Vintertrening – på treningsleir i syden


Det er mørkt og vått ute, stien veksler mellom gjørme og hålke. Er du heldig har snøen lagt seg, et mykt teppe å løpe på og lysere omgivelser, men nå er det kanskje kuldegradene som er den største utfordringen? En ting er sikkert, uansett forhold kan det være vanskelig å gjennomføre gode løpeøkter om vinteren her i nord. Løsningene er flere; riktige klær og sko for vinterløping, du kan søke tilflukt inne på mølla eller på en innendørsbane. Et annet alternativ er å ta en langhelg i varmere strøk dersom tid og lommebok tillater. For min egen del har det nærmest blitt tradisjon med en langhelg på Gran Canaria i januar. For tredje året på rad reiste jeg sist helg ned til varmen sammen 18 andre skandinaver for den årlige treningsturen arrangert av Sondre Amdahl.

Meg selv på vei opp mot Roque Nublo. Foto: Runar Sæther

En langhelg i varmen gir meg så mye. Først og fremst en god dose motivasjon til å gjennomføre løpeøktene mine hjemme i vintervær. Gran Canariaturen blir en form for belønning, en belønning både for de øktene som gjennomføres i forkant av turen men også ekstra motivasjon når jeg er kommet hjem. Jeg kan jo ikke begynne å sluntre unna øktene før en slik tur. Etter å ha investert både egen tid, penger og (enda en) ferie borte fra mannen min kan jeg heller ikke tillate meg å la grunnlaget jeg får etter en sånn helg renne ut i sanden. Altså en ekstra motivasjon til å følge opp treningen også når jeg er hjemme igjen.

I tillegg til god trening og en knallstart på løpesesongen har jeg erfart at en løpetur med likesinnede gir mye på mange plan. Det er inspirerende å se andre løpere pushe seg selv ut fra sine egne forutsetninger enten det er å se eliteløpere som Didrik Hermansen frese opp bakke etter bakke uten noe særlig tegn til å bli sliten eller det er å se mindre erfarne ultraløpere nekte å gi opp og gjennomføre økter på over 4 mil selv om det betyr å bli ute til etter solen har gått ned. Det er interessant å diskutere utstyr, sko, næring og andre nerdete løpetemaer med likesinnede og spennende å høre om andre løperes mål og ambisjoner for den kommende sesongen.

Mer eller mindre klare til start… Foto: Neil Dryland

Det var mange nye fjes på årets tur men også kjentfolk som har vært med de to foregående årene jeg selv har deltatt. Tradisjon tro stilte Sondre Amdahl og Didrik Hermansen som guider. Den tredje og siste guiden Moses Løvstad hadde andre forpliktelser men i hans sted stilte en annen hyggelig danske, Knut Korczak. Turen følger i hovedsak Transgrancanaria løypa og er på denne måten er perfekt forberedelse for oss som skal løpe løpet i februar. Selv skal jeg i år, for første gang, løpe den fulle løypa på 125k (i 2017 løp jeg Advancedløypa på 82k og i 2016 løp jeg Marathonløypa på 44k) noe som var enda en god grunn for meg å delta på denne turen ? muligheten til å gjøre meg kjent med løypa på forhånd.

Årets løp følger en ny løype de 80 første kilometerne. Starten går nå i Las Palmas og gjorde at dag 1 og 2 (av 3) fulgte andre ruter enn de tidligere årene. For egen del synes jeg bare det er gøy å få prøve en ny rute selv om det skal sies at de første milene av den gamle ruten var litt mer «scenic» (til info ? selve løpet starter 23:00 på kvelden så det blir ikke så mye utsikt å nyte da uansett).

Mannen med mikrofonen… Hans Kristian Smedsrød spiller inn Podcast mens han løper.

Allerede fra dag 1 meldte jeg meg på den raske gruppen til Didrik. Typisk jentete var jeg litt bekymret over om jeg hadde tatt meg vann over hodet. Tenk om jeg ikke var rask nok og sinket de andre. Jaja, målet mitt for turen var å få pushet meg skikkelig. Jeg visste at mye av treningen frem mot Transgrancanaria kom til å foregå innendørs på kortere mølleøkter, det var derfor viktig for meg å få tatt i nå som jeg hadde sjansen. Det viste seg at det ikke var grunn til bekymring, jeg beit meg fast og hang på. Denne første dagen ble det også anledning til å starte løpeturen med en live Podcast. Hans Kristian Smedsrød (Sky blazers) tilbrakte første timen av løpeturen til å gjøre et intervju av Didrik (Podcasten ‘Nå er det alvor’ kan dere høre her). Jaja tenkte jeg, glad det ikke var jeg som skulle prate der i flere kilometer med jevn stigning, jeg hadde nok med min egen pust. Men disse sterke gutta kunne like godt ha sittet ved kaffebordet og pratet, så lite anstrengt var de av oppoverløpingen, snakk om inspirasjon! Siste del av den første dagen hang jeg med nebbet. Jeg gikk rett og slett tom. Men klokken viste godt over 5 mil når vi var fremme ved hotellet så det var kanskje lov å kjenne på det.

