Store muligheter for syrefest.


Urørt, nydelig natur. Vi kom oss steder der bare rypen, haren og hjorten tidligere hadde gått.

I helgen prøvde jeg truger for første gang. Etter at Abelone, medblogger, skrev om sin første trugetur, fikk jeg endelig motivasjon nok til å prøve det ut selv. Jeg hadde ingen realistisk  idé om hvordan det skulle føles eller oppleves. Mitt bilde av hvordan det skulle være å gå på truger, viste seg å være ganske avleggs. Tenk tunge, stive tretruger, vaggende og kavende, bredbent, kjempende fremover i ugjestmildt terreng. Ikke særlig fristende, selv om det kunne resultere i stort treningsutbytte.

Vi bestemte oss for et sted, som jeg mange ganger har ønsket å utforske. Det var rikelig med nydelig snø, ingen spor av ski eller annet, bortsett fra mange forskjellige dyre- og fuglespor.

Urørt natur på Ørskogfjellen.

Trugene viste seg å være overraskende lette. Det var også relativt enkelt å få de på. Dette var ikke racertruger, men «vanlige», uten kompliserte bindinger. Samboer foreslo å ta med staver. Jeg protesterte ikke, og tenkte for meg selv at det sikkert var lurt for ham, men at jeg ikke trengte det. Var veldig glad for stavene da vi begynte å gå oppover, nedover, bortover….egentlig uansett hvor vi gikk, for å si det sånn.

Vi brukte Hoka Tor Speed 2 sko med trugene, det ble for kaldt på tærne. Må finne en annen løsning.

Det som slo meg mest var hvor gøy dette var. Det som så slo meg var hvor fascinerende tungt det føltes, spesielt da jeg løp. Det var ikke mindre tungt å løpe nedover. Det føltes nesten like tungt som å løpe i oppoverbakke. Det ble derfor mange, korte intensive intervaller, med deilig syre i bena.

Jeg var forberedt på at det kom til å føles tungt. Syren i bena kom likevel overraskende kjapt. Pulsen føk opp like høyt, som på en løpetur, spesielt nedover. Man trenger ikke oppleve det slik, hvis man har bestemt seg for å gå en rolig trugetur, men jeg har en tendens til å jakte på treningsutbytte i alle fysiske aktiviteter. Vi gikk ikke mer enn 2.5 km, fikk nesten 200 høydemeter, men brukte ca 1 time og 15 minutter på dette. Det var utenom kaffepausen 😉

Stående buffet. Lefse og Nespresso, må vite, what else, liksom??

Erfaring:

For min del ble jeg altfor raskt kald på tærne. Jeg har allerede mottatt flere tips i fht dette problemet, men hvis du også har tips så «feel free» til å dele. Vi måtte avbryte turen, pga disse iskalde tærne.

Trugene slo opp i skinnleggen for hvert skritt nedover, da vi løp. Selv om det bare var en svak berøring, så hadde det etter hvert blitt ganske ømt, hadde vi holdt på lenge nok. Kanskje dette skyldes mangel på riktig teknikk?

Ja, til staver! Det går fint an uten staver også, men i løs, dyp snø vil jeg absolutt anbefale det.

Trugeløping; veldig gøy og akkurat så tungt som du vil. Garantert syre, hvis det er ønskelig.

Det var en befriende følelse å kunne gå akkurat der jeg ville, uten å tenke på at jeg måtte følge stier, spor, unngå myr, hull eller andre hindringer. Dette skal vi gjøre flere ganger og kan absolutt anbefales som effektiv, alternativ trening eller bare for å nyte naturen på en annen måte 😍

Foto: Tbjx og jeg.

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Snøløping inn i andre dimensjoner i mørket.


Snøløping inn i andre dimensjoner i mørket startet i parken i Ålesund, som lå nydelig i snø.

I går snek jeg meg ut i vinterlandet. Jeg er fremdeles ikke bra i leggene, men tenkte at en forsiktig løpetur med Hoka Speedgoatsko (veldig god demping og godt grep også på snø, #snikreklame) og tildekte stier ville gjøre at belastningen ble minimal på leggene.

Hoka Speedgoat 1 med løpegamasjer, fungerte veldig bra!

Det å løpe i og på snø er noe helt eget. Det er stille, mykt og tidvis spennende, fordi man ikke alltid vet hva som ligger under snøen. Når det i tillegg løpes i mørke, blir opplevelsen enda mer intens og fantasitriggende.

Jeg løp etter mørkets frembrudd bak fjellet i Ålesund, langs Borgernesvei, sti. Det er en grei rute på til sammen ca 9 km frem og tilbake fra der jeg bor. Det snødde, jeg hadde ikke lys med, fordi jeg liker å utfordre meg i mørket. Snøen bidro til akkurat nok lys slik at jeg kunne se hvor stien gikk. Det å løpe uten å se 100 % klart, øver opp andre sanser, noe jeg ser på som en bonus.

Dette er meg i denne andre dimensjonen jeg snakket om. Jeg er ikke redd, ser bare slik ut.

Jeg kom overraskende lett inn i en fin flyt og kjente hvordan endorfinene ble frigitt. Lykkefølelsen dukket unormalt raskt frem. Det var som å løpe inn i en parallell dimensjon. Det var stille, tåkete og det lavet ned med snø. Innhyllet i dette, kjente og hørte jeg pusten og forsvant inn i denne annerledes tilstanden, ganske så alene. Passerte en annen løper med hodelykt og en person som gikk tur, ellers ingen. Jeg kjente ingenting feil i leggene og ble positivt overrasket over å oppleve en viss form for utholdenhet, som jeg ikke hadde regnet med. Stien opplevdes «lys». Da det plutselig åpenbarte seg totalt svarte partier på stien, pga vann, var det som å skulle hoppe over uendelige avgrunner. Hode mitt er både visuelt styrt og fantasirikt, så det krevde irrasjonelt mot å faktisk trakke ut i denne «avgrunnen» og oppleve at jeg ikke falt ned i den. Jeg klarte å holde en jevn rytme, hørtes ut som trav eller som et gammelt damplokomotiv, det opplevdes nesten hypnotisk etter hvert, noe som ga energi.

På vei tilbake innså og følte jeg at det å være i stand til og få lov til å løpe er en fantastisk aktivitet, som jeg virkelig vil gjøre veldig mye for å klare å beholde og kunne fortsette med i lang tid.

Sprekkeferdig av endorfiner etter en times løpetur i drømmeland.

Har du ikke prøvd å løpe i snøen og i mørket, så kom deg ut når du har muligheten. Ikke gå glipp av en annerledes løpsopplevelse!

PS. Du bør kanskje bruke hodelykt, for sikkerhetsskyld. Å løpe uten lys kan medføre uventede (eller forventede) uønskede konsekvenser, som jeg ikke tar på meg skylden eller ansvaret for. Ikke la deg forlede av den ovenforstående teksten.

Yohooo, I’m back!


For litt over et år siden takket jeg foreløpig for meg, som blogger på Runners World etter ca. 3 år. Jeg trengte å finne ut av litt forskjellig, dessuten utviklet jeg en løpeskade, som har hengt med gjennom hele 2018  og frem til nå og gjorde at jeg måtte avlyse den ene planen etter den andre utover året  Det ble mindre og mindre løpetrening, økende frustrasjon og identitetstap, som løper og tiltagende migrene (løpingen har vist seg å fungere som forebyggende migrenemedisin).

I fjor januar smalt jeg opp et innlegg på min egen blogg om alle de store planene for løpeåret 2018, det var visst litt for kjepphøyt gjort. Jeg fikk gjennomført de første løpene og så måtte jeg avlyse resten av året. Tips; Det er en effektiv måte å miste motivasjon på! Kanskje også en måte å lære litt påtvunget ydmykhet? Sett sånn i ettertid kan det kanskje også være bra å stoppe litt opp innimellom og kjenne etter hva man holder på med og hvor man er på vei, før man mister gangsynet eller i verste fall løpesteget.

