The Beast – nytt hinderløp i Norge!


Jeg konsentrerer meg hovedsakelig om de to største hinderløpene i Norge – X-run og Viking Race, naturlig nok antagelig fordi jeg bor rett utenfor Oslo og disse arrangeres her nede på Østlandet. Siden jeg også ønsker å rekke over endel løp i utlandet begynner reisekvoten min å fylle seg opp, og noe særlig mer reising i Norge har vi hverken tid eller råd til dessverre.

Men jeg regner med dette også går andre veien, det er sikkert folk der ute som synes det er langt å reise til Oslo. Ja og i tillegg så er jeg brennende opptatt av at folk skal støtte de genuint norske løpene. Klart det er gøy med de «store» utenlandske…men jeg er opptatt av å støtte de norske løpene, de som faktisk kjemper for å klare å få gjennomført løpene sine og som gjør det med dedikasjon. Ikke bare delta på pengemaskinene som pumper inn fra sidelilnja. Derfor har jeg blitt oppfordret til å skrive litt om The Beast.

 

Dette er et nytt løp som går av stabelen 20.juni i Skudeneshavn. Her vil du finne 6 våte og utfordrene kilometer fylt med masse utfordringer designet for å teste din utholdenhet, styrke, konsentrasjon, balanse og ikke minst mentale styrke.

I The Beast starter du med 3 liv. Dersom du ikke klarer et hinder mister du et liv. Hvis du bruker opp alle livene dine, vil du fortsatt kunne fullføre og få en tid, men kun de som fullfører med liv til overs vil få en tid som er tellende i konkurransen.

Det blir premier til alle som fullfører, og større premier til vinnerne. Nedre aldersgrense er 15 år.

For mange vil den 6 km lange løypen som veksler mellom grusvei, stier og terreng være utfordrene nok i seg selv. Men i The Beast vil fokuset være på hindrene. De er mange og de er varierte.

The Beast er designet for at det skal være meget utfordrene for de som har høye ambisjoner – samtidig som det skal være gjennomførbart for de fleste.

Alle melder seg i utgangspunktet på som individuelle deltagere, men det er også mulig å registrere lag. For å være med i lagkonkurransen (herrelag og damelag) må man være minst 3 deltagere. Det er ingen øvre grense på antall deltagere på et lag. Tiden til de 3 raskeste på laget blir gjeldene for hele laget.

Med allerede mange påmeldte (fra Egersund til Bergen), mangre frivillige funksjonærer og gode sponsorer ligger alt til rette for en solid folkefest i Skudeneshavn.

Mens jeg skriver nå kjenner jeg suget…æhhhhh skulle så gjerne vært med her, men dessverre blir det altså ikke til i år – men hvis løpet er en suksess og får nok deltakere så blir det kanskje løp neste år og håper jeg….

Unleash the Beast!

Ha en herlig søndag dere!

KlemMari

 

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om halvmaraton: Tips fra Sondre Nordstad Moen, Jack Waitz og Martin Lager. Sniktitt i treningsdagboka til Grete Waitz + to ulike treningsprogram på halvmara.
  • Angelika Sverdrup om hvordan hun ble en løper.
  • Etappeløping i Costa Rika.
  • Hvordan trene i unntakstilstand: øktforslag og konkrete tips.
  • Marita Stenhaug Johansen bruker løping som våpen i kampen mot MS-monsteret.
  • Kunsten å gå underveis i et langt ultraløp.
  • 7 GPS-klokker.
  • Kunsten å toppe formen riktig.

Bli abonnent


En annerledes løper


…ja og det er jeg faktisk utrolig stolt av. I en gullalder av 39 år skjønner jeg at toget forlengst har forlatt stasjonen hva gjelder å bli verdens beste…ja eller for den saks skyld noe enormt god løper. Men følelsen å være i mitt livs beste form, selv etter 39 år, som turnusarbeidende, alt for lite søvn og to barnsmamma gift med brannmann også i turnus…ja den er helt enorm. Ja for jeg er i bedre form nå enn da jeg var 18! Jeg ser bedre ut, jeg løper fortere, jeg er sterkere – og jeg føler meg rett og slett amazing! Og der er kort sagt ganske så kult!

