Abelone Lyng - Runner's World
Annonse

Abelone Lyng

Parrizal de Beceite og Pas del Romeret

Den siste dagen i Spania våknet vi på et lite familiedrevet hotell i Beceite. Vi ble, som vi hadde blitt hver eneste dag i Spania, servert en nydelig frokost slik at vi fikk fylt opp energilagrene helt før vi skulle ut på den siste løpeturen for denne gangen.

I dag gikk turen til Parrizal de Beceite og Pas del Romeret, og igjen fikk vi oppleve helt spektakulær natur og fjellformasjoner. Dessverre var det ikke tid til en lang løpetur i dag, for vi hadde et fly å rekke ut på ettermiddagen og for å komme til flyplassen måtte vi først kjøre i 3 timer. Men en kort løpetur er bedre enn ingen løpetur og vi hadde satt vekkeklokken på tidlig så vi skulle få så mye som mulig ut av dagen.

Vi kjørte et litte stykke for å komme til utfartsstedet. Herifra løp vi et kort stykke på grusvei før vi kom inn på sti. Vi fulgte en liten elv og etter hvert løp vi inn i en ravine.

Deler av stien gikk på oppbyggede plankestier og noen ganger løp vi igjennom naturlige tuneller i fjellet.

Vi lekte oss innover i dette enorme landskapet, som egentlig bare var en diger lekeplass for folk som liker å løpe på sti, helt til guiden vår førte oss inn i en kløft og gjorde dagen vår enda litt bedre. For her var det en liten Via Ferrata og veien videre gikk oppover. Vertikalt.

Vi klatret oppover fjellveggen og fikk bedre og bedre utsikt for hvert platå vi kom til. På toppen blåste det også ganske friskt og det ga et ganske bra adrenalin kick å være så høyt oppe, uten sikring og å kjenne vinden rive i håret. Og når vi nådde toppen? Da fikk vi en helt utrolig utsikt over et spektakulært landskap. Her oppe kunne jeg fint blitt værende en stund, men som jeg tidligere har nevnt så hadde vi ett fly å rekke og guiden vår begynte å bli litt små stresset, for selv om det nå ventet så å si bare nedoverbakke, så betyr ikke det at det vil gå fort. For bratt opp betyr veldig ofte også bratt ned…

Og jeg er ingen nedoverbakke løper.

Det var ingen Via Ferrata på veien nedover, men det var veldig bratt og noen steder måtte man snu seg rundt og klatre baklengs ned. Det tok altså litt tid dette her.

Så da vi var nede ved elven igjen så var det bare å løpe så fort man kunne tilbake til bilen.

Turen kom på litt over 9 km og 472 høydemetre. Jeg fikk til og med en ny krone på Strava og da er jeg fornøyd.

Men jeg skulle gjerne hatt litt mer tid her. Eller, jeg skulle helst hatt mye mer tid her. Sånn en ukes tid kanskje. For de sier at man kan løpe rundt her i dagevis uten å måtte løpe samme sti en eneste gang.

Vi ble kjørt tilbake til hotellet og etter å ha tatt det som må ha vært tidenes raskeste dusj og presset all bagasje ned i en sprengfull koffert, satte vi oss i bilen igjen og begynte på hjemreisen. Det var en gjeng med slitne, men lykkelige løpere som satt i bilen og så ut på det vakre fjellandskapet mens vi kjørte mot flyplassen i Barcelona. Mye av tiden var vi stille og jeg tror alle kjente på den følelsen at vi ikke var helt klare for å forlate dette stedet allerede. Og når vi snakket, så var det om planene vi hadde om å komme tilbake. Hvilke løp vi hadde lyst til å delta på og hva vi hadde lyst til å oppleve mer av. Og jeg skal tilbake neste år. Minst to ganger. For jeg har lyst til å bli bedre kjent med Pyreneene også har jeg fått veldig sansen for det spanske ultratrail-miljøet. Så neste år vil jeg delta på et løp eller to i Spania. Jeg vet bare ikke helt hvilke jeg skal velge, for det er så utrolig mange spennende løp å velge mellom!

 

Publicerat: 2017-12-12 20:25 Kommentarer (0)



Langs sjøen i L’Ampolla

På lørdag morgen satte vi oss i bilen og kjørte av sted mot havet. Noe av det som gjorde denne reisen så spesiell var at vi fikk oppleve mange forskjellige steder på kort tid. Det gjorde også at det ble en veldig intensiv reise og det gikk i ett fra klokka 7 om morgenen til klokka 10 på kvelden alle dagene. Og det passet meg perfekt, for jeg er en person som trives med at det skjer noe.

Kontrasten mellom fredagens løpetur i høyfjellsområdet Canfranc og lørdagens løpetur på stier langs kysten av L’Ampolla kunne ikke vært større. Denne dagen var det over 18 varmegrader og bare en mild bris fra havet som gjorde at jeg kunne løpe i korte shorts og sports-bh. Helt nydelig å kunne løpe så lettkledd i slutten av november!

Kyststien vi løp på var som en berg og dalbane med hele 23 oppover og nedover bakker på de 14 kilometerne vi løp. Stien varierte også veldig og vi løp både på vei, lettløpt sti, mindre lettløpt sti, sandstrand, rullesteinstrand og trapper. Noen partier måtte man også klatre litt. Flere steder løp vi på smale stier langs stupbratte klipper hvor det var langt ned til det turkise havet under oss, utrolig vakkert og heftig.

Vi lekte oss av sted og nøt det gode været og den fantastisk vakre naturen da Angelika plutselig bestemmer seg for å ta et skikkelig supermann stup rett foran meg på stien. På ett av de letteste partiene. Etter å ha forsikret meg om at hun var i live og ikke livstruende skadd og fått henne på beina dro jeg frem mobilen og knipset et bilde av henne. Sånt må jo dokumenteres.

