Rosa sløyfe-løpet 2017


Da jeg begynte å interessere meg for løping startet jeg samtidig å lese masse om temaet og kom over personer som løp til inntekt for forskjellige veldedighetsformål. Jeg forsto ikke helt konseptet der og da (jeg var totalt novise på løpefeltet og visste ingenting om den verden). Jeg så ikke hvordan min løpetur kunne generere penger til et formål, men nå har det da endelig seget inn. Konseptet er genialt, en vinn-vinn situasjon både for den som løper og saken som blir støttet.

I fjor oppsto det første Rosa sløyfe-løpet i Norge, i Oslo for damer i alle aldre. Løpet skulle sette fokus på brystkreftsaken, og inntektene gikk til Rosa sløyfe-aksjonen

Brystkreft er den hyppigste kreftformen hos kvinner og rammer 3300 kvinner hvert år. Takket være forskning på behandling og tidlig oppdagelse overlever flere enn tidligere.   200 kr av startkontingenten din går til arbeidet mot brystkreft.

I år har Rosa sløyfe-løpet blitt utvidet til 6 forskjellige byer, noe som gjør at mange flere kan delta og bidra. I år har de også åpnet for menn. Dette er et løp for alle, uansett alder og kondisjon. Du kan gå, jogge eller løpe, det viktigste er at du blir med å stiller. Du får medalje uansett om du løper først i mål, går hele runden eller om du gjennomfører i rullestol.

Løpene er satt opp i følgende byer, distansen ligger på rundt 7 km:

Trondheim 1.10

Tromsø 7.10

Oslo 15.10

Haugesund 18.10

Bergen 19.10

Kristiansand 26.10

Jeg drar til Bergen og stiller med min mor på 71 år. Vi skal gå løypen på ca 7 km.

Vi håper på stor oppslutning og god stemning. Kanskje Rosa sløfe-løpet kan utvides til enda flere byer neste år? Håper vi sees!

Link til påmelding her

Siste utgave av Runner’s World

  • Et fysiologisk og historisk blikk på kvinner og menns løping:
  • Foregangskvinnene som brøytet vei, med blant annet Joan Benoit i spissen.
  • En mer rettferdig vurdering av kvinners prestasjonsnivå.
  • Hormonprevensjon og løping.
  • Jevi Majid: Gir løping et nytt ansikt.
  • Lina Falcke: Fra koma til maraton.
  • Karoline Bjerkeli Grøvdal: Kunsten å gi F!
  • Stor test av sportsbehåer.
  • Fastpacking: Kunsten å forflytte seg effektivt i terrenget.

Bli abonnent

Ukategorisert

Fra nedtur til opptur.


Sensommeren viste seg å bli alt annet enn planlagt, pga tannen som knakk på ferie i sommer og som endte med en alvorlig systemisk infeksjon i slutten av august (kan leses om her) På 10 dager ble store deler av min opptrente kondisjon og styrke revet ned og en forsiktig og prøvende oppbyggingsfase fulgte i ettertid.

Her sees siste pulje ut på halvmaraton. Været og temperaturen var perfekt denne dagen. Jeg og en kollega spiser lunsj på et tak og venter på 10 km senere på dagen.

Jeg skulle løpe helmaraton i Oslo, det hadde jeg klart å kringkaste både som ambassadør for Oslo maraton og i den lokale avisen Sunnmørsposten. Litt småpinlig å måtte formidle rett etterpå at det ikke ble noe helmaraton på meg, men at jeg derimot håpet på å klare å gjennomføre 10 km, men da kun med mål om å gjennomføre. Infeksjonen fjernet effektivt både fart og styrke.

