Tough Viking 2016 – Storebror leverer varene


Ja hva annet kunne man forvente på en dag som denne! Lørdag 4.juni gikk Tough Viking Oslo – hills edition av staben på Tryvann i strålende sol! I sterk kontrast til fjorårets 2 grader og vannrett sludd! Jeg må innrømme at jeg hadde et litt ambivalent forhold til Tough viking før start iår…ifjor var vi nemlig ikke helt venner – både været og faktum at jeg ikke har fjerneste ide om hvem arrangøren egentlig er, gjorde at jeg ikke fikk det forholdet til løpet som jeg har med andre løp. Og ja, jeg er vel rimelig bortskjemt der, med tanke på at jeg har så utrolig godt forhold til de aller fleste løp nå, både i Norge og i utlandet – det er lett å sette høye krav da.

Men, vi ventet besøk fra utlandet til Tough viking i år, vi var en herlig stor gjeng fra team OCRNorway som sto på startstreken og sola skinte fra mer eller mindre skyfri himmel. Bare å dra på seg gliset da og senke forventningene et lite hakk. Vi hadde nemlig vært og smugtittet litt kvelden før, og hva fikk vi se – jo den herlige store rampa som kanskje er signaturhinderet til Tough Viking. Det manglet ifjor, og jeg frydet meg over å se det iår! Jeg måtte bare teste det kvelden før, barbeint og i fotsidt skjørt – og vi ble bestevenner med en gang 😉 Så rampen skremte meg ikke!

Det gjorde derimot hele løpet generelt. Tough Viking er nemlig et av kvalikløpene til OCR European championsship til helgen, topp 20 i hvert kjønn kvalifiserer seg. Nå er jeg allerede kvalifisert, men jeg vet det er folk derute som har kritisert meg for å få hjelp av supermann på et par løp (det er absolutt lov det altså…), og derfor ønsker jeg også å bevise at jeg duger alene og! Så topp 20, klare alle hindrene alene og slå et par personer sto høyt på listen min for helgen…ja også nyte litt da. Det er det som er så kjipt når man hele tiden skal prestere – den store nytelsen faller litt gjennom. Man har liksom ikke tid til å ta seg et øyeblikk å nyte utsikten, kjenne gleden ved et kult hinder osv. Men jeg skulle prøve det idag da…og klarte det litt innimellom 😉

Adrenalinet begynte å koke allerede da vi sto på startstreken…elitestart med Supermann, Mona, Kim og Camilla blant annet. Musikken pumper ut, speakern pepper oss opp og plutselig begynner nedtellingen. Vi ser at de amerikanske fotballspillerne er gira og klare til å slå hardt ned på første feltet som kommer….og sekunder senere stormer feltet ut fra start. Jeg har det ikke travelt, vi skal løpe dobbelt så langt som det steinharde løpet ifjor, og holder meg litt bakpå – de første kan få lov å slåss med de store gutta – og jeg kommer meg relativt helskinnet gjennom.

Men fortsatt er tempo sykt høyt, jeg prøver å ikke la meg rive med, folka løper som om de skal løpe en 800 m…men faktum er at det gjenstår 9700 meter….roooo ned.

Og allerede har jo endel kritikk begynt å komme – mye løping, mye terreng, mye bakker og ikke så avanserte hindre. Men hallo…om du melder deg på Tough Viking i Tryvann, hills edition – hva forventer du deg da? Det blir bakker, og mange av dem! Det som beroliget meg var at de aller fleste gikk i de verste bakkene – ja med enkelte unntak da, som de beste gutta og beste jenta – Mona Strande – som overlegent gruste oss andre! Og når grusingen er så gjennomført som den var her, så er det en glede å se Mona stå der med den etterlengtede pokalen i hendene! Jeg unner henne den så mye!

Men tilbake til hindrene og løypa! I år som ifjor hadde de pepret løypa med krabbehinder…og jeg kan love dere at det var heftig. Et av krabbehindrene var i et illeluktende myrhull…her kunne man seriøst bli redd for å bli syk dagen derpå! Andre steder var nettingen festet så stramt at du måtte ned i flat ålestilling i lyngen for å passere!

Et av de første hindrene var Reebok blades. Jeg hadde gruet meg, har hang jeg som en hjelpesløs apekatt ifjor, og mestringen var enorm da jeg tok et lite hopp, en liten pull-up, svingte benet opp og var over! Wow – så lett og så kult! Hvorfor hadde de ikke fler!!! Nesten så jeg ville snu og ta det en gang til. Lett jogg videre med et smil om munnen. Jeg kan alene også!

Iår som ifjor lå det fortsatt snø i Wyller, og vi måtte gjennom snønetting to steder, ikke så vanskelig, men kult fordet. Det var skrånetting, heller ikke så avansert, men nok til å bryte opp farten. I en nedoverbakke møter vi nok et type krabbehinder – under bukker som sto etterhverandre med kjipt mellomrom, så langt fra hverandre at du måtte opp mellom hver bukk, samtidig så nær hverandre at du ikke hadde sjans til å få noe flyt…hehe og det er det her vi snakker om, hinderløp bryter om løpingen din og ødelegger kontinuiteten 🙂

Som seg hør og bør må vi bære tung ting, og iår hadde de gitt oss jerrykanner og ledet oss ut i en liten sløyfe i en myr 🙂 Jeg bare smiler, Thor strength var også med, eller Herkules hoist som den heter andre steder, dra en kettlebell opp iværet – LETT! Smiler videre!


