Slutte å sammenlikne seg med andre og tenke mer på seg sjøl


Nesten hver eneste dag får jeg spørsmål av ulike slag….

# Hvordan trener du?

# Hvor mye trener du?

# Hvilke økter løper du?

# Hvor fort løper du?

# Hvor sakte løper du?

# Hvilke intervalløkter løper du?

# Hvor ofte løper du hardt?

# Hvor lange er langturene?

# Hva spiser du?

# Hva drikker du?

# Hva spiser du før konkurranse?

# Hva trener du før konkurranse?

# Hvordan trener du etter lange løp?

# Hvordan rekker du å trene i tillegg til jobb?

# Hva gjør du i helgene?

# Ofrer du ikke veldig mye i forhold til trening?

Jeg kunne ha fortsatt ut i det uendelige. Mange lurer på mye og mange ønsker å «sammelikne» seg med andre. Måle seg opp og ned i mente med andre enn seg sjøl og ikke tørre å gå egne veier.

Jeg innrømmer lett at jeg har vært der selv. Så opp til andre og ville kopiere alt hva de gjorde, hva de trente, hvordan de så ut, hva de spiste, ha likt utstyr osv. Tror det fakttisk er ganske normalt at vi mennesker ønsker å gjøre mye av det samme som andre, og spesielt følge de som har lykkes. Enten det være seg jobb og karriere, eller trening. 

For min del bikket det over at jeg fikk spiseforstyrrelser i en alder av 15 år. Jeg hadde kanskje noen forbilder som ikke var spesielt bra for meg og jeg ville bli akkurat som de. Det var aldri et ønske om å «ødelegge» meg sjøl, men rett og slett kopiere litt for mye av hva «alle» andre gjorde. 

Resultatet av  mitt «stunt» var jo at det ødela altfor mye og mange år av mitt liv. Hele og ungdommen og mer til gikk bort til sykehus og lite morsomme ting. 

Mye er lært, mange bakker er gått og mange tårer grått i frustrasjon, men jammen har en blitt sterk av all motgangen. Det å nå kunne levere jevne resultater, stadig bli bedre og klare et aktivt liv med jobb, samboer, hus, en fantastisk familie og det jeg selv ønsker og legger opp til – det ser jeg på som en stor seier.

Jeg ønsker å formidle med dette. Stol på dere sjøl. Gå egne veier. Finn deres strategi for å nå dit dere vil. Hør på hva andre sier og ta til dere råd, men det å kopiere andre 100%, det fungerer sjelden bra. Vi er ulike og vi er vi. Du er unik og hva som passer for deg trenger helt sikkert ikke å passe for andre. Vi responderer ulikt på alt fra hvordan vi lærer ting på i en skolesituasjon, trening, hverdagen osv.

Bruk tid på det som passer DEG!

Jeg kunne ønske at jeg kunne ha hjulpet flere som kommer i samme dårlige spor som det jeg gjorde. Det er «ekstremt lett» å komme inn i et spor som fører deg til et helvete. Mange av oss er rutinemennesker som gjør det samme dag ut og dag inn. Mange er så systematiske at de må gjøre det den dagen og det den andre dagen. Rekker man ikke over det i løpet av dagen eller uka, er det meste ødelagt. 

Jeg vet jeg kan snakke et språk som de med spisefortyrrelser forstår, og jeg har en følelse av at jeg kan forstå og hjelpe de som sliter. MEN det er ikke bare å «skubbe» et problem vekk, for dette er noe som er ekstremt smertefullt, sorgfull og voldsom, både for en selv, men også for pårørende. Det er ofte de pårørende som sitter igjen med de største spørsmålene og føler seg helt maktesløse. Hvordan kan de hjelpe? Det er enormt viktig at en kan snakke høyt om dette, hvordan man har det og hvordan en skammer seg, for det er ingenting å skamme seg over.

STOL PÅ DEG SELV, GÅ EGNE VEIER OG TØRR Å TA EGNE VALG – FOR DEG! 

Siste utgave av Runner’s World

  • Et fysiologisk og historisk blikk på kvinner og menns løping:
  • Foregangskvinnene som brøytet vei, med blant annet Joan Benoit i spissen.
  • En mer rettferdig vurdering av kvinners prestasjonsnivå.
  • Hormonprevensjon og løping.
  • Jevi Majid: Gir løping et nytt ansikt.
  • Lina Falcke: Fra koma til maraton.
  • Karoline Bjerkeli Grøvdal: Kunsten å gi F!
  • Stor test av sportsbehåer.
  • Fastpacking: Kunsten å forflytte seg effektivt i terrenget.

