Spitsbergen Marathon 2017, en helt uforglemmelig opplevelse

06 jun 2017 av Abelone Lyng

Seks måneder etter at jeg begynte å leke med tanken på å løpe et helt maraton kan jeg endelig si at jeg er en ekte maratoner. For 3. juni 2017 løp jeg 42.195m på Svalbard da jeg deltok på Spitsbergen Marathon. Og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er veldig fornøyd med maratondebuten min. Målet mitt var å gjennomføre løpet på under 4 timer, med stil og godt humør. Og nå skal du høre hvordan det gikk

Reisen min startet tidlig fredag morgen. Leverte minstemann i barnehagen og hev meg på et tog til Gardermoen. Etter en 3 timers flyreise til Svalbard, en rask tur innom hotellet og så videre ut på 3 timers hundesledetur var det tid for karbobuffet, (les 3 store tallerkener med pasta og en stor porsjon med dessert og kaker), før jeg trasket tilbake til hotellet for å få meg en god natts søvn før neste dags store løp. For det er jo lurt å stille uthvilt på startstreken når men skal løpe sitt aller første maraton har jeg hørt. Jeg har absolutt ikke noe vondt å si om hotellet jeg bodde på, bortsett fra at det hadde vært supert om det var lystette gardiner. For i juni måned står solen høyt på himmelen hele døgnet, så det ble bare 4 timers søvn den natten og det var ikke sammenhengende søvn akkurat. Men med kaffe, godt humør og en 30 minutters powernap før løpet følte jeg meg likevel ganske opplagt da jeg stod på startstreken klokka 09.55.

Sånn bortsett fra at jeg veldig fort skjønte at jeg hadde kledd alt for godt på meg, så gikk de første 21 km som en drøm. Jeg kastet fra meg vanter og pannebånd etter ca 5 km. Det var litt utfordrende å holde riktig temperatur, for når jeg løp inne i byen var det vindstille og sterk sol. Da var det av med buff, åpne jakken og ut med hendene. På strekningene langs fjorden var det på med buff, lukke jakken og hendene inn i jakkeermene – for der var det litt kjølig vind. Men jeg kunne nok fint ha gjennomført løpet med mindre klær. Vanlig løpetights, tynn buff og vindjakke med en lang trøye under hadde nok vært mer behagelig å løpe i.

Strategien min for løpet var å finne en stor person som hadde riktig tempo for min del som jeg kunne henge meg på og som ville skjerme for vinden jeg visste ville komme når jeg løp langs fjorden. En av de jeg løper med innimellom fortalte meg en gang at det alltid finnes en stor tysker man kan legge seg bak. Det tok litt tid før jeg fant riktig rygg, for de første jeg la meg bak løp for langsomt eller var for lave. Men da jeg plassert meg bak to svære karer som løp i et tempo som jeg trivdes med, og som jeg ved første vannstasjon hørte ba om ¨wasser¨, forstod jeg at jeg hadde funnet riktig rygg og bak disse ryggene holdt jeg meg i nærmere 20 km.

Spitsbergen marathon er et løp hvor du løper 2 like runder på 21 km. Det synes jeg var fint, for jeg synes det er lettere å komme seg igjennom en tung løpetur hvis jeg kjenner løypen. Selv om jeg hadde studert løypekartet, høydeprofilen og viste sånn omtrent hvor langt det var mellom hver matstasjon så er jeg sikker på at noe av det som hjalp meg igjennom runde nummer to var at jeg visste hva som kom. Jeg var forberedt på underlaget, bakkene og jeg kunne motivere meg selv med å si at nå kan jeg straks se neste matstasjon. Så etter å ha holdt et greit tempo med hjelp av to store tyskere på runde nummer en følte jeg meg klar for å løpe solo da jeg merket at tyskerne begynte å bli slitne og tempoet gikk langsommere.

Det gikk fint å løpe alene. Nå som jeg ikke løp bak en rygg fikk jeg se mye mer av den storslåtte naturen rundt Longyearbyen. Flere steder føles det som om man er på vei inn i et maleri. Spitsbergen marathon må være et av verdens vakreste maraton! Landskapet var nok til å holde meg i gang de neste 10 kilometerne. Det var først etter å ha løpt 32km at jeg for alvor måtte begynne å måtte jobbe med psyken. Jeg begynte å forberede meg på ¨35km krisen¨ som jeg har hørt så mye om. Du vet, der alle får krampe, motivasjonen er i bånn og man begynner å lure på hvorfor man egentlig gjør dette mot seg selv. Mitt våpen var å smile (jeg er nesten helt sikker på at jeg smiler på hvert eneste bilde som ble tatt av meg under løpet), lage små delmål og fortelle meg selv hvor tøff, rå, sterk, utholden og viljesterk jeg var. Jeg tillot ikke negative tanker å komme frem. Jeg tenkte ikke en eneste gang at jeg var sliten eller at beina gjorde vondt og da jeg merket at det var en krampe på vei overtalte jeg meg selv til å nå frem til neste matstasjon og at der skulle jeg stoppe helt opp og faktisk drikke et helt kopp vann og et kopp energidrikk. Det fungerte, beinet tok seg sammen og jeg løp de siste 5 tunge kilometerne problemfritt, sånn bortsett fra at jeg klarte å tryne bigtime da jeg løp over en palle som var lagt over et litt vått parti. Mistet sikkert et lite minutt der, men jeg kom meg fort på beina igjen og løp videre med møkkete bukser, et kne som gjorde litt vondt og såre håndflater. Egentlig var det litt godt å kunne fokusere på at det gjorde vondt i hendene. Da var det lettere å ignorere smertene i beina.

Jeg løp i mål på tiden 3:49:13 og ble nr 22 totalt, nr 4 av alle kvinner og nr 2 i min klasse. Å havne på pallen etter sitt aller første maraton synes jeg er skikkelig kult. Vi trenger ikke å snakke om hvor mange det var i min klasse. Får jeg premie så er jeg fornøyd.

Selv om jeg var sliten og bare måtte gå tilbake til hotellrommet og legge meg i badekaret etter løpet, føltes beina egentlig ganske bra. Bortsett fra noen enorme blemmer på føttene og et svært blåmerke på kneet så var det ikke noe problem å gå normalt, eller å være i aktivitet resten av turen. Jeg fikk med meg både en båttur og en ridetur før jeg måtte reise hjem på mandagen.

Etter 4 fantastiske dager på Svalbard sitter jeg igjen med en følelse av å ha fått oppleve et av verdens vakreste steder. Forelsket meg helt klart i stedet, og Svalbard har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt. Jeg skal tilbake! Helst veldig snart. Svalbard Spacerun 26. august frister enormt. Men inntil jeg får mulighet til å dra tilbake skal jeg leve på minnene jeg har etter mitt aller første maraton og mitt første møte med Svalbard.

Løp

Ta med deg løpegleden når du skal ut på reise

av Abelone Lyng

En av fordelene med å drive med løping er at du ikke er bundet av å være et bestemt sted eller å ha mye utstyr for å kunne gjennomføre treningen. Man trenger bare et par joggesko og treningsklær og så har man alt man trenger for å løpe seg en tur. Derfor er det enkelt å ta med seg de gode vanene både på ferie og jobbreiser og jeg selv setter i hvert fall veldig pris på å få mulighet til å løpe på nye steder.

Sist uke var jeg på ferie med familien min på Rhodos og uken før det var jeg på kurs i Asker. Begge stedene fikk jeg løpt mange fine turer og fikk mulighet til å utforske både by og naturområder i området rundt hotellet jeg bodde på. Det blir jo på en måte både sightseeing og trening i samme slengen. Da jeg var i Asker var det et ganske tett program alle dagene så jeg hadde ikke tid til å løpe veldig lange turer, men da jeg var på Rhodos hadde jeg hele 2 timer hver morgen til å løpe på og jeg fikk til sammen 93km med fine løpeturer både i terreng, på strand og langs strandpromenader, til turistattraksjoner, utsiktpunkter og inn i Rhodos by.

Utfordringene med å løpe nye steder er å finne de gode rutene. I Asker har jeg vært før og har litt peiling på hvor jeg kan løpe. Der er det dessuten enkelt å spørre folk om veien eller å følge skilt, på Rhodos var det litt verre. Jeg hadde gjort litt research på forhånd og viste at det var mulig å løpe langs stranden til Rhodos by og tilbake. Det ble også den første turen jeg tok, men å løpe den strekningen hver dag i en uke var lite fristende (selv om det var en veldig fin tur), så jeg begynte allerede første dag å forhøre meg om hvor jeg kunne løpe. Jeg brukte også Strava og søkte på segmenter i nærheten av hotellet mitt. Er det mange andre som har løpt der før deg er det stor sannsynlighet for at det er et bra sted å løpe. På den måten fant jeg ut at det var mulig å løpe til et stort kors på fjellet Filerimos. Det er en av øyas store turistattraksjoner. Fra hotellet til korset skulle det være ca 7 km og det var kjempe enkelt å finne veien dit. ¨Følg veien rett frem og så vil du komme til veien som slynger seg oppover fjellet¨ sa damene i resepsjonen. Jeg klarte selvfølgelig å løpe feil. Da jeg kom til fjellet var det tre veier. Høyre, venstre eller rett frem? Venstre og rett frem var asfaltveier. Høyre var en humpete jordvei som gikk bratt oppover. Valget var enkelt, jeg tok til høyre. Det gikk oppover og veien ble mer og mer hullete, steinete og øde. Jeg løp forbi en gresk kirkegård og en og annen gård med forskjellige dyr og olivenlunder. Så kom jeg inn i litt skog og det var godt å få løpt i skygge. Jeg møtte ingen på turen og skiltene jeg så på turen stod på gresk og sa meg ikke stort. Jeg så korset flere ganger, men fant ikke veien opp. Det ble en fin 16 km lang tur i herlig terreng og med mange tøffe bakker.

Neste dag tok jeg veien som gikk rett frem og etter 4km med oppoverbakkeløping på asfalt fant jeg korset. Utsikten der oppe fra var fantastisk.

Jeg løpt til Rhodos by to ganger i løpet av ferien. Den ene gangen løp jeg til sammen 8 km på stein og grusstrand. Det er tungt det! Resten av den 15km lange turen gikk på asfalt og jordvei langs stranden. Det var også en veldig fin tur, men for meg som liker at det går litt oppover og nedover blir det litt for mye rett frem løping.

Det at jeg fikk løpt meg en tur hver morgen (unntatt lørdag, da klatret jeg i stedet), gjorde at det var ekstra deilig å legge seg ned på stranden og nyte livet etterpå. Jeg hadde også litt bedre samvittighet for å unne meg litt ekstra god mat og drikke og jeg føler at jeg fikk maksimalt utbytte av ferien.

Så ta med deg løpeskoene og ta deg en løpetur (eller mange) neste gang du reiser bort. Jeg er helt sikker på at det vil føles godt å løpe litt uansett om formålet med reisen er å hvile ut og samle ny energi eller om det er i jobbsammenheng. Bare husk å ta med klær som passer klimaet der du reiser. Jeg så flere som var ute og jogget i lange tights og langermet genser. At de orket det er uforståelig for meg. Selv om jeg er en skikkelig frysepinn var det shorts og singlet som gjaldt selv om jeg startet løpeturene litt før kl 08.00.

Ukategorisert

Om å flytte egne grenser og om å ha litt tro på seg selv

av Abelone Lyng

Dagens løpe tur ble kort. Bare 6km. Jeg skulle hente minstemann tidlig i barnehagen og hadde ikke tid til mer enn en kort runde i lysløypa mellom jobb og barnehage og økta varte ikke mer enn 30 minutter. Det er omtrent den tiden det tar for kroppen min å bli god og varm og det er først da den beste delen av løpeturen begynner for min del. Men for all del, en kort tur er bedre enn ingen tur tenkte jeg. Og akkurat da slo det meg at på denne tiden i fjor, for ikke mer enn et år siden, så var 5-6km en vanlig løpetur og noe jeg var veldig fornøyd med å ha klart å gjennomføre. En 10km løpetur var noe jeg anså som en langtur og det kunne ikke falle meg inn å skulle løpe halv Marathon noen gang. Aldri.

