Så hva endte det med?


Ble det noe nyttårsmaraton på meg? Nei, jeg valgte å stå over og heller satse på å få inn flere dager med løping før året var omme. Dagen maraton skulle avholdes ble fin og kald. Det lå delvis snø/is på vegen og jeg var usikker på om det kom til å bli for glatt. Jeg ville ikke risikere å bli skadet eller satt ut i dagevis etter en maraton. Jeg hadde heller ikke riktig skotøy til det underlaget for 42 km. Jeg leste senere på Kondis.no at det hadde opplevdes glatt på enkelte partier underveis, men at det ellers var et fint løp.

Foto: Samboer. Strålende fornøyd med tredemølle i hus. Julegaven til hverandre. Fikk levert på døren av Treningspartner.

Jeg og samboeren min investerte i en god tredemølle til hverandre i julegave, (snakk om å være støttende i mine prosjekt) så den ble prøvd ut og godkjent i julen. Jeg fikk dermed inn ønsket km-mengde i desember, i tillegg til løpeturer ute.

Foto: Samboer. Julen ble en merkelig miks temperaturmessig. En av dagene kunne vi løpe i 14 varmegrader! Ganske utrolig opplevelse.

Nå står vi over for et nytt år med mange spennende muligheter og valg. Jeg kjenner at jeg er enda mer positivt spent i år med tanke på 2016 enn jeg tidligere har vært, pga løpeopplevelsene som venter. Den første store turen nå går til Gran Canaria i slutten av januar, med ultraløper Sondre Amdahl og en gruppe spennende løpere, som jeg gleder meg til å treffe etter å ha blitt kjent med noen av dem gjennom instagram (se forrige innlegg for nærmere beskrivelse). Litt rar opplevelse å «bli kjent» med noen man ikke har truffet «live» først. Man kan si og mene mye om sosiale medier, men mediene bringer blant annet uante muligheter for nye kontakter og opplevelser, som jeg virkelig har fått erfare etter at jeg begynte å interessere meg for løping. Det er også gjennom den kanalen jeg fikk muligheten til å blogge for Rehband. Noen av Rehbands produkter skal få være med til Gran Canaria, blant annet kompresjonstightsen og knestøttene.

Foto: Samboer Fra en litt kaldere løpetur i julen, men like fint.Her måtte naturen og bygene foreviges. Utsikt til Godøyfjellet fra Tuneset.

Ønsker alle et spennende, utviklende og godt løpeår i 2016!

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent


Å våge seg ut på nye distanser og prosjekt.


Mandelblomstringen på Gran Canaria er fantastisk på den tiden av året vi skal løpe her. Dette er fra februar i år. Her ser vi noe av landskapet vi skal forsere i løpet av 3 dager.

I slutten av januar 2016 skal jeg reiser til Gran Canaria med en gruppe ledet av ultraløper Sondre Amdahl. Han skal ta oss med på en 3 dagers løpetur over fjellet fra nord til syd på øyen. Vi skal følge deler av traseen til Transgrancanaria, https://www.transgrancanaria.net/en/, et ultraløp som avvikles årlig i mars.

 Ved El Roque nublo, et av de høyeste punktene på Gran Canaria. Her kan tåken ligge tett og man føler man er i himmelen og ser ned på jorden.

Den lengste distansen er på 125 km med 8000 høydemeter til sammen. Det sies at vi kommer til å løpe en lengde på ca 120 km i løpet av disse 3 dagene, hvordan jeg skal få det til er jeg ikke helt sikker på, men gleder meg veldig til utfordringen!  Det er med skrekkblandet fryd jeg ser frem til dette. Min løpekarriere startet for under to år siden, se første innlegg «Hvordan det hele startet». Den lengste distansen jeg har løpt hittil er 31.4 km, på asfalt(!), så jeg tenkte at det kunne være lurt å delta på en maraton før turen, bare for å kjenne på lengden.

Morgenløpetur i fascinerende landskap på Gran Canaria i februar i år. Foto: Samboer

I Ålesund, der jeg bor, avholdes Nyttårs maraton, 27. desember hvert år. Det er en relativt lett og flat løype. Problemet er at strekningen må løpes to ganger, hvis man vil løpe en hel maraton. Det er mildt sagt lite som skjer langs løypen. Så andre omgang vil i så fall hovedsakelig bli en styrkeprøve av mental karakter og utholdenhet.  Underbevisst bruker jeg visst mye tid på å gruble på om det er lurt å prøve seg på dette før turen. Flere netter har jeg drømt om forskjellige mislykkete forsøk i fht å klare å komme igjennom en eventuell maraton. I første drøm avbrøt jeg etter halvmaraton, i andre drøm kom jeg et kvarter for sent til start og jeg fant ikke stavene mine?? Vet ikke om det er unnskyldninger og/eller manglende tro som spiller seg ut.

For hver nye milepæl innen løping har jeg kjent på nervøsitet og spenning. Jeg har vært usikker på om jeg i det hele tatt er i stand til å gjennomføre det jeg vil prøve meg på, men det er vel ikke så uvanlig. Alt ukjent kan virke litt avskrekkende før man har fått erfaringen og ser at man mestrer.  Så hvis det ikke høljer ned og blåser i pissevinkel, så kan det hende at jeg våger å melde meg på Ålesund Nyttårsmaraton og gjør det jeg kan for å gjennomføre den. Da har jeg mestret enda et nivå og vet med meg selv at jeg i hvert fall vil klare to av etappene på turen over Gran Canaria. Den siste dagen, fra toppen av øyen og ned til Maspaloma (50 km) MÅ jo bare gjennomføres for å komme i mål. Da kan jeg hvile og slappe av en hel uke etterpå.

Flere steder i fjellene på Gran Canaria har canyonlignende områder, blir fantastisk å løpe gjennom alt dette.

Tar gjerne imot konstruktive innspill.

Den trofaste tredemøllen


Etter noen runder med meg selv er jeg klar for å stå frem som en periodevis tredemøllebruker. I enkelte løpemiljø virker det nesten som om det er en skam å gi seg hen til møllen. Jeg er nå klar til å forsvare den og fremheve dens gode kvaliteter og egenskaper. Det betyr IKKE at det å løpe ute er av mindre verdi på noen som helst måte. Det er mange fordeler og positive sider med å løpe ute, men det vet de fleste.

Greit nok er tredemøllen en smule rigid og noe tvangsnevrotisk og kan fremstå som kjedelig i lengden. Den overrasker for eksempel aldri med et nytt underlag. Den er noe fantasiløs, selv om den har prøvd å vise fantasi med programmet «random», men i visse situasjoner er det greit med den tvangsnevrotiske sorten.

Det fine med en god tredemølle er at den alltid er trofast, uansett vær og føreforhold eller tid på døgnet. Har vi en avtale så stiller den alltid, bakker aldri ut. Den er punktlig, holder det den lover, utfordrer ikke uten at vi har bedt den om det. Den lar oss se hva vi er god for, den holder takten, er tålmodig, det er ikke møllen som gir seg etter et visst antall kilometer. Den lar alltid oss avgjøre når nok er nok. Den har et uendelig antall meter med underlag å by på, «det er en evighetsmaskin».  Det er opp til oss å gjøre tiden vi tilbringer sammen interessant.

Det mest spennende for min del hittil, var den dagen jeg bestemte meg for å se om jeg klarte å løpe noen sekunder med en fart på 20 km/t. Det er den farten verdensrekorder i maraton har blitt løpt på, i over 2 hele timer sammenhengende! Ufattelig for meg….på nåværende tidspunkt!

Det fine med en tredemølle er at man da har fullstendig kontroll over farten, det er lett å måle sin utvikling. Det fløy en del katastrofebilder gjennom hodet mitt i forkant av forsøket. Så for meg at jeg lå slengt utover i treningslokalet mens båndet suste videre og folk lurte på hvilken idiot, som hadde utfordret tredemøllens ellers så sindige personlighet. Jeg fikk nok hjelp av ekstra adrenalin trigget og utløst av fartsangst på forhånd, for jeg klarte faktisk å løpe i 20 km i timen i 10 sekunder! (dette er mye for meg som har løpt under to år) Det ble da fartsintervaller den dagen; Fem 10 sekunderøkter à 20 km/t. Prestasjoner bygges sakte med trofast og målrettet trening. Siste gang jeg hadde denne fartsintervalltreningen ble det løpt sammenlagt 0.7 km i denne farten. Det betyr at det bare(!) gjenstår 41.495 meter (sammenhengende, vel å merke) før jeg kan konkurrere med verdenseliten og faktisk få en pallplassering.  Det er viktig å drømme stort, da kommer man i hvert fall et stykke på vei. Man kan more seg med så mangt;)

Fordelene med løping på tredemølle er at underlaget er noe snillere med kroppen enn det asfalt er. Man kan måle sin egen utvikling ganske så nøyaktig. Fartsintervaller er lett å kontrollere og gjennomføre. Progressive økter og nøyaktige grader på bakkeintervaller er lett å loggføre. Været er alltid bra, man kan trene i lette klær, selv på vinteren. Man trenger ikke være redd for glatt underlag. Noen har tilgang til skjermunderholdning, vann og toalettfasiliteter er ofte lett tilgjengelig.

Så gi tredemøllen en sjanse innimellom, hvis været ute er for ufyselig eller helseskadelig å begi seg ut i, eller fordi du har lyst på en avveksling.

Forebygging i mørketiden.


Tuneset den helgen det var snø her (3 uker siden) Veldig deilig å løpe på snø også.

Bilde tatt av meg.

Når vi er i den mørkeste tiden på året kan det noen ganger være fristende heller å drive med inne-aktiviteter. Mange har en roligere løpeperiode akkurat nå, der fokuset er på restitusjon og oppbygging til neste års sesong. Det kan være lurt å gjøre noen forebyggende øvelser for en sliten løpekropp.

Etter det første året som løper i 2014 og en del irriterende småskader, innså jeg gevinsten med å drive litt prehabilitering (trening for å unngå å bli skadet) i stedet for rehabilitering (øvelser etter man har blitt skadet). Det kan lett oppfattes noe kjedelig og det er fort å glemme å drive forebygging når kroppen er frisk og alt fungerer som det skal. For å motivere meg til å gjøre forebyggende øvelser regelmessig, ser jeg for meg hvor mye bedre jeg vil fungere frem i tid, hvis jeg orker å investere noen minutter 2-3 dager i uken. Det er nemlig ikke så mye som skal til for at kroppen holder litt lenger og tåler litt mer når vi utfordrer den under løpetrening. Bilde av Grete Waitz som tar tåhev med en person sittende på skuldrene, har prentet seg inn på netthinnen min og fungerer som motivasjon for å gjøre disse øvelsene. Dessuten kan effekten av noen enkle øvelser kjennes umiddelbart etterpå, det føles godt, stivhet og stølhet forsvinnet og bena føles mer levende, på en positiv måte, man får energien tilbake, hvis det er en litt tung dag i utgangspunktet.

Kan virkelig anbefale å lese denne inspirerende historien

Jeg har gjort noen enkle yogaøvelser siden 2003, «De 5 tibetanske ritene», noen kaller ritene for Ungdomskilden. Det hører med en liten bok som forteller hvordan disse øvelsene ble oppdaget, ganske inspirerende og kan anbefales.

Søk gjerne på youtube, for å se disse utført ordentlig.

Øvelsene tar meg til sammen 15 minutter.  Da får jeg trent kjernemuskulaturen, strukket og tøyd både for og bakside av ben og overkropp og løsnet opp i pusten. Overraskende enkelt å bli kvitt spenninger, murrende hodepine, stramme muskler og lite effektiv pust. De første ti årene gjorde jeg disse ca daglig, de siste par årene har jeg gjort det på dager jeg ikke har gjort annen trening. Jeg kombinerer yogaøvelsene med hviledager.

Andre eksempler på forebyggende øvelser er:

eksentriske leggøvelser med tåhev på et trappetrinn ca 3 dager i uken.

Rulle en liten massasjeball under foten, meget behagelig!

Massasjeball som kan brukes på alle ømme og stive områder, god som fotmassasje.

og jeg bruker en Togu balansepute et par ganger i uken. Å stå på balanseputen hjelper til å trene opp de små musklene rundt anklene og nede i foten, samtidig som man får trent kjernemuskulaturen, viktig når man skal løpe i terreng. For å få større utfordring gjør jeg øvelsene med lukkete øyne, veldig bra måte å øve opp balansen på. Det er kun fantasien som begrenser hvilke øvelser man kan prøve seg på her.

Stå på denne og gjør øvelser, god trening! Ekstra balansetrening hvis du har øynene lukket samtidig.