Det var bare å stå på for og henge på disse gutta

Basen vår var, som de siste årene, på Cruz de Tejeda. Forskjellen var at vi dette året bodde på et nytt hotell grunnet en skogbrann som hadde herjet i 2017 og ødelagt store deler av det «vanlige» hotellet vårt. Men god mat og varm seng, vi hadde det vi trengte. Når vi startet ut dag 2 skinte solen og det var overraskende varmt. Løypa frem til lunsj var i hovedsak en lang nedoverbakke etterfulgt av en lang oppoverbakke. Jeg forsøkte å spise jevnt hele veien men likevel kjente jeg at jeg lå helt på grensen. Når vi nærmet oss lunsj hadde jeg nesten bestemt meg for å kaste inn håndkledet, dette tempoet ble for høyt. Men det er rart hva litt skikkelig mat kan gjøre. Løypa fra lunsj i Artenara tilbake til hotellet kjente jeg godt. Jeg bestemte meg for å fortsette med de raske gutta, klarte jeg ikke holde følge kunne jeg jo i det minste veien hjem. Men energien var plutselig tilbake og jeg hadde til og med energi til å gi litt ekstra. Det er jo nettopp dette som er så herlig med ultraløpingen; innimellom får man noen uventede oppturer.

I samlet flokk – 19 løpere på tur, Margrethe leder an.

Vel tilbake på hotellet var jeg sikker på en ting, det ble ikke noen ekstra kveldstur på meg. En ettermiddag i solen kjentes helt greit ut etter 36 kilometer og mange høydemeter, særlig når jeg visste at det ventet nok en 5 mils tur dagen etter. Dag 3 bød på enda en dag i strålende sol og denne dagen skulle vi følge en velkjent del av løypen. Energien var på topp og jeg hadde masse å gi. Jeg gav det jeg hadde i den lange stigningen fra Tejeda opp til Roque Nublo. I bakhodet kjente jeg litt på bekymringen for dagens siste 10 kilometer. Det beryktede elveleiet i stekende varme, en strekning av løypa jeg aldri tidligere har klart å gjennomføre med en god følelse hverken på trening eller under løp. Brente jeg nå kruttet for tidlig og kom jeg nok en gang til å hate disse siste kilometerne? Men nei, jeg ville ikke holde tilbake nå. Etter Roque Nublo fikk jeg en liten knekk. Den seige biten på asfalt med en svak stigning sved i dette tempoet. Jeg fokuserte på neste sving, i hodet kvernet det «du kan ikke begynne å gå i dette selskapet, dette klarer du, bare en sving til». Det gikk! Nå ventet en lang nedoverbakke og lunsj for å samle litt energi før de siste seige 30 kilometerne. Kort fortalt, jeg kom meg igjennom elveleiet løpende. Det gikk ikke så fort men det gikk, og det kjentes bedre enn noen gang tidligere. I hovedsak fordi jeg ikke gikk tom slik jeg har gjort så mange ganger før. Så enkelt men likevel så vanskelig, sukker og mat. Jeg vet at dette kommer til å være nøkkelen under løpet i februar.

Vel fremme ved fyret i Maspalomes var det en blid gjeng som samlet seg til «målfoto». Vi hadde alle pushet grenser, våre egne grenser og da er det liten vits å sammenlikne hvor fort eller hvor langt de andre har løpt. En hyggelig fellesmiddag på kvelden avrundet årets kryssing av Gran Canaria. For noen av oss ble det også tid til en liten luftetur i løpesko langs stranden i Maspalomas før vi satte oss på flyet hjem til Norge og vinter. Med påfyll av energi, D-vitaminer og klar til å ta fatt løpeutfordringer på snø og is. Hvordan jeg løser vinterens utfordringer her hjemme kan du lese om i mitt neste innlegg på Runners World Norge.

En blid gjeng fremme i mål etter tre lange dager i løpesko

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om halvmaraton: Tips fra Sondre Nordstad Moen, Jack Waitz og Martin Lager. Sniktitt i treningsdagboka til Grete Waitz + to ulike treningsprogram på halvmara.
  • Angelika Sverdrup om hvordan hun ble en løper.
  • Etappeløping i Costa Rika.
  • Hvordan trene i unntakstilstand: øktforslag og konkrete tips.
  • Marita Stenhaug Johansen bruker løping som våpen i kampen mot MS-monsteret.
  • Kunsten å gå underveis i et langt ultraløp.
  • 7 GPS-klokker.
  • Kunsten å toppe formen riktig.

Bli abonnent

Ukategorisert

Sesongpause – tørr du å la løpeskoene hvile?


Det har vært lenge siden jeg har postet noe her. En ble en skikkelig løpepause og en slags sesongpause etter Ultra Trail Cape Town, i tillegg ble det jul og jobbing på sjøen. Tiden fløy, samtidig har det vært godt å slippe fokuset på løpingen. Kose meg på nedoverski, en aktivitet som betyr veldig mye for meg men som har blitt satt litt til side for fokuset på løpingen. Ellers bare være, ikke skulle eller måtte så mye. Hvordan er det med deg, tørr du la løpeskoene få seg en pause i blant? Lar du kroppen få en skikkelig pause for å hente seg inn?


Godt å løpe igjen etter noen ukers løpepause!

2017 sesongen ble lang for min del, konkurranser fra januar til desember er kanskje ikke helt etter boka. Men mitt inntrykk er at ultraløpere generelt ikke følger tradisjonelle periodiseringsplaner gjennom året. Så lenge kroppen fungerer og hodet vil. Selv hadde jeg også en ufrivillig løpepause i sommer med lave blodverdier så på en måte fikk jeg jo litt ekstra pause midt i sesongen. Den pausen var jo også grunnen til at jeg valgte å delta i løpet i Cape Town. Hadde året gått som planlagt og jeg hadde fått løpt Eiger 100 k i juli hadde jeg også avsluttet sesongen tidligere. Men sett tilbake så ble 2017 ganske så bra likevel, men gode resultater i flere løp.

