Veien tilbake

Veien tilbake


Endelig er det vår og løpesesong!

Det føles på mange måter som om verden stoppet opp på to måter for meg i 2020. Før det første var det jo covid-19, med et stengt samfunn og en særs uviss tid. Man fikk nye regler for sosialt samvær å forholde seg til nesten annen hver dag. Det åpent opp litt, ytterligere stengt og så videre, dere vet…

For meg privat var det også denne tiden jeg fikk påvist Graves og måtte gå flere måneder uten fysisk aktivitet blant annet fordi hvilepulsen var så høy. Denne måtte ned og stoffskiftet måtte bli mer stabilt før jeg kunne snøre på meg løpeskoene igjen.

Min absolutte favoritt treningspartner, Anders Foss Bækkevold

Nå, to år etter, er jeg fremdeles ikke frisk. Stoffskiftet har gått ned, troppet ned på medisin, fått håp om å kutte medisin helt, før ny stoffskifte økning med opptrapping av høyere doser. Med covidspøkelset som en stor trussel og demper for det sosiale livet mistet jeg også jobben min som servicekoordinator og gikk helt ærlig litt i kjelleren.

Måtte ta meg kraftig sammen og fant ut det det var på tide å tenke nytt. Så høsten 2021 startet en ny tilværelse som fulltidsstudent, men mål om Bachelor i Organisasjonspsykologi, HR og ledelse, samt en 20 % stilling som butikkmedarbeider på Sport Outlet. Den nye hverdagen er hektisk, men helt fantastisk 😊

Løpegleden har jeg beholdt hele veien, MEN mye har endret seg. Blant annet 17 kilo opp og en kropp som belønner med knallsure lår uansett hvor lite, eller mye jeg trenger. Lårene er konstant stinne.

Skikkelig konkurranse har jeg ikke vært med på siden 2019. Hadde riktig nok en back yard ultra for moros skyld og stilte til start halvmaraton i Oslo 2021. Oslo maraton ble løpt sammen min kjære løpekompis Kristian Roald, og vi skravlet oss igjennom Oslos gater og det var utrolig moro.

Som vi koste oss i løypa. Kristian Roald og meg i farta 🙂

Oppi dette har jeg mistet det jeg hadde av fart. Jeg løper nå 5 km-distansen med saktere kilometertid enn min tidligere maratonfart og det er surt og leit. Jeg savner å legge ut på løpetur med gode bein, finne flytsonen der man ligger og pusher akkurat det man klarer, uten full melkesyresprekk.

Jeg savner det sårt og inderlig. Jeg vet ikke om dette kommer av de ekstra kiloene, eller Gravesen, eller er det en kombinasjon kanskje? Dette skal jeg nå finne ut av. Så mitt mål om å komme tilbake har startet.

Til Oslo Maraton til høsten er det følgende mål som gjelder:

  1.  Sette ny pers (den gamle er på 1.43.55)
  2. Yte så godt jeg kan, men fremdeles kunne smile og føle jeg har løpegleden inne hele veie (det jeg kaller å løpe med hjertet) Dette egentlig viktigere enn pb.

For å klare dette har jeg teamet opp med Andreas Gossner i «løpetrenig.no» (håper du skal ha «riktig» flagg til høsten, Andreas 😊)

Coachen Andreas Gossner, Jack Waitz og meg, bittelitt starstruck!

Jeg kutter godis betraktelig. Fokus på næringsrik mat som gjør kroppen godt (kommer ikke til å bli fanatiker, men en liten livsstilsendring må til)

Jeg skal tørre å stille på løp igjen og drite i at jeg løper mye saktere nå. Jeg må bare understreke, jeg konkurrerer kun mot meg selv og sammenligner meg med egne «meritter» Jeg motiveres av andre som løper saktere enn meg, på samme nivå og de som knuser meg. Jeg motiveres rett og slett av løpere uansett fart, som er ute å gjør jobben, som gir smil, og som heier på hverandre og gir av seg selv.