Istedet for Irish table, hadde de her Turkish table (sponset av tyrkisk pepper, synd det ikke var smaksprøver der!), et hinder jeg ble skikkelig stuss på, kunne jeg klare dette? Et lite hopp opp, grep??? Nei – helt glatt tak…shit! Men igjen, en liten pullup, bruk av underarmen til å låse med og så svinge beinet opp -wow så kult! Jeg klarte det alene igjen! Yess…dog litt verre å komme ned…hehe satt og dinglet litt for lenge der oppe, men hoppet til slutt og løp fornøyd videre!

Det var slak line, det var ildhopp, det var spyling av brannmenn, dipswalk og masse masse mer bakkeløping. Det nærmet seg sakte men sikkert slutten, og jeg lurte på når monkeybaren skulle komme! Jeg grudde meg for var sikker på at det var den samme kjipe metallmonkeybaren de hadde ifjor – smilet ble om mulig enda bredere da jeg så de hadde tatt med seg den kule gule opp og ned og opp igjen monkeybaren sin fra Sverige! Så utrolig kult, her går det faktisk an å få skikkelig grep og den er lett for de som kan, men akkurat passe utfordrene for oss andre!


Og nå nærmet det seg el grand finale:

Rampen og 10 000 volt hinderet. På rampen møtte min venn Arnel meg som reiser rundt i Europa og filmer løp -«lets do this Mari!» og sekunder senere var jeg på toppen! Yess – igjen – kun ned, gjennom strømmen og i mål!



Jeg har egentlig ingenting til overs for strøm, det er bare et kjipt hinder som gjør vondt – men det ser jo unektelig kult ut da – strømhinderet til Tough viking! De første meterne inn ble jeg glad «Det er jo ikke strøm her!» …inntil – POW – joda det var det, jeg skente av meg selv ut mot siden og kom meg gjennom kun med et par «spark i ræva»…og der var mål – medalje, redbull, proteindrikke og tårer i øynene.

Jeg hadde løpt så bra jeg kunne, jeg hadde bevist for meg selv at jeg klarte hindrene alene og faktisk ganske så elegant. Det hele endte på en 10.plass og jeg var så glad at jeg nesten gråt! Ingen pallplass, men en stor seier for meg! Og en skikkelig god følelse i siste løpet før EM! Så utrolig deilig.

Og Tough Viking, selvom hindrene deres ikke er de mest avanserte, så har dere en deilig balanse som gjør at selv de mindre erfarne hinderløperne kjenner mestring, mens de litt mer erfarne kan kose seg med monkeybar, dips og verdens høyeste rampe. Takk for at jeg endelig fikk testet den! Gleder meg til 2017!

KlemMari

Ps…og takk til team OCRNorway – dere gjorde dagen helt perfekt!

Foto: Tough Viking, Magnus Ødegård og privat

Siste utgave av Runner’s World

  • Bli kjent med vår nye blogger Ole Martin Nilsen Synnes!
  • Jim Johansen satte nordnorsk rekord på de lengste banedistansene i 1978, og de står fortsatt. Les om treningen hans.
  • Løpernes favoritter: Sko, turer, løp og økter.
  • Mitt liv, mitt løp. Karoline Høye har forstått at det er hodet, ikke kroppen som setter begrensninger.
  • Maraton for alle: Treningsprogram med nivåtilpasninger.
  • Sommerens store skoguide: 17 modeller testet.
  • Fit for fjelløp – slik blir du en bedre fjell- og terrengløper.
  • Trening i varmen.
  • Spiser du nok – og riktig – under konkurranser?

Bli abonnent


Et sted må man begynne… #teamOCRNorway


Hei i solen alle fine! 

Endelig en fridag for meg. Har vært sykt mye jobbing i det siste, og mye annet å henge fingrene i også. Treningen blir nesten satt litt i baksetet og det liker jeg dårlig. Men samtidig er det så mye gøy som skjer også. Om en dag er det Tough Viking på Tryvann, og med tanke på fjorårets løp er jeg så spent på morgendagen. Oslo viser seg jo fra sin vakreste side med sol og digg temperatur, men samtidig vet jeg at arrangørene fra TV vet å finne de verste traseene i løypa, og med 10 km istedet for 5 så blir det nok et heftig løp. Men jeg gleder meg. Blir siste ildprøven før EM neste helg. Sykt at det plutselig bare er en uke igjen liksom!!! For bare en liten stund siden var et et halv år liksom!

Uansett – blir kult!

Men…dere – la oss snakke hinderløp! Og lag! Teambuilding! Teamspirit! Bra folk! Dette er bare forbokstavene for det fantastiske laget vi har grunnlagt nå siste månedene. Team OCRNorway startet som en liten spire, en drøm – ble satt ut i livet – og består nå av over 70 medlemmer!!! Det er helt sykt kult! Siste ukene har det bare eksplodert med folk som har tatt kontakt! Og nå er vi en så herlig fin gjeng med mennesker, jeg vil tørre å påstå at kremen av hinderløpnorge nå befinner seg i Team OCRNorway. Vi har eliteutøvere, vi har mosjonister, vi har raske, vi har litt trægere, vi har små, vi har store – men fellesnevneren er at alle elsker sporten og er ute etter å ha det gøy og bare spre positivitet rundt seg. Jeg er så stolt og ydmyk.

