Toughest Family innfrir!


Hei alle sammen!

På tide å få litt liv i denne bloggen igjen. Det har vært stille fra meg leng nå, men det har rett og slett vært så travelt. I tillegg vet jeg rett og slett ikke helt hvor veien går i 2018…hinderløp blir det, masse av. Men med fokus på jentene mine dette året. I år har jeg vært tidenes meste egoistiske, gjort alt jeg har lyst på, reist overalt – så neste år er det jentene som skal få ha det gøy.

 

Og som en liten forsmak på 2018 dro vi til Gøteborg i helgen, jeg for å være med på Toughestfinalen og øve på hinder, og jentene for å løpe Family-løpet til Toughest. Jeg husker ikke om de hadde noe familieløp ifjor, men i år har det vært noen, og endelig fikk vi mulighet til å teste det ut. Frem til nå er det Spartan som har imponert meg mest med alle hinder laget i miniatyrutgaver, men jeg må si at Toughest innfridde til de grader! Jeg var litt skeptisk da jeg leste at jentene bl a skulle gjennom Dragonsback og spinning wheels. Javel, hvordan skulle det gå til?? Riktignok må en voksen være med, så de forventer vel kanskje at vi skal bære de gjennom noen hindre?

Men neida…for et opplegg! Ikke bare fikk barna lov til å teste alle de samme hindrene som vi voksne (nesten), men alle hindrene var modifisert! De var enten forkortet, senket ned eller satt nærmere hverandre for at barna skulle ha 100% mulighet til å gjennomføre alene. Ja til og med rampen hadde de hengt et klatrenett utfor så alle kom opp.

Kjempegøy, lille Nora min ville absolutt teste trampolinen, og siden den var satt ned på laveste hakket på hoppetårnet var hun ikke vond å be da hun sto og så ned i gjørmevannet.

Herregud så gøy vi hadde det, armbånd fikk vi, grønne, store til voksne og små til barn – og ALLE fikk medaljer, samme som de voksne seff – men med grønne familiebånd!

Toughest – tusen takk skal dere ha – og vi sees i 2018!

KlemMari

Ps…imorgen stikker vi til OCRWC i Canada! Hvis dere har lyst til å følge oss er vi på instagram hele uken @ocrqueen 😉 Skal også prøve å oppdatere dere litt gjennom ocrnorway-bloggen

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 konkurransesko.
  • Sprinter Pernille Lund gir deg et spenstprogram og kloke betraktninger om livslang løping.
  • Løpere i nord: Yngvild Kaspersen om hva som setter løpingen i perspektiv.
  • Hvordan velge riktige løpesko?
  • Mila: en rekke gode økter som booster farten og formen.
  • Wien Marathon: Hva bør du gjøre og hvor bør du spise – etter løpet?
  • Antioksidanter – venn eller fiende?
  • Sub 3 på maraton – det trenger ikke være så vanskelig.

Bli abonnent


Vil jeg erobre Skottland?


Hei alle sammen!

Da stikker the Weiders på tur igjen. Denne gangen hele familien og vi har litt av noen planer. Jentene skal atter engang gjøre seg fortjent til sine oransje medaljer på Spartan race kids race…selvom jeg må innrømme høyt og tydelig at det klør i fingrene etter å heller melde de på sprinten. Det hadde vært en så utrolig rå opplevelse å få gjøre sammen med dem. Men jeg vet jo inderlig godt at det er endel hinder der de ikke vil kunne klare av fysiske årsaker…bucket carry er umulig for de i endel år til fremover (den er jo nesten umulig for meg…), i tillegg er monkeybaren skikkelig kødden (langt mellom barene og tykke stenger)…og det er mye tung bæring. Men det som er så flott med Spartan race sitt barne løp er at det er så himla godt tilrettelagt for barn, så det er på ingen måte synd på de. Hvis du har lyst til å lese mitt innlegg for Spartan race om barneløpet deres finner du det HER!

Men…mor og far skal gjennom adskillig verre ting…ja nå er jeg ikke bekymret for Supermann i det hele tatt. Han har vel nå gjort noe av det råeste av det råe hinderløpsporten kan tilby med Ironviking ifjor høst og The ultimate Sufferingrace iår. Begge løpene var ultraløp med distanse på ca 45 km…og med tidslimit han acet med god margin på begge løpene. Sistnevnte sendte han direkte til både EM og VM så det er rått!

