Vil du være med på tur?


Sommerferien står og banker på døren min her – skal bli himmelsk deilig iår kjenner jeg. Kanskje nå, mer enn noengang før trenger jeg ferie. Og å komme tilbake til den deilige stranden min er som å komme til paradis – lett jogg om morgenen og slaraffenliv i bølgene resten av dagen – og på kvelden vasse med bare tær i solnedgangen…

Men – jeg har blitt bedt om å lokke dere med på tur, ja de prøver å lokke med seg meg og, så tiden vil vise om jeg klarer å få være med. Jeg har nemlig IKKE Tough Mudder på merittlisten min over hinderløp jeg har deltatt i. Og Tough Mudder anses som både et glimrende introløp til hinderløp – og til teambuilding. Tough Mudder har nemlig som sin greie at de ikke har tidtaking på løpene sine, det oppfordres til å løpe lag og å hjelpe hverandre gjennom løypen. Sammen med Spartan Race er Tough Mudder et av de eldste og største hinderløpene på verdensbasis.

Og nå har du mulighet til å bli med på tur. Helgen 9-11.september kan du løpe Tough Mudder i Manchester i England sammen med flere andre gjennom Mercato-akademiet:

Gi deg selv muligheten til å oppleve verdens mest berømte hinderløp, Tough Mudder, i Manchester 9.-11. september 2016!

Tough Mudder er den ultimate hinderløpsopplevelsen som gir deg alt av utfordrende og spennende hindre, den gode følelsen av mestring og – kanskje viktigst av alt – den gode følelsen av å ha oppnådd noe helt utenom det vanlige sammen med andre på teamet ditt.

Vi arrangerer for fjerde år på rad vår gruppetur til Tough Mudder og har fått lang og god erfaring i å legge alle forhold til rette for at du kun skal konsentrere deg om en eneste ting – at du og dine lagkamerater skal få den absolutt beste opplevelsen av Tough Mudder North West 2016.

Vi har en pakke som inneholder:

  • 2 overnattinger på hotell i Trafford, Manchester
  • Informasjonsmøte med 2-retters middag og 1 valgfri drikke fredag kveld
  • Seiersfest med 3-retters middag og 3 valgfri drikke lørdag kveld
  • Bussreise t/r hotell – Tough Mudder
  • Lett bevertning på bussen
  • Informasjonsbrev med treningstips og praktisk info i forkant av reisen
  • Reiseleder med 3 gangers erfaring fra Tough Mudder

Du ordner selv:


Aight – Og med det tar jeg sommerferie! Jeg er tilbake om et par uker med siste oppkjøring til EM i Spartan race helgen 23-24.juli i Skottland! Vil du følge meg underveis i ferien finner du meg både på 
– snap – OCRNORWAY – 
– instagram – OCR_QUEEN
– sommerbloggen på ocrnorway.no
Ha en herlig sommer så lenge!
KlemMari

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent


Så var det hele over… #ocreuropeanchampionsship2016


12.juni 2016 i Berendonk, Wijchen, Nederland ble det første uavhengige europamesterskapet i hinderløp avholdt. Det var 617 deltakere fra 23 ulike land som deltok. Jeg var en av dem!

Nå 2 dager etter konkurransen er jeg fortsatt tom innvendig, og utrolig skuffet over meg selv. Jeg leser og leser på nett, ser bilder av blide fjes, skuffede fjes – jeg vet følelser som glede, sorg, skuffelse og sinne har preget søndagen. Arrangøren av OCREC fikk sine 40% finisher med armbånd, men kun 14% av disse var jenter (20 stk) – og jeg var IKKE en av dem.

For øyeblikket tenker jeg bare på hva jeg kunne gjort annerledes, hva jeg burde ha øvet mer på, jeg har jo visst om mine svakheter lenge, jeg vet jeg jeg kunne gjort for å bli bedre, og på en måte kan jeg ikke slutte å irritere meg over prioriteringer som alt handler om – men samtidig så må jeg bare innse også at selv min kropp har sine begrensninger. Jeg gjorde ikke jobben godt nok på forhånd, jeg hadde nesten et år, brukte det ikke godt nok -og da må jeg bare bite tenna sammen og være fornøyd med at jeg fikk lov til å være med på dette eventet i utgangspunktet.

Når jeg nå har sutret fra meg, så la oss snakket om festen! For det var en fest! Vi var 7 deltakere fra Norge, det satte oss ikke på noen liste over flest deltakere pr land, men jaggu utmerket vi oss ikke likevel. Vi hadde to flott utøvere som kom i mål med armbåndet – både Erik Woodward og Kristian Garberg Skjerve klarte ildprøven. Hege Henriksen var den beste norske damen, som kom seg helt til det siste kombinasjonshinderet før mål, og røyk ut på den nest siste treskoen (etter 20 burpees senere den dagen fikk hun dog med seg treskoen hjem!) Camilla Raade var en outsider som kvalifiserte seg på Tough Viking i Oslo en uke før EM, og hun vant desidert overlegent gledessprederprisen – makan til solstråle skal du lete lenge etter. Hun hadde som mål å løpe, kose seg, og komme hjem med medalje! Og det klarte hun. I tillegg hadde hun krefter og ork nok til å serve oss andre vinnerskaller ute i løypa da vi både gikk tom for energi og drikke – denne jenta er helt rå, og jeg er så stolt av henne.

Mona, Martin og jeg måtte gi tapt for henholdsvis den fryktede Gunnors struggle på tross av diverse krampetreninger før EM – og et stokk-nett-stokk hinder som sugde kreftene ut av selveste Supermann. Jeg vet ikke hvem det var mest bittert for, Mona og meg som måtte løpe halve løpet uten armbånd og motivasjon, eller Superman som ga fra seg båndet kun 3 km fra mål!

Men EM skulle skille klinten fra hveten – bare synd som Mona sa «bare kjedelig at det var så lite hvete igjen;)»

Kl 08 satt vi i bilen og vendte snuten mot eventområdet. Vi hadde vært der før, i mars under Strong Viking, og antagelig er strong viking det råeste løpet jeg noen gang har vært med på. Det hardeste, det lengste (utenom beast i Spartan) og det kuleste! Det var strong viking løp denne helgen også, og både lørdag og søndag ble Water edition avholdt – EM kom til å bruke noen av hindrene til strong viking, men også legge til noen egne. Vi var gira. Vi var så uendelig spente, og jeg må nok innrømme at noe av mitt problem lå i at Supermann og jeg hadde sett på presentasjon av løypa kvelden før, og jeg var positiv. Dette var jo do-able! Jeg kunne klare det, og jeg ville klare det. Jeg ville så gjerne ha det nye fine blå lekre armbåndet mitt med meg hjem og skryte av det!

