke mens vi løp igjennom et vakkert morene landskap som etter hvert gikk over i myr, myr og mer myr. Denne strekningen hadde lite stigning, men var like vel tung, for det er tungt å løpe i myr. Vi fikk også følge av Liss og da Henriette forsvant av sted foran oss var jeg heldig som fikk ha selskap av Liss mye av tiden før vi begynte med stigningen opp mot topp nummer to. Jeg gledet meg til å komme opp på toppen, der skulle jeg fylle på med vann og få i meg litt mer mat, så turen opp til Storsjøhøgda gikk fort. Men da jeg kom til toppen og hadde tatt av meg vesten og gjort klart for å få påfyll av vann i drikkeblæren fikk jeg beskjed om at de hadde gått tom for vann. Det var nedtur, men ikke noen katastrofe, for jeg hadde fortsatt litt vann i sekken og hvis jeg tok med meg et par Caprisonner ville det holde frem til neste topp, Kjølhaugen, som ikke var mer enn 5 kilometer unna. Jeg spurte hvor mange damer jeg hadde foran meg og stusset veldig da de svarte at jeg var dame nummer 3. De to damene som var foran meg var Henriette og Katharina, men hvor ble det av Liv Richter? Jeg hadde trodd at hun hadde ligget så lang foran meg helt fra start og at det var derfor jeg ikke hadde sett noe til henne.

Det spørsmålet trengte jeg ikke å tenke for lenge på, for nå begynte jeg på den første skikkelig utfordrende nedstigningen på denne turen og mens jeg stod og vurderte om det var best å ake nedover på rumpa eller om jeg skulle snu meg og klatre baklengs ned hoppet to fjell geiter med lyse hestehaler og staver i full fart rett ned den bratte fjellskrenten. Utenfor stien. «Der var Liv ja» sa jeg til meg selv og de i bunnen av bakken før jeg hadde bestemt meg for at det beste var å ake ned på rumpa.

(Foto: Svein Andre Hals)

Nå tok også Liss meg igjen og det var fint å få litt selskap igjen, selv om det bare var for en kort stund. For kort tid etter at vi begynte på klatringen mot løpets høyeste topp, Kjølhaugen med sine 1248 moh, forsvant hun bak meg igjen. Her kjente jeg virkelig på savnet etter sko med en mer aggressiv såle, for nå var det bare vått og glatt svaberg hele veien opp til toppen. Dessuten ble det mer og mer tåkete jo høyere opp jeg kom og etter hvert begynte det også å regne. Omtrent halvveis opp til toppen møtte jeg på en mann som gikk barbeint. Etter å ha forhørt meg om at alt var bra med ham og at dette var noe han gjorde frivillig, (hver sin smak), så klatret jeg av sted videre. Det gikk langsomt, for det var veldig sleipt og jeg holdt på å skli flere ganger. Her følte jeg meg for første gang skikkelig ensom på turen. Jeg så bare tåke og glatt stein rundt meg og her oppe begynte jeg å bli både kald og våt. Men så var jeg plutselig oppe og fremme ved tredje matstasjon. Som også hadde gått tom for vann. Denne gangen ble jeg på gråten, jeg hadde tømt vannblæren min og gledet meg til vann etter all den søte Caprisonnen jeg hadde presset i meg siden forrige matstasjon.

«Det er bare å fylle vann i bekken rett nedi her» sa funksjonærene som betjente matstasjonen. Nei, med drikkeblære er det ikke bare å fylle på i bekker og småvann, det hadde jeg lært i Hornindal. Og nå gikk det opp for meg at jeg ikke kunne forvente å få vann på neste matstasjon heller. Så jeg puttet en Caprisonne i hver sidelomme på vesten min etter å ha dratt på meg den vind og vanntette jakka mi og buff. For nå var det kjølig.

Redningen ble Liss, som tok meg igjen på vei nedover. Jeg var glad for at jeg ikke var alene her for nå var det både tåkete, vått og enda brattere enn det hadde vært ned forrige fjelltopp.  Vi akte på rumpa mer enn en gang og heldigvis var det skrudd inn små trinn i fjellet noen steder, for ellers hadde vi nok ikke kommet oss ned helskinnet. Men da vi hadde kommet oss ned det bratteste partiet kom vi ut av tåken og det vakre fjellandskapet med et vakkert lite vann åpenbarte seg. Og nå ble det fort veldig varmt så jeg vrengte av meg jakke og buff og tok i stedet på meg en caps. Været skifter fort oppe i fjellet.

Da vi hadde kommet oss helt ned stoppet vi ved det lille vannet. Liss fylte sine flasker og helte vann fra dem over i drikkeblæren min. Så jeg la av sted oppover mot topp nummer 4 med 2 liter friskt fjellvann på ryggen og et mye bedre humør.

(Foto:Svein Andre Hals)

Jeg mistet Liss igjen på vei oppover mot Litjkjølhaugen og etter det så jeg henne ikke mer på hele turen. Endelig var det en lettløpt nedoverbakke og nå kunne jeg bar la beina gå av seg selv mens jeg nøt det vakre fjellandskapet. Nå begynte jeg å glede meg til å komme frem til Angeltjønnhytta hvor det ble servert sodd. Der hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle stoppe opp og spise litt ordentlig og gå en tur på do. Angeltjønnhytta skulle komme litt over halvveis jeg hadde regnet ut at det måtte være et sted mellom kilometer 36 og 38. Men før jeg kom frem dit skulle jeg over 3 topper til; Rundfjellet, Blåberga og Midtiklumpen. Og ned og opp noen dype kløfter og over myr og bekker. Men nå gikk det for det meste fint å løpe i nedoverbakkene og helt frem til kilometer 38 hadde jeg det helt fint i både kroppen og hodet. Beina fungerte og jeg følte meg ikke sliten. Jeg innbilte meg at jeg kunne lukte sodden på Angeltjønnhytta, for nå måtte jeg være der hvert øyeblikk tenkte jeg. Inntil jeg så skiltet som fortalte meg at det var 3 kilometer igjen til hytta. Det ble 3 veldig lange kilometere og de gikk fryktelig tregt.