Bli abonnent

Ukategorisert

Maraton i Oslo – blir bedre og bedre


Det er definitivt blitt høst og vi bikker snart over i oktober måned. Må ærlig innrømme at tida vi går inn i er mindre likt av meg, men samtidig er det så mange fine løp å se fram til. Derfor går ukene fort og med et stort mål kun 4 uker unna, er det der fokuset ligger.

Oslo maraton er allerede 14 dager unna og det ble igjen løpt under strålende forhold. Har deltatt i Oslo i mange år og fortsatt ikke opplevd en eneste regndråpe under arrangementet. Håper den statestikken holder seg lenge.

Maraton-distansen var i år NM, og jeg bestemte meg for å løpe relativt kort tid i forveien. Grunnen til dette er at hovedmålet er å løpe så fort jeg kan i Frankfurt maraton, 28.oktober. Løypa i Oslo er tøff og derfor ikke veldig lett å kunne presse tida dit en ønsker seg, men NM er for meg viktig (spesielt da det er maraton). Derfor ble maraton i hovedstaden i år løpt som et «treningsløp». Planen var jevn fart fra start til mål, uten å gå i kjelleren. 

Dagen var helt rå. Jeg hadde følelsen av joggetur i 4.00-3.50 fart og hadde lav puls og god kontroll. Fysisk spilte det meste på lag, bortsett fra en kranglete mage siste 6-7 kilometerne. Magen min er ikke veldig glad i energidrikke og med ulike blandingsforhold på drikke ved de ulike matstasjonenen var nok dette litt utslagsgivende, men for all del – for en dag. Beina og kroppen ellers var tipptopp. Det er slike løp en tar med seg hjem og lagrer i minnet over at det er mulig. Med et godt grunnlag kan du løpe gode, lange økter sjøl med mange kilometer i beina og lite oppladning. 

Stemningen i Oslo blir bedre og bedre for hvert år. Dette er jo noe av det vi løpere legger merke til. Å bli heiet fram med navn fra kjente og ukjente i 42 kilometer, gjør alt mye lettere. Arrangementet var prikkfritt og all ære til de mange frivillige og arrangørklubben, SK Vidar. FLOTT!!

Både før og etter Oslo har jeg trent bra og hatt mange gode økter. Jeg har løpt mye og løpt mange økter i ønsket maratonfart. 

Nå er det bare 4 uker igjen til startskuddet smeller i Frankfurt og fokuset mitt ligger nå på OVERSKUDD. 

Jeg løp Lidingoloppet i Sverige i går. 30 kilometer i terrenget på Lidingo. Et fantastisk fint løp og helt utrolig bra arrangement. Svenskene kan absolutt å arrangere idrettsbegivenheter av de store. Alt er tenkt gjennom fra start til slutt. Suverent opplegg med overnatting og transport. TAKK! 

Selve løpet gikk tungt. Jeg hadde en forferdelig dag med lite sprut. Det ble en kamp med hodet fra start til mål. Tar med meg at jeg løp 5 minutter raskere enn i fjor på en så «dårlig» dag. Så sett i ettertid vet jeg årsaken til at kroppen strittet i mot. De siste 8 ukene har jeg trent mye og jeg har gjennomført noen av de tøffeste øktene jeg noengang har gjort. Jeg løp maraton i Oslo 14 dager siden og har kjørt på bra siden det. 

Derfor er nå slagplanen klar. Det blir MINDRE mengde. Kun fokus på kvalitet i alt fra trening, hvile og restitusjon. Kortere økter, kortere økter og kortere økter. Det er lettere sagt enn gjort for en som er så innmari glad i å trene, men NÅ må jeg ta grep skal jeg nå mitt mål. 

I tillegg til trening har det vært litt tøft ellers. Skal ikke se bort fra at det har tatt mer energi enn det jeg har trodd og tenkt over. En må trives i hverdagen skal det gå bra ellers i det man driver med og jeg må være helt ærlig på det å si at det har jeg ikke gjort. Uten å si for mye – så er jeg på jobbjakt. Om noen har et eller annet i ermet, GI LYD!

Alle foto: Frode Monsen

Ukategorisert

Jeg har sviktet totalt – og jeg skylder på været


Jeg legger meg helt flat. Det er altfor lenge siden jeg har skrevet her og i det hele tatt, «gjort noe fornuftig».

Sommeren 2018 går inn under det jeg kaller, EVENTYRLIG! Det har rett og slett vært en drømmesommer fra start til mål. En frysepinne som meg, som hadde dager i vinter der jeg satt og grein på trappa over snøen som aldri ville slutte å falle. Nå har jeg fyllt opp kvota med varme og sol fra morgen til kveld i ukesvis. 