Foto: meg. Fra Trollstigen

Så selv om det ikke blir noen løpetur ute i regn, snø, mørke og ruskevær, så er ikke treningsdagen bortkastet, hvis du gjør noen forebyggende øvelser inne i varmen.

Nyt alt det som kan være varmende og godt

Gleden ved å løpe i naturen


Terrengløpingen i Spania i sommer ga nye opplevelser, som ikke asfaltløping kan gi i samme grad. Det vekket også lysten til å tilbringe mer tid løpende i naturen.

Photo: Jeg. Den rosa sløyfen på grenen til høyre i bilde, er en del av løypemarkeringen vi satt opp, slik at deltakerne i ultraløpet AAUT skulle finne stien i dette karrige terrenget.

Løping i natur krever litt annet av en som løper, vi bruker andre og flere muskler, det gir litt mer variert trening for kroppen. Det kan være mindre belastende på ledd og skjellett å løpe på variert underlag. Vi må følge med hvor vi setter bena, noe som krever fokus og tilstedeværelse. Vi må ta i bruk flere sanser ute i naturen. Avhengig av hvor vi løper selvfølgelig, så er det enkelte ganger lurt ikke å proppe seg igjen med lyd på øret. Det er også tidvis nødvendig at vi har sansene tilgjengelig for å fange opp det som skjer rundt oss.

Photo: Paul Bateson.

Befriende og deilig å løpe i slikt terreng med gode lukter og naturopplevelser.

Nest siste dagen på løpecampen, var vi med instruktøren vår og hjalp til med å merke opp en del av strekningen til ultraløpet AAUT, som ikke lot seg nå med bil, pga det tekniske terrenget. Det var den beste dagen min den uken. Vi kom ut i fri natur, kun med enkle stier å løpe på. Jeg kjente på en glede, som jeg ikke har kjent på siden jeg løp rundt i naturen som liten. Det var plutselig ikke lengre så tungt å løpe, det gikk bokstavelig talt «lekende lett», selv om det var 38 varmegrader. Tror det oppfattes lettere å løpe når det er så mye fint og interessant å fokusere på rundt i miljøet, og det at man MÅ være tilstede i øyeblikket.

Photo: Paul Bateson.

Jeg gliste det meste av den dagen ute på løpetur.

Da vi også begynte å se dyr rundt oss, fikk turen enda en ny dimensjon. Vi møtte på flere villgeiter; Ibex, som ikke ble oppdaget før de spratt opp fjellsidene da vi passerte. Så for meg at jeg skulle kunne løpe slik en dag, FOR en kondis de har! 50 meter lengre fremme så jeg plutselig et villsvin, som krysset stien. Jeg ble en smule usikker på hva jeg skulle gjøre. Villsvin skal man være forsiktig med, aldri gå imellom en mor og hennes barn og egentlig aldri kom for nær dem. Jeg visste bare ikke hva som regnes som «for nær». Videre på turen dukket plutselig 4 hester opp på stien foran oss. Instruktøren mente det var villhester. Jeg er usikker på om det finnes ville hester i Spania, men de gikk i hvert fall uten menneskelig følge. De travet foran oss et stykke oppover i skogen.

Photo: Paul Bateson.

I sentrum av bilde, i enden av veien, kan en av hestene skimtes.

Store rovfugler svevde på varme luftstrømmer. Det var en fantastisk opplevelse! Jeg skjønte da at dette er noe jeg måtte gjøre mer av.

Tilbake i Norge fikk jeg muligheten til å prøve ut naturen rundt Oslo, i Østmarka og Lillomarka. Det var som å løpe rundt i de mange eventyrene jeg fortapte meg i som barn. Det står ikke på fantasien, så jeg løp gjennom områder okkupert både av troll, dverger og alver, og jeg følte meg som en stifinner i indianerland, da vi mistet stien og ble løpende rundt i en halvtime før vi havnet der vi skulle.

Photo: Samboer.

Fra Østmarka, før vi forviller oss bort fra stien.

Senere løpeturer i terrenget i høst, har gitt tilsvarende livgivende og positive opplevelser. Man får en følelse av å komme nærmere innpå naturen når man løper. Det gir litt back to basic-følelse. Det kan også oppleves som en form for aktiv meditasjon, mindfulness. Det å løpe i naturen krever at du er tilstede i øyeblikket, dermed får sinnet mulighet til å koble av sin mentale støyaktivitet. Man kan til og med ende opp å føle seg oppladet, glad og mer harmonisk etterpå.

Photo: Samboer

Høsten er vakker å løpe i, mange flotte farger. Her opplevde vi melisdryss på fjelltoppene, tåke og sol om hverandre, virkelig nydelig!

Så kom dere ut i naturen å løpe, bare husk gode terrengsko, som du kan stole på under alle forhold.

Photo: Samboer

Kun et tynt lag med kompresjonsklær (Rehband) gjør at en føler seg enda nærmere naturen.

Kjemper mot vindmøller, andre del.


Løpe i varmen

Her må jeg gå oppover, klarte ikke annet i den varmen. Skyggen avslører hvordan jeg egentlig følte at kroppen hadde det, zombilignende gange.

Dag to skulle vi løpe opp fjellet, Hatcho, på motsatt side av landsbyen. Jeg hadde mer eller mindre bestemt meg for å gå alle de bratteste partiene. Jeg oppdaget raskt at jeg nesten klarte å holde følge med instruktøren, som småjogget oppover, så lenge jeg gikk fort. Jeg så derfor ikke noe poeng i å slite meg ut med å prøve å løpe. Temperaturen steg gradvis underveis helt opp til 40 varmegrader!

Instruktør Paul måtte dokumentere temperaturene vi løp i, det var «mot normalt», mente han.

Jeg hadde aldri vært ute i slik varme før. Dette fjellet hadde enda mindre skygge å by på enn fjellet dagen før, kun olivenlunder. Jeg oppdaget raskt at jeg hadde spist for stor frokost før vi startet. Jeg har en innebygget angst om at jeg ikke skal ha nok energi å løpe på, så jeg prøvde å få i meg mest mulig, ingen god beslutning. Oppi bakkene begynte jeg å bli kvalm og svimmel, direkte uvel. Følte sterkt for å donere noe av maten tilbake til moder jord, men klarte å holde det nede. Har lest om at dette kunne skje, så det skremte meg ikke. Tok det som en nyttig erfaring. Det er rart å innse at man kan løpe oppover i slik intens varme, uten å kollapse, selv om i hode var jeg på randen til akkurat det. Jeg begynte å se for meg (tilnærmet hallusinere) at jeg la meg under et oliventre i fosterstilling, helt musestille og ble servert ubegrensete mengder isvann, frem til kvelden og mørket senket seg…. Servert av en kelner ikledd kjole og hvitt, av alle ting. Hvor i alle dager kom den ideen fra? Men det var dessverre ikke noe reelt alternativ, måtte bare fortsette.

Paul og meg. Vi ser spreke nok ut, men her er det rett før jeg begynner med mine fantasier om isvann, fosterstilling og kjole og hvitt under et av oliventrærene.

Den siste dagen følte instruktøren seg uvel, han taklet ikke hetebølgen som regjerte. Derfor kjørte han oss opp på et fjell, øverst oppe ved vindmølleparken og slapp oss av der for at vi skulle løpe ned igjen til landsbyen, mens han var følgebil for meg.

Jeg får oppleve hvordan det er å ha følgebil, ganske betryggende når både kropp og hode begynner å bli tynnslitt. Sånn er det noen ultraløpere har det, ikke farlig da å løpe langt. Fristelsen til å bli kjørt i mål, var farlig nær på det tidspunktet, men klarte å la være.

Godt var det fordi «Mutanten fra London» (se forrige innlegg for forklaring) forsvant raskt ut av syne og hadde ingen intensjoner om å vente på meg, slik at vi kunne løpe sammen ned igjen. Luften på toppen var knusktørr og varm. Det føltes som om de siste dråpene av fuktighet i munn og hals gradvis ble sugd ut med hvert åndedrag jeg tok. Jeg hadde naivt håpet at vindmøllene kanskje ville bidra til en sval bris på toppen. Slik fungerer det ikke!

Aldri la deg lure av en vindmøllepark på toppen av et fjell og tro at luften blir behagelig avkjølt. Aldri følt meg så blytung i kroppen noen gang, og det var til og med på flat mark, før det bar nedover fjellet.