Men da jeg endelig kom frem til hytta ble jeg tatt godt imot, jeg løp på do og så kastet jeg i meg en porsjon sodd som smakte helt fantastisk. Også fikk jeg cola! Det smakte fantastisk. Her fikk jeg også fylt drikkeblæra med vann og så tok jeg med meg noen energibarer og trasket av sted videre. Hele oppholdet på Angeltjønn var den lengste pausen min på hele turen og den hadde vart i mindre enn 10 minutter og jeg dro av sted derifra med friskt mot. Men så møtte jeg den berømte veggen. Alt kjentes tungt, beina ville ikke løpe og jeg begynte å lure på hva i himmelens navn å rike det var jeg holdt på med. Å løpe 70 kilometer, opp og ned en haug med fjell, midt i villmarken hvor jeg til og med kunne risikere å møte på bjørn!? Og det gikk opp for meg at dette ikke var hva folk flest ser på som en normal hobby. Og da jeg nærmet meg Kjerringfjellet og så hvor bratt det var ble jeg helt sikker i min sak; dette var galskap.

Opp Kjerringfjellet krabbet jeg mer enn jeg gikk, og jeg er ganske sikker på at stølheten jeg kjente i overarmer og skuldre i dagene som fulgte skyldes denne delen av løpet. Jeg fortsatte oppover, var for sliten til å egentlig tenke så mye over hvor bratt det egentlig var. Jeg fokuserte bare på å komme meg opp.

Men da jeg nådde toppen og fikk i meg noen nøtter og litt mer cola kjentes alt mye lettere igjen. Nå var det bare en topp igjen viste jeg og både turen ned fra Kjerringfjellet og turen opp til Huva gikk overaskende bra. På Huva ble jeg tatt imot av en blid gjeng som kunne fortelle meg at det bare var 12 kilometer igjen til mål. Jeg ble overasket, for ifølge klokken min hadde jeg bare løpt 50 kilometer. Og jeg hadde ikke løpt i 10 timer en gang. Nå forstod jeg at jeg kom til å kunne komme i mål på under 11 timer, og målet mitt hadde vært å gjennomføre på 12 timer. Herfra gikk det bare nedover og jo nærmere jeg kom mål jo lettere ble det å løpe. Jeg passerte flere slitne ultraløpere og også noen maraton løpere. Nå kjentes beina lette og jeg nøt det siste stykket med sti. Her var det lagt ut planker og klopper og DNT skilt. Jeg husker ikke helt når stien gikk over til grusvei og når grusveien gikk over til asfalt, men jeg husker at jeg plutselig stod litt rådløs ved noen togskinner og lette etter merker som viste veien videre. Jeg hadde vent meg til å se etter hvite pinner og det tok litt tid før jeg forstod at de to store flaggene med skriften «Meråker Mountain Challenge» skrevet med stor skrift som stod på den andre siden av togskinnene viste veien videre.

Det siste stykket gikk fort og de siste hundre meterne inn mot målstreken følte jeg meg sterkere enn noen gang før. Og da jeg kom i mål var jeg lykkelig. Jeg regnet med at jeg hadde kommet på 5. plass, for jeg hadde hverken løpt forbi noen damer i ultra klassen eller blitt forbiløpt av noen damer etter at Liv og venninnen hennes suste forbi meg etter topp nummer to.

Jeg ble tatt imot av Henriette som hadde kommet i mål nesten to timer før meg til en soleklar 1. plass og en løyperekord (8:53:59) som neppe blir slått med det første.

Hele tracking systemet var nede og jeg fikk ikke svar på hverken hvilken plass jeg hadde kommet på eller hva den offisielle tiden min hadde blitt, så jeg gikk opp til hytta for å ta en dusj og regnet med at resultatene var klare da jeg var ferdig. Det tok ikke lang tid før Liss også kom inn døra.

(Fint med en dusj nå...)

Mens jeg dusjet sjekket Henriette resultatene og kunne fortelle meg at jeg hadde kommet på 5. plass. Liv Richter og venninnen hennes Vilde Buhrkall hadde tatt sølv og bronse i årets NM i terreng ultra. De også på imponerende tider.

Liss hadde løpt seg til en gullmedalje i klassen 40-44

og etter hvert som de andre løperne i Romerike Ultraløperklubb kom i mål var det en sliten men veldig fornøyd gjeng som satt rundt bordet og spiste Sodd og drakk øll og delte erfaringer og morsomme historier fra dagens eventyr i fjellene i fantastiske Meråker.

Publicerat: 2018-08-08 22:44 Kommentarer (0)



Spontantur til fjells for å løpe Blefjells beste

Da jeg torsdag for litt over en uke siden oppdaget at jeg hadde både jobb og barnefri til helgen bestemte jeg meg for å reise til fjells for å løpe litt. Jeg sendte Elisabeth Borgersen en melding for å høre om hun hadde lyst til å bli med på tur, men hun skulle løpe Blefjells beste den helgen, så hvorfor ikke bli med dit?

Jeg fikk meldt meg på og ordnet med overnatting på Solum gård hvor det i år skulle være løpercamp med mulighet for overnatting, mat og transport til startområdet og så pakket jeg racing-baggen min og dagen etterpå, klokken 15.00 hoppet jeg inn i bilen til Jørgen som var så snill å tilby skyss opp til Blefjell.

Jørgen og passasjer nummer to (unnskyld! Har glemt navnet ditt…) skulle begge løpe ultradistansen på 57km. Jeg hadde meldt meg på halvmaraton distansen, for jeg gikk med planer om å delta i NM i terreng-ultra bare to uker senere. Så for meg ville Blefjells beste bli siste skikkelige hardøkt før Meråker Ultra Challeng.

Det tok ikke lang tid å kjøre til Solum gård, og vi var oppe i god tid til å hente startnummer, prate litt med arrangørene og se oss om på gården før det ble servert middag på låven.

Chilli con carne laget på elgkjøtt (og en vegetarvariant for de som ikke spiser kjøtt) gikk ned høykant. Det er jo viktig å fylle opp lageret godt før man skal løpe langt.

