Ut av komfortsonen


Når Runners World Norge arrangerer førjulsintervaller på Bislett OG det treffer med intervaller på treningsplanen OG jeg faktisk er i Oslo på en ukedag. Ikke noen unnskyldninger å komme med da!

Kjelleren på Bislett ja, hørt mye om den men aldri opplevd den selv. Mye fordi jeg foretrekker uteløping året rundt, intervallene mine foregår gjerne i bakke og løping på bane bringer tilbake dårlige minner fra skoletiden for mange år siden da jeg virkelig ikke så på løping på samme måte som nå. Men av og til er det jo gøy å gå litt utenfor komfortsonen. Fart er ikke min sterke side men her så jeg en anledning til å pushe meg selv i uvante omgivelser. Så jeg la igjen egoet hjemme og tenkte at dette skulle bli en artig økt.

Nedgjogg etter en godt gjennomført økt

Vi var rundt 15 stykker som møtte opp på i kjelleren på Bislett fredag morgen til denne økten ledet av Sara Pedersen og Andreas Gossner fra Runners World. Vi kunne velge mellom to grupper; 4 x 2 runder + 4 x 1 runde eller 8 x 1 runde. Det er jo tross alt langløp jeg driver med så det ble langintervaller på meg. Det var også det som stemte best med treningsplanen, jeg manglet bare motbakken…

4 lange drag og 4 kortere drag ble gjennomført. Jeg var sist i mål på hver runde på min gruppe men jeg visste også at dette var bra fart på flata til meg å være og jeg var fornøyd med egen innsats. Så det var ikke noe vits å deppe over at jeg ikke kunne imponere med min hurtighet.

En fin gjeng som syntes førjulsintervaller på Bislett var en god ide

Nå er det snart helg og jeg vet at jeg starter min med et stort smil. For mestringsfølelsen er faktisk ganske stor når du går litt utenfor komfortsonen. Jeg prøvde meg på en økt jeg rett og slett ikke føler meg så flink til og oppdaget at det var gøy å trene intervaller sammen med andre når man klarer å fokusere på egen innsats og ikke sammenlikne seg med andre. Og det å trene sammen med andre gjør jo også, i hvertfall for min del, at man lettere klarer å yte litt mer enn det man gjør når man skal pushe selv alene.

Dette er absolutt noe jeg kan tenke meg å gjøre igjen. Det går rykter om at eventet blir gjentatt på nyåret så om morgenintervaller kan friste er det bare å følge med på runnersworld.no 🙂

Siste utgave av Runner’s World

  • Et fysiologisk og historisk blikk på kvinner og menns løping:
  • Foregangskvinnene som brøytet vei, med blant annet Joan Benoit i spissen.
  • En mer rettferdig vurdering av kvinners prestasjonsnivå.
  • Hormonprevensjon og løping.
  • Jevi Majid: Gir løping et nytt ansikt.
  • Lina Falcke: Fra koma til maraton.
  • Karoline Bjerkeli Grøvdal: Kunsten å gi F!
  • Stor test av sportsbehåer.
  • Fastpacking: Kunsten å forflytte seg effektivt i terrenget.

Bli abonnent


Opp- og nedturer i Nepal


Det føles litt som å våkne opp etter en drøm, på grensen til et lite mareritt. Hjemme i Norge med en vond ankel, en forkjølelse og noen skrubbsår som de eneste synlige tegnene på det store eventyret jeg nettopp har kommet tilbake fra. Hodet derimot, fylt med mange minner og opplevelser.

Etter to lange flyturer og en enda lengre mellomlanding i Dubai landet jeg i Kathmandu og ble raskt innlosjert på hotellet som vi hadde som base før og etter turen rundt Manaslu. Kathmandu i seg selv var en by som gav mange inntrykk, nok til å fylle et eget blogg innlegg, men det får bli en annen gang. To netter og en dag etter jeg ankom Nepal satt jeg i en buss på humpete veier, da mener jeg virkelig humpete, i retning Manaslu, verdens 8. høyeste fjell som utgjorde et slags senter for denne løpeturen. Etter drøye 11 timer i buss var vi ved veis ende (bokstavelig talt) i Shoti Kohla og starten for dette etappeløpet over 9 dager langs Manaslu Circuit Trek. Men først en god natt søvn på et lokalt te-hus. Her fikk jeg gleden av å dele rom med Marta Poretti, en italiensk løper, som skulle vise seg å bli en viktig støtte disse dagene på tur. Totalt var vi 38 løpere (19 menn/19 kvinner), i tillegg til 5 fra arrangøren Trail Running Nepal (inkludert Lizzy Hawker som akkurat hadde fullført the Great Himalaya Trail; 1600km på tvers av Nepal og ikke minst Mira Rai), en lege, kokk og et par hjelpere.

