Øverst på pallen #X-run 2016


X-run er for meg en berg og dalbane av følelser. Jeg har sagt dette før og jeg sier det igjen.. Lørdagen ble intet mindre. Akkurat som forventet!

Team OCR Norway – the Weiders foran selfiewallen vår 😉

Bare for å ha sagt det, herlige Line som skriver for Kondis utfyller litt min blogg her på Runners World, hos meg blir det mye følelser, mens hun klarer å få ned alt om løpet på en hakket mer nøktern måte. Sammen er vi dynamitt og det digger jeg. Les gjerne artikkelen hennes om X-run HER!

Jaggu var det mange fine folk tilstede i helga <3

Så la følelsene flyte litt her inne… Som vanlig setter X-run opp hindrene sine et par uker i forveien på Skullerud, til glede og fornøyelse for oss hinderløpere. I team OCR Norway hadde vi til og med en aldri så liten grillfest (dog rimelig amputert av et langvarig styrtregn) uken før. Om vi ikke fikk lekt oss så mye som vi ville så fikk vi oss en god latter og noen kule bilder takket være en overivrige blogger…

Krever sin mann (eller kvinne) for å flexa abs’a med råeste Lillian

Supermannen min <3

X-run bruker hele Skullerudslette der de vanlige hindrene deres står, monkeybarkomboen, rampa, stokkene og det nye vannvittige skråtaket. Takket være disse hindrene, gjør X-run hele sitt arrangement til en superpublikumvennlig happening. Når i tillegg sola skinner fra knallblå himmel, ja da kan det ikke annet enn å bli bra. Og bra ble det, ja faktisk tror jeg det må være et av de bedre arrangementene X-run har hatt. For oss som deltok virket det som alt gikk på skinner – nummer kunne hentes dagen før, lørdagen var forbeholdt de voksne, tidtakingen gikk smooth, premieutdeling ble foretatt fortløpende, mat og drikke fant vi på Skullerudstua og søndagen var det barnas dag. Ifjor ble ventingen lang for barna, men iår hadde de altså sin helt egen dag! Big suksess! Tenk å være hovedpersoner en hel dag!

To verdens beste hinderløpjenter

Sikkerheten er i høyfokus, Eirik er på toppen av rampa så barna er trygge

Karoline er som vanlig overlegen sin mor!

Monkeybar er Karoline sin spesialitet

Klarer selv mamma! Men Lars er klar om noen trenger hjelp over veggen!

Flere som klarer selv!

Den spesielle gleden over å løpe i mål!

Men la oss snakke litt mer om følelser. X-run får som sagt frem det verste og det beste i meg…jeg gleder meg som en unge til hele arrangementet, nettopp fordi det er så utrolig bra lagt opp og fordi jeg er så uendelig glad i både Anita og Eirik – og Lars som jeg ble kjent med iår, virker jaggu som en real kar han og 😉 Men…så kommer men’et – vi har en sånn familiegreie på gang. Supermann og jeg løper nemlig lag. Fordi det er så koselig og gøy som Supermann sier…vel…jeg er noget usikker! Prestasjonspresset er nemlig sykt høyt. Jeg vet at Supermann ønsker å prestere best mulig, og det krever at jeg presser meg til det ytterste i 10-12 km. Og det er både smertefullt fysisk og vanvittig stressende psykisk, å vite at jeg som regel er det svakeste leddet…ikke gøy.

Denne dama – fy søren så glad jeg er i deg Anita <3 Du stråler alltid du, Alltid 😉

Iår var det antagelig verre enn noen gang, vi skulle starte først av alle lagene, og sammen med oss på startstreken sto bl a et herrelag fra Eidsvoll med blodtrimma herremenn, og team Skins med Jørgen, Ruben og Thea. Sukk…de er min store skrekk…ifjor jaktet de på oss, mens iår skulle vi altså starte sammen. ca 5 mins før start ble vi ropt ned til startstreken, nedtellingen begynte, 3 min til start, 2 min til start, 40 sek til start kom team Skins…dahhhhh…jeg fokuserte fremover, ville så gjerne gjøre mitt aller beste – og der gikk startskuddet – jeg la meg tett opp i ryggen på Eidsvollgutta, «ikke så fort» hørte jeg Supermann si, men beina gikk rytmisk etter gutta – «det går for fort!»…ble det ropt til meg. Men som Supermann har sagt til meg en gang før «Det gjør vondt å vinne!» Så da var det bare å bite tenna sammen da!