Praten gikk lett rundt bordet, og tips og erfaringer ble delt broderlig før de fleste tok en tidlig kveld. Ultra løperne skulle veldig tidlig av sted neste morgen og vi som skulle løpe de kortere distansene hadde også lyst til å stille uthvilt til start neste dag.

Det ble ikke mye søvn på meg den natten. Men det har jeg vendt meg til at jeg ikke får før løp, så jeg stresset ikke så mye med det. Jeg stod opp tidlig, gjorde meg klar, ønsket ultra løperne lykke til og tok meg god tid til å nyte den deilige frokosten.

På morgenen var det behagelig friskt, nesten litt kjølig, så jeg hadde et lite håp om at det ikke skulle bli alt for varmt oppe på fjellet. Men allerede da jeg trasket oppover bakken mot hytta til Mona, der start og målområdet var, forstod jeg at dette ville bli et varmt løp.

Jeg hentet race trackeren min, fant meg et sted å legge tingene mine og hilste på litt folk før jeg varmet opp. Jeg merket at kroppen syntes det var tungt i varmen og at magen ikke var som den pleide, men jeg var likevel optimistisk da jeg stod klar på startstreken sammen med alle de andre løperne. Og da starten gikk løp jeg av sted i en, som vanlig, alt for høy fart.

Det tok ikke lang tid før vi kom inn på sti med terreng jeg føler meg komfortabel i. Røtter, steiner, mykt og godt. Og en del oppover. Jeg slapp forbi noen av de raskeste gutta, men holdt meg i teten i dameklassen et stykke. Men rett før vi for alvor skulle begynne ordentlige på stigningen ble jeg tatt igjen av en dame. Jeg så raskt at dette ikke var noen jeg ville klare å holde følge med i dag, for allerede nå kjente jeg at kroppen hadde lyst til å kaste inn håndkleet. Vi hadde nå løpt litt over 3 kilometer og det gjenstod nesten 18 kilometer. «Takk og lov at jeg ikke løper ultradistansen i dag» tenkte jeg, for nå som det gikk brattere og brattere oppover kjentes beina som bly og jeg var kvalm. Å få i meg noen form for næring bortsett fra sportsdrikken jeg hadde i drikkeblæren kunne jeg bare glemme.

Men jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av det, om jeg så måtte gå i hver eneste oppoverbakke.

Og det gjorde jeg. Jeg gikk og jeg gikk, med litt tempo så klart, og jeg kom meg opp på hver eneste topp og klarte å nyte utsikten innimellom. Noen ganger hadde jeg følge av andre løpere, men mye av tiden løp jeg for meg selv.

Den fineste delen av løpet var et parti mellom to av toppene hvor man fikk flott utsikt mot Gaustadtoppen. Der oppe var det også litt vind som virket kjølende og akkurat der klarte jeg å glemme kvalmen og jeg fikk litt fart på beina igjen. Opp siste topp gikk mye lettere, det var bratt, men ikke langt og jeg visste at etter den toppen ville det (nesten) bare gå nedover. Jeg var kommet halvveis og hadde fremdeles ikke sluppet forbi noen flere damer. Så nå ga tanken på pallplass meg lyst til å gi alt jeg kunne inn mot mål.

På vei nedover ble det varmt igjen, jeg var sliten og tråkket feil mange ganger i det ullene terrenget. Noen steder var det sti, andre steder løp man i lyng. Når jeg hadde igjen omtrent 6 kilometer fikk jeg følge av Per-Arne som jeg hadde pratet litt med på middagen kvelden før. Han slet også med varmen og syntes det gikk trått, men holdt følge med meg et par kilometer. Det kjentes godt å ha en å dra og muntre opp for da glemte jeg å tenke på hvor vondt jeg hadde det selv. Men plutselig var han ikke rett bak meg lenger og da var det bare å skru på alt jeg hadde av mental styrke for å holde tempoet oppe det siste stykket inn mot mål.

Nå begynte jeg å se frem til de siste 3 kilometerene med løping på grusvei, jeg forventet å se slutten på stien hvert øyeblikk, men da slutten på stien kom oppdaget jeg at det bare var lyng rundt meg på alle kanter og for første gang på turen så jeg heller ikke noe merke som viste veien videre. Her gikk jeg litt på måfå i lyngen til jeg så et merke et stykke til høyre for meg og etter at jeg hadde løpt til det merket tok det ikke lang tid før jeg kom ut på grusveien. Det var 3 tunge kilometer inn til mål, men jeg holdt tempoet oppe, for jeg hadde ikke lyst til å risikere å bli tatt igjen av noen jenter det siste stykke inn til mål. For det er jo litt moro å komme på 2.plass.

Da jeg kom til den siste bakken opp til mål tok jeg ut det siste jeg hadde av krefter. Og da jeg så målstreken og hørte heia rop kom smilet frem også.

(Foto: kondis.no)

Etter målgang var det godt å få fylt på med vann og saft, jeg hadde tømt drikkeblæra for lengst og kjent på tørsten de siste kilometerne.

Og så satte jeg meg ned ved mål og heiet de andre løperne inn over målstreken.

Nå ventet jeg på at Elisabeth skulle komme i mål. Jeg var utrolig imponert over at hun kastet seg på Blefjells Beste 57km bare en uke etter å ha løpt Grand Trail Cormayeur 55k, hvor hun kom på 3.plass. Nå fulgte jeg henne på trackingen og så at hun lå som dame nummer to. Mens jeg spent ventet på at Elisabeth skulle komme opp bakken heiet jeg frem de første gutta som hadde løpt ultradistansen. Både Christian Lund og Jan Olav Løvdokken som kom på første og andre plass hadde løpt Xreid bare 3 uker tidligere. Det er ganske imponerende!

Elisabeth kom i mål som dame nummer 2 i ultra distansen. Like blid som alltid.

Og etter å ha pratet litt med henne og fått med meg premieseremonien for ultraløper klassen dro jeg tilbake til Solum gård, tok meg en dusj og pakket sammen tingene mine. Jeg hadde fått tilbud om å sitte på med Runar og kjæresten tilbake til Oslo og det fristet å våkne opp i min egen seng søndag morgen.