Fantastisk utsikt langs med løypa

Første dagen startet, som resten av dagene, med vekking klokken 06:30, pakke bagen før frokost klokken 07:00 som bestod i grøt/cornflakes, pannekake/chapati og et kokt/stekt egg.
Rundt 08:00 gikk starten for dagens etappe. Første etappe startet rett på en 1000m+ stigning, beina var tunge etter flere dager uten løping men jeg kom meg greit inn i rytmen. Gjennom små landsbyer, over hengebroer, opp og ned teknisk terreng. Jeg koste meg på tur og forsøkte å glemme konkurranseaspektet. Etter mål var jeg flink å få i meg næring og få på meg tørre varme klær som jeg hadde med i sekken. Soveposer og utstyr ble transportert med muldyr som brukte mye lenger tid på å komme seg til mål enn oss så det var ikke mulig å belage seg på å sende mat eller skift med resten av bagasjen. Sammen med Marta benyttet jeg ettermiddagene til å se meg litt rundt om og samtidig få litt sirkulasjon i beina.

Marta og meg på oppdagelsesferd etter målgang

Den andre og tredje dagen var også flotte dager på tur. Dag to i litt mer åpent og løpbart terreng. Jeg var overveldet over synet av fjellene hvor stadig høyere topper kom til syne. Den tredje dagen begynte jeg for første gang virkelig å merke av høyden. Den siste biten opp til mål på 3100 m var det virkelig tungt men belønningen her var å avslutte etappen ved et kloster hvor vi også tilbragte natten i munkenes sovesaler (disse var for øyeblikket på skole i Kathmandu).

Natten i klosteret skulle dessverre vise seg å bli starten på en real nedtur for min del. En slags ulumskhet satte seg på magen og det eneste som holdt meg fra å kaste opp var å ligge helt stille på rygg. Når starten på den 4 etappen gikk, hadde jeg ikke klart å spise frokost, energien og formen var på bunn men det var bare å komme seg videre. Starten gikk i nedoverbakke så jeg hadde håpet at jeg kunne få litt hjelp av tyngdekraften her. Men den minste risting fikk magen til å vrenge seg så det var bare å ta stavene fatt og forberede seg på en lang gåtur. Dagens etappe bestod blant annet i en «out & back» stigning opp til 4000 m høyde. Jeg vurderte lenge å droppe hele turen opp til platået og bare fortsette rett til mål i neste landsby. Men så er det jo noe med den der staheten da? Så jeg kom meg opp. Det gjorde vondt inni meg når jeg ble passert av flere løpere som var på vei ned etter vending på toppen. Jeg ville jo så gjerne løpe jeg også, selv om konkurransen ikke var i fokus på denne turen synes jeg det var vanskelig å være nesten sist.

Selv om formen var på bunn kunne jeg ikke klage på utsikten – foran verdens 8. høyeste fjell.

Men på toppen fikk jeg belønning i form av en helt fantastisk utsikt. Næring hadde det ikke blitt noe av i løpet av dagen men Tone (en annen norsk som var med på turen) reddet meg på toppen med en pakke lokal Mariekjeks. Romkameraten min Marta hadde også vært dårlig og etter målgang var det bare for oss å finne rommet og sengene våre. 14 timers søvn ble det den natten.

Løpets 5 etappe var en vertikal, nærmere bestemt en 2 km flat seksjon etterfulgt av 1200 meter stigning over 4 kilometer opp til 4800 m. Selv om magen min var i bedre form hadde jeg ikke fått i meg noe energi dagen før så det sa seg selv at jeg ikke hadde det beste grunnlaget for en så tøff økt. Men igjen, man kommer langt med stahet. I snegletempo kom jeg meg opp til Manaslu Base Camp, påkjenningen gjorde meg dårlig igjen så det gikk like sakte ned, men fullførte gjorde jeg. Og på kvelden klarte jeg til og med å få i meg middag, hurra!

