Vinn billetter til Viking Race!


Det har antagelig ikke gått folk hus forbi at Viking Race er et av mine ynglingsrace! Sammen med X-run, er Viking Race mine topp 2 ynglingsrace. Jeg er stolt av å være ambassadør for Viking Race og bærer min tatovering med stolthet!

Jeg er selvfølgelig allerede meldt på alle 3 (!) racene som går i Norge i år – 5 + 10 km i Grefsenkollen i Oslo 22 + 23.august, og 5 km i Fredrikstad 7.november! Jeg tror det blir råere i år enn noen gang, da jeg har en god magefølelse på at Andreas og co kommer til å utnytte bakkene i Grefsenkollen til det ytterste! Ihvertfall vi som skal løpe 10 km bør konsentrere oss om å legge inn noen bakkeintervaller frem mot løpet i august!

Har du ikke meldt deg på enda?? Men har lyst til å vinne billetter – vel Yt er en av samarbeidspartnerne til Viking Race i år, og nå har du mulighet til å vinne billetter ved å delta HER!

Og ja…det må være en underdrivelse å si at jeg er en smule stolt av bilde de har valgt til å promotere konkurransen…meeeeen jeg tror jeg kan si for både Helene og meg at den 10 km vi fullfører her da bildet blir tatt er episk! Det å løpe et løp sammen 100% som Helene og jeg gjorde ifjor – det er noe av det råeste jeg har gjort. Vi løp side om side, foran og bak hverandre hele tiden, pushet og oppmuntret hverandre – og hoppet over bålet hånd i hånd og passerte målstreken med kun noen tusendeler som skilte oss. Jeg gleder meg så fært til å gjenoppleve denne 10 kilometeren iår igjen snuppa!

Er DU KLAR FOR Å BLI GIRA! Vel jeg garanterer deg at du ikke kommer til å angre!

KlemMari

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent


Neste på programmet – Mudnificent 7!


OMG – drømmen ble plutselig til virkelighet! Da jeg første gang hørte om løpet ifjor klikket jeg umiddelbart på Deltar. Men det er klart – å reise så mye som vi gjør nå koster forferdelig mye penger. Vi hadde håpet å få litt støtte på veien, men planene gikk ikke helt vår vei… Men jeg vet at Supermann hadde like stor lyst som meg på dette løpet, og helt spontant bestilte vi tur og meldte oss på dette unike løpet som avholdes 1.august rett utenfor Birmingham.

Så…hva er Mudnificent 7? Det er det aller første, og helt unikt løp arrangert i England av 7 forskjellige kjente gjørmeløp i England. De samarbeider og designer hver sin kilometer med sine signaturhindre. Tilsammen blir det 7 kilometer fullspekket med hinder og action. Jeg har tatt en kjapp Googlerunde bare for å se hva vi faktisk skal være med på:

Hele ballet åpnes av denne fyren:

Selveste Mr Mouse kommer og åpner løpet for oss, og jeg kan jo ikke annet enn å si at jeg håper virkelig jeg får tatt en selfie med dette ikonet igjen. Alle hinderløp sin bestefar – the Provider of fear – og jeg gleder meg til løpe en kilometer med hinder fra Tough Guy!

Tough Guy – kjent for spektakulære hindre og psykiske tester!

Airfield anarchy – ingen av de neste løpene har jeg deltatt i – så det blir utrolig spennende. Men Airfield anarchy blir som Tough guy arrangert på det samme stedet hvert år, og har faststående hindre. Det vil si at de kan bygges på litt hvert år. I tillegg til 3 ulike distanser, opptil 40 hindre pr 5 km, så er dette også en musikkfestival. Og som sa mange andre hinderløp, kan man iløpet av en helg gjøre helgen episk og ta alle 3 distansene!