Eventområdet lå omkranset et liten innsjø i Berendonk, et lite tettsted i Nederland. Området er utrolig idyllisk og perfekt for å avholde EM. På eventområdet lå noen av de kuleste hindrene lett spredd utover – Flying Ragnar, Fjorddroppen, de to store surviavalhindrene, finalehinderet, the weaver, krabbehinder og noe bæring. Perfekt for tilskuere. Det var også som vanlig en rå dj, musikk som pumpet ut over området, det var mat og drikke å få kjøpt, det var aktiviteter for barna, hindre å teste ut, og butikker der man kunne kjøpe stæsj! Vi elsker stæsj!

Da vi kom frem, fikk parkert bilen (på en noe ukonservativ måte – takk Hege!) og kom oss inn i leiren for EM, møtte vi så mange herlige mennesker – vi møtte selvsagt selveste Mr Mouse som hadde tatt turen over, vi møtte løpsarrangøren Bas, vi møtte speakeren mr Muddy highlander fra skottland som er den beste OCR-speakeren i verden, vi møtte Arnel som fortsatt var på sin rundreise i Europa for å filme nordiske løpe for OCRTube.com og vi møtte så mange mange herlige av våre OCR-venner fra både danmark, sverige, uk mm. Som jeg har sagt så mange ganger før – for meg er OCR-løpene nesten like mye det sosiale rundt som selve løpene. 

Vi fikk beskjed å møte opp kl 0925 ved startområde for en safety-briefing…hehe OCR og safety er liksom ikke to ord som egentlig hører hjemme i samme setning, men uansett. Det ble tale fra Bas, fra mr Muddy Highland og ikke minst fra selveste Mr Mouse som både sa og gjorde ting som fikk Bas til å rødme og snu seg bort et lite øyeblikk…men stemingen var til å ta og føle på. Det var elektrisk og nå var det like før det hele startet. Mye kritikk har selvfølgelig kommet i ettertid – gjør det ikke alltid det? Men i et tappert forsøk på å unngå kø, hadde arrangøren bestemt seg for å slippe avgårde 10 og 10 deltakere hvert minutt…dermed ble det ikke førstemann i mål, men man måtte vente til alle kom i mål før man kunne kåre en vinner….tanken var god, men dessverre fungerte det ikke helt etter planen. Det ble kø endel steder, spesielt på det siste hinderet og de store kombinasjonshindrene – og takket være deltakere som gjorde sitt beste for å jukse seg til en plassering, så har først de fullstendige resultatene begynt å komme nå to døgn etter målgang. Men…uansett…

Til dundrene gåsehudskapende musikk og mr Muddy Highland, ble vi peppet ut over de første høye veggene og over walkwayen som førte oss videre ut i løypa. 16 km og med nærmere 60 hinder som skulle ta oss i mål mange timer senere, med sand, gjørme, blod, svette og tårer i øynene – med OCR-kisses på de unevneligste steder.

– Rope Climb.

Første hinder vi møtte var tauklatring, klassisk og greit nok. Bjelle på toppen og så var det bare å løpe videre.

– Muddy Hurdles/barb wire

Ikke tro at vi skulle slippe unna noe gjørme selv om vi var EM-utøvere nei. Her måtte vi løpe gjennom både knoklete hard gjørme, lårdyp grøtaktig gjørme, over gjørmebakker og under piggtråd. Da jeg så deltakerne fra water edition komme ut fra skogen dekket i en lekker gulbrun gjørmedrakt på lørdagen og lurte på hvor de hadde vært hen…vel så fikk jeg svaret mitt her. De hadde også plassert noen stokker ute i gjørma som vi måtte over. For såvidt ikke noe stort problem dette heller.

– Invertet wall/skråvegg

Midt i gjørmekaoset sto det en skråvegg med tau på, forsåvidt ikke noe vanskelig hinder, men når både du selv og hinderet er dekket med gjørme blir det råglatt. Takk for knuter på tauet som man kunne bruke til å få feste med og komme seg over

– Under stokker

Da vi kom ut på stranden måtte vi under noen stokker før vi kom til det første store hinderet:

– Storm the castle / rampe med tau

Da vi løp Strong viking var det ikke tau her og jeg mistet armbåndet mitt her i mars, takket være taustumper de hadde hengt ned her ble hinderet lett for meg, og jeg kunne lykkelig løpe videre!

– Ropeclimp UFO:

Her hadde de hengt opp tau, ikke så veldig lange, men med en rund treplate et godt stykke opp på tauet, ca 50 cm i diameter, denne måtte forseres og så ta på toppstokken for å få godkjent hinderet. Ikke et så veldig vanskelig hinder dette heller, men man kjenner det jo i armene når man må jobbe litt ekstra

– Flying Ragnar:

Så kommer det første hinderet jeg gruet meg litt til…eller grugledet, for det ser jo helt rått ut egentlig. Man skulle hoppe opp og ut til en trapes, i det øyeblikket man toucher denne begynner den å pendle og man bli slengt i en bue opp mot en bjelle man må treffe med hodet, hender eller føtter før man slipper seg ut i vannet. Jeg syntes den så lett nok ut på film, men da jeg kom opp på plattformen merket jeg at både høyden sugde litt ut av meg, og det så så høyt ut opp til trapesen – ikke mindre enn 6 forsøk måtte jeg ha her før jeg klarte å bli hengende fast og traff bjella. En helt rå følelse og med et jungelhyl de antagelige hørte langt opp i EM-leiren kastet jeg meg ut i vannet og svømte til land. LETT…eller 😉

– Ice man:

Istanken, denne kjenner vi, vannet var iskaldt ifht det digge vannet i innsjøen, et dykk under en vegg så var vi ferdig, egentlig ikke noe stress, men jeg må jo være ærlig på at pusten begynner å gå litt ekstra her.

– Liten sløyfe ut i skogen og så til første survivalhinder – Monkeysteps:

Kombinasjonen – monkeybar over i noen tauslynger og tilbake i monkeybar. Snagget her var at tauslyngene hang så lavt at man måtte fire seg ned til de via tauet og på samme måte klatre opp tauet for å komme seg opp til monkeybaren. Her tror jeg faktisk vi jentene hadde en fordel med å være små og lette. Easy match!

– Wreck bag/hurdles:

Lett jogg og nå skulle vi bære. Wreck bagene veide 22 km og skulle fraktes langs stranden, under og over noen stokker, før de ble lagt i en haug og vi ble ledet opp…

– Fjorddroppen:

Sklie….jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sagt hvor mye jeg hater sklier. Ikke at jeg er så redd egentlig, men likevel, på toppen stiger pulsen og jeg er livredd å få en annen deltaker i hue i vannet. Heldigvis var jeg alene på toppen her, og måtte bare bruke et par minutter på å puste før jeg slapp meg ned den sykt lange og bratte sklia…men vet dere – det gikk bra! Superbra…og jeg begynte å bli høy på meg selv. En livsfarlig følelse!