Dag 6 startet litt spesielt, på en god måte. Det ble avholdt et løp for skolebarna i landsbyen. Det var stort å se de små mellom 5 og 11 år løpe i det de hadde, enten det var joggesko, crocs eller gummistøvler. Gleden over et polaroidbilde av seg selv som alle barna fikk (takket være Nick fra Australia) var rørende å se. Så var det oss andre løpere sin tur, en kort etappe på 8-9 kilometer. Men tungt nok i 3800 meters høyde.

Løp for de lokale barna i landsbyen


Akklimatiseringsdag Bilde: Marta Poretti

Dag 7 var en akklimatiseringsdag (for de som ønsket) med en tur opp til et pass på den tibetanske grensen på 4995 meters høyde. Det ble en lang dag i rolig tempo. Det var deilig å være kvitt stressmomentet med tidtaking og bare kunne nyte den fantastiske naturen og de mektige fjellene som omgav oss. Dag 8 var nok en dag uten tidtakning. Derimot var det tid for en alpin start siden vi skulle over Larkya La passet på over 5100 meters høyde. Vi var avgårde rundt 04:00, natten som sammenfalt med supermånen. Det var ganske spesielt å vandre under en stjerneklar himmel og sakte se konturene av store fjell komme til syne i det dagen begynner å lysne.

Tidlig start

Turens høyeste punkt – Larkya La

Siste og 7 etappe gikk på dag 9. Det var stort sett nedover i teknisk terreng. Jeg nøt og endelig kunne kjenne bena gå skikkelig under meg, hoppe fra sten til sten, virkelig ha det gøy. I det jeg løp forbi et lite tehus hører jeg noe som minner meg om norsk. Jeg spør gruppen om de er norske og da ser jeg plutselig at det er gjengen fra Medical Aid Mountaineering inkludert Solvor som jeg kjenner hjemmefra. Sprøtt å møte på kjentfolk så langt hjemmefra på en så øde plass, verden føltes virkelig ikke stor. Etter noen raske hei skyndet jeg meg videre mot løpets siste målgang. Men i det jeg skulle passere en eldre mann som bar en tung bør klarte jeg å snuble og tråkke over venstre ankel ganske kraftig. De siste 8 kilometerne av Manaslu Trail Race fløy ikke fullt så greit som jeg hadde håpet men i mål kom jeg. En slags tomhet, glad for at å være ferdig med hele greia men likevel ikke. Lei av å løpe men ikke helt ferdig med å oppleve. Glad for å endelig kunne få en dusj etter 9 dager uten, glad for å vite at det snart skulle bli mulig å få kontakt med omverden og de der hjemme. Men ikke klar for å si farvel til nye vennskap.

I mål og tid til å kjøle ned ankelen.

Jeg dro til Nepal med et ønske om å få oppleve, ikke tenke konkurranse (selv om det faktisk var det) men se på det som god trening. Det å bli syk underveis tvang meg på en måte å se bort i fra konkurransen og det gjorde det lettere å sette pris på alle de andre aspektene rundt turen, ikke minst de flotte menneskene jeg fikk mulighet å bli kjent med. Spesielt Marta som jeg ikke bare delte rom med, vi var syke de samme dagene og tråkket begge over samme ankel den siste dagen, ganske merkelig egentlig. Eilidh som viste seg å bo rett i nærheten av der jeg snart skal flytte og som jeg håper kan bli en nye løpekamerat. Tone som reddet dagen med Mariekjeks. Jeg kan fortsette å ramse opp men det viktigste for meg ble hele opplevelsen og menneskene som var med på gjøre turen så bra.