Bigfoot challenge – arrangeres i Pippingford syd for London. Jeg elsker det stedet, og burde løpe dette løpet bare for å få løpt her igjen! BigFoot Challenge er verdens første hinderløp som baserer seg på bruk av naturen og naturlige hindre. Dette er ikke den klassiske «militære» hinderløypen med vegger ol som skal krysses, men et løp med hindre designet til å passe inn i naturen. Spennende! Også her selvfølgelig flere distanser.

The Ram Run –  Kåret til å ha et av de hardeste hindrene i England. Ufattelig for meg, men de slår faktisk Tough guy sitt Vanntunnelhinder!! Den berømte Ram Run Bridge of despair er ikke faktisk et av hindrene som er laget, men et som bare «tilfeldigvis» må forseres på veien i løypa. Også her er løp baser på naturen, flere distanser og også her fokus på ulike vanskelighetsgrader og med barne og ungdomsutfordringer.

Aztec Warrior – Dette sier de selv: «Aztec Warrior will be breaking all the rules you have seen in OCR. Expect the unexpected!»  Ok – bring it! Vi er klare!!!

The Reaper Events – Dette er et løp som kan løpes både dag og natt, det arrangeres en gang på sommeren og en gang på høsten. Løypen er aldri den samme, og her utfordres både erfarne og ferske hinderløpere.

Bear Grylls Survivour race – Filosofien bak dette løpet er vel egentlig det alle hinderløp bygger på. Det handler om å overvinne de ulike utfordringene naturen byr på. Bare her kan du utfordre din fysiske og mentale styrke på en helt unik måte:

 «So many people seek adventure and challenge through computer games, when in truth we can all develop our own wilderness warrior spirit and physicality, for real.»

I Bear Grylls Survivour race finner man det ultimate overlevelsesløpet, du må fullføre 3 runder a 10 km – og løpet blir med det et av de hardeste løpene vi finner. Utfordringen i 2016 kanskje???

Filosofien her også. «When you help others, you help yourself!» Og strengt tatt det alle hinderløp bygger på!

Med Supermann på nye eventyr – denne gangen løper vi hver for oss – Supermann starter i eliten og jeg begynner når han kommer imål! Nok en opplevelse for livet – som de sier i Bear Grylls:

  • The best things in life aren’t things

Utover selve løpet i seg selv, er det også arrangementer for barna der (flaks at jentene skal være med!), og det blir en kjempestor Expo der alle de kjente racene og andre utstillere innen hinderløpsbransjen vil være. Jeg hadde håpet dette ikke skulle koste for mye, men faren er vel stor for at shoppingfristelsene kan bli store her….
KlemMari

x-run -endelig med mestringsfølelse!


Heisann alle sammen. Etter X-run på Eidsvoll 13.juni, gikk ting litt slag i slag for meg – det var det rett hjem, pakke og reise på ferie på natten. Planen var et par timers søvn, men prioriteringer gjorde at det ikke helt ble sånn. Jeg valgte å både skrive ferdig løpsrapporten for Kondis.no som dere finner HER, og etter et par minutters titt på filmingen med Go’pro fra løpet, skjønte jeg at jeg bare måtte redigere den filmen også – dere finner den HER. Håper dere liker den! Jeg ville så gjerne også skrive til dere, men rakk det altså rett og slett ikke, og hele ferien har jeg ikke hatt tilgang på datamaskin.

Som jeg har skrevet til dere før, har jeg alltid hatt et litt sånn ambivalent forhold til X-run, det har vært blodslit, ifjor var jeg skadet og løp med smerter i 2 x 6 km, men iår skulle alt vise seg å være så mye bedre.

Da vi kom opp på Eidsvoll ble vi møtt av en helt fantastisk sommerdag, det var sol, blå himmel og god temperatur. Deilig siden vi skulle være der absolutt hele dagen og jentene skulle være med oss. Der oppe møtte vi også alle de flotte X-run folkene igjen. Jeg har ikke snakket med de siden vi var på fitnessmessen i Fredrikstad ifjor høst – men igjen kjente jeg hvor utrolig glad jeg er i disse menneskene. De gir virkelig 110 % av seg selv, og det for at vi skal ha en herlig opplevelse! Og det fikk vi!

