Ultraløper


«For å bli «norsk», må du ha norsk statsborgerskap. For å bli en proff fotballspiller, må du spille for en fotballklubb. Vil du bli en ekte ultraløper, må du løpe for verdens beste ultraløperklubb» – Sa dem

Det var en gang en liten asiat….

Jeg har aldri vært en aktiv jente i mine unge dager. Jeg har aldri drevet med noe idrett eller vært interessert i trening. På en annen side har jeg alltid vært nysgjerrig på hvordan det ville vært å spille håndball, fotball eller drive med friidrett slik vennene mine gjorde. Jeg kommer fra en familie med trang økonomi. Å ikke ha muligheten til å delta på fritidsaktiviteter var en konsekvens av familiens dårlige råd. Med et trangt budsjett som vi hadde som utgangspunkt, ble det til at utgifter til aktiviteter og trening for de fire ungene i familien var for høye. I tillegg, var jeg en av de som brukte mye tid på å erge meg over ting ved utseendet mitt. Jeg var lubben, jeg så annerledes ut, og jeg følte meg ikke like kul som de andre. Jeg hadde lav selvfølelse og tenkte at jeg ikke var god nok til å delta i idrett. Jeg var redd for å feile, redd for å dumme meg ut, redd for å ødelegge for laget, redd for å være svak og redd for å skille meg ut mer enn det jeg allerede var.

Jaget etter å være den «perfekte», være lik alle andre var viktigere enn å være meg selv, viktigere enn å akseptere meg selv som den jeg var. Etterhvert som jeg ble eldre lærte jeg at selvfølelse kommer ikke utenfra. Det starter i hodet og hjertet vårt. Å finne tryggheten i seg selv er nøkkelen til å få det bedre. Du blir trygg på hva du vil, du vet hvem du er, du vet hvor dine egne grenser går. Du har troen på deg selv i det du gjør og blir mindre avhengig av hva andre måtte mene og tenke.

Den siste tiden har jeg tenkt mye på fortiden og oppveksten min. Mange tanker og minner som jeg hadde fortrengt, plutselig dukket opp igjen etter mange år. Jeg har fått mange kallenavn opp gjennom årene, men da jeg var mellom 6-9 år kalte familien min meg «Tarzan». (Når gulingene ikke ser forskjell på Tarzan og Mulan, er det vel ikke så rart at potene ikke ser forskjell på vietnamesere og kinesere, haha). Dette kallenavnet fikk jeg fordi jeg var mye ute i skogen i denne perioden. Jeg likte å finne på ting der ute og ikke minst late som om jeg var skogens dronning. Dessverre ble det lite leking i skogen etter at vi flyttet derfra.

Før elsket jeg asfalt, nå elsker jeg terreng. Det er et godt utgangspunkt for å bli en god terrengløper. Veien dit er lang, men jeg har ikke dårlig tid. (En av de morsomste løpeøktene jeg har hatt hittil).  

30 år senere, kan jeg endelig finne gleden av å være i skogen og naturen igjen. I dag er jeg verken Tarzan eller Mulan, men jeg er en ultraløper, i en alder av 39! Det er jo nettopp derfor jeg elsker løping. Alle kan løpe uansett alder. Alle kan være gode så lenge vi trener riktig og holder oss skadefrie. Jeg elsker løping fordi jeg tenker på løping hele tiden. Når jeg står opp tenker jeg på når jeg får løpt i løpet av dagen. Før jeg løper tenker jeg på hvor langt og hvor jeg skal løpe. Mens jeg løper tenker jeg på hvordan jeg løper og hvordan pulsen min er. Etter at jeg har løpt tenker jeg på hvordan økten har påvirket formen min. Jeg får aldri nok av løping, derfor er ultraløp et glitrende valg. Med ultraløp kan jeg løpe i timesvis. Jeg kan nyte hvert øyeblikk. Jeg kan kjenne at hodet og kroppen kommer i harmoni med hverandre. Jeg kan føle meg fri og jeg kan føle meg mektig. Makt og kontroll over min egen kropp og mine grenser. 


Romeriksåsen på langs 50 km 2017 – et tøft løp med gode minner.


Oppstått og klar for nytt eventyr

Dagen startet da vekkerklokka ringte 04:45. Jeg slo av alarmen mens jeg listet meg stille og rolig ut av soverommet med de små smale kineserøynene mine. Når man er bosatt på et så eksotisk sted som Skotbu, må man alltid beregne god tid. Fra Skotbu til Veståsen skolen, i følge google map skulle det ta 57 minutter med bil.

Pakking pågår med et smil om munnen

Jeg spiste frokost, blandet energidrikk, pakket løpesekken, alt var under kontroll bortsett fra nervene. Det aller første løpet mitt i 2016 var jeg helt nervevrak i over en uke før løpet. Etter det, ble jeg mer avslappet i forkant av et løp. Jeg var ikke nervøs før Ecotrail 45/48 km engang. (Har du lyst, kan lese om mitt første ultraløp her https://lopeoldemor.com/2017/05/27/ecotrail/ ) Men i dag, spente nervene mine seg i en hard knute i magen min. Jeg grudde meg mest til å oppleve den totale utmattelsen i kroppen igjen. Nok en gang tenkte jeg «hvorfor vil jeg utsette meg selv for dette, igjen og igjen?». Jeg visste hva som ventet meg og jeg visste at dette kom til å bli slitsomt og gjør så vondt, men likevel ville jeg gjenoppleve lignende følelse og kjenne på de samme tingene, men kanskje klare å håndtere smertene på en annen måte? Det viktigste for meg var ikke å komme fortest mål, men å ha noe å skryte av meg selv på sosiale medier etterpå! Hahaha. Det å kunne overgå meg selv og gjøre drømmene til virkelighet, er en seier for meg.

Førstekvinne på plass. Trøtt men blid lell.

Jeg kom til skolen, jeg så meg rundt. Ingen mennesker bortsett fra de frivillige. Jeg kom ikke først i mål, men kom i alle fall først til skolen! Regnes det som en seier?

Spenningen var til å ta og føle på der vi stod, i påvente av at startskuddet skulle gå. 

Den obligatoriske racedayselfien ved startområdet.

Ingen ultraløp uten SkiLøperne. (F.v Helga Svennevik Kringen, Camilla Markus Rodal og meg) – SkiLøperne ❤️

Spente ultraløpere lyttet konsentrert på Olav Engen sin tale 🙂

Uten å ha avtalt noe på forhånd, holdt jeg følge med Gry Løberg hele turen. Jeg må bare gi stor ros til Gry som i utgangspunktet hadde problemer med beina sine, men likevel stilte hun opp til start. Utrolig godt jobba, Gry. Det var en fryd å løpe sammen med deg!

Da var vi i gang. Litt kaldt og overskyet i starten, men plutselig tittet sola frem og gjorde dagen vår uforglemmelig

Ingenting er mer motiverende enn å passere et slikt skilt – BARE fire ganger av det du har løpt hittil igjen! Haha

De to første timene av løpet var preget av stor ro. Vi snakket om været, om jobb, om ulike løp vi hadde deltatt i, hva som var postitivt og hva som var negativt, treningen den siste uken, hvilke løp vi skulle løpe etter RPL, venner i miljøet. Da vi nærmet oss den først drikkestasjonen (16 km), fikk jeg en liten smell i kneet mitt. Løypa var krevende og tøff. Underlaget var vått og glatt, og i et lite uoppmerksomt øyeblikk klarte jeg å skli på en stein men jeg mistet heldigvis ikke balansen og jeg slapp unna fall. Etter det begynte jeg å kjenne murring i høyre kneet mitt som kom og gikk. Når det er sagt: tror jeg ikke at jeg hadde klart å komme meg fortere i mål om jeg var helt frisk i kneet 🙂

Nydelig landskap i den stille fredfulle skogen.

Sola tittet frem og skapte ekstra god stemming under løpet. Til og med dette er vakkert!

Selfie med skogens vokter – sauene ✌️

På drikkestasjonen var det duket for lunsj. Ferdig smurt brød med variert pålegg. Det var masse herlig mat og masse god drikke. Et helt koldtbord med godsaker midt i skogen, kunne det vært bedre? For ikke å snakke om de blide, hjelpsomme og hyggelige frivillige. Jeg kunne lett stå der og kost meg med snacks og cola og godt selskap i hele dag!