Tilbake til løpepausen og et par uker uten trening. Jeg tror kroppen trenger en pause fra løpingen i blandt for å skikkelig hente seg inn, restituere og unngå skader. På samme måte tror jeg hodet trenger en pause fra en disiplinert hverdag for å ikke miste motivasjonen. Men det har jo en pris også. Selv om jeg kjenner at jeg er sliten og har godt av denne hvilen betyr ikke det at humøret er på topp. Trening blir som en avhengighet og får jeg ikke brukt kroppen skikkelig blir jeg sur og gretten. Jeg vet ikke hvem som var mest glad, meg selv eller mannen min, når jeg sa at jeg hadde tenkt å finne frem løpeskoene igjen.

Fint å bytte ut løping med andre aktiviteter

Men løpepause betyr jo ikke bare å ligge på sofaen. Selv om det ikke har vært mye intensitet i aktivitetene har jeg uansett rørt litt på meg. Det har blitt mye turgåing og vinteren startet bra med kuldegrader og snø så det har blitt både langrennsturer, et par randoturer og lufting av alpinskiene. Yoga, spinning eller styrketrening, det er mange alternativer for å holde sirkulasjonen i gang, bare sørg for å bruke tiden på noe som gir deg noe positivt tilbake, noe du har lyst til å gjøre. Jeg tenker at under en sesongpause skal man hvertfall ikke bruke mentale krefter og viljestyrke på å «måtte» gjøre noe. Den energien er best å spare til en våt og grå lørdagsmorgen hvor du måtte sette på vekkerklokken ekstra tidlig for å få tid til din planlagte langtur før resten av helgens gjøremål.

Klar for å starte 2018-sesongen med en ny langhelg i dette miljøet

Strukturert løpetrening er i gang igjen for min del. Hode og kropp har fått hvile og jeg er klar for nye utfordringer. Sesongen får en skikkelig start med den årlige langhelgen på Gran Canaria denne uken. Det skal bli godt med noen skikkelige langøkter i varmen, med både kjente og nye fjes. Og det skal bli godt å fyre opp under motivasjonen for løpet i februar. Ja planen er i år å delta i hovedløpet, Transgrancanaria 125k, men mer om det, og om planene for 2018, senere.

En ting er sikkert, det er at jeg er så heldig å få fortsette og dele min løpehverdag med dere her på bloggen på Runners World Norge. Håper dere har lyst å følge meg også i 2018, jeg klar for en ny sesong med lange løp. Kommenter gjerne under dersom dere har ønsker til spesielle temaer dere vil jeg skal skrive mer om.

Vi løpes!

Ukategorisert

100 km rundt Cape Town som avslutning på 2017


Det har vært lite oppdateringer fra meg i det siste. Kort oppsummert kom jeg hjem fra Tenerife i november med et nytt fall i blodverdier, noe som gjorde meg mildt sagt deppa. Jeg hadde ikke lyst å avslutte sesongen med å måtte avlyse nok et løp av samme grunn som i sommer. Men denne gangen var det heldigvis langt fra så ille som sist og dyktige leger på sykehuset fikk raskt satt en ny jerninfusjon (en lengre oppdatering på dette temaet får komme senere). På den måten kunne jeg i det minste reise til Sør Afrika på stigende verdier og delta i løpet, selv om formen ikke var helt der jeg kunne ønske. Uansett form, dette er et løp jeg er veldig takknemlig jeg fikk delta i, for en opplevelse det ble.


J
ohannes tester beina langs UTCT løypa

Sammen med en venninne, Cathrine, og en løpekompis, Johannes (en av gutta bak løpegruppen Sky Blazers og Stirsdag), tok vi den lange turen fra Oslo til Cape Town. Selv om flyreisen er lang er det heldigvis liten tidsforskjell så man slipper problem med jetlag. Dagene i forkant av løpet ble benyttet til å se litt av Cape Town og samtidig sjekke ut deler av løypa, ordne det siste av utstyr og spise god mat (god mat var det mye av i Cape Town). 100k løpet som Johannes og jeg deltok i startet 04:00 på lørdag morgen, med vekkerklokken på 02:00 ble det ikke mye søvn denne siste natten. Men konkurransenerver gjorde heldigvis (?) at jeg ikke merket mye til søvnmangelen.

Småjentene spaner rute på sightseeingbuss 🙂

Det var en rolig stemning på start. Andre store løp jeg har deltatt i er det trengsel på startstreken allerede en time før start. I Cape Town der imot tok folk det med ro, først 10-15 minutter før start tok vi oppstilling sammen med deltakerne som skulle løpe 65k løypa. Startskuddet gikk og en bølge av løpere forsvant ut i mørkeret. Denne første kilometeren gikk på asfalt igjennom bygater, det føltes ganske stort å ligge på hjul etter en av verdens beste kvinnelige ultraløpere, Andrea Huser. Så kom vi inn på smal sti og løperne samlet seg på rekke som en lysslange oppover i skråningen rundt Lions Head og videre mot Signal Hill. For et syn det var å se solen stigen opp av Atlanterhavet og dagen gry over Cape Town. Jeg følte jeg gav bånn gass fra start, noe jeg vet er risikabelt i et såpass langt løp, det gjelder jo å ikke brenne kruttet for tidlig. Men jeg vet også, at for min del, klarer jeg sjelden å ta inn mye tid på slutten så det er bedre å starte litt offensivt. Videre fra Signal Hill fulgte vi en ganske lettløpt sti ned mot bunnen av Table Mountain før vi startet på løypas lengste stigning, nærmere 1000m+ fordelt på noen få kilometer opp til toppen av Table Mountain.