Jeg har aldri løpt på Eidsvoll før, så både grugledet meg…men helt uten grunn! Det ble en dag fyllt med mestringsfølelse fra ende til annen. Det var så god stemning på sletta, at allerede før start kjente jeg adrenalinet bruste. Vi knivet med et annet lag, og stemningen mellom oss var supergod – selvom vi alle vil vinne og gjøre det bra, finnes det ingen dårlig tone – det er ikke sånn på disse løpene. Alle ønsker hverandre lykke til og god tur. Alle er innerst inne på samme lag og det er så deilig.

Men det var ikke til å stikke under en stol at vi ønsket å gjøre det bra nettopp på dette løpet. Vi skulle forsvare 2.plassen vår fra Oslo ifjor, og det var derfor så godt å kjenne at alt stemte. Laget fungerte bra, vi samarbeidet godt, pushet hverandre og heiet hverandre frem. Og etter 14 km kom vi overlykkelige i mål, vi visste vi hadde gjort det bra, vi håpet det holdt inn – OG DET GJORDE DET! Vi tok 1. plassen i miksklassen og overall var vi kun slått av det beste guttelaget! DET var jeg stolt av!!! Jeg ønsket meg dette så veldig, og jeg har jobbet så hardt for å klare det – og endelig satt den! Og det var så godt å vinne nettopp her blant alle disse fine menneskene!

Ubeskrivelig hvor glad jeg er akkurat her! Pablo og Supermann – jeg digger dere – tusen takk for en fantastisk tur!


Vil dere som sagt ha en utfyllende beskrivelse av turen og hindrene kan dere lese artikkelen min på kondis.no – men de 14 km var på en herlig blanding av grusveier, myke skogsstier, teknisk løping i tett skogsterreng – og sist men ikke minst i vann! Akkurat det digger jeg aller mest med X-run – de har kule vannhinder. Ikke mindre enn 3 iår – et balansehinder, et svømmehinder og en istank! Forventer intet mindre da vi kommer til Oslo!

Så må jeg bare trekke frem en kul ting til…atlassteiner!!! Jeg elsker atlassteiner! Jeg elsker å bære tungt, for det vet jeg at jeg kan, og selvom jeg kløna det til med den dumme stokken i Oslo på Tough Viking som ødela hele løpet mitt der, så vet jeg at jeg er god på bæring. Og det beviste jeg her. I tillegg var det egne steiner for gutter og egen for jenter! Bra bra bra! Sånn liker jeg!

Mot slutten av dagen skulle også jentene få løpe – og det er ingen mindre innsats fra X-run-teamet da må dere tro. Med Eirik som speaker, Anita i mål og Lars Martin på toppen av rampa for å hjelpe de som måtte trenge det – så fikk barna en helt fantastisk slutt på dagen. Og vi foreldrene fikk kjørt oss litt ekstra!

En helt perfekt dag – og vi gleder oss allerede til Oslo 29.august! Vi kommer – kommer du???

Stor klem fra Mari

Endelig på plass med den rette X-faktoren!


Klar for den X-faktoren?


Helgen nærmer seg med lynskritt, og heldige meg fikk ferie tidligere enn forventet. Oppkjøringen mot denne helgen har derfor vært helt perfekt med både avslapning, rydding og orden i huset, pakking til ferie, løpeturer og styrketrening! Gudene skal vite at jeg ikke er den som har det mest ryddige huset – men det er jammen deilig når det er ryddig og rent og pent også! Det gir ro i sjelen også og ekstra overskudd og god samvittighet når det gjelder trening og jentene! Med andre ord fine dager.