Jepp, veien tilbake har startet og jeg gleder meg glugg til reisen, til «runner`s community, til opp- og nedturer både alene og sammen medløpere og til feiringer etterpå.

 Håper vi ses i løpa, god løpevår!

Følelsen i mål etter et løp er ubeskrivelig. Her er Monica Gutuen og meg etter Oslo maraton 2021.

<3 – Thea

Siste utgave av Runner’s World

  • Tålmodighet og trening etter covid.
  • Bli kjent med den veldedige eventyrsløperen Josh Stinton.
  • Verdensmester Nina Wavik Ytterstad byr opp til dans med dekktrening.
  • Svimlende løping i Sveits.
  • Alt om halvmaraton – trening, gjennomføring, løp og ikke minst sko!
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal om akilles-behandling.
  • Styrketrening for fjelløpere.
  • Kostholdsråd i en skadeperiode fra Silje Fjørtoft.
  • Askild Vatnbakk Larsen om formtopping Norwegian style.
  • Simen Holviks ultraspalte, Thoms Bedins miljøspalte, Ida Bergsløkkens oppskrifter, månedens økt med mer!

Les magasinet digitalt her!

Ukategorisert
Debut på Last Man Standing

Debut på Last Man Standing


Østmarka Virtual Backyard Ultra – Avdeling Muruvik. Konseptet går ut på at du starter hver hele time, løper 6,7 kilometer. Den tiden som er igjen til neste hele time blir pausetid. Som tittelen hinter om, holdes det på til siste person har tatt en runde alene. Jeg var kjempespent. Hvor mange runder skulle det bli?

17. april var det endelig tid for løp igjen. Last Man Standing og Backyard Ultra-konseptet skulle testes. Covid og smittevern gjelder fremdeles, så dette var nok et virtuelt løp. Heldigvis hadde Per Vesterbukt og Eskil Haug fra løpeklubben tatt initiativ til en egen avdeling her i Muruvik. Lykke!

Spente løpere før fellesstarten kl 10.00

Spent før start

Jeg hadde lenge vært nysgjerrig på dette konseptet. Endelig skulle jeg få prøve meg. Jeg hadde ikke de største forventingene. Håpet på medalje (7 runder) men turte ikke helt tro på det.

Etter jeg fikk Graves sykdom i januar 2020 har jeg ikke løpt lenger enn 30 km (siste gang 6 dager før løpet, orket da ikke en kilometer til). Med lave skuldre og “sekken” full av mat dro jeg ned til starten ved Muruvikstua.

Klokka 10.00 sto 13 spente løpere klare til start. Ingen hadde prøvd backyard før, så alle var spente. Solen skinte, Malvikstien var tørr og hard og det lå virkelig til rette for en fantastisk dag. Jeg og 5 andre dannet en liten gjeng og skravla gikk. Alle spente og stemningen var upåklagelig.

Inn til pause etter ca. 43 minutter, helt etter skjema.

En runde i boks, uvisst hvor mange som gjenstår …

Proviant og motivasjon

Jeg hadde organisert meg med et lite telt og hadde med masse godsaker.

Av drikke hadde jeg: Vann, taffelvann, Cola, kaffe og sjokolademelk.

Mat: Polarbrød med peanøttsmør og bringebærsyltetøy (doble, delt i fire, lett å ta en liten bit i pausen). Noen polarbrød med brunost og lefser.

På bordet la jeg boken til Jann Post “Et steg foran” God motivasjon.

Kan bli vant til dette!

Mestring underveis

Etter nesten hver runde mistet vi en eller flere løpere. Stemningen blant oss løypa var fremdeles god og jeg gledet meg til pausene. Var godt å mingle litt, men også trekke seg tilbake i teltet mitt. Tok en liten matbit for hver pause og gikk egentlig aldri tom.

På rundene tok den ene etter den andre distanseperser og de ga mye glede. Jubel og applaus for alle.