(Her ser dere Runar Sæther som vant 21km klassen og satte ny løype rekord. Runar skulle egentlig ha løpt NM i terreng ultra i Meråker 4. august, men med to brudd i albuen og et i håndleddet blir det nok ikke noe NM på ham i år).

Men jeg rakk å spise litt kake og prate med de andre løperne først. Og det er alltid veldig moro å høre andres løpsopplevelser fra løpet man nettopp har løpt selv. Ofte kommer man på partier som man hadde glemt selv eller man får noen «aha» opplevelser og ser ting fra et litt annet perspektiv.

Jeg var hjemme litt etter midnatt lørdag kveld og sovnet på et blunk. Og dagen etterpå var jeg klar for en rolig langtur i Østmarka. For selv om det hadde vært et tungt løp dagen før var det ikke muskeltretthet som hadde stoppet meg, men varmen. Så beina føltes helt fine.

Jeg skal tilbake til Blefjell, helt klart, men da skal jeg løpe ultra distansen.

Takk til arrangørene for et helt supert løp og til vertskapet på Solum gård som laget i stand en flott løpercamp! Vi ses nok neste år.

 

Publicerat: 2018-07-27 22:20 Kommentarer (0)



Hornindal rundt

(Foto: Oda Hveem)

Litt sent i vår bestemte jeg meg for å melde meg på Hornindal rundt. Jeg kjente flere som skulle delta og siden dette var et løp jeg hadde hørt så mye fint om bestemte jeg meg for å bli med jeg også. Jeg tok en del runder med meg selv på om jeg skulle melde meg på hel eller halv distanse og kom til slutt frem til at jeg ville prøve meg på full distanse. 75km og 5600 høydemetre. Det var et mål som ga meg skikkelig gåsehud, for det er en grunn til at det kalles «Norges tøffeste fjell-løp» og noe lignende hadde jeg aldri prøvd meg på.

Jeg kjøpte staver og annet utstyr jeg trodde jeg ville trenge til dette eventyret og gjorde en del forarbeid for å gjøre meg mentalt klar for det som skulle bli min hittil største utfordring. Samtidig hadde jeg ikke låst meg helt fast til distansen og bestemte meg for å la Sans Senja være en prøvesmak når det gjaldt høydemetre og løping i tøft fjellterreng.

Om du har lest innlegget mitt om Sans Senja vet du at det ble en løpsopplevelse som virkelig ga meg respekt for fjellet, og etter det løpet bestemte jeg meg for å endre til halv distanse på Hornindal Rundt. Jeg forstod at jeg ikke var fjellvant nok til å klare 75km i tøft fjellterreng om det skulle bli litt dårlig vær. Dessuten viste jeg ikke hvordan kroppen ville reagere på så mange høydemetre, for selv om det er mange fine og bratte bakker i Østmarka er det sjelden jeg klarer å samle mer enn 1500 høydemetre, og det er på de lengste turene mine på mellom 35 og 40 kilometer. Og for meg var det viktig å oppleve at jeg klarte å gjennomføre dette løpet, for etter min første DNF på Senja var ikke selvtilliten helt på topp. Fokuset mitt var nå bare å få en bra løpsopplevelse og å kose meg med en løpetur i flott natur sammen med mange andre spreke løpere.

Dessuten er ikke 38 kilometere og 2800 høydemetre noe å spøke med heller. Det ville uansett bli høydemeter rekord for min del.

Jeg reiste oppover fredag ettermiddag, foran meg hadde jeg en lang biltur på over 8 timer, men når man kjører igjennom vakkert landskap og har bra selskap i bilen gjør ikke det noe.

Vi var ikke fremme før nærmere midnatt, så løpsmøtet gikk jeg glipp av, men med meg i bilen hadde jeg Sindre som har deltatt på Hornindal rundt 3 ganger, og han dro meg igjennom løypa og ga meg mange gode tips og råd.

Da vi endelig kom frem var det bare å hilse raskt på gjengen fra Skyblazers før soveposen ble rullet ut og jeg gjorde et forsøk på å sove noen få timer. Om du har lest noen av de tidligere løpsrapportene mine vet du kanskje allerede at jeg aldri sover bra før et løp, og det gjorde jeg heller ikke denne gangen. Men det fine er at jeg nå har lært at det ikke gjør så mye om jeg har sovet litt dårlig, jeg kommer meg igjennom løpet og klarer som regel å prestere greit like vel. Og det er utrolig hva et par kopper kaffe kan gjøre…

Så da jeg stod på startstreken litt før klokken 8 om morgenen følte jeg meg klar for å ta fatt på en 38 kilometer lang tur i fjellet. Og målet mitt var som alltid å ha det gøy, noe tidsskjema hadde jeg ikke. For hvordan skulle jeg kunne vite hvor fort jeg skulle kunne klare å løpe et slikt løp når jeg aldri før hadde løpt noe det var mulig å sammenligne med?

På startstreken ønsket jeg de rundt meg lykke til og da starten gikk løp jeg av sted i et rolig tempo, vel vitende om at jeg hadde mange timer med løping i heftig fjellterreng foran meg og at å løpe seg tom for krefter i starten var lite fornuftig. Så jeg lot folk løpe forbi på flata, så fikk jeg heller ta igjen folk når oppoverbakkene begynte. Og det gjorde jeg også, og jeg ble overasket da jeg kom til første post for det føltes som om den kom etter bare 5 minutter av løpet. Og veien opp dit hadde vært litt for lett. Men kort tid etter skjønte jeg at det var først etter denne posten at den virkelige stigningen begynte.

(Foto: Oda Hveem)

Nå gikk det opp, opp, opp og jeg kjente at det svei godt i låra. Samtidig hadde jeg ikke noe problem med å holde følge med han som gikk foran meg og etter hvert løp både han og jeg forbi flere personer i denne klatreetappen. Jeg trives best med å ligge bak noen som drar i riktig tempo, det hjelper å bare fokusere på å holde følge. Men da vi nærmet oss toppen slapp han som hadde dratt meg oppover meg forbi og ikke lenge etter var det jeg som tok jobben med å dra. Og da la jeg også merke til den fantastiske utsikten. «WOW! Her var det fint!» er en setning som ble gjentatt mange ganger denne dagen. Her oppe fra så man utover Hornindalsvatnet og alle fjellene som omkranser Europas dypeste innsjø og jeg skjønner at mange av løperne hadde behov for å stoppe opp litt her og nyte utsikten og knipse noen bilder.