Løft en hinderløper, gjett om jeg ble glad da Hege var kommet da jeg rundet inn på 2.runde!

Vi hadde fordelt de tyngste hindrene, kettlebellbæring ble Supermann sin oppgave, Tore og jeg flippet dekk – Supermann kom seg opp skråtaket og fikk dratt opp hu med sirup i ræva. Så bar det over til Purkehenget (digger det hinderet), og der var det bare å hoppe opp og holde seg fast, for nå gikk toget! Ruben og Jørgen lå seff nå foran oss i løypa, men vi beit oss fast og var ikke så himla langt bak de – heldigvis har jeg min styrke på hindrene, og klarer de fleste fort og greit på egen hånd. Løpingen bar nå ut i skogen, og det var digg å kjenne at kroppen faktisk fløyt greit. På tross av mange konkurranser på rad, sliten kropp og hodet – gikk det unna og jeg fikk bare godord bak fra. Det var god stemning på laget.

Teamwork!

Purkehenget 😉

Runde nr 1 gikk unna i en fei, og før vi visste ordet av det var vi tilbake på sletta. Og for en følelse, der ble vi møtt av folk på teamet, Ørn var der, Marius var der – vi ble heiet på, sekundert fremover, jeg hørte stemmen til Eirik – rampen gikk unna, weaver som en fei, vi kom oss relativt smertefritt gjennom høy balanse og ut bar det på runde nr 2. Jeg var ytterst takknemlig for jentejobben det er med å henge under purkehenget, for nå var jeg seriøst sliten…den lille runden jeg hang der var heldigvis nok til å hente krefter, og sterke nok dro vi ut i skogen igjen. Jeg tror tempoet må ha vært relativt høyt og de fleste var slitne, ca 3 km før mål hadde vi nesten nådd opp i ryggen til team skins og dessverre for de kostet en feilnavigering dem dyrbare minutter og brått var de bak oss!!! Plutselig var det ikke lengre 2.plassen vi løp for, nå var det kamp om topplassen!!! Tempo gikk ikke akkurat ned av den grunn, og nå må jeg virkelig si dypt og inderlig unnskyld til alle vi raste forbi. For nå hadde vi tatt igjen de som var på runde 1, og det ble endel «løype»! og «kan vi komme forbi her??» osv…jeg hater å presse meg forbi…men å stå øverst på pallen i X-run Oslo sammen med Supermann og Tore var virkelig en stor stor drøm!

hehe bilder lyver sjelden…sliten.no

Klarer selv jeg også…og med beste fyren på toppen 😉

Hehe se det blikket…fortere Supermann, fortere! Få hinder jeg er raskere på, men det meste som har med krabbing og trange steder – ja da går det fortere 😉

Det gikk så kvist og kvast føyk i skogen, så la de foran, så lå vi foran, det gjaldt å ikke tråkke feil, tunga rett i munnen og beina stødig. Ut på grusen, nå var det slak utforbakke ned til sletta, jeg visste at kom vi først inn der hadde vi en reel mulighet for å klare det! Jeg løp som jeg aldri hadde løpt før, beina rullet utfor, inn i skogen igjen, ut i en liten bekk, opp i gjørma, ut på sletta – gjennom X-veggen, over skråtaket, gjennom røret – over rampa – ned uten å tryne, gjennom weaver i et voldsomt tempo, høy balanse – elegant gjennomført denne gangen, Tore tok meg på innersiden, rasket med seg dekket, spurtet avgårde, så var det bare rett frem mot mål – vi var alene, det var oss tre, mål rett frem og der sto Eirik og Anita og tok oss imot sammen med gjengen fra teamet!!! Herregud for en følelse – vi hadde klart det, i løpet av det neste minuttet knelet vi ned, krabbet rundt på alle fire, før vi kom oss på beina og danset seiersdansen!