Min kjære mann, Anders hadde ansvaret for barna denne dagen, men ble med på runde seks og sju. Anders er jo den som har sett hva stoffskiftesykdommen har kostet, hvor utmattet og langt nede jeg har vært og hva den har kostet meg.

Når vi labbet ut på runde sju og kunne tikke av for 42,2 kilometer, ja da kom det både noen hikst og noen tårer. Denne distansen er magisk for meg og jeg trodde ikke jeg skulle komme hit igjen. Dette var stort!

Kos i pausene, her inn å får heiarop fra venninnegjengen. TSP- Monkeys, I <3 u!

“Starter du, mamma?”

Anders måtte dra, og på den åttende runden var vi fire startende. Det ble strekk i gruppen og etter ca 2 kilometer tok jeg i bruk musikken min. Åh, det var deilig. Kroppen støl og tung ja (skylder litt på torsdagens pers i markløft) men steget egentlig lett og farten gikk bitttelitt opp.

Begynte å føle meg forsynt og løpelykkelig. 54 kilometer var min tidligere distansepers og nå var jeg der. Skulle jeg gi meg og heller gå for 60 kilometer på et 6-timersløp?

Vel i pauseområdet ventet to av barna mine, Mali og Ludvik, med hjemmelaget pizza. Gjett om det smakte?

Det ropes plutselig 2 minutter til start og kroppen går av seg selv. På med sko og musikken gjøres klar.

Mali spør: “Starter du, mamma”?

Jeg svarer. “ja, jeg tror det”

To stykk møter til start. Per Vesterbukt og jeg, jeg vet at dette blir min siste. Jeg vil gi meg mens det fremdeles er moro. Løper runden alene, med musikken min og sola og nyter.

Dette blir dobling av distanse etter Graves. Det er godt å vite jeg har flere runder inne. Kroppen føles egentlig fin (bortsett fra de første 500 meterne etter hver start) og jeg er langt unna kjelleren.

Klokka piper 6 kilometer og jeg er på Flatholman for aller siste gang denne dagen. Grillukten ligger over fritidsområdet og jeg tenker tilbake til tidligere runder, der vi drømte om grillmat og en kald drikke. Snart… Jeg er langt unna kjelleren, men det er litt ensomt og jeg er forsynt.

Last Girl Standing i Muruvika.

Ca en kilometer igjen, 59 kilometer løpt. Ensom, men løpelykkelig!
Koser meg med kaffe og venter på vinneren som løper seiersrunden. Godt med masse varme klær.
Pallen i Muruvika. Jeg på 2. plass, Per Vesterbukt vinner og Eskil Haug på 3. plass. Hipp hurra!

Last Man Standing Østmarka 2022, vi ses!

Da er jeg nok sulten på flere runder. Gleder meg!

Ukategorisert
Det er lov å bli skuffa

Det er lov å bli skuffa


Graves sykdom har betydd en ny hverdag. To steg frem, ett tilbake. I sommer fant jeg ut at jeg trengte et nytt mål. Her er veien fram mot 10-kilometersmålet, viktigheten av målsettinger og evnen til å håndtere skuffelser.

Heeei dere, nå er det jammen lenge siden forrige oppdatering, men det er liv i meg altså.

Formen har sakte, men sikkert kommet seg. Stoffskiftet har trøblet det litt til for meg ja, og jeg går fremdeles på stoffskifteregulerende medisiner. Det har vært litt sånn, to steg frem, ett steg tilbake, men det betyr jo sakte, men sikker fremgang det.

I sommer fant jeg ut at jeg trengte ett nytt mål å jobbe mot. Valget falt da på et 14-ukers løpeprogram mot mila på 45 minutter. Med varierende form nesten fra dag til dag, ble målet å fullføre alle øktene. Nedskalering av fart –ok, men jeg skulle gjøre mitt beste.