12. september tok jeg en løpetur for å teste om jeg hadde noe fart i kroppen, resultatet var nedslående, 10 km ble løpt i 5.05 pace. Jeg måtte jobbe aktivt med hode for å prøve å overbevise meg selv om at det viktigste var å delta på løpsfesten i Oslo, ikke få en PB. Høres fornuftig og logisk ut, men pokker så vanskelig å få følelsene til å godta slikt «vås». Man vil jo perse i konkurranser. 14. september tok jeg en liten løpetur igjen, ville se om jeg klarte å holde ønsket fart i 3 km. Ønskefarten var 4.30 pace, det var dette som var idealmålet for Oslo. Det ble løpt 3 km i 4.24 pace og håpet om at jeg kanskje plutselig hadde fått litt fart tilbake i meg snek seg inn i bakhode. Men det er jo noe annet å skulle holde en lignende fart i 10 km. Dilemmaet med denne hendelsen jeg var igjennom er at jeg ikke visste om det var riktig å presse kroppen og hvilke konsekvenser det eventuelt kunne få på sikt. Jeg hadde flere plagsomme postsymptomer og smerter i kroppen, som først slapp taket helgen i Oslo.

Tre engasjerte ambassadører tar jobben for Oslo Maraton veldig seriøst 😉  Aktiv reklamering for en av sponsorene Maxim. Veldig kjekt å treffe disse positive personene «live». Fra venstre; Abelone, Stig og meg.

Siden «10 for Grete» ikke begynner før på ettermiddagen fikk jeg tid til å gå innom ambassadørteltet og treffe et par av de andre ambassadørene for Oslo Maraton, veldig kjekt å treffe personene «live». Sosiale medier har jo åpnet for et hav av nye bekjentskaper. Gøy å endelig se og treffe noen av disse på ordentlig! Slike treff åpner dører og muligheter til nye spennende prosjekt og løpe-eventyr. Det fine på slike arrangement er at alle er positive og engasjerte, det blir rett og slett en veldig god stemning, og når været i tillegg spiller på lag, ja da må det jo bare bli bra!

Så var det selve løpet da. Denne gangen slapp jeg unna de verste nervene i forkant, sikkert fordi jeg ikke visste hva jeg skulle forvente av meg selv, målet var å fullføre, jeg ville ha medaljen!

Jeg har innsett at jeg trenger oppvarming for å unngå syresmellen, dette har jeg begynt å respektere og det gir positiv uttelling hver gang. Starten gikk og vi var i gang. Kroppen føltes bra, farten i feltet var overkommelig, til og med noe treg, slik at jeg begynte å passere andre løpere. Var usikker på om det var lurt, men minnet meg selv på at det bare var 10 km som skulle løpes, så egentlig var det vel bare å kjøre på slik jeg følte for. Første drikkestasjon dukket opp og jeg prøvde å drikke vann i fart. Her ligger det omfattende forbedringspotensial, kan jeg fortelle. Unnskyld du tålmodige frivillige, som ble våt da jeg kastet fra meg vannkoppen….

Overraskende og positivt å se kjente som heiet underveis i løypen, slik gir ekstra energi, tusen takk! Det var også flere folk som var tilstede og ga liv i løypen enn det jeg har opplevd tidligere, spesielt langs Aker Brygge, veldig bra! Tidligere har jeg løpt halvmaraton, kanskje det hadde noe med tidspunktet på dagen å gjøre?

Etter noen kilometer så begynte det unektelig å bli tungt og pusten hørtes mer og mer ut som en blåsebelg. Det er helt i orden når jeg kan løpe for meg selv, men midt blant andre løpere synes jeg det er hemmende og avslørende. Uansett, jeg kunne ikke gjøre noe med det annet enn å fortsette å løpe.

Sprint finish, fantastisk følelse å guffe i mål. Her ser jeg noen lunde fresh ut, de neste bildene går under kategorien «mindre flatterende», mildt sagt.

Den nye 10 kilometerløypen er virkelig fin, kunne ikke valgt noe bedre selv (nei, jeg kjenner ikke alle Oslos muligheter, men poenget er at jeg hadde det fint i løypen og jeg ble glad av den). Det eneste som var minuset og min egen skyld, var at jeg ikke helt hadde fått med meg hvordan den siste kilometeren var lagt opp, dermed holdt jeg noe igjen på slutten fordi jeg trodde den gikk lenger innover i byen. Da jeg nærmet meg mål fant jeg plutselig ut av at ingen skulle passere meg den siste biten og jeg skulle prøve å innhente flest mulig, uten at de andre rakk å skjønne hva jeg prøvde på. Da den avgjørelsen var tatt, i løpet av et brøkdel av et sekund, var det som om en ekstra motor bunntente i meg og jeg sprintet i mål. Det skjedde så fort at jeg ikke skjønte med en gang hva kroppen faktisk gjorde. Spesiell og morsom opplevelse. På grunn av dette klarte jeg å komme i mål på under 46 minutter, 45.57 for å være nøyaktig. Det ga meg en 8. plass av 253 i min aldersklasse, og jeg ble nr 102 av 2539 startende kvinner. Jeg var strålende fornøyd, etter at jeg hadde hostet og hengt ferdig over rekkverket etter målgang.