Service på topp nivå! 🙂

Etter en lang pause var vi i gang igjen. Timene gikk. Nå har vi fortalt hverandre det meste.Nå var det bare 20 kiometer igjen. Det var jo her jeg virkelig skulle sette inn støtet, haha. I stedet var det fire timers lidelse som ventet. Jeg samlet kreftene og fortalte meg selv at jeg skulle klare det, men hvert eneste steg gjorde vondt i kneet. 

 Gry nyter utsikten mens jeg nyter pausen:)

Tenk at noe så enkelt kan være så vakkert?

Og dere trodde at risbonden hadde glemt Topprisen sin? Oh never! 🙂

På siste drikkestasjonen tok vi en laaang pause. Like før vi skulle avgårde sa jeg: «får ta meg en kopp kaffe til så kan vi fortsette». «KAFFE?» sa en av gutta forskrekket. Når du mente cola men sa kaffe, var det et godt tegn på at du var helt koko i hodet. Jeg som drikker nesten aldri kaffe!

34 km – andre drikkestasjon. Takk for en herlig service og masse oppmuntrende ord:)

Dette så ut som et mareri! 

Herregud, så godt å se grusvei! Lykke <3 

De siste 16 kilometerne gikk overraskende FORT for to halvskada halvgamle kjerringer. Det begynte å bli vanskelig å komme seg fremover og jeg merket at jeg ikke løp lenger. Beina var en halvmeter fra hverandre og magen stakk ut av t-skjorta, og det så ut som om jeg var høygravid. Gry lo høyt og spurte om hun kunne filme meg. Det tok jeg selvsagt som et skikkelig kompliment! Etter 40 km sa jeg til Gry at jeg følte meg som en struts, uten hals. Rumpa i været, skuldrene mot ørene og hodet i sanden/gjørmen (nesten). Egentlig ville jeg bare stoppe og legge meg ned for å hvile. Litt merkelig situasjon. Jeg følte at jeg ikke var sliten, Jeg følte at jeg hadde masse krefter igjen. Problemet var at jeg ikke klarte å få dem ut. Herregud! Hvis jeg hadde vanskeligheter med å komme meg fremover, hvordan skulle jeg kunne fortsette de siste ti kilometerne? Det var ti kilometer igjen og jeg kjente meg sliten på en gjennomgripende måte. Alt stanset litt opp. Jeg var tom, beina mine hadde ingen kraft, kneet mitt verket mer og mer intens. Etter 45 km fortalte jeg stolt til Gry at jeg hadde funnet enda en måte å gå på for å dempe smerter i kneet. Jeg gikk sidelengs som en krabbe. Venstre foten frem, så fulgte høyre foten etter. Og da vi hadde kun 2 km igjen satt vi «opp farten». Plutselig brøt Gry ut i latter og sa «Du galopperte Anna!». Litt etter litt vendet styrken tilbake og jeg trengte ikke lenger å skjule hvordan jeg hadde det. Jeg kjørte samme stil inn til mål, krysset målstreken utmattet og ville bare rope ut av all kraft, men lot være. Jeg ble fort «våken» igjen etter at jeg fikk medaljen rundt halsen og en god klem fra Anita. Etter noen minutter sa en mannlig stemme til meg: «du kom på en flott 7.plass i din klasse Anna». Meg: «Åh, gjorde jeg det?» og la til «hvor mange er det i klassen min?». «syv» sa mannen lavt og forsiktig. Jeg stakk av med sisteplassen igjen! 

I dag ble det distansepersing og tidspersing. 50 km på 9 timer og 34 minutter. Jeg har aldri vært ute i skogen så mange timer i strekk! Oh holy shit 🙂

Avsluttet en lang og krevende dag med god latter. Vi lo så vi grein pga galopperingen min. 

Å vinne betyr nødvendigvis ikke å komme først i mål, men det betyr å overvinne seg selv. Da jeg satt meg inn i bilen begynte tårene å renne på alvor. Ikke bare pga av den fysiske påkjenningen, men fordi jeg greide å fullføre mitt andre ultraløp på en måned! Og endelig, endelig fikk jeg oppleve et ultraløp med gode minner, med lidelser til tross. Jeg løp ikke bare med armer og bein, men denne gangen løp jeg også med sanser og følelser. Jeg nøt naturen i sin enkelthet, jeg nøt den nydelig utsikten mot Romeriksåsen, jeg nøt det yrende fugle og dyrelivet i skogen, jeg nøt til og med kubæsjlukten, og jeg nøt følelsen av glede, smerte, begeistring, tomhet, utmattelse og lykke. 

Romeriksåsen på langs er et løp som jeg kommer til å løpe hvert eneste år fremover. Selv om jeg ble sliten, koste jeg meg fra startskuddet gikk til jeg fikk medaljen rundt halsen.

En sliten og utmattet, men stolt Anna!

Våte og kalde føtter, men det var verdt det.

 

Jeg vil benytte anledningen å si takk til arrangøren, altså verdens beste ultraløperklubb http://www.romerikeultra.no/ og de hyggelige frivillige for et fantastisk flott arrangement og supergod service. Det var bra med mat, det var bra med drikke, og det var bra merket i løypa. Og DEN medaljen da! Den knuste Toughest medaljen til mannen min, både på størrelsen og lengden. (Sa brura, haha).

Ingen tvil om hvilken av disse er den råeste 😜

 

Stolt ultraløper fra RULK <3 

Å avslutte en lang og tung dag med å kjøre mot enden av regnbuen var gull verdt ❤️

 

Et løp er en drøm. I det du krysser målstreken, våkner du fra drømmen. Drømmene kan være hyggelige men også mindre hyggelige. Drømmene kan slite deg ut men også gi deg ny energi. Drømmene kan gi deg en god følelse men også en dårlig følelse. Drømmene kan gi deg gode erfaringer men også negative erfaringer. Det som er spesielt når drømmene er over, er at du har et stort behov for å finne en ny drøm å drømme om. Min neste drøm blir Hardangervidda Marathon 2.september (hvis alt klaffer) http://www.xtremeidfjord.no/Hardangervidda-Marathon. Velkommen til min drømmeverden! 

TO ultraløp (= 98,6 km) på en måned! Da er det lov å klappe seg selv drihardt på skuderen og spise to softis hver dag ut juli! CRAZYMADDAFAKKA 🙂

God sommer alle sammen! 

-Anna

Siste utgave av Runner’s World:

Runner's World nr. 8 2019

Bli abonnent


Sommernattsløpet


5 km med blodsmak i munnen fra start til mål – Følelse av å dø, følelse av å overvinne sin egen smerte.

Sommernattsløpet 2017 – et løp med masse gode minner.

Sommernattsløpet, den tredje RWC (Runner’s World Challenge) utfordringen. Jeg hadde aldri løpt 5 km løp noensinne så jeg var klar for å utfordre kroppen min til å presse seg selv maksimalt hele løpet, trodde jeg. Løpet startet kl.22, et fint tidspunkt å løpe selv om kroppen min fungerer best på dagen. I og med at løpet startet så seint fant jeg ut at jeg måtte ta meg en rolig tur på formiddagen. Planen var å løpe 10 km rolig, men det ble bare 5 kjappe i steikende og drepende sol. Jeg vet at det ikke er lov å si dette men DET VAR UBEHAGELIG VARMT! Jeg fikk «heteslag» følelse. Jeg ble kvalm og svimmel, synet mitt ble tåkete og jeg avsluttet økten med oppkast. Godt tegn på at man har gitt alt. Veldig «lurt» med tanke på at jeg skulle løpe senere på kvelden. Ansiktet mitt var helt rød og det dunket voldsomt i hodet mitt, men heldigvis gikk det over så fort jeg kom meg hjem, fikk drukket vann, tok smertestillende og fikk kjølt meg ned.

Øver meg på å vinke som kongefamilien mens jeg er i farta 👋

Etter at jeg hadde spist middag sammen med familien begynte jeg å pakke. Ingen nerver i det hele tatt. Eneste jeg tenkte på var farten, «hvordan skal jeg fordele farten på disse 5 kilometerne?», «skal jeg gi bånn gass helt fra start og ta ting som det kommer», «skal jeg starte litt rolig og spare kreftene til de siste 2 km, så gi alt?», «hva er målet mitt»? Målet var enkelt. Løpe så fort som mulig for å få best mulig tid. Samtidig ville jeg ikke gå all-inn, jeg ville jo ikke at det skulle gå utover treningen min etterpå. Dette løpet var ikke hovedløpet mitt i år, men likevel trigget det meg litt å få ny PB. Når det er sagt sammenligner jeg aldri meg selv med noen andre. Alle har hver sine mål, og jeg har mine mål som jeg ønsker å oppnå. Det å kunne se min egen bittelille fremgang er en fin nok seier for meg. Men en dag, skal jeg vinne et løp. Mest sannsynlig vil det skje etter at jeg har fylt 70 år, ish! Jepp, bedre sent enn aldri sies det, haha:)

Den obligatoriske raceday-selfien – hodet på skakke, dådyr øyne, påtatt smil 😄

Jeg tok toget inn til Oslo, og på veien til startområdet gikk jeg forbi målområdet til Ecotrail som var for en måned siden. Jeg fikk plutselig frysninger i hele kroppen og tenkte på neste års Ecotrail hvor jeg skal løpe hele 80 km! Oh CRAZYMADDAFAKKA! Hva har jeg gjort mot meg selv?