Så fikk vi skylt sårene litt og forbundet de som blødde verst med litt papir og en buff, (jeg finner stadig flere gode grunner til å ha med buff på tur), før vi fortsatte videre. Terrengløping er risikosport. Angelika tok det litt roligere etter fallet så jeg løp forbi henne. Denne dagen løp vi ganske spredt. Det var tydelig forskjell på energinivået i gruppen og etter noen netter med litt lite søvn var jeg ikke den som lå i tet. Men det gjør ingen ting at man ikke alltid løper veldig tett sammen i en gruppe, noen ganger er det fint å kunne løpe litt i for seg selv i sin egen lille boble, nyte omgivelsene og så dele gleden med de andre i gruppa når man innimellom stopper opp på de litt ekstra fine stedene for å knipse bilder og få i seg litt energi i form av sjokolade, gels og bananer.

Vi tok mange slike små pauser og koste oss skikkelig, men likevel føltes det som om turen var over så alt for fort for plutselig var vi fremme ved destinasjons stedet. Der ventet en bil som kjørte oss tilbake til start. Nå fikk Angelika renset sårene sine skikkelig. Mens vi ventet på førstehjelpsutstyret måtte jeg og Sanna benytte oss av muligheten til å løpe fra oss på stranden. Barfot. Det var så deilig å ta noen raske drag langs vannkanten i den myke sanden. Strandløping er noe jeg får gjort alt for sjeldent.

Da førstehjelpsutstyret var hentet fikk jeg oppgaven med å stelle sårene til Angelika. I Spania bruker de helt andre produkter enn jeg er vant til å bruke, men prinsippet er jo det samme. Skylle sårene godt med noe som tar knekken på bakterier og så plastre og stripse de sårene som er åpne og der man ser at bakterier lett kan komme til. Skrubbsår som ikke blør har det best uten plaster på. Og jo mer det svir, jo mer effektivt er det sies det. I følge Angelika svidde oxydert vann og jod noe innmari.

Jeg synes selv jeg gjorde en helt tipptopp innsats med sårstellet. Kanskje ikke sånn veldig mye empati å hente fra meg, men altså Angelika; sånn går det når man ikke ser seg for…

Litt moro skal man jo ha.

Etter at dagens gode gjerning var gjennomført tok vi oss litt å drikke på en lokal strandbar og nøt en vakker solnedgang før vi satte oss i bilen og kjørte til hotellet i Beceite som vi skulle sove på den siste natten i Spania. Der ventet det oss litt snacks og god vin før vi ble servert en nydelig 3-retters middag med enda mere god vin. Og så var det rett i seng, for neste morgen måtte vi tidlig opp om vi skulle rekke å løpe før vi begynte på hjemreisen.

Og løpe ville vi!

 

 

 

Publicerat: 2017-12-03 20:17 Kommentarer (0)



Canfranc-Canfranc

Etter en natt i Rodellar gikk turen videre til Canfranc, helt på grensen til Frankrike. Området her var helt annerledes enn Rodellar og Alquézar. Her lignet det mer på alpene og norske fjell. Vi var på 1600 høyde og temperaturen var mye lavere her oppe. Her lå det flekker av snø og fjelltoppene var hvite. Uansett hvilken vei jeg så var utsikten fantastisk. Vi løp litt oppover i høyden langs den Spansk-Franske grensen. Over oss svevde store fugler som den spanske guiden vår prøvde å forklare oss hva het. Jeg tror vi kom frem til at det var Falker.

Flotte var de i hvert fall. Dagens guide, Alex, fortalte oss om ultraløpet som arrangeres her hvert år. Canfranc-Canfranc er et av Spanias tøffeste løp. Den lengste distansen er på 100 kilometer og med 8848 høydemetre. Vi snakker opp Mount Everest faktisk. Og plutselig hadde jeg et nytt langsiktig mål. For her var det så vakkert og det guiden fortalte om løpet gjorde at jeg bestemte meg for at denne utfordringen skulle jeg ta. Men det blir nok ikke neste år, jeg trenger litt mer tid på å bli klar for et slikt løp. Dessuten så er ikke dette et løp hvem som helst kan melde seg på. Her må man faktisk søke om å få være med. Du må legge ved en form for løps CV som viser at du er i stand til å gjennomføre et slikt løp.

Men en dag så skal jeg.

Etter å ha løpt litt på den Fransk-Spanske grensen tok vi bilen til en annen del av løypa til Canfranc-Canfranc. Og nå ble det mye oppoverbakkeløping. Lykke!

Temperaturen hadde nå steget så mye at jeg måtte bytte ut de lange tightsene med korte shorts. Jakka trengte jeg heller ikke lenger. Solen varmen godt selv gjennom skylaget og vi var for det meste i le for vinden. Jo høyere opp jeg kom jo finere ble utsikten. For hver sving stien gjorde ble jeg overasket over at det var enda vakrere enn det hadde vært for et øyeblikk siden. Her kunne jeg ha løpt hele dagen. I mange dager.

Tiden gikk så alt for fort og vi måtte starte på nedturen lenge før jeg følte meg ferdig med løpeturen. For når jeg løper sånne steder har jeg ikke lyst til at løpeturen skal ta slutt.

Så ble det nedoverbakkeløping. Og det er noe jeg forstår at jeg må øve mer på, for om jeg skal løpe lange løp i fjellet så vet jeg hvor jeg kommer til å tape mest tid.

Men vi hadde det gøy og lekte oss nedover stiene, tok litt bilder og lo masse. Denne gjengen her vet virkelig hva løpeglede vil si!

Etter litt energi påfyll, brød med spansk skinke og god ost ble favoritt matpakken og det vi tok med oss på tur hver dag, tok vi turen til jernbanestasjonen i Canfranc. Den er ikke i bruk lenger, men som du kanskje forstår så er dette en av Canfrancs stoltheter.