Men jeg er ikke en ren A4 løper – og det synes jeg er enda kulere. For jeg digger å løfte litt jern, være sterk, ha synelige muskler – og alle sier at dette kan dårlig kombineres med løping – men jeg skal fortelle dere noe annet! For nettopp det å være hinderløper krever at man BÅDE er en god løper med god utholdenhet og løpsstyrke – men også at man er smidig, har balanse og koordinasjon OG ikke minst styrke. Det er en fordel å ha en sterk rygg, det er en fordel å være sterk i låra, det er en fordel å kunne løfte sin egen kroppsvekt og det er en fordel å like å slite! Og jeg liker å slite! Ja så lenge det er gøy!

Og bootcampen til Viking Race igår var gøy! Kjempegøy som vanlig! De folka der er noe for seg selv. Uten å tjene en krone på det drar de igang trening for alle som vil, og det med et stort smil om munnen og et enormt engasjement! Og med seg på laget har de Oslo Kettlebell Gym som langt i fra er noe dårligere – ja de lasser faktisk bilen full av kettlebells nok til å fore ca 15-20 folk med bjeller! (og igår tror jeg de fikk en rimelig utakknemlig vaskejobb også etter treningsøkta) OKG driver kyndig veildning av oss og sørger for at teknikken sitter før treningen starter. Og det morsomme – vi vet aldri hva som venter oss.

Her sammen med 2 av selveste kjernen i Viking Race – bare elsker disse menneskene altså <3

I går ble vi delt inn i to grupper – en som startet i Tufteparken og en som startet med kettlebellsene.

I Tufteparken gjorde vi blant annet en sirkel med bakkeintervall, dips og apegang. Det ble også pull-ups og hengende beinhev…og jeg lover dere syra fløt i armene før vi beveget oss ned til kettlebellfolka.

Du kimser ikke av opplegget til Isak altså…her er det all in or nothing!

Yeah!

Herlige Helene er som alltid en solstråle jeg bare digger og ler meg ihjel av 😉

Fine Line – for en sprudlene herlig jente <3

Her ble vi delt inn i 3 grupper – og skulle gjøre 3 oppgaver

– spensthopp (bortover)

– farmers walk med kettlebellsene i hvilende på skuldrene

– bear crawl

Ett minutt på hver stasjon – et minutts aktiv pause mellom hver stasjon med rolig jogg. Gjentatt x 2

BOOM mister!!!

…Yeah…

(Jeg må innrømme at disse gutta (og ei jente) har kjørt oss hardere før, men det var mørkt, kaldt og vått…så det er greit for denne gangen 😉 

Alt i alt ble det en herlig treningsøkt – fokuset for en hinderløper er nettopp å klare å jobbe tungt med høy puls og syre – og det fikk vi da jobbet litt med igår – så da er vel alt bare bra! Ja og i tillegg så var vi jo en gjeng herlige folk – alltid gøy å trene sammen med andre dedikerte mennesker!

Takk for en sporty kveld alle sammen – dere er helt fantastiske 🙂

KlemMari 

Meg sammen med  mitt fantastiske Team Viking Race – the Weiders! Dere finner oss på X-run Eidsvoll og Tough Viking Oslo!

//Tights//

Free freezing Winter Viking Race Boot Camp


En spontan henvendelse fra en ivrig hinderløper, resulterer i gratis vinterbootcamp for DERE! Viking Race har siste to somrene nå i samarbeid med Team Physixs og Oslo Kettlebell gym arrangert gratis bootcamp på St.hans haugen. Det har vært stor suksess og god stemning!

Og nå gjør de det altså igjen – bare denne gangen på vinteren!

Kle godt på deg – det blir

bakkeintervaller

– burpees

– egenvektstrening i Tufteparken

– vikingøkt med OKG

Jeg garanterer deg smil, latter, fine mennesker, høy puls og for ikke å snakke om total gangsperre dagen derpå!

Møt opp og bli med på en herlig treningsøkt

TORSDAG 26.FEBRUAR FRA 17-1900 I TUFTEPARKEN PÅ ST. HANSHAUGEN

KlemMari

…og ps…jaaaaaa du får kjøpt de uberkule «Jeg trener til Viking Race»- t-shirtsene der – 150 kr stk!