Vi har et knall samarbeid med Skins så langt med teamtøy og har fått invistert i flotte løpevester så vi synes, men vi trenger fortsatt mye på laget, og derfor har jeg nå åpnet for å forsøk å få inn litt penger til laget. Det er ikke lett å få til noe, men vi trenger endel ting – bl a et teamtelt å søke dekning under, vi trenger beachflagg for å synes mm. Håpet med å registrere oss under sponsor.no er at noen fine folk der ute kanskje skal kunne ha noen kontakter som kan hjelpe oss å få ordnet litt ting. Jeg mener det er lov å drømme, det er lov å håpe, og et sted må man starte ikke sant!

Stor klem fra alle oss fine folka!

Ukategorisert

Barskingen – OCR-løp i verdensklassen!


Lørdag kveld, mør i hele kroppen, solbrent i ansiktet og fullstendig mettet på opplevelser! Nettet koker over av bilder og meldinger fra dagens løp, og jeg må bare få begynt å dele opplevelsen med dere. Jeg er nødt til å dele dette innlegget i to, men skal starte med det dere kanskje vil vite mest om – selve løpet.

«Det finnes to typer hinderløpere – de som har deltatt på Barskingen, og de som ikke har det!»                                                                          Andreas Dietzel

Noen må liksom ha det litt ekstra gøy….

Dette var fjorårets utsagn om Barskingen, i 2015 arrangerte Mathilde og Robert hinderløp for første gang. De hadde ingen erfaring, hadde aldri løpt et hinderløp – de ville bare gjøre noe gøy. Det var med litt over 100 deltakere….

I år var det med nesten 500 deltakere, et meget anstendig antall deltakere for et norsk hinderløp, og i 2016 tok de Barskingen opp fra et lovende førstegangsløp, til et løp i verdensklassen! Barskingen har vokst på alle måter i 2016, og jeg både tror og vet at alle vi som deltok idag er skjønt enig om en ting – Barskingen er årets beste løp!

La oss gå litt systematisk til verks og prate fasiliteter! Nå kom vi dagen før til Barskingen, men for meg fremsto parkeringen på Barskingen som eksemplarisk. Og når man er avhengig av bil for å komme frem, er dette viktig. En annen viktig ting er toaletter…jeg var litt bekymret fredag kveld…da var det nemlig to stykk toaletter oppe ved garderobene..to stykker!?! Dette kunne bli krevende tenkte jeg. Men det var helt til jeg kom ned til eventområdet der alt skjedde – her var det jaggu en mobil toalettsak med 6 toaletter, vannklosetter og vann + såpe (!) til å vaske hendene med. Og med alle de nervøse magene som preger et OCR løp, så er toalettfasilitetene uendelig viktig. Første terningkast 6! Jeg sa såpe ikke sant! Viktig!

Garderobene…da jeg tittet inn der fredag kveld var det stupmørkt og jeg så nesten ingenting. Jeg fikk bare en formening om hvordan det var. Og jeg var allerede imponert. Lørdag morgen måtte jeg bare inn en tur til og titte, og da triller jeg dagens andre 6’er. Foruten «lenestoler» og korrekt skilting, var det omkledningsrom med forheng, krystallkrone i taket på hvert rom OG speil! Altså…Barskingen…dere overgår dere selv 🙂

Eventområde…jeg fikk dessverre ikke selv spradet så mye rundt da jeg selv faktisk hadde stand idag – salg av klær for Skins i leieren til teamet gjorde at det meste av tiden ble tilbrakt der. Men det var både salg av hoodies, og mat inne i hangaren, det var en dj og masse kul musikk, NOCCO hadde stand med noen av de råeste jentene med Christina Strøm Fjære og Fitnessgirl84 i spissen, hrmmm team OCRnorway hadde basen sin der – men hold dere fast – en helt sykt rå selfiramme var på plass! Halloooooo – altså Barskingen – ta imot terningkast 6 for 3.gang! Så kult, og jeg tror jaggu jeg var en av de første som fikk innviet den!

Denne dama altså – @fitnessgirl84 – et stort forbilde hva gjelder egenkroppsstyrke – respekt!

Men nå…la oss prate hinder og løype! Rakkestad er i mitt hode et relativt flatt område, men jaggu klarte de å dra oss gjennom over 400 høydemeter!!! Hvordan gikk det til?? Men jeg kjenner i beina at det stemmer! 433 høydemeter, x antall km med gjørme og enda x antall km med gressløping – og gressløping er omtrent noe av det verste du kan gjøre mot meg! Spesielt siste kilometeren, eller la oss heller si nesten 2…var frem og tilbake og frem igjen med (nesten) flat gressløping. Herregud…takk og lov for at siste sløyfa var litt mer oppløpt og i slak helling nedover. Men med lovnad om at vi så mål klarte jeg faktisk der å sette inn et 5.gir jeg ikke visste jeg hadde! Sykt kul følelse! Hva skal vi gi for løypa…masse oppover, masse gjørme, masse vann og masse teknisk løping…må jo bare bli en 6’er til det!

Hindrene…ok – bare for å ha en ting klart – det kan bare være et Toughest-løp. Toughest er et hinderløp som satser på mer og mer tekniske hinder, og det nytter ikke til enhver tid å sammenlikne seg med det. Men la oss likevel gjøre det bare for gøy…Barskingen har nemlig iår hatt et nært samarbeid med Bjarte Stubberud som driver Farm Ninja Challenge. Og Bjarte har som mål å ace alle fastlanehindrene i Toughest og dermed kan man faktisk dra noen linjer med sammenlikninger her. Iår fant vi blant annet en ninjarigg med komboen lang nok monkeybar for meg + ringer, vi fant irish table, vi hadde skråvegger (sponset av NOCCO), vi hadde vanlig vegg, vi hadde tauklatring (6 meter høyt!) og skrårampe, flere tekniske balansehindre, høyballkomboer både etter hverandre og oppå hverandre og . Det var bæring av vedkubber og klatring under nett både i gjørma, i vann og på jordet. For ikke å snakke om «treng fødsel» med flere rader med dekk etterhverandre.