– Wreck bag

Tilbake til bagene våre, opp igjen, ut i vannet og tilbake til der vi hentet de, gjennom noen sandgrøfter og så kunne vi løpe videre. Nå kom det virkelig kule!

– Mega-kombi 2

Dette var et fantastisk survivalhinder bestående av stokker, nett, tau mm, der man skulle åle seg opp, krype under og over og gjennom over en relativt lang avstand. Her var det vi møtte køen virkelig for første gang og her brukte folk lang tid. Jeg kom meg relativt greit gjennom det hele, helt til slutten av hinderet, da hadde jeg sånn pump i underarmene at jeg måtte sitte og hvile noen minutter før jeg turde å bruke armene på den siste tautraversen. Her var det ikke lov å bruke beina og heller hvile litt ekstra og ace på første forsøk, enn å falle ned og gjøre alt en gang til.

Nå var vi ca 5 km ut i løpet og en liten løpetrase før vi kom til neste hinder:

– Viking Jump

Lett, opp 5 meter (æhhh høyt igjen jo!), hoppe og svømme inn til land! Fortsetter å være høy på meg selv, mange jenter har nå mistet armbåndet og mang heier på Norway og bena flyr videre til neste hinder!

– Walls 2.0:

Hege og jeg løper sammen igjen nå, og viser hva vi vikingene er laget av – boom – vegger er ikke noe problem for oss, en smadret pupp dog (glad jeg ikke har silikon liksom), men happy feet videre!

– Gunnors struggle:

BOOM!!! Da var vi her…og til min store skrekk ser jeg Mona står her… WTF! Hun startet 30 mins før oss liksom! Er det virkelig så vanskelig??? Jeg har jo øvd, men kjenner til min fortvilelse at stokken er tykkere enn jeg husker, det er trestokker vi skal hoppe på, og jeg begynner å få vondt i magen. Er det her det skal ende??? Første forsøk…grepet glipper et par meter fra mål…faller ned, stokken ruller tilbake…jaja seff vi skal kippe fremover i oppoverbakke og ja…jeg ser fortvilet på Mona, ikke noe trøst å finne…prøve med hansker da? Hvile litt og nytt forsøk…kommer omtrent like langt, i det grepet begynner å glippe er det kjørt, det er ingen mulighet å få grepet tilbake!

På tiden vi står her kommer etterhvert både racedirectoren, og flere andre – vi får beskjed om at sweeperen er på vei. WHAT – allerede –  min første kritikk til løpet! Vi startet sist, og så kommer sweeperen så fort. Jeg hadde jo bare brukt litt tid på Flying Ragnar, og ellers acet alle hindrene – forsøkene går nå over til å bli av litt mer desperat karakter – på et forsøk var jeg faktisk helt over, hadde foten på siste trestokk – men skle tilbake! POKKER! Sweeperen kommer tilslutt, jobber seg gjennom hinderet, vi får et siste forsøk – og så røyk armbåndet. DEN følelsen, all energi forlot kroppen, jeg ble helt tom, sint på meg selv, skuffet og så lei meg – men felte ikke en tåre. Var bare tom og begynte målløst å løpe videre. Mona løp seff raskt fra meg, og jeg følte meg helt alene i verden. Var helt overbevist om at de andre snart var i mål, stresset begynte å ta meg, jeg hadde enda 8 km igjen, masse hinder – skulle jeg bryte? Ikke få medalje? Hva betydde egentlig den medaljen? Jeg var jo ikke verdig? Men bryte? Og hvor skulle jeg bryte, jeg var jo langt ute på landet….

– Thors odysse / strong wall:

Javel, denne kan jeg fra mars. Sandsekk på ryggen, vond, tung jævel, oppe en bratt bakke, og på toppen en sykt høy vegg med bare grep midt på veggen, får hoppet opp, tar tak, heiser meg opp, drar opp beina – og der henger jeg. Tankene i hodet mitt – tørst, sliten, varm, wtf – hvorfor gidder jeg – jeg hører stemmene rundt meg «Ohhhh she´s gonna make it!» før jeg sakte slipper meg ned…og hører skuffelsen rundt meg «ohhhhhh….» Hvorfor skal jeg slite med dette, skriv opp nummeret mitt og la meg fortsette!

Log road:

Lett…10 stokker etterhverandre vi skulle over, mate inn kilometer – nærmer meg mila nå.

– Two bars:

Denne kjenner jeg og, da jeg sto og stønnet under stengene skulle de begynne å skrive opp nummeret mitt – «No way, I can do this!» hoppet opp, svingte opp bena, klatret opp på toppen og over øverste stangen! Sånn – lett jogg videre. …men fortsatt uten armbåndet! Sur!

– Wall – jump – rope – over:

Et kult kombohinder jeg hadde gledet meg til, veggen var køddent glatt og fikk meg til å grynte irritert, sto lenge før jeg endelig kom meg opp, jeg SKULLE ta dette hinderet, så var det å hoppe fra veggen over i et tau, klatre opp på stokken, vri seg over (shit så skummelt det var) og så klatre ned på andre siden. Yess – klarte det!

– Save yourself / water cage:

To latterlig lette hinder, krabbe gjennom en plasttunnell og ligge på ryggen og dra deg under et jerngitter – jaja så har man gjort det og. Lett og gøy å ha testet…men fortsatt ingen glede…

– Log drag:

Ser skummel ut, med 3 eller 4 tømmerstokker etterhverandre, men vi vikingjentene er sterke, dette er lett…det begynner å blåse og regne stormaktig…typisk…og de andre står vel i mål og venter utålmodig på trege meg! I det jeg skal slippe stokkene, stopper jeg og slipper den ene rett på akillisen…fy fa…så vondt…tårene presser på…ikke la dem se deg gråte, stopper gråten i halsen, får nesten ikke puste, begynner å hyperventiliere på vei ut i vannet…. Skjerp deg nå Mari – hyperventilerer du uti her drukner du – og det er tullete!

– Swim:

Lett…10 drag over en liten elv…hah…ingen ting for norske vikinger! Gi meg et fossefall liksom!

– Twigs:

Denne hadde jeg gledet meg til…stokker som hang ned som man skulle forflytte seg mellom – 8 stykk tror jeg – i siste liten hang de opp taustumper i toppen fordi det var for vanskelig, og for de som har vært i Tryvann på sort løype, dette ble lett da. Men ufokusert og umotivert fallt jeg seff av siste stokken, slo ryggen og ble enda surere. Gir fa…skriv nummer ned, jeg gidder ikke ta den en gang til – det er en haug som venter på meg i mål! Må løpe fortere!