Samtidig som at jeg lovde meg sjøl og alle andre at jeg ikke skulle klage over hverken vær eller føre. Derfor har jeg sagt fra til alle som har «klaget» på varmen i sommer: «Nyt det i stede, nyt hvert eneste sekund».

Så hva har jeg gjort i sommer eller siden siste innlegg? 

Den oppsummeringen er relativt enkel. Jeg har trent, spist, hvilt masse og kost meg. Vært sammen med familie og venner, vært på hytta og jobbet fram mot nye mål. Fikk også en tur til Bornholm i Danmark der jeg vant Etape Bornholm totalt.

Samtidig har jeg hatt min siste dag som lærer på en stund. Jeg starter i ny jobb mandag 3.september. Det blir både spennende og artig. 

Formen er bra. Treninga har virkelig gjort at jeg har løftet meg et hakk i løpet av noen måneder nå. Jeg har klare mål for høsten og håper at forkjølesen jeg hadde i starten av juni, som gjorde at det ikke ble noe Birkebeinerløp, har vært den sykdomsperioden for resten av året. 

Nå trener jeg spesifikt mot maraton. Jeg har fått plass i Frankfurt maraton, så akkurat nå er det fullt fokus på søndag 28.oktober. 

Hver dag og hver eneste uke er viktig nå. Målet jeg har satt meg er tøft, men jeg trigges av litt «hårreisende» mål. 

Det gjelder å være smart, smartere enn smartest i alt. Både hva jeg trener, intensitet, restitusjon, hvile, når er nok NOK og finne den riktige balansen. Får man til dette ligger det meste til rette for en høst som kan merkes av som et nytt minne for livet.

Fram mot Frankfurt blir det en del konkurranser, noen mer viktige enn andre og noen som jeg vil legge litt mer sjel i. 

Konkurranser er for meg perfekt trening, men også en arena der jeg kan løpe på meg sjøltillit eller motsatt. Konkurranser det er mulig å virkelig stikke fingern i jorda og sette opp status etter.

Framover skal jeg skrive mer. Gjerne dele av MINE erfaringer, men da trenger jeg hjelp. Hva vil dere at jeg skal skrive om? Kanskje dere ikke vil at jeg skal skrive i det hele tatt, men litt lek med tastaturet håper jeg at det kan bli. 

Gi meg et hint!

Tren godt og fornuftig! Nyt hver eneste dag og utnytt mulighetene som byr seg. 

Ukategorisert

Løpe for å løpe, eller?


En stor utfordring er å balansere hvile, restitusjon og et evigvarende ønske om å trene og å bli bedre. Dedikert. Fokusert. Bestemt. Dette er viktige kvaliteter for å lykkes. De har ofte blitt brukt når jeg beskriver forbedringer i min egen form.

Jeg har hørt mange ganger folk som beundrer min lidenskap til å trene og beundrer hvor hardt jeg jobber. Det er en fin linje mellom dedikasjon og avhengighet. Det er vanskelig å skille en idrettsutøver som er motivert til å utføre vs. en idrettsutøver som er avhengig av trening. Besatt. Tvangsmessig. Avhengig. Treningsavhengeren er følelsesmessig knyttet til trening. En vil fortsette å trene uavhengig av skade eller sykdom. En tar ikke hviledager, eller en vil manipulere rolig trening til en hviledag.

Foto: Bjørn Hytjanstorp

En kan bli svært irritabel hvis en ikke får trene. Man blir besatt med å overholde en treningsplan eller med trening som et middel til å kontrollere vekt, følelser osv. Trening kan bli prioritert foran noe annet – uansett.

Treningsavhengighet og spiseforstyrrelser, eller et problematisk kosthold er en vond og ond sirkel. Den psykologiske delen av dette gjør alt veldig kompleks. Bare det tvinge noen til å hvile, slappe av og spise mer, kommer ikke til å fungere. Det krever stor tålmodighet og en individualisert tilnærming.

Den første barrieren vil være å få den det gjelder til å akseptere de underliggende problemene som forårsaker alt dette. For meg tok dette lang tid og blusset opp igjen i en mildere versjon i fjor, da jeg gikk skadet over en periode. Selv om jeg var skadet fortsatte jeg å legge stramme planer og hva jeg skulle rekke av løp, trening og konkurranser. Min rasjonelle hjerne fungerte ikke hundre prosent og det kom inn i en ond sirkel.