Målområdet Ecotrail 2017 – Minne for livet <3

Da jeg kom frem til startområdet til Sommernattsløpet ble jeg glad igjen og alle merkelige tankene om Ecotrail ble forsvunnet. Jeg møtte så mange «kjente», folk som følger meg og som jeg følger på Instagram. Utrolig hyggelige og fine mennesker. Stemningen var upåklagelig! Jeg har sagt det før men sier det igjen. Jeg elsker stemningen både før, under og etter hvert eneste løp!

Ultraløperne fra verdens beste klubb – Romerike Utraløperklubb ❤️ (meg sammen med Gry Løberg rett etter løpet ble gjennomført)

 

Hyggelig treff med Abelone Lyng (i midten) som forøvrig løp inn på 20:46. Jeg er målløs imponert❤️

Svett selfie med Jenny Midtbjer som var en av de superflinke frivillige før og etter løpet. Sprek er hun også! ❤️ (bildet lånt fra Jenny)

Vi var en gjeng fra RWC som hadde avtalt om å varme opp sammen. Andrea Gossner var oppvarmingslederen. Under oppvarmingen lå jeg langt bak, lenge (dvs hele tiden) og etter 1000 meter måtte jeg rope «jeg kommer til å perse på oppvarmingen!». Oh fuckings holy shit! For et tempo og for noen spreke folk! 2,5 km på 14 minutter, det er jo samme tempo som jeg løper på intervalløktene mine, men nå hadde vi ikke pauser. Jeg ble jo varm da, for å si det mildt. Jeg var gjennomsvett, allerede etter oppvarmingen!
Her kommer noen bilder av gjengen fra RWC som jeg varmet opp sammen med!

Fra høyre: André Stenersen Brox, An-Magritt Eide, Geir Bjerkestrand, Maja Berthelsen 🙂 (bildet lånt fra André)

 

Andreas Gossner – som fartsholder (20min)

 

Vegard Ølstad (Team RWC t.h) kom på andre plass med tid 15:53. Imponerende! (Bildet lånt av Andreas Gossner)

 

5 km er en fin distanse. Ikke for kort, og heller ikke for langt. Alle, både nybegynnere og drevne løpere klarer å fullføre 5 km.
Sommernattsløpet er et sosialt og hyggelig løp. Løypa er flat og fin, passer ypperlig å debutere i som konkurranseløper. Du kan enten ha det som treningsmål mot sommerferien, eller du kan ta det som en litt ekstra utfordrende hardøkt, eller du kan ta det som en hyggelig sosial kveldsaktivitet sammen med venninner eller kompiser.

Sitat fra Sommernattsløpet sin hjemmeside: «Hele veien løper vi langs havnepromenaden og nyter utsikten til Oslofjorden. Løypa er enkel å gjennomføre uansett treningsbakgrunn.» 

Helt enig! (Sa hun som klarte så vidt å åpne øynene under løpet, haha. Mer om min opplevelse kommer senere i innlegget). Løypa er enkel og alle kan fullføre dette løpet enten de løper, jogger eller går. Dette er et løp som jeg anbefaler på det varmeste. Om du ikke ble med i år, kan du allerede melde deg på til neste år her. De kjører kampanje 2 for 1 nå, så fort deg! https://www.sommernattslopet.no/

Det skal jeg, så vi sees neste år! 🙂

Premieutdeling – Finfin stemning i solnedgang (bildet lånt av Andreas Gossner)

 

Mitt løp kort oppsummert:
Andreas var fartsholder på 20 min og sa til meg at jeg skulle henge meg på i starten så se an underveis. Jadda, å henge meg på Andreas var som å forsøke henge meg selv! 5 km på 20 minutter betyr at jeg må løpe 4:00min/km i snitt. Det beste jeg hadde løpt på 5 km var 26:57. Nå skulle jeg liksom perse med 7 min? Jeg hørte nedtellingen, så pang sa det, tror jeg. Helt ærlig så hørte ikke startskuddet, jeg registrerte bare at de rundt meg sa «lykke til Anna» og de begynte å løpe, så da måtte jeg naturlig nok også bevege meg. De første 500 meterne hadde jeg fart på 3:45m/km. Allerede da var jeg tung andpusten. Etter 700 meter kjente jeg på kvalmen. Det føltes som et nederlag hvis jeg skulle gå over til rask gange, jeg hadde jo mål om å komme inn på 25 minutter. Da var det bare å rette opp den krumme ryggen, svinge armene fra side til side (som om jeg holdt på å vugge ungen min for 6 år siden), trekke skuldrene helt opp til ørene (så ut som syvende far i huset). Jeg hadde så problemer med å få pustet ordentlig. Den skyhøye pulsen tok knekken på meg, så det førte naturligvis til at farten ble lavere og lavere. Den første kilometeren hadde jeg en snittfart på 4:36, andre kilometeren på 4:54, og de tre siste 5:16. I løypa var det flere som rope «Kom igjen Anna!», «Det blir PB Anna!», «Du er superflink Anna!». Hver gang noen ropte navnet mitt, fikk jeg ny energi under løpet selv om kroppen var tung som en elefant og beina var ekstremt sure. Men tro meg eller ei, de siste 20 meterne spurtet jeg inn til mål. Jeg SPURTET FOLKENS og farten var oppimot 3:30m/km! Og takk og lov for at det varte det bare i 20 meter. Den offisielle tiden ble 25:17 og jeg havnet på 17.plass av 91 i min klasse. 17 sekunder tregere enn målet mitt. Au! Litt bittert og irriterende. Hadde jeg bare gjort ditten og datten…. bla bla bla. Det ble 25:17, og jeg er fornøyd med tiden og min egen innsats. Kan jeg få bittelitt skryt nå da? Det var ekstremt tungt for lungene og leggene, men det var utrolig moro. Det var faktisk litt trist like før jeg krysset målstreken, for da visste jeg at løpet var snart over for denne gangen. Å løpe 5 km blir kroppen sliten på en helt annen måte enn å løpe 48 km. Du kjenner blodsmaken i munnen fra start til mål (avhengig av hvilke mål du har da selvsagt). Pulsen øker og det blir vanskeligere å puste for hvert steg du tar. Dere kan tenke dere hvordan jeg hadde det. 160 HØY, korte bein og korte steg – jeg var døden nær. Jeg hadde mer å gi, haha, neida. Jeg ga alt jeg kunne, men kunne sikkert starte roligere, men jeg ga i alle fall ikke opp selv om beina var ganske stive og tunge allerede etter 1 km. Neste år skal jeg perse med 3 minutter! 22:00, blir målet mitt. (Fnis)

Anna i sin mest elegante posering noensinne! 🙈

De sa 1-2-3 HOPP, men det ble 1-2-3 STOPP! Beina var så sure og kroppen var så tung at jeg ikke klarte å hoppe, men å smile skikkelig bredt klarte jeg fint denne gangen. Eneste negative er at jeg nå har akillesvondt, men satser på at det går over snart.

Neste RWC løp er halvmaraton i Drammen i september. Kanskje vi sees da? Men først kommer Romeriksåsen på lang 50 km om en uke. Da skal jeg løpe for Romerike Ultraløperklubb for første gang. Du kan gjerne lese mer om det her hvis du vil: http://www.romerikeultra.no/blog/post/110459/nytt-medlem-anna-tien-nguyen-skaret

 

-Anna

Ukategorisert

Dagen´derpå



Etter hver eneste fest pleier jeg å si: «aldri mer alkohol!». 