Ingen foran, ingen på siden…og jaggu et stykke til de bak 😉

Weeeeeeeeeeeeeee – Team OCR Norway var ikke bare på singel dame pall med Caroline, eller på herrelag – vi tok også toppen av mix-klassen! Endelig! Etter 4 år i lagkonkurransen, men 2, og 3.plasser og en 1.plass på Eidsvoll, klarte vi det endelig i Oslo! På en dag der solen skinte fra blå himmel og der alle fra laget som vi setter så uendelig pris på var der sammen med oss. Kunne det bli bedre?? Jeg tror om du ser på bildet under…så skal det godt gjøres å finne noen som er mer happy enn disse tre 😉

X-run – dere innfridde til de grader iår, i tillegg til værgudene så kan jeg vel knappast sette fingeren på noe, vi gleder oss allerede til 2017!

Nå skal jeg gjøre meg klar for Storebror Toughest – lørdag braker det løs i Kollen med over 3600 påmeldte og selvfølgelig finner du Team OCR Norway både i teltet sitt og i et eget startheat! Blir rått!

KlemMari

Ps…og dere – er dere gira på en konkurranse?? Det er jeg så følg med!

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Viking Race from a Welsh point of view


This weekend we had visit from our welsh division in team OCR Norway. He actually travelled 13 hours to come race with us all alone. It was really fun, both for him and us to have him here. I am extra proud to this time publish somebody elses review of a Norwegian race.

This is Alexs experience of Viking Race 2016 at Grefsenkollen!

Race review:

Viking Race Oslo 20th and 21st August

I have fallen in love with the Scandianian OCR’s, with Toughest and Tough Viking being the most popular. I heard about Viking Races from my Norwegian friends and decided to check it out. Overall it was a lot of fun, but there were a few issues which ill go into detail below.

The race was over 2 days, saturday 5k (4.4k according to my watch) and sunday 10k (12k according to my watch). One too short, the other too long:)

Registration

Something i havent heard of before: being able to pick up your registration packs day before race day. This saved me a lot of hassle on race day as all i want to do is warm up and chat to fellow racers, not stand in a line moving at a snails pace! I met the race director who was surprised to hear how far i had travelled and gave me a VR hoodie as a gift. On the day, as predicted there was a long que of people picking up their packs.

The course

This was in one of the many ski slopes towering above the beautiful city of Oslo. The race took me through the forrest, bogs, marshes, up and down the very steep hill sides, at one point a very rocky climb up a mini cliff and finally a little trot through the lake. Amazing sceanary when you did manage to find your way out the woods. There were few parts where it was steep and without the right footware and being aware of your surroundings, you might find your self tumberling down the woodland or snapping your ankle on a tree root. The 10k was the 5k race run twice which i know some of the runners were not happy with. There were a few extra parts on the 10k, and they really made the race to one of them most brutal courses ever. I would have prefered the 10k to be a whole new race and not need a double lap but hey ho. I found the terrain much more difficult than Tough Viking Oslo because of the number of hill climbs, almost as hard as Spartan Beast in Scotland.

Obstacles.

This is where people were not that positive. They wanted more obstacles, but when you count them all up, there were around 13 obstacles. Considering the course was 5k and 10k, it is not so bad. There was meant to be an 14th but due to a last minute issue it wasnt to be (from what i heard it was a skip filled with water and ice). We had:

– monkey bars (wooden, much better than the metal ones at all of the other ocr’s i have run),

– cargo net

– muddy trenches

– 2 lots of cargo net crawl

– 2 lots of over, under and through wooden barriers

– netclimb

– rope climb (with knots which made it easier to finish)

– 2 high walls

– irish table (again, prefered this version over the one at Tough Viking)

– the infamous log carry up a ski slope and of course

– the epic fire jump for that all important finishers photo

– swamps

– uphillrunning

What i liked about this last part was the wide choice of wood, from tree trunks to twigs, take what ever worked for you. Something i wish other races offered rather than the standard big, heavy, awkard log.

My biggest complaint was on the first day the starting time was delayed by 90 minutes. We were told this was because a car had got stuck on one of the events. When i arrived they were assembling the start and finish poins, as well as last minute course marking. This wasnt all of their fault as the site had been double booked and VR had only all of Friday and Saturday morning to get it all ready.

The tshirt and medal were excellent and good quality. One for the 5k and another for the 10k. They did run out of tshirts and handed out ones from previous years which did not go down well with my fellow racers. Same with the medals. The 5k was bronze but as they didnt have enough, a few folks had the 10k silver instead. This annoyed me as they hadnt earned this and the organisers should have ordered enough tshirts and medals for everyone.