Men nå kommer løpet jeg både gleder meg mest til – og frykter mest. Dette løpet er et av de løpene vi satser mest på og ønsker en god plassering på. Ifjor ble det en 2.plass på X-run i Oslo, og det er klart at vi da ønsker å forsvare denne plassen. Vanligvis har X-run vært det løpet vi har startet sesongen med, og det har alltid gjort fryktetlig vondt og er kanskje grunnen til at jeg frykter det så mye. Dog nå har vi allerede løpt to løp, og jeg burde være med psykisk klar.

Nå er det første gang vi løper løpet på Eidsvoll, og jeg er derfor litt Newbe igjen…det er en grunn til at løpet kaller seg X-run – vi kjenner ikke avstanden vi skal løpe, vi kjenner ikke løypa og vi kjenner ikke alle hindrene, ei heller når de kommer eller rekkefølgen! Veldig mange X’er altså! Men dette er sånn de store løpene kjører i utlandet – det regnes nemlig som en del av hele greia, det å ikke kjenne til løype og avstand. Og det gir faktisk etterhver en aldri så liten frihetsfølelse – det handler etterhvert om å lære seg til å tømme hodet og bare løpe og nyte løpet i seg selv uten å henge seg opp i rammer!

Jeg er veldig spent på løypa på Eidsvoll…jeg har altså ikke løpt løpet der oppe før, men jeg vet fra mange år tilbake at det er en god del bakker i området rundt skistadioen…så jeg tipper at det ikke er noen svakhet å ha noen bakkekilometer i beina – så gjenstår det å se hvem som er sterkest til slutt, og hvor langt de har tenkt å «pine» oss iår 😉

Det er fortsatt ledige plasser – og husk i slutten av august møtes vi igjen i Oslo på Skullerud for 3.året på rad.

Og for ikke å glemme – til Lørdag skal endelig jentene få utfolde seg også. X-run er nemlig foreløpig det eneste hinderløpet som har avholdt barneløp. Det var en knallsuksess ifjor og som Eirik sa «DET skal vi ihvertfall gjøre igjen!» Helt rått å se alle barna og hvor utrolig kult de syntes det var å få lov å leke de også!!! Mine to gleder seg ihvertfall veldige – mine to fremtidige hinderløphåp!

Sees vi på lørdag? Er du klar for å kjenne på X-faktoren? Hvor tøff er du? Egentlig???

KlemMari

Ukategorisert

Dagen derpå…mitt første motbakkeløp!


Jeg har alltid vært fascinert av motbakkeløp, jeg vet det er skikkelig hat, det gjør forferdelig vondt, og jeg vet at det er ikke her jeg henter de store prestasjonene. Men det er litt tøfft da! Det er liksom de kule som løper motbakkeløp. Noe som virkelig hadde vært kult å prestere er jo Skåla opp…Supermann fnyser av meg da jeg sier det – for det er jo virkelig et skikkelig smerteløp – og ikke for sarte sjeler. Men likevel… Men i Rælingen har vi BOM – Bjønnåsen opp mesterskapet! Det arrangeres i år for 6. året av familien Kongsnes – mine fine flotte gamle naboer. Dessverre har det aldri før passet å løpe, men iår klarte de å legge det til en dag jeg kunne! Dagen etter Barskingen…

 

Så mens andre hinderløpere kanskje satt hjemme og slikket sår og pleiet såre muskler, dro jeg med meg Supermann opp i Marikollen – igjen var han nok ute av komfortsonen – men jaggu er det kult å se han slite litt og (jeg slet endel jeg og da 😉

Iår var det 103 som fullførte dette motbakkeløpet. Det flotte med arrangementet er at det er for alle – de som pusher grenser og setter syke tider opp til toppen (13.27 i damer 17+ og 11.35 i herrer 17+), og for familier og de som vil ta det som mosjon eller restitusjon som vi valgte… Det er 1,9 km med saftig terreng så man kjenner at man lever. Heldigvis for meg så var dette motbakkeløpet ikke bare motbakker, det var partier underveis med både litt nedover og bortover så jeg rakk å få igjen pusten litt. Dumme meg som ikke løp med pulsbelte – skulle vært gøy og se, og da kunne jeg jo ha pushet meg enda mer kanskje?