Vi kom til neste post og nå skulle jeg i gang med den første nedoverbakken, som Sindre (som hadde gitt meg en privat pre race briefing i bilen på vei opp til Hornindal) hadde advart meg mot. Her var det fare for å sette fast beina mellom sprekker og steiner. Dessuten var dette en strekning hvor det gikk bratt ned ved siden av stien, så å snuble her hadde jeg ikke lyst til. Og jeg snublet ikke der, men et lite stykke lenger borte fikk jeg til en elegant snublings i et skikkelig bratt parti. Jeg rakk nesten ikke å merke at det gjorde vondt en gang før jeg var på beina igjen, men jeg ble uansett minnet på at dette med nedoverbakkeløping ikke er min sterkeste side og at det var lurt å ta det med ro.

Vel nede var det et parti med nesten «rett frem» løping. Her skulle vi ut til en post og løp på grusvei et lite stykke. Det fine var at man løp frem og tilbake samme strekning og dermed møtte jeg på mange av de som lå foran meg på denne strekningen. Og de man møtte ga man oppmuntrende smil og kommentarer til. Her kom jeg også i snakk med en som skulle løpe 75 kilometeren, og vi slo av en liten prat før jeg følte at det var tid for å øke tempoet litt. Her stod det mange som heiet og beina føltes bra så jeg gledet meg til å begynne på stigningen opp mot Gulekoppen.

Jeg viste den ville bli lang og bratt og jeg hadde lest og hørt mange beskrivelser om at dette var en tung strekning både fysisk og mentalt fordi det var en lang og bratt stigning hvor tempoet naturligvis ble veldig redusert og det derfor føltes som om man bare gikk og gikk i evigheter. Så jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut av det og nyte turen opp. Nå var jeg også så heldig å få selskap av noen trivelige menn som hang på hele veien opp til toppen. Vi hadde det så hyggelig og skravlet sånn at jeg helt glemte å fylle på med næring. Det var først da vi nærmet oss toppen at jeg skjønte at jeg lå langt etter skjemaet når det gjaldt energipåfyll. Og da var skaden allerede skjedd. For meg er det viktig å fylle på jevnt helt fra start, for ellers blir jeg kvalm og får problemer med å skulle få i meg noe som helst annet en vann. Jeg dyttet i meg en bloks og bestemte meg for å spise en Snickers når jeg kom til toppen, for nå begynte det siste klatrepartiet opp mot toppen og her var det alt for bratt til at jeg ville klare å spise samtidig som jeg klatret. Og ja, det var klatring! I år var det lite snø på Gulekoppen og med gode sko gikk dette partiet med snø lett. Men det var en del steinur hvor det bare var å bruke alt man hadde av klatreegenskaper for å komme seg opp. Og gutta bak meg kommenterte flere ganger at det var «ganske greit å ha en fjellgeit å henge på», så det var vel det jeg så mest ut som akkurat da…

Men før jeg visste ordet av det var jeg kommet til toppen. Nå fortjente jeg virkelig en sjokolade, så jeg åpnet Snickersen jeg hadde med og tok en bit. Men det verken smakte eller føltes godt, og det var så vidt jeg klarte å svelge den lille biten jeg hadde tatt. Så jeg pakket bort sjokoladen og håpet på at jeg ville få tilbake appetitten når jeg var kommet meg trygt ned fra Gulekoppen. For nå gikk det nedover. Det enkleste partiet var der det var snø, her var det bratt, men det var jevnt og føltes trygt. Men i år var det lite snø og når det var slutt på snøen var det bare masse stein og der gikk det i sneglefart. Gutta som jeg hadde dratt opp til toppen løp nå fra meg og jeg følte meg plutselig veldig alene. Turen ned kjentes nesten like krevende som turen opp, ikke fordi beina var slitne, men fordi jeg synes nedoverbakker krever så mye mer fokus også er jeg rett og slett redd for å falle og skade meg. Noe som gjør at det går langsomt og det sliter litt på motivasjonen. Dessuten var jeg tørst og drikkeblæren var tom. Heldigvis kom jeg til en bekk med friskt og klart vann da jeg hadde kommet meg ned fra Gulekoppen og der stanset jeg og fylte på vann. Og, note to selfe; å fylle på drikkeblære i bekker under løp er ikke kjempe praktisk. For nå måtte jo hele posen ut av sekken, fylles for så å dyttes ned igjen i en nokså full sekk.

(her er et bilde av hva jeg hadde med meg i sekken... Jada, det er votter og ekstra sokker der)

Dette tok litt tid, men det var verdt det. Vannet smakte helt nydelig. Og etter å ha fått i meg litt friskt vann klarte jeg også å få i meg en til bloks. Jeg kjente at jeg var i underskudd av energi og at det begynte å bli tungt, men så møtte jeg på Lise og Sindre i løypa og det var ikke mer enn en god klem og noen oppmuntrende ord fra dem som skulle til for at jeg fikk litt overskudd.

Dessuten sa Lise at hun trodde jeg lå som nummer 3 eller 4 av damene og plutselig så jeg en mulighet til å få en god plassering. Så da fikk jeg opp farten igjen og ikke lenge etterpå tok jeg igjen en dame. Nå gikk det som en lek for jeg kom inn i et terreng som lignet mer på det jeg er vant til fra Oslo marka. Nå forberedte jeg meg mentalt på den siste bakken, den som folk har beskrevet som en skikkelig "killerhill", stupbratt og tilsynelatende endeløs. Dette er en bakke som de sier har knekt motivasjonen til mange 75 kilometer startere og som har skylden for mesteparten av de tilfellene dere folk velger å bryte etter 38 kilometer. Så jeg var forberedt på det verste, her er det bare å klatre, ikke se ned, ikke se opp og for guds skyld ikke stoppe.