Sett i ettertid er det irriterende å tenke på hvor ”slem” jeg var mot meg sjøl og hvor dårlig jeg behandlet både meg og kroppen. I starten av skadeperioden var jeg lei, frustrert og skikkelig desperat. Ingen forklarte meg hva og hvordan jeg skulle løse de ulike sakene. Ingen fortalte meg om tidsperspektivet på hvor lang tid skaden ville trenge på å bli bra. Jeg ble desperat for å prøve å beholde både form, fart, og JA – ALT.

Uavhengig av det ene eller det andre, er rehab etter en brudd viktig. Det inkluderer styrketrening og en gradvis økning i beinbelastning. Alternativ trening spiller en stor rolle i det. Jeg valgte den tradisjonelle sykkelen og ski, så lenge det var skiføre.

Hovedproblemet var at jeg ikke kunne virkeliggjøre mine allerede fastsatte planer fra før jeg ble skadet. Jeg ble vanvittig sårbar rundt trening og mat i en vanskelig tid. Jeg stresset med alt i hverdagen og jeg straffet meg sjøl da jeg var skadet. Min håndteringsstrategi var å trene mer. Jeg glemte å være tålmodig og jeg glemte viktigheten av hvile, nok mat og det å ta vare på meg sjøl.

Det ble en god del psykologiske faktorer som påvirket min oppførsel og hva jeg gjorde. Jeg er veldig heldig som har tålmodige foreldre og en samboer som klarte å trykke på de riktige knappene. Jeg ble mer ærlig om min tvangsmessige oppførsel og aksepterte mine problemer. Det lærte meg å lage bedre strategier for å hjelpe meg å balansere min hverdag i en tøff tid, også sett i etterkant. Jeg klarte å bygge meg opp igjen gjennom fjorårets høst.

Jeg elsker regler, planer og klare mål. Jeg jobber nå med å ha nok overskudd i hverdagen og det er med stor glede jeg kjenner at treninga fungerer. Jeg trener ikke bare for å trene, men jeg trener fordi jeg har enormt stor glede av å kjenne at kroppen responderer på den gjør. Disse små endringene har gjort underverker både i form, mål og tankegangen. Jeg skal trene for å bli sterkere og bedre, ikke bryte meg ned. Alt handler om å være trygg på seg sjøl.

Min gjenopprettingsprosess er på ingen måte et perfekt eksempel. Det er imidlertid virkeligheten og representerer utfordringene som andre idrettsutøvere kan gå gjennom, akkurat på samme måte. Jeg har sikkert gjort mange feil og sannsynligvis vil jeg fortsette å gjøre det, men jeg har funnet balansen mellom hva som gjør meg bedre og hverdagens plikter.

Jeg vil ikke være en ”treningsmisbruker”. Jeg vil ikke bruke trening som følelsesmessig utløp eller som et middel til å kontrollere kroppen min. Jeg vil trene for å utføre, å løpe fort og oppnå mål. Jeg vil ikke løpe bare for å løpe. Jeg er en løper fordi det er noe jeg elsker og fordi jeg vil se hvor god nettopp JEG kan bli.

Hvem som helst kan drømme, er du forpliktet?

Hvem som helst kan trene hardt, har du disiplinen til å gjennomføre?

Hvem som helst kan reagere på et noe som ikke stemmer, kan du være den som gjør det?

Hvem som helst kan vise god sportsånd og glede seg over andre, kan du virkelig være glad på dine konkurrenter sine vegne?

Noen kan mislykkes, kan du gjøre det uten å føle deg som en taper?

Alle kan snakke, kan du lytte?

Ukategorisert

Jeg vet ikke…


I følge kalenderen har det for meg vært vår i over en måned, men jammen har det drøyd lenge før sola har gitt fra seg litt varme og asfalten har kommet fram. Senest i dag snødde det, og mandag morgen vasset jeg i 10 centimeter med snø. Nok nå? Håper og tror at det blir skikkelig vår snart!

Vinteren har vært lang. Jeg så i min treningsdagbok at jeg ikke hadde sett bar asfalt siden siste uka i oktober før vi løp oss inn i påskeuka. Det har vært 5 måneder med relativt bustete føre. 

I dag gikk startskuddet for utendørs sesongen hva angår løp i Norge. Det gir et kick og en stor lyst til å dra på konkurranser så og si hver helg. Konkurranselysten er stor og jeg er motivert til tusen for å vise hva jeg kan og hva jeg har trent på. 

Samtidig ligger det en enorm usikkerhet i forhold til hvor jeg står. Hva kan jeg og hva er jeg god nok for? 