Overall i enjoyed the race. Would i do it again? Hell yeah – already signed up! A few people i spoke to on race day said they would not do another one which is a shame as the Race Director tried very hard to make this a success. If you are in Oslo and this is on at the same time, I would definatly give it a go!

Best from Alex – the Welsh division 😉

As every year Viking Race hyred in Epic Action Imagery for giving us the coolest pictures to remember the weekend. I actually now got so many, I seriously consider giving out a book 😉

But some of the most prescious ones are these of my kids running the 5 km with me and Supermann!

The kids had a blast, but extra fun was also gathering the biggest (!) Norwegian OCR team! So many awesome people at one place – no wonder we had the best weekend!

…some more than others 😉

Hope you had a good time too – and remember already 2017 is open for signing up – now with an early bird price!

Love Mari

Alt klart for en episk sesongavslutning


For bare et par år siden var hinderløp en sesonggreie i Norge. Sammen med den enorme veksten i resten av verden, har OCR eksplodert i Norge: Både med antall løp og med interessen. Og nå kan ihvertfall ikke jeg helt se den store off-season med hvile fra race. Dog utnytter vi ikke vinteren til det fulle her i Norge enda, men da er det alltids et løp eller 3 et annet sted. Ja eller så kan man reise på treningsleir i Spania f eks om abstinensene skulle bli helt katastrofale.

Nå har vi hatt en liten pause i sommer, men sensommeren banker på døra, og med den kommer el grand finale her i oslo området. Viking Race starter hele balletten helgen 20-21.august. Det er som vanlig 5 km lørdag og 10 km søndag. I tillegg har de i år for første gang også satset på barneløp. I første omgang er det de minste som skal i ilden – ikke bokstavlig talt da – og det skal bli utrolig kult å se på de. Om vi skal tørre å stole på yr.no ser det ut som det kan bli nok en episk helg rundt Trollvann, med løypa i og rundt Grefsenkollen alpinanlegg! Det gledes stort!

Helgen etter kommer X-run tilbake til Skullerudstua! Løpet jeg elsker og hater! Jeg elsker hindrene, jeg elsker løypa og jeg elsker folka som arrangerer løpet! I tillegg digger jeg hvordan de har lagt opp løpet rundt skullerudsletta med masse hindre på selve sletta og hvordan de fletter løypa innom sletta underveis i løpet. På den måte blir det ekstra motiverende å løpe, og ekstra spennende for publikum som er der for å heie på oss. Hvorfor hater jeg…vel hater og hater fru blom…X-run betyr lag for min del, lag med Supermann og da forventes det intet mindre enn 100% innsats! «Vi går IKKE Mari…Maaaaari!» Man pleier å høre når Team Weider kommer løpende! Lørdagen er fullspekket for oss voksne, mens søndagen er i år øremerket til barna! Jeg gleder meg så sykt til å se jentene i aksjon!

Første helgen i september kommer storebror Toughest togende inn fra Sverige. Toughest har blitt et av Europas største hinderløp, og kanskje også det mest profesjonelle løpet hva gjelder elitestart, resultater og straff for hindermiss. Det er i Toughest vi finner noen av verdens beste løpere, og det er alltid gøy å se eliten starte! Håper bare værgudene gidder å spille på lag med oss iår!

Det som kanskje blir aller mest stas i høst er å løpe sammen med Team OCR norway! Fra vårløpene og gjennom sommeren har vi vokst fra en sped ide i april til over 100 medlemmer nå i august! Det er så utrolig kult, og laget er så fantastisk bra. Med teamdrakter fra Skins, egne racevester som lyser opp i løypa og nå vårt eget teamtelt fra Smarttelt.no – er vi klare til å virkelig rocke de siste løpene i Norge! Jeg gleder meg ihvertfall sykt, og jeg håper du stikker innom og hilser på oss om du kommer forbi! Det skal vanskelig gjøres å gå forbi oss! og jeg lover deg – du blir møtt med åpne armer av verdens herligste og mest inkluderende gjeng!

Så da sees vi i løypa? …ikke glem å meld deg på da!