Ukategorisert

Kvalitet OG kvantitet


Vinterferien er over og influensaen har forlatt åstedet! Det er på tide å la energien renne over og med det skal jeg systematisere løpingen min på samme måte som jeg gjør med styrketreningen. Jeg har jo løpt endel, og forsøkt å gjøre ting rett…men som Supermann til stadighet forteller meg så er det ikke bare selve treningen som teller, men faktisk at man gjør ting rett og har kvalitet på treningen sin. For å ha den fremgangen jeg selv ønsker iår så skal jeg derfor prøve på noe nytt – nemlig følge et systematisk program iforhold til løpingen min og på denne måten forhåpentlig bli en bedre, sterkere og raskere løper.

En fortsatt viktig del av løpstreningen min kommer til å være 4 x 4 bakkeintervall! Dette har jeg fått innprentet fra flere steder at er en viktig treningsmetode for å øke hjerte- og lungekapasiteten, og på den måten bli en mer utholdene løper.

Utover dette kommer jeg hver uke til å legge inn rolige langkjøringsøkter 2-3 pr uke – og for å spare tid blir dette å gjøre på vei til jobb. Jeg har en travel hverdag med begrenset tid til trening og mye av min treningstid da blir ofte til eller fra jobb. Genial måte å trene på spør du meg, penger spart ved å ikke kjøre bil, det samme med miljøet – og ikke minst enkel og kjapp treningsøkt!

Siste del av løpetreningen min blir intervalltreninger – en blanding av raske korte intervaller, og litt raskere lengre intervaller.  Jeg vet at for å nå målene mine trenger jeg både mengdetrening for å få nok mil i beina til å løpe de lange løpene, og kvaliteten bak treningen for å bli raskere og mer utholden.

Et av virkemidlene jeg kommer til å ta i bruk som jeg ikke har gjort på lenge, er å bruke pulsbelte – skal jeg løpe rolige økter er jeg redd jeg må ned i «kjipe-tempo» og det er ikke så lett når jeg er vant til å løpe etter mottoet «jo fortere jeg løper, jo fortere kommer jeg frem!»

Programmet jeg kommer til å bruke fant jeg hos Shape-up og jeg kan bare røpe at jeg likte det jeg så – nettopp fordi jeg så at dette kan jeg klare!

Jeg vet det er mange der ute som antagelig er mye bedre på løping enn jeg noen gang kan håpe på å bli – så hvis noen har lyst til å hjelpe meg på min vei – ta gjerne kontakt med meg!

Som avslutning på denne uken har jeg fått unna en økt med raske intervaller (10 x 40/20), en langkjøring (10 km – mølle) og idag 4 x4 bakkeintervall + 25 mins rolig nedkjøring (mølle). Imorgen blir det pause og så starter jeg neste ukes program på tirsdag!

Ha en strålende uke alle sammen!

KlemMari

Tough guy – siste kapittel


Da er det 3.gangen jeg begynner på dette innlegget. To ganger har den andre datamaskinen slettet det for meg…men jeg gir meg ikke! For dette er nemlig egentlig ikke siste kapittel…men mer begynnelsen på et nytt eventyr.

Da vi reiste til England sverget vi vel egentlig alle på at dette var første og siste gangen vi skulle gjøre. Det måtte med på hinderløpCV’n, men så skulle vi atter vende nesen mot varmere løp.

Meeeeeeeeeeeeeen fulle av adrenalin og skrønehistorier på kvelden, sammen med gode venner, nye bekjentskaper og litt vin og mat….ja da begynte vi kanskje å tvile….det var jo tross alt 30 års jubileum snart og alle greier. Og innen vi alle hadde landet på puta kvelden vi kom hjem var det allerede bestemt…vi måtte bare få lønning først, men så var det bare å melde seg på igjen. Eventyret måtte oppleves igjen!

Nå har jeg tatt dere gjennom følelser, selve løpet…og da gjenstår kun litt harde fakta for dere som evt vil være med oss neste år:

Informasjon:

Man kan ikke si at man ikke får nok informasjon, tidvis grenser det til spam…og jeg må vel helt klart innrømme at jeg ikke har lest halvparten av mailene jeg fikk. Problemet ble etterhvert å finne igjen til vesentlige mailer som faktisk måtte leses.

Beliggenhet:

Tough guy venuen ligger altså på mr Mouse sin gård i Wolverhampton – antagelig ikke verdens navle, men vi kommer for å løpe ikke for å dra på sightseeing. Hvis du ønsker sightseeing kan du jo gjøre som vi gjorde første gangen, og ta en ekstra natt i selve London. Nå var det fly til Heathrow og så tog rett til Wolverhampton. Men siden dette antagelig er et av de største arrangementene i byen visste alle hva det dreide seg om, hvor vi skulle og servicen var upåklagelig.

Hotellet vi bodde på var 5 mins unna med taxi og en 15-20 mins på beina. Med andre ord perfekt beliggenhet og her var vi samlet med flere andre Tough guy deltakere fra flere andre land. Det var faktisk så mange som bodde her at Mr Mouse kom en tur innom på kvelden for å hilse på!

Selve arrangementet:

Veldig veldig bra – og bærer preg av å ha arrangert i nesten 30 år. Vi kunne hente startpakken kvelden før noe som reduserer stresset på selve løpsdagen noe voldsomt. Det var masse frivillige, både før, underveis i løpet og etterpå, noe som gjorde det lett å være løper. Det var gode forhold både til å skifte og å oppholde seg på etter løpet. Det var både bespisning og drikke å få kjøpt før og etter løpet. Ja og for penger kunne man oppgradere seg til varm garderobe og varm dusj.

Det var godt merket hvor vi skulle stå ifht hvilken pulje vi startet i, det eneste som var litt uklart var når vi faktisk startet – litt fravikende informasjon om dette.  Men det løste seg greit med at røkla løp…og da var det bare å henge på 😉

Medaljen:

Noe av det flotteste jeg har fått…ja jeg er helt overbevist om at den er av 100% gull!

Selve løpet:

Dette har jeg vel strengt tatt beskrevet før, men vil bare igjen presisere hvor bra hindrene var. På tross av sine enorme størrelser var jeg ikke et sekund redd. Antagelig fordi hindrene står på samme sted år etter år er de bygget av meget solid materiale, og er veldig forseggjorte. På de glatte tømmerstokkene var det festet tau som gjorde at man både hadde noe å dra seg opp med, holde seg fast i og hindret at man skled. Det var hindervakter over hele løypa og godt merket løype så aldri noen tvil om hvor man skulle.

Publikum var i en klasse for seg, virkelig en folkefest i denne byen, så gjennom hele løypa sto det folk over alt og virkelig gjorde løpet til en lek. Det er ubeskrivelig hvor mye det betyr å få upbacking når løpet er på sitt tyngste. Møte et vennlig blikk, få et heiarop og et klapp på skulderen.

Teamet:

Vi løp alle sammen to og to i dette løpet – det var ikke noe hinder man ikke ville klare alene, men akkurat på dette løpet tror jeg faktisk på viktigheten av å løpe sammen. Både lengden på løpet, tyngden og det mentale med løpet gjør at det å ha et kjent og trygt ansikt underveis som enten motiverer deg, eller som trenger motivasjon er viktig. Og ikke minst etter løpet – det å ha en person som passer på og hjelper til å med å få på tørt og varmt tøy – helt ubeskrivelig! Det å være nedkjølt til den grad vi var, gjør at du både blir irrasjonell, likeglad og hjelpesløs. Godt å være to da!

Så…hva tenker dere nå…flere som blir med og joiner Team Norway i januar 2015?

KlemMari

Tough guy – en vanvittig løpsopplevelse!


Da er det vel på tide å dele litt mer av opplevelsen Tough guy – the original med dere. Jeg ser at nettet strømmer over med artikler, blogg og bilder fra løpet – og tro dere meg, det er ikke uten grunn. Senest i dag har mentor Andreas Dietzel (Viking race) sluppet en artikkel for kondis.no og igår kom innlegget hans for New England Spathens. Pr dags dato har han nok løpt flere løp enn meg, men jeg jobber hardt med å ta igjen forspranget…selvom han antagelig har løpt et par løp jeg ikke kommer til å løpe…nettopp fordi jeg har surret meg bort i noen av de kuleste løpene som eksisterer idag – og tanken på å skulle ta et skritt tilbake i vanskelighetsgrad frister ikke.

Trifecta ifjor tente en ild i blodet mitt…en ild som krever stadig mer for å fortsette å brenne. Og årets Tough Guy var som å helle bensin på bålet bokstavlig talt!

Bare for å ta en rask oppsummering av litt harde fakta – Tough guy arrangeres av Billy Wilson aka Mr Mouse på hans landsted. Som dere kanskje forsto var dette landstedet et enormt område som han har gjort om til en gedigen lekeplass. Han kaller seg selv en «Provider of fear» nettopp pga de enorme hindrene og de mentale utfordringene han kjører oss igjennom. Dette kombinert med den engelske januarkulden og en isende vind får man en failrate på 30%. I årets løp startet ca 4700 og ryktene sier at ca 1400 måtte bryte eller ble tatt ut av løpet. I 2017 feirer løpet 30 år og er således det eldste hinderløpet som eksiterer og regnes som hinderløpets vugge.

Men la meg ta dere gjennom løypa – jeg garanterer ikke at noen av hindrene kommer i rett rekkefølge…men dere får ihvertfall en formening om hvordan løpet er.

For meg har fjoråret med Spartan trifecta handlet om å bli mentalt sterkere, og jeg må si meg veldig fornøyd med utviklingen. Jeg liker å sammenlikne hinderløp litt med yoga – i yoga er nemlig den ultimate tilstanden å kunne lukke omverdenen ute og kun konstrentrere seg om det man skal. I en stor del av hinderløpene så er nettopp det å ikke vite hvor langt man skal og ikke minst hva man skal underveis – en stor del av den mentale utfordringen. Det gjelder å bare løpe, «nyte» og konsentrere seg om det man skal, og koble ut hverdagen, smerte, kjedsomhet (?) og syre.

Foto – Phil O’Conner

Mr Mouse tok denne mentale utfordringen enda et skritt videre, men ved å koble ut hodet funket det greit for meg. Jeg har min faste hinderløppace godt innarbeidet, og har jobbet mye med bakkeløping. Derfor skremte ikke de første 10 km meg…det var ca 10 km med veldig mye løping og jeg fikk igjen bevist at løpstrening må til for å prestere godt i hinderløpet. Vi startet med å løpe frem og tilbake (bokstavlig talt) på de enorme jordene hans, vi løp opp og ned av enorme grøfter fyllt med gjørme (du satte deg lett fast hvis du valgte feil sted), på toppene av grøftene var det store trestokker man måtte over før det bar ned i neste grøft igjen…og det mentale – man så ikke ende på det…jeg har ikke tall på hvor mange grøfter det var etter hverandre. Og så løp vi litt igjen…

Så var det en slak oppoverbakke…og der var det som en slange av mennesker som svingte seg opp og ned bakken – heldigvis slak nok til at man kunne løpe oppover…og grand finale der…krabbe under nett oppover før man igjen la ut på en god løpestrekning. Underveis nå hadde vi forsert et av mr Mouse sine store hindre med tømmerstokker lagt oppå hverandre – høyt hinder!

Etter en god løpestrekning kom vi til flere grøfter igjen…om mulig dypere enn de forrige..og takk til mr Mouse som hadde hengt ut tau vi kunne bruke til å dra oss opp med. Og videre…jaaaaaaaa løpe løpe og løpe litt til. Og nå kom grand finale for meg…det var med skrekkblandet fryd jeg så ormen lange igjen…uendelig denne gangen…opp og ned, opp og ned…opp og ned…jeg forsøkte å telle hvor mange ganger vi skulle opp den bratte skråningen…men det var umulig…kan det ha vært 10 ganger??? Hva vet jeg…men igjen…det gjelder å nullstille hjernen og med Supermann sine ord i hodet «Det er i bakkene du vinner!» så gutset jeg alt…hufse opp og løpe ned…riste ut syra og gå løs på neste hufs med blank hjerne! Digg, digg, digg! Og så….løpe videre. Nå inn i skogen…antagelig det hardeste både mentalt og fysisk for meg – det kom flere grøfter, igjen bratte, høye og uten tau denne gangen – takk gode gud for at Supermann dro meg opp av alle grøftene! Innimellom i skogen var det visst noe skyting som gikk meg hus forbi…men det som IKKE gikk meg hus forbi var alle de utallige nettene vi skulle under igjen og igjen og igjen…det mantale spillet var virkelig satt igang for fullt. mr Mouse passet på at virkelig slite oss ut fysisk og psykisk før «moroa» startet!