– Dragon tails /rope transfere

Denne er jo lett da, stramme fine tau…men fyttihelvete så langt alt skulle være da. Sykt vondt på brystbeinet, og når man de siste meterne gjør et dustet forsøk på å bytte stilling går det som det må gå, plask i vannet og gidder ikke gå tilbake!

– Canopy crawl:

Denne kjente jeg bare på, do-able, men herregud så tungt, man skulle ligge under en tømmerstokk, dra seg bort til et nett, forflytte seg over i nettet, henge under og så videre tilbake under en stokk igjen. Her måtte Supermann gi bort sitt armbånd. Det begynner (!) å bli virkelig tungt nå.

– Rope climb XL:

Nok et hinder jeg ikke er bestevenn med, et ekstra tykt tau der man ikke får brukt vanlig fotlås…grepsstyrke hvor er du?

– Tyreflip:

Ja takk, endelig lov å bruke styrken sin igjen, lett, flipp flipp frem og tilbake! BOOM!

– Barb wire crawl:

En lett liten krabb opp en bakke, under piggtråd og så videre inn i et sumpområde. Nå hører vi musikken og mennesker begynner å vise seg igjen. 

– The weaver:

Jepp denne kan jeg også, dekket i gjørme og sand – blæææ – nå er sikkert de andre skikkelig kalde og sure på meg!

Final obstacle – et megakombo survivalhinder – avsluttes med ringer og treskomonkeybar:

15 mins å vente minst, særlig – jeg tasser i mål. Tas i mot av verdens beste mr Muddy Highlander, får beste bamseklemmen ever og «Well done», noen forsøker å tre en medalje over hodet mitt, tar den bestemt i hånden og begynner å speide etter supermann og jentene + Mona og Hege – ingen her…nei nei de sitter vel og venter i bilen da! Henter t-shirten min og går for å gi medaljen min til jentene, de har fortjent den mer enn meg…

Dette innlegget begynner allerede å bli alt for langt, så lang historie videre litt kortere – da jeg kom til bilen sto Supermann og skiftet. What, han hadde akkkurat kommet i mål med Mona! Og Hege var fortsatt ute! Vi skiftet så fort det lot seg gjøre, trøstet et par stusselige jenter som hadde ventet lenge på mamma og pappa og løp tilbake til mål (løp??? Eh nei men gikk fort da). Og der holdt jaggu Hege på gitt. Siste hinderet, hun var så sliten, sweeperen var på vei, og hun fikk et siste forsøk, mens sweeperen satt og kostet hinderet. Mens sykt mange folk så på, speakeren omtrent gikk amok, racedirectoren sto spent og fulgte med, gjorde Hege + to jenter til et siste forsøk på monkeybaren, 2 av 3 datt ned og dessverre var Hege en av de. Men hun var så rå, hun hadde kommet seg helt til slutten, var så sliten, men med Hinderløpsvenner live på facebook fra Norge ble hun heiet frem og måtte gi tapt for den nest siste treskoen på det aller siste hinderet. Vi er superstolte av deg Hege – godt nok for oss! Men dessverre…ingen blå bånd på festen den kvelden.

KlemMari

Ukategorisert

Tough Viking 2016 – Storebror leverer varene


Ja hva annet kunne man forvente på en dag som denne! Lørdag 4.juni gikk Tough Viking Oslo – hills edition av staben på Tryvann i strålende sol! I sterk kontrast til fjorårets 2 grader og vannrett sludd! Jeg må innrømme at jeg hadde et litt ambivalent forhold til Tough viking før start iår…ifjor var vi nemlig ikke helt venner – både været og faktum at jeg ikke har fjerneste ide om hvem arrangøren egentlig er, gjorde at jeg ikke fikk det forholdet til løpet som jeg har med andre løp. Og ja, jeg er vel rimelig bortskjemt der, med tanke på at jeg har så utrolig godt forhold til de aller fleste løp nå, både i Norge og i utlandet – det er lett å sette høye krav da.

Men, vi ventet besøk fra utlandet til Tough viking i år, vi var en herlig stor gjeng fra team OCRNorway som sto på startstreken og sola skinte fra mer eller mindre skyfri himmel. Bare å dra på seg gliset da og senke forventningene et lite hakk. Vi hadde nemlig vært og smugtittet litt kvelden før, og hva fikk vi se – jo den herlige store rampa som kanskje er signaturhinderet til Tough Viking. Det manglet ifjor, og jeg frydet meg over å se det iår! Jeg måtte bare teste det kvelden før, barbeint og i fotsidt skjørt – og vi ble bestevenner med en gang 😉 Så rampen skremte meg ikke!

Det gjorde derimot hele løpet generelt. Tough Viking er nemlig et av kvalikløpene til OCR European championsship til helgen, topp 20 i hvert kjønn kvalifiserer seg. Nå er jeg allerede kvalifisert, men jeg vet det er folk derute som har kritisert meg for å få hjelp av supermann på et par løp (det er absolutt lov det altså…), og derfor ønsker jeg også å bevise at jeg duger alene og! Så topp 20, klare alle hindrene alene og slå et par personer sto høyt på listen min for helgen…ja også nyte litt da. Det er det som er så kjipt når man hele tiden skal prestere – den store nytelsen faller litt gjennom. Man har liksom ikke tid til å ta seg et øyeblikk å nyte utsikten, kjenne gleden ved et kult hinder osv. Men jeg skulle prøve det idag da…og klarte det litt innimellom 😉

Adrenalinet begynte å koke allerede da vi sto på startstreken…elitestart med Supermann, Mona, Kim og Camilla blant annet. Musikken pumper ut, speakern pepper oss opp og plutselig begynner nedtellingen. Vi ser at de amerikanske fotballspillerne er gira og klare til å slå hardt ned på første feltet som kommer….og sekunder senere stormer feltet ut fra start. Jeg har det ikke travelt, vi skal løpe dobbelt så langt som det steinharde løpet ifjor, og holder meg litt bakpå – de første kan få lov å slåss med de store gutta – og jeg kommer meg relativt helskinnet gjennom.

Men fortsatt er tempo sykt høyt, jeg prøver å ikke la meg rive med, folka løper som om de skal løpe en 800 m…men faktum er at det gjenstår 9700 meter….roooo ned.

Og allerede har jo endel kritikk begynt å komme – mye løping, mye terreng, mye bakker og ikke så avanserte hindre. Men hallo…om du melder deg på Tough Viking i Tryvann, hills edition – hva forventer du deg da? Det blir bakker, og mange av dem! Det som beroliget meg var at de aller fleste gikk i de verste bakkene – ja med enkelte unntak da, som de beste gutta og beste jenta – Mona Strande – som overlegent gruste oss andre! Og når grusingen er så gjennomført som den var her, så er det en glede å se Mona stå der med den etterlengtede pokalen i hendene! Jeg unner henne den så mye!

