Værsyk April og Valderløpet 2017


Denne helgen levde april virkelig opp til sitt rykte; lunefull og ustabil. Haggel, storm, sluddbyger, opplett, blå himmel strålende sol og så sludd- og regnbyger rett etterpå igjen.

Innimellom dette skulle Valderløpet gå av stabelen for 44. gang. Hovedløpet 8.7 km rundt Valderøya, trakk vinnerloddet med tanke på denne værrulletten. Akkurat tidsnok til en liten oppvarming forsvant uværet som dugg for solen, bokstavelig talt, det dampet fra asfalten og vi fikk gjennomført et fint løp under nesten «perfekte» forhold. 10 minutter etter min målgang «klikket» det for April igjen og værgardinen gikk ned. Stakkars de små (fremtidens løpeglade unge) som skulle ut å løpe sine par hundre meter.

I år visste jeg hva jeg gikk til siden dette var 2. gang jeg deltok. Trodde derfor at nervøsiteten i forkant skulle være minimal, det viste seg å ikke stemme. Jeg jobber som psykolog og har hatt klienter som opplever så sterk stressreaksjon at de blir kvalm og kaster opp i forskjellige sammenhenger, jeg har aldri opplevd dette selv, inntil nå på lørdag. Nervøsiteten var så sterk at jeg ble kvalm. Denne opplevelsen går under kategorien: nyttig erfaring, men komisk overdrevet. Styrken på nervøsiteten har ikke vært i nærheten av dette på andre, større løp.

Egentlig det første seriøse bilde av meg under et løp. Fotografen klarte å ta et bilde før jeg oppdaget han. Ser en smule skeptisk ut, busted!

Nervøsiteten slapp taket da løpet begynte. Jeg var veldig spent på om jeg ville klare å løpe fortere enn i fjor. Forventningene var høye, men tvilen lurte i bakhode. Treningen har gått relativt bra det siste året og skuffelsen hadde blitt stor hvis det viste seg at det ikke hadde gitt noen form for resultater.

Det var en avslappet og god atmosfære i startfeltet blant de 66 deltakerne. Været var fint og temperaturen perfekt. Denne gangen traff jeg helt med bekledningen, deilig! Det er egentlig ikke så mye å si om selve løpingen annet enn at jeg følte det fungerte og for første gang var den mentale biten på plass hele veien, ingen forsøk på sabotering denne gangen. Lurer jo alltid på i ettertid om jeg hadde hatt mer å gi, spesielt da en mann, som jeg hadde fulgt mer eller mindre rundt hele løypen plutselig spurtet forbi meg i den siste bakken. Kommentaren hans etterpå var: «Jeg hadde ikke kondisjon, det gikk på ren vilje!» Her er en kode jeg ikke har knekket enda og noe jeg fremdeles ikke helt forstår, men som jeg har sterkt tro på vil gå opp for meg en dag.

Fornøyd på vei inn til mål. Viktig at antrekket matcher litt med omgivelsene 🙂

Løpet ble en fin erfaring og opplevelse; hyggelige medløpere, positive tilbakemeldinger, imøtekommende funksjonærer, tilstedeværende fotografer og løpeglede, som kunne spores fra det miste barnet på sikkert ikke mer enn 3 år til den eldste deltakeren på over 80 år! (I tillegg til hovedløpet rundt øyen var det mange kortere distanser for de yngre deltakerne)

Og resultatet? Jo, jeg klarte å forbedre tiden med 2.34 minutter, ble klassevinner og 4. kvinne totalt sett med tiden 39.16.

Alltid like kjekt å få medalje og ekstra stas å få klassevinnertrofè. Jeg konstaterte at jeg var helt enig og følte meg like glad som en av 5-åringene, som gledestrålende løp bort til sin funksjonærmor med medalje rundt halsen og ropte: «Vi vant»  (Ikke la de små gledene passere ubemerket hen i hverdagen, uansett hvilken alder du har)

Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


«En utrolig digg hobby!»


Etter kommentaren på Strava; «Utrolig digg hobby vi har!» fra en god løpevenninne og etter egne refleksjoner gjort i påsken på terrengløpeturene jeg, min samboer og lille hund hadde, så fikk jeg lyst å skrive et innlegg om hvor fantastisk hobby løping faktisk er.

Å dele gleden over å løpe med en hund , gir en ekstra dimensjon til opplevelsen. Man kan ikke annet enn å bli glad når hun piler som en rakett i forveien med store, trillrunde øyne fulle av liv. Her på vei over Haramsøya.

Takk og lov for at jeg ble bitt av løpebasillen! Jeg var en av dem som ikke bare var likegyldig til løping for 3 år siden, man kunne nesten beskrevet meg som fiendtlig innstilt til aktiviteten.