Mila på 45 minutter var aldri målet mitt, men programmet passer meg godt. Etter hvert som testløpene kom som perler på ei snor så jeg at min gamle 10-kilometerpers fra 2015 (46.44) kunne nåes. Dette ble mitt A-mål. B-målet ble å komme seg under 48 minutter som ville bety “etter-Graves-pers” men jeg håpet på “en skikkelig” pers. C-målet var rett og slett fullføre løpet og dermed hele programmet. Alle disse målene utenkelig i vinter og vår.

Løpsuken kom. Jeg skulle tørre å roe helt ned å samle overskudd.

<3 Mandag:

Rolig 15 minutter, 5 minutter i overfart, 6 SL, 5 min nedjogg. Beina føles sterke og gode! Vel hjemme starter nysingen!

Våkner tirsdag morgen pottetett. Vonde bihuler og vond hals, fryser og er skikkelig uggen i kroppen.

<3 Torsdsag:

10 minutter rolig, 3 * 2 minutter (1), 5 min rolig. Kroppen føles egentlig bra. Kjører på med en liten styrke og mobilitetsøkt på stuegulvet.

<3 Fredag:

5 minutter rolig, 4 SL, 5 minutter rolig. Alt kjennes i orden. Blir det PB i morgen? Jeg har trua. Kan bare “cruise” i 4.39- fart og nå mitt fantastiske 46.30. Jamfør de siste løpstestene fart og følelse da burde dette være lett oppnåelig.

LØPSDAGEN:

Lett i hodet. godt humør, det er strålende høstvær. A L T ligger til rette for en magisk løpsopplevelse. Spiser en god frokost, varmer godt opp, min fine famille rigger seg til med musikk, plakater og flagg. Gliset går nesten rundt.

Ved 6 km stopper jeg helt. Gidder jeg dette?

Tidlig kjenner jeg “Blæh”. Kroppen funker ikke. Presser og stresser for å få opp farten, ingen flyt. med tunge og vonde bein vil det seg rett og slett ikke. Familien heier, danser og backer, men dessverre hjelper det ikke.

Ved 6 km stopper jeg helt. Gidder jeg dette? – JA! Husk C- og B-målene, de er innen rekkevidde (for så vidt A også, men orker ikke) Snart neste delmål som er 7 km. Gå litt, så løp igjen …

7 kilometer passeres, YES, bare 3000 meter igjen. Tungt, jobbe, jobbe. Hold trykket. 7, 8 km og STOPP igjen! Godsnakker med meg selv ” ok, gå i 200 meter så later du som dette er intervall. Du har et drag på 2000 meter igjen, det klarer du”

Starter på’n igjen, beina så tunge, så tunge. Ca 1000 meter igjen. Møter tre damer som bruker hele fortauet, må opp i en gressbakke for å passere. Stivner totalt. Stemmen i hodet er det igjen “jobbe på , snart i mål. 800 meter igjen, det er to runder på løpebanen det, avslutt sterkt” Kroppen lystrer ikke. Jeg vralter meg i mål og stopper tiden. 47.14! Det er sure 31 sekunder det.


Skuffet skriver jeg innlegg på instagram (theabaekkevold) og her må jeg bare forklare meg litt. Dette var et personlig mål i konkurransen mot meg selv. Målbevisst har jeg lagt ned økt etter økt uansett dagsform i 14 uker. Et oppnåelig mål hadde blinket seg ut og jeg trodde jeg hadde det. Når følelsen underveis ble så vond, blir opplevelsen også dårlig. Det betyr imidlertid IKKE at jeg mener andre som ikke løper mila på samme tid ikke duger. Herremin, alle vi som er ute er RÅE. Om vi løper, gogger, går eller trener hva som helst, det spiller ingen rolle. Vi jobber med helsa vår og det er utrolig BRA!

Om vi løper, gogger, går eller trener hva som helst, det spiller ingen rolle. Vi jobber med helsa vår og det er utrolig BRA!

Mitt lille hjertesukk er uansett, det burde være lov være skuffa der og da. Lov til å dele det også, det er jo bare den ærlige følelsen når noe man har jobba for glipper.