Men tilbake til hindrene og løypa! I år som ifjor hadde de pepret løypa med krabbehinder…og jeg kan love dere at det var heftig. Et av krabbehindrene var i et illeluktende myrhull…her kunne man seriøst bli redd for å bli syk dagen derpå! Andre steder var nettingen festet så stramt at du måtte ned i flat ålestilling i lyngen for å passere!

Et av de første hindrene var Reebok blades. Jeg hadde gruet meg, har hang jeg som en hjelpesløs apekatt ifjor, og mestringen var enorm da jeg tok et lite hopp, en liten pull-up, svingte benet opp og var over! Wow – så lett og så kult! Hvorfor hadde de ikke fler!!! Nesten så jeg ville snu og ta det en gang til. Lett jogg videre med et smil om munnen. Jeg kan alene også!

Iår som ifjor lå det fortsatt snø i Wyller, og vi måtte gjennom snønetting to steder, ikke så vanskelig, men kult fordet. Det var skrånetting, heller ikke så avansert, men nok til å bryte opp farten. I en nedoverbakke møter vi nok et type krabbehinder – under bukker som sto etterhverandre med kjipt mellomrom, så langt fra hverandre at du måtte opp mellom hver bukk, samtidig så nær hverandre at du ikke hadde sjans til å få noe flyt…hehe og det er det her vi snakker om, hinderløp bryter om løpingen din og ødelegger kontinuiteten 🙂

Som seg hør og bør må vi bære tung ting, og iår hadde de gitt oss jerrykanner og ledet oss ut i en liten sløyfe i en myr 🙂 Jeg bare smiler, Thor strength var også med, eller Herkules hoist som den heter andre steder, dra en kettlebell opp iværet – LETT! Smiler videre!

Istedet for Irish table, hadde de her Turkish table (sponset av tyrkisk pepper, synd det ikke var smaksprøver der!), et hinder jeg ble skikkelig stuss på, kunne jeg klare dette? Et lite hopp opp, grep??? Nei – helt glatt tak…shit! Men igjen, en liten pullup, bruk av underarmen til å låse med og så svinge beinet opp -wow så kult! Jeg klarte det alene igjen! Yess…dog litt verre å komme ned…hehe satt og dinglet litt for lenge der oppe, men hoppet til slutt og løp fornøyd videre!

Det var slak line, det var ildhopp, det var spyling av brannmenn, dipswalk og masse masse mer bakkeløping. Det nærmet seg sakte men sikkert slutten, og jeg lurte på når monkeybaren skulle komme! Jeg grudde meg for var sikker på at det var den samme kjipe metallmonkeybaren de hadde ifjor – smilet ble om mulig enda bredere da jeg så de hadde tatt med seg den kule gule opp og ned og opp igjen monkeybaren sin fra Sverige! Så utrolig kult, her går det faktisk an å få skikkelig grep og den er lett for de som kan, men akkurat passe utfordrene for oss andre!

Og nå nærmet det seg el grand finale:

Rampen og 10 000 volt hinderet. På rampen møtte min venn Arnel meg som reiser rundt i Europa og filmer løp -«lets do this Mari!» og sekunder senere var jeg på toppen! Yess – igjen – kun ned, gjennom strømmen og i mål!

Jeg har egentlig ingenting til overs for strøm, det er bare et kjipt hinder som gjør vondt – men det ser jo unektelig kult ut da – strømhinderet til Tough viking! De første meterne inn ble jeg glad «Det er jo ikke strøm her!» …inntil – POW – joda det var det, jeg skente av meg selv ut mot siden og kom meg gjennom kun med et par «spark i ræva»…og der var mål – medalje, redbull, proteindrikke og tårer i øynene.

Jeg hadde løpt så bra jeg kunne, jeg hadde bevist for meg selv at jeg klarte hindrene alene og faktisk ganske så elegant. Det hele endte på en 10.plass og jeg var så glad at jeg nesten gråt! Ingen pallplass, men en stor seier for meg! Og en skikkelig god følelse i siste løpet før EM! Så utrolig deilig.

Og Tough Viking, selvom hindrene deres ikke er de mest avanserte, så har dere en deilig balanse som gjør at selv de mindre erfarne hinderløperne kjenner mestring, mens de litt mer erfarne kan kose seg med monkeybar, dips og verdens høyeste rampe. Takk for at jeg endelig fikk testet den! Gleder meg til 2017!

KlemMari

Ps…og takk til team OCRNorway – dere gjorde dagen helt perfekt!

Foto: Tough Viking, Magnus Ødegård og privat

Et sted må man begynne… #teamOCRNorway


Hei i solen alle fine! 

Endelig en fridag for meg. Har vært sykt mye jobbing i det siste, og mye annet å henge fingrene i også. Treningen blir nesten satt litt i baksetet og det liker jeg dårlig. Men samtidig er det så mye gøy som skjer også. Om en dag er det Tough Viking på Tryvann, og med tanke på fjorårets løp er jeg så spent på morgendagen. Oslo viser seg jo fra sin vakreste side med sol og digg temperatur, men samtidig vet jeg at arrangørene fra TV vet å finne de verste traseene i løypa, og med 10 km istedet for 5 så blir det nok et heftig løp. Men jeg gleder meg. Blir siste ildprøven før EM neste helg. Sykt at det plutselig bare er en uke igjen liksom!!! For bare en liten stund siden var et et halv år liksom!

Uansett – blir kult!

Men…dere – la oss snakke hinderløp! Og lag! Teambuilding! Teamspirit! Bra folk! Dette er bare forbokstavene for det fantastiske laget vi har grunnlagt nå siste månedene. Team OCRNorway startet som en liten spire, en drøm – ble satt ut i livet – og består nå av over 70 medlemmer!!! Det er helt sykt kult! Siste ukene har det bare eksplodert med folk som har tatt kontakt! Og nå er vi en så herlig fin gjeng med mennesker, jeg vil tørre å påstå at kremen av hinderløpnorge nå befinner seg i Team OCRNorway. Vi har eliteutøvere, vi har mosjonister, vi har raske, vi har litt trægere, vi har små, vi har store – men fellesnevneren er at alle elsker sporten og er ute etter å ha det gøy og bare spre positivitet rundt seg. Jeg er så stolt og ydmyk.

Vi har et knall samarbeid med Skins så langt med teamtøy og har fått invistert i flotte løpevester så vi synes, men vi trenger fortsatt mye på laget, og derfor har jeg nå åpnet for å forsøk å få inn litt penger til laget. Det er ikke lett å få til noe, men vi trenger endel ting – bl a et teamtelt å søke dekning under, vi trenger beachflagg for å synes mm. Håpet med å registrere oss under sponsor.no er at noen fine folk der ute kanskje skal kunne ha noen kontakter som kan hjelpe oss å få ordnet litt ting. Jeg mener det er lov å drømme, det er lov å håpe, og et sted må man starte ikke sant!

Stor klem fra alle oss fine folka!

Ukategorisert

Barskingen – OCR-løp i verdensklassen!


Lørdag kveld, mør i hele kroppen, solbrent i ansiktet og fullstendig mettet på opplevelser! Nettet koker over av bilder og meldinger fra dagens løp, og jeg må bare få begynt å dele opplevelsen med dere. Jeg er nødt til å dele dette innlegget i to, men skal starte med det dere kanskje vil vite mest om – selve løpet.

«Det finnes to typer hinderløpere – de som har deltatt på Barskingen, og de som ikke har det!»                                                                          Andreas Dietzel

Noen må liksom ha det litt ekstra gøy….

Dette var fjorårets utsagn om Barskingen, i 2015 arrangerte Mathilde og Robert hinderløp for første gang. De hadde ingen erfaring, hadde aldri løpt et hinderløp – de ville bare gjøre noe gøy. Det var med litt over 100 deltakere….

I år var det med nesten 500 deltakere, et meget anstendig antall deltakere for et norsk hinderløp, og i 2016 tok de Barskingen opp fra et lovende førstegangsløp, til et løp i verdensklassen! Barskingen har vokst på alle måter i 2016, og jeg både tror og vet at alle vi som deltok idag er skjønt enig om en ting – Barskingen er årets beste løp!

La oss gå litt systematisk til verks og prate fasiliteter! Nå kom vi dagen før til Barskingen, men for meg fremsto parkeringen på Barskingen som eksemplarisk. Og når man er avhengig av bil for å komme frem, er dette viktig. En annen viktig ting er toaletter…jeg var litt bekymret fredag kveld…da var det nemlig to stykk toaletter oppe ved garderobene..to stykker!?! Dette kunne bli krevende tenkte jeg. Men det var helt til jeg kom ned til eventområdet der alt skjedde – her var det jaggu en mobil toalettsak med 6 toaletter, vannklosetter og vann + såpe (!) til å vaske hendene med. Og med alle de nervøse magene som preger et OCR løp, så er toalettfasilitetene uendelig viktig. Første terningkast 6! Jeg sa såpe ikke sant! Viktig!

Garderobene…da jeg tittet inn der fredag kveld var det stupmørkt og jeg så nesten ingenting. Jeg fikk bare en formening om hvordan det var. Og jeg var allerede imponert. Lørdag morgen måtte jeg bare inn en tur til og titte, og da triller jeg dagens andre 6’er. Foruten «lenestoler» og korrekt skilting, var det omkledningsrom med forheng, krystallkrone i taket på hvert rom OG speil! Altså…Barskingen…dere overgår dere selv 🙂

Eventområde…jeg fikk dessverre ikke selv spradet så mye rundt da jeg selv faktisk hadde stand idag – salg av klær for Skins i leieren til teamet gjorde at det meste av tiden ble tilbrakt der. Men det var både salg av hoodies, og mat inne i hangaren, det var en dj og masse kul musikk, NOCCO hadde stand med noen av de råeste jentene med Christina Strøm Fjære og Fitnessgirl84 i spissen, hrmmm team OCRnorway hadde basen sin der – men hold dere fast – en helt sykt rå selfiramme var på plass! Halloooooo – altså Barskingen – ta imot terningkast 6 for 3.gang! Så kult, og jeg tror jaggu jeg var en av de første som fikk innviet den!

Denne dama altså – @fitnessgirl84 – et stort forbilde hva gjelder egenkroppsstyrke – respekt!

Men nå…la oss prate hinder og løype! Rakkestad er i mitt hode et relativt flatt område, men jaggu klarte de å dra oss gjennom over 400 høydemeter!!! Hvordan gikk det til?? Men jeg kjenner i beina at det stemmer! 433 høydemeter, x antall km med gjørme og enda x antall km med gressløping – og gressløping er omtrent noe av det verste du kan gjøre mot meg! Spesielt siste kilometeren, eller la oss heller si nesten 2…var frem og tilbake og frem igjen med (nesten) flat gressløping. Herregud…takk og lov for at siste sløyfa var litt mer oppløpt og i slak helling nedover. Men med lovnad om at vi så mål klarte jeg faktisk der å sette inn et 5.gir jeg ikke visste jeg hadde! Sykt kul følelse! Hva skal vi gi for løypa…masse oppover, masse gjørme, masse vann og masse teknisk løping…må jo bare bli en 6’er til det!

Hindrene…ok – bare for å ha en ting klart – det kan bare være et Toughest-løp. Toughest er et hinderløp som satser på mer og mer tekniske hinder, og det nytter ikke til enhver tid å sammenlikne seg med det. Men la oss likevel gjøre det bare for gøy…Barskingen har nemlig iår hatt et nært samarbeid med Bjarte Stubberud som driver Farm Ninja Challenge. Og Bjarte har som mål å ace alle fastlanehindrene i Toughest og dermed kan man faktisk dra noen linjer med sammenlikninger her. Iår fant vi blant annet en ninjarigg med komboen lang nok monkeybar for meg + ringer, vi fant irish table, vi hadde skråvegger (sponset av NOCCO), vi hadde vanlig vegg, vi hadde tauklatring (6 meter høyt!) og skrårampe, flere tekniske balansehindre, høyballkomboer både etter hverandre og oppå hverandre og . Det var bæring av vedkubber og klatring under nett både i gjørma, i vann og på jordet. For ikke å snakke om «treng fødsel» med flere rader med dekk etterhverandre.

Hege imponerer alltid!

For meg funker dette gull! Krevende nok, men absolutt overkommelig for de fleste!

Men så…Barskingen har nemlig sin egen vri på alt. For det første er det ikke noe metall i Barskingen – ja foruten stillaset tauet hang i – og dette er for meg verdt en liten Mozartkule midt inni alle 6’erne. For jeg HATER alle monkeybars av metall som man sklir rundt på i gjørma og regnvær. Og det blir så mye mer personlig med hjemmelagede hindre. Ja selv sjablongene er selvlagde og personlig malt på.

I tillegg skiller Barskingen seg ut på valg av alternative hindre…

– amerikanske fotballspillere

– løp gjennom Gjørmeporten

– diverse klatrehindre i skogen som henger løst og dermed skaper et ekstra krav til samarbeid

– hoppetau (!)

Thor har alltid tid til en flex for kamera!

– stylter (whaaat!)

– spiderweb

– spyling av brannmenn

– klatring over stillas (hmmm metall gitt) over veien

– løpe opp låvebroen og hoppe i høyet (altså seriousely!!)