Det er stort å tenke på alt jeg har rukket å oppleve på denne korte tiden som løper, det får frem følelser av takknemlighet og glede. En helt ny verden har åpnet seg. Også parforholdet har fått en ny dimensjon, vi har allerede rukket å oppleve mange flotte turer rundt omkring. Kondisjonen har aldri vært bedre, på tross av alder. Løpingen har åpnet for nye, gode vennskap og jeg har fått oppleve steder på en helt ny måte, både i Norge og i utlandet.

Rett utenfor Ålesund ligger fantastiske øyer som perler på en snor, klare til å erobres. Her fra Godøya.

Det som slo meg i påsken da vi «erobret» to nye øyer i nærheten av Ålesund; Lepsøy og Haramsøy, var at jeg aldri ville ha klart eller prøvd å rekke over og rundt en hel øy, hvis jeg ikke hadde løpt.

Løpingen gjør at du kommer langt på relativt kort tid, du får oppleve og se mer. Det er ikke det samme å kjøre rundt. Du «eier» stedet på en annen måte når du har løpt der, kommet nærmere, fått terrenget og stedet under huden.

Det er viktig å ta seg tid til å nyte været og utsikten også. Her fra toppen av Lepsøya.

Du har svettet og pest deg opp på fjellet (gratis bakkeintervaller), for så å nyte en fantastisk utsikt, du har løpt på fine stier, gjennom gjørmete myrlandskap, hoppet over steiner, bekker og røtter og rast nedover fjellskråningen igjen, helt på grensen av hva du kunne kontrollere. Du stopper opp nede ved havet på andre siden av øyen ut mot et nytt fyr, snur deg og ser tilbake på fjellet du nettopp var på og kjenner at livet er bra (og lurer på, langt bak i hode, om du skulle løpt opp igjen bare for å sanke et par hundre høydemeter til…by the way, det er slike tanker som viser at du er infisert.)

Nedoverløping er gøy og utfordrende, her testes grenser på Leøspøya.

Spørsmålet om man skal ta taxi tilbake etter 16 km forsvinner når vi finner ut at det «bare» er 8 km tilbake til bilen, sjekker at kroppene holder og det fortsatt er glede og gnist i øynene til hunden. Før jeg begynte å løpe var 8 km uendelig langt, og det VAR langt, regnet i gå-tid, i løpe-tid er det bare transportetappen tilbake til bilen etter timer ute i naturen.

Så ja, løping er definitivt en utrolig digg hobby!

Foto: Tbjx

Transgrancanaria 42 km.


Så var den store dagen endelig kommet. Jeg skulle delta i Transgrancanaria, på maratondistansen. Jeg meldte meg på i fjor juli og håpet på at jeg skulle bli klar nok til å gjennomføre på en grei måte.

Løpegruppen fra i fjor var på ny treningstur til Gran Canaria i januar i år for 5 uker siden. Det endte som beskrevet i forrige innlegg «Hodestups over Gran Canaria» med et alvorlig fall og inspisering av legevakt og sykehus. De første to ukene etterpå kunne jeg ikke løpe, jeg fikk derfor inn knappe 3 uker med forsiktig trening før løpet.

Nytt av året var at maratondistansen skulle få sin egen dag før de andre distansene gikk av stabelen på lørdagen. Det var nærmere 1000 påmeldte til maraton. Starten gikk kl.09.00 på 1500 meters høyde i Garañón opp til øyens høyeste punkt El Pico de las Nieves på 1950 meters høyde.

To spente deltakere ved start.

Vi var to damer fra Norge som deltok på distansen, jeg og Monika, som jeg ble kjent med på første løpetur over Gran Canaria for 1 år siden. Vi posisjonerte oss i første pulje slik at vi ikke skulle bli stående fast i kø for lenge da det bar bratt oppover nesten med en gang.

Været var kaldt, 5 grader og tåken hang så tjukt nedover oss at dråpene på pinjenålene dryppet som regn. Stemningen ved start var god og høylytt. Spanjoler vet å få i gang stemning, godt hjulpet av en speaker som snakket som en mitraljøse og en lokal rapper, som raste gjennom ruten vi skulle begi oss ut på. Jeg kan heldigvis spansk, slik at støyen ga mening, det var verre for de som ikke forsto annet enn ordene «Gran Canaria». Det er en spesiell følelse å stå i første pulje sammen med eliteløpere fra flere land, spente og rastløse deltakere tett rundt deg, musikken på full guffe, en speaker som høres ut som han går på mer enn bare kaffe og adrenalinet pumpende på full styrke. Nedtelling; diez, nueve, ocho……dos, uno y VAMOOOOOOS!

Vi kunne ikke bruke de medbragte stavene før 3 km ut i løpet, dermed fikk vi ikke avlastning på de første 400 meterne oppover, det ble merkbart for min del! Været lettet relativt raskt da vi kom opp og bort fra startområdet.