Men jeg derimot…har ikke satt min fot over 30 km…dvs JEG SKAL FÅ KJØRT MEG! Ultrabeast er målet denne helgen. Skottland, Edinburgh, The Nine Mile farm, 42 km +, ca 80 hinder og 3000 høydemeter. I regn!!! Pokkers yr.no melder om regn hele dagen, og om jeg gruet meg før, så gruer jeg meg enda mer nå. Regn + tekniske metallhinder = Fail og 30 burpees. Kommer til å bli maaaaange burpees kan jeg informere om. Men det er viktig for meg å klare løpet. Jeg må fullføre første runden på 7 timer og neste innen 8. Vi har totalt 15 timer på oss før cut-off…ifjor brukte jeg ca 4.12 på første runden…så målet mitt er egentlig under 10 timer, men vi får se. Om jeg klarer det vil isåfall min 2. brikke i endurance trifectaen være på plass.

Om du vil kan du følge oss på

Snapchat – ocrnorway

Instagram – @ocrqueen

Blogg – ocrnorway.no

Skal også visstnok være noe livegreier på facebook. Skal se om jeg finner ut av det.

Så… see you at the finishline!

Aroo fra Mari

Verdens første hinderløpbryllup!


Jeg har ikke nok superlativer for denne helgen! Det er bare å være ærlig på at ord blir fattige, selvom den frasen begynner å bli rimelig utslitt etterhvert. 

Men ENDELIG kunne jeg også få overvære Bootcamp Hønefoss! Det er flaut å si det høyt, men jeg har aldri vært der før! Siden hinderløp kom til Norge i 2013, har de sakte men sikkert bygd opp, ikke bare en solid treningsarena, men kanskje Norges mest profesjonelle helnorske hinderløp. Ikke mindre enn 1600 løpere var innom Helgelandsmoen iløpet av lørdagen, og med sol fra blå himmel, en utrolig rå hinderløpcamp og et løp så utrolig bra lagt opp – ja da fryder et dedikert hinderløphjerte seg.

Jeg kunne skrevet masse om løpet i seg selv, men det kan dere heller lese om på bloggen min på ocrnorway.no. Idag vil jeg dele Camilla og Tim med dere. De møttes faktisk første gangen her på Helgelandsmoen på hinderløptrening. Og om det ikke var kjærlighet ved første blikk, så var det kanskje kjærlighet ved første monkeybar? Og På Barskinghelgen i mai 2016 kom det første offisielle kysset…det første av et utall mange. For dette paret skjuler ikke følelsene sine for verden. De kysser, holder hender og utveksler varme, kjærlige blikk til enhver tid, uansett hvor og når de er. Derfor ble det også naturlig for de å skulle dele sin kjærlighet med hele hinderløp-Norge og planene var igang. De skulle utveksle sine JA til hverandre under Bootcamp Hønefoss sitt løp chicken race/bootcamp survivor i 2017. Altså denne helgen.

Det er vel ikke første gangen noen har giftet seg i forbindelse med et hinderløp, men jeg/vi (etter endel research) mener bestemt at dette er verdens første organiserte hinderløpbryllup. Og alle var invitert…hehe altså 1600 løpere med følge. Heldigvis (!) for Tim og Camilla så hadde vel ikke alle fått dette med seg, så partyteltet med plass til 200 gjester ble fyllt godt opp, men vi slapp å sitte på fanget til hverandre. Etter vielsen ble griller fyrt og kaker servert…og kanskje ikke minst – badestampene ble fyrt opp. For at badestampene var mest poppis utover de sene kvelds og nattetimene var det ikke tvil om. Hinderløpquiz, taler og masse herlig skrøning er alltid på sin plass. Et høyst utradisjonelt bryllup, men fy søren så utrolig gøy det var, og akkurat som brudeparet selv ønsket seg.