KlemMari

Ja, jeg er stolt! #spartaneurochamps


Det er ikke ofte jeg sier det, jeg blir oppfordret til å bli flinkere til å si det, men nå er jeg det virkelig! Jeg er stolt! Jeg er stolt av meg selv og min prestasjon forrig helg. Det var utrolig stort å være med i EM i hinderløp i Nederland i juni, og jeg slikker fortsatt sårene over armbåndet mitt som forsvant. Men likevel var dette større for meg. Spartan Race er sammen med Viking Race symbolet på den gleden og den forskjellen hinderløp har gitt Supermann og meg. Da vi løp vårt første Spartan Race i 2014 var vi allerede bitt av basillen, men ble blown away av størrelsen på løpet i UK. Vi ble glad i engelskmennene, vi ble glad i England (har egentlig lært meg å si UK) – og i England fikk vi venner som antagelig er med oss for livet.

Spartan Race har også en spennende filosofi skapt av grunnleggeren Joe de Sena. Du blir ikke bare utfordret fysisk, men til gangs mentalt også. Spartan Race får deg til å gjøre ting du i din villeste fantasi ikke ville trodd at du skulle gjøre. Jeg sier bare ordet bøtte. Er det en ting nemlig som alle kommer til å huske fra Spartan Race 2016 i Skottland, så er det bucketcarry. Egentlig fortjener det hinderet et helt eget blogginnlegg, så fært, vondt og grusomt var det. Men samtidig lo og tullet vi oss gjennom det, nettopp fordi vi måtte, det var ingen vei utenom.

«Bucketcarry is mandatory

Det var ingen vei utenom, du kunne ikke velge å ta burpees. Fyll bøtta di med grus og bær!

«Bearhug! Not on your shoulders, and surtanly not on your head. Carry it bear hug!»

Rød bøtte til jenter og sort bøtte til gutter, ca henholdsvis 30 og 40 kg. Fyll bøtta til hullene dekkes, ut og gå, mister du bøtte og ergo grusen, og du kommer tilbake og det lyser gjennom hullene – så får du ikke straff i form av burpees (som er vanlig på Spartan race) – nei du får fylle bøtta på nytt og gå ny runde!

Haha nå må jeg nesten le her jeg sitter, dette blir faktisk et eget innlegg om Bucket Carry. Skulle sjekke kjapt på Strava for dere hvor langt vi bar denne berømte bøtta de ulike dagene. Vi løp altså sprint distansen på lørdag, som er 5 km +, dvs vi vet ikke hvor langt vi skal løpe over 5 km…lørdag 23.juli løp vi 8,5 km! Sprint distansen skal være det løpet som alle kan fullføre og som ergo er lettere enn beast, som da er for de virkelig drevne og som utfordrer deg i det lengste fysisk og mentalt. På lørdag bar vi bøtta i 400 meter. Rundt på en stor gresslette. Det var utrolig mentalt krevende, siden du så hele løypa du skulle bære, det ble liksom aldri slutt – og du så hvordan alle slet meter for meter med den tunge bøtta! Jeg brukte 9 minutter og 24 sekunder på denne turen lørdag. Det kjentes ut som en evighet!

Søndagen var vi blitt fortalt at det skulle være to bucket carry. Takk gode gud for at disse gutta elsker å dra deg i beine og skrøne. De elsker nemlig å hype opp løpet litt ekstra og skape litt ekstra drama og forventninger rundt det hele. Men ca halvveis, etter 9,6 km kom vi til den forhatte og beryktede bøtta. Vi fylte opp med sand, trakk pusten godt og forsøkte så godt vi kunne å få et godt tak rundt bøtta. En ting er jo nemlig vekten med disse hindrene, en annen ting er at de er så utrolig klønete og vonde å holde. Og alt er vått og sandete, så de sklir også veggimellom. Men nå kommer noen morsomme tall…da jeg sjekket strava hadde nemlig noen laget en sekvens her allerede.

EC (eurochamps) Fucking Bucket 😉

Jeg ler og ler da jeg ser navnet på sekvensen. For det som skjedde her var nemlig at vi ble ledet inn i et lite skogholt, men både røtter, stubber og stammer som lå i veien for oss. Det var ikke noen rett frem sti å gå på idag. Sekvensen var 600 meter lang og jeg brukte 28 minutter og 34 sekunder på runden 😉 Det gir meg en hastighet på 42 minutter pr kilometer. Dævver. Nå kan jeg godt unnskylde meg litt med at jeg hadde noen tynne engelske damer foran meg og noen franske som ikke sa annet enn «Merde!» og tok pauser hver 3. meter…men dog…dette var beinhardt! MEN! Her kommer også første lærepenge! Jeg må bli sterkere igjen!!! Altså…28 minutter…Supermann brukte 18.01! Og beste jenta Gilly Marshall 12.04! Og Jon Albon…tynne lille mannen…brukte ikke mindre enn 11.11!!! Hva gir du meg??? Nei nå må det løftes vekter igjen!