La meg først ta dere tilbake til mine første løpesteg fra 1.juni 2015. Starten på mitt løpeeventyr… 

Jeg husker fremdeles godt min aller første treningsøkt. Jeg hadde et løpeprogram som jeg prøvde å følge slavisk. Første økten gikk ut på å gå fort i 5 min som oppvarming, løpe i 10 min, gå i 3 min, deretter løpe i 15 min og gå i 5 min. Jeg var andpusten, jeg ble kvalm, jeg brakk meg, jeg ble svimmel, jeg måtte kaste opp og jeg tenkte: «hvorfor i helvete utsetter jeg meg selv for dette?». «Jo, fordi jeg bare elsker at det gjør forferdelig vondt for beina samtidig som det gjør fantastisk godt for hodet». Finnes det noe bedre enn det? (softis med masse sjokoladestrø, kanskje?)

Teksten fortsetter under bildet
Endomondo var mitt treningsverkstøy i starten. Etterhvert byttet jeg over til Strava og er kun der 🙂

Slik fortsatte jeg i dager, uker og måneder og i slutten av oktober 2015 kjørte jeg på med en halvmaraton uten at det stod i løpeprogrammet mitt og det fikk sine konsekvenser.

Teksten fortsetter under bildet
Min første langtur, halvmaraton distanse ble gjennomflørt samme dag som ei venninne hadde bursdag. Gjett hvem som måtte dra hjem fra bursdagsfesten kl.21? Festløva Anna 🙂

Hele 5 måneder måtte jeg holde meg unna løpingen pga kneskade,»triste greier». Dessverre merket jeg at all motivasjon forsvant i det jeg fant meg ny hobby – Hekling! Jeg følte at motivasjonen sank synkront med gradene og jeg følte meg mer og mer som en hekleodemor. Jeg må ærlig innrømme at det var ordentlig digg å sløve på sofaen med hekletøy i fanget og «The biggest loser» på tv’n, mens jeg drakk cola zero og spiste godis.

Teksten fortsetter under bildet
Utrolig nok går heklingen mye kjappere når man har på seg lette og raske løpesko 🙂

Da jeg startet opp trening igjen i april 2016 var det helt forferdelig tungt. Det var den berømte og forsvunnede motivasjonen da. Mange sier «yte før nyte». For min del funker «jeg må nyte for å yte» mye bedre. Løsningen ble: Shopping!

Teksten fortsetter under bildet
Min aller første pulsklokke – Fitbit Blaze. Pulsklokke er et must hvis man skal kunne oppretteholde motivasjonen.
Hoka Clifton – Disse har vært med meg i i 1104 km <3
Hoka Huaka – Disse ble nesten ikke brukt. For harde og smale. Fine var dem 🙂

Med nytt treningsutstyr kunne jeg kjenne at motivasjonen var på vei tilbake. Og da jeg i tillegg bestemte meg for å bruke Instagramkontoen min som treningsdagbok, som et slags «gi-meg-skryt-prosjekt» ble jeg både inspirert og motivert til å trene hardere. Jeg fikk skryt, jeg fikk pepper, jeg mistet gamle følgere, samtidig fikk jeg også nye og herlige løpevenner. Jeg så fremgang i treningen min, ikke voldsomt mye, men det var nok til at jeg fant tilbake gleden ved å løpe, gleden ved å presse meg selv, gleden ved å bli inspirert av andre og å vite at andre også kunne bli inspirert av meg. Sommeren 2016 dro vi til Kypros. Det var første gang jeg tok med meg treningstøy på ferie. Venner og kjente sa til meg «nå har det klikka helt totalt for dama». Ja, helt psykomaddafakka!

Teksten fortsetter under bildet
Slapper av midt under løpeøkten langs strandlinjen på Kypros – Hadde det helt OK 🙂

Endelig var jeg klar for å ha startnummer på brystet. Jeg visste hele tiden hvilket løp som skulle være mitt første løp. Det var København halvmaraton, mest fordi løypa var flat og fin. For en opplevelse! For en stemning! For en folkefest! Over 23.000 deltakere i 2016! De siste fire kilometerne var leggene mine helt ute av kontroll. Den forbannede krampa! I forkant av løpet fikk jeg høre «smerte er en illusjon og illusjon er en drøm». Bullshit! Jeg hadde utrolig vondt, og jeg drømte ikke. På en annen side prøvde jeg å motivere meg selv. Gi opp? Nei, jeg kom ikke til Danmark for å miste håpet, for å slutte å kjempe når kroppen sa stopp. 4 kilometer hadde jeg klart fint under 25 minutter mange ganger før. Målet mitt var å gjennomføre løpet, om jeg måtte krabbe eller åle eller rulle inn i mål, så hadde jeg gjort det, tror jeg. Å bryte var ikke noe alternativ, selv om tanken streifet meg. Jeg kunne ikke bryte nå, ikke dette løpet, ikke mitt aller første løp. Jeg må overvinne smerten og frykten. 1 kilometer igjen til mål, jeg hevet hodet, pustet dypt inn og pustet kraftig ut igjen. Beina begynte å respondere på frasparkene mine. For hvert steg måtte jeg bekjempe stivheten og unngå nye fall. Nå var øyeblikket inne. Pulsen øker og hjertet var i ferd med å eksplodere og den tiltagende gangsperren gjorde det vanskelig å kontrollere krampene. Det eneste jeg tenkte på var å løpe med korte steg. Jeg ville økte farten, jeg ville bli fort ferdig med hele dritten her. De siste 50 meterne var de lengste i hele mitt liv. Plutselig dukket stadioninngangen opp foran meg. Jeg rettet opp ryggen, trakk inn så mye luft som overhodet mulig. Jeg lukket øynene, og åpnet øynene, og jeg skreik «JAAAA!». Da jeg krysset målstreken følte jeg som om jeg vant hele løpet. Vinneren som løp i sakte film, flagret med håret og åpnet armene mot publikum hvor de løftet meg opp, og snurret meg rundt og ga meg kyss og klem. Neida. Folk jubla, og smilte og gratulerte meg mens jeg sakte men sikkert falt rett ned på bakken og ble liggende der til mannen min ringte og spurte hvor jeg var. Med en gråtende og skjelvende stemme sa jeg «jeg har kramper og kommer meg ikke opp». Til tross for krampa, var det helt ubeskrivelig godt å fullføre løpet. Det var deilig å være gulnorsk – i Danmark! Haha. Det beste av alt var følelsen av å sette seg et mål og oppnå det. Følelsen av stolthet, følelsen av mestring og følelsen av lykke – MAGISK!

Teksten fortsetter under bildet
Jubelskrik i det jeg krysset målstreken <3

Under kan dere se en LANG liste over mine langløp det siste året:

  • September 2016: København halvmaraton – 2t:25m.
  • Oktober 2016: Lørenskog Halvmaraton – 2t:08m.
  • April 2017: Fredrikstad Halvmaraton – 2t:02m
  • Mai 2017: Ecotrail 48k – 7t:08m
Teksten fortsetter under bildet
Min velkjente selfielooken: Hodet på skakke, dådyrøyne og påtatt smil <3

Livet etter Ecotrail. Jeg føler meg som en vinner – Jeg har vunnet over min egen frykt og kropp.


Da jeg kom hjem fra Oslo etter Ecotrail, tok jeg av meg skoene og trøya, gjemte de inne i skapet under vasken på vaskerommet. Neida, jeg slengte i gangen like ved inngangsdøra. Jeg hadde rett og slett ikke orket å vaske dem. Troen på meg selv ble mer eller mindre borte pga all den smerten jeg fikk etter løpet. Irritasjonen over at det stod feil på t-skjorta, 80km og ikke 45km gjorde at jeg mistet interesse for arrangementet. Motivasjonen til å løpe lange distanser ble vesentlig mindre. De negative tankene fikk større og større plass i hodet mitt. At på til var ikke første løpeturen min etter Ecotrail akkurat oppløftende. Det kjentes ut som om jeg aldri hadde løpt noensinne. Det gjorde meg så deprimert, sint, sur, gretten, muggen, skuffet og lei meg. Heldige mannen min som får oppleve alle de FLOTTE sidene i meg. Du skal være langt over snittet tålmodig for å kunne takle et slikt kvinnfolk som meg. Så takk til deg, Morten for at du tok et riktig og klokt valg da du sa ja i kirken. Uten din tålmodighet, støtte og omtenksomhet, hadde jeg ikke hatt muligheten til å trene så mye som jeg har gjort. Jeg hadde heller ikke hatt noen som ville høre på all den sutringen, klagingen og skrytinga mi. Hadde jeg vært deg, hadde jeg kanskje blitt anmeldt for konebanking.

Ps. Til gjengjeld fikk han Birkenløpet 2017 i julegave. Nå kan kona være hjemme å løpe så lenge hun vil uten dårlig samvittighet *knis*.