Og bakken var bratt. Jeg tror jeg krabbet på alle fire 70 % av turen opp. Og jeg fokuserte så mye på å klatre oppover at jeg ikke la merke til hvor stien egentlig gikk før jeg kastet et blikk til siden og så at det gikk en mann på stien et par meter til siden fra der jeg drev på og klatret på noen store steiner.

Det var helt klart den tyngste bakken i dette løpet og det svei godt i både lår og rumpe, men likevel var den over mye raskere enn jeg hadde forventet. Nå var det bare 6 kilometer og nesten bare nedoverbakke igjen til Horndøla bru med målgang for de som løp 38 kilometeren. Etter å ha kommet meg ned det bratteste partiet gikk resten av turen inn til mål bra. Et lite stykke var det myr og litt mer skogsterreng som jeg følte meg hjemme i, der gikk det lekende lett. Så kom jeg inn på grusvei og senere asfalt. Det stod folk med jevne mellomrom som heiet på løperne og det gjorde det siste stykket inn mot mål mye lettere.

Jeg løp inn over målstreken og ble utrolig overasket over å ha løpt inn til en 4.plass og som klassevinner.

Jeg hadde nesten ikke fått i meg næring på turen så nå smakte det godt med en porsjon Sodd, litt banan og etter hvert også Snickers sjokoladen som jeg ikke hadde klart å få ned i løpet av turen. Og etter bare noen få minutter følte jeg meg helt fin igjen. Enda bedre ble det da Lise kom og holdt meg med selskap før vi flyttet oss bort til Skyblazers campen. Der satt vi og heiet flere løpere inn mot Horndøla bru en liten stund før vi pakket sammen sakene og dro. Jeg fikk meg en deilig dusj i Honndalshallen før Sindre og jeg startet på den 8 timer lange turen tilbake til Oslo.

På vei tilbake sjekket vi stadig vekk resultatlisten for å se hvordan det gikk med de vi kjente som løp full distanse. Det var utrolig kult å se at Askil Vatnbakk fra Bøler vant hele løpet og at Erika Wollner fra Skyblazers kom på 3. plass i dameklassen.

(Premieutdelingen var først på søndagen, så den fikk jeg dessverre ikke vært med på. Men klarte heldigvis å komme med på bildet med de andre klassevinnerne…)

På vei hjem fra Hornindal gikk jeg igjennom løpet i hodet mitt. Kunne jeg ha fortsatt? Var det noe jeg ville gjort annerledes? Hadde jeg klart å løpe full distanse? Hadde jeg pakket sekken riktig? Vil jeg delta igjen?

Jeg skal helt klart delta på dette løpet igjen og da skal jeg løpe full distanse. Men jeg må bli bedre på nedoverbakkeløping og jeg må trene mer i fjellterreng. For det er noe ganske annet å løpe i fjellet på Vestlandet enn det er å løpe rundt i Oslo marka.

Takk til arrangørene og alle funksjonærene (og ikke minst til værgudene) som gjorde årets Hornindal rundt til en helt fantastisk opplevelse.

Jeg kommer tilbake!

 

(foto:Karol Barwicki)

 

Publicerat: 2018-07-12 23:12 Kommentarer (0)



Sans Senja, mitt første møte med skyracing

Tidlig fredag morgen før Sankthansaften dro jeg av sted mot Gardermoen med en koffert fullpakket av løpeutstyr. Denne gangen gikk turen nordover til Senja, en øy jeg hadde hatt lyst til å oppleve lenge på grunn av den vakre naturen; stupbratte klipper som strekker seg flere hundre meter rett opp i været, høye fjelltopper med spektakulær utsikt, sandstrender med kritthvit sand og glassklart vann. En ekte eventyrøy. Og da jeg fant ut at det gikk et løp Skyrace på Senja tok det ikke lang tid før jeg meldte meg på.

Skyracing hadde jeg lest en del om. Løp som gikk i fjellet med utrolig mange lange og bratte partier, hvor løpingen i perioder bestod av å klatre litt på fjell og stein og hvor man måtte regne med en del luftige partier. Sans Senja Skyrace var ikke lengre en 25 kilometer, men med 2800 høydemetre. Det var ikke et av de lengste løpene og jeg tenkte at dette skulle jeg klare lett, bare jeg tok tiden til hjelp og så på det som en fin løpetur i vakkert terreng.

Jeg hadde virkelig ingen anelse om hva jeg bega meg ut på…

Jeg møtte på Sara, redaktør i Runner’s World, på Gardermoen. «Klar for en skikkelig kul løps opplevelse?» Spurte jeg. Sara, som var litt mindre sikker på at dette løpet var gjennomførbart for de fleste var litt mer skeptisk. Og jeg skjønner at 2800 høydemetre kan virke skremmende, spesielt for folk som trives best på flatmark. Dessuten hadde Sara sjekket værmeldingen for Senja, sånn omtrent en gang i timen de siste dagen. «Har du sett værmeldingen eller?» var Saras svar.

Og det hadde jeg; 7 grader og regn på løpsdagen. «Det går så bra Sara, for vi har vanntette klær og litt regn skader ingen. Så lenge det går an å se noe er jeg fornøyd». Det blir liksom litt kjedelig å løpe opp mange bratte bakker og vite at du er på topper hvor utsikten er helt magisk også ser du ikke lengre enn to meter fremfor deg…

Det var oppholdsvær da vi landet på Bardufoss og turen fra Bardufoss til Finnsnes ga litt forsmak på den flotte naturen som ventet oss på Senja. Vakre snødekte fjell og grønne daler.

Vi troppet opp på Brageklinikken hvor startnummerutdelingen foregikk. Så tok vi en liten tur ut i den lokale slalåmbakken og testet ut noen Inov8 sko før vi dro tilbake til Brageklinikken for å delta på pastaparty. Og så kjørte vi til Mefjordvær brygge hvor vi skulle bo denne helgen. Vi var begge interessert i å komme tidlig i seng sånn at vi var uthvilte til neste dags utfordring oppe i fjellene.