Traseen er fantastisk, man får oppleve veldig variert natur, flott utsikt og forskjellig underlag. Maratondistansen har 1200 positive høydemeter og ca 2400 negative høydemeter. Det vil si at man får god mulighet til å mørne alt av legger og lår underveis. Jeg er vanligvis relativt fri i nedoverbakker, men oppdaget til min skuffelse at ulykken i januar gjorde at jeg holdt igjen. Kilometertiden nedover var frustrerende dårlig, selv om jeg løp forbi mange i hver nedoverbakke. Check punktene (CP) var godt laget til med speaker, som fikk opp energien til løperne, drikke, lett mat og veldig hjelpsomme frivillige. Det ble fort varmt for meg den dagen. Bakken opp fra Tunte ble tung, selv med staver, såpass tung at den negative sabotøren så sitt snitt til å stikke innom å foreslå fornuftsmessig at jeg kanskje burde tenke på å legge opp denne hobbyen. Jeg takket for forslaget, vurderte ideen et par minutter før jeg slo den fra meg. Jeg klarte etterhvert å tenke logisk, minnet meg selv på en ikke optimal oppkjøring, at jeg burde være glad for at jeg faktisk kunne løpe igjen og at den tunge følelsen indikerte at jeg hadde mer treningspotensial og mer å jobbe med fremover.

Fra et fascinerende parti: El camino de Santiago, brosteinslagt vei midt i bratteste fjellet ned mot Tunte.

Da bakken var forsert og det bar nedover til neste CP i Ayaguares, klarte jeg å velte da jeg skulle passere et par løpere, ikke noe alvorlig denne gangen. Jeg ble nok tiltagende anspent jo nærmere jeg kom ulykkesstedet fra turen i januar, for jeg rakk også å tråkke over med høyre fot for sikkerhets skyld på den strekningen. Det tok noen sekunder med smerteutligning, før jeg løp videre og opplevde at overtråkken forsvant (det viste seg senere på dagen at overtråkket ikke hadde forsvunnet). Rart og meget interessant å observere hvilken tilstand man kommer inn i på løp, smerten forsvinner og man får ikke noe reelt forhold til det man utsettes for underveis. Kroppen er i alarmberedskap og vil ha oss i sikkerhet. Sikkerhet er i løperes tilfelle; mål. Derfor bedøves vi ganske så bra inntil vi har kommet i mål.

I Ayaguares serverte de til og med paella, det hadde jeg ikke tid til å tygge meg igjennom, men jeg likte ideen. Opplever det vanskelig og tidkrevende å få ned fast føde i løp. Det kan forklares evolusjonistisk og biologisk; kroppen prioriterer ikke å sende blod til fordøyelsessystemet når den har nok med å få armer og ben til å prestere optimalt, få oss i sikkerhet. Mer faglig forklart; det sympatiske systemet har tatt styringen og det parasympatiske systemet er satt på vent. Vi ble fulgt av en drone et stykke på vei over demningen, før det igjen bar oppover den siste bakken på ca 2.5 km, før nedfarten til elveleiet og et flatere parti før mål. Da bakken var forsert måtte jeg innom sympatikrampe i leggen. En løper foran meg fikk krampe, rett etter fikk jeg det samme. Jeg måtte omprogrammere hjernen til å tro at det var ren sympati som var årsaken og at jeg ikke hadde tid til slik empatisk oppførsel akkurat der og da. Foran meg gjennom en ravine, lå over 6 km med «deilig» (not!) uttørket elveleie å ventet, før man så kommer ut til Maspalomas. Elveleie består av rullestein, litt grus og tørket sand. Solen var kommet ordentlig frem, temperaturen var på vei opp og flere løpere hadde konvertert til turgåing. Ingen menn brydde seg om å bli passert av meg på det stadiet der, den latinske machomentaliteten var svettet bort som dugg for solen. Det gjensto ca 10 km. Jeg vekslet mellom å løpe og gå. Hver gang jeg gikk måtte jeg tenke på coachen min Sondre Amdahl, og en løpevenninne, sterk og med god vinnervilje. Jeg spurte meg selv: «hva ville Margrethe gjort?». Fungerte hver gang, hun ville selvfølgelig løpt, så da var det bare å begynne å løpe igjen.

Det siste stykket opplevdes en smule uendelig, for å si det mildt. Jeg klarte fortsatt å passere noen menn. Det var sterke kvinner med i dette løpet så jeg ble forbiløpt av flere på slutten, jeg klarte ikke gjøre noe med det. Det er bra at de ikke gir poeng for løpestil den siste kilometeren, det hadde blitt et trist lite tall. Da målområdet endelig ble synlig, ikke bare hørbart (man hørte «festen fra mål» flere kilometer fra avstand) ble siste rest av energi hentet frem og jeg fikk en kjempe opplevelse på den «grønne løperen», godt heiet frem av snille løpevenner og svigerfamilie, som hadde ofret et par timer av ferien sin på å ta imot meg i mål.