Morgengry over Cape Town. Foto: UTCT/Sportograf

Det var fascinerende å se hvor mange av de lokale som var ute på tidlig morgentur opp den samme ravinen vi kjempet oss opp. Det er lett å tenke at vi her hjemme i Norge er flinke til å gå tur i fjellet, men de er kanskje ikke så mye dårligere andre steder? Det var hvertfall veldig kult å se folk i alle aldre, størrelser og fasonger være ute en så tidlig morgen. Og selvsagt er det stas med heiing langs løypa også. Jeg forsøkte å holde fokus og jobbe meg opp den bratte siden. Jeg følte meg ikke kjempesprek men tempoet var jevnt og jeg lå ganske greit an i forhold til mitt eget tidsskjema. Fra toppen rullet det på greit i varmen gjennom fine tekniske stier, et lite stykke på betong og mer fine tekniske stier ned til Constantia hvor drop bagen min ventet. Her fikk jeg fylt opp med gels og Snickers.

Opp, opp, opp Foto: UTCT/Sportograf

Den neste strekningen gikk på sti igjennom frodig vegetasjon. Jeg slet med å få skikkelig flyten her for stien var smal og buktet seg som en slange. Et sted trodde jeg også at en trestokk var et menneske, noe som gjorde at jeg skvatt sånn at jeg skrek ut høyt. Ja ja, mulig løperen som kom et lite stykke bak meg trodde jeg så en slange. De finnes jo der de og, giftige sådanne også, heldigvis var ikke det noe som bekymret meg nevneverdig under selve løpet. Vel fremme ved væskestasjonen i Llandudno (45k) ble jeg tatt igjen av en annen jente. Jeg skjønte raskt at jeg ikke klarte å holde samme tempo og lot henne derfor forsvinne bortover stranden. Det var ikke hvilken som helst strand vi nå begav oss ut på, det var rett og slett en nudiststrand med ‘innbyggere’. Jeg måtte bare le, for jeg tror dette blir en første og siste gangs opplevelse under løp. Noen kilometer langs strand, stier med sand og over ruglete svaberg. Jeg var halvveis i løpet men nå begynte det virkelig å bli tungt. Foran meg ventet stigningen opp til Suther Peak (som jeg senere lærte at de lokale kaller Suffer Peak, og det er ikke uten grunn). Bakken tok liksom aldri slutt og tidvis var det mer klyving og lett klatring enn løping. Det føltes ikke som jeg hadde noe ekstra krefter å gi men det å få oppleve en så annerledes og mer teknisk løype enn det jeg er vant med gjorde det likevel til en spesiell opplevelse.


Min første løpetur over en nudiststrand (!) Foto: UTCT/Sportograf

Så gikk det ned til Hout Bay og nok en væskestasjon bemannet med fantastiske frivillige. Er det en ting som bør nevnes fra dette løpet er det alle de frivillige. Aldri har jeg møtt SÅ mange hyggelige og omtenksomme mennesker. På alle væskestasjonene ble jeg møtt av smilende folk klare til å hjelpe meg med å fylle flaskene mine og helle Cola i koppen min.
Det neste stykket burde vært lettløpt. Men kreftene mine holdt ikke mer enn til gå, løp, gå, løp. Flere ganger måtte jeg finne meg et punkt lenger frem og så sa jeg til meg selv at ‘du må i det minste løpe dit før du kan gå noen skritt’. Det var på denne strekningen jeg løp forbi et eldre ektepar som skulle bli et lite lyspunkt igjennom de siste milene. De stod og heiet langs med veien og takknemlig som jeg er for heiing smilte jeg stort og sendte over noen slengkyss. Jeg så dem igjen flere steder langs løypa og på de tre resterende væskestasjonene. De var ute for å følge sønnen sin som lå ganske likt med meg. Jeg hadde tydeligvis sjarmert dem for de hadde bestemt seg for å vente og heie på meg også den siste biten inn i mål. Jeg må jo innrømme at det gav ekstra energi når jeg gang på gang møtte smil og heiarop fra denne ‘bonusfamilien’.

Ved 70 km hadde jeg et nytt gjensyn med drop bagen min. Tidligere i løpet var jeg litt plaget av smerter under en fot og jeg hadde derfor vurdert å bytte sko. Denne smerten var erstattet med (eller overdøvet av) av en følelse lik gangsperre så jeg bestemte meg for å beholde skoene på jobbe meg mot mål, det var jo ‘bare’ 3 mil igjen, og jo fortere ferdig jo bedre!


Igjennom bølgete skogsterreng Foto: UTCT/Sportograf

Ved 76 km fikk jeg tilbud om en kald svampdusj. For en følelse! Full sommer var et sjokk for kroppen som kom rett fra snø og minusgrader selv om vi var relativt heldige med løpeværet, det var jo ikke hetebølge. Veien videre mot den siste væskestasjonen gikk ganske greit i bølgete skogsterreng. Jeg forsøkte holde tempo så godt jeg klarte mot den siste drøye bakken jeg visste ventet. Med 10 km igjen var det bare bite tenna sammen og komme seg opp disse siste høydemeterne. Men på samme måte som jeg synes bakken opp til South Peak rundt 55k var mye verre enn forventet ble jeg her positivt overrasket, bakken var ikke så lang som fryktet.