Vi stod tidlig opp neste morgen, spiste frokost og dro av sted mot Husøy der målområdet var. Derifra skulle vi fraktes over med sjarktaxi til Fjordgård hvor starten gikk. Sans Senja hadde fire klasser; Mosjon uten tid, Mosjon med tid, Rekrutt klasse og Aktiv klasse. Sara skulle løpe i mosjon med tid som startet klokken 10.00, jeg var meldt opp i Aktiv klassen med start klokken 11.30. Så jeg vinket Sara av sted da hun dro av sted i sjarktaxien.

Været var ikke så verst. Det var opphold og man så faktisk noen av fjelltoppene. Så et sted inni meg var det et lite håp om at yr.no tok feil og at det ville bli mulig å se litt på turen.

Men regnet kom, og da jeg satt i sjarktaxien en time senere var det blitt nokså surt og kaldt og skydekket hadde tettet seg ganske godt til. Og da forstod jeg at jeg hadde gjort et dårlig valg når det kom til sokker…

Heldigvis ble jeg reddet av Matt i Inov8 som hadde et par ullsokker liggende i bilen og noen gode tips til hvordan jeg skulle komme meg igjennom løpet som jeg nå begynte å forstå kom til å bli alt annet enn en hyggelig løpetur i fjellet. For nå ble det annonsert at det snødde og blåste liten kuling på Grytetippen.

Men litt snø skal vel gå bra. Jeg er jo ikke helt ukjent for å løpe i snø og vintervær, selv om jeg da alltid har hatt mye mer klær på meg. Men nå skulle jeg jo holde et høyt aktivitetsnivå hele veien, jeg planla ikke akkurat noen rastepauser oppe på fjelltoppene for å nyte utsikten…

Og virkelig, hvor ille kunne det egentlig bli i slutten av juni måned?

Men jeg merket at jeg ble mer og mer nervøs, for det ble også meldt om skikkelig dårlig sikt, men samtidig lovet arrangøren at det var bra merket hele veien og så lenge man fulgte merkene skulle det gå bra.

Jeg hadde kanskje mest vondt av Sara, for hun hadde begitt seg ut på dette eventyret helt uvitende om at hun skulle igjennom en snøstorm.

Men så gikk startsignalet og fokuset flyttet seg over til oppgaven som lå foran meg. Jeg hadde delt opp løpet i delmål, hver topp var et delmål og første topp som skulle bestiges var Segla, 640 moh. Å holde seg tørr på beina var det bare å glemme, så jeg brydde meg ikke stort om å løpe rundt vanndammene og gjørmepyttene.

Det gikk oppover helt fra start, men det var sånn at man kunne holde et greit tempo og jeg ble fort varm.

Stien opp var gjørmete og glatt og bar preg av at noen hundre løpere og turgåere allerede hadde passert. Men det var ikke noe problem. Enda. Det var først da vi begynte på det virkelig bratte partiet opp mot toppen av Segla at det begynte å gå opp for meg at dette kom til å bli skikkelig hardt. Det brant i baken, lårene fikk virkelig jobbe, men det gjorde egentlig ingen ting, det som derimot etter hvert gjorde at jeg hadde mest lyst til å begynne å gråte var at det gikk opp for meg at jeg var nødt til å løpe ned igjen samme vei. Og det var bratt, og det var glatt og det var store steiner som løsnet. Nordlendingene var godt rutinert og ropte ut «stein» da de ble vare på steinene som fløy nedover bakken. Frykten min for nedover turen ble ytterligere forsterket da de første gutta løp nedover og mange av dem falt flere ganger. Det så ikke behagelig ut og selv en del av de tøffeste gutta tok det med ro noen av partiene. Jeg kom til toppen og begynte på nedstigningen. Jeg hadde bestemt meg for å ta det pent og rolig ned, klatre baklengs om jeg måtte. For om du ikke har vært på Segla før så kan jeg fortelle deg at om du skulle være så uheldig å skli utfor så har du sånn ca 600 meter rett ned i havet foran deg.

Men jeg kom meg faktisk ned. Og jeg tenkte at verre enn dette kan det vel ikke bli så jeg la i vei med friskt mot i retning Barden, neste delmål. Og nå var det faktisk løpbart et lite stykke og innimellom var det små åpninger i skydekket som gjorde at jeg kunne se rett ned på sjøen noen hundre meter nedenfor.

Og så begynte klatringen mot neste topp. Og da mener jeg klatring. Jeg husker et parti hvor jeg slet litt med å komme meg opp, det eneste stedet jeg kunne plassere foten min var gjørmete og glatt og det samme var det eneste stedet jeg fant som kunne gripe om med fingrene mine. Og da jeg så bakover forstod jeg at dette var et sted jeg ikke hadde lyst til å miste grepet. Men jeg kom meg opp. Og ikke lenge etter var jeg på sjekkpunkt nummer to; Barden. Jeg hadde begynt å bli kald på vei oppover og kjente at jeg trengte å ta på meg de vind og vanntette buksene mine før jeg fortsatte videre. Her oppe var det skikkelig tåkete og dårlig sikt. Her var det bare å lete etter merker. Som jeg ikke fant… Jeg surret rundt i sirkel i noen minutter inntil en annen løper tok meg igjen og så gikk vi sammen i sirkel litt til vi plutselig oppdaget neste merke. Her var det gjørmete, men ikke så glatt, så det gikk at å løpe litt igjen. Inntil det begynte å bli steinete og bratt igjen. Jeg husker at jeg skled og slo kneet i en stein og at det gjorde vondt, men ikke verre enn at jeg kunne fortsette å løpe og etter en liten stund var smerten helt glemt.