Da jeg endelig ble ferdig med Ecotrail-blogginnlegget mitt i forrige uke, var det som om noe bare lettet fra skuldrene mine. Herregud, det er jo bare et løp, sier noen. For meg betyr det mer enn bare et løp. Det er en opplevelse, en erfaring og en måloppnåelse. Det er grunnlaget mitt for å kunne sette meg nye mål. Etter at jeg publiserte innlegget ble jeg så glad og lykkelig. Takket være leserne. Jeg ble helt målløs, overveldet og ydmyk av all den positive og støttende responsen som jeg fikk fra kjente og ukjente. Tusen hjertelig takk for at dere tok dere tid til å lese den lange og slitsomme ultrareisen min. Tusen hjertelig takk for gode, flotte, positive, støttende og oppmuntrende ord. Jeg setter virkelig stor pris på hver eneste kommentar som har kommet inn <3

Teksten fortsetter under bildet

10 dager etter Ecotrail – Lett i hodet og lett i beina ❤️

Mandag 29.mai kjørte jeg intervalløkt. Kroppen kjentes overraskende fin ut. Beina var lette og hodet var lett. Sola skinte og ingen traktorer som stoppet meg. Etter den korte raske økten fikk jeg tilbake den herlige løpegleden. For en opptur!

Ultraløp er litt som «dagen derpå». Du får en dundrene hodepine, kvalme og oppkast, vondt i leddene og kroppen føles syk. Du sier til deg selv at du aldri skal røre alkohol igjen. Og hva skjer etter to dager? Haha, neida, to måneder? Da inviterer du venner på besøk igjen. To glass prosecco, så går du (les: åler) og legger deg mens gjestene tømmer barskapet ditt.

Det har gått to år siden jeg begynte å løpe. I dag kan jeg slå fast at jeg ikke har angret et eneste sekund på at jeg valgte denne morsomme men tidskrevende hobbyen. Det må være det beste valget jeg har tatt i hele mitt liv. Okey da – bortsett fra da jeg sa «JA» i kirken for tre år siden. I dag kan jeg også sitte her med sommerfugler i magen, medalje rund halsen og si at jeg er utrolig stolt av meg selv (om det er lov å si såpass?). Stolt over utviklingen, innsatsen og fremgangen min. Stolt over at jeg i stand til å overvinne mine egne begrensninger, min egen kropp, min egen redsel. Stolt over at jeg er i stand til å presse kropp og sinn til ytterste grense for så å oppdage nye grenser. Stolt over å kunne være en del av dette flotte løpemiljøet. Stolt over å har fått så mange fine og støttende likesinnede. Og stolt over at jeg kan offisielt kalle meg en ULTRALØPER! Så er det jo slik at du ikke får kjørt bil uten drivstoff. Jeg hadde ikke vært her foruten veiledningen og løpeprogrammet fra Andreas Gossner. Tusen takk for støtte og råd og tips underveis. Beste coachen ever!

Nå som kroppen er normal igjen, humøret er på topp, motivasjonen er tilbake, og hodet er fullt av positive tanker, er jeg klar for å trene mot nye og ambisiøse mål. Så hold dere fast:


JEG HAR MELDT MEG PÅ ECOTRAIL OSLO 2018 – 80 FUCKINGS KM!!!

Jeg trodde 2017 skulle være et spennende år, men 2018 ser ut til å bli enda mer spennende. Jeg er fremdeles i sjokktilstand etter påmeldingen til Ecotrail. Litt rusa, litt nervøs, litt redd, litt svett, litt svimmel, men også glad. Glad fordi jeg er så motivert til å presse grensene mine og skyve drømmene mine videre, litt etter litt.

test
Feirer toårsdagen med selfie i sola nede på stasjonen ❤️

-Anna

Ukategorisert

Ecotrail


Når kroppen ble kjørt ned i kjelleren og du trodde at målet var 5 km unna, så viste det seg at det var nærmere 9 km igjen. Hvordan kunne du få tilbake motivasjonen og smilet? Hva var drivkraften? 

Starten på de 3 bonuskilometerne. Hold avstand, her kommer surpompen i sin nyeste løpestil – kappgangstil!


Før løpet:

Starten på dagen var upåklagelig. Jeg hadde god tid til både frokost, påkledning, siste baggasje-sjekk, og ikke minst den obligatoriske raceday-selfien nede på stasjonen. Alt var under kontroll, inkludert nervene, til og med håret var perfekt!

Teksten fortsetter under bildet

Hei og hopp, tommel opp!

Toget kom. Jeg gikk ombord. Hentet frem mobilen. På Instagram så jeg hashtaggen «Ecotrail» overalt. Da gikk det opp for meg at jeg skulle ut på mitt lengste løp noensinne. Selvsagt var jeg klar over det hele tiden, men det var jo først nå det skulle skje, det var nå jeg skulle debutere på maraton og ultradistanse, sånn på ordentlig. Det var ikke en drøm eller en tanke lenger, nå skulle jeg virkelig realisere det jeg ville. Det ilte en forventningsfull kribling gjennom hele kroppen. Jeg var utrolig spent og nysgjerrig på dette løpet. Jeg var spent på hvordan kroppen og beina kom til takle en såpass lang hardøkt i terreng. Jeg var nysgjerrig på om dette var noe jeg kom til å fortsette med, og ikke minst om jeg klarte å gjennomføre løpet. Det lengste jeg hadde løpt var 23 km på asfalt, nå skulle jeg doble distansen i en løype som var helt utenfor min komfortsone. GALSKAP! Som min svigermor pleier å si: «Lille gule gærne svigerdattera mi!». Ja, for jeg elsker jo å være gul og gal!

En av de beste opplevelsene var da jeg ankommet startområdet sammen med Jeanette, Ruby og Siri (SkiLøperne), og møtte flere av SkiLøperne. Jeg traff også mange Instagramvenner og Twittervenner. Det var så utrolig hyggelig å se alle i virkeligheten. Jeg elsker den fantastiske stemningen som er rundt ved startområdet. Jeg elsker alle de spente, blide, energirike og håpefulle ansiktene rundt meg. Jeg elsker den høye musikken og det voldsomme støyet i bakgrunn. Jeg blir helt gira og motivert og avhengig av sånt!

Teksten fortsetter under bildet

SkiLøperne – Verdens sprekeste SkiLøpere! ❤

 

Drømmedama mi, Thea Fosse Bækkevold ❤

 

Jeg skulle ta selfie, endte opp med denne herlige bakgrunnen her! Ikke bare bare å få tatt selfie i ro og fred, hihi ❤

 

Under løpet:

Startskuddet for 45 kilometer gikk kl.13:00 på Holmenkollen. Like før løpet startet, begynte regnet å falle ned fra himmelen. Det var kaldt og surt å stå i bare t-skjorte og løpeskjørt, men jeg visste at etter 500 meter ville kroppen min koke. Så hørte jeg nedtellingen «…..8-7-6-5-4-3-2-1!» Mitt første ultraløp var i gang! I det regnet forsvant, tittet sola sakte men sikkert frem og jeg kunne kjenne den klamme, varme og litt ubehagelige luften. Jeg løp sammen med Siri og Jeanette til å begynne med, de skulle være livvaktene mine. Alle «viktige og proffe» må jo ha livvakter! Løypa startet med oppoverbakker, og fortsatte oppover og oppover. Det var slik jeg følte det. Jeg så på klokka, kjente på pulsen, den var skyhøy, allerede etter 1 km. Hvordan skulle dette gå? Jeg hadde BARE 44 km igjen! Heldigvis hadde jeg ingen målsetting om å komme fortest mulig til mål. Jeg skulle bare nyte naturen, nyte tanken på å kunne være «trailrunner» for aller første gang og nyte tanken på at jeg i løpet av dagen kunne bli utraløper. Jeg smilte bredt mens beina trippet bortover samtidig som hjertet slo fort, veldi fort. Etter to km måtte jeg «knyte» skolissene. Det finnes alltid en god unnskyldning for å ta seg en pause, og det var jaggu meg godt.

Skolissene «løsnet» = Hvile. (Ble avslørt, hoho)

Og etter 3 km måtte den gule risbonden ha litt mat! Ekte kvalitetsmat, selvsagt.

Du vet du er en ekte risbonde når du velger Toppris på langtur.