Utforsker Kathmandu med nye venner før hjemreise; Katannya, meg og Marta. Bilde: Katannya Kapeli

En siste kommentar i et innlegg som allerede er veldig langt. Vi var så heldige å ha med Mira Rai på turen, en utrolig inspirerende jente fra Nepal som gjennom terreng og ultraløping har fått muligheter som vi her hjemme i Norge tar som en selvfølge. Denne jenta er nominert til National Geographic Adventurer of the year og fortjener, etter min mening alle stemmene hun kan få. Et eget innlegg om Mira og de andre nepalesiske løperne som var med kommer snart 🙂

Ukategorisert

Kickstart på 2017 sesongen


Nesten 4 uker har det blitt med rolig opptrapping av løpingen igjen. 4 uker hvor det har føltes ut som jeg har vært innom de fleste årstider men mest av alt løping i herlig høstvær. For å få litt inspirasjon og kickstarte 2017 sesongen ble jeg med på en langhelg i Åre i regi av Emelie Forsberg, Ida Nilsson og Jacob Lidstrøm hvor fokuset var løping og yoga.

Jeg har selv drevet med en del yoga tidligere men etter korsbåndsoperasjonen for 2,5 år siden har jeg ikke kommet i gang med det igjen. Jeg kjenner at kroppen har stivnet til så jeg håpet at denne helgen skulle gi meg litt motivasjon til å komme i gang med yogaen igjen samtidig som det var stort å få løpetips fra to veldig inspirerende jenter.

En glad gjeng med løperer og yogis

Vi var en gjeng på litt over 30 stykker på alle nivåer. Dette ble løst fint ved å dele inn i ulike grupper. Selv hadde jeg sett for meg noen lengre turer enn det vi løp men det jeg savnet på distanse fikk jeg tatt igjen i tempo. Over samlingens fire dager ble det tid til et par kortere turer, en langtur til Åreskutan og en intervall økt med yoga både på morgen og ettermiddag. Det var fint å se hvordan man kan bruke yogaen til å styrke typiske løpemuskler og for min del også få litt veiledning til alternative øvelser til de jeg ikke klarer å gjøre på grunn av kneet mitt. Når jeg reiste fra Åre hadde jeg fått fylt på konto for løpeglede og rukket å bli kjent med mange hyggelige mennesker.

Mye fin løping i herlig høstvær

Jeg jobber nå med å få på plass grunnformen igjen og er innstilt på å bruke god tid for å få på plass form og bygge opp styrke igjen. Det siste halve året har det vært lite fokus på styrketrening og jeg vet at er lurt både for å forbygge løpeskader og nødvendig for å skåne kneet mitt mest mulig nå som skisesongen står for døren også.

Men rolig opptrapping av trening står ikke i veien for store eventyr når mulighetene byr seg. På fredag setter jeg meg på flyet til Nepal for å delta i Manaslu Trail Race. Et etappeløp som går over 7 konkurransedager og 2 gå-dager. Etappene er ikke av de lengste (rundt 32k på det meste) men med så mange dager på rad og med ekstra påkjenningen det er å løpe i høyden er jeg veldig spent. Formen er langt fra toppet for en slik utfordring men jeg stoler på at det siste året har gitt meg et godt grunnlag. Og helgens løpeturer med tung sekk gjorde meg litt bekymret. Men det viktigste blir å nyte turen, så får jeg se hvor langt det holder. Å reise til Nepal og få oppleve Himalaya er virkelig en stor drøm og at jeg får meg 1,5 uke med god trening føles ut som en stor bonus. Snakk om å kick starte sesongen!

Klar for nye eventy! Foto: Manaslu Trail Race

På løpetur med jenter i mørkret


Dagene blir kortere og det begynner å bli vanskelig å få til løpeturer i dagslys i ukedagene. I hvert fall for oss med vanlig arbeidstid eller skole. Alternativet for meg er ikke å slutte å løpe men å løpe inne eller finne frem hodelykten. Mølla er fin å ha den innimellom, men personlig synes jeg jo det er mye mer motiverende å løpe utendørs. Da blir det hodelykten da. Selv om det kan være litt skummelt.

Særlig i starten av mørketiden kan det være en ekstra terskel. Det er lenge siden man har vært ute alene i mørkret. Det føles fryktelig mørkt og det er ingen snø til å lysne omgivelsene ennå. Start med noen små runder så kan du bygge opp mestringsfølelsen og tryggheten med å være ute i mørkret. For det er jo liten vits om løpeturene blir forbunnet med frykt. Løping skal jo være gøy og gi energi.