Så ble det kaffe, øl, Cola, vann og varm kakao på den lokale baren i Canfranc før turen gikk videre til kveldens hotell.

Og selv om det hadde vært shortsvær og fin temperatur midt på dagen så hadde kulda kommet utover ettermiddagen og satt seg i alle sammen, så da vi kom til hotellet løp alle jentene ned i hotellets spa og satte seg i badstuen. Det var helt nydelig. Og da vi satte oss i hotellets restaurant litt senere så var det en veldig blid gjeng som spiste en bedre 3-retters middag med god spansk vin til.

Og om det ikke hadde vært for at vi skulle opp grytidlig neste morgen for å dra videre til neste eventyr så hadde vi sikkert sittet der til langt på natt og hygget oss.

 

 

Publicerat: 2017-11-30 19:26 Kommentarer (0)



På eventyr i Pyreneene

Tidlig en onsdag morgen i slutten av november dro jeg en tung koffert etter meg ned til togstasjonen på Hauketo. Snøen dalte ned og jeg var glad for at jeg hadde valgt å ta et tidlig tog, for jeg så for meg at det snart ville bli det vanlige trafikk-kaoset som det blir hver vinter når den første snøen faller. Det kjentes ut som det helt perfekt tidspunktet å reise av sted på oppdagelsesferd til de spanske Pyreneene.  Kofferten var fullastet med løpeklær beregnet på alle årstider, for selv om jeg hadde googlet og gjort litt research hadde jeg ikke blitt helt klok på hvilke værforhold som ventet meg. Oppe i høyfjellene var det allerede en del snø og temperaturer på rundt 0 grader på morgenen mens temperaturen nede ved sjøen lå på rundt 18 grader. Og jeg skulle løpe begge steder og midt i mellom.

Jeg skulle reise til Spania alene og møte resten av reisefølget mitt der. For selv om jeg ikke har noe imot å løpe alene så er det alltid morsommere å dele slike opplevelser med andre likesinnede og løpeglade folk. Denne gangen skulle jeg være så heldig å få tilbringe noen dager sammen med blant annet Angelika, Sanna og Sofia som alle sammen blogger for RunnersWorld.

Da jeg hadde kommet frem til flyplassen, sjekket inn bagasjen og var på vei igjennom sikkerhetskontrollen fikk jeg inn en gruppe-melding på telefonen fra en av de andre i reisefølget med den ikke fult så trivelige beskjeden om at flyet deres var blitt innstilt og at det flyet de måtte ta i stedet først ville lande i Barcelona nærmere kl 21 på kvelden. Sofia svarte at hun stod fast i trafikk-kaos, Sverige blir vist like overrasket som Norge når det begynner å snø, så hun var usikker på om hun ville rekke flyet sitt. Så jeg forstod at dette ville bli en lang dag. Heldigvis tikket det inn en melding fra Sofia rett før jeg skulle gå om bord på flyet om at hun hadde rukket flyet sitt i siste liten.

Det føltes litt uvirkelig da jeg gikk av flyet i Barcelona og kjente solen varme. Her var det sommer og jeg hadde bare lyst til å få på meg shorts og løpesko og løpe av sted.

Jeg plukket opp bagasjen min og gikk ut i ankomsthallen hvor Angelika stod og ventet på meg med et stort smil rundt munnen. Hun hadde løpt Valencia Marathon noen dager tidligere og hadde tatt toget derifra til Barcelona for å møte oss. Etter en kopp kaffe og litt mat dukket også Sofia opp og tiden går heldigvis mye raskere når man er flere sammen som deler interesser.

En god del kaffe, litt mat, en veskenapping, en tur til politistasjonen og fire turer med transterminal bussen senere, kunne vi endelig ta imot resten av reisefølget og så kunne del to av reisen starte. For nå ventet det noen timer med bilkjøring opp til byen Alquézar.

Det var mørkt hele bilturen og vi kom ikke frem til hotellet før langt på natt så da vekkeklokken ringte neste morgen klokken 07.00 ble jeg helt målløs av den fantastiske utsikten som møtte meg da jeg gikk ut på balkongen.

For et sted å få oppleve en soloppgang!

Dagens program var tett; først frokost og litt informasjon fra guidene våre, så fikk vi en liten omvisning i Alquézar før vi reiste av sted til Rodellar.

På veien til Rodellar ble jeg bare mer og mer gira på å komme meg ut og løpe. For nå som det var dagslys kunne jeg se hvor fint område vi var i.

Vi sjekket inn på hotellet i Rodellar og skulle løpe derifra. Hotellet befant seg på omtrent 750 meters høyde og vi skulle opp på over 1120m. Jeg har aldri løpt så høyt før, så jeg ble litt overasket over hvor mye høyden påvirket meg. Pulsen løp løpsk og det føltes som om jeg fikk alt for lite oksygen. Bakkene oppover var utrolig tunge og det føltes som om jeg var i elendig form. Det at det hadde blitt minimalt med søvn i løpet av natten bidro heller ikke på noen positiv måte.

Heldigvis ble det mange bildestopp og filming så det ble nok pauser på vei oppover. Men da vi nærmet oss den første toppen skjedde det en endring som gjorde at ting føltes mye lettere. Det var lettere å pust og det føltes som om energinivået økte. Etter det gikk løpeturen som en drøm og jeg løp rundt med et stort smil om munnen for uansett hvor jeg snudde hodet så var det noe vakkert å se på. Underlaget varierte mellom fast fjell, løs stein og mer eller mindre myk jord. Solen varmet godt og jeg angret nesten litt på at jeg ikke hadde tatt på meg en kortere shorts.

