Snart et helt nytt år foran oss


Vi går raskt mot et nytt år. Når jeg nå sitter å tenker tilbake på hva som har skjedd i 2015, blir jeg alltid like forbauset over hvor kjapt et år ruser forbi.

Hva har jeg egentlig gjort? Har jeg gjort noe annerledes enn tidligere år? Har jeg opplevd noe som jeg vil huske for evig og alltid som et sterkt minne? Svaret på alle disse spørsmålene er NEI, jeg har vel ikke det.

Så hva skjer da? Jo, jeg bestemmer meg for at nå er det virkelig på tide å ikke bare la livet ruse forbi på rein automatikk. La være å leve i en slags egen boble der alt skjer etter klokka og det samme skjer hver eneste dag.

Joda, jeg har trent og konkurrert. Akkurat i dette er det jo en del nerver, spenning og sommerfugler. Stockholm maraton (Nordisk mesterskap) var utrolig artig. Jeg var spent på forhånd og visste formen var ganske OK. Det var utrolig gledelig å løpe et perfekt taktisk løp, selv om jeg vet at jeg kunne løpt noe raskere og blitt enda mer sliten.3.plass i det selskapet var uansett bra og noe som sitter igjen som et høydepunkt.

I tillegg til idretten har jeg jobbet, jobbet og jobbet. Sportsbutikken og skolen har tatt mye tid. Det gir meg mye og jeg stortrives, samtidig som det tar krefter og energi som jeg kunne hatt nytte av i løpinga.

Åtte sammenhengende fridager fra jobb er nok litt i minste laget totalsett i et helt år. Det har jeg lært.

Mitt mål for 2016 blir derfor å kjenne litt mer etter at man lever. Oppsøke ting som gir gode minner i sammen med folk som betyr noe og som er engasjerte. Søke kunnskap og eventyrlyst.

Vi er heldige som kan se framover. Vi er heldige som kan leve i trygghet og vite at morgendagen blir en bra dag. Det er bare opp til oss selv og det er mitt mål om at jeg skal klare å benytte de anledningene bedre – og det på alle plan. Rett og slett gi litt mer blaffen i det som ikke betyr noe, og tørre å utfordre seg selv i hverdagen.

Med dette ønkser jeg alle et suverent godt 2016. Hold dere friske og raske, blide og positive, nysgjerrige og impulsive og sist, men ikke minst, være fornøyd med akkurat den dere er. Vi er gode nok, la være å jobbe mot noe som er perfekt – for ingenting er perfekt.

Siste utgave av Runner’s World

  • Bli kjent med vår nye blogger Ole Martin Nilsen Synnes!
  • Jim Johansen satte nordnorsk rekord på de lengste banedistansene i 1978, og de står fortsatt. Les om treningen hans.
  • Løpernes favoritter: Sko, turer, løp og økter.
  • Mitt liv, mitt løp. Karoline Høye har forstått at det er hodet, ikke kroppen som setter begrensninger.
  • Maraton for alle: Treningsprogram med nivåtilpasninger.
  • Sommerens store skoguide: 17 modeller testet.
  • Fit for fjelløp – slik blir du en bedre fjell- og terrengløper.
  • Trening i varmen.
  • Spiser du nok – og riktig – under konkurranser?

Bli abonnent

Ukategorisert

«Sykdommen er ingenting å være skamfull for»


Under følger et utdrag av en artikkel jeg skrev om skiløperen Sofia Henriksson fra Sverige. Hun står åpent fram om sine problemer med næringsinntak og følgene det fikk.

Hele artikkelen kan jeg dessverre ikke poste, men den ligger på langrenn.com

Sofia Henriksson har gått fra 10 måneders konkurransenekt til flere topplasseringer i skisporet.

– Jeg har kommet sterkere ut av det, forteller hun til Langrenn.com om den tøffe tiden. 1994-modellen Sofia Henriksson fra Piteå i Sverige er spådd en stor skikarriere.

Talentet med 4 medaljer i junior-VM har fosset fram i skisporet, helt til sykdommen satte en effektiv stopper på fjorårssesongen.

– I fjor var min første sesong som senior. På tross av at det for min del ble en kort sesong, så var de skirennene jeg deltok i veldig bra.

Første rennet endte med 2. plass i Bruksvallsloppet. Det ble belønnet med plass i troppen til de første konkurransene i World Cup. Der viste Sofia seg fram med to plasser blant de 12 beste i verden.