– klatring opp nett

– under vann hinder

– vanntuneller ( ja i flertall)

– og la oss ikke glemme – ZIPLINEN! råeste hinderet!

Vet dere – er dere enige med meg…skal vi kaste en 6’er til?? …vel nå er det jeg som bestemmer..så jeg gjør det jeg!

Hva med kø lurer du? I Barskingen er det ikke kø! Jeg aner ikke hvordan de klarer det…men vi startet sent på dagen, og møtte ikke kø et eneste sted! Terningkast 6!

Til slutt antagelig det viktigste i ethvert hinderløp – hindervaktene! Hindervaktene i Barskinge er i år som i fjor dedikerte, motiverer og følger med! Ikke prøv å juks, da blir du snakket til. Og som i alle hinderløp skjer det dessverre uhell…det hører liksom til med overtråkk, noen er uheldige å brekke en arm eller et bein…og et øyeblikk var vi redde for en brekt nakke i dag…Og da tas det på alvor, hinder stenges av, folk ledes rundt, det var kvalifisert medisinsk personell på stedet og brannvesen + ambulanse kom fort til stedet. Bra Barskingen! Og det var heldigvis ingen brekkt nakke!

Jo vent…det er en ting til som er viktig – BLING! Ja for vi hinderløpere har en alvorlig forstyrrelse hva gjelder medaljer. Det er veldig viktig for oss! VELDIG! Og råere medalje enn Barskingen sin finnes faktisk ikke! Mens andre hinderløp bestiller sine medaljer i Kina…lages Barskingen sine med hjerte og varme for hånd. Antagelig av enten Mathilde og Robert eller noen av deres familie eller venner!

Jeg overlater til Kondis å gå detaljert inn på vinnere og slikt…men la oss si det sånn, Team Skins grusa undertegnede sitt lag, men vi tok en finfin 2.plass. Fantastiske Mona Strande knuste på 8 km individuell damer og Kim Bråthen sikret seg 1.plass menn 8 km. Og min kjære Marie Kloster tok sin første velfortjente seier på 5 km damer. Stolt av dere alle sammen – og litt meg selv da 😉

Barskingen – det ble et lite innlegg selvom jeg egentlig ikke har ord for hvor bra dagen har vært. Nettet koker ikveld og kommer antagelig til å fortsette å koke i hele morgen når de offisielle bildene kommer rennende på. Og når nettet koker er det et stort kompliment, da har folk hatt det bra, de har hatt det mer enn bra, de er superfornøyd. VI er superfornøyde! Vi kunne ikke vært mer fornøyde! Barskingen tusen tusen takk for det dere har gitt hinderløpNorge idag – vi gleder oss allerede til Høstløpet selvom dere er litt slitne akkurat nå…så er vi allerede gira og ser frem mot neste løp hos dere. Og vær så snill…la det bli et Barskingen 2017 – vi trenger dere i hinderløpNorge!

KlemMari

Fotokred – Undertegnede, Mona Strande, Skins-Roger og Magnus Ødegård!

Debutanten WOX innfridde forventningene!


WOX eller Warrior Obstacle Extreme er kanskje et av de løpene som har «spammet» nettet mest siste halvåret. Forventningene (mine ihvertfall) var derfor skyhøye, og jeg var spent på om gutta fra Skien skulle innfri. Jeg har nå en god del løp på CV’en min og må innrømme at jeg ikke lengre er en newbie som lar meg imponere av alt jeg er med på. Kall meg kravstor eller hva du vil, men det er vel sånn det blir med erfaring. I tillegg sparrer jeg stadig med min store mentor Andreas Dietzel som alltid klarer å dra meg ned på jorda igjen om jeg lar meg rive med litt for mye.

Men altså – WOX. Lørdag 21.mai var ilddåpen og vi kjørte grytidlig nedover mot Skien i strålende vær. Endelig, jeg hadde fulgt nøye med på Yr.no og om gutta hadde noe som helst å gjøre med bestilling av vær, så var de nøye. For det skulle nemlig regne både dagen før og dagen etter, samt senere samme løpsdag. Men uansett hva andre folk måtte si og mene, så er min personlig mening at alt blir så mye hyggeligere med litt sol. Og da vi kom ned til Skien fritidspark og så fasilitetene så ble jeg uendelig glad på deres vegne. Et svært idrettsområde var avsatt til eventet, det var boder med mat, boder med klær og andre ting til salgs, benker man kunne sitte ved, musikk, dj og strengt tatt alt som hørte med. Og sol = god stemning.

Vi fant oss en benk og lagde base der. Vi var en god gjeng fra team OCRNorway som var kommet nedover, og det er alltid greit å ha en base da. I tillegg til at vi hadde våre to future OCR’s med oss. Desto viktigere med en base og godt vær.

Heldigvis hadde vi klart å komme oss ned i anstendig tid, så vi rakk både en liten tur med Robin ut i løypa for å titte litt, og vi rakk å prate litt med gutta bak WOX. Utrolig kult å endelig møte noen personlig som man bare har pratet med på nettet siste halvåret. Og som alle andre arrangører jeg har møtt, var disse to både dedikerte, gira og spente på løpet. De var så spente på våre meninger etter løpet. Ja jeg møtte faktisk Magne ute i løypa da det var igjen 2 km og på vei opp en bratt bakke – «har vi klart å lage en bra løype for dere?» Er det ikke bare utrolig, disse menneskene jobber for knapper og glansbilder, står på døgnet rundt…for oss! De er så opptatte av hva vi tenker og mener om et løp, og det er så viktig for dem at folk er fornøyde! Og det var vi jo!

Eneste jeg hadde å si til Magne etter at løpet var over var…det var kanskje litt få hindre… Som både X-run og Viking Race før dem, har WOX fokusert på at naturen skal brukes med alle sine naturlige hindre. Og det jeg ofte glemmer er at 10 km er langt og det vil naturlig bli endel lange løpestrekker. Både Viking Race og X-run før dem har fått kritikk for nettopp dette. Men da jeg satte meg ned med Supermann senere samme kvelden og gikk gjennom alle hindrene viser det seg jo at de har jo definitivt nok hindre. Bare hør her:

– krabbe under nett i et vann

– svømme – dykke under hinder – svømme

– spiderweb

– 12 meter monkeybar (ekstra kred for å ha funnet et stillashinder som faktisk passer til jentehender og!)