Det var først da vi skulle begynne å løpe nedover igjen at jeg syntes ting gikk litt trått. Jeg er ikke så veldig glad i å løpe nedover og har ikke noen god teknikk i nedoverbakker. Så da føler jeg meg alltid som en snegle.

Og veien nedover var bratt, gikk langs høye stup og hadde masse løse steiner. Så jeg tok det rolig. Men jeg kjente nedoverbakken godt i lårene så jeg var utrolig glad da det endelig kom en oppoverbakke igjen etter all nedoverbakke løpingen.

I løpet av løpeturen fikk vi mye tid til å bli bedre kjent med hverandre og for hver time som gikk ble jeg mer og mer sikker på at dette ville bli en morsom reise. For samtalene gikk lett og latteren satt løst. Da vi sent på ettermiddagen kom tilbake til hotellet og ble servert tapas var det en gjeng med slitne, men veldig lykkelige løpere som satt rundt bordet og delte bilder og minner fra dagens løpetur.

Og da jeg gikk til sengs den kvelden gledet jeg meg skikkelig til neste dags løpetur.

To be continued…

Publicerat: 2017-11-27 22:14 Kommentarer (0)



Silva NightRun og ØTC-hodelyktløpet

Silva NightRun var det perfekte løpet å avslutte en helt fantastisk løpssesong med. Jeg har vært så heldig å få løpe utrolig mange forskjellige løp i år 2017. Jeg har løpt korte og lange distanser både på asfalt og i terreng, men alle sammen har foregått i dagslys. Da passet det bra å la de to siste løpene være løp som foregikk i stummende mørke med bare månen, stjernene og en hodelykt til å lyse opp veien for meg.

Selv om begge løpene var hodelyktløp, så var det to vidt forskjellige løp. Østmarka Trail Challenge- hodelyktløpet, som ble mitt første hodelyktløp, var et 11+ km langt løp som gikk på noen av mine favorittstier i Østmarka. Ikke en lettløpt runde akkurat, for det er noen stupbratte bakker å løpe både opp og ned og deler av løpet går på det jeg kaller «teknisk sti» og som en venninne av meg som er vant til å løpe i Nordmarka kaller «ufremkommelig terreng».

Helt perfekt for meg altså.

(Foro: Østmarka Trail)

En annen ting jeg elsker med ØTC-hodelyktløpet er at det er et lite arrangement og de som stiller til start er helt klart folk man kan kalle «spesielt interesserte». Og jeg blir så glad når jeg treffer andre som er like glad i stiløping som meg selv!

Jeg hadde ingen planer om å havne på pallen denne gangen, for en rask titt på startlisten viste at det stilte noen orienteringsløpere i dameklassen. Men jeg skulle ha det gøy. Også hadde jeg et håp om å få best plassering sammenlagt når man la sammen plasseringen min i ØTC- flyktningruta og ØTC- hodelyktløpet, for før har det gitt tittelen Kongen og Dronninga av blåmerka.

Kort oppsummert så ble det en helt magisk vakker løpetur i raskt tempo, uten noen knall og fall og uten noe feil løping, men med gjørme opp til knærne, (blir ingen skikkelig løpetur hvis jeg ikke plumper uti et gjørmehull minst en gang). Utrolig nok klarte jeg å løpe opp den bratteste bakken uten å få det med meg. Det er noe av det morsomme med å løpe i mørket, dybdesynet forsvinner litt og man ser ikke hvor bakkene ender.

(Foto: Østmarka Trail)

Jeg endte på en 4. plass i dameklassen, og når man legger det sammen med 3. plassen min på ØTC-flyktningruta blir det beste plassering sammenlagt av damene. Synd for meg at de hadde bestemt å ikke kåre Kongen og Dronninga av blåmerka i år…

En uke senere var jeg igjen klar for å løpe raskt i mørket. Denne gangen var det Silva NightRun og det var nesten litt trist å tenke på at dette var årets siste løp for min del, men humøret var likevel på topp da jeg fant veien inn i folkemengden i startområdet ved Sognsvann. Herlig positiv speaker, bra musikk, bål, blide folk og bra stands. Går ikke an å ikke bli i godt humør av slikt!

Jeg må ærlig innrømme at dette er det løpet jeg hadde forberedt meg minst til i år. Jeg hadde en tanke om at det skulle løpes på grus og sti og sånn omtrent 8 kilometer, men bortsett fra det så hadde jeg ikke undersøkt noe når det gjaldt løypeprofil. Var litt nedtur da jeg hørte at speakeren fortalte at hele løypa gikk på grusvei, men at det var litt huller i veien her og der. Hva? Ikke noe sti?! Da var det kanskje ikke nødvendig å stille til start i terrengsko…

Men med et litt vondt kne var uansett ikke forventningene til meg selv veldig høye og tanken var å ta dette som en rask treningstur i skogen og med fokus på å ha det gøy.

Men så skjer det jo noe med meg da, når jeg står der på startstreken sammen med flere hundre andre løpere og venter på at starten skal gå. Konkurranseinstinktet mitt slår til og uten at jeg helt klarer å styre det så løper jeg på med alt hva jeg har.

Og det gikk ganske så fint til å starte med. Jeg holdt en god fart og følte vel at alt gikk strålende fint. Og det gjorde meg ingen ting at det gikk litt oppover. Og litt til oppover. Og enda mer oppover. Og da en mann passerte meg og pesende spurte «hvor lang er denne bakken egentlig?» kunne jeg ikke svare, men det var nøyaktig det samme spørsmålet jeg stilte meg selv for denne bakken virket endeløs.