På toppen kjente jeg energien steg, nå var det bare bortover og ned til mål. Men likevel, jeg så meg nervøst over skulderen, skulle jeg bli tatt igjen nå på oppløpet? Ingen andre jenter i syne, godt var det. Selv om jeg følte meg bedre kjente jeg at det var ikke mye ekstra energi å ta av og jeg hadde ikke krefter til noe spurtoppgjør denne gangen. 3-4 km fra mål ble jeg tatt igjen av en mann som het Christian og som jeg fikk følge med siste biten inn. Det hjelp å ha en å snakke med, fikk liksom fokuset vekk fra vonde bein og sliten kropp og jeg fikk nok en gang oppleve hvor hyggelige disse Sør Afrikanerne er.

Jeg kunne ikke annet enn å smile stort i det jeg gikk i mål, der stod ‘bonusfamilien’ min og ventet på meg (selv om sønnen deres allerede hadde kommet i mål). Like etterpå var Cathrine og Johannes, som hadde hatt tid å vente litt i mål, på plass. Cathrine hadde løpt 35k løpet på en veldig god tid på tross av at hun løp feil og fikk med noen bonus kilometer og Johannes hadde hatt en kjempedag og løp inn til en knallgod 17 plass i 100k løpet på 12:31.

Glede over å endelig komme i mål! Foto: UTCT/Sportograf

Selv kom jeg inn på 14:04, en tid jeg er godt fornøyd med, særlig med tanke på at jeg stilte til start med en form som var sånn passe. En 7. plass blant damene i et løp som inngår i Ultra Trail World Tour føles stort det også.

Ultra Trail Cape Town var så mye mer enn en fin tid og en god plassering, jeg hadde en tung dag men det er likevel gode minner som sitter igjen. En fantastisk løype, teknisk utfordrende til tider, med en variasjon av fjell, strender, skog og bush. Det var fantastiske frivillige og hyggelige lokale folk. Det var en lang reise for et løp, men med et supert reisefølge og mulighetene til litt sightseeing og god mat ble det jo som en liten ferie. Så om noen lurer, det er definitivt et løp jeg anbefaler for den som skulle ha muligheten!

Jeg gleder meg allerede til nye utfordringer i 2018. Gleder meg til å stille til start med en god form og til å føle meg sterk. Men først er det tid for hvile, løpeskoene er parkert og skal forbli det noen uker fremover.

Grand Trail des Templiers – løpefest i Frankrike


Løpssesongen 2017 er ikke over for min del. Ultra Trail Cape Town står på planen 2 desember og veien dit hadde jeg sett for meg gå gjennom god hvile etter CCC og en god treningsbolk nå på høsten. Men når muligheten plutselig bød seg til å få stille til start i det anerkjente franske løpet Grand Trails des Templiers ble det endring i planene.

Festival des Templiers er en av de største løpefestivalene i Frankrike hvor 12 løp blir arrangert i løpet av en helg med mer enn 8000 deltakere. Hovedløpet er søndagens 76 kilometer lange Grand Trail des Templiers som ble arrangert for første gang i 1995 og ansees som starten av ultrabølgen i Frankrike. Jeg kunne ikke la muligheten gå fra meg til å oppleve denne terrengløpingens «hellige gral» noe trener Sondre Amdahl heldigvis var helt enig i. På den andre siden betød det at jeg kun hadde tre uker på å forberede meg til et litt annet type løp enn det jeg har hatt fokus på tidligere i år. Løpet går i et mer lettløpt terreng og uten de lange, lange stigningene jeg er vant med fra Alpene.


S
pennende terreng når det nærmer seg mål

Fredag reiste jeg ned til Millau sammen med mannen min Skjalg. Vi skulle egentlig reist på ferie til Tenerife den samme dagen, men Tenerifeturen ble utsatt noen dagen for at jeg skulle få med meg løpet i Frankrike. Heldige meg som har en som støtter løpingen min på den måten og er sporty nok til å endre på ferieplanene i siste liten, det er virkelig ikke noe jeg tar som en selvfølge.

Lørdagen ble det tid til å lade batteriene, rusle rundt i byen samt en lunsj med Bjørnar, en kompis fra Norge som hadde løpt 100 kilometersløpet på fredagen. Det var Bjørnars første 100 k og han hadde løpt inn til en solid 68. plass. Det ble et forsøk på en tidlig kveld siden jeg skulle starte 06:00, men det ble ikke mye søvn å få. Jeg var temmelig nervøs og grudde meg voldsomt til løpet. Hva hadde jeg her å gjøre, lite fart i beina og på startstreken med mange av de beste damene i verden? Jeg sovnet til slutt, men når vekkerklokken ringte klokken 04 var jeg klar til start og klar for å gjøre mitt beste.

04:00 gikk starten

Jeg rakk en liten oppvarming før start. Første gang med oppvarming før et ultraløp men det var også første gangen jeg startet med 4 flate kilometer på asfalt, det kom til å gå unna. Så stod jeg der på startstreken, sammen med flere av dem som inspirerer meg i mitt daglige «løpeliv.» Hodelykter på, så smalt det og 2300 løpere la på sprang ut i mørkeret. Asfalten ble forsert og vi begynte på første stigning. Løpbart til å begynne med, men så ble det skikkelig bratt. Rett under 500 høydemeter opp, og så flatet det ut til 14 kilometer med lettløpt sti. Jeg prøvde å holde tempoet så godt jeg kunne men i mørkret var det vanskelig å skjønne om det faktisk gikk fort eller sakte. Da det begynte å lysne i horisonten kom også den første regnskuren. Så glad jeg var for at jeg hadde valgt å pakke med meg en tynn vindjakke, jeg fikk den på meg i fart over vesten og holdt meg rimelig tørr.

Morgenen lysnet og løypa fortsatte på smal sti ned mot første matstasjon. Jeg var ved godt mot, regnet hadde gitt seg og jeg fikk dyttet i meg godt med påfyll. En 500 meter stigning ventet før et nytt løpbart parti, denne gangen på smalere og mer tekniske stier. Naturen endret seg mange ganger underveis. Fra tett skog i fantastiske høstfarger til store åpne vidder. Tekniske stier på kanten av klipper med fantastisk utsikt. Jeg rakk flere ganger å kjenne litt på gleden og takknemligheten for at jeg fikk sjansen til å delta. Det er jo mye disse naturopplevelsene som gjør det verdt slitet.

Ved den andre matstasjonen ble jeg litt for ivrig og puttet i meg litt for mye. Ikke hjalp det at jeg rett før matstasjonen hadde dyttet innpå en Snickers i tillegg. Ikke hadde jeg kommet meg mange hundre meterne ut av matstasjonen før kvalmen tok meg. Jeg prøvde å holde fokus på løpinga; «du løper med beina ikke med magen, ikke bry deg om kvalmen». På et punkt lurte jeg på om det rett og slett ville være best om jeg fikk alt opp igjen. Men det slapp jeg, for etter hvert gav kvalmen seg og jeg kunne igjen konsentrere meg om løpet.

Løpet passerer igjennom flere gamle landsbyer på veien

Frem til omtrent 50 kilometer hadde jeg ligget omtrent på skjema til min best estimerte tid, men nå begynte det virkelig å bli tungt. Jeg fikk kjenne på at jeg over så lang tid hadde holdt et høyre tempo enn vanlig og pushet på. Husket ikke lenger løypeprofilen og begynte å forbanne hver lille oppoverbakke. Det hjalp ikke heller at jeg hadde en mann som fulgte rett bak i nesten en mil og som nektet å bytte på å dra. Ikke en gang når jeg nærmest stoppet opp gadd han å passere så det var bare å fortsette og fokusere på å jobbe seg fremover.

Drøyt 11 kilometer fra mål kom jeg ned i en dal, her var det en vannpost og til min store overraskelse stod Skjalg og heiet. Han hadde møtt meg på to av matstasjonene men jeg forventet ikke å se han her. Jeg klarte ikke si så mye annet enn «jeg er såååå sliten» men inni meg fikk jeg litt ekstra krefter til å kjempe meg videre de to tøffe siste bakkene inn mot mål. Det er ikke de lengste bakkene jeg har vært borti men noen av de bratteste. Det var klyving og bruk av henda flere steder men til slutt var jeg oppe ved masten jeg visste betydde siste topp. Jeg enset ikke lenger verkingen jeg hadde hatt i beina de siste 20 kilometerne, nå var det bare en ting som gjaldt; ned og i mål!


G
lad og fornøyd i mål

Jeg kunne ikke annet enn å smile i det jeg kom inn på oppløpet. Masse mennesker som heiet. Skjalg og også noen jeg etterpå skjønte var en norsk gjeng med blant annet Runar Sæther som hadde tatt en kjempesterk 5. plass i 65 kilometers løpet på fredagen.

Og resultatet? 9 timer og 48 minutter. Jeg hadde håpet jeg skulle klare en litt bedre tid men de siste 25 kilometerne ble mye tyngre enn jeg hadde forestilt meg. Uansett er jeg veldig fornøyd med innsatsen, jeg gav virkelig det jeg hadde! Det holdt til en 16. plass av damene (av 198 damer) og 175. plass totalt (av 2271 løpere) og kan vel sies å være temmelig bra i det sterke feltet av løpere som stilte til start.

Ukategorisert

Rosa sløyfe-løpet, løp for en god sak!


En grå morgen i Oslo, men i Vaterlandsparken var det alt annet enn grått. Det var klart for årets utgave av Rosa sløyfe-løpet og med ca 1750 startende var det rosa over alt. Rosa bukser, rosa jakker, rosa pannebånd og rosa skjørt. Det var flott å se at så mange hadde valgt å ta turen til byen og vise sin støtte til Rosa sløyfe aksjonen ved å delta i dette løpet. Et løp hvor det viktigste er å delta, enten du løper fort eller tar det som en gåtur. Gammel eller ung, gutt eller jente dette var en søndagstur for alle!

Oktober er måneden vi bærer den rosa sløyfen for å vise omtanke med de som er rammet av brystkreft. Denne, dessverre ganske vanlige, kreftformen. Støtten ved å delta i Rosa sløyfe-løpet går til Kreftforeningen og brystkreftforskning og støtte til andre brystkreftrelaterte prosjekter. Personlig synes jeg det var flott å kunne vise min støtte til denne viktige saken ved å gjøre noe som betyr så mye for meg, nemlig å løpe.

Klar til start.

Årets løype i Oslo var noe forkortet på grunn av byggearbeider, men 5.4 km ble en fin liten tur på asfalt for min del. Med meg på start hadde jeg mannen min siden årets løp også åpnet for menn å delta. Ut fra resultatlistene ser det ut som ca. 8% av deltakerne var menn. Veldig kult at så mange menn vil være med å støtte brystkreftsaken i et løp med en såpass «rosa» profil.

Løypa fulgte Akerselva fra Grønland opp til Nydalen. Vel i mål var det både medalje å få og litt påfyll i form av Skyr og banan. Arrangørene hadde også sørget for bagasjetransport fra start til mål. Selv var jeg veldig takknemlig en tørr trøye på en litt sur høstdag. Alt i alt var Rosa sløyfe-løpet et godt arrangert løp, og med en distanse som tillater de aller fleste å kunne fullføre.

