Transvulcania – oppdrag gjennomført!


For en drøy uke siden reiste jeg til La Palma for å løpe ultraløpet Transvulcania 74.33 km, 4350 høydemeter opp og 4057 høydemeter ned. Dette var årets virkelige A-løp for meg og første gangen jeg skulle prøve meg på en distanse over 45km. Og si at jeg var spent var heller en underdrivelse.

Reisen til La Palma inkluderte en natt på flyplassen. Men det er ikke første gangen jeg har en litt utfordrende reiserute. Med sovepose, øyemaske og øreplugger fikk jeg i det minste noen timers god hvile. Det vil si på en benk i avgangshallen med bagen min som pute og sekken rundt beina for å våkne om noen skulle prøve seg på å rappe noe. Jeg var glad jeg hadde mulighet for tre gode netter i hotellseng for å lade opp før løpet etter denne natten.

Klar for en natt på flyplassen

Dagene før løpet benyttet jeg til sightseeing. Det ble et besøk på Roque de los Muchachos, høyeste punkt på øya, en tur til de naturlige bassengene i Barlevento og en rusletur i Los Tilos skogen. Jeg fikk reist til Tazacorte og fikk med meg mye av VK konkurransen som gikk på torsdagen. Og det ble tid et par små treningsturer for å holde beina i gang.

Selve ultraløpet startet kl 06:00, bussen gikk fra hotellet kl 04:00. Dette innebar at jeg stod opp kl 03:00 for å rekke frokost før avreise. Stummende mørkt, stjerneklart og nesten ikke vind var dette en ganske spesiell opplevelse for en førstereis ultraløper (da teller jeg ikke med de 44-45k løpene jeg har gjennomført). På hotellet dagen før hadde jeg møtt noen andre norske/spanske/svenske og jeg kan si det føltes veldig godt å ha noen ‘kjentfolk’ å stå sammen på start (tusen takk for hyggelig selskap Katarina, Cecilie, Johan og Alejandro!).

Kl 06:00 akkompagnert av AC/DC satte vi av gårde. Jeg visste det var viktig å holde meg langt frem de første 300 meterne før stien smalnet og det ble en naturlig trafikkork. Dette resulterte i et tryn i knuffingen rett etter start men heldigvis ikke verre enn et sår på kneet. Så var det opp-opp-opp, nærmere 2000 høydemeter på de første 18 kilometrene. Ja det var tøft, men med startnummer på magen, en soloppgang underveis og et helt unikt landskap fikk jeg ekstra krefter. Tidsmessig lå jeg fint an i forhold til hva jeg hadde estimert jeg burde klare å komme i mål på. Den neste milen var det flatere og mer nedover før jeg etter 31km startet på klatringen opp mot Roque de los Muchachos. Jeg synes at jeg kunne merke høyden når jeg kom opp over 2000m men etter en liten stund fikk jeg beina i gir og merket at jeg holdt et høyere tempo en mange rundt meg. Det ble mye ‘pardon’ (unnskyld) og ‘paso’ (jeg passerer), men heller det enn å bli holdt igjen.

Løpere klare til start Foto: CanoFotoSports

Etter 52km og på øyas høyeste punkt Roque de los Muchachos. Ekstra energi påfyll (pasta fristet lite men det fantes heldigvis mer å velge imellom) før det gikk nedover. Nedover gikk det, på flere måter. Jeg skulle fra 2420 m til 0m over 17 km men i det jeg begav meg ut fra kontrollpunktet skylte en fryktelig kvalme innover. Usikker på om det det var høyden, for mye gel, for mye mat på matstasjonen eller rett og slett det at jeg hadde vært ute såpass lenge.

Sakte men sikkert, på utfordrende sti, jobbet jeg meg nedover til Tazacorte. Herifra gjenstod det 5 km og 350 høydemeter opp til mål. En fantastisk følelse av å skulle klare det men jeg var ikke klar for å ta det rolig for det. Jeg hadde passert en jente på veien ned og jeg var redd hun skulle ta meg igjen den siste biten. I tillegg så jeg at jeg stadig tok innpå en annen som lå foran meg mens jeg jobbet meg den siste biten mot mål. Jeg klarte å mobilisere krefter til å komme meg forbi ca 1 km før mål men på oppløpet så jeg at hun gav det siste hun hadde for å komme før meg i mål.