Som jeg allerede har nevnt så skjer det noe med dybdesynet og evnen til å se avstander når man løper i mørket. Men i motsetning av det som skjedde da jeg løp ØTC-hodelyktløpet, da jeg kom meg opp en monsterbakke uten å være klar over det, så løp jeg nå en bakke som bare fortsatte i det uendelige. Jeg er glad i bakker altså, men jeg liker å være forberedt på dem. Det er mye lettere å løpe opp en bakke du har løpt før eller i hvert fall vet sånn omtrent hvor lang og bratt er, enn når man bare løper oppover og ikke vet hvor lenge det vil fortsette.

Jeg har sjeldent vært så glad i løpet av et løp som da nedoverbakken endelig kom.

Og nå var det bare nedover. Jeg kjente det litt i kneet når jeg løp nedover, men mengder av morsomme stoffer som endorfiner og adrenalin gjorde at det ikke var noe kjempe problem.

Jeg klarte til og med å ta igjen noen det siste stykket inn mot mål.

Og da jeg kom i mål og fikk refleksmedalje rundt halsen, varm supper i magen og litt Vitamin Well til å slukke tørsten med var jeg like lykkelig som jeg alltid er etter å ha løpt løp.

Stemningen i målområdet var super og det var premieutdeling med fine premier til de tre beste kvinner og menn, klassevinnere og uttrekkspremier. I dette løpet var det mange raske damer og menn som stilte og jeg var veldig fornøyd med en 14.plass i dameklassen.

Nå er det altså ingen flere løp på programmet før neste år. Nå skal det bli mange fine og morsomme løpeturer og mengden kilometere pr uke skal økes. Men først skal kroppen få tid til å hente seg inn litt igjen. Det virker som om kroppen min trenger en uke med litt mindre løping og litt mer styrketrening. Men neste uke begynner jeg for fult igjen.

Og det gleder jeg meg til!

 

 

Publicerat: 2017-11-13 22:48 Kommentarer (0)



Det handler om å ha det gøy

For meg har løping blitt en livsstil. Jeg ser ikke lenger på det som trening, noe jeg gjør for å være i god form og for å holde vekta. Det er noe jeg gjør fordi det gjør meg glad og det beriker livet mitt med så utrolig mange gode opplevelser. Selvfølgelig er det et pluss at all løpingen gjør at jeg har en sunn og frisk kropp som tåler en aktiv hverdag, men det er ikke det som får meg til å snøre på meg løpeskoene og løpe av sted ut i det fri så fort jeg har en mulighet.

Det som driver meg er at jeg føler meg så bra når jeg løper. Fri på en måte. Også har jeg det så gøy! Det varierer jo litt fra løpetur til løpetur, alle løpeturer er jo ikke like morsomme, men de aller fleste turene mine kan jeg definere som moro-turer. Turer som kan få meg til å smile når jeg tenker på dem i flere uker etter på.

Og hva er det som gjør disse turene så morsomme? Det er blant annet alle de rare situasjonene jeg havner i, løpefølget jeg innimellom har og tankene og logikken jeg får når jeg løper.

For eksempel har jeg løpt meg mye vill i skogen det siste året. Altså, ikke sånn kjempe vill, men sånn at jeg har fått en del ekstra kilometere på turen. Men det er når jeg løper meg bort jeg ofte oppdager de fineste stiene og de mest spennende stedene. Det blir som å være ute på oppdagelsesferd. Og takket være min supre orienteringsevne skal det ikke mye til for at jeg surrer meg litt bort. Som forrige helg da jeg skulle løpe igjennom traseen til Østmarka Trail Challenge- Hodelyktløpet sammen med en venninne. Det skulle testes ut i mørket selvfølgelig og selv om dette er det området i Østmarka jeg er aller mest kjent i så tok det meg lang tid å forstå at vannet jeg nesten hadde løpt ut i var Rundvann oppe ved Østmarkskapellet. Det ble enda en nesten svømmetur på meg den kvelden for vi løp selvfølgelig feil i et kryss og fulgte feil rødmerka. En løype som tydeligvis går tvers over et tjern. Så jeg var bare noen få skritt fra å plumpe uti Svartkulp. Heldigvis lå det en kano der som fikk meg til å stoppe opp for jeg forstod jo ikke helt hva en kano gjorde der sånn midt ute i skogen.

Venninnen min Marte er en herlig positiv sjel som ser det morsomme selv i de mørkeste situasjoner så hun var like blid og glad da vi kom tilbake til bilen, gjennomvåte etter å ha surret rundt i myr og gjørme i 3 timer. Sånne turer er kanskje ikke så veldig effektive hvis du tenker treningsutbytte, men herlighet så mye vi lo på den turen!

Noen ganger er det den ikke alltid like logiske tankegangen min som kan føre meg til steder og inn i gøyale situasjoner. For det skjer noe med hodet når man løper. Det er når jeg løper at jeg er på mitt mest kreative, men det er også da jeg er mest impulsiv. Da jeg var ute og løp i dag for eksempel hadde jeg ingen planer da jeg løp ut av døren. Jeg hadde utrustet meg selv med vann og mat så jeg ville være i stand til å være på farten i noen timer, men jeg så for meg å løpe rundt i nærområdet. Beina var ikke helt med, hadde de fått bestemme så hadde de ligget på sofaen hele dagen, så det gikk ganske så trått, men da jeg kom til Elvåga og krysset hvor det står skiltet mot Losby tenkte jeg at det måtte være en perfekt dag å besøke Ramstadslottet. Sikten var god så i dag ville jeg sikkert se langt. Derfor bestemte jeg meg for å svippe bortom dit en tur. Om du ikke er kjent i området så ligger altså Ramstadslottet i Rælingen kommune, nesten ved Lillestrøm. Og jeg hadde startet turen min på Mortensrud. Noe som egentlig ikke gikk ordentlig opp for meg før jeg stod på toppen etter å ha løpt 25 kilometer. Heldigvis var det ikke så langt til Lillestrøm, så da løp jeg dit og tok toget hjem. Du kan tro jeg satt og flirte godt av min manglende evne til å tenke rasjonelt når det gjelder avstander på turen hjem. Det er sånne turer det blir bra historier ut av.