– KingKong – rampe (straff – chickenrace 😉

– Puteløp (kom deg gjennom alle «putene» på arenaen

– Vegger – ikke bare 1 men 3 stykk etterhverandre

– Over – under – over

– Tømmerstokkbæring

– Jungelløp (naturlige hindre i skogen)

– Trang fødsel (klem deg gjennom dekkveggen) x 2

– Klatre over hinder i trærne

– Dekkløp – løp gjennom alle dekkene som ligger på bakken

– Powercrawl – ikke rør – ledningene er elektriske 😉

– Svømme 25-30 meter

– Paintball – 120 meter løping gjennom paintballfelt

– Sandtak  -løpe ned og opp igjen – HELT RÅTT!

– Høyballer

– Balanse – 25 meter line over vann

– Motbakkeløp med amerikanske fotballspillere + vannkanoner

Dette var hindrene de slapp kvelden før som vi visste kom. Ikke at jeg skjønte alle hindrene før jeg møtte de, men jeg ser jo nå igjen som jeg ramser de opp at det helt klart var nok av de. Om jeg skal være skikkelig kresen, så må jeg vel bare nevne at de hadde glemt det obligatoriske tauet. Men igjen – til deres unnskyldning hadde de funnet en rimelig god erstatning: Vi måtte nemlig ut i en bekk/vann ved en demning, svømme bort til noen lastestropper som hang ned muren, og komme oss opp. Skikkelig heftlig og tungt hinder – aldri gjort før, og elsket!

Sandtaket var vel også noe av det råeste jeg har vært med på. Bare synd det gikk så bratt nedover at jeg måtte holde blikket der. Utsikten var rå, og jeg skulle så ønske jeg hadde hatt kamera mitt der og få tatt et selfie til dere 😉

Siden jeg løp i eliten og ønsket så sårt å prestere bra, hadde jeg stemmen til Supermann i øret hele tiden «Det gjør vondt å vinne!» og «Det er i motbakkene du vinner!» Så takket være han gunna jeg på i oppoverbakkene og gikk kun der det var strengt tatt nødvendig, og motbakker hadde de klart å finne nok av, så jeg slapp å bekymre meg for at jeg ikke hadde hatt noen motbakkeøkt denne uken – jeg fikk økten min igår!

En kul greie til, som fikk meg til å tenke tilbake til Ghost squad og Tough Guy gårde, var en enslig mann som satt og trommet oss gjennom de siste 2 kilometerne. Superkul greie som gir deg litt mer piff siste biten inn mot mål når du virkelig trenger det!

Og da vi kom mot mål toppet hele racet seg. Jeg hadde gruet meg til dette i 9 km, og endelig var jeg der. Paintballhinderet. Jeg har aldri vært med på dette før heller, og at nettet kokte den kvelden de slapp det hinderet for flere måneder siden er vel en underdrivelse. Folk var kokos gærne og mange stilte spørsmål til sikkerheten rundt dette. Men alt var iorden, det var masket til alle – og som alle andre hindre er jo også dette frivillig. Hva straffen var her aner jeg ikke, jeg hadde nemlig ingen planer om å lure meg unna. Line spurte meg om det kvelden før, skal du ta straffen eller hinderet. Vel seff skal jeg ta hinderet -noe annet er jo «Juks» – i mine øyne ifht mine krav til meg selv. Og så full av adrenalin var jeg og med fokus så sterkt på mål, at jeg bare røsket til meg en maske og løp så fort jeg bare kunne. Skulle vært moro å tatt tiden her – ny pers på 100 meter antagelig. Og den lyden da gutta plaffet løs, og kjenne smerten da de traff – men fokus kun et sted – MÅL! Jeg visste både Robin og Supermann ventet på meg, jeg visste det var en rå dame i hælene på meg, og jeg ville så gjerne bevise at jeg kunne!

Et par kontainere sto i veien for arenaen og meg, fyllt med snø bare for gøy! Og så var det inn mot arenaen, og her visste jeg det ville bli blodhardt. Veggene deres var høye, veldig høye, og med en kødden bred kant på toppen som gjorde at du måtte komme deg ekstra høyt opp for å i det hele tatt klare å få tak før du skulle dra deg opp. Og klarte du det ikke vanket det burpees! Seff kom jeg alene inn på arenaen, og seff klarte jeg ikke veggen. Jeg kjente det reiv i brystet så vondt gjorde det, men med alles øyne på meg var det bare å holde æren oppe. Underveis ble jeg sekundert av supermann og heldigvis kom det en fra teamet inn bak meg, og sammen kom vi oss over de 3 veggene. Vi møtte nå det nest siste hinderet – det desidert verste – inspirert av american ninja – rampen. Jeg trodde de hadde glemt å henge ned tauet, men nei, her var det ikke noe tau, og aldri i verden om jeg skulle klare dette, men som seg hør og bør må man jo gjøre et forsøk. Jeg løp, satset, hoppet og bommet. Klarte heldigvis å unngå å gå på ryggen, men måtte ut i strafferunde «chickenrace» der jeg måtte over en liten vegg sammen med WOX sin egen kylling! Hehe herlig opplegg. Så var det bare putene igjen på stadioen, før siste spurt til mål. Og hvem annen en min nydelige Nora kom og løp sammen med meg inn til mål. Jeg bare elsker barna mine, og at de gidder å henge med mamma og pappa på løp. Verdens beste jenter!

Vel i mål, var det rett ned i knestående, over i fosterstilling, frem og tilbake fra rygg til mageleie. Det var tomt i sekken, jeg hadde gitt alt – medaljen vel fortjent. Ingen jente hadde tatt meg igjen, av 3 elitejenter var jeg 1. i mål – og totalt endte jeg på 5. plass av jentene. En kjapp googlerunde avslørte noen rå orienteringsjenter som kom og tok sklitakling på pallplassen min bakfra.

WOX – Telemark har levert til mer enn godkjent! Herlig dag, herlig stemning, herlig folk. En eneste kritikk går til tidtakingssystemet EQ-timing som sto for tidtakingen, manglende matte på begynnelsen av løpet gjør det hele til litt useriøst for min del, om folk bytter om på puljene sine blir også tidene og rankingen feil. Men leier man inn proffe folk og betaler for det, kan man ikke legge skylden her på arrangøren. Men vi har kommet så langt i sporten nå, at for noen er plassering også interessant og da er det viktig at slike ting også er på stell.

Jeg sier tusen takk til Lars og Magne for en herlig opplevelse og et knall løp. Jeg kommer definitivt tilbake neste år – og gleder meg til å løpe i Skiensskogene igjen!

Nå er det bare å se fremover – 5 dager til neste løp – Barskingen har ihvertfall et og annet å bevise! Som årets nykommer ifjor gleder jeg meg til å se hva de har å by på neste helg!

KlemMari

Vinner at herreklassen – seff selveste Robin Amundsen. Rå som vanlig

Herr og fru Weider fullførte jaggu med stil de og! Akkurat som planlagt 😉

//bilder private og fra WOX sin facebookside//

Ukategorisert