Og så så jeg første matstasjon som var plassert før stigningen opp til Grytetippen. Det stod noen folk der, men jeg var ganske bestemt på å ikke stoppe opp her. Jeg hadde vann og gels nok og ville ikke risikere å bli kald. Men da jeg nærmet meg matstasjonen ble jeg stoppet av en funksjonær som bad meg vente sammen med de andre borte ved matstasjonen. De var nemlig ikke sikre på at de ville sende flere løpere over fjellet på grunn av det dårlige været. Så det var bare å vente til han hadde funnet ut av det. Og da stod jeg der sammen med noen damer som hadde gått mosjonsklassen med tid og startet samtidig med Sara. Og da jeg tenkte på Sara fikk jeg litt vondt inni meg, for hun var antageligvis midt oppe i snøstormen som jeg akkurat nå ble nektet å løpe inn i fordi de mente det var for farlig.

Mens jeg stod og ventet kom det flere løpere fra aktivklassen. Noen av dem valgte å trosse vakten og løp videre, de hadde løpt løpet før og nektet å bli stående å fryse. Det var kanskje lurt av dem.

Jeg derimot dro frem telefonen for å ta noen bilder. Men for å få det til tok jeg av meg vottene og vantene på den ene hånden også knipset jeg et par bilder. Det tok ikke lang tid før jeg kjente at jeg var blitt kald og jeg begynte å skjelve og jeg begynte å bli utålmodig etter å få svar på om vi kunne fortsette videre. Vakten hadde imidlertid vanskelig for å få kontakt med de han prøvde å få kontakt med. Etter noe som føltes som en evighet fikk jeg og den lille gjengen med løpere som hadde kommet etter meg lov til å fortsette videre. «På eget ansvar».

Nå var jeg rukket å bli både kald og demotivert så jeg gledet meg ikke spesielt til turen oppover mot Grytetippen hvor det snødde og blåste liten kuling. Men jeg la i vei sammen med de andre og løp igjennom et veldig vått myrparti samtidig som jeg forsøkte å få på meg vanter og votter på noen nå veldig kalde og våte hender. Noe jeg etter en kort stund forstod at jeg kunne gi opp. For jeg hadde ingen bevegelse i fingrene mine lengre og selv om jeg prøvde å bruke tennene til å dra på meg vottene så forstod jeg at det å løpe opp på et fjell, hvor jeg visste at det både snødde, blåste og var dårlig sikt og jeg allerede nå var så kald at jeg ikke klarte å få på meg vottene mine var en skikkelig dårlig ide.

Og jeg bestemte meg for å la dette bli min aller første DNF. Heller bryte nå enn å måtte bli hentet ned av luftambulanse. Så jeg snudde og løp tilbake til matstasjonen og fikk pekt ut veien ned fra fjellet som i praksis var en myr hvor jeg hadde vann opp til midt på leggen mesteparten av tiden. På vei ned møtte jeg på flere andre som hadde valgt å bryte og jeg kjente at det var litt godt å vite at jeg ikke var alene om å ikke fullføre.

Jeg kom ned til veien og der stod det flere kalde løpere. Dekning var det ikke, og uansett så var jeg så kald på fingrene at jeg ikke klarte å dra telefonen ut av lommen på løpevesten en gang. Redningen ble Truls og Ilka, de fylte opp minibussen sin med kalde og våte løpere og kjørte oss til Husøy, selv om de egentlig skulle i motsatt retning. (Jeg lovet dem at de skulle nevnes og aldri glemmes).

I Husøy ble vi tatt godt imot. Vi fikk varm fiskesuppe og jeg ble pakket inn i det de hadde av duker, (jeg tror jeg så litt bleik og pjusk ut da jeg kom inn), også fikk jeg meg en varm dusj. Og etter den dusjen føltes alt veldig mye bedre. Nå var det bare å vente på Sara.

Jeg fulgte Sara på RaceONE appen, men noen steder var det ikke dekning og da så det ut som om hun ikke flyttet på seg. Noe som ga meg katastrofetanker som; Hun har falt ned fra en klippe, hun ligger og fryser i hjel et eller annet sted oppå en fjelltopp, hun har brukket beinet, hun har gått seg vill…

Men så beveget prikket hennes på seg igjen og nå gikk det plutselig veldig fort og vips så var hun i målområdet.

Det var en kald og våt Sara jeg løp ned for å møte. Hun vekslet mellom å gråte og le og rundt halsen hennes var det en medalje som viste at hun hadde gjennomført (nesten) hele Sanssenja. Arrangøren avbrøt løpet, det var rett og slett blitt for glatt og farlig ned den siste bakken.

Så da stilte mesteparten av Senjas befolkning opp for å kjøre kalde løpere det siste stykke inn til mål.

Dagen derpå tok Sara det rolig. Det forstår jeg godt etter å ha gjennomført et slikt løp. Jeg derimot hadde alt for mye energi i kroppen og så ingen grunn til å sitte inne selv om det regnet litt. Nå var sikten bra så jeg fikk mulighet til å se litt av Senja før turen gikk videre mot Finnsnes.

På vei mot Finnsnes fikk jeg en strålende ide om å ta meg en liten tur opp til Segla for å se hvordan Segla så ut. Sara syntes ikke det var en kjempe god ide og valgte å stå over.

Og Segla var virkelig verdt en tur. Men at jeg kom meg ned Segla på lørdagen når alt bare var stein, gjørme og tåke er et skikkelig mysterium for meg…

Denne Sankthans helgen ble en skikkelig heftig opplevelse og det skal gjentas neste år. Men da prøver jeg meg kanskje heller på ultra distansen deres. Så får jeg mulighet til å se enda mer av Senja. 

Publicerat: 2018-06-28 20:11 Kommentarer (0)



59 träffar Sida: 1 2 3 4 5 6 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Løper alt fra raske 5km til ultraløp. Trives best i skog, mark og fjell, (men innimellom finner du meg også på startlisten til helt flate asfaltløp). Løper for eventyrets skyld og alltid med et smil. Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Marthe K MyhreMer


Det har blitt desember og 2018 har hittil vært et litt trøblete år. Både treningsmessig og ting ... [Läs mer]

Bjørg Astrid JohannesenMer

Jeg klarte det! Drømmen om maraton har gått i oppfyllelse! Det er snart to uker siden jeg løp mitt ... [Läs mer]

Siri Therese Flamme-LarsenMer

Først må jeg si at jeg vet hvor heldig jeg er. Jeg har vokst opp i en aktiv familie, der alle ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser