Silva NightRun og ØTC-hodelyktløpet


Silva NightRun var det perfekte løpet å avslutte en helt fantastisk løpssesong med. Jeg har vært så heldig å få løpe utrolig mange forskjellige løp i år 2017. Jeg har løpt korte og lange distanser både på asfalt og i terreng, men alle sammen har foregått i dagslys. Da passet det bra å la de to siste løpene være løp som foregikk i stummende mørke med bare månen, stjernene og en hodelykt til å lyse opp veien for meg.

Selv om begge løpene var hodelyktløp, så var det to vidt forskjellige løp. Østmarka Trail Challenge- hodelyktløpet, som ble mitt første hodelyktløp, var et 11+ km langt løp som gikk på noen av mine favorittstier i Østmarka. Ikke en lettløpt runde akkurat, for det er noen stupbratte bakker å løpe både opp og ned og deler av løpet går på det jeg kaller «teknisk sti» og som en venninne av meg som er vant til å løpe i Nordmarka kaller «ufremkommelig terreng».

Helt perfekt for meg altså.

(Foro: Østmarka Trail)

En annen ting jeg elsker med ØTC-hodelyktløpet er at det er et lite arrangement og de som stiller til start er helt klart folk man kan kalle «spesielt interesserte». Og jeg blir så glad når jeg treffer andre som er like glad i stiløping som meg selv!

Jeg hadde ingen planer om å havne på pallen denne gangen, for en rask titt på startlisten viste at det stilte noen orienteringsløpere i dameklassen. Men jeg skulle ha det gøy. Også hadde jeg et håp om å få best plassering sammenlagt når man la sammen plasseringen min i ØTC- flyktningruta og ØTC- hodelyktløpet, for før har det gitt tittelen Kongen og Dronninga av blåmerka.

Kort oppsummert så ble det en helt magisk vakker løpetur i raskt tempo, uten noen knall og fall og uten noe feil løping, men med gjørme opp til knærne, (blir ingen skikkelig løpetur hvis jeg ikke plumper uti et gjørmehull minst en gang). Utrolig nok klarte jeg å løpe opp den bratteste bakken uten å få det med meg. Det er noe av det morsomme med å løpe i mørket, dybdesynet forsvinner litt og man ser ikke hvor bakkene ender.

(Foto: Østmarka Trail)

Jeg endte på en 4. plass i dameklassen, og når man legger det sammen med 3. plassen min på ØTC-flyktningruta blir det beste plassering sammenlagt av damene. Synd for meg at de hadde bestemt å ikke kåre Kongen og Dronninga av blåmerka i år…

En uke senere var jeg igjen klar for å løpe raskt i mørket. Denne gangen var det Silva NightRun og det var nesten litt trist å tenke på at dette var årets siste løp for min del, men humøret var likevel på topp da jeg fant veien inn i folkemengden i startområdet ved Sognsvann. Herlig positiv speaker, bra musikk, bål, blide folk og bra stands. Går ikke an å ikke bli i godt humør av slikt!

Jeg må ærlig innrømme at dette er det løpet jeg hadde forberedt meg minst til i år. Jeg hadde en tanke om at det skulle løpes på grus og sti og sånn omtrent 8 kilometer, men bortsett fra det så hadde jeg ikke undersøkt noe når det gjaldt løypeprofil. Var litt nedtur da jeg hørte at speakeren fortalte at hele løypa gikk på grusvei, men at det var litt huller i veien her og der. Hva? Ikke noe sti?! Da var det kanskje ikke nødvendig å stille til start i terrengsko…

Men med et litt vondt kne var uansett ikke forventningene til meg selv veldig høye og tanken var å ta dette som en rask treningstur i skogen og med fokus på å ha det gøy.

Men så skjer det jo noe med meg da, når jeg står der på startstreken sammen med flere hundre andre løpere og venter på at starten skal gå. Konkurranseinstinktet mitt slår til og uten at jeg helt klarer å styre det så løper jeg på med alt hva jeg har.

Og det gikk ganske så fint til å starte med. Jeg holdt en god fart og følte vel at alt gikk strålende fint. Og det gjorde meg ingen ting at det gikk litt oppover. Og litt til oppover. Og enda mer oppover. Og da en mann passerte meg og pesende spurte «hvor lang er denne bakken egentlig?» kunne jeg ikke svare, men det var nøyaktig det samme spørsmålet jeg stilte meg selv for denne bakken virket endeløs.

Som jeg allerede har nevnt så skjer det noe med dybdesynet og evnen til å se avstander når man løper i mørket. Men i motsetning av det som skjedde da jeg løp ØTC-hodelyktløpet, da jeg kom meg opp en monsterbakke uten å være klar over det, så løp jeg nå en bakke som bare fortsatte i det uendelige. Jeg er glad i bakker altså, men jeg liker å være forberedt på dem. Det er mye lettere å løpe opp en bakke du har løpt før eller i hvert fall vet sånn omtrent hvor lang og bratt er, enn når man bare løper oppover og ikke vet hvor lenge det vil fortsette.

Jeg har sjeldent vært så glad i løpet av et løp som da nedoverbakken endelig kom.

Og nå var det bare nedover. Jeg kjente det litt i kneet når jeg løp nedover, men mengder av morsomme stoffer som endorfiner og adrenalin gjorde at det ikke var noe kjempe problem.

Jeg klarte til og med å ta igjen noen det siste stykket inn mot mål.

Og da jeg kom i mål og fikk refleksmedalje rundt halsen, varm supper i magen og litt Vitamin Well til å slukke tørsten med var jeg like lykkelig som jeg alltid er etter å ha løpt løp.

Stemningen i målområdet var super og det var premieutdeling med fine premier til de tre beste kvinner og menn, klassevinnere og uttrekkspremier. I dette løpet var det mange raske damer og menn som stilte og jeg var veldig fornøyd med en 14.plass i dameklassen.

Nå er det altså ingen flere løp på programmet før neste år. Nå skal det bli mange fine og morsomme løpeturer og mengden kilometere pr uke skal økes. Men først skal kroppen få tid til å hente seg inn litt igjen. Det virker som om kroppen min trenger en uke med litt mindre løping og litt mer styrketrening. Men neste uke begynner jeg for fult igjen.

Og det gleder jeg meg til!

 

 

Siste utgave av Runner’s World

  • Et fysiologisk og historisk blikk på kvinner og menns løping:
  • Foregangskvinnene som brøytet vei, med blant annet Joan Benoit i spissen.
  • En mer rettferdig vurdering av kvinners prestasjonsnivå.
  • Hormonprevensjon og løping.
  • Jevi Majid: Gir løping et nytt ansikt.
  • Lina Falcke: Fra koma til maraton.
  • Karoline Bjerkeli Grøvdal: Kunsten å gi F!
  • Stor test av sportsbehåer.
  • Fastpacking: Kunsten å forflytte seg effektivt i terrenget.

Bli abonnent


Det handler om å ha det gøy


For meg har løping blitt en livsstil. Jeg ser ikke lenger på det som trening, noe jeg gjør for å være i god form og for å holde vekta. Det er noe jeg gjør fordi det gjør meg glad og det beriker livet mitt med så utrolig mange gode opplevelser. Selvfølgelig er det et pluss at all løpingen gjør at jeg har en sunn og frisk kropp som tåler en aktiv hverdag, men det er ikke det som får meg til å snøre på meg løpeskoene og løpe av sted ut i det fri så fort jeg har en mulighet.

Det som driver meg er at jeg føler meg så bra når jeg løper. Fri på en måte. Også har jeg det så gøy! Det varierer jo litt fra løpetur til løpetur, alle løpeturer er jo ikke like morsomme, men de aller fleste turene mine kan jeg definere som moro-turer. Turer som kan få meg til å smile når jeg tenker på dem i flere uker etter på.

Og hva er det som gjør disse turene så morsomme? Det er blant annet alle de rare situasjonene jeg havner i, løpefølget jeg innimellom har og tankene og logikken jeg får når jeg løper.

For eksempel har jeg løpt meg mye vill i skogen det siste året. Altså, ikke sånn kjempe vill, men sånn at jeg har fått en del ekstra kilometere på turen. Men det er når jeg løper meg bort jeg ofte oppdager de fineste stiene og de mest spennende stedene. Det blir som å være ute på oppdagelsesferd. Og takket være min supre orienteringsevne skal det ikke mye til for at jeg surrer meg litt bort. Som forrige helg da jeg skulle løpe igjennom traseen til Østmarka Trail Challenge- Hodelyktløpet sammen med en venninne. Det skulle testes ut i mørket selvfølgelig og selv om dette er det området i Østmarka jeg er aller mest kjent i så tok det meg lang tid å forstå at vannet jeg nesten hadde løpt ut i var Rundvann oppe ved Østmarkskapellet. Det ble enda en nesten svømmetur på meg den kvelden for vi løp selvfølgelig feil i et kryss og fulgte feil rødmerka. En løype som tydeligvis går tvers over et tjern. Så jeg var bare noen få skritt fra å plumpe uti Svartkulp. Heldigvis lå det en kano der som fikk meg til å stoppe opp for jeg forstod jo ikke helt hva en kano gjorde der sånn midt ute i skogen.

Venninnen min Marte er en herlig positiv sjel som ser det morsomme selv i de mørkeste situasjoner så hun var like blid og glad da vi kom tilbake til bilen, gjennomvåte etter å ha surret rundt i myr og gjørme i 3 timer. Sånne turer er kanskje ikke så veldig effektive hvis du tenker treningsutbytte, men herlighet så mye vi lo på den turen!

Noen ganger er det den ikke alltid like logiske tankegangen min som kan føre meg til steder og inn i gøyale situasjoner. For det skjer noe med hodet når man løper. Det er når jeg løper at jeg er på mitt mest kreative, men det er også da jeg er mest impulsiv. Da jeg var ute og løp i dag for eksempel hadde jeg ingen planer da jeg løp ut av døren. Jeg hadde utrustet meg selv med vann og mat så jeg ville være i stand til å være på farten i noen timer, men jeg så for meg å løpe rundt i nærområdet. Beina var ikke helt med, hadde de fått bestemme så hadde de ligget på sofaen hele dagen, så det gikk ganske så trått, men da jeg kom til Elvåga og krysset hvor det står skiltet mot Losby tenkte jeg at det måtte være en perfekt dag å besøke Ramstadslottet. Sikten var god så i dag ville jeg sikkert se langt. Derfor bestemte jeg meg for å svippe bortom dit en tur. Om du ikke er kjent i området så ligger altså Ramstadslottet i Rælingen kommune, nesten ved Lillestrøm. Og jeg hadde startet turen min på Mortensrud. Noe som egentlig ikke gikk ordentlig opp for meg før jeg stod på toppen etter å ha løpt 25 kilometer. Heldigvis var det ikke så langt til Lillestrøm, så da løp jeg dit og tok toget hjem. Du kan tro jeg satt og flirte godt av min manglende evne til å tenke rasjonelt når det gjelder avstander på turen hjem. Det er sånne turer det blir bra historier ut av.

Som du kanskje forstår mangler jeg aldri motivasjon for å komme meg ut på løpetur. For jeg gleder meg alltid til å kunne dra ut på nye eventyr.

Et av mine favoritt mottoer er at «man kommer langt med litt humor». Og det mener jeg helt bokstavelig når det gjelder løping.

Nye mål? Det må vel nesten bli…


Selv om det fortsatt gjenstår et par måneder av år 2017 så er konkurranseåret 2017 straks over. Det gjenstår enda et par hodelyktløp som jeg gleder meg veldig til, men etter det blir det noen rolige måneder med tid til å bygge grunnlaget for neste års sesong. Jeg har tenkt mye på hvilke mål jeg skal ha for neste år og hvilke løp jeg skal delta i. Og det er utrolig mye jeg har lyst til å gjøre. For det er så mange spennende løp rundt omkring i verden! Alt fra raske 5 kilometers gateløp på brygga i Oslo til 7 dagers løp med hårreisende mange kilometer og høydemetre på tvers av Alpene frister. Så neste år blir nok også et år med mange forskjellige løp, for jeg trives godt med variasjon.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Men hvilke nye mål skal jeg sette for neste år? Selvfølgelig har jeg lyst til å bli raskere i de distansene jeg allerede har løpt. Det er jo veldig morsomt å se en positiv utvikling fra år til år. Så det å sette ny pers på alle de distansene jeg har løpt i løpet av år 2017 er et av målene jeg har.

Men sånn ellers da? Jeg vil gjøre noe nytt…

Jo mer jeg løper, jo mer kjenner jeg at jeg har en liten ultra-løper inni meg. For har jeg muligheten til å løpe rundt i skogen eller på fjellet hele dagen lang, så er det nettopp det jeg gjør. Jeg vil oppleve vakker natur med løpesko på beina og jeg vil løpe langt. Flytte grenser. Imponere meg selv med å løpe lengre enn det jeg trodde jeg var i stand til. Nå nye høyder i teknisk krevende terreng.

Så neste år står det minst ett ultraløp på planen.

Det er så mange ultraløp rundt om i verden som jeg har lyst til å delta i, men da noen fortalte meg om Österlen Spring Trail forstod jeg at dette var et løp som passet meg perfekt. Løpet har fire distanser (5km, 13km, 21km og 60km) og går igjennom flere naturreservater helt syd i Sverige. Dessuten er det et lite løp. De har bare plass til 150 deltakere på ultradistansen fordi det skal løpes igjennom vernede områder. Og da føler man seg litt eksklusiv. Det er litt ekstra tøft å vite at man er en av de få. Også blir det litt mer personlig. Min erfaring er at jo mindre løpene er, jo mer sosiale er de som deltar og man kommer lett i prat med folk. Likevel er det mange deltagere på løpet totalt, for jo kortere distansene er jo flere deltagere har de tillatelse til å la starte. Så man får litt i pose og sekk kan man si.

Jo mer jeg ser på bilder fra området løpet går i, jo mer gleder jeg meg til å løpe dette løpet. For det er så mange flotte steder og vakre stier! Løpet går på sti og strand, gjennom gamle vernede bygninger, litt på skogsvei og grusvei og innimellom på litt asfalt også. Noen steder løper man igjennom små landsbyer også. God blanding altså. Og med 1290 høydemetre tror jeg dette blir en helt fantastisk fin tur.

En annen ting som jeg liker med dette løpet er at start og mål er to forskjellige steder. Jeg elsker det å løpe mot et sted, ha en destinasjon jeg skal komme frem til. Det gir meg på en måte litt mer mening.

Jeg har, som du kanskje allerede har gjettet, meldt meg på 60 kilometeren. For et år siden hadde jeg tenkt at det å løpe 60 kilometer ville være umulig. Galskap rett og slett. I dag virker ikke den distansen skremmende lenger. Jeg vet jeg kan, men hvor fort jeg kan er en annen sak. Men det gleder jeg meg til å finne ut av i april 2018!

 

 

Pers på Europas raskeste 10km


Planen var egentlig at jeg bare skulle løpe to løp i oktober. September hadde vært proppfull av løp, jobb og litt av hvert på hjemmefronten. Så jeg følte meg veldig klar for en litt roligere måned med bare en konkurranse helg og mye mer tid til løping i skog og mark. I stedet ble det tre løp på to helger. For da jeg fikk tilbud om å være med å løpe Hytteplanmila kunne jeg bare ikke la sjansen gå fra meg.

Hytteplanmila er kjent for sin raske trase. Det er et skikkelig perse løp og det tiltrekker både eliten og den vanlige mosjonisten fra både fjernt og nært. Mange deltar på dette løpet fordi de ønsker å avslutte sesongen sin med en ny 10 kilometers pers. Dessuten er løpet kjent for å være veldig bra organisert og for at det alltid er super stemning. Så løpet var fulltegnet med over 2800 allerede i september.

Jeg gledet meg skikkelig da jeg kjørte oppover mot Røyse sammen med Øyvind, Tony og Per-Inge fra Bøler. Jeg fikk, som jeg alltid får før løp, spørsmål om hva målet mitt var. Og jeg svarte, som jeg alltid svarer, at målet var å ha det gøy. Også la jeg til at det jo hadde vært moro med en ny pers og at jeg skulle prøve å komme i mål på under 43 minutter.

Turen oppover gikk fint helt til vi kom til Sollihøgda, 100 meter foran oss hadde noen vært uheldige å kjørt i autovernet så da ble det en god del forsinkelse. Jeg tipper det var mange småstressa løpere i bilkøen som dannet seg bakover. Heldigvis hadde arrangøren fått beskjed så da utsatte de løpet med en halvtime sånn at folk skulle rekke å komme frem i tide.

Foto: Hans Edgard Rakeie

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Vi kom frem i god tid og fikk hentet startnummer, lagt fra oss ting og hilst på litt folk før vi startet å varme opp. Oppvarmingen gikk unna med godt humør og mange hilsninger underveis for vi møtte på kjentfolk over alt. Også fikk man hele tiden noen glimt av forskjellige elite løpere sånn som Karoline Bjerkeli Grøvdal, Meraf Bahta og Awet Kibrab.

Etter oppvarmingen var det bare å stelle seg i do kø for å tømme blæren og vrenge av seg overtrekks buksen før jeg måtte finne riktig plass i startområdet. Her var det ingen puljer, man måtte stelle seg der man følte at man hørte hjemme. Startfeltene gikk fra 35min og oppover og det var godt synlige fartsholdere fra 40min og helt opp til 80min, så derfor var det ikke vanskelig å finne ut av hvor man skulle stå så lenge man visste sånn omtrent hvor fort man ville løpe. Siden jeg hadde tenkt til å prøve å løpe på under 43min valgte jeg å stelle meg bak 42:30 fartsholderne. Jeg elsker konseptet med fartsholdere. Det er helt utrolig hvor mye hjelp det kan være i å følge en som holder et jevnt tempo som du vet vil løpe inn til den tiden du ønsker deg.