Altså…hva skulle jeg egentlig skrive i dette innlegget…ikke om bøtta…men hvor stolt jeg var. (Og jeg er tydeligvis ikke direkte stolt over denne bøttebæringen da altså!). Men…

Lørdagen stilte jeg på startstreken i Elite. En pulje jeg pleier å starte i. Kanskje ganske blærete å melde seg på i den, men i hele fjor og året før der har jeg vist meg verdig. Med min 1. og 3. plass ifjor viste jeg ihvertfall da at jeg hadde noe i det heatet å gjøre. Iår var jeg mer usikker…og da jeg kom til startområdet og så de damene som spradet rundt, ble jeg enda mer usikker. Her snakker vi topptrente damer, og jeg begynte å bekymre meg for om jeg i det hele tatt skulle komme sist inn…starten gikk fort, som den alltid gjør i sprintheatene, og så gikk det rett opp. Altså vi snakker rett opp, for her i skottland var det bakker. Massevis. Jeg skal forsøke å ta dere med gjennom løypa imorgen, men nå tar vi en sånn spol-raskt-fremover knapp, og jeg kom meg gjennom med kun 30 burpees, til og med den kjipe monkeybaren deres klarte jeg med stil. Stolt som en hane løp jeg mot mål, ble møtt av Supermann som heiet meg frem siste meterne…og jeg løp inn til en finfin 6.plass. Ikke no pall, ikke no kubbe – men en diggbar 6.plass. Jeg beviste igjen at jeg hadde noe å gjøre i dette heatet. Og DET er verdens beste følelse!

Søndagen må jeg også ta mer om i et annet innlegg – men bare for å ha det helt klart og…at man kan bli stolt over en 29.plass..hehe det er vel noe snodig. Men igjen…å få lov som 40 år gammel tobarnsmamma å stå på startstreken med Europas råeste damer! Ja fy søren det er jeg stolt av, og av 53 damer som startet ble jeg altså nr 29. DET er innafor det 😉

KlemMari

Foto: Epic Action Imagery

Back on track!


Hei alle sammen!

Da er jeg tilbake igjen etter ferien…ja strengt tatt liker jeg å se på det som ferie enda, men fakta er at jeg må en liten tur innom jobben i ny og ne 😉 Men så lenge barna har fri fra skolen, så er livet så mye lettere hva kommer til hvile og trening. Det høres sikkert egoistisk ut, men jeg tror mange med meg er enige om at hverdagen kan være både travel og slitsom, og at trening innimellom kan kjennes ut som et ork. Selv for meg som elsker å trene.

Men med 4 uker fri bak meg, mye hvile og myyyye god mat så burde alt nå ligge til rette for den ultimate oppkjøringen de siste to ukene før Europamesterskapet i Spartan race. Det eneste jeg kan angre på er alt jeg IKKE har gjort så langt. Og nå er det liksom for sent for alt som kunne/skulle/burde ha vært gjort. Coach Robin pleier å trøste meg med å si at det helt sikkert er en grunn for at jeg ikke har fått gjort alt jeg ønsket meg, og vi kan godt si det sånn. Men fakta fa.. er av og til at sofaen var så god å ligge på, det var flaut å ta push-ups eller hang-ups der og der – eller ja rett og slett det ble ikke til.

Men nå er jeg tilbake, nå er jeg igang –  og målet er å sanke flest mulig kilometer nå før Skottland, få kjørt endel bakkeintervaller og få minnet grepet mitt på at det bare må klore seg fast for å skaffe meg færrest mulig burpees på de skotske viddene! Siste up-daten fra Spartan Race nå er at det kommer splitter nye hindre, og det er jo selvfølgelig gøy – gøy med alt som er nytt heter det. Men jaggu er det skummelt og! Med EM i hinderløp i Nederland friskt i minnet…er jeg livredd for at noen av de teknisk vanskelig hindrene kommer. Jeg har også testet noen nye hindre i Toughest…og vet at hinderløpssporten bare blir mer og mer krevende. Heldigvis har jeg fått pushet grenser hos Bjarte i Rakkestad på Farm Ninja Challenge, og er ikke lengre så «grønn» som jeg var på noen utfordringer…men likevel – blir spennende å se hvor mange burpees det blir totalt helgen om snaue to uker!