Glede underveis Foto: CanoFotoSports/Transvulcania

Denne gangen var jeg ikke klar for å gi fra meg plasseringen slik jeg hadde gjort under Transgrancanaria Marathon. Jeg klarte å samle det siste jeg hadde og spurtet mot klokka som viste 11h:59min (ok det føltes ut som jeg spurtet, men i virkeligheten gikk det nok ikke så fort). Det viktigste var at jeg kom forbi, tiden ble 11:59:29. Jeg er en ultraløper! Med 31 plass blant damene etter å ha stått på startstreken med så mange høyt rangerte løpere var dette virkelig stort for meg!

Kroppen føles bedre enn jeg hadde forventet etter et slikt løp. Selv med en infeksjon i såret på kneet, noen gnagsår på kroppen og litt ruskete form. Jeg vet at nå må jeg hvile, jeg skal ikke pushe på før kroppen er klar igjen. Inni meg har jeg virkelig fått tent en lyst til å løpe mer og brattere, trene godt og bli raskere, sterkere. Med strukturert trening med hjelp fra en trener slik som Sondre Amdahl har hjulpet meg føler jeg virkelig at jeg har fått utvikle løpingen det siste halve året. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på jobbingen mot nye mål. En ting er sikkert, det er ikke punktum etter Transvulcania, dette var bare starten. I hodet surrer drømmer om store løp de kommende årene.

Jeg klarte det! Foto: CanoFotoSports/Transvulcania

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om halvmaraton: Tips fra Sondre Nordstad Moen, Jack Waitz og Martin Lager. Sniktitt i treningsdagboka til Grete Waitz + to ulike treningsprogram på halvmara.
  • Angelika Sverdrup om hvordan hun ble en løper.
  • Etappeløping i Costa Rika.
  • Hvordan trene i unntakstilstand: øktforslag og konkrete tips.
  • Marita Stenhaug Johansen bruker løping som våpen i kampen mot MS-monsteret.
  • Kunsten å gå underveis i et langt ultraløp.
  • 7 GPS-klokker.
  • Kunsten å toppe formen riktig.

Bli abonnent


Du kan hvis du vil!


De siste ukene har fokuset vært å få inn de siste gode øktene før Transvulcania. Jeg har bestemt meg for å stå på start og vite at jeg har gjort det jeg har kunnet for å ha et best mulig grunnlag til å gjennomføre denne utfordringen. Men det har ikke bare vært lett. Fjellene jeg har lyst å løpe opp er fortsatt dekt av snø og trening i lavlandet krever mange runder opp og ned samme kolle, eller bakke, mange ganger for å samle høydemeter. Men jeg har ikke gitt opp og det har resultert i en god porsjon mestringsfølelse.

Maks løpeglede i disse omgivelsene

Helgene tilbringer jeg stort sett i Hallingdal og her er det fortsatt en god del snø. For en og en halv uke siden bestemte jeg meg likevel for å forsøke jeg meg på en skikkelig topptur på beina. Kyrkjebønøse i Hemsedal var målet hvor motbakkeløpet ‘Te tøpps’ arrangeres tidlig høst, i år 10 september (5.2 km, +1000m). Jeg skjønte raskt at jeg burde ha startet tidligere. Skaren holdt ikke vekten min og det betydde at jeg bokstavelig talt måtte krabbe/kave meg gjennom en bit i skogen siden jeg ellers gikk igjennom til låret. Lenger opp på snaufjellet var snølaget tynnere og mer bærende så jeg kom meg opp og fikk nyte sol fra skyfri himmel og en fantastisk utsikt.

Takket være at jeg hadde husket gamasjer holdt jeg meg også tørr og varm rundt anklene. Dette synes jeg er fint å løpe med gjennom våren og sommeren hvor man risikerer å løpe i snø. Risikoen ved snøløping er å bli kald og våt rundt anklene noe som igjen gjør at det er lettere å tråkke over når man blir nummen. Så selv om vinteren er på hell kommer jeg å beholde gamasjer på i fjellet en god stund til. I fjor hadde jeg bruk for dem langt ut i juli, inkludert under Hornindal.

Gamasjer – forstatt varm og tørr på bena etter å ha kavet meg igjennom dyp snø lenger ned

Denne helgen stod siste langtur før Transvulcania og mangehøydemeter på treningsplanen. Jeg skulle tilbringe en sjelden helg i Oslo og bestemte meg for å prøve meg på en real utfordring, 14 ganger opp og ned Grefsenkleiva. Utfordringen i dette var faktisk den psykiske biten. Jeg klarer sjelden å holde motivasjonen oppe til å løpe runde på runde og velger stort sett rundturer. Men jeg visste dette var siste langturen og været var strålende når jeg startet ut kl 09:00. På den andre runden min mot toppen møtte jeg til og med på et par rådyr i skibakken noe som gav litt ekstra glede. Jeg tikket av runde etter runde. Etter 7 runder var det tid for litt påfyll fra ‘matstasjonen’, det vil si bilen min som stod parkert med ekstra vann og mat i bunn av skibakken.

Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle gjennomføre dette lille ‘prosjektet’. Jeg overrasket meg selv over å klare å skyve unna tankene om å snike seg til en lengre rundtur i skogen for jeg visste at jeg ikke klarte å få like mye høydemeter i løpet av en sånn runde. Etter å ha tikket inn 14 runder og 2100 høydemeter var jeg rimelig stolt. Skikkelig mestringsfølelse av å gjennomføre noe jeg ikke trodde jeg hadde hode nok til. Den følelsen skal jeg ta med meg til La Palma; jeg kan hvis jeg vil.

Så husk, du kan hvis, du må bare bestemme deg!


#denfølelsen

Næring under langløp


Av og til må man gå på en skikkelig smell (eller flere) for å lære hvordan kroppen fungerer.

Å få i seg nok og riktig væske og næring har til tider vært et stort problem for meg. Mye prøving og feiling. Og når næringen feiler følger det gjerne en særdeles dårlig opplevelse. Jeg hadde lyst å skrive litt om hva jeg har opplevd fungerer for meg.

Min mage er ganske følsom og jeg kan skrive under på at mitt første maraton ikke var noen god opplevelse. Nå var det nok en kombinasjon av årsaker som gjorde at ting gikk skeis i 2010. Alt for tung og fet mat dagen før løpet, nervøsitet før start og litt for mye klær som forverret det hele. Ny i gamet hadde jeg ikke eksperimentert nok med ulike gels før løpet og de jeg valgte viste seg å ikke fungere optimalt for meg. Når magen først begynte å streike klarte jeg ikke få i meg vann en gang og da var den onde sirkelen i gang.

Et lite utvalg av næring som fungerer for meg

Løpet ble en stafett mellom de blå doene som var utplassert for hver mile i New York. Et lite stopp hos røde kors underveis og jeg kom meg i mål på 4 timer og 44 minutter uten at jeg helt skjønner hvordan. Et større under er vel at jeg fortsatte å løpe etter denne opplevelsen. En av årsakene er jeg skjønte at dette ikke var sånn det skulle oppleves å løpe et maraton. Tungt ja, men ikke så forferdelig.

Når det igjen ble anledning til å stille til start under et maraton var dette mye bedre forberedt. Jeg hadde prøvd mye forskjellig energi. Og når jeg stilte til start var dette med porsjonstuber med Nugatti i stedet for gel. Det høres kanskje rart ut men jeg har funnet at denne blandingen av sukker og fett fungerer mye bedre for meg enn gel som stort sett består av rent sukker.

Med ultraløp og lengre tid på beina har jeg fått nye utfordringer med energi. Jeg oppdaget at jeg liker barer og at magen min synes det er greit med fast føde. Jeg har til og med hatt med brødskiver med avokado og spekeskinke på lange rolige treningsturer uten problem. På treningsturen til Gran Canaria gikk jeg likevel på en smell. Magen var ikke problemet denne gangen men rett og slett det at jeg løp meg tom for energi, selv med barer i sekken. Jeg forstod at under lengre turer hvor jeg presser meg selv trenger jeg et jevnt påfyll. Altså mindre energi men oftere.

Det er gøy når energien er på topp

Tilbake igjen tilbake til konseptet med energidrikk og gel altså. Jobben nå har vært å finne noe energidrikk og gel som er snillere for magen og optimalt sammensatt for lengre løp. Jeg har lest mye om energi under langløp, googlet og spurt om råd. Under Transgrancanaria viste det seg at jeg hadde truffet blink. Tailwind pulver som jeg blandet i vannet (i tillegg til at jeg hadde rent vann på en drikkeflaske) og 2 stk Gu gel holdt meg gående i mine 5 timer fra start til mål samt litt appelsin, nøtter og smågodt på to matstasjoner.

Nå sitter jeg her å lurer på hva jeg skal velge før Transvulcania. Jeg skal være ute vesentlig mye lenger enn jeg har vært under et løp tidligere, det kommer til å være varmt og jeg kan ikke ha meg all verdens mat og drikke i sekken. Noe fast og noe flytende. Jeg håper jeg lander på den rette kombinasjonen. Det blir definitivt oppdatering her i etterkant!