Fra Holmenkollen til Sørkedalen løp vi i flotte omgivelser, men det tok jo en evighet. Da vi kom frem viste klokka mi 17 km. Jeg tenkte «Ja ja, det er nok klokka som ikke er helt nøyaktig». Jeg så mange skuffende ansikter pga mangel på forsyning av mat. Som et matvrak, hadde jeg mer enn nok av mat og så jeg gikk aldri tom for næring. 5 minutters pausen gjorde i midlertidig ekstremt godt for beina. Jeg fikk spist og drukket energidrikk og fikk pulsen ned, så var vi i gang igjen. Her møtte jeg løypas bratteste og lengste bakke. Monsterbakken som alle snakket om. Jeg krabbet opp og det føltes ut som om jeg holdt på å bestige Mount Everest. Her merket jeg at beina ble betydelig tyngre. Endelig endelig nådde vi toppen av bakken. Etter en lynrask pause, løp vi videre. Og etter 10 meter bortover, tok krampa meg. Krampa satt seg i begge beina og det gjorde helt sykt vondt! Jeg sa til meg selv «drikk vann, masse vann, drikk vann». Etter litt syting, selvmedlidenhet og auing, kom jeg meg i gang igjen. Men så kom krampa tilbake etter 50 meter. Jeg vurderte å bryte. Jeg kunne jo ikke fortsette med denne krampa som kom og gikk hver 50.meter. Eller, JO, for krampe er ikke en skade! Plutselig tenkte jeg på Andeas Gossner (som forøvrig løp Keys100 samme dag som Ecotrail Oslo- sjekk ut her https://www.runnersworld.no/artikler/161-kilometer-i-40-varmegrader.htm) og det han sa til meg da jeg fikk krampe etter 17 km på mitt aller første løp, Købehavn halvmaraton 2016. «GÅ, hold beina gående, ta korte skritt og det vil gå over!». Jeg gjorde nøyaktig det han sa. Jeg gikk sakte og korte korte skritt bortover. Krampa forsvant.

Teksten fortsetter under bildet

Løypa vekslet mellom terreng/skogsti og grusvei og asfalt. Skogen var frodig og grønn.

Kort tid etterpå kom det skogsti igjen. Jeg startet å løpe veldig forsiktig og rolig. Fant etterhvert ut at det var smertefritt å løpe i skogen, på røttene, på mykt underlag, men så fort beina traff asfalt og grus kom smertene/krampene tilbake. Det var oppløftende, samtidig demotiverende fordi jeg visste at de siste 10 km før mål bestod av bare asfalt og grus. Da klokka plinget 24 km, ropte jeg DISTANSEPERSING! For en deilig følelse midt inni skogen der. Feiret med en halv Toppris – DIGG.

Langs Lysakerelven innså jeg at løpestilen ikke var så elegant lenger. Leggene var stive og anklene var slitne og jeg hadde innsett at banketten kom til å ryke. Kampen mot kilometerene var for alvor i gang. Jeg kjempet like mye mot hodet mitt som mot kroppen min. Ved passering 40 km (ifølge klokka mi) var jeg fullstendig utmattet. Jeg var så svimmel og hadde hodepine, og løpestilen min så mer og mer ut som kappgang.

Ved den aller aller siste drikkestasjonen spurte jeg hvor langt var det igjen til mål. Jenta svarte «litt over 8 km igjen!». På dette tidspunktet var dette budskapet verre enn alt annet. ÅTTE KILOMETER IGJEN? Klokka mi viste 40 km! Det var en helt forferdelig tanke som var langt mer demotiverende enn mine tunge og slitne bein. Hvert eneste skritt gjorde vondt. Hver eneste pust var tungt. Jeg var uggen og totalt utslitt. Troen på at jeg skulle klare dette forsvant helt. Etter den ekstra bonusrunden på Bygdøy, ropte jeg til Jeanette: «løp videre, jeg kommer etter». Hun så bekymret ut og sa «er du sikker?». Meg: «Jeg lover, skal i mål, løp videre du». Da jeg så ryggen hennes forsvant mer og mer, knakk jeg helt sammen. Klumpen i halsen ble bare større og større, tilslutt ble jeg stående å gråte. Et turist par stoppet og spurte hvordan det gikk med meg, jeg sa «Jeg har det OK». Så oppdaget jeg at jeg svarte på norsk og ikke på engelsk, og måtte le litt for meg selv. Jeg gråt fordi jeg hadde det så vondt pga utmattelse. Jeg gråt fordi det gjorde vondt der det kan gjøre vondt i kroppen. Jeg gråt fordi jeg var redd for å måtte bryte. Jeg gråt fordi jeg tenkte at jeg snart var ferdig. Jeg gråt fordi jeg ikke visste helt hvorfor jeg sto der og gråt. Jeg gråt fordi følelsene mine og kroppen min var helt ute av kontroll. Jeg gikk og gråt mens jeg spiste den siste delen av Topprisen min. Plutselig dukket navnet Janicke Bråthe (en av SkiLøperne) opp i hodet mitt da jeg så ei dame løp forbi meg. Janicke løp Bosten maraton for en måned siden med en skadet rygg og gjennomførte løpet med vanvittig bra tid. For en maskin! Mitt forbilde og min inspirasjonskilde. Når Janicke klarte å fullføre et løp selv om hun var skadet, kunne ikke jeg som var «FRISK» gi opp nå! Les om hennes løp her http://www.lettbent.com/2017/04/boston-marathon-2017-og-den-lange.html?m=1

Den korte gå- og tenkepausen hadde gitt meg fornyet tro på at jeg skulle klare å fullføre og jeg stavret avgårde i bestemorsstil. Da jeg kom til Akerbrygge trodde jeg målet var rett rundt hjørnet, men neida det var enda et godt stykke til. Nå ville jeg seriøst bare blåse i hele dritten og bare ta en taxi til målområdet. Jeg innså at kroppen min verken var skapt for terrengløp eller lange distanser. Så dukket det opp en fyr som ropte, «du er snart fremme, bare en km igjen, dette klarer du». BARE EN KILOMETER IGJEN TIL MÅL?! Det er jo INGENTING, når du har gått 4,7 mil! Det er like langt til skolen der dattera går på, tur/retur. Eneste drivkraften jeg hadde var å tenke på MÅLET! Drit i medalje og t-skjorta. Jeg vil bli ferdig, jeg vil ligge rett ut! Jeg gikk og løp og om hverandre. Så hørte jeg skikkelig høy musikk i nærheten. Skuffelsen var stor da jeg oppdaget at det var musikk fra et spisested. Og ENDELIG kunne jeg se målområdet foran meg. Fortsatt langt unna, men jeg kunne se folkemengden og byggverket der borte. Jeg krabbet forbi rundkjøringer og lyskryss. Så hørte jeg «Anna Anna Anna!». Det var løpevennene mine som ropte navnet mitt. Bare få meter igjen nå, så jeg forsøkte å rette opp ryggen i tilfellet noen skulle ta bilder, men hadde null sjans. Nå løp jeg som en ekte LØPEOLDEMOR! To meter igjen. Kjente allerede den deilige lykkefølelsen som strømmet gjennom hele kroppen min og i det jeg krysset målstreken fikk jeg krampe i høyre leggen, IGJEN!». Det gjorde forferdelig vondt men samtidig gjorde det helt sykt fantastisk godt fordi jeg endelig var ferdig! Mens tårene rant gikk jeg frem og tilbake for å dempe ned krampa før jeg gikk og hentet medaljen og t-skjorta (som står 80 km på).

JEG KLARTE DET!!! Det ble distansepersing, maratondebut og ultradebut! Alt på en gang!

Den offisielle tiden ble 7 timer og 8 minutter. Og gjett om hvem som kom på andre plass i min klasse? JEG, altså, andre plass på bunnen, haha. Men er det så nøye? NEI!

Tom for energi. Måtte tvinge meg frem et falskt smil.

 

Etter løpet:

Bankett ble avlyst, og jeg ble utrolig glad for det. Her trykkes det til kjære og kjente for harde livet.

Gjett hvem som hadde med seg verdens største kopp(bolle) på årets Ecotrail? Fikk mer enn nok suppe i alle fall.

Ecotrail 45 km var en virkelig stor påkjenning. Fra å få hold/sting til krampe, fra smerte i lårene til smerte i hoftene. Fra å være helt gira til å være så deprimert. Og på toppen av det hele, var jeg både tissetrengt og fisetrengt og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Hadde ikke lyst til å tisse i skogen fordi jeg var redd for maur og hoggormer. Flere ganger lurte jeg på om hva folk egentlig gjorde av seg all den luften i magen. Kan noen svare meg på dette? Haha.