Jeg elsker løping, men det er ikke Runner’s high hver gang.

Smilet er forlengst tilbake. Jeg har fullført alle øktene i programmet og det er jeg super stolt av, og dere, nye muligheter kommer… Denne persen skal nås 🙂

God løpeklem fra Thea <3

Ukategorisert
Run Forest Run

Run Forest Run


Mai og Covid-19 raser videre avsted og løp/ samlinger over 50 personer er fremdeles forbudt. Heldigvis har ikke det lagt noe stor demper for løpegleden og løpedillaen rundt om i landet.

Virituelle løp og utfordringer popper opp både her og der, så det er mye løpemoro å velge i.

Selv er jeg med på Runner’s World Challenge og jakter i mai på kilometer og høydemeter.

Mai startet med 100 minuttersløp 1. mai (les om det her)

5 kilometer skogsløp

7. mai var det duket for nytt løp. “Run Forest Run” og som tittelen tilsier, denne gangen i skogen.

Anders og jeg hadde valgt oss 5 kilometer distansen.

Snø legger ingen demper for løpegleden, heller ikke i mai 😉

Klar, ferdig gå….

Med glitter og startnummer var følelsen før vi dro ut til Maliviksmarka som et vanlig løp. Kjente på sommerfuglene i magen og en barnslig iver over å skulle på løp.

Det gjorde liksom ikke noe at vi kun var to på startstreken.

Vi tellet ned og begge la på sprang. Som så ofte før, fikk jeg også her overtenning i starten.

Adrenalinet pumpet og beina bare fløy av sted. Det var snø, men god temperatur. Smilet gikk nok en gang rundt hele fjeset.

“Åh, skogsløp er fint!”

Jeg nyter skogen, kjenner pulsen både i hjertet og øret, løper på det jeg kan. Oppover, nedover, på sti over røtter, på stein, flyr over planker og nyter. Dette er nydelig.

Jeg ender opp i lysløypa.

Løpe på!

Hiver etter pusten og gliiiiiiser. Jeg er i mål!

“100 meter igjen til mål, JOBBE PÅÅÅÅ.” Jeg løper, puster, peser og nistirrer på klokka.

En enslig fotvandrer blir nok litt forundret når han ser meg.

Først spurter jeg forbi, med startnummeret i hånden og med glitrende ansikt.

I hodet mitt foregår følgende: “100 meter igjen til mål, JOBBE PÅÅÅÅ.”

Jeg løper, puster, peser og nistirrer på klokka. DER piper Garmin 5 kilometer. Jeg går ned i knestående.

Run Forest Run

han ser jo ikke den usynlige målstreken i skogen.

Mannen passerer meg igjen, han ser jo ikke den usynlige målstreken i skogen. Han ser bare en sliten, men lykkelig “jævla jogger” Ser for meg at det hele så ganske rart ut.

Jeg småjogger tilbake til bilen og møter Anders. Vi “High fiver” og gratulerer hverandre med nok et løp. Begge har hatt en fin dag i løypa og er fornøyde. Konklusjonen er enstemmig: Vi skal løpe mer i skogen.

Run Forest Run var en stor suksess for ekteparet Foss Bækkevold. Skog og nye løyper, her kommer vi <3

Trenings uke 19 var ellers sånn:

  • Mandag: Mandagsmila virituelt med Muruvikingan Løpeklubb.
  • Tirsdag: KB-økt 500 reps + Løpe opp til trimkassen på høydemeterjakt.
  • Onsdag: Løping med smilepuls
  • Fredag: Styrke armer og kjerne + Intervaller: 2 km oppvarming, 5 X 1000 meter, 2 km nedtrapping.
  • Søndag: Run Forest run.

Håper din mai er sprek og fin og at du holder på løpegleden i denne annerledes tiden. Det blir bra igjen og vi møtes forhåpentligvis til et skikkelig løp snart. Inntil da, godt virtuelt løp!