Men la oss snakke litt om selve vielsen. Etter premieutdelingen gikk vi rett over på vielsen. Stolt og utrolig rørt hadde Supermann og jeg æren av å få stå på scenen som forlovere for disse flotte menneskene som i løpet av dette året har kommet til å bety så mye for oss. Selvfølgelig var det en hinderløpportal på scenen, det var en utrolig flott pastor som viet dem og sørge for musikken ved selv å synge og spille gitar. Og da Tim og Camilla kom på scenen var det til rocka religiøse toner som fikk gåsehuden til å reise seg og rockefoten begynte å krible. Dresskoden var dressforbud, og alle gjestene inkludert brudeparet var kledd casual i treningstøy. Selve vielsen var tåredryppende og med en utrolig flott personlig tale fra presten, ringer ble utvekslet – sorte alternative i Tungsten -et av de sterkeste metallene som finnes, perfekte for hinderløpparet!

Og brudekaken…selvfølgelig en fantastisk hjemmelaget hinderløpkake, med hindre, burpeezone og stakkars hinderløpere som druknet i gjørme/sjokolade!

Og alt omkranset av hinderløpere som fortsatt var ute i løypa, monkeybars, rampe, rigg og den aller flotteste av alle, hinderløpfamilien vår!

Takk Tim og Camilla igjen for en fantastisk helg! Vi hadde det helt vidunderlig!

Og en minst like stor takk til alle på Bootcamp Hønefoss som ga oss det råeste og kuleste løpet, som ga oss den beste arenaen for Norges første hinderløpbryllup – og for alt dere gjør for oss hinderløpere!

KlemMari

Nå er vi igang dere!!!


Det har vært noen travle uker nå folkens. Men jeg klager IKKE! For endelig er vi igang! Jeg har allerede siste ukene vært med på  hinderløp:

22. april – MudRun Skien

30. april – teamkonkurranse på Farm Ninja Challenge

6. mai – Toughest Malmø

(13.mai – Holmenkollstafetten)

19-21.mai – Spartan Weekend med Super, Hurricane Heat og sprint distanse (denne helgen skal jeg dele med dere i et helt eget innlegg – for den var så utrolig kul at jeg nesten ikke kan få satt ord på den!)

Det har vært noen helt råe helger, og jeg kan virkelig ikke få skrytt nok av arrangørene. Man trenger ikke lengre reise utenlands for å få skikkelig kvalitet på løpene. De norske løpene er nemlig både profesjonelle, oppfinnsomme og begynner virkelig å få et anstendig antall deltagere! Nå er ikke Toughest eller Malmø norsk, men 7000 deltakere på et skandinavisk løp er da fordundre meg helt rått.

Og nå er nedtellingen i full gang – lørdag er det nemlig Barskingen for 3.gang! Med over 1100 deltakere! Slå den a dere. Og yr.no melder sol og 21 grader. Jeg sier FOLKEFEST!

«Det finnes de som har deltatt på Barskingen, og de som ikke har. For så bra var det!»

Dette utsagnet er for meg episk, det kommer fra min kjære mentor Andreas Dietzel og er fra 2015. Året Barskingen ble arrangert for første gang. Vi var vel under 100 deltakere og regnet øste ned som jeg aldri har opplevd det før. Likevel var løpet noe av det råeste og kuleste jeg hadde vært med på. Og året etter hadde de klart å beholde sjarmen, men samtidig klart å gjøre løpet mer profesjonelt, og ikke minst fått inn masse nye hindre.

Jeg vet det er nye hindre i år. Jeg har fått noen hint, men de er strenge disse arrangørene altså, her er det ingen forskjellsbehandling, og vet du, jeg tror de sitter der nede i Rakkestad og koser seg, og gleder seg til vi skal sendes inn i de dype gjørmete skoger og oppleve ting vi aldri har gjort før. Jeg gleder meg som en unge til å se hva de har forberedt til oss.

Siden værgudene virkelig har bestemt seg for å slå på stortromma iår, blir det spennende å se hva slags eventområde vi møter i år. Som seg hør og bør regner jeg med at endel av sponsorene har stands her. Nocco blant annet vil sørge for god sprudlene drikke. Og har dere lyst til å slå av en prat med oss i team OCR Norway er dere hjertlig velkommen bort i teamteltet vårt – det er ikke til å ta feil av for å si det sånn!

Og ikke minst – i år som ifjor, har Barskingen sørget for at vi blir tatt godt vare på etter løpet. Det vil være 4 naprapater til stedet fra Nitelva helsesenter. De tilbyr oss 15 minutters massasje etter endt løp, og ut dagen idag er det mulig å forhåndsbooke behandling ved å vippse 200 kr til 104317. Du sparer da 50 kr, og du vil bli tildelt en time etter når du løper. Skikkelig ekstraservice altså med andre ord. Personlig trenger jeg sårt en liten Recharge etter løpene mine om dagen, og synes dette er et knallbra tilbud ihvertfall jeg har tenkt å benytte meg av. Forøvrig har jeg også en konkurranse gående på instagram – @ocr_queen – der du og en venn kan vinne en behandling hver etter Barskingen i år! Trekker en vinner ikveld så du har enda en mulighet til å være med!

Treningsuka denne uken har ikke vært mye å skryte av, men de sier hvile er viktig og – og jaggu fikk jeg ikke erfare at det kanskje stemmer også. Gårsdagens easy breezy løp til jobben kjentes bra, Garmin ga meg tommel opp og det var en riktig så fornøyd frøken som kom frem til jobben med et smil om munnen 😉

Om du skal til Barskingen imorgen – kom og si hei da vel!

KlemMari

Norske hinderløp del 8 – X-run


…hvor skal jeg begynne…jeg har faktisk ikke en anelse. X-run er et av de virkelig store løpene for meg. Som jeg har beskrevet før har jeg et elsk/hat forhold til dette løpet. Elsk – fordi jeg elsker alt med løpet, menneskene bak løpet, hindrene, naturen og terrenget løpene legges i. Ja hele atmosfæren rundt X-run er magisk! Så hvorfor hat…hehe ganske enkelt fordi X-run er det løpet vi alltid har løpt lag i. Supermann, meg og en stakkars annen utvalgt. Vi løper mix lag og vi løper ikke for gøy! Vi løper for å gjøre det så bra som vi kan gjøre det. Og da går det fort, og når det går fort i Østmarka – ja da gjør det vondt. Kommer det en sjelden gang en grusvei i lett helling nedover kommer det alltid høyt og tydelig fra Supermann som alltid ligger og drar «Nå skal det gå fort, dette er bare en transportetappe!» Så for de som hviler der…vel det gjør ikke vi. Men herregud vi har stått på pallen både her og der – og ikke minst smakte førsteplassen på Eidsvoll himla godt. Helt til Oslo 2016 knuste alle forventninger. En knallhard kamp mot faste konkurrenter endte på toppen og aldri tror jeg vi har vært så glade noen gang før!

For det er noe spesielt å gjøre det bra i et løp man har løpt så lenge det har eksistert i Norge. X-run var sammen med Viking Race det løpet som startet hinderløpmoroa i Norge. Og vi har vært med de hele veien, nære bånd har blitt knyttet til arrangørene og dermed løpet. Det er et løp som bare må væres med på, og som er noe vi gleder oss litt ekstra mye til.

Men hva er det som er så spesielt med X-run da. La oss begynne med stemningen. Jeg tror at X-run må ha inngått en egen avtale med værgudene, for å vidt jeg husker så har det alltid vært strålende vær på X-run, både på Eidsvoll, i Bergen og i Oslo. Og godt vær gjør det hele alltid litt ekstra spesielt. Og når de i tillegg ønsker å gjøre løpene sine mest mulig publikumsvennlige med masse hinder på en slette så det blir ekstra gøy både for de som løper og de som heier når sola skinner fra blå himmel! Ja også blir det så kule bilder 😉

Terrenget! X-run har i 2017 løp i Bergen 3+4.juni og Oslo 26 + 27. august. Bergen har jeg dessverre ikke løpt, men på bakgrunn av hvordan de legger løpene sine i Oslo (og tidligere) Eidsvoll, så vet jeg at de bruker skogen og terrenget for alt det er verdt. Løypene går på stier, utenom stier, på grusveier, opp skråninger, ned bakker og ikke minst i vannet. X-run er et av de få løpene som har superkule vannhinder – som regel har de et laaaaangt balansehinder i vann, der sjansen for bading er stor. I tillegg har de ofte et svømme/dra seg langs line hinder som kjøler deg godt ned når topplokket og kroppen koker. På vannhindrene kan man både vinne og miste dyrbar tid….X-run er kanskje ikke det mest gjørmete løpet i Norge, men det gjør ingenting synes jeg, digg med et løp der man kan løpe så mose og kvister fyker også!

Hindrene! x-run har trehinder! Jeg elsker trehinder og hater metall! Hindrene til X-run blender perfekt inn i naturen og er både krevende på sin egen måte, men samtidig gjennomførbart om man løper alene. Vegger f eks har den berømte X-en på seg som man kan bruke til å komme over. Men det tar sin tid likevel. I tillegg har de endel signaturhinder – kombinasjonen monkeybar-balanse-vegg er en klassiker inne på sletta, rampen (hvem elsker ikke rampen og skrekken på vei opp som går over i ekstase på toppen), purkehenget (fantastisk hinder) – ja og X’en da. Hva står X’en for…du kjenner ikke løypa, du vet ikke lengden, og du vet ikke hva som møter deg når. Som regel kommer det et nytt hinder av året, og hva det er, ja det må du ofte vente med å finne ut. Ifjor var det en ny skråvegg…som ihvertfall gjorde at jeg var glad jeg løp lag!

Hva mer….åh jo – de har skjønt det! Fra at barna måtte vente til alle de voksne var ferdig løpt, hinderne modifisert og sjekket – så har de nå fått sin egen dag. Søndagen er barnas dag, og gjett om de elsker det! Barna deles inn i 3 alderskategorier

– 7-9

-10-12

– 13-15

De må gjennom et utvalgt nummer av de samme hindrene som de voksne, og gjett om de koser seg. Og vel gjennomført, bærer det over mållinja der Anita står og venter med medalje. Ja for barna får medalje i motsetning til oss voksne…no bling liksom…eller vent…siste nytt nå er at vi og skal få!!! Alle skal få!!!

Nei dere – X-run må bare oppleves, en fest av en annen verden, mer litt sånn festivalpreg over hele Skullerudsletta ihvertfal – og jeg håper og tror at værgudene er med oss i år også!

Håper vi sees!

KlemMari 

«Det er en idrett med masse gøy!»


Headingen er rett og slett rappet rett ut av avisen som skrev om Mud Run Norway i helga. Og så utrolig deilig å lese, det er et lavbudskjettløp, målet er å gå i null og at folk skal ha det gøy. Likevel tviler de ikke på å kalle det en idrett. En idrett med masse gøy!

Dette leste jeg fredag kveld, dagen før Mud Run Norway i Skien. Et løp jeg så vidt har hørt om ifjor. Og et løp jeg brått bestemte meg for å løpe. Det var noen som ønsket meg nedover, og plutselig tenkte jeg – hvorfor ikke! Og fikk tak i billetter til både meg og jentene. Den siste tiden før løpet, har også Mud Run selv lagt ut flere teasere. Teasere som fikk meg til å bli gira. For fra å være et løp jeg egentlig ikke helt visste hva jeg skulle forvente meg av, så ble det til et løp jeg hadde store forventninger til.

Forventningene ble heller ikke mindre da vi kjørte inn mot banen på lørdag og jentene i baksetet plutselig ropte – Der er det!!! Og visst var det, det var musikk, det var en svær åker som var pløyd til ære for oss, det var hinder, på hinder, på hinder – det var peg, det var vegger, det var monkeybar, ringer, ninjasteps OG vanntanker (i flertall). Jeg må innrømme at jeg bokstavlig talt nesten datt ut av bilen, like ivrig som jentene, og sammen raste vi rundt på banene og sa «se der, og der og der!» Sola skinte fra nesten blå himmel og det eneste som bekymret meg var at vinden blåste apekatter fra nord! Det var grisekaldt!