Takk til Ecotrail for arrangementet. Det var mange som ble misfornøyde av de samme grunnene i år. Det er bedre å lære av en feil enn å gjenta den, så det er bare å ta imot kritikk med et smil. Det er litt sånn som når jeg bestiller sushi så forventer jeg å få sushi, ikke stekt ris med fisk. Da er det lov å være skuffet.

Dette løpet har virkelig satt sine spor. Og ifølge klokka mi forbrant jeg 2800 kalorier. På to av tærne hadde jeg fått vannblemmer. Leggene var mørbanka. Hoftene var stive. Og skuldrene var tunge. Dagen etter kunne jeg ikke gå. Jeg har aldri vært så støl i legger, lår, hofter og skuldre og rygg noengang. Min første restitusjonstur ble gjennomført fem dager etter Ecotrail. Jeg løp 4 kilometer og jeg brukte 36 minutter. Jeg ble stoppet av en traktor og sjåføren spurte om det gikk bra med meg. Oldemor i kappgangstil skapte uro på bygda…hahaha. Som jeg gleder meg til å trene normalt igjen!

Og vet dere hva? Bare for å være skikkelig gal skal jeg om nøyaktig en måned løpe Romeriksåsen på langs. Det er 50 km terrengløp. Ønsk meg god bedring på forskudd 🙂

-Anna

Ukategorisert

Råskinnet



Det viktigste er ikke å vinne, men å tape med stil.


Bildet over er hentet fra Kondis.no.

Jeg har allerede lagt ut bilder og kort oppsummering fra lørdagens løp, på Instagram, Facebook og TwitterHer kommer en mer detaljert oppsummering av min erfaring og opplevelse i Råskinnet. Til de som ikke har hørt om løpet finner dere mer info her http://ready.no/Hjem.html

Da var dagen kommet. Jeg har gruet meg til denne dagen helt siden november da jeg fikk vite at Råskinnet var et av de 7 løpene i Runner´s World Challenge 2017. Les også: https://www.runnersworld.no/blogs/anna/team-runner-s-world-challenge-2017.htm

Natt til lørdag drømte om at jeg ble angrepet og kvalt av masse blodigler. Jeg var redd og fikk panikk. Jeg bråvåknet og så at 6-åringen lå med det ene beinet over halsen min. Litt ubehagelig samtidig som jeg var lettet over at det bare var en drøm, likevel ble jeg ekstra nervøs. For i tillegg til å grue meg til å løpe i gjørme og gå i vann, ble jeg også utrolig redd for å bli «angrepet» av lange ekle slimete dyr. Jeg sleit med å få sove igjen, lå bare og grublet til klokken bikket over 09. Da stod jeg opp og lagde meg frokost. Plutselig løp tiden fra meg så jeg skyndte meg avgårde. Kjørte først til Tveita for å parkere bilen der, deretter tok jeg t-banen til Sognsvann. På vei inn mot sentrum innså jeg at jeg ikke hadde sjanse til å hente ut startnummeret på Sognsvann før kl.12:55. Pulsen ble bare høyere og høyere. Hadde ikke trengt å oppleve dette nå! Jeg var helt desperat på å få hjelp fra andre til å hente ut startnummeret for meg. Sendte tilslutt en melding til arrangøren og fortalte at jeg var forsinket. Fikk beskjed om å gå til Bjørnar for å hente nummeret innen kl.13. Da jeg satt på t-banen var jeg innom tanken på å bare drite i hele løpet. «kanskje det er ment at jeg ikke skal løpe?» og «kanskje dette er forvarselet om at noe dramatisk kommer til å skje?». Forbanna tullete overtroisk asiatisk tankegang når ting ikke går som planlagt! Det var egentlig en gylden mulighet å trekke meg nå, men stoltheten min tillot meg ikke å gjøre det. Det blir løping uansett med eller uten startnummer. Og vet dere hva? Jeg kom frem kl. 13:05, likevel fikk jeg utlevert startnummeret mitt. Tusen takk til Bjørnar og Råskinnet! Dette kaller jeg tipp topp service.

Startnummeret på plass, Joho! 

Så var tiden inne for de vanlige rutinene. Dotur og oppvarming. Dokøen var kjempe lang, så jeg varmet opp med en annen deltaker mens vi ventet på vår tur. Jeg tittet på klokka, 5 minutter til puljen min startet. Det var like før jeg tisset på meg pga stress. Takket være snille og omtenksomme folk som stod fremst, fikk jeg gått foran dem i køen. Ut av doen med skjørtet på skeive løp jeg rett til startfeltet. PANG! Sa det. «Endelig, kan jeg senke ned skuldrene og kose meg med en liten skogstur» tenkte jeg. Det tok ikke lang tid før ting ble snudd helt opp ned. «Kose meg»? Det var F*** meg noe helt annet enn å kose seg! Først gjørmebad etter ca 500 m, rett etterpå kom den såkalte koseturen i iskaldt vann. Føttene mine skreik etter å komme opp på land. Herregud som jeg frøs. Kroppen skalv og hodet ristet. Resten av turen vekslet det mellom smale skogstier med røtter og stein, gjørme og ujevnheter, og vann som gikk helt til brystet/halsen. Det var kupert, det var glatt, det var bratt, det var kaldt, det var gjørmete, det var tøft, det var tungt. Men jeg kom meg i mål, etter KUN 1 time og 35 minutter! Jeg undervurderte løypa, noe så sinnsykt. I forkant av løpet hadde jeg bestemt meg for å løpe mitt eget tempo, men når jeg registrerte at en etter en løp forbi meg hvert eneste sekund, kjente jeg at konkurranseinstinktet mitt ble vekket til live igjen. Kosetur, ble til jagetur. For en som ikke er vant med å løpe i terrenget, ble underlaget for tøft. På en av de bratteste nedoverbakkene, klarte jeg å miste balansen. Dette resulterte til at venstre foten min sklei på det glatte underlaget, og vips,  gikk den gamle danserinna nesten ned i spagaten. Dessverre pådro jeg meg en liten strekk i hofteleddsbøyeren (eller hva det no heter). Etter «ballettoppvisningen» tok jeg det helt med ro. Smerten var verst når jeg løftet opp det venstre beinet i motbakker. På et tidspunkt var jeg langt nede. Lei meg og sint. Lei meg fordi jeg var uforsiktig og ble skadet. Jeg var redd for at skaden skulle ødelegge treningsplanene mine i ettertid. Sint fordi jeg ikke fulgte planen min om å kjøre mitt eget løp. Nå må jeg bare ta tiden til hjelp og se hva naprapaten sier på onsdag.

Kalle føtter 

Gledestårer selv om det ikke synes på bildet

Selv om det var et beintøft løp, så smilte jeg faktisk opptil flere ganger i løpet av turen. Den ene gangen var da jeg vinglet i vannet, støttet jeg meg til en skulder foran meg. Han snudde seg og så på meg med litt forvirrende blikk. Jeg klarte ikke å la være å le av meg selv mens jeg forsøkte å si beklager. Han sa «det går fint». Rett etterpå tok jeg på skulderen hans igjen og sa «ikke gå!». Haha. Jeg smilte også til kameramennene! Jeg fikk så mange hyggelige og oppmuntrende kommentarer underveis som jeg virkelig setter så utrolig stor pris på. «går det bra med deg?», «du er superflink!», «kom igjen, snart er du i mål», «så nydelig skjørt du har» osv. Tusen hjertelig takk til dere!

Oppsummering: «En gang Råskinn, alltid Råskinn» – Dette betyr at jeg aldri kommer til å løpe Råskinnet igjen. Det var et tøft og kult løp, men det samsvarer ikke med mine langsiktige mål. Løpet ga meg mange vonde og tøffe, men også gode opplevelser. Til tross for at jeg ble skadet er jeg glad for at jeg har blitt en erfaring rikere. En erfaring som jeg tror jeg har behov for å ta med meg videre. Når sant skal sies foretrekker jeg heller å løpe 100 km på asfalt fremfor å løpe Råskinnet. Det er nettopp fordi kroppen min ikke er skapt for et slikt løp med så tøft underlag. Jeg er for pinglete og for jålete, rett og slett! Før jeg løp dette løpet gruet jeg meg til Ecotrail Oslo 45 km og Romeriksåsen på Langs 50 km, nå GLEDER jeg meg til begge løpene! Jeg vil gjerne gi stor ros til de som løp på lørdag og de som har løpt flere ganger tidligere, dere er Råskinn alle sammen! Bøyer meg i gjørmen og i vannet og i røttene for dere!