<3 – Thea

Ukategorisert
“D går likar no”

“D går likar no”


April har gått over i mai og jeg tenkte en liten statusrapport var på tide.

I april meldte jeg meg på “mil etter mil april” 42 km. Håpet var jo å klare det, men jeg var usikker. var forbedringene jeg hadde kjent bare et blaff? Jeg vet at mange med Graves opplever tilbakefall og jeg var engstelig for det samme.

Bedre og bedre for hver uke

Langfredag var det Langfredagsmaraton og jeg ville gjerne stilt til start, dessverre ble det litt for tidlig for meg. Heldigvis skulle både mannen min og andre løpevenner delta, så fikk gjøre det nest beste, nemlig: Heie! Både fysisk og via sosiale medier. Løpegleden var stor over hele landet denne dagen.

I løpet av de neste ukene prøvde jeg meg forsiktig frem, litt hjemmestyrke og litt mer løping for hver uke. Plutselig var april over og jeg hadde sanket 136 løpte kilometer. Jeg måtte jobbe litt med hodet for å ikke sprengløpe de siste dagene. Jeg var jo så nær det neste målet i “challengen” 150 km. Fornuften vant og jeg klarte å nyte det jeg hadde fått til. Dessuten hadde jeg et nytt mål. 1. mai ble det arrangert 100 minuttersløp og jeg sto på startlisten!!!

Muruvikingan klare til start!

100 minutters løp

Våknet 1. mai til sol, litt overskyet (og litt vind, men det blåste vi i ;)) Perfekt løpevær. Anders og jeg hadde funnet oss ei flat og fin løype vi skulle prøve. Målet var 15 kilometer. Så ser jeg tilfeldigvis ut av ruta og ser nabo og venn Eskil varme opp utenfor. Jeg viste at han og samboer Ida var påmeldt løpet og løp ut for å heie han frem til start. Han forteller entusiastisk at han skal løpe en runde rundt husene på ca 800 meter. Han er ivrig og stråler av løpelyst. Det smitter.

10 minutter etter møter Ida, Anders og jeg sammen med Eskil. Barna våre har satt opp drikkeposter og flagg utenfor hvert sitt hus. De tegner meg kritt i asfalten, pynter med flagg og har med musikk. Løpefølelsen er så til de grader til stede.

Med den sangen de bruker rett før start i Berlin Maraton på anlegget (Sirius fra The Alan Parsons Project) , teller Eskil ned. Vi startet sammen (selvsagt med avstand). Løpehjertet mitt sprekker nesten av glede. Jeg løper igjen, på et løp! Sammen akkurat disse tre som jeg har delt så mye med. Oslo og Trondheim Maraton, Birken, diverse lokale løp og St. Olavsloppet. Vi har delt løpegleder og sorger. Dette var STORT!

Så ubesktivelig glad etter 100 minutters løp (tok en avtikker fra løypa og endte på stadioen)

100 minutter etter er 16.68 km tilbakelagt for min del og det er ny distanserekord for meg på denne siden av Graves. Farten vil fremdeles ikke særlig opp. Jeg vet ikke om det er sykdommen eller kondisen som har fått seg en real knekk, men det gjør ingen ting. Jeg LØPER igjen.

På kvelden møttes vi fire rundt bålbanna, ett par på hver side av bålet. En liten feiring var på sin plass. Akkurat denne dagen føltes verden normal igjen. Vi hadde både deltatt på løp og hadde afterrun med “debrief”. Nye løpeeventyr ble planlagt. For min del, i nærmeste fremtid, blir det:

  • 10. mai Run forest run.
  • 17. mai 17. mairaton (Jordbærmila)
  • 21. mai Til Himmels.

Ellers skal nye kilometer og høydemeter sankes i månedsutfordringene “Mil etter mil mai” Her er målet 150 km og “The Sky is the limit” hvor målet blir å bestige Galdhøpiggen.

Treningsukene i april:

Uke 15 – Totalt løpt 21 km:

  • Mandag: Løping 7,5 km
  • Onsdag: styrke Amrap 25 min
  • Torsdag: Løping 5km
  • Fredag: Styrke
  • Lørdag: Løping 10 km
  • Søndag: Styrke.
Jammen blir man svett meg hjemmestyrke også!

Uke 16 – Totalt løpt 36 km :

  • Mandag: Løping, mandagsmila (hurra)
  • Onsdag: Styrke
  • Torsdag: Løping, Malis sin første 8 km + styrke
  • Lørdag: Langtur med intervaller 10 x 200m
  • Søndag: Styrke
“mamma kan jeg bli med på Ti for Grete? ” Var spørsmålet etter 12- åringens første 8 kilometer.
Ludvik har blitt med på løping, sykling og flere styrkeøkter i løpet av Korona-tiden.

Uke 17 – Totalt løpt 40 km:

  • Mandag: Løping
  • Tirsdag: Styrke
  • Onsdag: Løping + styrke
  • Torsdag: Løping intervaller: 10 x 200 meter ganger 2.
  • Lørdag: Smilemil
  • Søndag: Løping 6 km+ Styrke
Nesten hele familen med på denne styrkeøkten.

Uke 18 – Totalt løpt 50 km

  • Mandag: Mandagsmila
  • Tirsdag: Styrke
  • Onsdag: Intervaller: 5 x 800m + 5 x 200m
  • Torsdag: Rolig 5 km med 6 stigningsløp
  • Fredag: 100 minuttersløp
  • Søndag: Fartslek 6 km

Håper du holder koken i denne annerledestiden og at du nyter løping og vår.

Jeg heier skikkelig på dere alle sammen og gleder meg glugg til verden åpner og vi alle kan møtes på løp.

Ønsker deg en gooood og svett mai!

I mellomtiden Run solo. Run safe. Stay sane.

Løpeklem fra Thea

Ukategorisert
Kræsjstart på 2020

Kræsjstart på 2020


Etter en trøblete høst 2019, startet 2020 så bra. Ny distanserekord på ei uke, gode økter med PT-en min og god progresjon. 2020 skulle bli mitt beste løpeår.

Hovedmålene var pers på mila under Oslo Maraton og pers under Berlin Maraton. Jeg skulle virkelig kose meg med løpingen og alle øktene frem til høstens to store mål. Mot veien til målene planla jeg en drøss av små og større lokale løp.

Full av håp og løpeglede (men åh, så varm i snøen)

Boom!

Boom! Kroppen sa stopp! Kondisen stupte, jeg mistet all muskelstyrke, skalv, skikkelig hjerteklapp, høy puls døgnet rundt, var konstant sliten og var veldig varm. Gikk med tynn dongerijakke i januar og svettet.

En tur til fastlegen ga svar om høyt stoffskifte. To dager etter ble jeg ringt opp av endokrinolog på St. Olavs. Hun ga meg resept på symptomdempende medisiner og ville ha meg inn for flere prøver ASAP! Med forståelsefull sjef, fikk jeg dratt med en gang. Prøvene viste stoffskiftesykdommen Graves sykdom som er en autoimmun sykdom. Immunforsvaret danner antistoffer som stimulerer skjoldbruskkjertelen til økt produksjon av hormonet tyroksin. Dette skapte altså trøbbelet i kroppen min.

Først ble jeg lettet: det var noe konkret som feilet meg. Tiden før jeg oppsøkte legen følte jeg meg skikkelig dårlig. Hver løpetur var vond, jeg skalv konstant, hjertebankingen gjorde det vanskelig å sove. Jeg fikk ny makspuls på rolige turer og var konstant sliten. Det var ikke som flere mente: stress, jernmangel, angst eller sliten pga. mengdeuke, flere uker før. En bekreftelse på at dette ikke var noe hodet mitt kokte sammen, var en lettelse.

Sjokk

Så sank det inn. Graves sykdom, det er faktisk ikke bare, bare. Kroppen jobber konstant på høygir, som en evigvarende treningsøkt, bare uten endorfiner. Det slo meg helt ut. Jeg “googlet” for harde livet. Ville jeg bli bra igjen? Det var som å være fanget i egen kropp, jeg klarte ikke å være den mammaen, kona, venninna, kollegaen eller bloggeren for RW jeg ønsket å være. Kom jeg til å klare løping, hardt og langt, sånn som jeg liker det igjen? Jeg var utslitt og langt nede.

Når det var rimelig svart fikk jeg se det gode nettverket rundt meg. Nære og fjerne tok kontakt og ga forståelse og trøst. “Det ER lov å være lei seg”. Jeg fikk samtaler fra gode venninner i sør og nord, meldinger fra uventet hold og bla. blomster på døra fra venninnegjengen her i Trøndelag. Å bli møtt med forståelse var fantastisk deilig og jeg er evig takknemlig. Som ei sa, “dette er en naturlig prosess: å bli trist, sint og frustrert kommer først, så aksept og lysten til å kjempe”

Når det var rimelig svart fikk jeg se det gode nettverket rundt meg.

Vår og lysere tider

Nå etter nesten tre måneder med medisiner, er hverdagen litt lettere. Sakte kommer energien tilbake og jeg klarer mer og mer. Først var det mer energi til de hjemme. Jeg måtte ikke legge meg etter jobb. Det ble dans og lek med barna igjen. Denne uken har jeg faktisk også trent!

Den andre løpeturen etter Graves… LYKKE!

Dette er ikke ment som er klageinnlegg, men jeg fant lite informasjon om Graves og trening når jeg googlet som en tulling i januar. Om jeg kan være med å spre kunnskap ettersom jeg lærer mer og får erfaringer, kan det kanskje hjelpe andre? Kunnskap er makt!

Om jeg kan være med å spre kunnskap ettersom jeg lærer mer og får erfaringer, kan det kanskje hjelpe andre?

Alle løp i 2020 er kansellert for min del og det var før corona slo innover verden. Kun ett står igjen: “10 for Grete” under Oslo Maraton. Om jeg så skal krype i mål, så gjør jeg det. På den blå matten, inn til mål, skal jeg!

Når det gjelder de lengre distansene ønsker jeg å bruke mer tid og få mer kunnskap om sykdommen. Det faktum at den slo meg helt ut når jeg var “på topp” skremmer meg. Jeg vet ikke om kroppen klarer det og jeg er livredd for tilbakeslag rett før “et viktig” maraton.

Løpeglede

Nå fryder jeg meg over de små fremskrittene og den første treningsuken etter Graves. Den så sånn ut:

  • Mandag: Løping 4 kilometer
  • Fredag: Løping 6 kilometer ( gikk mellom km 4-5, lang motbakke = skyhøy puls)
  • Lørdag: Tabata med familien på plattingen hjemme.
fornøyd familie etter 8 runder tabata (8*20/10) på plattingen.

Nå er det søndag og jeg er stiv, støl og lykkelig. Kanskje neste uke gir meg en ekstra økt? I alle fall er jeg med på Runner’s Wold sin virtuelle løpsutfordring,”Mil etter mil” valget mitt ble 42 kilometer i løpet av april. Nesten rart 42 km i uken var en veldig rolig løpeuke før. Nå er det målet for hele måneden. Rart hvor fort ting kan snu.

Rart hvor fort ting kan snu.

Uansett, jeg elsker å følge med på dere som løper og viser løpeglede. Vær så snill, fortsett med delingen av løpebilder i sosiale medier, det er en glede og få se. Skal vi heie litt ekstra på hverandre nå i april? Være “jævla joggere” sammen, hver for oss?

Skal vi heie litt ekstra på hverandre nå i april? Være “jævla joggere” sammen, hver for oss?

RUN SOLO. RUN SAFE. STAY SANE

<3 Fra Thea

Ukategorisert