Ønsker dere å følge oppkjøringen min så er jeg både på snap – OCRNORWAY – på instagram @ocr_queen og ikke minst på bloggen www.ocrnorway.no

KlemMari

 

Gjesteinnlegg på bloggen #ChickenRace #BootcampHønefoss


Heisann alle sammen.

Da har jeg endelig fått logget meg på nett her nede på Mallorca. Jeg har jo faktisk gått til innkjøp av en bærbar Mac for å kunne skrive på farten, men likevel blir det mest blogging fra telefonen på meg.

Siden jeg har ligget og latet meg med slaraffenliv her nede, gikk jeg dessverre glipp av antagelig et av årets høydepunkt – Chicken Race 2016, arrangert av Bootcamp Hønefoss. Jeg har lest og fulgt med på nett så godt det lot seg gjøre, og de inntrykkene jeg sitter igjen med er at det var en rå dag, med masse herlige folk – ja stort sett det meste innen OCR verden i Norge var samlet der…minus et par essensielle da 😉 Meeeen -heldige meg har fått to fantastiske mennesker til å skrive til dere, Tim og Camilla, to ildsjeler i team OCR Norway og to mennesker jeg har lært meg å legge tett til hjertet mitt og sette umåtelig pris på. Her kommer deres versjon av Chicken Race 2016:

Chicken Race 2016 – for en dag! FOR ET LØP!

Vi ble bedt om å skrive om vår opplevelse av hinderløpet Chicken Race i Hønefoss.

Bootcamp Hønefoss av holder sine treninger i en nedlagt militær hinderløype på Helgelandsmoen. Utallige timer ligger bak oppussing av hinderne og dette har ført frem til en av de råeste treningsanleggene for hinderløpere i Norge.

Forventningene til dette løpet var store og arrangørene hadde lovet en folkefest… Og for en fest det ble!!! Rundt 800 løpere i alle aldre koste seg maks denne dagen også takket være værgudene som sendte knallsol og rundt 28 varmegrader. Det kan jo ikke bli bedre!!

Det første som møtte oss var et vel planlagt event område med diverse salgsboder med mat, klær og diverse. Det ble også tilbudt gratis massasje til såre og vonde OCR kropper. Innsjekkingen og utdeling av timer og chips med startnummer gikk som smurt.

Vi møtte frem et par timer før racet da mingling med Team OCR Norway sine medlemmer er en viktig del av løpet for oss. Det var nesten 30 stk fra Team OCR Norway som stilte til start i forskjellige distanser og til litt forskjellige tider!


Relaxing og litt matinntak før race!



Vi er sååå klare for gjørmeløp!

Arrangementet startet med en 2km familiehinderløype der det så ut som både foreldre og spesielt barna koste seg i, her var det kryping i gjørme, maskoter, masse heiing, hopping og klatring. Det var utrolig bra arrangert og veldig bra for sporten at man inkluderer absolutt alle aldre inn i et slikt arrangement!




De neste heatene som gikk av stabelen, var 8 km hardcore hinderløp broiler class. Her stilte begge to til start i første pulje i Eliteklassen. Da startskuddet gikk, skjøt eliten av sted i høyt tempo og satte standarden for dette løpet.


 

Det første hinderet var et vannhinder som man skulle krype under noe tau. Enkelt og greit, men allerede her begynte pulsen å øke, deretter bar det opp en bakke under et nett og rett ut i skogen. Etter en liten stund kom vi til en stålport som skulle forseres, et morsomt innslag syntes vi. Det var gode lange strekk med løping mellom hindrene så all løpetrening  gjorde utslag i dette løpet . Løpet inneholdt alle elementer man kunne ønske seg som for eksempel: gjørme, kryping, klatring, Roman Rings, Monkey bars, bæring av tømmerstokker og sandsekker. Dette løpet hadde noen spesielle signatur hindre, man ble etter hvert ledet inn i den gamle militære hinderløypa som lå inne på event området, noe som var veldig publikumsvennlig og samtidig gjorde at løperne fikk masse heiarop og ekstra boost! Det må sies at dette løpet var ganske hardt, selv for eliten, da varierende underlag som sand, gress, gjørme, vann og forstyrrende hindre som ødelegger løperytmen gir høy puls. Herlig!