Dette løpet viste meg at kroppen tydeligvis er tilbake og har kommet seg etter alt den har vært igjennom og at jeg nå kan trene videre med full styrke. Motivasjonen for videre trening er også tilbake. Jeg trengte denne opplevelsen!

Strålende fornøyd, på alle måter!

Tusen takk Oslo Maraton, arrangører, frivillige og alle som var med på gjøre denne løpehelgen vellykket! Gleder meg til veien videre!

Dagen før dagen.


Ja nå er den her, dagen før det store løpet i Oslo, det mange tusen løpeglade har trent mot og ventet på. Løpet der de kan få teste ut og sjekke om treningen har gitt resultater. Noen vil teste seg mot andre og mange vil teste seg mot seg selv. Det er det fine med slike løp, uansett nivå kan alle få noe ut av det og føle at man har seiret, og/eller man får en viktig læring og pekepinn på hva som må jobbes videre med.

Håper ikke løpetreningen har gått for mye ut over forholdet til partneren din. En av broene i Bjørvika har allerede unnskyldningen klar 🙂

Det er liksom ikke så veldig mye mer å gjøre treningsmessig dagen før et stort løp. Det som ikke er gjort får bli ugjort. I dag er dagen for å slappe av, kun ta en liten løpetur for de ivrigste, ellers passe på å spise godt/passelig, rigge seg til der man skal være siste natten, ordne alt rundt løpet i morgen, enten i dag eller i morgen tidlig, prøve å slappe av, ikke bli for stresset og nervøs. Minne seg selv på at dette skal være og er en positiv opplevelse.

Det er visse ting det kan være lurt å tenke på sånn rett før og under løpet. Dette innlegget er rettet mot mosjonistene, ikke eliteløperne, der ikke jeg den rette til å veilede, så bær over med rådene 😉

Vit hva du skal ha på deg og vit at det fungerer i fht den distansen du skal løpe.

Pass på å være hydrert, men ikke overdrevet slik at alt fokus går på å prøve å tømme en stadig full blære.

Pass på å ha spist nok i riktig tid før du starter å løpe. Hva som er riktig for deg i fht når du kan spise før et løp er veldig individuelt, det kan variere fra et par timer til en halvtime før start. Dette bør du allerede ha testet ut under treningene dine.

Jo kortere løp jo viktigere er det med en god oppvarming i forkant. Løper du 10 km så får du ikke en optimal tid hvis du må bruke de første 3 km til oppvarming, mens løper du en maraton så har du tid til å bruke de første kilometerne til å løpe deg varm. Selvfølgelig avhengig av hvilket nivå du er på.

Under løpet når det begynner å røyne på, er det greit å huske å sjekke sin egen løpestil. Man har tendens til å senke stegfrekvensen når man blir sliten, da er det stor sjanse for at farten også daler. Prøv å holde frekvensen oppe ved å korte inn på stegene.

Husk på å skyve hoftene frem, de synker fort sammen når man begynner å bli sliten, ikke er bra syn og ikke godt for kroppen. Føler du at du «sitter i steget» er det på tide å rette seg opp igjen. Hoftene er med på å gi fraspark og hjelper å opprettholde farten.

Prøv å ikke synke sammen i ryggen, selv om det begynner å bli tungt. Rett ryggen opp igjen, hold fokus fremover og tenk på at du snart har gjennomført en skikkelig bragd.

Og selv om det er tungt og du kan begynne å lure på hvorfor du driver med dette, så prøv å tenke på mestringsfølelsen du vil kjenne på når du har krysset målstreken.

Lykke til alle sammen! Ønsker dere et strålende løp (været er på vår side) Håper å treffe mange løpeglade mennesker denne helgen!