Knallbra arrangement synes jeg, nummerlapp, tidtaker, fellesstart, bra merket løype, tydelige merkinger av hver 500 m (TAKK FOR DET!) og fantastisk mottagelse på toppen med medalje og jubel! Herlig herlig – dette blir reprise neste år håper jeg!

3 av den flotte Kongsnesgjengen som gjør dette helt på frivillig basis!!! Hurra for flotte folk!

Og hvordan presterte gamlemor…vel 6.plass av 18 damer (klasse 17+…whaaaaat) og 3 minutter bak vinneren med 16.27 i tid! Jeg er knallfornøyd! Skal knuse den tiden neste år… 😉

Klem Mari

Jøss…gjørme idag og gitt 😉

Gjørmefaktor 15!


I det annerkjente hinderløpmagasinet Obstacle Race Magazine – ORM –  i England graderer man alltid hinderløpene med gjørmefaktor fra 1-10 – og igår vil jeg gi en gjørmefaktor på 15! Barskingen i Rakkestad var et løp jeg virkelig gledet meg til. Jeg hørte dessverre om de litt sent iår – skulle virkelig ha sett at flere hadde fått kjennskap til dette løpet. På løpsdagen var vi 135 påmeldte – og jeg tror samtlige sitter igjen med en enorm lykke og mestringsfølelse. Vi har fått en god del teasere på hinderløphjemmesiden vår – de har blitt fremstilt på en humoristisk måte, men de har tirret hinderløpantennene mine og virkelig gjort at jeg så frem til dagen!

Vi fikk en litt kronglete start da GPS’en vår sendte oss langt inn i dypeste Østfold, men takket være fantastiske lagmedlemmer og fine arrangører fikk vi lov å starte litt senere – så nøyaktig kl 1118 startet team Viking Race – litt laber oppvarming hadde vi fått, men pulsen var ihvertfall høy nok – og stemningen i laget helt upåklagelig!

Det fantastiske team Viking Race med undertegnede (fra ve), Martin Weider, Jørgen Aastorp Andersen, Marie Kloster og Ruben Sørnes!

Alle hinderløp har forskjellige regler og det er egentlig ganske morsomt – da kan man velge og vrake litt etter hva man vil, eller rett og slett bare nyte at alle løp er litt forskjellige. På Barskingen fikk alle på laget individuell tid – mens gjeldene lagtid var når sistemann kommer imål. For meg oppmuntrer dette til god lagånd – når svakeste leddet blir sterkeste, og samarbeid og motivasjon lønner seg for å få laget raskest og best mulig gjennom løypa. Supermann løp for oss jentene denne gangen, og fungerte som en motivator og pushet oss rundt de 5 blodharde gjørmete kilometerne – jeg vil gå så langt som til å si at 4,5 km av løypa gikk i alt fra ankel til knehøy gjørme, myr eller sumpterreng. Resultatet ble en finfin 3.plass – hadde vi pushet oss enda litt til, var det kun 2 usle minutter ned til 1.plassen, så klart at man kjente litt på det. Men alle i teamet gjorde sitt aller beste, og da er 3.plass en meget god plassering. I tillegg fikk vi 2. og 3. beste jentetid – kun 30 sek ned til vinneren der og – så tar med det på merittlisten.