– Det var veldig overraskende og noe jeg absolutt ikke hadde forestilt meg. Dessverre ble det bråstopp etter andre helgen ute på reise, forteller unge Henriksson. Nektet konkurranser og trening

– Høsten 2014 var starten på en periode med problemer rundt tap av vekt og manglende næringsinntak.

– Følgene ble manglende energi både i og utenfor skisporet. Situasjonen ble uholdbar, spesielt når livet utenfor idretten også ble veldig skadelidende, forteller en ærlig Sofia.

Sofia ble holdt utenfor trening og konkurranser i 10 måneder. Hun forteller at det har vært en tøff periode, men har fått god hjelp av et behandlingsteam, familie, trener og det svenske skiforbundet.

…………………………………..

Sofia er en av få langrennsløpere som ønsker å stå fram med sine problemer.

Står åpent fram om spiseforstyrrelsene.

– Valget av å gå ut med mine problemer rundt næringsinntaket var for å unngå andres spekulasjoner. Samtidig har åpenheten vært et verdifullt hjelpemiddel for å finne veien tilbake.

– Det å kunne prate om problemene og få luftet tanker man bærer rundt på, har for meg hatt stor betydning.

– Sykdommen er ingenting å være skamfull for og det er synd mange ikke ønsker å fortelle om sine problemer.

…………………………………….

Jeg er så glad det finnes slike mennesker som Sofia. Hun tørr å stå inne for at alt ikke er like lett hele tiden. Selv om hun er en framgangsrik og kjent skikkelse i lagnrennsporet, er det ikke et snev av stjernenykker hos henne.

Min drøm er at de som sliter med matinntak og tanker i forhold til trening, kropp og utseende kan tørre å si fra. Håpet er at det ikke skal være noe som hviskes og tiskes om bak ryggen.

Jeg mener helt bestemt at alle som har det litt vanskelig kan få det veldig mye bedre om de tørr å si at alt ikke er OK og at akkurat nå trenger de litt hjelp.

Dette er derfor jeg har stått åpent fram om mine vanskelige år. 10 år har anoreksia herjet med min kropp og psyke. Med å holde foredrag for Sunn Jenteidrett ønsker jeg å spre kunnskap og viktige symptomer å se etter.

Jo raskere alt blir tatt på alvor og jo raskere hver enkelt får hjelp, jo lettere er det å komme litt bedre ut av sykdommen.

Det er flere gode idrettsutøvere som står åpent fram om idrett og problemer i form av næringsinntak. Vibeke Skofterd og Karoline Bjerkeli Grøvdal er to av de. Jeg tror det betyr så mye for andre som er i samme «dårlige spor».

Det at andre klarer å reise seg – det gir håp!

Jeg ser mye og jeg kan mye om denne sykdommen. Symptomer man skal se etter, høre etter og følge opp. Det er ikke normalt at unger på 11-12 år og oppover ikke vil spise godteri og dessert. Det er ikke normalt at ungdommen på 14 år ikke vil spise pannekaker til middag eller ha saus på maten. Alt dette er sterke symtomer på at alt ikke er helt OK. Ta dette på alvor og gjør noe med det – med en eneste gang.

Jeg ser og har sett flere i langrennsmiljøet som sliter og som ikke er helt OK, men det skal ikke snakkes om. Det er rett og slett HYSJ, HYSJ. Noe jeg synes er utrolig synd. De skylder på andre ting enn problemer med maten om de ikke får delta på treninger, samlinger og konkurranser.

I friidrettsmiljøet synes jeg det er litt verre å følge opp. Grunnen til dette er at det rett og slett er flere som driver for seg selv og på sin egen tue. Det er ikke ofte det blir lagt ut hverken bilder eller tekst av felles samlinger i friidrettsmiljøet, slik som langrennsmiljøet er så kjent for. Synd! Jeg tror et fellesskap kan fange opp mye raskere enn en og en individualisten.

Det samme må sies om journalister. Jeg husker så godt en setning i lokalavisa under NM på ski på Vind i 2009. «Selv ikke kake fristet gullvinneren på dagens distanse»…. Ser dere hva dere leser? Vinneren av NM ville ikke smake på kake som lokalavisa kom med hjem på døra. Her er det noe som skurrer. Hvilke signaler tror dere dette faktisk sender ut til andre håpefulle som har denne skiløperen som forbilde? Ikke et veldig bra signal. De vil da trekke de konklusjonene om at: «Skal du bli god på ski kan du ikke spise kake»…..

Så pass på hva dere sier og skriver, alle som en. Kos dere, tren, spis og ha det bra med dere selv. Alt med måte og bli den beste utgaven av dere selv!

Ukategorisert

Hodet er rensket og ting faller på plass


Som overskriften sier har jeg hatt en periode der jeg har tenkt mye, veldig mye. Etter årets sesong var jeg sliten og rett og slett litt tom både fysisk og psykisk. Det har vært en sesong med noen oppturer, men også en del nedturer.

Foto Kjell Vigestad, Kondis

Jeg har vært mer sliten enn opplagt i år og det har også konkurransene vist. Der jeg har klart å mobilisere krefter har konkurransene gått OK, men de fleste har gått dårlig og veldig tungt. Det har vært mange dager mellom hver gang jeg har kjent på flyt og overskudd. Egentlig har de fleste øktene vært med tunge bein og en sliten kropp.

Dessverre har jeg ikke tatt det helt på alvor. Mye jobbing og to økter hver dag har satt sitt preg på hverdagen og overskuddet. Så første året med mye jobbing har jeg tatt lærdom av. Nå har jeg tatt det veldig med ro siden jeg løp maraton i Eindhoven i oktober. Først tre uker med lystbetont trening og nå de siste ukene litt mer ordentlig.

Neste sesong blir spikret nå og hvordan ting faller på plass dag for dag. Mer om det må jeg ta litt senere. Jeg håper inderlig å få noen midler til å reise bittelitt utenlands i vinter på treningsleir. Etter at snøen kom hit til Hunndalen, Gjøvik og Toten er mølla blitt en god venn på de litt mer harde øktene, men å løpe rolig ute er bare flott.

Hodet ser mer lyst på ting. Overskuddet er på plass. Nå gjelder det bare å beholde det. Få den riktige kvaliteten og framgangen på ting i ukene som kommer. Da vil også resultatene for mange års arbeid komme i 2016.

Jobb hardt og drøm stort!

Ukategorisert

Sunn Jenteidrett


Fredag 23.oktober holdt jeg mitt første foredrag for Sunn Jenteidrett og mitt første foredrag i hele mitt liv.

Sunn Jenteidrett er et samarbeidsprosjekt mellom Norges Skiforbund, Norges Skiskytterforbund, Norges Orienteringsforbund og Norges Friidrettsforbund, med støtte fra Norges Idrettsforbund og Olympiatoppen. Sunn Jenteidrett jobber for å forebygge spiseforstyrrelser blant unge idrettsutøvere og spre kunnskap om idrettsernæring. Det som startet ut som et 5-årig prosjekt i 2008 har nå blitt etablert på permanent basis.

Hovedmålene til Sunn Jenteidrett er å:

# redusere forekomsten av spiseforstyrrelser blant unge idrettsutøvere

# øke unge idrettsutøveres kunnskap om kosthold og idrettsernæring

# heve kompetansen om idrettsernæring og idrett og spiseforstyrrelser blant trenere, ledere, foreldre, støtteapparat og helsepersonell tilknyttet idretten

Målgrupper:

Hovedmålgruppen er unge idrettsjenter i alderen 13-22 år, som er aktive innen langrenn, skiskyting, orientering og friidrett. De har også stort fokus trenere, ledere, foreldre og helsepersonell tilknyttet idretten, som er viktige aktører som kan bidra til å skape arenaer for sunn utvikling av unge idrettsutøvere.

For noen uker siden fikk jeg en forespørsel fra Marianne Strand-Udnæseth, klinisk ernæringsfysiolog og gammel skivenninne. Jeg brukte ikke lang tid på å bestemme meg om jeg ville gjøre dette på Trenerseminaret de hadde denne uka.

Mitt foredrag handlet om min reise gjennom spiseforstyrrelsen anoreksia, fra starten i 2000 til det året jeg følte meg frisk nok til å prestere både i hverdagen og i idretten. Det skulle ta 8 år. Foredraget gikk fint og jeg synes det var utrolig lærerikt og givende.

Jeg har et stort ønske om at min historie, møte med ulike behandlingsmetoder, symptomer, hva som skjer med en person som er alvorlig syk og hvordan veien ut av sykdommen kan utarte seg, kan være til hjelp for andre. Den hjelpen som kan være avgjørende om en jente eller gutt havner på feil eller rett side av det som er friskt og kontrollerbart.

Dette var noe av det jeg var innom i mitt foredrag:

# Hvordan jeg var før sykdommen

# Hva utløste sykdommen

# Symptomer og faresignaler

# Tiden på sykehus med sondemat osv.

# Tiden etter sykehusinnleggelse og to tilbakefall

# Hva som hjalp meg til å komme meg ut av tvangen og det å få meg til å spise mat

# Hvordan hverdagen var

# Hvordan folk har behandlet meg

# Tips og råd til trenere

# Hvor stor påvirkningsgrad syke har på andre både i og utenfor idrettsmiljø (smitteeffekt)

Etter foredraget var det mange spørsmål og mange interessante tanker. Jeg setter stor pris på de som satt og hørte på og den tryggheten de gav meg. Min foredragskarriere startet bra og dette er absolutt noe jeg ønsker å gjøre videre.

Det blir stadig vanskligere å være idrettsutøver og menneske generelt. Kravene øker og hvordan er blir målt i alle deler av hverdagen blir tøffere og tøffere. Hvordan vi skal klare å fortelle at det er godt nok å være som en er og være god nok blir mer og mer utfordrende.

Mitt motto: “Vær den beste deg”, er noe alle bør tenke på.

Håper jeg kan dele dette med flere! Takk til Sunn Jenteidrett og Marianne. Utrolig hyggelig å bli gjenforent med et godt forbilde og ei venninne jeg så opp til. Forbilder er viktig og de sunne forbildene er de viktigste av alt.

Vær et godt forbilde!

Ukategorisert

Smellen…


6 dager er gått siden maraton i Eindhoven og jeg er fortsatt litt rystet. Det ble veldig tungt siste mila og smerte har fått en ny betydning.

Løpet ble hardt, veldig hardt. Det gikk på skinner fram til 32 kilometer, vel å merke med en altfor rask start og litt ujevn løping. Arrangøren la opp løpet for meg og ei jente fra Sør-Afrika. Hun hadde litt bedre pers enn meg og ville prøve å løpe jevne kilometertider på 3.40-3.42. Slutt-tiden var ønkset til 2.35.

Vi fikk egen fartsholder som skulle holde oss med selskap og sørge for jevn fart. Fartsholderen var ute av stand til å løpe jevnt. De første kilometerne gikk på 3.25-3.26. Jeg passerte første 5 kilometer raskere enn det jeg noengang har løpt på den distansen. Vi fortsette i litt ujevnt tempo, men jeg var livredd for å slippe. Var redd jeg ikke kulle ha noen å løpe med. Det gikk jo tross alt greit – enda.

10 kilometer passerte vi på 37 minutter og jeg syntes på dette tidspunktet alt var veldig OK. Fartsholderen lå der fortsatt og det var en og annen kilometer på 3.37-3.38. I denne delen av løypa var vi inne i partier med tildels mye motvind. Jeg prøvde å skjerme meg best mulig med å ligge bakerst i det lille feltet vårt.

Hun Sør-Afrikanske jenta slapp vår gruppe etter 15-16 kilometer. Hun var helt ferdig og brøt en kilometer senere dessverre. Jeg fikk litt ekstra krefter av dette. Jeg ledet løpet og hadde ingen problemer med farten. Jeg holdt ryggen til fartsholderen og prøvde å løpe teknisk riktig og tenke positivt.

Halvmaraton ble passert på 1.18. Det er neste to minutter raskere enn det jeg løp halvmaraton på i Oslo. Jeg følte meg bra fortsatt. Fartsholderen dro litt ekstra på den påfølgende kilometeren uten at jeg skjønte hvorfor. Sånn i ettertid ser jeg kanskje at han ønsket å strekke ekstra på beina for di han skulle gi seg etter 22-23 kilometer. Han svingte inn til siden og ønsket god tur videre.

Nå ble jeg løpende alene og jeg kjente at det tok krefter å holde farten oppe i vakumet av løpere. Jeg så noen langt fremme og jeg kunne høre det ble heiet på løpere et stykke bak. Vinden tok tak på de lange rette strekkene.

Jeg passerte 30 kilometer i fortsatt godt driv og hadde fremdeles ingen å kjempe sammen med. Nå tenkte jeg egentlig veldig positivt. Holdt dette inn ville det gi meg en solid personlig rekord.

Ved passering 32 kilometer smalt det skikkelig, noe helt enormt. Alt var tomt, alt var tungt og det flyttet seg nesten ikke framover. Jeg prøvde å jobbe teknisk og jobbe med hodet, men det var bare helt dødt. Ingenting ville omtrent flytte seg framover. Det å se et kilometerskilt langt der framme ble som en vond drøm. Jeg kom jo aldri fram til de skiltene.

Hun jenta som vant løpet tok meg igjen da det var igjen 6 kilometer til mål. Hodet ville følge henne, men alt annet sa stopp. Hun forsvant lett og elegant fra meg. Det så rett og slett ut som om jeg stod stille i forhold til henne og hennes fartsholderfelt.

Siste 3 kilometer ville jeg aller helst krabbe, men allikevel klarte jeg å ta meg sammen og hente noen løpere som, om mulig, løp enda saktere enn meg. I mål var jeg bare veldig glad over først å kunne stoppe opp og krysset målstreken på to bein. Samt at jeg ble nummer to i et stort maraton. Tredje gang på pallen i et internasjonalt felt.

Veldig, veldig skuffet over avslutningen og løpet. Samtidig som jeg var skuffet var jeg også litt glad, glad for å ha tatt sjansen på å holde høy fart fra start. Den som intet våger, intet vinner. Jeg må i alle fall prøve. Pørver man aldri, går det aldri. Det gjelder bare å ha dagen nok, overskudd nok og krefter nok til å holde 10 kilometer til.

Nå vet jeg at det er mulig. Jeg har prøvd og en dag holder det inn. Akkurat nå er jeg sliten og veldig usikker på hva fremtiden bringer. I hele år har jeg ligget godt på minussiden hva gjelder overskudd. Jeg har ikke rukket å hvile, ei heller rukket å ha skikkelig fri. Jeg har kun hatt 1,5 uke sammenhengende fri fra jobb i år og det er altfor lite. Har jeg ikke vært på skolen og jobbet, har jeg jobbet på Torshov Sport.

Slik kan det ikke fortsette lenger, men jeg har rett og slett ikke økonomi til det skal gå rundt ellers. Så nå må jeg finne ut av hverdagen og treninga. Alt må gå opp i kabalen. Hvis ikke kan jeg liksågodt gi meg med løping. To økter om dagen med full jobb mellom og aldri fri.

Det går ikke. Skal jeg bli bedre, må jeg jobbe mindre og hvile mer. Rett og slett tenke mer på meg selv og bli mer en toppidrettsutøver. Med det grepet er mye bedre tider inne. Samtidig som at treninga skal legges om og noe mer nytt kommer inn. Mitt høyeste ønske er at det er 3-4 store sponsorer der ute som kan gå inn og hjelpe meg mot mesterskapsåret 2016. Frigi tid til restitusjon og det å gjøre at de to øktene med trening jeg legger ned om dagen tas opp i kroppen.

Håpet lever om gode tider i 2016 om hverdagen går litt bedre opp. Døgnet har bare 24 timer og da nytter det ikke å bruke kun 6 av de i sovende tilstand og alltid mat på farten.

Ukategorisert

Tiden før et maratonløp


For et vær vi har hatt de siste dagene. Helt strålende! For å være ærlig er jeg ikke spesielt glad i høsten, men når været er som det er nå, er det jo bare flott. Kjølig på morgenen og sol fra klar himmel som gir behagelige temperaturer på dagtid. Bare å nyte, for jeg vet jeg kommer til å si noe annet når regnet drypper ned ute og det blir mørkere og mørkere til alle døgnets tider.

Det er i dag nøyaktig 1 uke igjen til den siste konkurransen min i år. Maraton i Eindhoven i Nederland. Jeg var der for to år siden og løp i et skikkelig ruskevær. Det var imidlertid et flott løp og veldig fin løype. Derfor deltar jeg i år igjen.

Etter halvmaraton i Oslo har jeg trent mye mindre enn det jeg vanligvis gjør. Kun korte lette økter, med innslag av noen hardøkter. Dette har vært et par progressive økter, en litt kortere med mer fart og det gjenstår en fartslek til uka. For min del har det vært fokus på hvile. Overskudd og lette bein er det jeg trenger for å løpe fort. Ingen økter har vært over 90 minutter og de fleste ligger på et sted mellom 8-10 kilometer.

Den siste uka blir det enda mindre trening. Det blir ingen dager med to økter om dagen og jeg tar en dag helt fri. Prøver å få trent en styrkeøkt tidlig i uka. Jeg liker de øktene og de gir meg litt «power» i musklene. Det er viktig å holde litt spenning i musklene og ikke dovne helt bort.

Dagen før en maraton løper jeg 25-30 minutter rolig med innslag av noen minutter i maratonfart. Avslutter den siste økta med noen stigningsløp. Da jeg står på startstreken kl.10.00 på søndag ønsker jeg å være den beste utgaven av meg selv.

I tillegg til å hvile, har lette effektive steg og god armbruk i fartsretning vært fokus. Dette føler jeg har hjulpet og så får vi se da, om dette gir utslag i riktig retning.

Jeg begynner å glede meg! Ha en fin høst videre, så høres vi!

Ukategorisert