Fueled by Maurten


Innimellom får jeg spørsmål om hva jeg inntar av energi under lengre treningsøkter og i løp. Det er alltid et aktuelt tema blant løpere. Mange må gjennom en prøve- og feileprosess før de kommer frem til hva som fungerer optimalt. Jeg har for eksempel store vansker med å klare å tygge fast føde under et løp, det tar latterlig lang tid før jeg klarer å fortære en liten bar. Jeg må gå for å klare å tygge unna litt raskere. Dette er sikkert en evne man kan trene opp, men i steden for å styre for mye med dette har jeg funnet frem til en energidrikk, som fungerer overraskende bra. Gels er også gode alternativer for meg. Innlegget inneholder produktplassering.

Jeg vil fremheve et relativt nytt produkt utviklet av det svenske selskapet Maurten, som jeg har opplevd dekker behovet på en suveren måte. Har testet det ut på 3-timers langturer og i løp. Jeg var så heldig å få prøve ut produktet i vår.

Jeg fikk prøve ut produktet i vår og opplever at det dekker mine behov på løpeturene.

Det spesielle med denne energidrikken er at den er skånsom mot magen og mot tennene, man slipper «moseutvikling» på tennene, noe jeg setter pris på, samtidig som den dekker energibehovet gjennom hele løpeturen. Den er utviklet med en ny teknologi, som gjør det mulig for kroppen å ta opp mer karbohydrater under trening og konkurranser enn andre sportsdrikker tillater. Flere av de store langdistansevinnerne de siste par årene har løpt på Maurtens sin sportsdrikk. Maurten er også med i prosjektet «Sub2hours», der man prøver å bryte den magiske to-timers grensen for en maraton ved hjelp av den nyeste teknologien på alle områder, da også inkludert sportsdrikke. Det betyr ikke at du kommer til å vinne alle løp du deltar i fordi du drikker Maurten sportsdrikk, men det vil hjelpe deg til å holde energinivået oppe mens du løper og forhåpentligvis få deg til å prestere bedre av den grunn.

Mo Farah er en av flere store løpestjerner, som er ambassadør for Maurten.

Hittil har man ikke kunnet kjøpe sportsdrikken i butikker i Norge, inntil butikken Juice i Kral Johansgate 23 B i Oslo nå har fått lov til å begynne å selge dette produktet. Dette er gledelig og veldig positivt.

Juice inviterer deg til en innholdsrik kveld i butikken 14. september der du kan få teste ut drikken, få være med på en fin løpetur og lære om alt det spennende med Maurtenproduktet. Det er gratis for alle, men de ønsker at du melder deg på gjennom denne linken, (adlink). Det er begrenset med plasser, så første mann til mølla.

Tannfeen som uteble.


En liten bagatell med dominoeffekt, holdt på å velte hele meg.

En liten olivenstein endte med en skummel systemisk infeksjon.

Første middag på ferie på Lanzarote klarte jeg det kunststykke å knekke en jeksel på en liten olivenstein. Både tannen og egoet fikk seg en alvorlig knekk. Bruddet var omfattende, helt ned i roten og jeg måtte ta inn over meg at jeg også muligens har kommet i reperasjonsalderen (er ikke helt fortrolig med det siste enda). Det endte med to tannlegebesøk i løpet av 14 dager på Lanzarote, midlertidige løsninger inntil jeg kom til Norge for å få ordnet tannen. Timingen viste seg å være veldig dårlig ifht å få hjelp av fagfolk, som kunne trekke en tann i slik forfatning. Den måtte trekkes, pga måten den var brukket på. Det endte med at jeg ble gående i 6 uker med en tann, som burde vært fjernet allerede første uken. Jeg prøvde virkelig å finne løsninger i løpet av disse ukene, uten resultat.

Faktisk ganske viktig å ha tannfeen på lag, du må ikke la den vente for lenge.

I denne perioden løp jeg over 400 km. Det eneste jeg merket var at jeg slet med løpemotivasjonen da jeg kom tilbake til Norge, men klarte å lure meg ut på økter likevel.

Så plutselig var det helt stopp for kroppen for to uker siden. Jeg fikk feber, orket ingenting, hadde ikke matlyst, fikk økende CRP og tiltagende elendig fysisk allmenntilstand ettersom dagene gikk. Jeg visst med en gang at det var tannen, som var opphavet og at jeg hadde fått en infeksjon i kroppen, en systemisk infeksjon, viste det seg. Det føltes som om alt brøt sammen, ganske skummelt en periode. Legen min fikk til slutt ordnet en akuttime på kjevekirurgisk avdeling på sykehuset, slik at tannen ble trukket. CT-bildet viste at jeg hadde en infeksjon fra roten i tannen. De kritiske verdiene begynte å snu etter dette. Tilstanden min var fortsatt svært ille i to dager til før det endelig begynte å normalisere seg. Nå er alle verdier normale igjen, feberen er borte (gikk med feber i 8 dager) og jeg kan egentlig begynne å trene meg opp igjen. Alt dette medførte at jeg ikke kunne stille på Stranda Fjord Trail Race, noe jeg hadde trent hardt til. Jeg kan heller ikke løpe helmaraton i Oslo, slik planen var. Nå blir jeg glad hvis jeg klarer å fullføre 10 km på Oslo Maraton, på en god måte.

Vi hadde flere flotte løpeturer i fjellet i Norge etter turen på Lanzarote. Forsto derfor ikke at motivasjonen for å løpe ikke var tilstede. Jeg måtte lure meg selv igang, da jeg først var i gang opplevdes det tidvis tyngre enn normalt. Her fra toppen av Torvløyse i Norddal, der løpet «1851 Opp/ned» skal gå i september.

Jeg forstår også nå hvorfor motivasjonen forsvant i sommer. Infeksjonen hadde allerede begynt å utvikle seg og kroppen hadde egentlig mer enn nok med å bekjempe den. Jeg har lært meg nå å respektere det kroppen gir signaler på (tror jeg).

Rart, skummelt og frustrerende hvor fort formen faller i løpet av 10 dager. Det var 10 dager med minimalt av bevegelse, for lite mat (klarte ikke å spise), mye ligging i ro og kraftige antibiotikakurer. Nå er fokuset på å bygge meg fornuftig opp igjen til den formen jeg var før kroppen brøt sammen.

Jeg skriver dette innlegget for å minne alle på om hvor viktig det er å ta vare på tennene og få adekvat behandling raskest mulig, slik at man unngår slik negativ dominoeffekt fra noe som startet som en filleting.

Ferien som endte opp som en løpecamp.


Jeg har heldigvis en fleksibel og snill mann, som sa seg villig til å bytte ut luksusferien på cruise med 14 dager på en øy full av vulkaner og lava, Lanzarote, for å dekke kjærestens akutte behov for det eksotiske og sære. Ikke visste vi da at ferien ville ende opp mer som en løpecamp.

Uendelig stort lavahav der det var laget stier som man kunne gå/løpe på. Tidvis skulle jeg ønske jeg kunne fly over lavaen for å komme meg frem. Det var uventet tungt å løpe på. Uansett hvor forsiktig man hadde falt her, hadde det medført smertefulle sår og skader. Det var som å være i «helvetes forgård». Symbolet for nasjonalparken Timanfaya er en djevel, høyst forståelig.

Lanzarote er som å være på en annen planet. Det er store lava-hav på flere kilometers utstrekning og vulkaner hvor enn du snur deg, virkelig fascinerende! Midt oppi dette går det faktisk an å løpe. Min samboer lastet ned GPS tracking-kart over løpeturene fra et veldig bra nettsted: https://www.heikanarioyene.com/trail-running/lanzarote/trail-running-em-lanzarote/ Her kan du finne mange forslag til gå- og løpeturer på Canariøyene, godt beskrevet og forklart.

Her er turene vi løp plottet inn i forskjellige farger på kartet.