Som du kanskje forstår mangler jeg aldri motivasjon for å komme meg ut på løpetur. For jeg gleder meg alltid til å kunne dra ut på nye eventyr.

Et av mine favoritt mottoer er at «man kommer langt med litt humor». Og det mener jeg helt bokstavelig når det gjelder løping.

Publicerat: 2017-11-04 22:55 Kommentarer (0)



Nye mål? Det må vel nesten bli…

Selv om det fortsatt gjenstår et par måneder av år 2017 så er konkurranseåret 2017 straks over. Det gjenstår enda et par hodelyktløp som jeg gleder meg veldig til, men etter det blir det noen rolige måneder med tid til å bygge grunnlaget for neste års sesong. Jeg har tenkt mye på hvilke mål jeg skal ha for neste år og hvilke løp jeg skal delta i. Og det er utrolig mye jeg har lyst til å gjøre. For det er så mange spennende løp rundt omkring i verden! Alt fra raske 5 kilometers gateløp på brygga i Oslo til 7 dagers løp med hårreisende mange kilometer og høydemetre på tvers av Alpene frister. Så neste år blir nok også et år med mange forskjellige løp, for jeg trives godt med variasjon.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Men hvilke nye mål skal jeg sette for neste år? Selvfølgelig har jeg lyst til å bli raskere i de distansene jeg allerede har løpt. Det er jo veldig morsomt å se en positiv utvikling fra år til år. Så det å sette ny pers på alle de distansene jeg har løpt i løpet av år 2017 er et av målene jeg har.

Men sånn ellers da? Jeg vil gjøre noe nytt…

Jo mer jeg løper, jo mer kjenner jeg at jeg har en liten ultra-løper inni meg. For har jeg muligheten til å løpe rundt i skogen eller på fjellet hele dagen lang, så er det nettopp det jeg gjør. Jeg vil oppleve vakker natur med løpesko på beina og jeg vil løpe langt. Flytte grenser. Imponere meg selv med å løpe lengre enn det jeg trodde jeg var i stand til. Nå nye høyder i teknisk krevende terreng.

Så neste år står det minst ett ultraløp på planen.

Det er så mange ultraløp rundt om i verden som jeg har lyst til å delta i, men da noen fortalte meg om Österlen Spring Trail forstod jeg at dette var et løp som passet meg perfekt. Løpet har fire distanser (5km, 13km, 21km og 60km) og går igjennom flere naturreservater helt syd i Sverige. Dessuten er det et lite løp. De har bare plass til 150 deltakere på ultradistansen fordi det skal løpes igjennom vernede områder. Og da føler man seg litt eksklusiv. Det er litt ekstra tøft å vite at man er en av de få. Også blir det litt mer personlig. Min erfaring er at jo mindre løpene er, jo mer sosiale er de som deltar og man kommer lett i prat med folk. Likevel er det mange deltagere på løpet totalt, for jo kortere distansene er jo flere deltagere har de tillatelse til å la starte. Så man får litt i pose og sekk kan man si.

Jo mer jeg ser på bilder fra området løpet går i, jo mer gleder jeg meg til å løpe dette løpet. For det er så mange flotte steder og vakre stier! Løpet går på sti og strand, gjennom gamle vernede bygninger, litt på skogsvei og grusvei og innimellom på litt asfalt også. Noen steder løper man igjennom små landsbyer også. God blanding altså. Og med 1290 høydemetre tror jeg dette blir en helt fantastisk fin tur.

En annen ting som jeg liker med dette løpet er at start og mål er to forskjellige steder. Jeg elsker det å løpe mot et sted, ha en destinasjon jeg skal komme frem til. Det gir meg på en måte litt mer mening.

Jeg har, som du kanskje allerede har gjettet, meldt meg på 60 kilometeren. For et år siden hadde jeg tenkt at det å løpe 60 kilometer ville være umulig. Galskap rett og slett. I dag virker ikke den distansen skremmende lenger. Jeg vet jeg kan, men hvor fort jeg kan er en annen sak. Men det gleder jeg meg til å finne ut av i april 2018!

 

 

Publicerat: 2017-10-30 22:03 Kommentarer (0)



Pers på Europas raskeste 10km

Planen var egentlig at jeg bare skulle løpe to løp i oktober. September hadde vært proppfull av løp, jobb og litt av hvert på hjemmefronten. Så jeg følte meg veldig klar for en litt roligere måned med bare en konkurranse helg og mye mer tid til løping i skog og mark. I stedet ble det tre løp på to helger. For da jeg fikk tilbud om å være med å løpe Hytteplanmila kunne jeg bare ikke la sjansen gå fra meg.

Hytteplanmila er kjent for sin raske trase. Det er et skikkelig perse løp og det tiltrekker både eliten og den vanlige mosjonisten fra både fjernt og nært. Mange deltar på dette løpet fordi de ønsker å avslutte sesongen sin med en ny 10 kilometers pers. Dessuten er løpet kjent for å være veldig bra organisert og for at det alltid er super stemning. Så løpet var fulltegnet med over 2800 allerede i september.

Jeg gledet meg skikkelig da jeg kjørte oppover mot Røyse sammen med Øyvind, Tony og Per-Inge fra Bøler. Jeg fikk, som jeg alltid får før løp, spørsmål om hva målet mitt var. Og jeg svarte, som jeg alltid svarer, at målet var å ha det gøy. Også la jeg til at det jo hadde vært moro med en ny pers og at jeg skulle prøve å komme i mål på under 43 minutter.