Men nok skryt til laget – over til arrangørskryt! Barskingen ble arrangert på Åstorp gård i Rakkestad. Ingen av arrangørene hadde noe hinderløpserfaring fra før – men likevel ble arrangementet en stor suksess! Både Supermann og jeg har jo løpt endel løp nå, både i Norge og i utlandet, og dette hadde internasjonal standar over seg. De føyer seg nok kanskje mer inn i rekken over gjørmeløp – men så utrolig kult – i Norge har vi så langt ikke hatt et ekte gjørmeløp, men jaggu har vi fått det nå. Og som Andreas Dietzel sier (også med bred erfaring fra løp i utlandet) – Barskingen har potensiale til å bli Norges svar på Tough Guy! Som noen kanskje husker blir Tough Guy arrangert på en privat gård, der hindrene står året rundt. Barskingen har noe av det samme på gang – de kommer til å la endel hinder stå og skal bruke området til eventer og teambuilding. Kan isåfall absolutt anbefales. Og som jeg sa til dem – neste år forventes det en 5 km’s løype og en 10 km’s løype!

La oss snakke gjørme… Enhver hinderløper med respekt for seg selv digger gjørme! Og igår fikk jeg nok gjørme for en liten stund. Som sagt tipper jeg at kanskje 4,5 km av løypa gikk i gjørme, myr og sump – for ikke å snakke om bekk. I likhet med Tough guy har de fokusert på mange av de samme hindrene – naturlige hindre i ulendt terreng, løping i kronglete myrer og sump som gjør at løping nesten er tilnærmet umulig på enkelte steder! Kudos til vinneren som hadde en tid på 34.45!!! Ikke skjønner jeg helt hvordan det er mulig – men bøyer meg i gjørma! I tillegg til de naturlige hindrene, hadde Barskingen gravd diverste gjørmegrøfter (også en fordel man har når man arrangerer på privat eiendom) – og de hadde til og med laget en egen gjørmetunell!!! Vill jubling på team Viking Race da vi så dette! Helt fantastisk!!! Gøy, gøy, gøy!!!

Så over til kanskje det viktigste – Hindrene! Det er alltid like spennende å se hva slags hindre som kommer, hvordan de er laget, regler, hindervakter osv. Her vil jeg ikke kunne klare å gi noe kritikk for noe! Barskingen hadde valgt å gi oss endel teasere, så noen hindre hadde vi kanskje gjettet oss til, vi fikk lov til å stemme over et par hindre – så her også hadde vi noe å glede oss til, men mye var hemmelig. Til sammen lovte de oss 40 hindre – både naturlige og lagde – det er ca 125 meter det mellom hvert hinder! Det er endel hindre som ansees som obligatoriske:

– Veggen: Den kom på slutten, som også de kuleste løpene har, når du er som mest sliten kommer den høyeste veggen og suger krefter ut av deg

Over/under: Også et kjent og kjært hinder – du skal enten ta deg over hinder eller krabbe under, eller begge deler på en gang – her hadde de litt av hvert og opp til flere ganger

Skråvegg eller rampe: Her var det en skråvegg (meget glatt sådann etter alt regnet) med tau på, som man skulle løpe opp og dra seg opp resten. Og som alle hindervaktene sa – samarbeid lønner seg!!

Monkeybar – Jepp den var med, relativt lang, laget av stillaser (muligens eneste som kan gi bittelitt trekk – er kulere med tre synes jeg personlig), sykt glatt pga regn og gjørme – failrate på 70 % ca og kun 2 (!) jenter som klarte (undertegnede var IKKE en av de råtassene)

Bæring: Oh yess!! Her er det full pott fra min side. Det ligger en haug med trestokker der – ALLE var kontrollveid og veide 10 kg – og ALLE måtte bære sin egen stokk. Det ryktes at ikke alle lagene gjorde dette, men da vi spurte om en kunne bære to, fikk vi tydelig beskjed fra hindervaktene at nei – alle måtte bære sin egen. Det var et godt stykke å bære, en 100 meter kanskje, så la man den fra seg, løp en god sløyfe videre, før man etterhvert kom tilbake og måtte bære den gjennom hindre videre tilbake! Digga!!!! Såpass tung at man får syre, men samtidig så lett at man kan løpe hvis man orker det, og så lett at alle skulle kunne klare dette!