Vi bodde i Teguise, et bra utgangspunkt for alle turer. Lanzarote er en såpass liten øy at det egentlig ikke spiller noe rolle hvor du bor, så lenge du har en bil. «Fordelen» med å bo i denne lokale byen var at vi hver morgen ble vekket av et kaklende orkester av haner som startet å gale rett etter kl.05.00. Våknet du ikke av det (intensiteten var avhengig av vindretningen) begynte duene på taket i tillegg med sitt ritual kl.07 hver bidige morgen, som om ikke det var nok, så satt de lokale hundene i gang sitt bjeffekor kl.07.30. Altså så måtte vi bare komme oss opp og ut. Siden det blåste konstant på øyen i varierende styrke, så var det ikke mulighet for å sole seg i Teguise, vinden kom fra alle kanter rundt huset. Vi måtte til kysten på en god dag for å ligge å sole oss. Det ble derfor naturlig å utforske Lanzarotes forskjellige landskap, og hvilken måte er vel bedre enn å gjøre det løpende? Fordelen med å løpe turene er at man rekker over mye større områder enn om man skulle gått.

Første løpetur vi var på, opp «vår lokale vulkan» før frokost. Det hvite i bakgrunnen er byen Teguise der vi bodde. Bak i horisonten skimtes forskjellige andre vulkaner, utenomjordisk følelse.

Det var en veldig spesiell opplevelse da vi første gang skulle løpe i lavahavet i utkanten av nasjonalparken Timanfaya. Det var laget til stier man måtte holde seg på. Det var som å løpe på kullbiter. Det var omtrent umulig å bevege seg utenfor stiene, dessuten var det farlig. Det kunne være hulrom under overflaten, som kunne bryte sammen hvis man tråkket på dem. Var det et sted man ikke ønsket å falle så var det i lavahavet. Det var ekstremt skarpt og hardt. Stedet spiste skosåler til frokost. Min samboers første par Hoka Speddgoat avsluttet sin karriere på øyen. Det er overraskende emosjonelt å ta farvel med et skopar, som har båret deg rundt på så mange eventyr. Vi hadde minst noen sekunders stillhet da avgjørelsen om å terminere dem var tatt.

Som å løpe på kullbiter, teknisk krevende på en helt annen måte enn jeg har opplevd tidligere. Mye mer energikrevende og hardt for skoene. Hoka var et godt valg i akkurat dette miljøet.

Det var stort å komme opp på de forskjellige vulkanene. Vinden var sterk og tiltok jo høyere vi kom oss opp på vulkanrimmene. Enkelte ganger måtte vi holde både på briller og annet, i frykt for at det skulle blåse av oss, eller vi måtte passe på at vi ikke selv blåste ned fra vulkanen. Det var like spennende hver gang å se hva som var oppi kraterne. I en vulkan dyrket de faktisk druer!

Jeg liker vanligvis godt teknisk terreng, det holder hjernen min opptatt mens jeg løper. Dette landskapet var teknisk på en helt annen og utmattende måte, noe som førte til at jeg faktisk ble ganske kjørt på enkelte av turene. Jeg følte at vi var i en postapokalyptisk, gold og øde verden, der vi måtte kjempe oss til sivilisasjonen for påfyll av vann og proviant, merkelig og spennende opplevelse.

Min løpecoach Sondre Amdahl ga meg i oppgave en dag å finne en vulkan og løpe den opp 6 ganger, DET var mentalt krevende! Meklingen med meg selv begynte allerede før 3. repetisjon, men jeg klarte å gjennomføre alle 6 gangene til slutt, før frokost!

Noe annet som er spesielt med Lanzarote er dyrkingen av vindruer. Lanzarote har flere bodegaer/vinhus med hver sine vinplantasjer, sentrert i området La Geria. En morgen la vi løpeturen gjennom store deler av disse vindistriktene. Hver vinplante har sin lille lavaskål som den ligger i. Plantasjene strekker seg enkelte steder godt oppover vulkanene. Området har ligget mer eller mindre urørt siden siste store vulkanutbrudd på 1700 tallet, kun ispedd små klynger av hvite hus og vinplanter. Det er en unik opplevelse, både å se og løpe i.

Vindyrking à la Lanzarote, meget dekorativt og fascinerende. Flere av bodegaene produserer ganske så gode viner, den mest kjente er kanskje El Grifo. Ekstra spesielt å løpe i dette landskapet.