Vi er bare halvveis i oktober og det er fortsatt tre muligheter igjen til å delta i Rosa sløyfe-løpet:
Haugesund 18 oktober
Bergen 19 oktober
Kristiansand 26 oktober

Har du anledning oppfordrer jeg deg til å ta med noen venner å bli med og støtte en god sak!

I mål med både medalje og mann.

Ukategorisert

Distanserekord og følelsen av mestring


100 kilometer og mitt lengste løp hittil. Over tre uker siden allerede. Med travle dager og lite fokus på løping disse ukene har løpsrapporten blitt liggende. Men nå som jeg har startet opp treningen var det på tide å gjøre en liten oppsummering av eventyret rundt Alpene.

Allerede 5 dager før løpet ankom jeg Chamonix, alpebyen som allerede har gitt meg så mange minner. Minner fra klatreferier, skiferier, løpeferier og ikke minst fjorårets deltakelse i OCC. Chamonix er stedet hvor jeg møtte mannen min og stedet hvor jeg røyk et korsbånd for 3,5 år siden. Denne gangen stod en ny utfordring for tur; CCC. Dagene før løpet ble benyttet til å slappe av, rusle rundt i byen, og nyte utsikten til fjellene. På løpeexpoen traff jeg også kjentfolk som jeg ikke har sett siden turen rundt Manaslu i Nepal i fjor. Dagen før løpet kom Skjalg, mannen min, ned. Han hadde fått jobben som support underveis. Trener min Sondre Amdahl var også på plass i byen og en lunsj med han hjalp å roe konkurransenervene.

CCC, som løpet kalles for, står for Courmayeur – Champex – Chamonix (enkelt forklart ruta som løpet følger) og er et av de fem løpene som går under UTMB uka.. Start går altså i Courmayeur i Italia og jeg valgte av den grunn å bo i her natten før løpet. Dette gjorde at jeg kunne sove lenger og slippe å ta buss grytidlig fra Chamonix for å komme meg til starten. At starten ikke gikk før 09:00 gjorde morgenen ganske behagelig. En god frokost, så var det bare å rusle de 200 meterne det var til start og få sjekket alt det obligatoriske utstyret. I dagene før løpet var det mye usikkerhet rundt løypa. Kaldt vær skulle komme inn. Med fare for snø var det også en mulighet at løypa ble lagt om. Men ettermiddagen før start fikk vi heldigvis beskjed om at løpet skulle gå fra Courmayeur som planlagt.

CCC løypa – 3 land, 101 kilometer og 6100 positive høydemeter

På plass i startboksen forsøkte jeg å glede meg over eventyret som ventet. Oppladningen hadde ikke vært optimal med lave blodverdier og treningsforbud første del av sommeren. Men nå var jeg her og takknemlig og spent på timene som lå foran meg. Følelsen av stress økte når jeg tenkte på hvor bra jeg hadde ønsket å gjøre det og vissheten om at det var et utrolig sterkt startfelt av damer på plass. Men til syvende og sist, det eneste som teller er min egen innsats. Det er jo det eneste jeg selv har kontroll over. Det var også målet mitt; å gjøre så godt jeg kunne! Og med klarte jeg på et vis å finne roen på startstreken.

09:00 ? start! En liten sløyfe igjennom byen, jeg løp det jeg orket. Langt over tempoet for et 100k løp. Men jeg hadde vært igjennom løypa, jeg visste at etter 2 seige kilometer oppover på vei så skulle vi inn på en bratt, smal sti som skulle ta oss 1500 høydemeter opp. Jeg hadde ikke tenkt å bli stående fast i noen flaskehals der! En fot foran den andre, jevnt og trutt jobbet jeg meg opp mot Tete de la Tronche (2584 moh). Et raskt blikk på min Spartanklokke i det jeg passerte toppen viste at jeg lå greit an i forhold til mitt beste tidsestimat. De 6 neste lette kilometerne ned til Bertonehytta ble forsert med et stort smil. Her var det en drikkestasjon før løypa holdt en ganske jevn høyde på ca 2100 moh den neste milen. Dette var en løpbar del men en snikende kvalme gjorde det vanskelig å ta til meg så mye næring som jeg ønsket og farten var ikke helt der jeg følte den burde være. Men kvalmen gav seg på vei ned til Arnouvaz. Her var det bare å samle krefter før neste lange oppoverbakke, opp til Gran Col Ferret (2537 moh) og inn i Sveits.

Ved godt mot på den italienske siden

Vi hadde på forhånd blitt advart mot lave temperaturer og dårlig vær men for min ble denne monsterbakken en god opplevelse. Sikten, været og temperaturen hadde jo vært mye verre når jeg var igjennom løypa i slutten av juli. Grensen til Sveits markerte også starten på et langt løpbart parti med mye nedover. Jeg forsøkte å slippe opp og la beina gå i nedoverbakkene, følelsen av å ha energi og kjenne at jeg klarte å presse var herlig! Ca halvveis i løpet ventet en mindre stigning, opp til Chapex-Lac hvor jeg visste Skjalg ventet med påfyll. Formen føltes fin og jeg passerte et par stykker i den bakken. Etter 55 kilometer var det godt å se et kjent fjes og få påfyll av egen energidrikk som jeg vet jeg liker. Den som ble servert på drikkestasjonene i falt ikke akkurat i smak hos meg og etter perioden med kvalme tidligere i løpet ble avgjørelsen å holde meg til vann inntil jeg fikk mer av min egen energidrikk. Litt cola i magen og ekstra sjokolade og gel i vesten så var det bare å komme seg videre. Men før jeg fikk løpe videre, en ny kontroll av obligatorisk utstyr. Jeg benyttet sjansen til å ta på regnjakken, det så ut til å bli en våt fortsettelse.