Yes, klarte det! Fikk løpe i mål med flagg og fanfare! Løpere nesten i mål bak meg. Foto: Monika Kransvik

Denne gangen tok jeg meg skikkelig ut i løpet, jeg kastet ikke bort tid på stasjonene og jeg stoppet ikke for å ta bilder eller snakke med folk, annet enn da jeg løp forbi andre deltakere. Lærdommen fra turen er at jeg må bli sterkere oppover, raskere bortover, ha flere langturer og trene mer på nedoverløping i teknisk terreng, altså bli bedre på det meste 😉

Både Monika og jeg måtte si oss fornøyde med tiden og plasseringene våre, tatt oppkjøringen vi hadde hatt i betraktning. Vi ble suverene vinnere av de norske kvinnene på maratondistansen, gull og sølv hentet hjem (og igjen, ikke spør hvor mange norske kvinner som deltok, det er uvesentlig 🙂 )

To norske fornøyde damer. Cavadrikking next  😉                                                       Foto: Tor Gunnar Kransvik

Transgrancanaria er en fantastisk tilstelning og opplevelse, med 6 forskjellige distanser, totalt 3800 deltakere fra 70 forskjellige nasjoner. Det er et arrangement som tiltrekker seg verdensstjerner innen ultra- og terrengløping i tillegg til vanlige dødelige. Løpet er en super måte å oppleve et annerledes Gran Canaria på, men ikke undervurder løypen og terrenget, man må ha trent i teknisk terreng for å kunne få ordentlig glede av dette løpet. Link til nettstedet Transgrancanaria.

Monika og jeg dagen derpå med kompresjonsstrømper på. Vi lignet mer gjess der vi vagget rundt og heiet de andre distansene i mål på lørdagen. Alle som fullførte distansne fra maraton og oppover fikk en god løpevest, som faktisk kunne brukes! Vi var imponerte over innholdet i posen vi fikk på dette løpet. Den tekniske løpetrøyen, som jeg brukte på løpet, var også veldig god! Foto: Tor Gunnar Kransvik

Hodestups over Gran Canaria


Hvordan gjenta en suksess? Kan man egentlig det?

18. januar møtte jeg på nytt opp på Gran Canaria for å løpe over øyen på 3 dager, denne gangen med en utvidet gruppe og en ekstra løpeleder, norges beste terrengløper Didrik Hermansen, i tillegg til Sondre Amdahl, sjefen selv, og eventyreren; danske Moses Lovstad. (Jeg skrev 3 blogginnlegg på Runners world om løpeturen over Gran Canaria i fjor)

Fantastisk gjeng med løpeglade og eventyrlystne mennesker. Her i Agaete starter løpet Transgrancanaria for de som løper hele 127 km. Foto: Moses Lovstad

Gruppen besto av rundt 20 glade, svært spreke og ivrige løpere. Dagen vi kom frem til hotellet i Agaete var det mulighet for en liten, men ganske så bratt, løpetur opp i fjellene med hodelykt. Det ble en ren testosterontur. Tilbakemeldingen fra en av deltakerne var at det hadde hjulpet å ha en jente med i gruppen…. Vi andre, som ikke løp i fjellet eller tok en gåtur, tilnærmet oss på en mer bedagelig måte med et glass vin på en av strandrestaurantene mens vi betraktet hodelyktene, som beveget seg nedover langs fjellsiden.

Etter felles middag og tips om pakking av sekk for de neste 3 dagene, bar det i seng. Morgenen etter var alle klare og spente. Vi delte oss naturlig inn i grupper etterhvert som høydemeterne tikket inn på klokken, noen klarte å gjøre dette litt raskere enn andre. Disse fjellgeitene ble ledet an av Didrik og tok transgrancanariaruten den første dagen, ca 40 km og rundt 3000? positive høydemeter, det tror jeg at de kjente etterpå, for å si det sånn.    Jeg og noen andre endte opp med ca 28 km og ca 2300 positive høydemeter. Det irriterte flere av oss at vi ikke fikk klokket inn 30 km den dagen, så vi la fra oss sekkene på hotellet og løp ut å sanket de siste nødvendige kilometerne for å få det runde tallet 30. Dette er en greie eller tvangspreget idè, som en del løpere «lider» av, men som gjør seg veldig fint på løpstatistikken 😉 Vi som «lider» av dette tall- og kilometertyranniet opplever det ikke som en lidelse, men som en varmende, indre tilfredsstillelse å se runde tall på klokken, som så kan analyseres og beundres flere ganger utover en kveld, for ikke å snakke om sammenlagt etter en 3 dagers tur!

Været i år var kaldere og våtere enn i fjor, det førte automatisk til raskere tempo og kortere og færre pauser den første dagen. Det var kanskje ikke helt slik vi hadde forespeilet de nye i gruppen at det skulle bli, men alle kom seg vel i «mål».

Akkurat sett gruppen løpe av gårde videre uten meg ved Artenara, ordentlig sippe-kjipt!!

Dag to startet ikke helt som forventet for min del. Siste nedoverløping til hotellet dagen før trigget en smerte under høyre fot på et isolert lite sted, dette medførte at det ble tiltagende ubehagelig å løpe, det bekymret meg en del og gjorde at jeg ble veldig usikker på om jeg kunne gjennomføre dagens 40 kilometer-etappe. Etter å ha løpt 6,5 km til Artenara måtte jeg ta det ultrakjipe valget om å avbryte løpingen. Det var overraskende trist og tungt å se de andre løpe videre uten at jeg kunne følge med. Sondre prøvde å trøste meg med at «Det er bare løping», men akkurat der og da betydde gruppen og løpingen alt, jeg så ikke hva ellers som kunne bety noe. Jeg snudde og gikk slukøret alene i tåkehavet tilbake til hotellet. Underveis innså jeg at det var et riktig valg, fordi ubehaget økte på, både i oppover- og nedoverbakkene. Jeg endte opp med 13 km og 750 positive høydemeter. Rart hvor skuffende lite det opplevdes der og da. Prøvde å bruke resten av dagen på å restituere meg og få en massasje i SPA-avdelingen.

Vakker utsikt fra hotellet El Parador i Cruz de Tejeda. Vi fikk med oss en solnedgang.

Morgenen etter, siste dag, var jeg veldig spent på hvordan foten var og hvordan jeg skulle komme meg til Maspalomas, 46 km med løping ventet. Smerten var ikke forsvunnet. En kjapp prat med Didrik, som også er naprapat når han ikke flyr rundt i fjellene og vinner løp, endte med at jeg bestemte meg for å ta sjansen på å prøve å løpe, etter inntak av Ibux, og så heller avbryte underveis og ta en taxi til mål, hvis det ikke gikk bra. Vi fordelte oss i 3 grupper, alle med forskjellige tempo og behov. Jeg ble plassert i den roligere gruppen ledet av Moses, siden det var usikkert om jeg klarte å løpe i det hele tatt. Det viste seg å være et helt riktig valg, på alle måter. Vi startet ut i nydelig morgenlys, jeg kjente at denne dagen kom til å bli fin! I gruppen min hadde vi tid til å nyte landskapet, ta bilder, skifte klær og få i oss energi. Moses ledet oss på en veldig god måte, slik at vi fikk opplevd alt, samtidig som vi fikk løpt det vi skulle, når vi skulle. Vi ble ikke hengende etter. Smerten i foten holdt seg borte og når den begynte å snike seg tilbake tok jeg mer Ibux.

Superoptimistisk og boblende glad for å kunne løpe i så flott landskap og fint vær den siste dagen. Ikonet El Roque Nublo i bakgrunnen til venstre. Foto: Neil Dryland

Humøret var på topp, etterhvert nærmest euforisk, jeg var så glad. Jeg elsker nedoverløping og denne dagen fikk jeg ca 2000 høydemeter med akkurat det. Følelsen av å mestre teknisk terreng i stor fart gir nærmest øyeblikkelig kick av endorfiner og adrenalin. I fjor kunne jeg ikke løpe de delene jeg fikk oppleve i år, pga hemmende gangsperre, gleden var desto større i år, da jeg klarte å løpe akkurat som ønsket. Humøret i gruppen var også upåklagelig.

Høy på livet, full av endorfiner og adrenalin jodlende nedover El Camino de Santiago. Foto: Neil Dryland

Jeg svevde nedover i gul trøye og blafrende skjørt i front. De andre kommenterte at de fulgte «den gule ledertrøyen», helt til det ble bråstopp etter 27 km.

Noen av de utsøkte løpevennene, som var med på turen og ble mine reddende engler litt lenger nede i dalen; Kari, Mariann, meg og Monika. Foto: Neil Dryland

Plutselig trynte jeg så inni h…… nedover! Et sånn fall som jeg bare har forestilt meg i et skrekkscenario tidligere, når jeg har holdt på å miste balansen. Jeg har flere ganger lurt på hvordan det er å falle og knalle hode rett i en sten. Vel, denne gangen fikk jeg testet ut akkurat det. Jeg husker absolutt ingenting av hvorfor jeg falt eller hva jeg snublet i, før jeg hørte kakket i hode da jeg traff steinen. Jeg fikk vridd meg rundt og lagt meg på rygg, måtte ligge å holde på kuttet i pannen og la smertene rundt om på kroppen spre seg. Senere viste det seg at 11 forskjellige steder på kroppen hadde fått juling. Jeg var utrolig heldig som løp med en så fantastisk gruppe, de handlet raskt og gjorde alt riktig på alle måter. Vår gruppe lå først, de to andre gruppene hentet oss inn etterhvert da jeg lå «strødd» på stien. Sondre dukket opp og ringte ambulanse. Jeg klarte heldigvis å reise meg opp etter hvert og gå med støtte ned til veien og til ventende bil.

Skal skal spare dere for det verste blod-og kuttbilde. Her har jeg blitt lappet sammen så godt det lot seg gjøre og kommet meg på bena, godt hulpet av coach Sondre og leder av turen.

Ingenting er så gale at det ikke er godt for noe, vi fikk oss alle noen viktige erfaringer og noe å tenke på. Jeg fikk oppleve spansk legevakt og sykehus, ikke dårlig standard. Vennskap ble dypere, tusen takk til Monika, som stilte opp hele veien fra fallet og frem til Oslo dagen etter! Helsekort var lurt å ha med og reiseforsikringen stilte opp da jeg trengte det. Man bør også ha med det mest nødvendige av førstehjelpsutstyr når man løper i naturen. Nå er det gått to uker siden dette skjedde. MR-bilder konstaterte at ingenting ble alvorlig skadet, brukket eller røket, hverken i hode eller i kroppen. Jeg sitter igjen med et evig minne i pannen, et trail runner arr, 5 sting 🙂 Det som er spennende nå er om jeg klarer å få meg i form igjen til å konkurrere i Transgrancanaria 42 km, om mindre enn 3 uker….

Alt i alt en annerledes tur, ikke helt som forespeilet, men likevel en kjempeopplevelse med flott natur, stier, landskap, mennesker/løpevenner, opplevelser og minner! Tusen takk til alle som var med!!

Ålesund Nyttårsmaraton 2016


Det skjedde i de dager da stormen Urd herjet Vestlandet fra syd til nord, rev med seg både takstein og trær, at jeg skulle prøve å løpe mitt første maraton på asfalt. Løpet var satt til 28. desember og værgudene var nådige. Dagen opprant med de mest fantastiske skyer, tørre veier og perfekte 8 varmegrader. Stormen hadde løyet og ga alle løpeglade mennesker i Ålesund mulighet og et åpent tidsvindu til å teste formen noen timer før stormen begynte å ta seg opp igjen. På kvelden ulte vinden og regnet pisket mot ruten. Dette var liksom «ment to be».

En nydelig morgen for en maraton, med fantastiske stormskyer, som så ut som UFO’er. Foto: meg.

Jeg hadde forberedt meg mentalt på maraton. Da jeg løp halvmaraton i Ålesund i mai 2015 tenkte jeg at jeg aldri i livet kom til å prøve å løpe den traseen som helmaraton. Løypen går «straka vegen» innover i Brusdalen 10.5 km, så snur du og løper ut igjen til start. Skal du løpe helmaraton må du gjenta dette en gang til, drepen tenkte jeg den gang. Det er «alltid» innlagt motvind på tilbaketuren, bare for å utfordre deg ekstra fysisk og mentalt. Denne gangen kom motvinden også i utfordrende kast helt mot slutten, slik at jeg enkelte ganger måtte stoppe helt opp og møte naturkreftene. Nå i ettertid synes jeg ikke traseen er så ille likevel. Med litt ekstra godvilje kan man se på den som en intervalltrening, 10.5 km x 4 UTEN pause imellom, vel å merke, bare for å variere den vanlige intervalltreningen litt 😉

Jeg meldte meg på to dager i forveien, ville ikke løpe hvis det blåste og regnet i pissevinkel, så masochistisk har jeg ikke blitt enda…Jeg hadde derfor ikke den optimale forberedelsen til løpet restitusjonsmessig sett og valgte å se på løpet som en langtur. Jeg pakket drikkesekken slik jeg pleier, hadde regnet ut at jeg kunne holde et tempo jeg var vant til, jeg skulle bare løpe 13 km lenger enn vanlig(!) Hadde også et stille håp og ønske om å klare å løpe distansen på under 4 timer.

Det var en mer avslappet stemning blant de 27 løpere, som skulle ut på maratondistansen kl.10, to timer før halvmaraton skulle starte, enn det jeg har opplevd tidligere på kortere løp. Dette var noe jeg kunne like. Det var også lettere å holde igjen på farten, jeg ble ikke like revet med som jeg pleier av de andre som satt ut i et friskere tempo. Klarte å tenke riktige tanker. 42 km er ganske langt å løpe og man får god mulighet til å kjenne etter og tenke både på det ene og det andre underveis. Man er tjent med å prøve å løpe et jevnt løp og ikke tømme seg på første milen. Så hva fyller man tiden med når man vet at man mest sannsynlig skal løpe 4 timer i strekk? Jo, man kan observere de andre løperne, ta inn den flotte naturen i Ålesund, spekulere på hvilke folk som bor i de få husene man passerer, lure på om man burde prøvd å få tisset underveis før neste bøling (halvmaraton) kommer løpende, passe på å få med seg all positiv energi fra de frivillige, andre medløpere og fotografer. Kondis og Sunnmørsposten var tilstede. Jeg valgte å høre lydbok de første 21 km, da hadde jeg noe annet å fokusere på. Halvmaraton ble unnagjort på 1.54 time. Andre halvdel ble brukt til musikk, helt til mobilen varslet at nå ga den opp og at jeg måtte klare meg på egen hånd de siste 7 km.

Etter 28 km begynte venstre lår i murre, krampe seg opp, det er noe jeg ikke har opplevd tidligere, krampen kom også krypende ut i tærne, deilig, NOT! Jeg klarte å lirke og lure meg videre. Vinden økte på, så de siste 5 km ble en ordentlig kamp mellom meg selv, vinden og klokken. Jeg tok meg selv i å snakke høyt: «Kom igjen nå!», da har det gått langt for mitt vedkommende. Et par sekunder ble jeg også ganske så emosjonell av meg og bilder av andre som løp gråtende over mål på helmaraton dukket opp. Jeg endte ikke helt der, men var innom tanken…

Rett før mål, klarer å smile, forblåst og en smule sliten. Ser ikke mye ut som løping dette her, men det er faktisk det, det går under stilarten «klassisk subbing». Foto: Martin Hauge-Nilsen, Kondis.

Jeg vant over meg selv, vinden og smertene, jeg kom i mål på under 4 timer, 3.57! Veldig inspirerende og god følelse! Det eneste jeg lurte på, bortsett fra pallplassering, var hvordan jeg skulle trene for å få dette til på en enda bedre måte. Maratonopplevelsen ga ingen aversjonsfølelse.

Løp gjennomført, medaljen sanket. Veldig fornøyd! Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten.

Jeg ble nr.3 av damene på helmaraton og jeg vant min aldersklasse. Man skal verken spørre om en kvinnes alder eller hvor mange det var i aldersklassen, men siden jeg har et nesten tvangspreget behov for ærlighet, så må jeg innrømme at jeg var eneste i min aldersklasse 40-44 år. Uansett, jeg fikk stå på pallen to ganger, yohoo!

Kvinner 2., 1. og 3. plass helmaraton; Kari-Anne Ryste, Linda Hovde og meg. Endelig pallplassering, vi må begynne i det små 😉  Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten.

En stor takk til de utrettelige og engasjerte personene bak Ålesundløpene og de frivillige, flott jobbet alle sammen!

Den terrengløpende versjonen av Tenerife


Jeg er en av de som ikke er storfan av den materielle konsumerjulen og opplevde da at det å reise bort en uke i julestria, få lys og varme, var en helt glimrende løsning i fht å korte ned på denne perioden.

Valget falt på Tenerife. Det var første gang vi besøkte denne øyen. Vanligvis reiser vi en uke til Gran Canaria i februar. Denne gangen blir ikke det noe av, pga at jeg reiser ned dit noen dager i januar, for igjen å løpe over øyen fra nord til syd på 3 dager, med Sondre Amdahl, Didrik Hermansen og Moses Lovstad, og så ned igjen i slutten av februar for å delta i Transgrancanaria for første gang. Jeg skal løpe maratondistansen og er VELDIG spent! Blogginnlegg fra forrige Gran Canaria kryssing kan leses her: https://www.runnersworld.no/blogs/angelika/index.htm?date=2016-02-01

Ferieuken endte opp som den rene løpecampen. Vi har aldri vært så aktive på en ferie før. Tenerife er en fantastisk øy for terrengløping. Den har det meste, fra strandpromenadeløping, ravineopplevelser, ordentlig utfordrende vertikalklatring i lavastein, kullsort lavasand å spinne oppover i og så «seile» nedover igjen, og høydetrening opp i 3700 meter over havet.

Nasjonalparken Teide er på UNESCO’s verdensarvliste. Det er laget stier, som man må holde seg på for å beskytte miljøet. Nasjonalparken besøkes av ca 3.5 millioner personer årlig. Kun vulkanen Fuji i Japan har flere besøkende. Vulkanen Teide er verdens 3. høyeste vulkan, 3718 moh. Krateret i bakgrunnen er den eldre vulkanen El Pico Viejo.  Etter 30 meters løping måtte jeg ha pause for å roe svimmelheten og få pusten igjen. Det måtte også etterfylles meg gelèbamser for å stagge sukkerbehovet, som raskt dukket opp.