Til en utrolig digg forandring for min del var det ikke tidtaking her, vi ble sendt avgårde puljevis med ca 6-8 personer i hver pulje og fokus på hele løpet var at folk skulle ha det gøy. Men arrangøren la heller ikke skjul på at de ønsket å utfordre oss. Da jeg «sutret» litt over vannet på starten av løpet (mest fordi jentene ble så himla kalde ute i skogen) fikk jeg beskjed – «Ifjor startet de stående i en vanngrav!» …så lot jeg det ligge. Og mens jeg sto og ventet på startnummeret vårt, kom Bobby bort til meg og sa «Vær forsiktig…skogen lever!» med et glimt i øyet. Jaja tenkte jeg…jeg har da løpt hinderløp i skogen før! Men…jammen måtte jeg bite i meg de ordene da vi hadde brukt ca 40 minutter på snaue 2 km! Etter å ha først pepret oss ihjel med hinder inne på startområdet (beina skalv til slutt etter å ha hjulpet jentene opp og over div høye vegger), ble vi sendt ut i skogen…altså i skogen da! Ingen stier, ikke noe var ryddet, var det en bekk skulle vi ut i den, ja vi måtte tilogmed ned på alle 4 og kravle oss gjennom en bekk med tømmerstokker over. Helt rått, men tempoet gikk noe voldsomt ned. For det var ikke akkurat platt terreng heller – på de 7 km samlet vi faktisk ikke mindre enn 400 høydemeter 😉 Opp og ned og opp igjen! Og da snakker vi skråninger, ikke bakker! Sånn krabbe og holde seg fast i røtter-skråning!

Men la oss snakke hinder…det er jo derfor vi løpet hinderløp ikke sant! Jeg lovte egentlig å løpe med Go’pro i helga, men i all ståheien så glemt jeg dessverre det. Jeg må innrømme at jeg forbannet uendelig mange ganger i løpet av løpet, for det var så mye nytt og gøy og oppfinnsomt. Et hinder behøver ikke være kjempefancy og dyrt for å være gøy! Nå er jeg dessverre litt dårlig på å huske nøyaktig alle hinder og i korrekt rekkefølge, men her er noen av de hindrene vi måtte gjennom:

Fra start gikk det bortover og rett til noen «enkle» stokker man skulle over og videre i krabbenett – det var mange krabbenett kan jeg love dere. Og de var strammet godt så man ble ikke bare tvunget ned på alle fire, men nesten ned i åling på det verste.

Var de ikke snille, de hadde pløyd opp store deler av gresset så det ble «bedre» løpebane for oss…ja også vannet de den litt…bare sånn at det ble litt gjørme liksom 😉

Etter bare noen få meter var det rett oppi ikke 1 men 2 containere fyllt med isvann, fy så kaldt det var, og etter det kom hindrene:

– 2 x vegger

– monkeybar/ringer/lastestropper

– ninjasteps

– nett/krabbe/nett

– høyballer

– skråvegger

– rampe

– peg

– traversewall

– dekkbæring

– dekktrekking

– dekkflipping

– krabbe under biler x flere

– rør å krype gjennom

– sklie på presenning

– skli ned gjennom rør

Ja jeg må si det – til å være et så lavterskelløp, på kun 7 km var det helt utrolig hva de hadde klart å få til. Til og med ute i skogen sto det hinder, plutselig dukket en monkeybar opp, så var det et klatrehinder, spiderweb og ikke minst diverse gjørmehull vi måtte over, bekker å gå i og ved et sted var det lagt stokker i kryss over en bekk med presenning over. Man ble tvunget ned på magen i det iskalde vannet, det var god klaring til å puste i, men likevel kjente man litt på klaustrofobifølelsen når man ålte seg gjennom isvannet!

Alt i alt har MudRun gutta klart å samle sammen over 70 hindre til oss, noen selvlagde, noen naturlige – og for dere som ikke fikk gleden av å være med i helga – ikke vær lei dere, det kommer en mulighet til – 16.september er det nemlig dags igjen! Så bare å holde av – følge med på FACEBOOKSIDEN deres!

Når yngstedattera di stikker fra deg på slutten av løpet, er det utrolig godt at det er med andre som tar ansvar og sørger for trygg landing i det kalde vannet! Sikkerhet var det aldri tvil om, det var mer enn nok hindervakter både inne på slette og ute i skogen!

Her er det bare gøy gøy gøy – og det beste er at fokuset skal kun være på å ha det morsomt og mestre ting! Jeg liker det!

KlemMari

Takk MudRunNorway for vel levert løp! Gleder meg til 2017!