Turen oppover gikk fint helt til vi kom til Sollihøgda, 100 meter foran oss hadde noen vært uheldige å kjørt i autovernet så da ble det en god del forsinkelse. Jeg tipper det var mange småstressa løpere i bilkøen som dannet seg bakover. Heldigvis hadde arrangøren fått beskjed så da utsatte de løpet med en halvtime sånn at folk skulle rekke å komme frem i tide.

Foto: Hans Edgard Rakeie

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Vi kom frem i god tid og fikk hentet startnummer, lagt fra oss ting og hilst på litt folk før vi startet å varme opp. Oppvarmingen gikk unna med godt humør og mange hilsninger underveis for vi møtte på kjentfolk over alt. Også fikk man hele tiden noen glimt av forskjellige elite løpere sånn som Karoline Bjerkeli Grøvdal, Meraf Bahta og Awet Kibrab.

Etter oppvarmingen var det bare å stelle seg i do kø for å tømme blæren og vrenge av seg overtrekks buksen før jeg måtte finne riktig plass i startområdet. Her var det ingen puljer, man måtte stelle seg der man følte at man hørte hjemme. Startfeltene gikk fra 35min og oppover og det var godt synlige fartsholdere fra 40min og helt opp til 80min, så derfor var det ikke vanskelig å finne ut av hvor man skulle stå så lenge man visste sånn omtrent hvor fort man ville løpe. Siden jeg hadde tenkt til å prøve å løpe på under 43min valgte jeg å stelle meg bak 42:30 fartsholderne. Jeg elsker konseptet med fartsholdere. Det er helt utrolig hvor mye hjelp det kan være i å følge en som holder et jevnt tempo som du vet vil løpe inn til den tiden du ønsker deg.

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Startskuddet gikk og løpet var i gang. Jeg fløy avgårde og alt føltes lett. Kanskje ikke så rart siden løpet starter med nedoverbakke. Etter den første kilometeren, når det begynte å flate litt av føltes det fortsatt veldig lett og jeg klarte å nyte landskapet rundt meg. Bondeland på sitt beste; åker, skog og åser i det fjerne.

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Etter en bitte liten oppoverbakke og så litt nedoverbakke var vi ute på Steinsletta. Her går det slakt nedover i 1,4 kilometer. Løpets letteste kilometer sier de. For meg begynte den tøffe delen av løpet her. Nå måtte jeg jobbe for å holde farten oppe og det begynte å gjøre vondt bak i leggene. Og da jeg svingte inn på Selteveien er jeg ikke sikker på at jeg smilte så veldig uanstrengt lenger. Nå ble luken mellom meg og fartsholderen jeg fulgte større og større og jeg så at 42:30 toget hadde gått. Men under 43 min skulle jeg klare uansett. Inne i hodet mitt gikk setningen «i dag løper du fort, dette blir pers» på repeat, og da jeg passert 8 kilometer hadde jeg klart å hente frem smilet igjen. Den nest siste kilometeren begynte jeg å fortelle meg selv at nå var det bare 9 minutter igjen med vondt, 7 minutter, 5 minutter, snart 4 minutter…

Hytteplanmila har gjort noe helt genialt, de har merket hver 100 meter den siste kilometeren inn til mål. Det hjelper veldig på motivasjonen. Jeg telte meg nedover og gledet meg til å se 2-tallet. Og da jeg passerte tidtakingsmatten til bakkesprinten tok jeg ut det siste jeg hadde av krefter. Bakkesprint er så gøy!

(Foto: Per-Inge Østmoen)

Jeg kom i mål på tiden 42:45 og havnet på topp 100 listen og det er jeg fornøyd med.

Så var det bare å få fin medalje rundt halsen, fylle på med vann, banan og bolle og nyte lykkefølelsen som kommer etter at man har klart å perse. For den følelsen er skikkelig god!

Dette var årets siste gateløp for min del. Det har blitt mange flere løp denne høsten enn jeg hadde planlagt og det har gått litt på bekostning av løping i skog og mark. Men jeg er utrolig glad for at jeg valgte å bli med på Hytteplanmila, for selv om det er terreng løping jeg trives best med så er det moro å få testet ut hvor fort jeg egentlig er i stand til å løpe innimellom. Og da er Hytteplanmila perfekt, for det er faktisk Europas raskeste 10 kilometer.

Det blir helt klart Hytteplanmila på meg neste år også og jeg gleder meg allerede til å sette ny pers!

 

Publicerat: 2017-10-24 20:50 Kommentarer (0)



Rosa sløyfe-løpet, et løp med mening

Dagen etter Nøklevann Rund var jeg klar for Rosa sløyfe-løpet i Oslo. Eller, sånn kjempe klar følte jeg meg vel egentlig ikke, for det hadde ikke blitt mange timer meg søvn den natten og for å være helt ærlig var jeg ikke veldig lysten på å skulle gjøre noe som helst den dagen. Heldigvis finnes det kaffe. Og etter noen kruttsterke kopper med denne vidunderdrikken og en del støttende og oppmuntrende ord til meg selv var jeg klar for å løpe årets viktigste løp.

(foto: Runners World)

Jeg surret litt rundt i startområdet før jeg varmet opp med å løpe litt rundt på Grønland-torg. Ikke mye til oppvarming, men litt er bedre enn ingen ting og jeg følte meg i hvert fall litt mer klar da jeg stilte meg opp på startstreken sammen med over 2000 andre sprekinger. En herlig blanding av rosakledde damer, menn, barn og hunder. Stemningen var super og det var umulig å ikke smile da vi stod og telte ned til start.

Jeg hadde egentlig tenkt til å ta det rolig. Ta det som en restitusjonstur. Man kjenner det litt i beina etter å ha løpt Nøklevann Rundt nemlig. Men så skjer det som gjerne skjer når jeg står på startstreken; jeg får skikkelig lyst til å løpe fort. Så da gjorde jeg det.