De siste 6 km besto nemlig av alle de gigantiske hindrene mr Mouse hadde bygget på gården sin – opptil 10 meter høye og stå store at man kunne velge veier man ville ta opp eller ned på hindrene – ja de var faktisk så store at man visste ikke engang alltid at man hadde et valg…veldig snodig følelse å sitte å se på videoen av Jon Albon (vinneren av årets løp!)- der han passerer hindre vi ikke hadde sett engang – men ikke var jeg lei meg for å gå glipp av monkeybaren han passerte! Ildhoppet derimot gikk jeg ufrivillig glipp av 🙁

Men inni dette virrvarret av enorme hindre måtte jeg gjennom definitivt det verste jeg antagelig noen gang har gjort…vannhinderet der man måtte under med hodet 4 ganger….siste dykket var så vondt at jeg ikke skjønner hvordan jeg klarte det…men å bryte var hele tiden helt uaktuelt! Så under kom jeg, fikk svømt inn til land (mange av vannene var så dype at jeg måtte svømme der guttene gikk!) og eneste fokuset var tauet som hang ned i vannet og som jeg fikk dratt meg opp med. I knestående noen minutter mens verden snurret rundt og rundt…helt til en stemme jeg kjenner godt fikk dratt meg tilbake til virkeligheten «Går det bra jenta mi?!?» Supermann var der og fikk meg opp igjen og videre i løpet! Dette er et type løp jeg kanskje ikke vil anbefale å gjøre alene – det å ha noen å løpe med, noen som motiverer, trøster og får deg til å løpe de ekstra skrittene – helt uvurderlig! Supermann og meg – Team Viking race – the Weiders! Uslåelig!

Etter dette vannhinderet fulgte en grusom seanse der vi måtte balansere på et uendelig antall planker over vann og der man enten kunne slenge seg over til neste balansehinder..eller falle i vannet…og jeg fallt mye i vannet…igjen takk gode gud for valg av våtdtrakt og for Supermann som motiverte! Jeg sa 6 km isted ikke sant…så vi måtte innimellom slagene igjen løpe endel…bl a måtte vi gjennom de samme grøftene vi startet med…og var de gjørmete isted, ja så var de «grusomme» nå etter at 5000 mennesker hadde løpt der…ved en glipp sto jeg plutselig med gjørme til livet og brukte sikkert 5 mins på å komme meg løs. Har jeg sagt at det er en fordel å snøre skoene godt…så mange stakkarer som lette etter skoene sine 😉 Vi løp også gjennom et langt elveleie der vi løp med vann til midt på leggen…brrrrr kaldt på tærne!

Før vi kom til mål måtte vi også gjennom et torturkammer (the vietcong tunnels) med strøm og kjegler hengende ned fra taket…vi måtte krabbe gjennom tunneler av bildekk (traaaangt), tunneler av betongrør (ikke få panikk her!), vi måtte hoppe over store betongrør (syyyrefest)…ja og litt mer gjørme var det sikkert! For nå gikk alt på autopilot…siste hinder jeg husker som jeg tenkte «aldri i livet!» Det var å gå på planken og hoppe ut i vannet…ikke fa…om jeg skulle under med hodet…så meget uelegant hang jeg meg ned fra planken og slapp meg nedi…svømme mot land…opp en sklie og MÅÅÅÅÅÅÅÅL! Og der sto Supermann og ventet på meg – eneste tanken jeg hadde i hodet var «Gi meg nå den sinnsyke medaljen!»

Var så digg å komme i mål…men enda skjønner jeg ikke helt hvordan vi klarte å få på oss tørt tøy…å komme seg ut av alt det våte, få koordinert de iskalde fingrene til å ta på ny sportsbh, sokker og ny genser….men det gikk…og himmelsk hvor godt det var! For ikke å snakke om hvor digg det var med en varm kaffe latte og sitte i målområdet og vente på resten av gjengen!

For en opplevelse!

KlemMari

…som dere ser er løpsbildene tatt av Phil O’conner…dessverre ligger det uendelig mange bilder ute og i et svare virrvarr så er bare noen få jeg har fått screenshotet…når jeg finner alle jeg skal ha blir det å kjøpe de! Er jo bare nødt til det ikke sant 😉