Viking Race – en episk helg


Det beste med å skrive blogg, er faktisk det å få lov å mimre tilbake til ting man har opplevd. Og denne helgen har vært intet mindre enn episk!

For 3.året på rad har Viking Race arrangert hinderløp, og for 2.året på rad har de fyllt en helg med både 5 og 10 km løp. Filosofien til Viking Race er å få folket opp av sofaen og være et løp alle kan mestre og fullføre. Og de ønsker at folk skal fullføre med godfølelse, slik at de kan være med å gjøre en forskjell i folks liv. Kanskje blir hinderløp det som skal til for å få de til å starte et nytt liv med mer lek, bevegelse og sunn aktivitet.

Men de må også utfordre litt, det er alltid folk der ute som liker å bli pushet litt ekstra, og det er da jeg vet løpsgeneral Andreas sitter og gnir seg i hendene, mens de små grå klekker ut spenstige ideer. Ifjor var det Wyller ned og opp, med istank i fjor og noen heftige hindre der som utgjorde den store forskjellen.

Takket være en liten tå innad i Viking Race familien, så har jeg litt inside info om årets store diskusjon…nemlig hvor årets løp skulle arrangeres. Det har jo vært Tryvann som har vært det store stedet…men iår var også Grefsenkollen et alternativ…men kunne det bli bra der? Fant folk frem? Var det bakker der? Kunne det bli et Viking Race der?

Her er Lene Mari, Helene og meg foran startområdet…som dere ser er det forsåvidt nok bakker her…og idyllen var til å ta og føle på.

La oss snakke litt fasiliteter først…på Tryvann satt vi på en stor asfaltplass..og det var kult nok det altså…men iår satt vi samlet på gressbakken med utsikt over startvenuen, vi hadde en stor parkeringsplass, det var kort gange fra bussen, vi hadde vannklosetter (!) – bare det er ganske luksus! – vi hadde Grefsenkollstua som serverte oss gourmetpølser og hjemmelagde kanelsnurrer – og iskald cola!!! Og sist men ikke minst…vi hadde Trollvann…et lite idyllisk vann som både var del av løypa og et sted vi kunne samles ved etter løpet – underveis i løpene både lørdag og søndag var det mange som gledet seg til å kunne hive seg uti det deilige vannet. Og som ekte vikinger var dette en god mulighet for å vaske (skylle av) sko og tøy etter løpet. Med andre ord – det var fantastisk på Grefsenkollen…jeg savnet ikke Tryvann!

Når man står sammen med selveste Race-direktøren og alle står i shades…ja da vet du det er en god dag!

Supermannen min, årets doble vinner Trond Vognild…og herlige Tore 😉

Men la oss gå over til det vi alle venter på – Hindrene! Alle hinderløp med respekt for seg selv har et signaturhinder…og Viking Race er intet unntak…ja de har vel strengt tatt to.Et hinder vi alltid vil møte på Viking Race er veggen! Den berømte veggen som vi alle frykter litt, og som for oss litt mindre spretne folka krever en god bit av samarbeid. Og det er dette Viking Race vil ha frem – teambuilding og samarbeid.

Det kommer anbefaling fra arrangørene om å søke om tillatelse før man «grabber» rumpa til noen på hindre…men løper man sammen kjentfolk går det som regel greit…her kan man ikke være sart på slike ting 😉

Alltid like glad når man kommer over!    

Vegger kan brukes til så mangt…noen skal man over, noen er høye, noen er lavere og noen kan man rett og slett krabbe under…

Antagelig den sprekeste av Viking Race gjengen, og mannen som har løpt løypa flere ganger enn noen andre – Isak – kan også kunsten med å gå lavt!