Hege imponerer alltid!


For meg funker dette gull! Krevende nok, men absolutt overkommelig for de fleste!

Men så…Barskingen har nemlig sin egen vri på alt. For det første er det ikke noe metall i Barskingen – ja foruten stillaset tauet hang i – og dette er for meg verdt en liten Mozartkule midt inni alle 6’erne. For jeg HATER alle monkeybars av metall som man sklir rundt på i gjørma og regnvær. Og det blir så mye mer personlig med hjemmelagede hindre. Ja selv sjablongene er selvlagde og personlig malt på.

I tillegg skiller Barskingen seg ut på valg av alternative hindre…

– amerikanske fotballspillere

– løp gjennom Gjørmeporten

– diverse klatrehindre i skogen som henger løst og dermed skaper et ekstra krav til samarbeid

– hoppetau (!)

Thor har alltid tid til en flex for kamera!

– stylter (whaaat!)

– spiderweb

– spyling av brannmenn

– klatring over stillas (hmmm metall gitt) over veien

– løpe opp låvebroen og hoppe i høyet (altså seriousely!!)

– klatring opp nett

– under vann hinder

– vanntuneller ( ja i flertall)

– og la oss ikke glemme – ZIPLINEN! råeste hinderet!

Vet dere – er dere enige med meg…skal vi kaste en 6’er til?? …vel nå er det jeg som bestemmer..så jeg gjør det jeg!

Hva med kø lurer du? I Barskingen er det ikke kø! Jeg aner ikke hvordan de klarer det…men vi startet sent på dagen, og møtte ikke kø et eneste sted! Terningkast 6!

Til slutt antagelig det viktigste i ethvert hinderløp – hindervaktene! Hindervaktene i Barskinge er i år som i fjor dedikerte, motiverer og følger med! Ikke prøv å juks, da blir du snakket til. Og som i alle hinderløp skjer det dessverre uhell…det hører liksom til med overtråkk, noen er uheldige å brekke en arm eller et bein…og et øyeblikk var vi redde for en brekt nakke i dag…Og da tas det på alvor, hinder stenges av, folk ledes rundt, det var kvalifisert medisinsk personell på stedet og brannvesen + ambulanse kom fort til stedet. Bra Barskingen! Og det var heldigvis ingen brekkt nakke!

Jo vent…det er en ting til som er viktig – BLING! Ja for vi hinderløpere har en alvorlig forstyrrelse hva gjelder medaljer. Det er veldig viktig for oss! VELDIG! Og råere medalje enn Barskingen sin finnes faktisk ikke! Mens andre hinderløp bestiller sine medaljer i Kina…lages Barskingen sine med hjerte og varme for hånd. Antagelig av enten Mathilde og Robert eller noen av deres familie eller venner!


Jeg overlater til Kondis å gå detaljert inn på vinnere og slikt…men la oss si det sånn, Team Skins grusa undertegnede sitt lag, men vi tok en finfin 2.plass. Fantastiske Mona Strande knuste på 8 km individuell damer og Kim Bråthen sikret seg 1.plass menn 8 km. Og min kjære Marie Kloster tok sin første velfortjente seier på 5 km damer. Stolt av dere alle sammen – og litt meg selv da 😉

Barskingen – det ble et lite innlegg selvom jeg egentlig ikke har ord for hvor bra dagen har vært. Nettet koker ikveld og kommer antagelig til å fortsette å koke i hele morgen når de offisielle bildene kommer rennende på. Og når nettet koker er det et stort kompliment, da har folk hatt det bra, de har hatt det mer enn bra, de er superfornøyd. VI er superfornøyde! Vi kunne ikke vært mer fornøyde! Barskingen tusen tusen takk for det dere har gitt hinderløpNorge idag – vi gleder oss allerede til Høstløpet selvom dere er litt slitne akkurat nå…så er vi allerede gira og ser frem mot neste løp hos dere. Og vær så snill…la det bli et Barskingen 2017 – vi trenger dere i hinderløpNorge!

KlemMari


Fotokred – Undertegnede, Mona Strande, Skins-Roger og Magnus Ødegård!

Debutanten WOX innfridde forventningene!


WOX eller Warrior Obstacle Extreme er kanskje et av de løpene som har «spammet» nettet mest siste halvåret. Forventningene (mine ihvertfall) var derfor skyhøye, og jeg var spent på om gutta fra Skien skulle innfri. Jeg har nå en god del løp på CV’en min og må innrømme at jeg ikke lengre er en newbie som lar meg imponere av alt jeg er med på. Kall meg kravstor eller hva du vil, men det er vel sånn det blir med erfaring. I tillegg sparrer jeg stadig med min store mentor Andreas Dietzel som alltid klarer å dra meg ned på jorda igjen om jeg lar meg rive med litt for mye.