(Foto: Kondis.no)

Jeg løp oppover langs Akerselva i følge med noen spreke damer, men etter noen av de bratteste partiene var jeg plutselig ganske alene i løypa. Flere steder stod det folk og heiet, og sånt gjør meg skikkelig glad så da smilte jeg litt ekstra. Løpets 5,3 kilometere gikk utrolig raskt og før jeg visste ordet av det var målområdet i sikte. Jeg løp i mål med et smil rundt munnen og ble møtt av god stemning, fin medalje, skyr og bananer.

Stemningen i målområdet ble bare bedre og bedre etter hvert som flere og flere løpere kom i mål. Med mange hyggelige folk, bra stands, uttrekkspremier og selfievegg glemte jeg helt å tenke på hva resultatet hadde blitt. Men på vei hjem sjekket jeg for moro skyldt og ble overasket over at jeg hadde blitt nummer 4 av damene og vunnet min klasse. Jaja, sånn kan det altså gå, selv på en dårlig dag.

Men for meg var det ikke viktig å få en god plassering eller bli best på noen måte i akkurat dette løpet. Det viktigste var å delta på et løp til støtte for Rosa sløyfe-aksjonen og alle som er rammet av brystkreft.

 

Publicerat: 2017-10-21 22:05 Kommentarer (0)



Nøklevann Rundt 2017

Da startskuddet gikk for Nøklevann Rundt 2017 gledet jeg meg til å løpe en av favoritt rundene mine sammen med mange andre blide og spreke folk. Målet mitt var å være raskere enn i fjor. Både rundt vannet og i bakkesprinten. Men noen kjempe pers forventet jeg ikke og hovedfokuset mitt var å ha det gøy.

Sola skinte og det var varmt nok til å løpe i shorts og t-skjorte. At folk orket å løpe i lange tights og jakke den dagen er et mysterium for meg.

Foto: Sylvain Cavatz

(foto: Sylvain Cavatz)

Jeg løp bakke opp og bakke ned i godt selskap og syntes drikkestasjonen etter 5 kilometer kom overaskende fort. Beina føltes fortsatt bra og jeg hadde det fortsatt gøy. Det er klart det gjorde litt vondt, man skal jo kjenne at man har brukt musklene etter 5-6 kilometer, men jeg hadde enda en del krefter igjen da jeg løp opp den nest siste skikkelige bakken.

Da jeg nådde toppen av den begynte jeg å fokusere på det jeg gledet meg mest til; bakkesprinten opp fra Rustasaga. Jeg gledet meg fordi det er en bakke jeg synes er utrolig morsom å løpe opp og jeg vet at jeg klarer å mobilisere litt ekstra krefter når jeg løper løp så jeg var spent på om jeg ville klare å løpe den raskere enn i fjor. Jeg så for meg bakken og lot beina løpe lett, presset ikke på, men lot dem heller hente seg inn litt før den siste bakken kom. Og da jeg løp over tidtakingsmatten ved bakkestart følte jeg meg full av energi og klar til å gi det jeg hadde opp den bakken. I hodet mitt var det bare en tanke: JEG KAN!

Bakkesprinten

(Foto: kondis.no)

Problemet var bare at det var fryktelig mange andre folk som også var på vei opp bakken, så jeg måtte løpe litt i sikksakk oppover. Men jeg kom meg jo frem på et vis og da jeg nådde toppen av bakken var det fri flyt av endorfiner og adrenalin i blodbanen. Runners high på sitt beste.

Jeg skal ikke si at jeg spurtet inn den siste kilometeren til mål. For det gjorde jeg ikke i det hele tatt. Det tok litt tid før beina føltes i stand til å yte skikkelig igjen, men de siste 300 meterne fikk jeg inn en liten spurt og jeg passerte målstreken med stil på tiden 46:48. Omtrent et halvt minutt raskere enn i fjor. Bakkesprinten hadde jeg løpt 8 sekunder raskere enn i fjor og det holdt til en 1. plass blant damene i år også. Stolt? Gjett om!

(Foto: Per Inge Østmoen)

Da jeg dro hjem fra Haraløkka etter at alt var rigget ned etter løpet gledet jeg meg allerede til neste års Nøklevann Rundt, for dette er et av de fineste og morsomste løpene jeg vet om. Dessuten har jeg fått skikkelig hjerte for Bøler If friidrett, klubben som arrangerer løpet. Det er skikkelige ildsjeler som virkelig står på for å gjøre dette arrangementet så bra som det er.

 

 (Foto: Per Inge Østmoen)

 

 

Publicerat: 2017-10-18 21:57 Kommentarer (0)



35 träffar Sida: 1 2 3 4 Nästa Sista 

MerAbelone Lyng

Blid og positiv jente på 30 år som bor i Oslo. Løper så ofte jeg kan og trives best ute i skog og mark. Løper fordi det er gøy og fordi det gjør meg glad. Det morsomste jeg vet er å løpe på nye stier og oppdage nye steder. Gjerne i teknisk krevende terreng med bratte oppoverbakker og helst med gjørme til langt over knærne. Jeg løper ute hele året uansett vær og du ser meg aldri på en tredemølle. Motto: Det er i motbakke det går oppover Instagram: @abelonely

RSS-flöde

Arkiv






Etiketter



I bloggen

Abelone LyngMer


Den siste dagen i Spania våknet vi på et lite familiedrevet hotell i Beceite. Vi ble, som vi hadde ... [Läs mer]

Vegard ØlstadMer


Det har vært en svært spennende terrengsesong. Ny jobb, ny leilighet, og nye treningsmarker har ... [Läs mer]

Anders HeenMer


Jeg har lest boka Born to Run av Christopher McDougall , en inspirerende bok om løping, som ... [Läs mer]

Følg Runner's World fb_symbol

Påmelding nyhetsbrev

Annonser
Annonser
Annonser