Men et av Viking Race sine virkelig signaturhindre er rett og slett naturen! Kjennetegnet er å legge løypa ut i skogen, bakker, kvister, steiner, røtter og greiner – noen ganger på sti, noen ganger utenfor stien. Som de informerte om før årets start – iår er løypa ekstremt krevende og vanskelig, den er farlig med bratte skrenter og muligheter for å skade seg – ta vare på hverandre ute i løypa! Og de sa det helt alvorlig…så vi skjønte vi skulle gjennom noe skikkelig heftig greier – og det skulle vi! Fyttigrisen…hadde jeg ikke hatt Supermann foran meg som peste meg inn til en pallplassering…så hadde jeg muligens tatt meg en liten pust i bakken – flere steder tenkte jeg at dette er ikke mulig – nå klarer jeg ikke mer…men det er utrolig hva man kan presse kroppen til! Og som Supermann sier – for å komme på pallen må du i kjelleren!

Når de i tillegg velger å avslutte hele herligheten med å bære vedkubber opp slalåmbakken…ja da vet du det skal gjøre vondt!

Men foruten bakker, naturlige hindre i naturen, vegger og kubbebæring – hva mer møtte vi underveis:

– klassikeren monkeybar

– trekantnettet

– istanken

– diverse krabbehinder

– balansehinder

– tauet

(bilde lånt fra Lenemariblogg )

– gjørmegraver

Denne karen her – Kenneth – er løype»maskinen» til Viking Race – mannen vi kan takke for kilometerne vi slet oss gjennom!

– ildhinder

Ildhinderet er legendarisk – det brukes i mange løp – vi snakker Spartan Race, Tough Guy, Tough Viking og ikke minst er vi så fornøyde med at dette nå ser ut til å ha blitt et av signaturhindrene også til Viking Race!

Og med denne karen her bak linsen foran bålet er vi også sikret oss legendariske bilder:

Richard – I have told you before what an awesome photagrafer you and your team are! So thank you again. Og takk til Viking Race som tar kostnaden med å leie inn fantastiske fotografer. VI DIGGER BILDENE VI FÅR!!!! Epic Action Imagery you rock!

Mens vi snakker bilder – vil jeg samtidig få takke Magnus Ødegård for flotte bilder, du er helt rå! Og Magnus og Kjell Arne – dere er jaggu ikke så verst dere heller – uten hobbyfotografer som dere så hadde minnene blitt svakere!

Så hvilket terningskast gir vi denne dagen da (har vi begynt med terningskast nå???)

– flotte folk

– en sykt kul og utfordrene løype

– bra hinder

– is i istanken tross 24 varmegrader!

– bra vær

– god stemning

– bål med flammer

– feite medaljer

– gratis (tekniske) t-shirts

– gratis bilder (!)

– episke minner

– badevann

Helt objektivt (or not) må jo dette bli en 6’er.  Men seriøst – jeg VET en liten brøkdel av hvor mye disse 4 folka her har jobbet for å få dette til for oss – og Andreas, Ena, Isak og Kenneth – ord kan ikke beskrive nok hvor utrolig bra folk dere er – tusen tusen takk for en helt uforglemmelig helg – jeg håper DERE og koste dere og at innsatsen deres er verdt resultatet. Vi er happy happy ihvertfall!

KlemMari

Ps…ja og for dere som har sagt «stakkars barn» inne i dere når dere hører at jentene mine «måtte» være med begge dagene…vel bonuspoeng til Viking Race – jeg tror ikke de kjedet seg mye:

Mer bildedryss finner dere på BLOGGEN og instagramkontoen min OCR_QUEEN

Aight – et til da – og samtidig en takk til 2XU for fantastisk raceantrekk 😉

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om halvmaraton: Tips fra Sondre Nordstad Moen, Jack Waitz og Martin Lager. Sniktitt i treningsdagboka til Grete Waitz + to ulike treningsprogram på halvmara.
  • Angelika Sverdrup om hvordan hun ble en løper.
  • Etappeløping i Costa Rika.
  • Hvordan trene i unntakstilstand: øktforslag og konkrete tips.
  • Marita Stenhaug Johansen bruker løping som våpen i kampen mot MS-monsteret.
  • Kunsten å gå underveis i et langt ultraløp.
  • 7 GPS-klokker.
  • Kunsten å toppe formen riktig.