Men altså – WOX. Lørdag 21.mai var ilddåpen og vi kjørte grytidlig nedover mot Skien i strålende vær. Endelig, jeg hadde fulgt nøye med på Yr.no og om gutta hadde noe som helst å gjøre med bestilling av vær, så var de nøye. For det skulle nemlig regne både dagen før og dagen etter, samt senere samme løpsdag. Men uansett hva andre folk måtte si og mene, så er min personlig mening at alt blir så mye hyggeligere med litt sol. Og da vi kom ned til Skien fritidspark og så fasilitetene så ble jeg uendelig glad på deres vegne. Et svært idrettsområde var avsatt til eventet, det var boder med mat, boder med klær og andre ting til salgs, benker man kunne sitte ved, musikk, dj og strengt tatt alt som hørte med. Og sol = god stemning.

Vi fant oss en benk og lagde base der. Vi var en god gjeng fra team OCRNorway som var kommet nedover, og det er alltid greit å ha en base da. I tillegg til at vi hadde våre to future OCR’s med oss. Desto viktigere med en base og godt vær.

Heldigvis hadde vi klart å komme oss ned i anstendig tid, så vi rakk både en liten tur med Robin ut i løypa for å titte litt, og vi rakk å prate litt med gutta bak WOX. Utrolig kult å endelig møte noen personlig som man bare har pratet med på nettet siste halvåret. Og som alle andre arrangører jeg har møtt, var disse to både dedikerte, gira og spente på løpet. De var så spente på våre meninger etter løpet. Ja jeg møtte faktisk Magne ute i løypa da det var igjen 2 km og på vei opp en bratt bakke – «har vi klart å lage en bra løype for dere?» Er det ikke bare utrolig, disse menneskene jobber for knapper og glansbilder, står på døgnet rundt…for oss! De er så opptatte av hva vi tenker og mener om et løp, og det er så viktig for dem at folk er fornøyde! Og det var vi jo!

Eneste jeg hadde å si til Magne etter at løpet var over var…det var kanskje litt få hindre… Som både X-run og Viking Race før dem, har WOX fokusert på at naturen skal brukes med alle sine naturlige hindre. Og det jeg ofte glemmer er at 10 km er langt og det vil naturlig bli endel lange løpestrekker. Både Viking Race og X-run før dem har fått kritikk for nettopp dette. Men da jeg satte meg ned med Supermann senere samme kvelden og gikk gjennom alle hindrene viser det seg jo at de har jo definitivt nok hindre. Bare hør her:

– krabbe under nett i et vann

– svømme – dykke under hinder – svømme

– spiderweb

– 12 meter monkeybar (ekstra kred for å ha funnet et stillashinder som faktisk passer til jentehender og!)

– KingKong – rampe (straff – chickenrace 😉

– Puteløp (kom deg gjennom alle «putene» på arenaen

– Vegger – ikke bare 1 men 3 stykk etterhverandre

– Over – under – over

– Tømmerstokkbæring

– Jungelløp (naturlige hindre i skogen)

– Trang fødsel (klem deg gjennom dekkveggen) x 2

– Klatre over hinder i trærne

– Dekkløp – løp gjennom alle dekkene som ligger på bakken

– Powercrawl – ikke rør – ledningene er elektriske 😉

– Svømme 25-30 meter

– Paintball – 120 meter løping gjennom paintballfelt

– Sandtak  -løpe ned og opp igjen – HELT RÅTT!

– Høyballer

– Balanse – 25 meter line over vann

– Motbakkeløp med amerikanske fotballspillere + vannkanoner



Dette var hindrene de slapp kvelden før som vi visste kom. Ikke at jeg skjønte alle hindrene før jeg møtte de, men jeg ser jo nå igjen som jeg ramser de opp at det helt klart var nok av de. Om jeg skal være skikkelig kresen, så må jeg vel bare nevne at de hadde glemt det obligatoriske tauet. Men igjen – til deres unnskyldning hadde de funnet en rimelig god erstatning: Vi måtte nemlig ut i en bekk/vann ved en demning, svømme bort til noen lastestropper som hang ned muren, og komme oss opp. Skikkelig heftlig og tungt hinder – aldri gjort før, og elsket!

Sandtaket var vel også noe av det råeste jeg har vært med på. Bare synd det gikk så bratt nedover at jeg måtte holde blikket der. Utsikten var rå, og jeg skulle så ønske jeg hadde hatt kamera mitt der og få tatt et selfie til dere 😉

Siden jeg løp i eliten og ønsket så sårt å prestere bra, hadde jeg stemmen til Supermann i øret hele tiden «Det gjør vondt å vinne!» og «Det er i motbakkene du vinner!» Så takket være han gunna jeg på i oppoverbakkene og gikk kun der det var strengt tatt nødvendig, og motbakker hadde de klart å finne nok av, så jeg slapp å bekymre meg for at jeg ikke hadde hatt noen motbakkeøkt denne uken – jeg fikk økten min igår!

En kul greie til, som fikk meg til å tenke tilbake til Ghost squad og Tough Guy gårde, var en enslig mann som satt og trommet oss gjennom de siste 2 kilometerne. Superkul greie som gir deg litt mer piff siste biten inn mot mål når du virkelig trenger det!