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Startskuddet gikk og løpet var i gang. Jeg fløy avgårde og alt føltes lett. Kanskje ikke så rart siden løpet starter med nedoverbakke. Etter den første kilometeren, når det begynte å flate litt av føltes det fortsatt veldig lett og jeg klarte å nyte landskapet rundt meg. Bondeland på sitt beste; åker, skog og åser i det fjerne.

(Foto: Hans Edgard Rakeie)

Etter en bitte liten oppoverbakke og så litt nedoverbakke var vi ute på Steinsletta. Her går det slakt nedover i 1,4 kilometer. Løpets letteste kilometer sier de. For meg begynte den tøffe delen av løpet her. Nå måtte jeg jobbe for å holde farten oppe og det begynte å gjøre vondt bak i leggene. Og da jeg svingte inn på Selteveien er jeg ikke sikker på at jeg smilte så veldig uanstrengt lenger. Nå ble luken mellom meg og fartsholderen jeg fulgte større og større og jeg så at 42:30 toget hadde gått. Men under 43 min skulle jeg klare uansett. Inne i hodet mitt gikk setningen «i dag løper du fort, dette blir pers» på repeat, og da jeg passert 8 kilometer hadde jeg klart å hente frem smilet igjen. Den nest siste kilometeren begynte jeg å fortelle meg selv at nå var det bare 9 minutter igjen med vondt, 7 minutter, 5 minutter, snart 4 minutter…

Hytteplanmila har gjort noe helt genialt, de har merket hver 100 meter den siste kilometeren inn til mål. Det hjelper veldig på motivasjonen. Jeg telte meg nedover og gledet meg til å se 2-tallet. Og da jeg passerte tidtakingsmatten til bakkesprinten tok jeg ut det siste jeg hadde av krefter. Bakkesprint er så gøy!

(Foto: Per-Inge Østmoen)

Jeg kom i mål på tiden 42:45 og havnet på topp 100 listen og det er jeg fornøyd med.

Så var det bare å få fin medalje rundt halsen, fylle på med vann, banan og bolle og nyte lykkefølelsen som kommer etter at man har klart å perse. For den følelsen er skikkelig god!

Dette var årets siste gateløp for min del. Det har blitt mange flere løp denne høsten enn jeg hadde planlagt og det har gått litt på bekostning av løping i skog og mark. Men jeg er utrolig glad for at jeg valgte å bli med på Hytteplanmila, for selv om det er terreng løping jeg trives best med så er det moro å få testet ut hvor fort jeg egentlig er i stand til å løpe innimellom. Og da er Hytteplanmila perfekt, for det er faktisk Europas raskeste 10 kilometer.

Det blir helt klart Hytteplanmila på meg neste år også og jeg gleder meg allerede til å sette ny pers!

 

Rosa sløyfe-løpet, et løp med mening


Dagen etter Nøklevann Rund var jeg klar for Rosa sløyfe-løpet i Oslo. Eller, sånn kjempe klar følte jeg meg vel egentlig ikke, for det hadde ikke blitt mange timer meg søvn den natten og for å være helt ærlig var jeg ikke veldig lysten på å skulle gjøre noe som helst den dagen. Heldigvis finnes det kaffe. Og etter noen kruttsterke kopper med denne vidunderdrikken og en del støttende og oppmuntrende ord til meg selv var jeg klar for å løpe årets viktigste løp.

(foto: Runners World)

Jeg surret litt rundt i startområdet før jeg varmet opp med å løpe litt rundt på Grønland-torg. Ikke mye til oppvarming, men litt er bedre enn ingen ting og jeg følte meg i hvert fall litt mer klar da jeg stilte meg opp på startstreken sammen med over 2000 andre sprekinger. En herlig blanding av rosakledde damer, menn, barn og hunder. Stemningen var super og det var umulig å ikke smile da vi stod og telte ned til start.

Jeg hadde egentlig tenkt til å ta det rolig. Ta det som en restitusjonstur. Man kjenner det litt i beina etter å ha løpt Nøklevann Rundt nemlig. Men så skjer det som gjerne skjer når jeg står på startstreken; jeg får skikkelig lyst til å løpe fort. Så da gjorde jeg det.