Foredrag med Wenche Brenne Drøyvold

I går arrangerte Löplabbet, sammen med Silva og Runners World, Girls night out i Trondheim. En kveld for å inspirere jenter til å finne frem hodelykten og til fortsette løpingen utendørs selv om det er mørkt. Kvelden i Trondheim startet med et lite foredrag av Wenche Brenne Drøyvold om å være en gjennomfører, også i mørketiden. Etter foredraget stilte Silva med utlånslykter til de som måtte ønske før vi la i vei i to store grupper på stiene langs med ladestien.

Mange jenter hadde møtt opp og var klare for tur i mørkret

Det virket som det var flere av jentene som ble inspirert til å fortsette å løpe i mørkret. Første trinn er å teste hvordan det faktisk er å løpe med hodelykt. Det var det mange som fikk prøve seg på i går. Andre trinn blir jo det å faktisk komme seg ut i skogen. Det er kanskje her det stopper for de fleste, at det er skummelt. Hvis du ikke klarer å slippe frykten kan det jo være et tips å finnen noen å løpe sammen med. Ting blir sjeldent like skummelt når man er to. Og hvis du klarer å overvinne frykten og komme deg ut i skogen og nyte turen skal du ikke se bort ifra at du får en helt ny løpsopplevelse. Farten føles annerledes ut når det er mørkt og du får brukt sansene på en annen måte.

Bor du i Oslo området har du mulighet å være med på det samme arrangementet 27 oktober (mer info og påmelding se her). Eller om du har lyst på en liten utfordring arrangeres Silv night run i Oslo 10 november. I Trondheim arrangeres et uformelt hodelyktløp i samarbeid med Aktiv mot Kreft 2 november.

Siden det tross alt er Refleksdagen i dag passer det vel å avslutte med ? husk refleks!

Ukategorisert

Sesongpause – godt for kropp og sjel


Høsten er her og betyr sesongpause for noen av oss. Hvordan er det med deg? Tar du noen gang en lengre pause fra løpeskoene eller holder du det gående jevnt gjennom hele året?

Når du trener mye gjennom hele året har jeg troa på å gi kroppen en skikkelig pause for å restituere og for å la hodet hvile. I fjor hadde jeg nesten en måned uten løping etter siste konkurranse. Det var fint å starte opp med et friskt hode og uthvilte bein når jeg skulle i gang med strukturert trening på den måten jeg har holdt på med i år. Det samme prinsippet gjelder i år, denne gangen kanskje enda viktigere. Mengde og intensitet, både når det kommer til trening og konkurranser, har tross alt nådd nye høyder denne sesongen.

Høst og sesongpause – to gode grunner for en rolig fjelltur

For å reduserer faren for belastningsskader, og ikke minst for å holde gleden og motivasjonen med løpingen oppe, ble det en lengre pause etter OCC (som du kan lese om her) i slutten av august. De to første ukene etter løpet fikk løpeskoene hvile og de siste tre ukene i september har jeg bare løpt noen kortere turer når jeg har følt for det (ok så er det kanskje ikke helt etter boka å løpe et maraton i sesongpausen). Poenget er at jeg ikke har fulgt noen form for strukturert trening. Det nærmeste jeg har holdt meg til av struktur var en beskjed om å ikke overstige 30 km i uka. Jeg liker uansett å være aktiv av natur så det har ikke vært noe problem at jeg skulle gro fast i sofaen (eller på solsengen på ferie).

Helt ærlig har det vært veldig godt med en periode uten hardtrening eller loggføring av det jeg gjør. Det hender det sniker seg inn tanker om frykten for å miste form eller gå opp i vekt. Men det er uansett umulig å holde toppformen året igjennom og for å bli bedre er det nødvendig å slippe seg selv ned en periode. Det er bare fakta. Til og med toppidrettsutøvere har sine sesongpauser. Og selv om det er sesongpause så betyr det jo ikke at man skal slutte å bevege seg. Gå tur i fjellet med gode venner eller familie, ta frem sykkelen, nyte høstfargene i skogen eller dra fram yogamatta som står og støver ned.

September ble for min del i stor grad tilbragt med å leke i, under og oppå vann.