Og da vi kom mot mål toppet hele racet seg. Jeg hadde gruet meg til dette i 9 km, og endelig var jeg der. Paintballhinderet. Jeg har aldri vært med på dette før heller, og at nettet kokte den kvelden de slapp det hinderet for flere måneder siden er vel en underdrivelse. Folk var kokos gærne og mange stilte spørsmål til sikkerheten rundt dette. Men alt var iorden, det var masket til alle – og som alle andre hindre er jo også dette frivillig. Hva straffen var her aner jeg ikke, jeg hadde nemlig ingen planer om å lure meg unna. Line spurte meg om det kvelden før, skal du ta straffen eller hinderet. Vel seff skal jeg ta hinderet -noe annet er jo «Juks» – i mine øyne ifht mine krav til meg selv. Og så full av adrenalin var jeg og med fokus så sterkt på mål, at jeg bare røsket til meg en maske og løp så fort jeg bare kunne. Skulle vært moro å tatt tiden her – ny pers på 100 meter antagelig. Og den lyden da gutta plaffet løs, og kjenne smerten da de traff – men fokus kun et sted – MÅL! Jeg visste både Robin og Supermann ventet på meg, jeg visste det var en rå dame i hælene på meg, og jeg ville så gjerne bevise at jeg kunne!

Et par kontainere sto i veien for arenaen og meg, fyllt med snø bare for gøy! Og så var det inn mot arenaen, og her visste jeg det ville bli blodhardt. Veggene deres var høye, veldig høye, og med en kødden bred kant på toppen som gjorde at du måtte komme deg ekstra høyt opp for å i det hele tatt klare å få tak før du skulle dra deg opp. Og klarte du det ikke vanket det burpees! Seff kom jeg alene inn på arenaen, og seff klarte jeg ikke veggen. Jeg kjente det reiv i brystet så vondt gjorde det, men med alles øyne på meg var det bare å holde æren oppe. Underveis ble jeg sekundert av supermann og heldigvis kom det en fra teamet inn bak meg, og sammen kom vi oss over de 3 veggene. Vi møtte nå det nest siste hinderet – det desidert verste – inspirert av american ninja – rampen. Jeg trodde de hadde glemt å henge ned tauet, men nei, her var det ikke noe tau, og aldri i verden om jeg skulle klare dette, men som seg hør og bør må man jo gjøre et forsøk. Jeg løp, satset, hoppet og bommet. Klarte heldigvis å unngå å gå på ryggen, men måtte ut i strafferunde «chickenrace» der jeg måtte over en liten vegg sammen med WOX sin egen kylling! Hehe herlig opplegg. Så var det bare putene igjen på stadioen, før siste spurt til mål. Og hvem annen en min nydelige Nora kom og løp sammen med meg inn til mål. Jeg bare elsker barna mine, og at de gidder å henge med mamma og pappa på løp. Verdens beste jenter!

Vel i mål, var det rett ned i knestående, over i fosterstilling, frem og tilbake fra rygg til mageleie. Det var tomt i sekken, jeg hadde gitt alt – medaljen vel fortjent. Ingen jente hadde tatt meg igjen, av 3 elitejenter var jeg 1. i mål – og totalt endte jeg på 5. plass av jentene. En kjapp googlerunde avslørte noen rå orienteringsjenter som kom og tok sklitakling på pallplassen min bakfra.

WOX – Telemark har levert til mer enn godkjent! Herlig dag, herlig stemning, herlig folk. En eneste kritikk går til tidtakingssystemet EQ-timing som sto for tidtakingen, manglende matte på begynnelsen av løpet gjør det hele til litt useriøst for min del, om folk bytter om på puljene sine blir også tidene og rankingen feil. Men leier man inn proffe folk og betaler for det, kan man ikke legge skylden her på arrangøren. Men vi har kommet så langt i sporten nå, at for noen er plassering også interessant og da er det viktig at slike ting også er på stell.

Jeg sier tusen takk til Lars og Magne for en herlig opplevelse og et knall løp. Jeg kommer definitivt tilbake neste år – og gleder meg til å løpe i Skiensskogene igjen!

Nå er det bare å se fremover – 5 dager til neste løp – Barskingen har ihvertfall et og annet å bevise! Som årets nykommer ifjor gleder jeg meg til å se hva de har å by på neste helg!

KlemMari

Vinner at herreklassen – seff selveste Robin Amundsen. Rå som vanlig

Herr og fru Weider fullførte jaggu med stil de og! Akkurat som planlagt 😉

//bilder private og fra WOX sin facebookside//

Ukategorisert

Hvert løp nå blir brukt som generalprøver!


Heisann alle sammen. Blir litt tid mellom hver gang her, men om dere har lyst til å følge meg nærmere, er jeg nesten daglig på OCRNorway.no. Uansett har det vært stusselig lite å skrive om siste ukene, og jeg håper virkelig det skal snu seg litt nå. Det har vært tungt og slitsomt siste tiden, og jeg har nok hatt noe rusk i kroppen som har holdt meg litt nede og. Men de siste dagene kjennes det litt bedre, og jeg krysser fingrene for at den følelsen skal sitte i litt nå!

Ifølge nedtelleren min på OCRNorway.no er det kun 25 dager igjen til OCR European championship i nederland! Flybillett er bestilt, hotell i Wijchen er booket (spahotell sådann med pool og greier!) – men kroppen er ikke der den skulle være. Så nå må treningen spisses veldig. Jeg skulle gjerne hatt Robin tett ved min side nå siste 3 ukene, men jeg kan da et og annet selv, og har lært mye, så må jo prøve å få til noe brukanes.