Man kan bli ganske selvransakende i slike ekstreme situasjoner, man får tid til å bli kjent med nye sider av seg selv. Spørsmål som dukker opp er; Hva er det som driver en til å legge ut på et slikt prosjekt? Liker jeg å plage meg selv? Hadde jeg noen skjulte SM behov, som jeg ikke visste om? Man kan jo begynne å lure. Undringen forsterkes når man passerer de lokale innbyggerne i landsbyen, som sitter godt plantet i skyggen, og som rister sakte på hode når vi kommer heseblesende forbi i fullt ultratrailutstyr gjennombløte av svette. Jeg skal innrømme at jeg et øyeblikk var en smule flau, helt til jeg kom på at instruktøren var godt kjent i byen for sine løpeprosjekter og personene han drar opp på alle nærliggende fjelltopper i stekende solvarme. Ingen har dødd hittil av å delta på hans løpecamper eller på ultraløpet AAUT(https://www.alandalus-ut.com/) han har vært med å starte, som går over til sammen 230 km, og skal forseres i løpet av 5 dager midt på sommeren. Et såkalt multi stage race.

Her løp vi 11 km sammenhengende nedover, det kostet meg en storetånegl. Men det er visst prisen en del løpere betaler for slike opplevelser. Ultraløpet AAUT starter fra Loja og opp hele denne strekningen på første dag av 5, nesten sadistisk testing av psyken, men FOR en overvinnelse når det er gjennomført!

Så hva er det som driver personer til å begi seg ut på slikt?

Det er mestringsfølelsen en oppnår når man har klart å gjennomføre noe man på forhånd aldri hadde trodd var mulig å gjennomføre, som er så fantastisk. Følelsen av å ha klart å gjennomføre noe slik er euforisk og ytterst tilfredsstillende og gjør at man får ønsker om å utfordre seg videre. Det har også en overførende effekt. Står man overfor andre utfordrende situasjoner i livet, vil erfaringen med at man klarte å gjennomføre noen «uoppnåelig» være med på å motivere og gi tro på at man også skal klare neste utfordring.  Det er godt å kjenne at kroppen holder, at den ikke bryter sammen. Det er en sier å vite at man vant over egen psyke, som ville gi opp både titt og ofte, å få bevist overfor seg selv, at man alltid kan klare litt mer, hvis man må.

Fordelene med å trene i varmen:

Hjerteraten synker, økt plasmavolum og forbedret blodgjennomstrømning, det fører til bedre muskelytelse og avkjøling av kroppen gjennom mer svetting. Sagt på en annen måte så fører varmen til økning i VO2 og plasmavolum, noe som medfører at hjertet kan pumpe ut mer blod ved hvert hjerteslag, man presterer bedre under trening og i løp.

Svetting i varmen over tid fører til at man svetter ut mindre salt. Faren for å bli dehydrert reduseres. Vi svetter tidligere, noe som hjelper å bedre kroppens temperaturregulering. Jeg merket etter noen dager at svetten ikke var like salt lenger. En annen fordel med å løpe i varmen var at jeg restituerte fortere, jeg fikk minimalt med smerter og stølhet. Det var en påfallende stor forskjell i fht å trene i mer normalt tempererte områder. Det er selvfølgelig viktig å opprettholde elektrolyttbalansen og å få i seg nok vann underveis og i etterkant. Kompresjonsklær har jeg også tro på. Neste eventyr jeg skal ut på, tar jeg med meg super tightsen fra Rehband! (se innlegg Påmalt kompresjon)

En ikke akklimatisert person, som løper i varmen vil oppleve at det er tungt å løpe og bli fortere sliten, mens en akklimatisert person presterer bedre og har en bedre temperaturregulering.

Hvor lang tid tar det å bli akklimatisert?

Det tar vanligvis opp i to uker med en times trening daglig, under slike forhold. Senket hjerterate kan oppnås innen 5 dager, mens endring av svetting kan ta lengre tid. Det er store individuelle forskjeller og bedre trente personer akklimatiserer raskere. Derfor bør man gi seg selv noen dagers tilvenning hvis man skal løpe i varmt klima før man starter et løp. Effekten av et slikt opphold varer dessverre ikke lengre enn ca to uker.

Ikke la deg skremme av høye temperaturer, bare pass på å forberede deg godt nok og ta vare på deg selv underveis med riktige tiltak.

Photos: Paul Bateson