(Foto: Kondis.no)

Jeg løp oppover langs Akerselva i følge med noen spreke damer, men etter noen av de bratteste partiene var jeg plutselig ganske alene i løypa. Flere steder stod det folk og heiet, og sånt gjør meg skikkelig glad så da smilte jeg litt ekstra. Løpets 5,3 kilometere gikk utrolig raskt og før jeg visste ordet av det var målområdet i sikte. Jeg løp i mål med et smil rundt munnen og ble møtt av god stemning, fin medalje, skyr og bananer.

Stemningen i målområdet ble bare bedre og bedre etter hvert som flere og flere løpere kom i mål. Med mange hyggelige folk, bra stands, uttrekkspremier og selfievegg glemte jeg helt å tenke på hva resultatet hadde blitt. Men på vei hjem sjekket jeg for moro skyldt og ble overasket over at jeg hadde blitt nummer 4 av damene og vunnet min klasse. Jaja, sånn kan det altså gå, selv på en dårlig dag.

Men for meg var det ikke viktig å få en god plassering eller bli best på noen måte i akkurat dette løpet. Det viktigste var å delta på et løp til støtte for Rosa sløyfe-aksjonen og alle som er rammet av brystkreft.

 

Nøklevann Rundt 2017


Da startskuddet gikk for Nøklevann Rundt 2017 gledet jeg meg til å løpe en av favoritt rundene mine sammen med mange andre blide og spreke folk. Målet mitt var å være raskere enn i fjor. Både rundt vannet og i bakkesprinten. Men noen kjempe pers forventet jeg ikke og hovedfokuset mitt var å ha det gøy.

Sola skinte og det var varmt nok til å løpe i shorts og t-skjorte. At folk orket å løpe i lange tights og jakke den dagen er et mysterium for meg.

Foto: Sylvain Cavatz

(foto: Sylvain Cavatz)

Jeg løp bakke opp og bakke ned i godt selskap og syntes drikkestasjonen etter 5 kilometer kom overaskende fort. Beina føltes fortsatt bra og jeg hadde det fortsatt gøy. Det er klart det gjorde litt vondt, man skal jo kjenne at man har brukt musklene etter 5-6 kilometer, men jeg hadde enda en del krefter igjen da jeg løp opp den nest siste skikkelige bakken.

Da jeg nådde toppen av den begynte jeg å fokusere på det jeg gledet meg mest til; bakkesprinten opp fra Rustasaga. Jeg gledet meg fordi det er en bakke jeg synes er utrolig morsom å løpe opp og jeg vet at jeg klarer å mobilisere litt ekstra krefter når jeg løper løp så jeg var spent på om jeg ville klare å løpe den raskere enn i fjor. Jeg så for meg bakken og lot beina løpe lett, presset ikke på, men lot dem heller hente seg inn litt før den siste bakken kom. Og da jeg løp over tidtakingsmatten ved bakkestart følte jeg meg full av energi og klar til å gi det jeg hadde opp den bakken. I hodet mitt var det bare en tanke: JEG KAN!

Bakkesprinten

(Foto: kondis.no)

Problemet var bare at det var fryktelig mange andre folk som også var på vei opp bakken, så jeg måtte løpe litt i sikksakk oppover. Men jeg kom meg jo frem på et vis og da jeg nådde toppen av bakken var det fri flyt av endorfiner og adrenalin i blodbanen. Runners high på sitt beste.

Jeg skal ikke si at jeg spurtet inn den siste kilometeren til mål. For det gjorde jeg ikke i det hele tatt. Det tok litt tid før beina føltes i stand til å yte skikkelig igjen, men de siste 300 meterne fikk jeg inn en liten spurt og jeg passerte målstreken med stil på tiden 46:48. Omtrent et halvt minutt raskere enn i fjor. Bakkesprinten hadde jeg løpt 8 sekunder raskere enn i fjor og det holdt til en 1. plass blant damene i år også. Stolt? Gjett om!

(Foto: Per Inge Østmoen)

Da jeg dro hjem fra Haraløkka etter at alt var rigget ned etter løpet gledet jeg meg allerede til neste års Nøklevann Rundt, for dette er et av de fineste og morsomste løpene jeg vet om. Dessuten har jeg fått skikkelig hjerte for Bøler If friidrett, klubben som arrangerer løpet. Det er skikkelige ildsjeler som virkelig står på for å gjøre dette arrangementet så bra som det er.

 

 (Foto: Per Inge Østmoen)