Men nå er det nytt år og nye muligheter! Det er ikke sagt som en klisjé. Optimismen er tilbake! Jeg har mange og spennende drømmer, som gir meg pågangsmot, men som jeg ikke våger å sette ord på enda, fordi jeg ikke vet hvor fort det går å trene løpeformen opp igjen. Jeg vet ikke hva leggene mine tåler enda, derfor løpes det ikke mange km i uken, men det trenes i tillegg; både spinning, styrke, innendørs roing, litt yoga og turer.

Elsker store trær og å oppleve forskjellige steder i verden med løpeskoene på! Mer av dette takk!

Godt å være en del av Runners World familien igjen og kunne få være med på å muligens inspirere andre, uansett nivå, til å oppleve løpingens gleder, utfordringer, tidvis frustrasjoner og uendelige potensial; fysisk, sosialt og mentalt.

Takk for meg for denne gang.



Tusen takk for 3 spennende og utviklende år under Runners World sine vinger!

Jeg har kommet til et punkt der jeg har måttet ta noen valg i fht hva jeg engasjerer meg i, noe som har medført at jeg nå avslutter mitt bloggerforhold på RW og fortsetter veien videre «ut i den store verden» gjennom blant annet min egen blogg; angelikasverdrup.com. Løpeinteressen har ledet til så mye spennende og jeg har sagt ja til så mye, at behovet for å rydde litt opp har meldt seg. Jeg skal innrømme at det både er skummelt og litt vemodig å gi slipp på RW, men jeg innbiller meg og håper at jeg fortsatt kan ha et samarbeid med Runners World i fremtiden, på en eller annen måte.

Det går så fort at jeg blir uklar 🙂 Løper mot en spennende fremtid. Det ligger mye å venter i 2018!

Jeg må få takke for muligheten jeg har fått gjennom RW, fra den spede begynnelsen for 3.5 år siden, som sjenert jogger frem til den løperen jeg har blitt i dag. Må også takke alle dere som har lest blogginnleggene og fulgt utviklingen min, dere har vært med på å motivere meg videre. Håper dere har fått litt inspirasjon underveis også.

Jeg forsvinner ikke fra jordens overflate, jeg blir bare å finne på litt andre steder enn på bloggen til RW. Jeg kommer fortsatt til å utvikle løpingen og skrive om mine erfaringer, for interessen er langt fra kjølnet. Den er under stadig utvikling, på alle måter!

Bevar gleden, kjenn på friheten, grip dagen og sjansene som byr seg.

Tusen takk alle sammen! (snufs, dette var tøft å gjennomføre…)

Den profesjonelle amatør.


Glad amatør i fantastiske omgivelser på Sunnmøre.

Amatør har sin opprinnelse i verbet «amare» – å elske. Det betyr at en amatør elsker det den holder på med, ikke fordi den må eller fordi den får betalt for det.

Profesjonell betyr at man får betalt for den jobben man gjør. Den høyeste grad av profesjonalitet finner man hos den som utøver profesjonen sin med glede og indre motivasjon, ikke fordi det gir personlig vinning.

Så hva er da en profesjonell amatør?  Første gang jeg fikk høre om denne kombinasjonen var på et jobbseminar der min gode venn Harald Haveland på nå snart 87 år, beskrev kollegaene sine som profesjonelle amatører. Vi elsket jobben vår, ikke pga pengene, men pga at vi elsket og levde for det vi utførte i profesjonen vår. Det var et meget inspirerende foredrag! Det gjorde meg også oppmerksom på hva amatør egentlig betyr, i ordets rette forstand. Jeg hadde tidligere sett på ordet amatør, som noe mindre verdifullt, ikke like mye verdt som det å være profesjonell.  Da ordets riktige betydning gikk opp for meg innså jeg at vi aldri må minste amatørdelen i oss- kjærligheten og lysten, som driver oss til å holde på med det vi gjør.

Samboeren min poengterte at jeg er en ordentlig amatør i fht løpingen min, jeg rett og slett elsker alt det medfører av opplevelser og nye erfaringer. Det har gått så langt at jeg  vil kalle meg for en profesjonell amatør. Jeg går like iherdig inn for dette, som om det skulle vært jobben min. Det er gleden og nysgjerrigheten, som driver meg videre.

Ja, jeg har en forkjærlighet for Spania og spanske øyer. Det finnes så mange utrolig landskap å løpe i. Har sans for kontraster og motsetninger, som her fra vulkanen Teide på Tenerife, høyt over skyene.

I innlegget «Den profesjonelle amatør, første del» beskriver jeg en svært så kronglete start på Spaniaeventyret jeg nettopp har vært igjennom. Jeg spurte meg selv den morgenen jeg skulle reise, etter å ha fått vite at SAS hadde kansellert første flyet mitt, om hvorfor jeg orket å kjempe enda mer for å få denne reisen til, hvorfor tok jeg ikke kanselleringen som et tegn på at jeg burde gi opp og holde meg hjemme?

Det finnes veldig mange fine byer å løpe i. Gjør man det om morgenen får man gatene for seg selv. Her fra det gotiske området i Barcelona.

Jo, fordi jeg var sprekkeferdig av nysgjerrighet og lyst til å oppleve nye løpeeventyr. Og vil man oppleve store og fine ting så må man noen ganger jobbe hardt for å få det til! Man må ut å løpe i mørket og regnet eller renne vekk inne på en tredemølle, mange kilometer, flere ganger i uken, selv om man tidvis er trøtt og lei, for å kunne høste opplevelsene som ligger å venter på en, på fine dager ute i naturen, langs veien eller i byer, på spennende løp man har forberedt seg til, på nye løpeeventyr i inn- og utland og fordi man vet at det gir så utrolig mye når man gir etter og lever ut det man oppdager at man faktisk elsker.

Når man løper rekker man over så mye og man får med seg mage vakre opplevelser. Solnedgang på Sunnmøre, Tueneset.

Løpeeventyret i Pyreneene.


Man blir hoppende glad av løpe i så fin natur og å være del av en positiv løpegruppe.

Etter en mildt sagt kronglete start på Spaniaeventyret (kan leses om her) så fortsatte ferden ispedd stadig nye og uforutsette hendelser. Etter endt opphold i Valencia og gjnnomføring av Valencia maraton (kan leses om her) skulle jeg ta toget til Barcelona og møte de andre jeg skulle dra til Pyreneene med. Gjengen besto av medblogger på norske Runners World; Abelone, bloggerne Sofie og Sanna for svenske Runners World og Karin og Raùl fra Pampas Travel. Jeg satt på en kafé på Terminal 2 på Barcelona flyplass, sammen med Abelone og Sofie, mens vi ventet på resten av reisefølget fra Sverige. Deres fly ble nemlig kansellert slik at alt ble forsinket med 7 timer. Hva er det med kansellerte fly for tiden?

Barcelona er kjent for sine mange tyverier. Jeg har selv sett det utført i løpet av mine 6 besøkt i Barcelona. Derfor valget jeg en plass på kafeen inn mot vinduet, slik at jeg ikke trengte å passe på bagasjen, som sto mellom meg og vinduet. Men, plutselig var vesken min med pass, penger, VISA-kort, reiseforsikring, helsekort, sertifikat, hus- og postnøkler osv, borte,  forsvunnet i løse luften! Jeg forsto ingenting. De to andre som satt rett overfor meg hadde heller ikke merket noe. Rene tryllekunsten! Jeg fattet ingenting og klarer fremdeles nesten ikke å tro det. Jeg takker alle slags guder og mer til for at mobilen OG maratonmedaljen fra Valencia ikke lå i vesken, da hadde jeg brutt totalt sammen. Jeg hadde brukt opp til flere minutter den morgenen på å vurdere om jeg skulle legge medaljen i vesken eller i kofferten, «My precious…»

Medaljen kan være utrolig motiverende noen ganger, derfor synes jeg arrangører bør invistere i fine medaljer.

Vi hadde noen timer på oss til de andre kom, så da begynte vi like godt å pendle mellom de to terminalene på flyplassen. For å melde tyveriet til politiet måtte vi til Terminal 1. Der ble vi godt ivaretatt av en hel skvadron både med og uten maskingevær, men paranoiaen blomstret like fullt i fht resten av bagasjen vår. Takk og lov for at jeg snakker spansk, det gjør alt bittelitt lettere. De fortalte at dagen før var en annen løper fra Valencia blitt frastjålet sine ting + medaljen, han var helt knust, stakkar! Det er altså ikke bare jeg som er sprø 😄

Selfie-time inne på det helligste hos politiet. Sikkert strengt forbudt, men «we don’t know nothing». Måtte gjøre mest mulig ut av situasjonen da det først hadde skjedd. Fra venstre; Sofie, Abelone og paranoide meg, selv på et så bevoktet sted.

Etter ferdig politidokumentering måtte vi tilbake til Terminal 2 for å høre med Norwegian om jeg kunne få reise hjem uten pass. Vi hadde virkelig ikke mer tid å kaste bort på at jeg skulle ta meg til Barcelona dagen etter og få et nødpass. Jeg forklarte situasjonen og de syntes nok synd på meg til å godta papirene fra politiet. Så tilbake til Terminal 1 og vente på de andre som hadde fått ny reiserute.

Da vi endelig møtte resten av gjengen, 7 timer senere og robbet for det mest nødvendige, kjente jeg kjemi fra første klem og visste at dette kom til å bli bra. Vi hadde 3 timer forran oss i bil til Alquézar, en vakker liten landsby i Pyreneene. Vi stoppet innom en veikro for å få litt middag og drikke. Det ble en opplevelse i seg selv. Veikroen var full av mannlige sjåfører, som tydeligvis ikke hadde sett den kvinnelige utgaven av menneskeheten på en stund. Da vi 5 kvinner entret stedet, ledet an av hanen Raúl, stilnet restauranten, etterfulgt av unison måping. Virkelig filmpotensial! 😂 Det skal litt til for å stoppe snakketøyet til en spanjol.

Dette var utsikten som møtte meg da jeg sto opp og så ut av hotellvinduet mitt.

Da vi endelig kom frem til hotellet var det rett i seng. Neste morgen våknet vi til en vakker soloppgang. Det ventet en utsøkt spansk frokost på oss, spesielt tilberedt med lokale matvarer, det var lagt ned mye kjærlighet og omsorg i dette. Eierens familie produserer den lokale olivenoljen. Gi meg en ordentlig god olivenolje og jeg er i himmelen!😍

Borgermesteren kom innom for å hilse på oss. Han var også eier av hotellet. Lokalbefolkningen setter pris på at folk velger å komme til deres landsby og de gjør alt for at du skal trives og føle deg ivaretatt. Dette opplevde vi på alle stedene vi overnattet. Vi byttet hotell hver dag i Pyreneene, for å prøve ut forskjellige steder, både for å bo godt og for å løpe fine plasser.

4 spente løpejenter klar for å utforske Alquézar og Rodellar. Fra venstre: Sofie, Abelone, Sanna og meg.

Vi ble introdusert for de lokale løpeguidene. Vi skulle også ha et team med oss bestående av en fotograf og en som filmet på løpeturenene de 2 første dagene. Været var delvis skyet og passe varmt nok til å løpe i korte bukser, to av 3 dager. Guiden som fulgte oss alle dagene, Santi, er også arrangør av ultraløpet: Ultra Trail Guara Somontano.

Veldig spesielle fjellformasjoner i dette området.

Andre dagen løp vi i Canfranc, helt på grensen til Frankrike, i et mer alpint landskap. Han som filmet da, Alex, er arrangør av det heftige ultraløpet Canfranc-Canfranc, «No se corre, se vive». Oversatt «Det løpes ikke, det leves». Utrolig gøy å treffe på disse personene og få tilbringe tid med dem. Alle veldig sympatiske og upretensiøse. Jeg rakk også akkurat å linseluse meg til å bli intervjuet av dem, om hvorfor en skandinaver søker seg til Pyreneene, interessant opplevelse å få med seg.

Kjapt intervju etter endt løpedag i Canfranc. Stedet ligger høyere oppe enn Rodellar, derfor lå det snø enkelte plasser og vi hadde litt mer klær på oss denne dagen.

Så hvorfor søker man seg til Pyreneene?

Jo, landskapet; selv en vestlending bortskjemt med vakker og dramatisk natur, lar seg imponere over landskapet i Pyreneene. I Alquèzar og Rodellar er fjellformasjonene helt annerledes enn i Norge. Fargene og topografien er helt spesiell. Temperaturen er behagelig selv langt ut i november, lite nedbør, mye dagslys og sol. Stiene man løper på er varierte. Man kan løpe rett ut fra hotellet eller man kan kjøre et lite stykke for å få en annen variant, mulighetene er mange.

Perfekt vær, temperatur og landskap, bare å nyte.

Folkene der; lokalbefolkningen og guidene vi tilbragte dagene med var utrolig dedikerte, varme og imøtekommende. Tonen var avslappet og preget av godlynt humor, man følte seg raskt som en familie.

Full av endorfiner og glede, det må bare ut i klemmer innimellom 💓 Her med Karin.

Maten; maten ble laget med de beste råvarene fra området og det kjentes! Presentert med varme og genuin interesse for miljø og bærekraftig levesett. Og er det noe som er viktige for løpere så er det god og ordentlig mat! Etter endt løpetur var det å slappe av på hotellet med lokal tapas og lokale vrier på cervezaen, dele bilder og oppdatere sosiale medier, før man senere endte kvelden med 3 retters middag med god lokal vin til. Hva er det ikke å like?

Gjengen i en av flere raviner i området. Oppe til venstre ser man definen 🐬, hullet i fjellet, et kjent landemerke. Bak fra venstre: meg, Sanna, Abelone, Santi og Raúl. Forran f. v. Pau, Karin og Sofie.

Jeg kom som sagt direkte fra Valencia og en tøff maratongjennomføring. Jeg fikk derfor ikke tid til å hente meg inn og restituere før vi skulle løpe rundt i Pyreneene. Det gikk overraskende bra, tilstanden tatt i betraktning, inntil siste løpedag for min del, da kjente jeg meg sliten og klarte å ende opp langflat på stien, så innmari frustrerende. Samlingen med arr på ben og armer ble med ett ganske så utvidet. Just love it!… 😜Jeg får se på arrene som en del av en levd historie med mange gode minner fra fantastiske løpeturer.

Det var absolutt ingen sekundærgevinst å hente fra mine medløpere. Sykepleieren vi hadde med oss (jeg nevner ingen navn Abelone….) hadde lagt igjen empatien i Norge (redd for overvekt på flyet, antar jeg 😂). Hun frydet seg da hun helte «Plumbo» på sårene min for å rense dem (oksydert vann både føles og ser ut som Plumbo når det «kastes» på sår), men uten denne «tough love» – metoden, så hadde det ikke blitt en så underholdende opplevelse, så takk likevel!😄😙

Nå har jeg hatt et par dager med hvile. Det er en del som skal ordnes opp i etter et slikt eventyr. Og eventyret er langt fra ferdig. Nå legges det aktive planer for fremtiden.

Tenk å ligge her å slappe av etter endt løpetur. Her bader bassenget i lyset fra soloppgangen.

¡Muchísimas gracias por todo!

Ukategorisert