Med tanke på EM i spartan race i Skottland i slutten av juli er jeg nødt til å legge inn bakkeintervaller også, så en ukes trening for meg nå vil se ca sånn her ut:

en bakkeintervalløkt

– en tempointervalløkt

– en rolig langkjøring før eller etter konkurranse

– en konkurranse pr helg (21/5 WOX, 28/5 Barskingen, 4/6 Tough Viking)

De dagene jeg ikke har løpeøkter vil jeg legge inn sykkel eller rulleskøyteøkter for restitusjon. Blir spennende å se om jeg klarer å få inn noe av den løpekapasiteten jeg hadde i midten av mars, eller forhåpentlig enda litt bedre! Og jeg håper de 3 konkurransene før EM vil være med å pirre konkurrsen-edgen i beina og kroppen.

Utover løpingen er jeg nødt til å få inn litt spesifikk styrketrening også, så det blir minst en tur til Bjarte i Rakkestad på Farm Ninja Challenge, jeg håper å få til en tur på Klatreverket og det aller aller beste hadde vært å klare å komme seg en tur til Bootcamp Hønefoss også. Ja og la oss ikke glemme det enkle og rett kanskje noe av det beste…Ammerudtunellen!

Aight – jeg starter denne amputerte uken med tempointervaller på Oksefjellet ved Skedsmotunnellen idag mellom nattevakter! Wish me luck!

KlemMari

Viking Race – Fredrikstad – Vått, gjørmete og kaldt!


Men likevel en folkefest!!!

Jeg har et veldig nært og spesielt forhold til Viking Race, så å skrive et objektivt innlegg er alltid like vanskelig! Denne gangen er det også ekstra vanskelig fordi jeg sitter inne med inside information. Det var nemlig ikke gitt at det skulle bli et Viking Race i Fredrikstad…Men på tross av alle odds, gjorde ildsjeler det mulig. Da klokken var 1830 fredag ettermiddag kjørte jeg forbi en av arrangørene ved Viking Race containeren…jeg hadde merket meg at mye enda lå på bakken, og må helt ærlig innrømme at det gjorde meg både trist, bekymret og skeptisk. Jeg vet nå hvor mye jobb det ligger i å få et hinderløp opp å kjøre, selv for en relativt erfaren gjeng…og når jeg så Jakob stå der med et smil om munnen og si «dette går bra, det er gøy!» så lurte jeg innerst inne på når han kom til å legge seg inatt….han hadde lagt seg kl 03….

Jeg med flere hadde nok sett for oss sesongestarten med Viking Race i Fredrikstad til å bli et skikkelig episk event med sol og perfekt vær. Istedet ble det meldt dårligere og dårligere vær. Eneste positive (med været) var vel at det ikke blåste så fært! Hadde det gjort det tror jeg vi omtrent hadde fryst ihjel. Vi møtte opp ved Gamle Fredrikstad golfklubb for å hente startnummer lørdag morgen, og det skal sies at humøret til folk var det ingenting å si noe på. Facebook hadde allerede begynt å bli pepret med oppdateringer og spente folk, og i golfklubben var stemningen til å ta og føle på. Folk var gira, folk var spente og klemmer ble delt ut i hytt og gevær. I tillegg ble løpedrakter delt ut til Team OCRNorway, og jeg må si jeg frydet meg senere på dagen da facebokk virkelig ble overloadet med kule løpebilder at folk i den kuleste løpeoutfiten ever!

Noen er bare så hoppende glade 😉

Men – tilbake til løpet. At det er høyst nødvendig med telt måtte selv den stauteste vikingen i laget – Håvard – innrømme. Bootcamp Hønefoss har vel sjelden vært så populære som denne dagen! Ubergod stemning blir det lett når så mange folk presser seg sammen under et tak! Jeg skal ikke fortsette å dra frem været gjennom hele denne reviewen…men personlig liker jeg sol eller i det minste opphold på løpsdagen. Oppvarmingen ble gjennomført i Dry-robe og den ble værende på helt til the bitter end. Jeg visste med skrekk og gru at arrangørene hadde  Uplanlagt å dempe farta i feltet rimelig fort, og tanken på å bli enda mer våt og enda kaldere enn jeg allerede var, fristet uendelig lite. Da starten i tillegg ble utsatt med 15 mins var det godt å stå sammen med gode venner for å peppe hverandre opp…og Isak – du skal være veldig glad for at du er en så likanes kar 😉 «Ikke drep meg nå for det jeg har å si…» hehe det kom nok noen stygge og fortvila blikk da han ga oss beskjed om forsinkelser. Men sikkerhet først og fremst, og mangel på funksjonærer på hindre er til risko for oss løpere, så da venter vi (gjerne) litt for å få alt på plass.

Men endelig var alt klart! Vi skulle starte! Som seg hør og bør må alle over den høyeste veggen til Viking Race for å komme til startstreken, dette kan vi og dette digger vi. Og jeg kanskje mest av alle, endelig klarer jeg nemlig veggen selv, og det er en uendelig god mestringsfølelse!

Utifra start gikk det fort i elitefeltet – men boom – rett i en nettunnell som effektiv dro ned farten til de beste.

Videre ble vi ledet ned i en liten bekk/gjørmegrøft. Her så jeg at det ble litt tvil utover i heatene hva som faktisk skulle gjøres, og som alltid blir ting litt urettferdig når folk løser ting ulikt, men eliteheatet gjorde som forventet og la seg ned på magen i gjørma og gikk under stokkene. Nok en effektiv måte å få ned farten på, og en sykt kald opplevelse!