Resten av løypa kjente jeg ganske godt etter å ha løpt OCC i fjor (det ‘korte’ 55k løpet under UTMB) og på treningstur i juli. Formen var fin, regnet kom og gikk. Til meg selv så sa jeg at jeg hadde jo løpt Hornindal rundt i skikkelig øs-pøs vær i fjor, dette var ikke noe problem, jeg hadde jo gjort det før! Tre store stigninger igjen før mål, dette skulle jeg klare! På sjekkpunktet ‘La Giete’ var kontrollen inni et lite fjøs. Her spilte de musikk og det ble et par dansetrinn på vei ut i regnet igjen. Til stor jubel og heiarop fra ‘kontrollørene’, og litt ekstra energi til meg og større motivasjon til å gi bånn gass ned mot Trient. På vei inn på denne kontrollstasjonen passerte jeg en jente som var på vei ut. Vi utvekslet smil og jeg fikk et ‘good job!’ fra jenta jeg senere skulle finne ut het Liz. På vei opp den nest siste stigningen passerte klokken 20:00 og det begynte det å mørkne. Jeg begynte virkelig å kjenne at jeg var sliten nå men jeg visste at jeg skulle klare å komme i mål, spørsmålet var bare hvor mye jeg skulle klare å pushe den siste biten inn. Hodelykten måtte frem, men tett tåke gjorde at sikten var ganske dårlig uansett. Nærmest i blinde og seilende på gjørma gikk veien ned til Vallorcine. Jeg måtte ned og hilse på bakken et par ganger, og følte meg ikke akkurat offensiv i løpssteget.

Bilde fra tidlig i løpet når været fortsatt var fint

Inne på matstasjonen i Vallorcine møtte jeg Skjalg igjen. På grunn av regnet hadde jeg gitt han beskjed om å ha tørre klær klare til meg. Men på matstasjonen så jeg minst tre andre jenter, inkludert Liz. Jeg kjente etter, ok jeg er våt men jeg fryser ikke. Det er mindre enn 2 mil igjen, dette fikser jeg. Jeg trykte i meg litt mat så var det bare å komme seg ut igjen. De neste 4 kilometerne var tøffe, bare svakt oppover, men etter mer enn 82 kilometer kjentes det ut som fjell. Jeg lengtet etter den siste skikkelige oppoverbakken sånn at jeg kunne ‘få lov’ å gå. Bakken kom, regnet øste ned og jeg gikk på det jeg klarte men beina var bly. Bak meg hørte jeg at jeg ble tatt igjen av en liten gruppe, noen gutter og så Liz. Jeg prøvde å henge meg på gruppen men merket at de var hakket sterkere enn meg oppover. Men det var ikke lenge igjen til det begynte å bli mer kupert, litt ned, litt bort og litt opp. Nedover passerte jeg Liz, men hun tok meg igjen oppover. Den siste seige bakken opp til Flegere ble vi gående i lag. Det var fint å ha en og pushe på sammen med, selv om man er konkurrenter kan man jo faktisk ha det hyggelig også. I det vi kom inn på den siste drikkestasjonen på Flegere sa Liz ‘vi sees i mål’. Det var 8 kilometer og bare nedoverbakke igjen til Chamonix, så jeg forsvant videre. Klokken var 23:30, jeg visste nå at jeg kunne klare det på 15:30 timer, men jeg hadde ingen tid å miste!

Jeg gav på det jeg hadde, i regn, mørke og på teknisk sti. I skogen på vei ned mot Chamonix så jeg hodelyktene til noen andre løpere og jeg merket at jeg tok innpå. Jeg passerte en jente og så at jeg hadde en til litt lenger foran. I et par hundre meter ble jeg liggende bak. Jeg visste den smale stien snart ble til en bredere grusvei, skulle jeg klare å passere? Det var som jeg fikk ny energi, jeg gav alt og fortsatte på. Jeg hørte jeg hadde noen bak meg men var ikke sikker på hvem. Turte ikke snu meg, tanken var bare å fortsette i maks fart og se om det holdt. Så var det bare lyden av mine egne skritt igjen. Inne på asfalten og med en kilometer igjen til mål var det plutselig en annen der igjen, den første jenta jeg passerte på vei ned fra Flegere, Amanda fra Columbia. Vi uvekslet noen ord og store smil, så ble vi liggende side om side igjennom gågaten. Jeg kjente jeg hadde en liten prosent til å gi men skjønte at jeg måtte spare det til helt til slutt. Forsøkte jeg meg på en spurt for tidlig ville jeg ikke holde hele veien inn.

I spurt på vei mot mål

Vi rundet siste sving og jeg gav på alt jeg hadde. Jeg var sikker på Amanda fulgte på, men det gjorde hun ikke. 100 kilometer, 6100 positive høydemeter, 15 timer, 24 minutter og 11 sekunder. Jeg hadde klart det! Det holdt til en 15 plass i et veldig sterkt felt med damer og en 148 plass blant totalt 2150 startende. Vel i mål var det eneste jeg klarte å si ‘det er for pokker meg ikke meningen at man skal spurte etter 100 kilometer!’.

Jeg klarte det!