 


(såå glad for å løpe i vann!)

Den morsomste delen av løpet for Tim sin del var War Zone hvor man ble møtt av et militært befal og fikk beskjed om å løpe av sted med sandsekk på skulderen. Her var det også veisperring kryss man måtte klatre over samt militære lastebiler med mer. Tim tjenestegjorde i Hønefoss i 1997-98 og gliste bredt da det var som å være tilbake igjen.

 

Camilla fikk også noen fantastiske oppturer i dette løpet da hun suste igjennom noen av hindrene hun har slitt med tidligere uten problemer! Det er alltid digg å gjennomføre et løp med ny mestringsfølelse på hindre!

 



Hindret som overrasket oss mest var vannhinderet som besto av masse store bildekk som var festet sammen og skulle forseres, det var langt, slitsomt og utrolig morsomt! Det var mange som knotet bort masse tid her.

 

Løpet ble avsluttet ved å løpe igjennom militæranlegget og svinge oss igjennom Roman rings til applaus fra medløpere og publikum, det var utrolig kult!

 

 

Vi er meget fornøyde med egen innsats og Camilla løp inn til en knallbra 10 plass i kvinneklassen og Tim løp inn til en 11 plass sammenlagt (tid 51:58!)

De siste start-gruppene denne dagen var 5 km, denne distansen anbefales særlig om man er nybegynner eller stiller til start for første gang. Mange av de samme hindrene, men litt mindre løping gjør løpet mindre anstrengende.

 



 

Det er vel på tide å oppsummere her og vi sliter med å finne noe negativt her, enda vi prøver å være kritiske. Det sier vel mye om kvaliteten på dette løpet og den formidable jobben arrangørene har lagt ned. Etter å ha snakket med andre Team medlemmer og løpere så har vi heller ikke funnet noe negativt verdt å nevne.

Som en del andre arrangører også tidligere har fått merke så er hærverk og stjeling av veiskilter o.l dessverre også en del av dette arrangementet og personell måtte ut kl.0300 på natten og reparere løypemerking som noen bare måtte ødelegge. Meget trist, men super applaus til Stig Jarle Johansen og Bootcamp Hønefoss for å ha ordnet opp i dette på forbilledlig måte!

 

Et hvert løp med respekt for selg selv har et «selfie-stand» – det et er must å ta morsomme bilder for å forevige gjørmeløpetJ

 




 

Resultater:

8 km kvinner

Connie Riis (Andebu) 53:49

Agnethe Reymert (Bootcamp Hønefoss) 54:17

Margrethe Hansen (Team Skoppum)  57:28

 

8 km menn

Sverre Haugli (Økonomihuset) 43:40

Espen Kilda (Skjetten) 43:55

Brage Malm Monstad (Reistad) 44:42

 

5 km kvinner

Louise Konitzer (Bootcamp Hønefoss) 42:17

Wenche Selbo (Hegnar Media) 42:49

Martine Sofie Stangenes (Brønnøysund) 44:08

 

5 km menn

Ole Aalde (Fossekallen IL) 38:33

Mohamad Aziz Ahmad (Snyta) 40:36

Kjetil Grime (Trox Auranor B.I.L) 41:06

 

Dette var et løp vi har gledet oss veldig til! Men hvem er vi?

Tim Roar Fauske Team OCR Norway;  42 år, kampsport bakgrunn. Løpt bl. a Toughest Oslo, Toughest London, Barskingen i Rakkestad, Tough Viking

 

 

Camilla Raade, Team OCR Norway;  44 år. Halvmaraton-løper, div. gateløp. Løpt bl.a X-Run, Tough Viking, Barskingen, Bootcamp Challenge Sverige, OCR European Championships i Holland.

 

Vi takker for oss og gleder oss vilt til neste år!

 

(Pssst! Hold av 24.juni 2017 for DETTE kan du ikke gå glipp av!

 

Alle bilder levert av Bootcamp Hønefoss, Foto Moije og SkinsNorge


Ukategorisert