– Krabbing: Dette fikk vi til gangs gjort, det var to x nett vi måtte krabbe under, det siste av en anstendig lengde også, i tillegg til en gjørmetunell, et par lave trange ganger og et rør i elva! Skrubbsår på knærne og hull i tightsen kan kryssses av på to-do-listen!

Klatring: : Også en klassiker – og godkjent i et eget hjemmelaget nett!

Morsomme originale hindre:

Zipline: Herregud så kult. De hadde laget 3 zipline-linjer over et lite vann. Gode håndtak å holde i, pen fart over vannet og lett å komme helt over. En utrolig kul opptur midt i løpet! Jeg bare elsket det!

Balansevippehinder: Dette var en tricky en – her skulle du balansere opp en relativt bratt smal planke, opp på toppen og så vippe planken ned på andre siden. Aldri gjort før, var litt skummelt på glatte planker, men igjen et hinder det lønte seg å samarbeide godt på og

Klatrehinder på løse stokker: Alle hindrene var utrolig gjennomførte og nøye laget. Flere ganger måtte vi klatre over løse stokker som hang mellom trær og vaiet akkurat nok til å utfordre litt

Dekklabyrint: Kult! Ikke så vanskelig kanksje, men absolutt nok til å senke farten og ødelegge rytmen i løpingen – det hang midt i skogen mellom to trær en haug med dekk ned fra en stokk, som man måtte komme seg gjennom. Morsom variant!

Her var det ikke dekke, men en tau-labyrint vi skulle gjennom…

Høyballer: Ja jeg vet ikke nøyaktig hva de heter, men dere vet de store hvite sakene man ser ligge overalt på jorder gjennom sommeren – som er fulle av høy. De lå rundt i løypa som hindre man måtte komme seg over og klatre på. Og jeg kan informere om at for oss som er 165 cm høye, så er disse høyballene akkurat høye nok til å utfordre oss på å hoppe opp. Men igjen et morsomt hinder og et originalt påfunn.

 Publikumsvennlig? For meg er dette også viktig – for det første er dette en viktig faktor for oss som har barn og vil ta de med så de kan se mamma og pappa løpe, da er det nitrist å ikke se annet enn start og mål for de små søte – ei heller for de som passet dem. Men i likhet med Spartan Race, Tough Guy og X-run her hjemme, tok løypa halvveis en liten sving inneom gårstunet med flere morsomme hindre der. Gøy for publikum og gøy for oss å bli heiet på. I tillegg hadde de også lagt innspurten langs en gårdsvei inn til gården så vi ble møtt av to små glade jenter som løp oss inn til mål! Herlig og en fantastisk slutt på et herlig løp for min del!

Hindervaktene! Jeg har mast og mast så mange ganger om hvor viktige hindervakter er i et slikt løp! Hindervaktene har mange oppgaver – de skal forklare hva man skal gjøre, de skal se for seg at folk er sikre, de skal se for seg at folk løser hinderet på rett måte og ikke minst skal de motivere! Igjen full pott til Barskingen – jeg håper dere som stilte som frivillige hindervakter leser dette: Well done!!! Dere var så flinke, dere motiverte, dere var rettferdige og dere var flinke til å forklare. Veldig veldig bra – og jeg håper dere hadde det like gøy som oss!

Foto: Joachim Høyer; Rakkestad avis

Coach Dietzel i god stil…

Så…hva gjenstår å si..Jeg velger igjen å sitere Coach Dietzel – «Det finnes to typer hinderløpere i Norge, de som har deltatt på Barskingen og de som ikke har gjort det!» Jeg er stolt av å være en av de 135 som kan skryte på meg den historiske første og mest originale hinderløpsmedaljen fra Barskingen 2015!

Det ryktes om et barneløp i høst – og hvis vi maser nok kan vi kanskje få overtalt de til å arrangere et løp til for oss på høsten???

Klem Mari

 ps..og for dere som måtte være interessert, har jeg laget en liten film fra løpet igår – her er min opplevelse fra Barskingen 2015: