Vårens vakreste eventyr fant sted på 17 topper

Vårens vakreste eventyr fant sted på 17 topper


Det har vært en rar løpevår. Ganske annerledes enn det som var planen. Det som skulle bli mitt travleste løpeår hittil har nå blitt det roligste på lenge.

Vi er alle i samme båt. Alle løpene vi har gledet oss til har blitt avlyst i tur og orden på grunn av corona. I tillegg har jeg vært syk. Jeg hostet sammenhengende i 4 uker, og når det endelig avtok og jeg så smått prøvde meg på noen løpeturer igjen – da viste det seg at jeg hadde hostet på meg ribbeinsbrist. Å være tålmodig er en prøvelse når man er glad i å løpe. Det har jeg fått kjenne skikkelig på. Den store vinneren i alt dette er mitt venstre kne. Det har kranglet litt i vinter. Endelig fikk det etterlengtet hvile.

Heldigvis kunne jeg kun to uker etter «smertetoppen» av ribbeinsbristen starte forsiktig å løpe igjen. Forsiktig i den grad at jeg fulgte med at smertene ikke ble verre når jeg løp. Det gjorde de ikke. Tvert imot synes jeg det raskt ble bedre når jeg begynte å bevege meg igjen. Da gav jeg raskt gass slik at jeg klarte å fullføre Runners world challenge #milettermiliapril 150 km.

Prikken over i’en og feringen over at jeg var tilbake i løpeskoene tok jeg sammen med 9 andre utrolig spreke damer fra Grenland. En liten uke før bestemte jeg meg for å kaste meg på det som skulle bli vårens vakreste eventyr.

Bak fra venstre: Silje Zetterstrøm, Sissel Gåre Andresen, Tonje Andresen, Kine Numme, Hanne Nilssen og Beate Lærum Berg
Foran fra venstre: Silje Asdøl, Live Kåsa Svarstad, Maria B. Sørbø og Heidi Rørvik

Titoppern Grenland er et tilbud til turinteresserte i alle aldre. Fra 1. mai til november kan du registrere deg på utvalgte topper, og når du har registrert deg på 10 av dem har du fullført. I år er det 20 utvalgte topper å velge mellom, men grunnet altfor mye snø var kun 17 topper tilgjengelig på 1. mai. Disse 17 toppene ønsket vi damene å ta på én og samme tur. Vi så for oss å bruke ca et døgn – kanskje litt mer.

Vi så for oss å bruke cirka et døgn – kanskje litt mer.

Jeg satte meg i bilen etter jobb på hjemmekontoret den 30. april og kjørte til Skien. Jeg hadde egentlig forholdt meg rolig til denne turen så langt, men da kom sommerfuglene i magen. Høy puls og til og med litt småkvalm. Bilen var fylt med mat og godteri. Nå var det bare å fylle på.

På grunn av corona hadde vi bestemt oss for å kjøre maks to i hver bil. Min venninne Kine og jeg fylte bilen med klær, sko og mat og den fikk raskt navnet «Kine og Marias lille ultrarede». Det så ut som vi skulle på ferie i 14 dager.

Kl 20 på kvelden var alle 10 damene klar for første topp som var Nordkollen. Sissel, min herlige og smågærne #høgepålivet venninne skal ha all ære for oppsett av rute – med kvalitetssikring av Hanne og Heidi. De hadde estimert tider vi kom til å bruke – ja, for oss andre var det ren CHARTERULTRA som Silje raskt konstaterte. Værmeldingen var ikke særlig lovende for kvelden og natten, men det finnes jo ikke dårlig klær … bare dårlig bla bla bla som jeg pleier å si.

Siden toppene ligger rundt omkring i Grenland ble det en del bilkjøring mellom flere av toppene – rullende matstasjon er et annet ord for det. Vi startet i Siljan og allerede på Nordkollen kunne vi se at regnet kom ned som snø i høyden. Da vi skulle i gang med topp 2 var det allerede blitt mørkt, og hodelyktene måtte frem. En salig blanding av piskende regn og tett snødriv holdt på gjennom hele natten. På noen av toppene var det ren julestemning, et magisk winter wonderland og gjerne opp mot 20 cm snø.


Det sies at noen av de fineste utsiktspunktene besøkte vi i løpet av natten. Med andre ord ikke så mye å se, men igjen må jeg skryte av reiselederne for to viktige valg:

  • Natten kom tidlig på turen (Egentlig ikke et valg da turen hovedsakelig skulle foregå 1. mai).
  • De lengste og mest krevende toppene kom tidlig på turen.
Sissel og jeg

Det var en utrolig takknemlig opplevelse når dagslyset kom, og sammen med dagslyset kom fuglesangen. Kl 7 om morgenen hadde vi unnagjort 6/17 topper og vi svingte innom en bensinstasjon i Skien for å få på oss tørre klær og spise «middag» (Real turmat for de fleste)

Turen gikk videre til Melum i Skien hvor vi skulle løpe topp 7 og 8. Dette er stedet hvor mannen min har vokst opp, og han har ikke vært på noen av disse toppene så da kan sørlandskona ta han med på tur på hans egne hjemtrakter senere. Det er jo ikke verst. Topper verdt å besøke!


Og så – på tide med det jeg i etterkant kalte for kremtoppene! Det var jo litt deilig at ikke alle var like lange og krevende. Piggen og Kjerkåsen i Skien var to topper som – siden vi hadde begynt å komme oss godt ut på formiddagen – tiltrakk seg familiene. Her var det mer folk, men fortsatt mulighet for å holde avstand. Veldig hyggelige topper og nå hadde solen begynt å skinne.

Heidi og jeg

Vi snakket mye om at vi virkelig fikk oppleve 4 årstider på denne turen. Høst og vinter på natten og vår og deilig sommer på dagtid. Etter kremtoppene var det på tide med en lengre en. Jeg var fast bestemt – den skulle foregå i t-skjorte. Dette var Hørsfjell og vi hadde beveget oss ut i Bamble. Da denne var unnagjort var vi ferdig med 11 topper og klokka var rundt 15.

Fotoshoot på Hørsfjell

På dette tidspunktet var alle damene fortsatt topp motivert og i strålende humør. Ingen var i nærheten av å gi opp. For en gjeng med beintøffe damer tenkte jeg! Et lite klapp på skulderen til meg selv også.

Videre bar det til luksustoppen Jypleviktangen ved sjøen. Vi startet ved å løpe nedover, og det var ren idyll. Da vi kom ut på den lille toppen 5 moh med utsikt ut i havgapet og sola skinte på oss kunne vi ikke annet enn å smile og juble litt etter 20 timer ute i løpesko.


Vi beveget oss mot Porsgrunn og fikk med oss et par topper også der. Det skal sies at det var fantastisk utsikt fra flere av toppene, men det er litt vanskelig for meg å skille nå på hvordan det så ut hvor og hva som skjedde hvor.


Til slutt returnerte vi til Skien og hadde tre topper fordelt på to turer igjen. Den tredje siste toppen, Øvrumskollen, var ikke så lang men ganske så bratt. En veldig flott tur.

Vel nede igjen var det bare å kjøre til siste stopp for å gjennomføre finaletoppene, Galten og vestre Vealøs. Klokken hadde nådd 21 på kvelden, det var blitt kjølig igjen og mørket hadde begynt å sige på. Likevel, her var det 10 jenter med utrolig godt mot!

Selv om vi hadde vært på farten et helt døgn så føltes det ikke helt sånn. Tiden gikk så utrolig fort samtidig. Alt gikk slag i slag. Vi var hele døgnet veldig effektive rundt mat, klesskift og kjøring fra sted til sted. Plutselig var tiden inne for siste økt. Helt utrolig. Det var ikke sånn at vi ikke var slitne. Vi kjente så klart i kroppene at vi hadde løpt langt, skravla gikk ikke i ett på alle 10 hele tiden – men humøret var godt. Pågangsmotet var til stede.

Fullt påkledd for siste etappe i kaldt og mørkt igjen 😊

Galten føler jeg nå var fort gjort. Fra den skulle vi litt ned igjen før vi skulle opp til vestre Vealøs. Jeg er en løper som er tryggest med sikker grunn under bena – asfalt og grus. Jeg hadde virkelig fått utfordre meg i godt over et døgn i terreng nå, og det vanskeligste synes jeg er nedover. Jeg er rett og slett litt pinglete. Som jeg sa til Heidi; nå er jeg glad for at det går oppover til Vealøs og at vi derfra og ned skal løpe på grus selv om jeg visste det ville føles som juling for kroppen.

Noe skjer i hodet når man nærmer seg målstreken. Man kjenner på en enorm glede, men man er også FERDIG. Det skjer med meg uansett om det er 10 km, halv- eller helmaraton eller ultra. Da vil man i mål. Jeg vet at hadde det vært enda noen flere kilometer eller en topp til så tror jeg jammen vi hadde klart å mobilisere krefter for det også, men jo nærmere målstreken kom jo mer kjente jeg på kroppen, bena og hele meg at nå er jeg klar for mål 😊 Den siste etappen var ganske tøff i mørket og kulden, og det var helt ubeskrivelig å stå på toppen av Vealøs til slutt. Vi kom i mål ca 00.05, og dagen var gått over til 2. mai. 28 timer brukte vi inkludert bilkjøring. Turen viste 92,3 km og høydemeterne varierer litt fra klokke til klokke, men hvis vi sier ca 4500 så lyver vi ikke. Dette var etter at vi hadde sagt ha det bra til hverandre på toppen og karret oss ned i eget tempo på grusveien. Lover at det ikke gikk fort.

Utsikt over Skien
MÅL – Vestre Vealøs

Det ble distansepers for de fleste av oss. De aller fleste hadde maraton som minimum før denne turen. Selv var min lengste tur fra tidligere Ecotrail 80 km. Makan til tøff gjeng. 5 av jentene var nye bekjentskaper for meg, og det er utrolig moro å bli kjent med og møte andre som har gjort helt vanvittige ting. Her kan Norseman, Transalp på sykkel og Xreid blant annet nevnes. Skjelver i buksene av å høre om det til tross for at jeg er påmeldt Xreid 2020 selv.


10 blide jenter på startstreken – 10 glade jenter i mål. Vi er så happy! Dette var tøft både fysisk og mentalt, men vi klarte det. Og vet dere hva? Vi kommer helt sikkert til å gjøre det igjen 😊

PS! Sissel og Hanne tok de tre siste toppene på truger og ski på søndag. Jeg satt hjemme i Oslo med laaaange øyne, fulgte med på Instagram og lengtet. De gale har det godt!

Klem fra Maria 😊

Foto: Bilder fra alle jentene

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om karbonfibersko: Vi har testet ni modeller og intervjuet en av mennene bak det nye regelverket fra World Athletics.
  • Fra en vinners perspektiv: Sindre Buraas’ opplevelse av 5000-meteren i U23-EM i 2011.
  • Test av syv hodelykter.
  • Liv Richter om natur, frihetsfølelse, svangerskap, avrevne leddbånd og veien tilbake.
  • 100 miles i Rondane: Fem ultraløpere om den ultimate distansen.
  • Sterk og skadefri vinter – slik legger du opp treningen.
  • Fordeler og ulemper ved alternative treningsformer.
  • Seks ernæringsmyter forklart.
  • Oppskrift: Gulrot- og squashsuppe etter sene høstøkter.

Bli abonnent

Hurra! Årets første løp nærmer seg – Limassol marathon 2020

Hurra! Årets første løp nærmer seg – Limassol marathon 2020


Vi er i midten av februar, og sommerfuglene har begynt å gjøre seg gjeldene i min mage allerede. Det er første gangen de har startet å fly så tidlig, men det er også aller første gangen at jeg har et maratonløp i vente allerede i mars. Det er kun 4 uker og 4 dager til Limassol Marathon på Kypros. Jeg får gåsehud.

Startfeltet i Limassol Marathon. Foto: arrangøren

Runner’s World sine lesere kunne før jul melde seg på en konkurranse om å vinne maratonreise til Kypros. Denne konkurransen arrangerte Runner’s World i samarbeid med Visit Cyprus. Jeg er også en vinner, for jeg er jo så utrolig heldig som får lov å reise med vinneren. Både kjente og ukjente meldte seg på konkurransen, men hvem ble den heldige vinneren?

Ta-da …

Det ble STINE, en sprudlende, herlig og sporty dame som jeg ikke hadde møtt før, men i løpesamfunnet på Instagram så jeg vi hadde noen felles kjente. Så spennende. Her blir det reise til nytt land for oss begge to, et nytt maraton og i tillegg får vi stiftet et nytt løpevennskap.

Siden Stine bor like utenfor Oslo så har vi hatt anledning til og møtes en gang allerede. Hvordan ble vi kjent? Over en løpetur selvfølgelig. Etter 12 km skravling kan jeg si med sikkerhet at dette blir en morsom tur.

Stine og jeg i solnedgang. Vi er klar for mer sol i Limassol!

Snikende knetrøbbel

Dere som følger meg på Instagram har kanskje lagt merke til at knetrøbbel har meldt seg hos meg. Så uflaks kan man altså ha. Min treningsplan inneholdt lange fine skiturer i vinter, men det har selvfølgelig gått rett i vasken med helt fraværende snø. Bena har ikke fått den avlastningen jeg vet de så sårt trenger.

Jeg er imidlertid evig optimist og har fått god hjelp av fysioterapeut fra et tidlig stadie. Jeg har løpt altfor lite i det siste med tanke på at jeg har flere maraton (og ultra) i sikte, men jeg har lagt fokus på hvile og styrketrening nå for å i det hele tatt ha ben til å løpe på når dagen kommer på Kypros.

Hva er målet mitt på Limassol marathon?

Jeg tror enda ikke jeg har løpt ut fra startstreken uten å jakte på ny personlig rekord. Det er et konkurranseinstinkt som bare våkner med en gang skoene blir snøret på. Har jo mest lyst til å se ryggen til fartsholder Danny O’Rielly på 3.30 (Alle fartsholdere er presentert på Limassol marathon sin hjemmeside), men nå må jeg nok tvinge meg til å tenke annerledes. Bena er sannsynligvis ikke klare for å gi alt den 22. mars, men de er forhåpentligvis sammen med hodet klar for en ny og fantastisk opplevelse.

Når jeg ser bilder fra Limassol marathon så bare lengter jeg etter å komme i gang. Jeg ser sol og varme, og masse palmer. Det skal bli balsam for sjelen å dra dit i mars i godt selskap, og få løpe maraton som jeg liker aller best. Stine og jeg tillater oss å dra det så langt at vi kaller det en sporty husmorferie.

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg strevde med varmen på flere løp i 2019. På Kypros starter vi kl 07.30. Det er jeg glad for siden normal temperatur på dagtid ligger på rundt 18-20 grader i mars der nede. Vi må komme til startområdet en times tid før, så når vi må stå opp for å ta den første kaffekoppen er en bekymring vi får utsette så lenge som mulig 🙂

Løypa i Limassol

Når jeg ser på løypekartet så ser jeg tur/retur. Tidligere kunne hodet mitt funnet på å rope skeptisk, men etter å ha studert denne maratonløypen så tenker jeg at dette blir helt superbra. Vi skal løpe langs kysten, og vi skal løpe der publikum er. Det er så motiverende. Løypen er flat og rask, så dette er et maratonløp hvor personlige rekorder er høyst mulig å oppnå.

Limassol marathon – løypekart

Vi skal løpe gjennom gamlebyen i Limassol, havnen og vi i kommer også til å passere ruinene i den antikke byen Amathus, et av de viktigste historiske stedene på Kypros datert helt tilbake til 1100 f.kr. (Ligger på Unescos verdensarvliste).

Vi kommer til å løpe gjennom de mest moderne og hippeste områdene, og hele tiden kommer vi til å nyte utsikten over sjøen. Dette blir en maratonrute fylt med mye innhold, så blir det ikke personlig rekord så blir det i hvert fall mange spennende inntrykk.

Etter at vi har passert 5 km vil vi per 2,5 km ha tilgang til ulik drikke, svamper til å kjøle oss ned med og toaletter. Det er veldig bra service. På flere stasjoner serveres det også frukt og gels, og i mål får vi kjeks og medalje. Det er bare å glede seg til å passere nok en kul målstrek.

Run with a smile

Det er 14. gangen Limassol marathon arrangeres, og det har blitt ranket til plass 23 over alle IAAF-sertifiserte maratonløp i verden. Det ventes rundt 17.000 deltagere og Limassol tilbyr alle distanser. 5 km, 10 km, halvmaraton og maraton.

Slagordet er «Run with a smile», og det lover vi – det får vi til!

Jeg kommer tilbake med full rapport etter løpet.

Skal du løpe Limassol marathon? Si fra til oss da 🙂

Klem fra Maria

Ukategorisert

GODT NYTT LØPEÅR! 2020 blir spennende, kult – og muligens litt slitsomt :-)


Hei og godt nyttår! Håper dere alle har hatt fine, spreke og kanskje også noen late juledager. Nå er vi igjen klar for et nytt år hvor vi setter oss spennende, kule og for min del litt hårete mål (Sliter med konstant makspuls grunnet et av mine påfunn for 2020)

Aldri før har jeg hatt flere lange løp spikret allerede ved nyttår, og det er med stor glede og noe skrekkblandet fryd at jeg ser frem til alt som skal skje. Det er ikke et utall med lange løp, men det er mange til å være meg. Tre maraton er planlagt og et megaultracrazyløp! Det vil også komme andre løp.

Først og fremst, i mars reiser jeg til Limassol maraton på Kypros sammen med Kypros reiser. Jeg vet ikke helt hvem jeg skal reise med enda, for det kan bli nettopp DEG! I disse dager pågår det en konkurranse på runnersworld.no, og jeg er så utrolig heldig som skal få bli med. På Kypros finnes det flere distanser. 5 og 10 km, halv og helmaraton. Både vinneren og jeg kan få lov å velge distanse. Foreløpig tenker jeg at når jeg skal reise langt så kan jeg løpe langt, men tiden viser når alt har falt på plass. Trekning av konkurransen skjer 10. januar, så pass på å delta

I april reiser flere av #høgepålivet jentene og jeg tilbake til Holmestrand igjen. Det var super suksess i fjor. Selvfølgelig. Vi perset jo den ene etter den andre, men det var ikke bare det som gjorde Holmestrand maraton så kult. Det var hele arrangementet, stemningen, publikum, løperne. Hele totalpakken. Jeg vil påstå at jeg hadde en av mine aller beste maratonløpsopplevelser der. Det er deilig å komme fint frem i løypa, finne fartsholderen og ha muligheten til å kunne løpe et jevnt løp. Det er noen ganger vanskeligere på de store løpene, feks opplevde jeg det særlig i Amsterdam i høst.

Sentrumsløpet pleier jeg å si at er like trygg i kalenderen som julaften. Det skal mye til at jeg svikter Sentrumsløpet, men i 2020 må jeg se det litt an. Den kommer kun en uke etter Holmestrand. Søknaden er lagt inn hjemme, men må kjenne litt på kroppen også. Uansett anbefaler jeg alle å løpe Sentrumsløpet. Da er det løpefest i Oslo, og opplevelsen når man løper gjennom Rådhusplassen vil ingen gå glipp av.

Også er det slutten av juni … Brrr … kaldsvette … varm … åh, dette er så skummelt! Sissel og jeg gikk amok i supermanntrøyene våre igjen, og vi hadde ingen selvkontroll på påmeldingsknappen på PC’en og vipps så var vi påmeldt XREID 2020. Den er ikke mindre enn 140 km lang. Det har vi aldri prøvd før så det klarer vi helt sikkert (Pippi Langstrømpe) Vi er påmeldt som team, og vi venter på at teammedlem nr 3 skal bekrefte at også hun er med. Hvis ikke blir vi to. Dette skal vi klare sammen. Team #høgepålivet! Løpet går i Femunden nasjonalpark fra Elgå til Røros. Det blir helt rått! Det er helt sikkert. Om vi føler oss råe når vi kommer i mål (hvis vi kommer i mål … vi har trua) gjenstår å se. Vi har skjønt at vi er utstyrt med jernvilje så vi gir oss ikke lett, men nå er det ihvertfall bare å holde bena i gang og jobbe på fremover. Hvordan vi skal trene mot dette skal få lov å bli en egen bloggartikkel.

Gammelt bilde av CrazySissel og jeg som ligger på Karl Johan og feirer pers! 

I 2020 tror jeg knapt vi kan vente med å bli ferdig med sommerferien heller. I september er vi nemlig 10 #høgepålivet jenter som er påmeldt BERLIN maraton, og DET er jo faktisk helt fantastisk. Berlin maraton er det maratonet alle vil ha med seg i Europa, og jeg gleder meg til å gjenta det og dele det med mine spreke venninner. Det var nettopp i Berlin at jeg løp mitt aller første maraton i 2015, og det er ikke rart det gav mersmak. Berlin maraton må bare oppleves.

En uke før Berlin er det Oslo maraton. Jeg MÅ jo gjøre noe der, men hva? Halvmaraton har vært obligatorisk (Løp hel i Oslo i 2016) men skal finne ut hva som er lurt en uke før Berlin. Kanskje det må bli min første 10 for Grete? En ting er ihvertfall sikkert, vi sees på Runners World sin stand på Expo 🙂

Jeg og mine medbloggere Bjørg Astrid og Thea – og stjerneredaktør i RW, Sara på expo 2019

I oktober har jeg jammen meg sikret meg en plass på Hytteplanmila. Det blir første gang for meg på løpet som jeg har skjønt man må få med seg. Det blir spennende. Ganske flaks at jeg fikk plass. Jeg kunne like godt ha «ventet til i morgen» når jeg meldte meg på. Kun kort tid etter bekreftelse på plass var det fullt. Samme dag som påmeldingen åpnet.

Dette er løpene som er bekreftet for meg. Hva med deg? Hva har du planlagt? Kommenter gjerne i feltet til Runners world på Facebook. Jeg samler ideer og inspirasjon.

Et kjapt tilbakeblikk på 2019:
Holmestrand maraton – løpet som skulle være en treningsøkt til Ecotrail 80 km. Stilte med lave skuldre og forventninger – perset med 4 minutter. Da kan vi den oppskriften 😉

Sentrumsløpet – Gøy, varmt og tøft. Målet var sub 45 … kom inn på 45.01. Hva drev jeg med det sekundet?

Deler av  den herlige #høgepålivet gjengen før Sentrumsløpet 2019

Ecotrail 80 km – Langt og gøy – Sammen med Sissel og Laura kom vi oss gjennom hele Oslo i år også, litt kjappere enn i 2018. Et fantastisk løp som anbefales på det varmeste. Kjør på! 

Sissel,jeg, lynKristin og Laura klar for Ecotrail 2019

Nordmarka skogmaraton – Hva skal man si? Varmt og blytungt! Spontant var det også. Meldte meg på kvelden før etter to glass vin. Fantastisk arrangement. Det var ikke løpet det var noe galt med, men løperen. Satte et litt for høyt mål til den varmen (Godt over 30 grader) og de høydemeterne. Når et løp er helt nytt for deg anbefaler jeg (ETTER denne opplevelsen) å løpe med kun gjennomføring som mål, og deretter sette nye mål ut fra det neste gang. Det blir helt sikkert et neste gang også for meg på Nordmarka skogmaraton, men sannsynligvis ikke i 2020 på grunn av Xreid.

Geir og jeg er enig om at vi er litt for positive til og synes det er lett med negativ splitt 😉

Egebergløpet – 20 km fjelløp fra Hodalen til Tolga i Hedmark. Godt over 30 grader, greit med høydemeter og jeg var en av 16 som stilte til start. De 15 andre var lynspreke så jeg dannet baktropp. Jeg trodde jeg var en fjellgeit, men disse var av en annen kaliber. Vi har hytte i Hodalen så jeg lover revansje 🙂 Supergøy løp med to distanser. 10 og 20 km. 

Hardangervidda på tvers – fra nord (Finse i Hordaland) til sør (Kalhovd i Telemark) – 107 km på tre dager. Sammen med mine venninner Sissel og Hanne hadde vi tre nydelige dager uten startnummer på brystet hvor vi krysset Hardangervidda. Det kalles sprek husmorferie. Ren magi.

Husmødrene i mål på Kalhovd etter 107 km 

Oslo maraton – Halvmaraton – Hva skjedde? Etter 8 km var det over og ut. Resten av løpet var jeg lengst nedi kjelleren og letet etter krefter. Skivebom av løperen igjen. Jeg elsker Oslo maraton og vil bare skryte løpet opp i sky. Halvmaraton i 2018 var en fest med pers, men i 2019 gikk jeg på veggen bokstavelig talt. Ellers den helgen KOSTE jeg meg stort på vakt på standen på Expo. Det er jo så moro å møte dere! 🙂

#lavpålivet ?? 😉
#høgepålivet 🙂  – dette minnet oser løpeglede!

Amsterdam maraton – Dit reiste jeg med litt høyere forventninger og et ørlite persehåp. Jeg hadde lagt en plan (som definitivt inneholdt å ikke gå for hardt ut) og jeg hadde trua. Ingen fare for å gå for hardt ut. Da min pulje løp ut fra Olympiske stadion hadde jeg ikke en gang kommet inn, og det var bare goodbye til fartsholderen. I løpet av den første kilometeren sto jeg bom stille i over 30 sekunder, og fikk god tid til å tenke på hvordan det kunne være mulig å ta igjen den tapte tiden. Det ble over 25 km med jaging for å finne plassen i køen, og pers kunne jeg bare glemme, men utover det vil jeg fremsnakke Amsterdam maraton. Jeg opplevde bra stemning og fin løype. Jeg krysser fingre for at arrangørene har lært noe om innslipp av folk på stadion (det var ikke bare meg som kom for sent, men tusenvis) også vil jeg si til DEG at vær ute i enda bedre tid enn du pleier så ordner det seg fint. Jeg likte Amsterdam maraton.

Nå er det vinter og off season. I fjor opplevde jeg fremgang med å bytte ut en del løping med ski. Det er bena også superfornøyd med, så nå krysser jeg fingre og tær for at vi går inn i det nye året med masse deilig snø og silkeføre i Nordmarka. Hvordan trener du gjennom vinteren?

Hunden min Mio og jeg på skitur i juleferien 

Vi sees snart! 🙂 Jeg kommer tilbake med mer om vårens første mål – Limassol maraton på Kypros – og hvordan jeg skal forberede meg til det.

Klem fra Maria 🙂

Ukategorisert

Amsterdam maraton – Mitt 7. maraton gjennomført! Da damene dro …


Endelig var årets høydepunkt her. Maratontur med de beste #høgepålivet jentene, og denne gangen satt vi rekord. Vi var 16 jenter som dro til Amsterdam for å løpe sammen. Helt fantastisk, litt kaos (med så mange jenter .. haha) og veldig moro.

De aller beste jentene – stolt av dere! 

Flaks for alle andre flypassasjerer så var vi delt opp på mange forskjellige avganger. Nina, Ellen og jeg var først ut. Vi sto opp før hanen galte og tok 8 flyet fredag 18.oktober. Den følelsen når man skal på tur, forventningene, gleden … ja, dere vet sikkert hvordan det er. Skravla går i ett fra første sekund, alt er morsomt og vi er skikkelig #høgepålivet allerede selv om vi møtes på flytoget kl 05.50.


Vi kommer frem, setter fra oss baggasjen og drar rett på Expo like ved Olympiske stadion hvor maraton skal foregå. Jeg elsker Expo – alltid. Det er jo bare en stor hall med likesinnede. En stor hall full av løpenerder. Er det ikke fantastisk? God stemning, mange bra stander med ulike løp som frister og fine produkter som kan kjøpes. Det ble litt shopping, og særlig svenskene hos Flowlife gjorde god butikk på #høgepålivet jentene. Nesten alle kjøpte massasjeproduktet deres.



Kjøpte et nytt lekkert armbånd på Expo. Pyntet meg med det hele helgen! 

Tilbake til lunsj, og et nytt #høgepålivet fjes dukket opp for oss Oslodamene. Heidi fra Skien, ny i gruppa, var på plass og det er så utrolig hyggelig å bli kjent med flere. Ikke akkurat vanskelig å bli kjent når man har et felles maratonmål foran seg. Regnet høljet ned denne dagen, og vi tok en rolig dag på hotellet med spa og middag, og til slutt var alle jentene på plass utenom siste jente som kom på lørdag.

Lørdag morgen – opp og hopp! Nina og jeg hadde meldt oss på Morning Run. Vi kledde oss i #høgepålivet t-skjorter med det norske flagget på brystet og reiste til Rijksmuseum. Her var det kjempestemning med full musikk, løpere fra alle land, lirekasser og tresko. Vi skulle løpe 6,5 km og ble delt opp i grupper. Det ble en skikkelig løpesightseeing hvor det både var tid til å ta bilder og få vite masse om byen. Jeg kommer til å delta på Morning Run igjen andre steder. Utrolig sosialt og moro.

Morning Run – Love it! 



Nina <3 – Det er på grunn av henne at jeg løper! 

Dagen ble ellers brukt til Expo for alle andre, lang lunsj, lang kaffepause og middag. Det var det jeg gjorde den dagen. Satt på det ene stedet før vi dro videre til det andre og endte opp med middag på plattformen REM Eiland. Bare en utrolig kul anbefaling som jeg må ta med dersom du skal løpe i Amsterdam til neste år.

REM Eiland – Kult spisested! 

Søndag morgen – Jaa, endelig! 16 jenter skyhøye av forventninger ned i frokosten. 16 jenter som skal flettes og ordnes før det kan løpes. 3 skal delta på 8 km, 3 skal delta på halvmaraton (litt senere på dagen) og 10 skal delta på full maraton. Vi kom oss mot stadion i god tid mente vi. Vi hadde fått anbefaling om å gå på do før vi gikk inn på stadion så det var første pri. Rett i dokø. Etterpå stilte vi oss opp for å komme inn på stadion – i en kø som sto helt stille. Vi rikket oss ikke av flekken på 30 minutter, og klokken nærmet seg faretruende 9.30. Jeg kikket rundt meg. Jeg var i den tredje puljen som var rosa. Det var flere rosa rundt meg. Jeg tenkte, kanskje litt naivt, at nå blir det forsinkelser. Alle må jo komme inn.

Fartsflettene på plass med norske sløyfebånd! 

Idet jeg nærmet meg døra på stadion, langt over halv ti så ser jeg at rosa pulje løper ut, og der løp også 3.30 fartsholderen som jeg hadde planer om å henge meg på. Oh no! Det aller verste var at når jeg endelig kom til døra så var det bare en HELT VANLIG DØR! Altså, 45000 mennesker (ikke helt for halvmaratonerne kom senere) skal inn en helt vanlig dør. Det er ikke rart det går sakte. Jeg kommer inn på stadion, og alle puljene har løpt untatt den siste. Jeg fikk ikke tid til å nyte stemningen på stadion. Jeg måtte bare komme meg ut igjen med en gang.

Startskuddet har gått – Tid til å nerde litt på klokka på vei ut! 

Jeg hadde ikke mer enn kommet ut av stadion før skolissen min løsner. Er det mulig? Dobbelknute og alt. Aldri skjedd før. Bare å knyte. Det går i sakte fart, og ved 1 km står vi faktisk helt stille pga kø. Jeg kjenner at det bruser litt i blodet til Bjørgåsa. Planen om å løpe i jevnt 4.50 tempo (som jeg hadde håpet å få til og trent på) gikk i vasken. Nullstille hodet og tenke at vi får gjøre det beste ut av det. Stemningen var formidabel i Amsterdams gater. Publikum var fantastisk. Det ble mye løping i rykk og napp veldig lenge. Jeg prøvde å ta inn minutter der det var mulig, men jeg brukte mye krefter på det. Igjen kjente jeg ved 25 at jeg begynte å føle meg sliten. Det kjente jeg at var uaktuelt. Jeg prøvde å roe meg litt, og klarte å finne uante krefter som holdt til jeg hadde passert 30 km. Jeg hadde da vært på turen langs kanalen som jeg hadde fått advart om at kunne være litt «langtekkelig» Jeg synes ikke den var så verst. Jeg synes egentlig hele løypa på Amsterdam maraton var fin. Ingenting å utsette på den.

Det var verre med meg selv etter 30 km. Da røynet det på. Jeg måtte ta meg tid på drikkestasjonene, men klarte stort sett å holde meg i gang. Jeg skjønte at håpet om pers forsvant ut av hendene (eller bena) så da fokuserte jeg på å nyte opplevelsen så godt jeg kunne. Klokken var ikke synkron med skiltene etter sikksakk løpingen så den nådde neste kilometer 600 meter for tidlig. Jeg ble stadig lurt av det, og synes det gikk sakte fremover. Jeg gråt litt innvendig helt mot slutten fordi jeg var sliten, men prøvde å smile utenpå for selve løpet i seg selv var fantastisk. Det var så mye liv i gatene, det var heiarop fra andre nordmenn og resten av verden.

Når det gjelder å smile utenpå har jeg ihvertfall trodd at jeg gjorde det. De gangene jeg har sett fotografene har jeg skrudd på smilet. Jeg har noen slitne bilder også fra de gangene jeg ikke har lagt merke til dem. Jeg har ledd høyt for meg selv. Altså når jeg ser sliten ut ser det ut som jeg har spist 10 sitroner. Stakkars mennesker rundt meg. Jeg som ønsker å spre løpeglede. Men stort sett fokuserte jeg på å SMILE meg gjennom løpet – fordi det hjelper!

Byr på det beste av de verste sitronbildene 🙂 

Ser ganske tapper ut bak der idet jeg krysser 40 km 

Den siste kilometeren fikk jeg igjen noen uante krefter. Da skrudde jeg opp tempoet litt igjen, og like før jeg kom inn på stadion sto halvmaratonerne Anette og Eli og heiet på meg. Det var helt magisk. Kyss, klapp og klem til dere! Da var det bare sjarmøretappen igjen, og det skal de ha i Amsterdam – det var STORT å løpe inn på Olympiske stadion. For et liv! Jeg krysset målstreken 9 minutter etter målet. Det er jeg storslagent fornøyd med etter forholdene. Jeg sier at når det gjelder PB så kommer det flere muligheter. Jeg skal nemlig løpe maraton for resten av livet! – og det er så sykt mange spreke forbilder som er både 10, 20 og 30 år eldre enn meg til tross for at jeg ikke akkurat er ungdom selv, og det gjør meg så vilt glad. Løpefremtiden er lang.

#høgepålivet i mål da! 

Hvis dere nå stusser litt over at vi ikke kom inn på stadion i tide, at det ble mye køløping osv så vil jeg til Amsterdam maraton sitt forsvar presisere at de i år hadde en skikkelig deltagerrekord. De har helt sikkert lært noe. Det jeg har lært er at hvis et maraton skal foregå på en stadion igjen så skal jeg være enda tidligere ute. Jeg vil snakke opp Amsterdam maraton. Det var en herlig opplevelse. Jeg vil anbefale alle å løpe det. Det er også utrolig inkluderende når de tilbyr flere distanser. Da blir enda flere venner med, og det digger jeg!

En etter en kom vi i mål. Gledestårer i fleng. Flere PBér å feire. Et skikkelig MOMENT (engelsk ja ..) med gode venninner. Jeg er så ufattelig stolt av alle i gjengen og stolt av å få være en del av den. Noen av oss feiret med bobler på Olympic hotel mens vi ventet på at halvmaratonerne skulle komme i mål. Det var også et MOMENT, for på det hotellet var det stappfullt av maratonløpere og fantastisk stemning. Vi satt vedsiden av noen norske hvor en av dem hadde løpt halvmaraton på 1.18. Sinnsykt bra. Hvis noen av dere leser dette; HEI 🙂 Det var morsomt å hilse på dere. Halvmaratonjentene våre ble tatt imot med stormende jubel!

En uforglemmelig afterrun med Annichen, Maiken og Ellen 

Vi klarte ikke å få til et felles bilde i sportstøy, men vi hadde felles middag på kvelden hvor vi alle pyntet oss med medaljen vår. En herlig kveld hvor vi delte mye løpeglede, mestringsfølelse, god mat og drikke. Tiden var inne for partytime!

Noen av oss spanderte et par dager til i den vakre byen Amsterdam som vet hvordan de skal lage maratonfest! Det føles litt tomt og vemodig når det hele er over, så nå jobbes det fælt mot hva som skal være neste maratonmål. Jeg gleder meg til nytt maraton og ny tur med de aller beste jentene. I love you!


Hva er ditt neste maraton?

Klem fra Maria 🙂

Foto: Marathon Photos, venner & myself 

Tilbakeblikk til Oslo maraton – og Amsterdam maraton i sikte!


Hva er det sikreste tegnet på at høsten har kommet til Oslo? Oslo Maraton. Det er litt lettere å gi slipp på den varme årstiden når vi sparker høsten i gang med Oslos vakreste og morsomste løpeeventyr. Nå skal det sies at sommeren ikke slapp taket før etter maratonhelgen, for gradestokken viste ihvertfall 27 grader i sola, og det ble god kok i Oslos gater.

Jeg gleder meg alltid til Oslo maraton. Ikke bare til løpet, men til hele helgen. Jeg elsker å gå på Expo når jeg skal løpe maraton, og i Oslo er jeg jo så heldig å stå på stand selv sammen med Runners world. Denne gangen sto jeg der fredag kveld sammen med stjerneredaktør Sara og min bloggkollega Bjørg Astrid. Bloggkollega Thea, som det var stas å hilse på for første gang var der også der når jeg kom, og vi koste oss maks. Det var mange entusiastiske, blide, spente og glade mennesker innom oss og stemningen var på topp.

Her står jeg på stand sammen med Bjørg Astrid, Geir Jarle fra Springtime, Thea og Sara 

Vi fikk selv sett oss litt rundt på Expoen, og ikke minst fikk vi konkurrert litt, og jeg ble jo litt ekstra #høgepålivet når jeg gikk ut fra Expoen med dameledelsen i statisk armstyrke den kvelden. Gevinsten var et gavekort på en Kypros maratonreise. Kan virkelig mine armer føre meg dit? Da tror jeg heller på julenissen, men det gjenstår å se.

En bedre middag (Italiensk pizza er best! Hilsen bloggerne Maria og Bjørg Astrid) sammen med med en herlig Runners world – gjeng på Skur 33 var en fin avslutning på kvelden, og en fantastisk oppladning til halvmaraton dagen etter.

Lørdag morgen, og jeg våkner med sommerfugler i magen. Jeg er nervøs, glad og ekstremt #høgepålivet! Navnet på løpegjengen jeg er så heldig å være en del av kan ikke passe bedre på dager som dette. Liten matlyst til frokost. Vil heller sitte på appen å sjekke alle jeg kjenner som løper full maraton fra kl 9.30. Det var best å bare få løpeklærne på å dra til sentrum for å få med seg moroa og heie på venner og kjente.

Fylte sekken med ulike ting jeg kunne spise utover dagen slik at jeg ihvertfall fikk noe i meg. Kom til sentrum, og møtte selveste Mrs. #høgepålivet, Nina. Sola skinte, og det var feststemning. Vi ble helt gira, og fikk det nesten travelt med å heie på Bjørg Astrid, Thea, Kristin og flere andre kjente som befant seg på ulike steder i byen, både på full maraton og trippelen. Vi bevegde oss rundt, og på et tidspunkt delte vi oss for å få heiet på flest mulig. For en oppvarming til eget løp. Helt fantastisk!

På vei til byen fikk jeg en SMS fra redaktør Sara hvor hun skriver: Jeg beklager å måtte meddele, men Jenny er ram. Haha .. Det ble med drømmen om en maratonreise til Kypros. Jenny, som også er tilknyttet RW-redaksjonen er helt RÅ! Hun gav seg på 9 minutter i statisk armstyrke. Hun sto nesten 5 minutter lenger enn meg, og det er bare å ønske god tur 🙂 Velfortjent!

Klokka nærmer seg 13.30, og det er klart for halvmaraton. Jeg hadde på meg lange strømper, og heldigvis sa min gode løpevenninne Kristin som hadde løpt full maraton at: Få de av deg! Du kommer til å koke over. Jeg stilte meg til start, og endelig var det min tur til å løpe. Startstkuddet gikk, og nok en gang (bare å trykke på repeat-knappen) fløy jeg overivrig ut som en løs kanon, og startet muligens litt for hardt som du etterhvert vil skjønne.

Jeg koste meg. Jeg følte at det gikk lett og fint, ihvertfall en stund. Men jeg visste også veldig godt at jeg løp i et raskere tempo enn jeg burde, og med den varmen så møtte jeg delvis på veggen allerede rundt 8 km. Det var FOR tidlig. Det ble et drøyt stykke innover Frognerkilen, og jeg prøvde å spare noen krefter til Aker brygge og Rådhusplassen hvor det bare koker blant publikum, og stemningen er helt formidabel. Dette ville jeg ha med meg og dette vil jeg nyte. Kjære Kristin står på Rådhusplassen og roper: Kom igjen Maria. Du ser RÅSTERK ut! Jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte inni meg, men råsterk følte jeg meg ikke der jeg omtrent snublet over drikkestasjonen etter Rådhusplassen. Uansett, det å bli heiet på og det å se kjente fjes underveis – det er så herlig og utrolig motiverende, og det gir et boozt. Kristin sine ord gav meg virkelig et dytt videre (etter at jeg hadde fått i meg vann og løpt gjennom avkjølingssonen) 

Jeg har deltatt på tre løp i år (inkludert Oslo maraton) som har foregått i høy varme, og det er ikke helt optimalt for meg. Underveis har jeg følt at jeg har måttet grave dypt i kjelleren, men jeg må si meg fornøyd med arbeidet i kjelleren. Jeg synes jeg er ganske flink å pushe på selv om det blir beinhardt. Fremover skal jeg, og i mål skal jeg ihvertfall. Felles for alle løp er at det ikke går utover totalopplevelsen. Jeg har aldri kommet i mål med noe annet enn #høgepålivet-følelse. Det stopper meg ikke til å delta på flere løp, eller GLEDE meg til flere løp.

Jeg jobber meg videre i løypa, og VET at tøffere skal det bli opp til St.hans haugen. Halvmaraton i 2018 gikk jo som en drøm, og det var her jeg satt min beste halvmaratontid. Da følte jeg at jeg spratt oppover til St.hanshaugen i forhold til i år hvor bena ikke hadde lyst til å bære meg. Et stort lyspunkt på vei opp var å møte Bjørg Astrid som var på vei ned og på vei mot mål på sitt fulle maraton. Hun er en solstråle, og det skinte løpeglede. Motivasjon og energipåfyll for meg. Jeg visste jo at bare jeg kom meg opp over haugen så ventet det masse nedover, og hvis bena ikke var helt stive som stokker så skulle jeg nok få de til å gå fremover.

Bildet taler for seg selv 😉 

DEN følelsen å nå toppen, og kunne sette utfor i nedoverbakkene. Jeg fikk litt sving på bena. Det gikk helt klart fremover nå. Det var en befrielse for nå begynner målet og føles innenfor rekkevidde. Jeg dundret på nedover så godt det lot seg gjøre. Inn på Karl Johan og de herlige brosteinene. Nydelig publikum, inkludert min gode venninne Maiken som heiet for full hals satte jeg stor pris på selv om jeg var så sliten at jeg knapt kunne se. Jeg nesten krøp opp rundt svingen ved Stortinget før jeg klarte å holde det løpende bortover og nedover mot den blå løperen foran mål. Akkurat idet jeg løper inn på den blå løperen ser jeg Bjørg Astrid igjen. Vi er plutselig der sammen. Vi tar hendene til hverandre og løper sammen i mål. For en målgang på et, for min del, helt vilt slitsomt løp. Verdens koseligste! Bjørg Astrid perset med 40 minutter, og det gjorde oss så hoppende glade at vi både lo og gråt av glede. Masse mestringsfølelse, og høy #høgepålivet stemning. 


Vi fikk heiet våre venninner Nina og Lauren i mål, og mange andre kjente og ukjente ansikter.

En liten oppsummering på Runners world standen etterpå med gode klemmer og masse latter og løpeglede med venner og kjente. For en dag! Oslo maraton, dere leverer alltid! Like bra hver gang. Det at det blir tungt og kjellerarbeid i gata er ikke deres feil, det kan jeg kun gjøre noe med selv, men det tar altså ikke vekk glansen ved arrangementet. Jeg elsker Oslo maraton, og kommer selvfølgelig tilbake til neste år.



Mine herlige løpevenninner Kristin (@kristino66), Bjørg Astrid (@bjorgastrid) og Nina (@nbellesen)

Nå ser jeg frem til Amsterdam maraton om 16 dager, og der skal jeg løpe full distanse. Jeg sier ikke nei takk til en tur uten vegg eller kjeller nå altså. Jeg hadde satt stor pris på det. Jeg har sparret litt med andre løpere, og fått noen gode tips og råd. Jeg har prøvd å trene litt mer strukturert (noe som ikke er enkelt i min hverdag) og vært veldig fornøyd med noen fartsøkter jeg har hatt. Holmestrand maraton i april var en stjerneopplevelse for meg. Der klarte jeg å løpe jevnt, fint og ganske fort og satte da min beste maratontid uten altfor store anstrengelser. Kan det være mulig å kopiere den igjen? Jeg drømmer og håper. Jeg håper virkelig jeg finner fartsholderen jeg ønsker å følge. Oppskriften er altså ikke å løpe ut som en løs kanon 🙂

Uansett, Amsterdam maraton blir en opplevelse. Vi er 15 #høgepålivet jenter som drar nedover. Vi er flere påmeldte på både full maraton, halvmaraton og 8 km. Dette blir nok årehundrets jentetur. Et stort hurra!

Skal du til Amsterdam? Si fra da! 🙂

Løpeklemmer fra Maria

Bilder: Sportograf, venner & myself 

Hardangervidda – Løpeeventyr fra hytte til hytte i 3 dager


Endelig kom helgen jeg hadde gledet meg til i nesten et helt år. I fjor fikk jeg den sprekeste og mest fantastiske gaven jeg kunne tenke meg av mine herlige #høgepålivet venninner til 40 års dagen, nemlig litt utstyr og et bidrag til løpetur over Hardangervidda. Jeg kunne forvente en tur på ca 100 km. Her kommer min beskrivelse av turen og masse bilder.

Det var litt uvisst hvor mange som kom til å henge seg på turen, men det endte med at vi ble tre. Sissel, Hanne og jeg. Sissel og Hanne løp på Hardangervidda i fjor også (En litt annen rute), og hadde dermed god erfaring. De tok styring på planleggingen av årets tur, og jeg – heldige jubilant – stilte bare opp og var med. La meg røpe det med en gang, det var en drømmetur. De jentene traff spikeren på hodet når det gjaldt ruta og hyttene. Ja, jeg gir de også æren for valget av helg. Det var høytrykk i hele Sør-Norge, og vi kunne ikke vært heldigere på vidda.

Torsdag 22. august møttes vi i Drammen. Jeg kom fra Oslo, og de fra Skien. I Drammen ble vi sittende en stund. Bergensbanen var forsinket, men hva gjør vel det når man møtes forventningsfulle og #høgepålivet? Vi kom oss etterhvert på toget, og vi fikk ringt til Finse hvor vi skulle overnatte første natt og meldt fra. Vi kom til å rekke middag, og vi var ikke de eneste på det toget som skulle på den middagen.

For meg var det en eksotisk følelse å komme til Finse. Jeg har ikke vært der før så jeg var helt i himmelen. Finsehytta lå fantastisk til ved vannet, og med utsikt til Hardangerjøkulen. Vi kom inn, og ble vinket rett til matfatet. En god suppe til forrett, KOMPER (Hipp hurra! En av sørlendingens livretter) på vestlandsk vis til hovedrett og karmamellpudding til dessert. Det ble mye matprat på turen. Var det en ting vi trengte å tenke på så var det å fylle på med kalorier. Vi var jo klar for å forbrenne noen.

Vi fikk et rom, og i engangsengetøy av «papirkvalitet» sov jeg som et barn gjennom natta. Turen er i gang, og jeg elsker det. Neste morgen etter god og hyggelig frokost sammen med andre turmennesker var vi klare for første etappe. Den skulle gå fra Finse til Dyranut, og være ca 37 km.

Denne fredagen forventet vi regn. Tidligere den uken var det meldt ganske mye regn denne dagen og opphold resten av helgen. Vi forventet også mye vind. Vinden var absolutt tilstede fra start, men det var ikke så kaldt. Vi hadde kledd oss i ulltrøye, tights og vindjakke. Det var fint.


På første etappe var det vakker og vill natur. Det var steinur, det var vann vi måtte over, morsomme og spennende broer av ulike slag, mye myr, snø og utsikt til både Hardangerjøkulen og Blåisen. Det var utfordrende å løpe store deler av denne turen, men det var en helt magisk opplevelse. Det ble ca 1100 høydemeter, og vi brukte mange timer. Vinden avtok etterhvert og vi kunne kaste jakka. Regnet kom aldri. Vi tok en litt lengre matstopp på den ubetjente hytta Kjeldebu. Brødskivene i nistepakken opplevdes som et gourmetmåltid, og da vi ankom Dyranut ved sekstiden på kvelden var vi slitne og glade. For en start!







Dyranut fjellstove ved riksvei 7 i Eidfjord kommune. For et sted. Vertskapet der (mor, far, barn og svigerforeldre) sørget for et varmt og godt sted med god service, deilig mat og vin (Ja, vi er ikke verre enn at vi har plass til litt vin også på en slik tur), godstoler foran peisen og et herlig rom. Innbydende frokost med hyggelig «god morgen» hilsen før turen vår gikk videre over vidda mot Rauhelleren.



Det var lørdag, og vi hadde den korteste etappen på 27 km foran oss. Etter en kilometer plumpet vi under, og iherdig skotørking (Les: rommet vårt var ca 40 grader etter vedfyring når vi skulle legge oss kvelden før. Vi sov med vinduet på vidt gap) var nesten forgjeves utenom en viktig ting; det er deilig å putte bena nedi tørre sko. Det var store kontraster mellom denne turen og dagen før. Det var en relativ flat dag med ca 450 høydemeter, vidde så langt øyet kunne se. Grønt og fint. Matpakka inntok vi på den ubetjente og helt stengte hytta Stigstov. Det passet fint å ha den korteste og «enkleste» etappen på dag to.




Vi kom ganske tidlig frem til Rauhelleren. Allerede i 16 tida. Det feiret vi med Hardanger «bobler» og kanelbolle i peisestova. På Rauhelleren var det ekstra sosialt. Her snakket alle med alle. Vi snakket blant annet med to litt eldre herremenn som var på fottur med 10-15 kg sekker. Da de fikk ferten av at vi skulle i samme retning neste dag slo ihvertfall konkurranseinstinktet på en av dem inn. De skulle til Mårbu som var vårt mellomstopp dagen etter, og de skulle vinne. Vi sa at vi skulle spise frokost kl 8. Da skulle de begynne å gå klokka 6. Vi trodde de tullet, men særlig han ene tok dette dønn seriøst og la seg kl 21. Dette ble morsomt.

Etter rømmegrøt og spekemat tok vi også kvelden litt tidligere enn de andre dagene da vi visste at etappe tre fra Rauhelleren til Kalhovd ville lande på rundt 40 km.

Ved frokosten neste dag var konkurrentene selvsagt ikke til stede. De var allerede i gang. Vi fikk pakket våre sekker, som for øvrig lå på rundt 3,5-4 kg til sammeligning, og kommet oss avgårde vi også. I dag fikk vi allerede fine solstråler før frokost, og jeg valgte shortsen. Ikke vet jeg hva som var i brunosten til Hanne og Sissel til frokost, men de satte i gang i en rasende fart. Jeg lurte på om det var jeg som var helt «ferdig» eller om de var helt GALE, men her var det flere med konkurranseinstinkt tror jeg 😉 Uansett, tempoet jevnet seg ut, og kroppen min våknet også etter noen kilometer. Denne dagen ble et eventyr når det gjaldt naturen rundt oss, sola, stiene som stort sett var nydelige å løpe på .. ja hele pakka.



Etter 15 km spiste vi litt. Da kom det en mann mot oss, og han hadde møtt konkurrentene og de hadde fortalt at de skulle vinne til Mårbu. De hadde bekreftet at de satt i gang kl 6, og vi skjønte da at de uansett ville nå frem først. Vi møtte dem igjen på Mårbu. De skulle videre med en båt som skulle gå senere på dagen. Det var bare å gratulere 🙂

Mårbu er en betjent hytte som ligger nydelig ved vannet med strender rundt seg. Her tok vi oss tid til en kaffe. Vi var ca halveis på dagens etappe, og da jeg så på skiltet at det var 22 km igjen til Kalhovd øynet jeg et håp om at vi ville oppnå maratondistanse denne dagen. Det plaget meg nemlig litt at vi kanskje ville lande på rundt 40,9. Da så jeg for meg at jeg måtte løpe en liten «strafferunde» på slutten for å nå 42. Går det an å gi seg på 40,9? Tror ikke det. Tøffe Hanne som kom seg gjennom dagene med et litt plagsomt kne var ikke fullt så gira på lengre tur enn vi trodde akkurat da så jeg måtte være litt forsiktig med å slippe «jubelen løs», men fy søren så sprek og tøff hun var til tross for noen vondter.

Vi så for oss en ganske flat avslutning mellom Mårbu og Kalhovd, men det var det ikke. Det var opp en topp og ned igjen så utrolig mange ganger. Vi landet på over 800 høydemeter denne dagen. Terrenget var fint, men ganske mye myr.



Da vi nærmet oss 42 km så kunne jeg selv bekrefte at jeg ikke hadde store behov for særlig mer enn 42.195, men jeg så ikke målet der og da. Jeg tenkte i mitt stille sinn – ikke EN topp til. Men plutselig så vi den, først vimpelen og så hytta. KALHOVD. Vi skulle ned til den hytta. Vi var i mål etter 42,6 km. Plutselig var vi i mål etter tre drømmedager på tilsammen 107,4 km fra Finse – Kalhovd. Hordaland – Buskerud – Telemark. Hardangervidda på tvers fra nord til sør. Det gikk så fort. Det var så moro!


Vi feiret med Prosecco i mål, og til Stig (mannen til Sissel) sin store glede fikk vi tatt oss en dusj. Han var så snill å hente oss på Kalhovd og kjørte meg til toget på Nordagutu på deres vei til Skien. I bilen hadde han sørget for potetgull, smågodt og solo til oss. For en service! Og det er vel ikke til å stikke under en stol at det var SUPERDIGG med en Burger King meny på Notodden på veien.

Sissel og Hanne, takk for en av livets opplevelser! Dere er tøffe, spreke, morsomme, herlige og gode jenter. Sissel, du «teipet» føttene dine så tappert hver dag etter et par heftige overtråkk de siste månedene og Hanne, du kom deg altså gjennom med det som ble et litt kranglete kne på turen. Dere er mer erfaren enn meg i terreng og freser avgårde til stor inspirasjon. Jeg henger på, og vil kalle oss ekstremt samstemte når det kommer til innsatslyst, utholdenhet og viljestyrke.

Tusen takk for masse påfyll av løpeglede, og tusen takk for turen!