En liten løpetur senere var vi nå kommet ut på en liten «øy» og måtte krysse tilbake til fastlandet over en vannseanse. Heldigvis slapp vi å svømme, med 4 grader i luften og regn holdt det å få vann til godt oppetter lårene – og vel oppe igjen møtte de kjente veggene oss, over, under og gjennom! Jeg kjente at kulda allerede begynte å hindre styrken min og måtte ta sats to ganger før jeg kom over. Og dette var jo en av de «små» veggene! Feltet var nå godt ut, de raskeste så jeg såvidt bare rumpa på langt der fremme, og jeg skiftet fokus fra prestasjon til gjennomføring. Jeg var så sliten og så kald og alt gjorde allerede vondt… kun ca en kilometer ut i løpet!

Når man skal vinne Viking Race gjelder det å gunne på fra start til slutt – her er vinner av herreklassen – Simon Løvås fra team Tough Viking

Men nå begynte moroa…eller altså…vi ble ledet inn i festningen! Aldri har det vært så tungt å løpe opp trapper og inn i festningen – og her hadde de virkelig brukt borgen godt. Vi måtte opp på muren to ganger, og den ene gangen via en benk som var snudd på skrå. Og med regn gjennom hele natten var den blitt råglatt! Full stans i den lille gruppen jeg nå løp sammen med, og i god Viking Race ånd måtte vi hjelpe hverandre. Solidarisk ventet vi til alle 3 var oppe, og deretter ventet nettet på oss. Kanskje det morsomste, men også faktisk det farligste hinderet! Siden kun toppen var festet, svinget hele nettet i takt med hvor folk var i nettet. Dette stilte store krav til samarbeid blant de som var i nettet. Når noen gikk over på motsatt side, vippet nemlig hele nettet og gjorde at de som var på motsatt side ble dratt med. Gøy, men også litt skummelt!


Team Bootcamp Hønefoss viser hvordan ekte teamwork fungerer!

Nå fulgte endel løping før de neste hindrene kom, men det var både tung løping i vått gress, løypen var ledet gjennom gjørme og vanndammer (små innsjøer…). På denne løpeturen ble vi også ledet gjennom en spiderweb…jeg digger den, men vet at Supermann hater den 😉 og ikke minst krabbe under kargonett…alltid like kløn og alltid litt hat når man trer en fot, en hånd eller setter fast hestehalen i nettet 😉

Denne dama…Mona Strande også for team Tough Viking, vinner av dameklassen og bare helt rå! Her viste hun muskler nok en gang! BOOM!

Nå kommer vi over i siste del av løypa…og av alle ting de ikke hadde klart å få opp på løpet…så hadde de tydelig klart å bygge sammen alle veggene – over, under og gjennom – IGJEN. Og det var IKKE blitt noe mindre tungt kan jeg informere om. Men endelig kom et av mine ynglingshindre – bæring og bakke – i god kombo! Alltid en syrefest og alltid like gøy! Med to bildekk måtte vi ta oss opp en bratt bakke og ned igjen. Yess – endelig litt mestringsfølelse – men jaggu du, hu dama som lå foran meg bare matet og matet på, jeg klarte ikke å ta innpå henne, snarere tvert i mot, hun dro sakte men sikkert fra meg på sletten tilbake til Kongsten fort. Hadde jeg enda visst det jeg visste nå…det var nå under 1 km igjen! Nesten bare løping igjen, og da vi rundet inn mot målområdet var det kun en liten sprintetappe, en vegg og så mål – og der knelet jeg! Liggende på alle fire viste pulsklokka 4,45 km og 29:15 på tiden. Jeg var så skuffet over meg selv, men likevel – jeg gjorde mitt aller beste, og kunne ikke klart bedre. Det holdt til en sur 7.plass og jeg kan ihvertfall si meg sånn nogenlunde fornøyd.

Men nå kom det aller morsomste med hele dagen! I neste heat startet vi nemlig med Karoline. Hun er 11 år og skulle løpe sitt aller første voksne hinderløp! Med team Karoline fant vi foruten meg selv og henne, Supermann og Lars Martin. Og for en opplevelse det ble. Å løpe med henne, på lag og å samarbeide og motivere hverandre gjennom løypa, har antagelig vært noe av det største jeg har vært med på. Å se henne dra fra voksne damer, gasse på for å både ta igjen folk, hindre at folk tok igjen henne og jobbe seg gjennom smerten hun hadde deler av løpet. Hun fullførte alle hindrene selv, bar bildekk og jobbet seg under alle stokkene i det kalde vannet. Jeg var så utrolig stolt av henne da hun gasset i mål. Og det kuleste – da resultatene kom endte hun på en 42. plass av 100 herlige damer!!! Fy søren så stolt mamma jeg er nå, og vi gleder oss begge til neste løpsopplevelse sammen i Oslo!

Godt å ha en hånd å holde i <3

Familien Weiders – be awere – dette er ikke siste gang dere ser oss i løypa!

Takk til Viking Race for en herlig opplevelse som vanlig, litt trekk blir det selvfølgelig for mangel på de obligatoriske tauene og monkeybarene, og for litt kort løype, men pluss i boka for god stemning, fantasifull bruk av omgivelsene – og escape of the castle – vi digga det. Jeg vet at Oslo blir enda bedre i august og jeg vet at vi kan glede oss til Fredrikstad på nytt i 2017. Og jeg personlig håper ihvertfall det er sol da…og bare for å være sikker skal jeg kjøpe meg et telt!

OCRNorway.no kan dere også se videoen til OCRtube som kom helt fra USA for å filme Viking Race!

KlemMari

Takk igjen til Epic action imagery for episke bilder som alltid! Dere gjør det litt ekstra gøy!