Takk til Runner´s World som utfordret meg til dette. Det er så fantastisk herlig å kjenne på den enorme følelsen av stolthet da løpet var over. Stolt over at jeg turde å møte en slik utfordring og turde å strekke grensene mine så langt som jeg gjorde denne gangen. Tårene rant da jeg passerte målstreken, det var ikke pga smerten i låret, men fordi jeg ble glad for at marerittet mitt var over!

Det ble ingen pallplass på meg, noe jeg syntes var veeeeldig rart, men ifølge Kondis.no vant jeg prisen for årets fineste løpeskjørt! Den kan jeg leve lenge på.

Mitt neste løp med RWC er Sommernattsløpet 17. juni. Håper vi sees! For mer info om løpet trykk på linken https://www.sommernattslopet.no

Nesten Pallplass! 

Sånn, ferdigskiftet og klar for hjemreisen. Det gikk opp for meg i etterkant hvorfor folk så litt «søtt» på meg på banen mellom Sognsvann og Tveita. Fordi jeg så ut som askepott: Liten, møkkete, og litt søt, ikke sant?

Askepott for en dag.


Tips til de som skal løpe Råskinnet for aller første gang neste år:

  1. Knyt skolissene hardt, helst dobbelt så du ikke mister skoene i gjørma.
  2. Krabb i oppoverbakke så slipper du å vingle og bruke så mye krefter.
  3. Ta heller omvei enn å gå rett uti gjørma, gjerne to meter fra løypa.
  4. Finn en sterk skulder å støtte deg til når du går i gjørma, og later som ingenting.
  5. Sett deg ned på rumpa og ak ned der det er bratt nedoverbakke, da slipper du å skli og å få strekk i låret.
  6. Hold tauet hardt og pass på glatte steiner i vannet, med dette unngår du en kald dukkert i møkkavann.
  7. Smil og rett opp ryggen når du ser kameramannen.
  8. Ta med ekstra bæreposer for å ha skitne og våte klær og sko oppi.
  9. Ikke skyll av deg møkk før du forlater «åstedet», du vil garantert føle deg som askepott/Tarzan og få «gode» blikk på banen.
  10. Aldri undervurder et løp, sjokket blir stort når du møter virkeligheten.

Lykke til, vi sees ikke neste år! Da løper jeg mest sannsynlig BCM.

En gang Råskinn, alltid Råskinn.

-Anna

Treningsverktøy



Det sies at «alt er mulig hvis man vil det sterkt nok» og at «ALLE verdensmestere har vært nybegynnere en gang». 

Til tross for å ha vært gressenke og alene med en 6-åring, klarte jeg likevel å gjennomføre seks treningsøkter denne uken. Dagene har vært hektiske med både levering og henting på skolen. I tillegg kom transport til ballett og turning, og minst middagslaging og oppfølging av hjemmelekser. Men hele seks økter, hvordan fikk jeg til det? Jeg måtte hele tiden være i forkant og være kreativ i forhold til å få klemt inn litt trening hver dag. Jeg trente mens ungen var på ballett, på turning, på besøk hos klassevenninne, ute og hoppet på trampolinen med venner. Jeg trente fremfor å vaske klær, fremfor å ta oppvasken, fremfor å vaske gulvet, fremfor å brette klær – Oppskrift for en bedre prioritering finnes ikke.

(Teksten fortsetter under bildet)

Bildet over er hentet fra Strava. Slik så treningsuken min ut. Som dere ser fikk jeg løpt 70 km fordelt på idrettsbane og asfalt. Jeg har hittil i år løpt 780 km og ligger derfor godt an med tanke på årets mål som er 2017 km. Klapper meg selv hardt på skulderen og smiler superbredt for min egen innsats og viljestyrke. Det må vel være lov? Åh joda.

(Teksten fortsetter under bildet)

De fleste vet at jeg følger et løpeprogram, så slavisk jeg overhodet kan. Programmet er spesialtilpasset formen min og ukene mine. Det er utarbeidet av en svært dyktig ultraløper som heter Andreas Gossner. Dere kan bli bedre kjent med han gjennom bloggen hans her www.andreasgossner.comØnsker du å komme i løpeform eller ønsker du å komme over «løpeskrekken», ta kontakt med Andreas så skal han nok få deg til å bli like forelsket i løping som jeg er.

Jeg har fulgt løpeprogram helt siden jeg begynte å løpe. For meg som ikke har så mye peiling eller kunnskap om løping, passer et løpeprogram helt ypperlig. Det er mitt aller beste treningsverktøy og den aller beste motivasjonsfaktoren. Jeg må ha klare og faste planer som jeg kan forholde meg til. Hadde det vært helt opp til meg ville jeg sikkert bare løpe 10-15 km rolig hver dag og droppet alle intervalløktene. I en travel hverdag er det ofte slik at det du planlegger og har faste opplegg på, blir enklere å få gjennomført. Det som ikke ligger i planene, blir fort satt til side og utsatt på ubestemt tid. Det er lett for meg å si «får ta det i morgen». Dere kan tenke dere hvor «ryddig» det har vært hjemme hos meg den siste uken. Som alt annet (bortsett fra husarbeid) er det alltid lurt å legge en plan for hvordan jeg utnytter tiden. Jeg har nevnt i tidligere innlegg om Målsetting, med et målrettet arbeid vil du oppleve fremgang, du vil føle overskudd i hverdagen, og du blir motivert til å fortsette å trene.

Ukens oppsummering:

Mandag: Startet uken med en sykkeltur på 11 km etterfulgt av en beintøff intervalløkt. Langintervaller: 2 X 4km – 2 min pause – fart 5:15m/km. Beina var lette og fine så jeg satt opp farten litt. Snittfart på intervallene var på 4:50m/km. Det er helt sykt raskt til å være lille meg med mine korte trege bein. Det som er deilig etter en slik økt, eller etter alle øktene mine er å drikke et stort glass med O´boy! Namnam!

Tirsdag: Hviledag

Onsdag: Nok en helvetes økt (sorry språket men det var helt jævlig). Økten ble gjennomført på idrettsbanen sammen ei venninne fra SkiLøperne. 3 X 3km – fart 4:45-5:00m/km. Tunge og stive bein den siste runden, men jeg er utrolig glad for at jeg klarte å fullføre økten med godt resultat. Jeg hater sånne økter. De får meg til å tenke negative tanker, som: «dette klarer jeg aldri», «nå må jeg stoppe», «hvorfor gjør jeg dette», «jeg får ikke puste». Samtidig gir de meg også positive tanker. «kom igjen, du kommer til løpe fra mannen din», «du kommer til å perse på 5 km igjen!», «du skal få TO glass O´boy hvis du klarer dette!», «verdensmestere har vært nybegynnere en gang!». Det er helt utrolig hva hodet er i stand til å gjøre når du er så tom og sliten og beina er blytunge. Når du trekker pusten hardt inn, en gang, to ganger, prøver å overse de negative tankene, prøver å fokusere på positive ting, kommer selvtilliten tilbake. Plutselig har du stor tro på deg selv igjen og er villig til å presse deg selv enda hardere. Hat og elsk! Jeg hater mens det pågår, men elsker når økten er over. Hat fordi det gjør vondt overalt, og elsk fordi jeg føler at jeg duger og mestrer noe nytt, tungt og utfordrende.

Torsdag: Rolig 10 km – fart 6:21m/km.

Fredag: Rolig 10 km – fart 6:10m/km.

Lørdag: Langtur. Ja, etter min definisjon er alt over 14 km regnes som langtur. Programmet sa 14 km, men pga ukjent segment endte jeg opp med 18 km i vind og kulde. Utfordringen var den sterke vinden som gjorde at kroppen min ble aldri varm. Takker meg selv som kledde meg som om jeg var på Kypros i slutten av juli. Shorts og t-skjorte i 4 varmegrader?! Det er jo helt crazymaddafakka!

Teksten fortsetter under bildet

Søndag: Valgfri økt 10km. Når det står valgfri, leser jeg «ikke hviledag, kom deg ut!». Å avslutte uken med denne økten var virkelig godt for hodet og kroppen. Når du egentlig trodde beina var slitne etter 5 økter, så leverte de mer enn forventet, DET er motiverende og lykke!

Hvordan har uken din vært?

PS. Husk å klappe deg selv på skulderen for den innsatsen du har gjort hver eneste dag. Enten du har gått, løpt sakte eller løp korte turer er det uansett bedre enn ingenting.

Ha en strålende uke videre alle sammen!

-Anna

Ukategorisert