Det gir meg en ekstra trygghet når jeg nå skal ta fatt på strukturert trening igjen at jeg har tillatt meg selv en god sesongpause. Med god hvile og restitusjon ligger også forholdene til rette for å utvikle meg selv videre neste sesong. Nå blir det i gang med rolig løping. Beina kjennes litt seige og kroppen tung men det er heldigvis lenge til beina skal prestere igjen. Grunnformen skal bygges opp igjen og styrketreningen skal også få litt mer fokus.

Maui Marathon


Det har ikke blitt så mange innlegg de siste ukene. Med en så stor begivenhet som bryllup og påfølgende bryllupsreise til Hawaii har det naturlig nok vært andre ting som har vært i fokus. Men på Maui gikk Maui Marathon av stabelen imens vi var der og det føltes ut som en unik mulighet. Når Skjalg, mannen min, i tillegg er positiv til at jeg får et ‘lite’ spontant løpeeventyr mens vi er på tur så var det bare å melde seg på.

Fokuset på dette løpet skulle bare være opplevelsen og muligheten til å løpe et såpass eksotisk sted. For det første var jeg på bryllupsreise og den turen skulle ikke bli påvirket av noen oppladning til et løp. Jeg har løpt veldig lite på asfalt det siste året og har ikke deltatt i noe 100% asfaltløp på snart tre år. Jeg er midt i en sesongpause og har generelt lite fokus på (strukturert) løping om dagen. I tillegg sier en temperatur på over 30 grader og høy luftfuktighet at det skulle være vanskelig nok å gjennomføre.

Mat før start – ingenting å si på presentasjonen

Derfor stilte jeg til start i kjole med blomst i håret i skikkelig Hawaii stil. Smilet var på plass og jeg var klar til for en annerledes opplevelse. Jeg hadde jo sjekket med trener Sondre først om det var ok med en såpass tøff løpeøkt i sesongpausen og hadde fått klarsignal så lenge jeg lovet å smile og kose meg underveis.

Starten gikk 05 om morgenen. Så tidlig var det ‘bare’ 26 grader og det var godt å få en time før solen stod opp og temperaturene begynte å stige. Stemningen var god ved start, flammeshow og massevis av frukt til de rundt 400 deltakerne. Jeg satte avgårde i et passelig tempo som jeg følte jeg skulle klare å holde over flere timer. Det var ganske fantastisk å se lyset endre seg i løpet av de første 15 kilometerne før solen til slutt hadde stått helt opp. Jeg kom i prat med en hyggelig dame, Kim fra Chicago, og holdt følge med henne fram mot 30 kilometers merket. Denne biten av løypa gikk en del opp og ned langs en svingete kystvei. Varmen begynte å gjøre seg gjeldende men det var heldigvis mange drikkestasjoner underveis. Til slutt følte jeg at jeg ikke orket å holde følge med Kim lenger så jeg ønsket henne lykke til og fortsatte i eget tempo litt lenger bak. Poenget var jo fortsatt å nyte turen. Men selv hvor mye jeg forsøkte å kose meg var de siste syv kilometerne i mål ganske pyton. Jeg er definitivt ikke laget for å løpe lange distanser på vei i over 30 grader. Vel i mål på 3:38 kunne jeg konstatere at jeg hadde kommet inn bare halvminuttet bak Kim så jeg hadde klart å ta innpå igjen etter hun forsvant fra meg drøye 15 kilometer tidligere.

Glad og fornøyd i mål med to medaljer!

I mål fikk jeg et stort håndkle dynket i isvann rundt meg og et pizzastykke. Smilet var stort etter noe som for meg var et kjemperesultat på et asfaltmaraton hvor fokuset hadde vært å kose seg. Når mannen min møter meg en blomsterkrans og forteller meg at jeg vant klassen min og ble nr. 25 av alle deltakere var lykken komplett. At det ikke kanskje ikke var det høyeste nivået på deltakerne gjorde ikke noe på mestringsfølelsen, jeg gjorde det tross alt for gøy!

Så er det tilbake i hvilemodus, hvertfall for et par uker til. Løpeskoene skal definitivt komme i andre rekke på bryllupsreise, nå er det andre eventyr som venter.