Vi startet hardt ut allerede andre dagen på ferien. Vi tok banen opp til Teide, fra parkeringsplassen på 2300 meter og opp til 3500 meters høyde. Vi kom ikke helt opp på toppen, pga begrenset tilgang og nødvendigheten av innvilget tillatelse på forhånd, noe vi ikke rakk å få i stand før avreise. Det var interessant å oppleve effekten av lite oksygen og løping. Det gikk ikke mange meterne med løping før jeg måtte stoppe opp, pga svimmelhet. Behovet for sukker ble også presserende, så skal du opp i høyden så husk å ta med deg glukose i en eller annen form.

Landskapet vi løp i var helt annet enn det jeg tidligere har opplevd, svært fascinerende! Det var ugjestmildt, hardt, bratt, høyt og spennende, det ga ekstra mestring å klare å løpe i slike omgivelser. Etter å ha løpt ned Teide, 1300 høydemeter, var lårene ganske kjørt i et par dager. Det ble derfor løping før frokost langs strandpromenaden neste gang vi var i stand til det. Det er en grei og kjapp måte å få oversikt over nærmiljøet på.

Restitusjonsløping på strandpromenaden. Lårene foretrakk flat løype.

Jeg var ikke mettet på vulkaner og kratere, derfor dro vi opp igjen til El Pico Viejo på 3135 høydemeter, det gamle store krateret rett nedenfor Teide. Der kunne vi gå helt opp til krateret uten å måtte ha tillatelse. Tenerife har laget et godt nummerert stisystem på øyen, med beskrivelse av hva som kan vente deg. Vi endte opp med sti nr 28 opp til El Pico Viejo, den er regnet som ganske hard. Det viste seg etterhvert at det skulle stemme. Løpeturen endte raskt opp med ca 1000 meter vertikalklartring i løs, svart lavasand. Her skulle vi absolutt hatt staver! Turen opp er verdt alt slitet; fantastisk utsikt, svært krater og tynn luft ventet. Akkurat det siste kan i lengden oppleves noe oppskrytt, samboeren min forsto plutselig hvordan det må føles å være alvorlig hjertesyk. Jeg var selv spent på hvordan jeg ville takle høyden. Det viste seg å gå bedre enn fryktet, det lover bra for utforsking av andre spennende løpesteder i verden. Vi tok sti nr 9 ned igjen. Den ble anbefalt av andre møtende turgåere. Det viste seg å bli en veldig kjekk nedfart, der vi seilte nedover i svart, fin lavasand. Lærdom; ta med løpegamasjer, så slipper du å tømme skoen med jevne mellomrom for sand. Vi brukte Hoka Speedgoatsko, de var perfekte til det harde og skarpe underlaget.

Helt spesiell opplevelse å løpe i dette mektige utenomjordiske landskapet.

Den siste fantastiske terrengløpeturen vi fikk med oss var ned og opp ravinen fra den tidligere bortgjemte og isolerte landsbyen Masca. Ønsker man seg skikkelig teknisk løpeterreng så er dette definitivt stedet. Ravinen hadde alt! Jeg elsker teknisk terreng, da har hjernen noe å være opptatt av og jeg merker ikke at jeg blir sliten på samme måte som på jevnere underlag. Turen ned ravinen er beskrevet som utfordrende og krevende for turgåere, normal tidsbruk ned er regnet fra 3 til 5 timer på ca 4.5 km. Vi brukte 1 time og 20 minutter ned, inkludert fotosesjon. Det er verdt å stoppe opp å ta inn omgivelsene. Man kan IKKE løpe og se rundt seg samtidig. Vi brukte 1 time og 40 minutter opp igjen, vi mistet stien, pga vi ikke så pilen som markerte hvor vi skulle tatt av. Dermed ble det en litt lengre tur på oss, til vi fant ut av feilen.

Den beste og mest endorfintriggende løpeturen jeg noen gang har hatt. Her fra et litt «flatere» og åpnere parti i ravinen. Det var like gøy å løpe opp som ned, det er noe jeg aldri har opplevd tidligere. Kan det være fremgang å spore??

Det endte opp med å bli en aktiv, utforskende og fantastisk ferie. På flyet hjem sovnet jeg mens samboer holdt på å fortelle meg noe, hadde trengt en ferie å hvile ut på i etterkant 😉

Vi rakk bare å utforske noen deler av øyen. Tenerife har enda mer å by på av varierende natur og terreng. Kan anbefales på det varmeste!

Foto: Tbjx