Bli abonnent


Det er store sjanser for at jeg kommer til å dø til helgen…


…og om det skjer – så vil jeg bare si at det har vært en ære å skrive her og i Runners World generelt!

…mohahahaha…neida – jeg har ingen planer om å dø…men alt innen gråting, spying og kollapse over mållinjen må være tillatt! Mulig vi snakker gledestårer over å ha overlevd…tårer over de flotte folka jeg kommer til å løpe med, tårer pga egen prestasjon (på godt eller vondt!)…men jeg tror vi kan sette tårer som høyt oppe på skjema over ting som kommer til å skje.

Etter tårer, kommer glede! Glede, mestring og latter. Det kommer til å bli mye latter – og enda mer glede! For jeg gleder meg jo som en unge! Herregud – det er jo Viking Race denne helgen og X-run neste helg. Men jeg vet ikke helt hva jeg har begitt meg ut på – på X-run har vi jo en førsteplass å forsvare – og dermed har vi sikret oss en maskin av ei dame, sterk som fy og O2-snapper fra hun klarte å gå – og med samme (om ikke verre) konkurranseinstinkt som Supermann. Vi skal ut på den store ildprøven imorgen og det blir spennende å se hvordan vi matcher hverandre formmessig…enten blir det knallbra og et råsterkt team – men i verste fall kommer jeg til å tygge jord og støv mens jeg hører ekkoet igjen og igjen «Mari…Mari…henger du med???» Jeg frykter…men igjen – det er jo X-run – min store Hat/elsk konkurranse – blir jo knall uansett!

Men først er det Viking Race – 5 km med team Weider på lørdag, og 10 km med team Awesome på søndag! Så i enkle linjer – lørdag blir smerte og søndag blir helt sykt kult! Team Awesome rocka Viking Race ifjor med både bra plasseringer og mye liv og røre! Iår har vi med oss noen nye rå damer – Maskin 1 – Marianne Aas Krog som da sammen med Supermann skal løpe med meg på X-run, og maskin 2 – Lillian Dramsdahl – dama jeg løp mot på X-run Eidsvoll…men smart som jeg er, istedet for å konkurrere mot denne dama, så løper vi på lag! Og til sist – knoll og tott! Hehe Helene og meg fra ifjor! Vi danner uansett en elegant baktropp – og går for å i det minste gruse noen gutter på veien mot mål! Nei folkens, dette kommer til å bli så gøy – de neste helgene kommer til å inneholde absolutt alt – konkurranser, moro og vennskap! Det er kanskje noe av det herligste med denne idretten, nye vennskap knyttes, både på kryss av landegrenser og med folk man nesten er naboer med. Gutter, jenter, damer, menn, unge, gamle, tykke, tynne – her er det plass til alle – og det er bare herlig!

Gleder meg så fært til å oppdatere dere etterhvert som løpene unnagjøres – er dere ekstra nysgjerrige kommer jeg nok til å spamme både BLOGGEN og instagram (OCR_QUEEN) på grensen til det patetiske! Følg med da vel – eller enda bedre – BLI MED!

KlemMari

Er du klar til å bli gira??? #vikingrace


EARN YOURSELF THE RIGHT TO CALL YOURSELF A REAL VIKING!

Viking Race is an obstacle course race that takes place in the rugged forests of Norway where Vikings roamed a 1000 years ago. Viking Race brings you back to the time when running, crawling, climbing and carrying heavy stuff was a normal part of every day life!


Man blir møkkete av hinderløp, man blir sliten, får blåmerker, skrubbsår og i verste fall en forstuet ankel eller to! Men man blir også gira, høy på adrenalin, glad, stolt, tilfredsstilt… og lurer på når i all verden kan jeg gjøre dette igjen!!!!

Vel du kan ihvertfall gjøre det 22 og 23.august 2015 sammen med disse gale menneskene….

Jeg vet det er mange mennesker der ute som lurer på om dette er noe de klarer. Jeg vet det er mange der ute som har kjempelyst, men mener de må trene mer først. Jeg vet det er mange der ute som er nysgjerrige på HVA er egentlig et hinderløp. De har sett bilder og er fristet…men er fortsatt usikker.