Foto: Aftenposten

Bustete føre, vinterløping og mange økter alene, er ikke alltid helt ideelt. Du kan bli blind på det du gjør, hvordan øktene går og hvordan du løser din plan. Jeg skal være ærlig – jeg har gjort mitt aller beste på å holde fokus på det jeg skal og ikke gjort noe ekstraordinært. For min del har det lett for å bli litt for mye av alt og da bikker det over. Overskudd, smartness og fokus på meg har vært prioritet en. 

Hvordan det gir utslag vil vise seg. Løping er på den måten fint. Den dagen konkurransen kommer og den tida klokka viser i mål – det er så god du er akkurat dne dagen, i den løypa, på den distansen. 

Standardøktene mine har vært positive, økter sammen med andre har gitt meg selvtilitt. I mitt hodet tørr jeg allikevel ikke å gi meg tommel opp og juble over at jeg har tatt et steg i riktig retning. Av erfaring er trening og konkurranse to helt forskjellige ting. Fjoråret ble en solid nedtur og motivasjonen for å løpe raskt er helt enorm. 

Med disse svarene vil jeg gi alt – alltid og målene har vært klare lenge. De skal jeg virkelig jobbe så innmari hardt for å nå. Akkurat det har alle de treningstimene og prioriteringene fortjent. 

Så da venter jeg bare på den skikkelige våren og til å sette startnummer på brystet. 

Ukategorisert

Min største «uvane» er å trene mye…


Jeg har en del uvaner, noe som de fleste har en eller flere av. Min største «uvane» er å trene mye. Har også en del andre «uvaner», eller kanskje noen vil kalle det gode vaner, alt etter hvilke øyne som ser på det. 

Trening er jeg veldig glad i, kanskje i overkant. Jeg har hatt som mål om å trene mindre og trene mer smart dette året. Helt siden jeg var liten har jeg hatt det utrolig moro med trening. Jeg hadde gode venner i idretten som ung, både innen friidrett og langrenn. Jeg gledet meg enormt til fellestreninger og spesielt intervalløktene.

Foto: Aftenposten

Jeg har «alltid» vært kjent for å trene mye. Da jeg satset langrenn trente jeg over 1000 timer i året, men fikk kanskje ikke igjen like gode resultater som det jeg la ned i trening. Fikk gått noen World-Cup renn og har noen topp 10 plasseringer i NM på CV`n. Men ble aldri sterk nok til å ta det siste steget opp. 

Som løper er jeg også glad i å sanke kilometer. De t første årene som løper tenkte jeg som en langrennsløper, og derfor ble det i overkant mange kilometer. Resultatene var bra, men jeg visste jeg hadde mye å gå på i forhold til smart trening og overskudd. 

Sesongen 2016 var bra. Jeg var på vei til å finne en bra balanse mellom full jobbing og en satsing på løping som gikk bedre og bedre. Jeg trente på overskudd hele året og prioriterte nøkkeløkter. 

Dette fikk jeg blod på tann av og jeg var i mitt livs form, men med kontroll i starten av 2018. 

Så kom uhellet som satte meg helt ut av spill i 14 uker. Disse ukene ble trøblete på mange måter. Mistet kontrollen på både psyken og fysikken. Jeg trente som en gal med alternativ trening. Økter med ski og sykkel fylte dagene, uten mål og mening. Jeg gikk og gikk, trampet og trampet… Kroppen ble svakere og svakere, tynnere og tynnere, hodet mer og mer frustert. Trening ble en besettelse og det sa til slutt stopp. 

Alt dette gjorde at 2017 ble en gedigen nedtur. Men opp i alt dette løp jeg noen av mine beste konkurranser, før det ble bråstopp med en kropp som fungerte ekstremt dårlig. Flere konkurranser ble for min del kanselert, noe jeg absolutt ikke ville, men andre satte en effektiv stopper for det.

Til alle dere som tror at jo mer trening er bedre, det er ikke alltid slik. Nå jobber jeg smart, både med mine svake sider og sterke sider. Jeg har fokus på nøkkeløkter, overskudd og det som skal gjøre meg raskere, sterkere og bedre. Perioden jeg har lagt bak meg har vært bra. Tross en snørik og vanskelig vinter her hjemme er jeg sikker på at øktene jeg har lagt ned er bra og det er artig å kjenne progresjon fra tidligere år. Standardøkter gir positive resultater, så smartness i trening er viktig. 

Mer vil ha mer, men det er ikke alltid like bra. For min del nå handler det om overskudd er gull og fokus på det riktige er gull verdt. 

Blikket er rettet framover og kammen går det mot vår. Det gir styrke!

 

Ukategorisert