Det var faktisk først i august 2016 at jeg begynte å trene spesifikt mot å skulle løpe 10 km. Da vant jeg nemlig startnummer til KK-mila til meg og en venninne. Jeg tenkte at dette tar jeg som en treningsøkt, og gratis boblevann og goodie-bag vil jeg ikke gå glipp av. Og skal jeg først løpe et løp så kan jeg i det minste ta den lengste distansen. Jeg overrasket meg selv på det løpet, og jeg overrasket nok mange andre også og to av venninnene mine som jeg løp sammen med den dagen spurte meg om jeg ikke ville løpe halv Marathon i Oslo den høsten. Jeg bare lo av forslaget.

Men det tente nok en liten flamme i meg, for etter KK-mila ble løpeturene mine lengre og lengre.

Da jeg i desember fortalte en venn av meg at jeg ville ha som mål å løpe et halv Marathon i 2017 spurte han meg bare hvorfor jeg ikke ville løpe et Marathon. Jeg lo bare av det, men tanken på å klare å gjennomføre et Marathon var utrolig fristende.

Nå er det ikke lenger et spørsmål om jeg kan gjennomføre et Marathon. Det er jeg ganske sikker på at jeg kan klare. Og jeg skal løpe mitt første Marathon i juni, på Svalbard. Og uansett hvor fort eller treigt jeg skal løpe mitt første Marathon, så skal jeg i det minste gjøre det med stil, godt humør og med masse tro på meg selv.

Så ha litt tro på at du kan flytte dine egne grenser, og ikke vær redd for å sette litt høye mål. Man klarer ofte mye mer enn man tror.

Det spiller en rolle hva man har på beina

av Abelone Lyng

Jeg trodde ikke terrengløping kunne bli enda morsommere enn det allerede var. Å løpe i skog og mark på grusvei, skogsvei og mer eller mindre merkede stier er det jeg synes er aller morsomst når det gjelder løping. Det gjør meg ingen ting at det krevende terrenget fører til at hastigheten blir betraktelig redusert og at jeg ikke klarer å løpe like langt som jeg kanskje ville kunnet om jeg valgte litt enklere veier. For det er utfordringene terrenget gir, opplevelsen av å løpe steder folk flest ikke løper og det å klare å finne gode stier å løpe selv der det ser umulig ut som er målet mitt med disse løpeturene. Jeg har det utrolig morsomt der jeg spretter opp bratte bakker, følger stier som plutselig ikke lenger er der, hopper over veltede stammer og kryper under grener mens endorfinene strømmer rundt i blodet og gir meg ekte lykkefølelse.

Men det kunne faktisk bli bedre.

Til nå har jeg løpt med en nøytral mengdetrening sko med en god del demping, men med bedre grep en mange andre sko som er beregnet for litt lengre turer. De har egnet seg helt supert til å løpe på grusveier og skogsveier, og jeg har da også kommet meg frem i terrenget med dem. I vinter har jeg løpt med piggsko og da klarte jeg også fint å ta meg frem i krevende terreng selv om det var både is og snø. Men jeg tråkket ofte over og spesielt med mengdetrening skoene mine følte jeg at jeg støtt og stadig hang fast i kvister og at skoene var for store og klumpete for terrenget.

Så i går tok jeg turen til Løplabbet og kjøpte meg et par terreng sko. Det ble Inov8 Mudclaw300 og de var verdt hver eneste krone.

Jeg gledet meg som et barn til å få på meg de nye skoene og løpe en tur i skogen. At det var kjølig, rått og skikkelig vått i skogen var ikke noe hinder. Ut på tur skulle jeg.

Sa jeg at det var vått i skogen forresten? Det var som å løpe i en sump noen steder. Og det gikk i sneglefart. For der det var som våtest var det, om man ikke ville bli gjørmete opp til knærne, ikke mulig å komme seg forbi hvis man ikke tok seg igjennom tette kratt. Og da jeg endelig kom meg oppover i høyden hvor det var mindre vått, men mer fjell og stein oppdaget jeg at fjell kan bli mye glattere en våt vårdag en de kan bli av is på vinteren. Men løpsopplevelsen på de strekningene det gikk an å løpe var magisk. Jeg opplevde kontakt med underlaget på en helt annen måte enn jeg har gjort tidligere og jeg følte at det var mye lettere å tråkke riktig. Og skoene holdt hva de lovet når det gjaldt grep. Våte røtter og gjørmete stier var ikke noe problem.

Turen kom på nesten 14km og over 10 av dem var på sti og utenfor sti. Gjennomvåt og gjørmete på bein og legger ble jeg, men det er jo en del av moroa. Nå gleder jeg meg bare veldig til å legge ut på tur igjen og jeg er helt sikker på at jeg og de nye terrengskoene mine kommer til å få mange morsomme turer i terrenget i månedene fram mot Trysilrypa 2017.

Det gjør ingen ting å bli litt våt på beina…

av Abelone Lyng

Noe av det jeg synes er aller morsomst med terrengløping er at jeg får uendelig med muligheter når det gjelder steder å løpe. Jeg kan alltid løpe på en ny sti, oppleve nye steder og få nye utfordringer. De dagene jeg har tid til å løpe langt synes jeg det er utrolig gøy å bare løpe avgårde uten å tenke for mye på hvor jeg ender. I dag hadde jeg fri på dagtid og etter 2 asfaltturer denne uken hadde jeg skikkelig lyst til å løpe en tur i skogen igjen. Grunnen til at jeg har holdt meg til asfalt de siste gangene er at det har vært bart på fortauene og is og slaps i skogen. Men i morges tok jeg med meg piggskoene og kjørte avsted til Grønmo. Jeg hadde litt vanskelig for å bestemme meg for om jeg skulle løpe til Østmarkskapellet eller til Sandbakken, men valgte å løpe mot Sandbakken. Etter et par hundre meter oppdaget jeg en sti jeg ikke hadde løpt før og da fikk jeg lyst til å dra på oppdagelsesferd. Det var ikke skiltet, men stien var godt tråkket opp. Oppover gikk det og det var litt ekstra krevende siden det var en del snø som gjorde det vanskelig å se steiner, røtter og bekker. Bekkene oppdaget jeg først etter å ha tråkket igjennom isen, så allerede etter en liten kilometer var jeg våt opp til anklene. Den godt opptråkkede stien ble etter hvert til en mindre opptråkket sti og noen ganger var jeg ikke lenger sikker på at det var noen sti der.

Det ble også etter hvert brattere og brattere og noen steder føltes det mer som om jeg var på klatretur en på løpetur. Men man kommer jo alltids til toppen en eller annen gang, og plutselig gikk det nedover igjen før jeg havnet på en skogsvei ved et vann. Og etter en liten kilometer var jeg kommet frem til Østmarkskapellet. Hm. Det var jo egentlig Sanbakken jeg hadde bestemt meg for… Ja takk begge deler? Så da fulgte jeg skiltene fra Østmarkskapellet til Sandbakken. Det er jo ikke så lenge siden jeg løp dit så jeg trodde ikke jeg ville ha noe problem med å finne frem i dag, men om det var fordi jeg måtte konsentrere meg litt ekstra om hvor jeg plasserte føttene mine på grunn av det krevende føret eller om det bare er min utrolig dårlige orienteringsevne så var jeg plutselig inne på en ny sti som jeg var helt sikker på at jeg aldri hadde løpt før. Her var det mange trestammer som lå over stien og jeg måtte klatre over dem og noen ganger krype under dem så da gikk det ikke så veldig fort.

Dessuten var det mange våte partier der hvor jeg tråkket igjennom is og jeg ble bare våtere og våtere på beina. Heldigvis førte også denne veien til Sandbakken. Ved Sandbakken styrte jeg inn på stien jeg kjenner og løp tilbake mot Grønmo. Denne veien var ikke mindre våt en den jeg hadde løpt til og noen partier var det bare å gi opp å unngå å løpe i vann.

Det sier seg selv at jeg var gjennomvåt på beina da jeg endelig var fremme ved bilen igjen, og jeg var sliten i beina etter å ha løpt nesten 14 kilometer i tung og våt snø. Men en ting som aldri slutter å overaske meg er evnen et par gode ullsokker har til å holde deg varm selv om de er klissvåte. Selv om jeg har løpt flere turer i løpet av høsten og vinteren som har resultert i gjennomvåte sko og sokker så har jeg enda ikke opplevd at det har ødelagt for turen så lenge jeg har hatt på meg gode løpesokker i ull.

Trening

Tur-retur Vangen

av Abelone Lyng

Etter den lille løpeturen min til Sandbakken, hvor jeg klarte å løpe feil ganske mange ganger, tenkte jeg det var en god ide å prøve å løpe turen motsatt vei sånn at jeg kunne finne ut av hvor jeg løp feil sist.

Løper en liten tur. Hjemme om om noen få timer...

Det var tidlig på morgenen, veiene var snødekte og det var tåkete. Denne gangen løp jeg forbi Grønmo og fulgte skiltene mot Sanbakken og her var det supert skiltet så allerede etter 7 km fant jeg ut av hvor jeg hadde løpt feil sist gang. Full av energi og løpelyst så var jeg ikke klar for å løpe hjem igjen etter bare 7km, og da jeg stod i krysset med skilt pekende til mange fine steder i Øst og Sørmarka fristet skiltet mot Vangen mest og jeg bestemte meg for å løpe en tur dit og spise en bolle. For Vangen har verdens beste kanelboller!

Forholdene i marka var nok ikke noe som skientusiaster ville ha jublet over for det var mange isete partier og etter hvert som solen begynte å varme mer så ble det også en del våte partier. Da kommer man seg mye lettere frem med et par gode piggsko enn med ski på beina. Jeg travet avgårde oppover i et jevnt og rolig tempo og nøt hver kilometer med vakker natur. Jeg møtte ikke på så mange andre folk, men noen ivrige syklister tok meg igjen når jeg nærmet meg Skjelbreia.

Da jeg ikke var mer enn 2 kilometer fra Vangen klarte jeg å forville meg inn på en blåmerket sti som sikkert er kjempe fin å løpe om sommeren, men som akkurat den dagen var alt annet en morsom å løpe og det gikk utrolig langsomt noen steder fordi jeg først måtte klatre opp noen skikkelig glatte partier før jeg nesten måtte ake ned noen skråninger igjen. Men da jeg igjen fant frem til grusveien innbilte jeg meg at jeg kunne kjenne lukten av kanelboller og da gikk de siste stigningsmeterne lett som en lek.

Etter 17,8 kilometer med nesten bare oppoverbakke var det skikkelig deilig å helle i seg en liter vann og ta en tur på do. Kanelbollen smakte herlig som alltid. Det ble en kort pause før jeg tok fatt på hjemveien. Samme rute som til, bare uten den litt uheldige avstikkeren jeg hadde tatt på slutten. Nå gikk det jo mest nedover og de 17,8 kilometerne hjemover kjentes absolutt ikke tunge før jeg begynte å nærme meg Grønmo igjen. Først da begynte jeg ha kjenne at beina var slitne og at det skulle bli godt å få av seg løpeskoene. Og at det å løpe over 35 kilometer med piggsko ikke var det beina mine hadde satt aller mest pris på den dagen. Misforstå meg ikke, jeg elsker virkelig piggskoene mine som har gjort det mulig for meg å løpe ute i hele vinter, men de er ikke langdistanse sko og den siste kilometeren gjorde det ganske vondt under føttene.

Men jeg ble ikke skremt av den grunn. Etter en tur på til sammen 35 kilometer var jeg blitt sikker på en ting og det var at jeg kan faktisk løpe et maraton.

Spitsbergen Marathon 2017, en helt uforglemmelig opplevelse

Ta med deg løpegleden når du skal ut på reise

Om å flytte egne grenser og om å ha litt tro på seg selv

Det spiller en rolle hva man har på beina

Det gjør ingen ting å bli litt våt på beina…

Tur-retur Vangen

Redaksjonen

Adresse

Abonnement

Få vårt nyhetsbrev

Søk på www.runnersworld.no

Spitsbergen Marathon 2017, en helt uforglemmelig opplevelse

SISTE UTGAVE AV RUNNER’S WORLD:

Ta med deg løpegleden når du skal ut på reise

Om å flytte egne grenser og om å ha litt tro på seg selv

Det spiller en rolle hva man har på beina

Det gjør ingen ting å bli litt våt på beina…

Tur-retur Vangen

Redaksjonen

Adresse

Abonnement

Få vårt nyhetsbrev

Søk på www.runnersworld.no