Men vet dere hva??? DET ER GØY Å LØPE HINDERLØP. Ferdig snakka! Og er du fortsatt usikker kan jeg anbefale dere Viking Race – her blir det arrangert en 5 km på lørdag og en 10 km på søndag. Det geniale her er at arrangørene legger opp til at 5 km skal være en dag alle kan mestre og som skal være mest gøy og litt slit. Mens på søndag arrangeres 10 km som fortsatt er fullt overkommelig, men som kommer til å være hakket mer utfordrene enn 5 km. Og er du ekstra kul og ekstra tøff…ja da løper du begge distansene – kun da kan man regne seg som en ekte viking!

Sjekk ut video her!

KlemMari

Mudnificent 7 – «it’s not a race it’s a festival!»


Jeg bare likte den frasen så utrolig godt – i helgen gikk altså det aller første Mudnificent 7 av stabelen i England – nærmere bestemt i Heart Park, rett ved siden av Heart of England Conference center. Og hvor bra passer ikke det, når en taxisjåfør bekreftet, at jo det ligger faktisk i hjertet av England, nøyaktig midt i England – når dette løpet blir arrangert av 7 av de største hinderløpsarrangørene i England. Jeg har skrevet nærmere om disse 7 arrangørene HER.

Men tilbake til frasen – «It’s not a race, it’s a festival!» Det var en deltaker som hadde sagt det til Supermann underveis i en av køene…For hvis vi skal starte med det negative først (alltids greit å bli ferdig med det først…) så var nok det aller første Mudnificent 7 preget av myyyyye kø. Litt i meste laget for min del…allerede i eliteheatet begynte køene, og da kan man bare forestille seg hvordan det ble utover i løpet. Og dette er vel også det arrangørene har fått mest kritikk for, flaskehalser som skapte lange ventetider – jeg skjønte fort at tiden og plassering har absolutt ingenting å si i dette løpet, hvis man ikke løp ut som de 50 første hadde man ikke sjans på noen plassering. Men heldigvis, som alltid, i engelske hinderløp, er stemningen god. Så da gikk vi heller for festivalstemningen, enn konkurranseånden.

Dette var det som møtte oss da vi kom til Heart Park. En stor deilig innsjø med start og mål på hver sin side av sjøen, en pitstop på en liten øy midt ute i vannet så vi, og på motsatt side av vannet, expo-området med himmelriket for oss hinderløpere. Her sto alle utstillere man bare kan drømme om, og pengene kunne lett fått bein å gå på om man hadde vært løssluppen. Her var Dry-rob med hinderløpkåpene sine, her var alle de store hinderløpene, her var x antall ulike næringsdrikker, treningsmat, her var løpstøy i alle varianter, varmetøfler, kroppsengangsvask mm. Kunne gått berserk, og hadde nok gjort det hadde jeg ikke hatt med jentene. Foreløpig synes de det er kjedelig å titte på slikt, og satt heller kursen mot trampolina, gladiatorborgen, eller klatretårnet – ja for det manglet ikke på ting å gjøre for barna her heller.

Det herlige med barn er at språk er ikke så nøye, så de fulgte nøye med da klatremennene forklarte på herlig engelsk hva de skulle gjøre, og klatret avgårde 😉

For første gang i vår engelske hinderløpshistorie, hadde vi altså jentene med oss, og tidvis var det nok en utfordring. Et øyeblikk var ting gøy, og et annet var det litt mer kjedelig. Og det faktum at Supermann var ute i 1 time og 30 minutter før jeg da fikk spurtet ut i påfølgende heat, og enda verre faktum – at jeg brukte nesten 3 timer på min runde i løypa – gjorde at dagen ble lang for jentene. Men heldig for meg, fulgte de meg litt rundt i løypa, og det er jo alltid gøy når man ser kjentfolk i løypa og får litt ekstra push på seg. Men jeg vet også at de synes det er gøy å se på, og det verste er vel nesten at de også vil prøve hindrene istedet å se på vi voksne gjøre alt gøy – resultat – begge jentene hadde gjørmete sko og sokker…som lille Nora sa «Jeg måtte jo også få gjørmete sko!» Hehe…javist måtte hun.