Hovedgrunnen til at jeg ville reise til Lanzarote var for å teste ut deler av traseen til løpet Harìa Extreme, som går av stabelen i november. Løpet har en ultradistanse på ca 97 km, som går over store deler av øyen, så en maratondistanse og noen kortere distanser. Jeg hadde en idè om at jeg kanskje ville løpe maratondistansen. Maratondistansen starter i byen Harìa nord på øyen. Her er landskapet helt annerledes enn på resten av øyen. Det minner litt om områdene oppe i fjellene nord på Gran Canaria. Vi hadde utsatt løpeturen lenge fordi vi visste at det kom til å bli en lang og tøff tur med en del høydemeter. Jeg har en tendens til å overvurdere egne evner, eller undervurdere alvoret i det jeg står overfor. Det ligger jo i navnet til løpet; Extreme, at det ville bli litt ekstremt, men jeg trodde ikke at det kunne være SÅ ekstremt. Etter endt tur satt jeg igjen litt mer ydmyk, glad for å ha overlevd, og sikker på at jeg ikke skal delta i dette løpet, i hvert fall ikke i år. Hadde jeg visst hvordan løypen var ville jeg ikke utsatt samboeren min for denne turen. Heldigvis håndterte han alt meget bra!

Maratondistansen har litt av alt, traktorveier, sand, lavalandskap med busker og kratt, som hadde alle varianter av nåler på seg. Det var omtrent umulig å forsere dette strekket og vi brukte en evighet på å komme oss gjennom en liten kilometer. Jeg håper for deltakernes skyld at denne delen ryddes bittelitt før løpet. De første 15 km er relativt flate, deretter begynner oppstigningene. Man skal så ned igjen til sjøen i en ganske så bratt bakke. Det gikk etter forholdene greit. Underlaget består av en del løse steiner og sand, noe som gjør at man må passe på at man ikke sklir. GPS trackingen fungerte overraskende bra helt til vi kom til en sabla fjellside jeg visst vi skulle rett opp. Problemet er at utenom løpet i november så er ikke ruten opp fjellsiden merket og GPS-trackeren fungerer ikke i vertikale fjellsider, oppdaget vi. Vi fant tydeligvis ikke ruten opp slik at vi endte opp med en ganske så skummel fjellklatring. Det var ikke noe alternativ å snu da vi var halvveis oppe i fjellskråningen, vi MÅTTE bare videre oppover. Min høydeskrekk kom krypende og all form for humor var som blåst bort, nå var det bare å komme seg helskinnet opp. Dette kan absolutt beskrives som ekstremt! Da vi endelig var oppe og hadde fordøyd hva vi faktisk hadde gjort var klokken tom for batteri og vi hadde fått dekket vårt behov for løping den dagen. Vi kortet derfor ned turen og løp direkte tilbake til Harìa.

Helt på slutten av den hårreisende traseen opp fra havnivå. Under løpet er det festet tau på dette siste stykket. Vi skulle hatt tau hele veien der vi rotet oss oppover.

Jeg ble overrasket over hvor mye vi fikk løpt denne ferien da jeg regnet sammen distansene. For min del ble det nærmere 160 kilometer og 5100 positive høydemeter. Min samboer løp over 130 km, totalt utenkelig for ett år siden. Det må sies at vi fikk tid til å oppleve andre ting også; slappe av, nyte god mat og drikke lokal vin.

Lanzarote har også strender, til og med noen hvite. Her har vi løpt fra stranden i Caleta de Famara opp til det astronomiske observatoriet og ned igjen. Det var en fantastisk tur, selv om jeg måtte kjenne på høydeskrekken underveis.

Det å løpe på Lanzarote kan absolutt anbefales, den har det meste av utfordringer, fra støvete traktorveier, strender, lava i store mengder, vulkaner, tornekratt, fjellskråninger og forskjellige former for ørkenlandskap. Underlaget er fra lett til så teknisk som du ønsker.

Fra siste løpetur. Begynte å føle meg som en hardbarka trailrunner; helt nedstøvet, svett og ganske så fornøyd og tilfreds med alt vi hadde klart å oppleve på ferien. Altra Lone Peak 3 fungerte perfekt på akkurat dette underlaget.

Foto: Tbjx, redigering av bildene er gjort av meg.