Frykten for en ny distanse


Tikk, takk, tikk, takk. Med 6 uker igjen til årets store mål og Transvulcania begynner jeg å få følelsen av dårlig tid. Etter Transgrancanaria 44k hadde jeg en uke uten fokus på løping. Jeg kan skrive under på at det trengtes for lårene mine var rimelig mørbanket av all nedoverløpingen. Uken deretter gjaldt det å få beina i gang igjen men i relativt rolig tempo. Jeg var glad for å kjenne at kroppen føltes ok ut. Det var faktisk nesten sånn at jeg var litt overasket over den energien jeg følte at jeg hadde. Men som jeg skrev i rapporten etter løpet var (og er jeg fortsatt) veldig motivert til å legge inn en god innsats nå den siste tiden før Transvulcania.

Problemet mitt nå er jeg begynner å bli litt stresset over tiden. På påskeaften er det kun 6 uker igjen til det som føles som tidenes utfordring. Nemlig å ta skrittet videre til 76 km. Det er lett å tenke at all treningen jeg har lagt inn i vinter var for å trene mot løpet i mars og at det er først nå jeg begynner å trene mot det STORE målet.

Men jeg vet jo innerst inne at jeg har gjort en god jobb gjennom hele vinteren og at det er dette grunnlaget som kommer til å hjelpe meg å komme i mål på La Palma. Så hvorfor denne frykten for å mislykkes. Jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet at det er realistisk for meg å klare og komme i mål. Det skumle er vel at det er noe nytt, en ny distanse. Jeg vet ikke hvordan følelsen er når jeg har passert 50km. Kommer det til å være vondt? Kommer jeg til å klare å tenke positive tanker og holde meg motivert til mål?

Det begynner å minne om vår

Det er vel det samme uansett hvilken ny distanse man skal prøve seg på. Enten det er første gangen man stiller i en 10km, halvmaraton eller maraton. Det ukjente er ofte skummelt.

Påsken tilbringes på jobb på sjøen. Og når denne artikkelen publiseres er det full fart på mølla som gjelder. Før utreise fikk jeg heldigvis tid til en langtur i skogen. Det er godt å kjenne at våren sakte men sikkert kommer krypende. Fortsatt mye snø i skogen men jeg håper jeg kan finne noen bare stier når jeg er tilbake på land igjen. Det vil hvertfall gjøre treningen enklere disse siste ukene.

Ønsker dere alle en riktig god påske! Håper mange der ute får tid til både langrennsturer, løping og påskekos disse dagene 🙂

I mål med et smil


Så var det klart for årets første konkurranse; Transgrancanaria 44k. Jeg var veldig spent over å skulle teste formen. Ville jeg se resultater av den treningen jeg hadde lagt ned de siste månedene? Hvordan skulle det bli å løpe sammen med flinke løpere fra mange ulike land?

Jeg reiste ned tirsdag kveld slik at jeg hadde tre dager på Gran Canaria før løpet. Jeg visste at jeg ikke kunne trene noe mer nå for å forbedre formen og min trener Sondre Amdahl poengterte at det var viktig at jeg tok det med ro og ladet opp disse siste dagene. Det siste jeg ville risikerer var å ødelegge arbeidet jeg har lagt ned de siste månedene ved å trene for mye.

Derfor ble det tid til både litt sightseeing og feriekontor. Jeg fikk kommet meg opp til Pico de las Nieves. Det var fint å få tid til å nyte utsikten på toppen. Jeg visste jo at det ikke ville bli tid til det under selve løpet.

Tid til sightseeing

På samme hotell som jeg bodde, bodde også Margrethe og Andreas som jeg hadde truffet på treningsturen i Januar. De skulle løpe henholdsvis 82k og 125k. Det hjalp veldig på nervene å treffe kjentfolk og mitt løp ble litt ufarliggjort siden jeg skulle løpe, relativt sett, såpass mye kortere enn dem.

Lørdag morgen startet med en 1,5 times busstur fra Maspelomas til El Garanon hvor starten skulle gå. Smale svingete veier så det gikk som det måtte. Bilsyke folk og spying inne på bussen. Heldigvis for meg blir jeg ikke dårlig i buss for jeg kan ikke tenke meg at det var den beste starten på et løp.

I Garanon var det liv, jeg kom meg på plass ganske langt frem i startfeltet. Jeg hadde fått beskjed at stien smalnet når vi skulle oppover mot Pico de las Nieves så jeg var klar til å gi gass fra start for å ikke bli stående fast i kø.

Løpet i seg selv var ikke mer enn 1200 høydemeter opp men godt over 3000 høydemeter ned på teknisk sti så lårmusklene fikk virkelig kjørt seg. Jeg hadde noen fall som gjorde at jeg nok holdt litt igjen på nedoverløpingen siden jeg ble redd for snuble flere ganger.

Klar til start

Generelt følte jeg meg sterk og fin i formen men jeg visste at siste biten kom til å bli utfordrende. Vanskelig underlag, varmt og en trøtt kropp. Jeg hadde hele tiden prøvd å se for meg å komme smilende over mål så jeg hadde bestemt meg for å ikke la denne siste biten knekke meg. Det var tungt men det gikk. Jeg er også veldig glad for å kjenne at jeg endelig har funnet næring som funker for meg uten å gi magevondt. Dette var nok også en stor del av grunnen til at jeg holdt meg unna de mentalt dypeste dalene.

Med 100 meter igjen til mål ble jeg forbiløpt av en jente. Her kjente at det mangler litt i ‘vinnerskallen’ for jeg klarte ikke å mobilisere krefter til å komme meg forbi igjen. Det ble nok litt å hvile på laurbærene siden jeg allerede visste jeg kom til å komme i mål på en tid jeg selv var fornøyd med.

Totalt endte jeg på en 13 plass blant damene på 44k distansen og en 6 plass i min klasse (30-39 år). Jeg er veldig fornøyd og føler ikke at jeg kunne gjort stort mye annerledes. Det å klare og tåle smerten mot slutten og fyre opp under vinnerinstinktet er nok det som kan forbedres dersom målet er plasseringer.

Transgrancanaria viste seg å være en kjempeopplevelse med en god løpsfølelse og fantastisk natur underveis. Det gav også ekstra energi å treffe på mange hyggelige folk underveis. Folk som gav gass men likevel hadde tid til et smil og noen hyggelige ord underveis.

Nå skal det hviles før jeg tar fatt på treningen mot årets store mål, Transvulcania ultramarathon i mai. Følelsen etter løpet på Gran Canaria har definitivt styrket motivasjonen til å trene videre for å klare å gjennomføre mitt første forsøk på en slik distanse med et smil.

I mål med et smil

Ukategorisert

Økt løpeglede med alternativ trening


Det har blitt mye løping de siste månedene, langt mer enn jeg har pleid å løpe om vinteren. Det har vært mye kalde fingre, frossent vann og snødekte veien så jeg må innrømme at jeg savner bare stier innimellom. For oss som bor i Norge, gjør vinteren at de endeløse stiene på fjellet og i skogen ikke er like tilgjengelige som om sommeren. Men vinteren gir også muligheter til fin-fin alternativ trening med langrenn og topptur og muligheter til å bruke sommerens velkjente stier på en ny måte.

Skiglede for økt løpeglede!

Jeg personlig foretrekker å gå på topptur fremfor langrenn og prøver å få til en del turer gjennom vinteren. Tidligere (og fortsatt) bare fordi jeg rett og slett trives på fjellet, ute på tur med gode venner og med muligheter for fin skikjøring. Med det fokuset jeg har løping i år har jeg i tillegg blitt bevisst på at topptur kan være en fin måte å få inn trening uten å belaste kroppen på den måten som løping gjør. Vinn-vinn der altså ? ute på fjellet, nyte vinteraktiviteter OG samtidig få inn alternativ trening til langturene.

Topptur er kanskje ikke noe man starter med kun som alternativtrening til løpingen. Det krever tross alt en del utstyr og kunnskap om fjell og skredfare. For en som ikke er så fjellvant går det selvsagt an å ta turen opp og ned i det lokale skianlegget. De som på den andre siden har lyst å ta den helt ut og har fjell lett tilgjengelig kan man jo gjøre som flere velkjente ultraløpere og drive med skibestigning gjennom vinteren. Med superlett utstyr gir det mulighet å få inn mange kilometer og høydemeter på relativt kort tid. Det er en grunn til at dette også kalles skiløping.

Ut på tur med fine folk.

Sist helg var jeg på besøk hos en god venninne i Sognadal og fikk endelig luftet toppturskiene for første gang denne sesongen. Det var glede på mange måter. Glede i godt selskap, glede over å være ute på fjellet og glede over at dette faktisk kan være en form for trening til ultraløp. Mindre ensformig belastning på kroppen reduserer risiko for skade og litt ny stimuli øker også løpegleden for min del. Jeg blir gjerne blir litt tung i beina etter flere toppturer på samme måte som ved styrketrening. Men jeg har lært meg at dette ikke er noen fare. Et par kortere raske turer i løpeskoene så er beina tilbake og disse turene gir meg så mye mer enn det det tar.

Det er vinterferie tid i disse dager så enten det er topptur eller langrenn det er snakk om ? min anbefaling er å få til en tur eller tre på ski. Enten det er oppover eller bortover. Det gjør godt for kropp og hode og så er det kanskje ekstra stas å finne frem løpeskoene igjen!

Ukategorisert