Vel…nå merker jeg at dette sporer helt av her – jeg spurte akkurat Supermann – «hvordan skal jeg klare å holde dette kort??» Det er jo så mye jeg vil dele med dere, jeg vil så gjerne få dere til å kjenne på bare en liten bit av den følelsen det er å løpe hinderløp i England! Eller gjørmeløp som de ofte kalles her borte. Obstacle Course Magazine, som forøvrig er ansvarlig for dette løpet, har alltid en gjørmeskala de måler de ulike løpene i. Jeg trodde Tough Guy var et ganske heftig gjørmeløp, og skrøyt på meg at Barskingen var Norges første gjørmeløp – men jeg skjønner nå at Mudnificent 7 var mitt aller første gjørmeløp. Jeg har alltid vært fascinert at alle disse gjørmebildene som florerer på nett, men alltid trodd at disse menneskene har gjort seg til på et vis, badet litt ekstra i gjørmen for fotografene…meeeen…nei – de har altså ikke det 😉

Da Supermann kom i mål, syntes jeg at han var ganske så gjørmete, og som han sa – «Det er ille, virkelig ille, du slipper ikke unna – og det er mange steder. Du må bare blunke unna gjørma, og krysse fingrene for at vi ikke blir syke imorgen!» (vi ble altså ikke syke…bare for å ha sagt det!) Og jeg så jo dette altså…alle som løp rundt i løypa så jo ikke ut…hvordan hadde de klarte det?

Vel la oss si det på denne måten:

Store hindre med the point of no return…

…og med kun en utvei! Gjørme!

Ikke mindre enn to sklier måtte vi gjennom som endte i et gjørmebad. 2 eller 3 steder der du måtte under med hele kroppen, inkludert hodet for å gjennomføre hinderet – med resultatet dere ser over! Og jeg lover dere, å løpe videre med gjørme i øynene, nesa, munnen og ørene var en opplevelse i seg selv. Det morsomme er jo at alle ser like ut, og jeg kan bekrefte at gjørme er avslørende…vi så nok adskillig mer av hverandre enn vi hadde tenkt i utgangspunktet 😉 Men desto bedre stemning i løypa og i køene.

Så hvordan var egentlig hindrene på Mudnificent 7? Jeg var jo veldig spent da vi kom til løpsvenuen. Jeg forventet meg mange hindre, og ble ikke skuffet. Det var mange hindre! Jeg vet ikke hvor mange nøyaktig, og selvfølgelig var det ulik kvalitet over hindrene – noen var rå og vel gjennomførte, bl a som disse to skliene vi var gjennom var, det var to monkeybarer – en «simpel» variant med stige oppe i trærne som skapte både kø og tildels endel stygge fall, men også en «standard» monkeybar av stillaser som sto godt planetet på bakken. Det var en god del tauhindre noen kule og bra som det der tauene var spent mellom trærne og man kunne gå opp til flere på hvert tau, men også de der du skulle ligge på de, men der de var så slappe at man slepte bakken. Det var vegger i lassevis, og all gjørmen skapte en vanskelighetsgrad som gjorde at jeg i hvertfall ikke savnet den standard høyden vi bl a finner på Spartan og Viking Race. Vi måtte over skråtak med tau, også superglatte av gjørme og selv de sterkeste guttene skle i bakken. Det var morsomme balansehinder av planker spent fast på strikker, det var klatrevegghus som utfordret litt, det var en relativt enkel traversewall og det var endel klatrenett av ymse kvalitet.

Men et av de kuleste jeg husker akkurat nå, var et nett der vi skulle hoppe ca 1,5 meter og lande i nettet, måtte trekke pusten et øyeblikk – og den følelsen man fikk da man landet i nettet og klamret seg fast som Spiderman – hehe akkurat den følelsen man skal få på hinderløp – og akkurat den følelsen som gjør at man vil gjøre det en gang til, og en gang til, og en gang til!

I tillegg må det jo nevnes diverste krabbevarianter under kargonett, gjennom ymse tuneller, mørke, med røyk, med gjørme og med råttent kjøtt/poteter (her vanket det også litt kritikk…kanskje litt drøyt hinder…). Men hvilket hinderløp har ikke krabbehinder i metervis, du har jo ikke vært gjennom et hinderløp uten blåmerker på knær og legger!

Så hvordan var selve løpsprofilen til løpet? Mellom køene på hindrene var det herlige transportetapper i engelsk skog, ca 90 % av løypa gikk i skogen, på en blanding av myk skogsbunn, på røtter og over kvister og greiner, i gjørme og kun med noen små deilige hellinger her og der. Perfekte løpeforhold å hente seg inn på mellom hindrene. Akkurat passe avstander. Og lengden…vi var fortalt 7 km…men det viste seg at totalen kom på rett over 9 km… Om dette var en glipp fra arrangørene eller rett og slett en hendig liten vri på løpet vet jeg ikke, men jeg har lært meg at hinderløp i England følger sjelden og aldri spillereglene for nøyaktige kilometeroppgivelse. Som regel er kilometerantallet regnet som et av «hindrene», og for å være helt ærlig, jeg bryr meg ikke – jeg nyter løpet, hindrene og skulle vel egentlig ønske at det aldri tar slutt…

Så hvilken karakter gir jeg Mud7? Endel trekk for kø og venting, noe som et stykke ute i løpet, førte til at jeg frøys mer enn hva gøy var…så vil jeg likevel gi det en god velfortjent tommel opp. Jeg hadde det gøy, ble utfordret på mye nye ting, fikk testet nye hindre, fikk badet i gjørme og møtt mange fine mennesker – og alt rundt hele arrangementet fløyt helt knirkfritt! Well done Carl og Kevin – håper vi sees igjen neste år!

KlemMari

//takk til ByMoxy for at dere vil ha meg som deres OCR-atlet, og takk til 2XU for fantastisk treningstøy og herlig racetopp//

Mine hinderløphemmeligheter!


Heisann gjengen! En liten stund siden sist, men dere som følger meg på bloggen min vet at jeg trener jevnt og trutt. Det blir ikke helt samme treningen som når jentene går på skolen, men jeg får trent og det er jeg fornøyd med!

Jeg får av og til spørsmål om hvordan jeg trener til hinderløp, og jeg har ikke akkurat hatt så enormt gode svar…annet enn at jeg legger ned en god liten innsats i løpetrening, og at jeg trener styrke så ofte jeg kan på sats (det blir alt mellom 2-4 dager i uken alt etter hva som passer med turnus og jentene). Når jeg legger disse to treningsformene sammen, så ender jeg opp med helt ok resultater og da er jeg fornøyd. Så lenge jeg lever livet mitt på den måten jeg velger, med høyt tempo og lite søvn, er det begrenset hva jeg kan forvente av meg selv – men desto mer stolt er jeg av det jeg klarer å oppnå.

Men nå i våres og sommer har det skjedd store ting på hinderløpsfronten – hinderløp begynner nemlig å bli ganske så popluært – og bl a på facebook har vi en gruppe som heter Norske hinderløpere (her er det bare å spørre om å få være medlem!). Så langt er det en god tone innen gruppen, det kommer tips om løp både i Norge og i utlandet, turer planlegges, treningspartnere kan finnes – og ikke minst, tips til konkret trening både gis og tas imot med takk. Ifjor hadde vi i løpet av sommeren 2 bootcamps før Viking Race, iår har vi hatt 2 sålangt…og jeg krysser fingrene for en tredje! I tillegg har ildsjelen Super-Pablo (ja vi har litt sånne herlige harry navn innen hinderløpenes verden!) dratt igang med ulik hinderløpstrening ca hver 14.dag. Så langt har han dratt igang en ring/monkeybartrening, en trening på vegger, en motbakketrening – og neste er nå på tirsdag 4.august – og da i Kollen med trappetrening! Her er det bare å følge med på facebook, og møte opp. Alt er gratis, eneste som kreves tilbake er godt humør og en high five eller 3;) Så for de som lurer på hva som venter en på hinderløp, er dette en genial måte å bli kjent med miljøet og treningen på!

Ellers oppdaget jeg også for et par dager siden himmelrike på jord for oss hinderløpere…eller rettere sagt det var på Ammerud. Antagelig kommer dette til å bli det nye it-stedet for små og store apekatter…her finner du nemlig Nordens (?) lengste monkeybar på 30 meter!!! Den er bare rett og slett helt vakker! Den svinger seg som en slange innover i tunnellen, oppover, nedover og oppover igjen. Det tok litt tid før vi ble bestevenner, men etter et par forsøk kunne jeg etterhvert klappe meg selv på nakken da jeg fullførte hele ganske så elegant. Det går også rykter om at et utegym skal bygges på her, så dette kan bli et kult sted å vanke. Jeg elsker utegym! I tillegg er det også en like lang klatrevegg som imponerte minst like mye – så er det en ting du bør gjøre i sommer så er det å stikke hit.

I tillegg er jo også Tufteparken på St.hans haugen et yndet sted for hinderløpere – her finner du både bakke til å løpe motbakker i, du finner trapper på toppen av st.hans haugen og ikke minst du finner et herlig lite Tufte-gym der du kan øve på diverse skills…jeg må innrømme jeg har litt sperre for å dra dit siden jeg føler meg som alt annet enn en grasiøs liten ape da jeg er der…men her også inviterer stadig team Physixs til gratis trening – og den gjengen er helt fantastisk!

…ja og hvis alt annet failer…hvorfor ikke ta en kjapp og enkel tabataøkt på verandaen eller gressplenen hjemme…du må nemlig venne deg til å jobbe tungt med høy puls på disse løpene;)

Og med det ønsker jeg deg lykke til – håper vi sees enten i Grefsenkollen (Viking Race), på Skullerud (X-run) eller i Kollen (Toughest) – men først stikker vi en tur til England – Mudnificen 7 går av stabelen om kun 3 dager – og vi gleder oss sykt mye!

KlemMari

 

Vinn billetter til Viking Race!


Det har antagelig ikke gått folk hus forbi at Viking Race er et av mine ynglingsrace! Sammen med X-run, er Viking Race mine topp 2 ynglingsrace. Jeg er stolt av å være ambassadør for Viking Race og bærer min tatovering med stolthet!

Jeg er selvfølgelig allerede meldt på alle 3 (!) racene som går i Norge i år – 5 + 10 km i Grefsenkollen i Oslo 22 + 23.august, og 5 km i Fredrikstad 7.november! Jeg tror det blir råere i år enn noen gang, da jeg har en god magefølelse på at Andreas og co kommer til å utnytte bakkene i Grefsenkollen til det ytterste! Ihvertfall vi som skal løpe 10 km bør konsentrere oss om å legge inn noen bakkeintervaller frem mot løpet i august!

Har du ikke meldt deg på enda?? Men har lyst til å vinne billetter – vel Yt er en av samarbeidspartnerne til Viking Race i år, og nå har du mulighet til å vinne billetter ved å delta HER!

Og ja…det må være en underdrivelse å si at jeg er en smule stolt av bilde de har valgt til å promotere konkurransen…meeeeen jeg tror jeg kan si for både Helene og meg at den 10 km vi fullfører her da bildet blir tatt er episk! Det å løpe et løp sammen 100% som Helene og jeg gjorde ifjor – det er noe av det råeste jeg har gjort. Vi løp side om side, foran og bak hverandre hele tiden, pushet og oppmuntret hverandre – og hoppet over bålet hånd i hånd og passerte målstreken med kun noen tusendeler som skilte oss. Jeg gleder meg så fært til å gjenoppleve denne 10 kilometeren iår igjen snuppa!

Er DU KLAR FOR Å BLI GIRA! Vel jeg garanterer deg at du ikke kommer til å angre!

KlemMari