Pilgrimsreisen til the Skye


I januar var facebook sprayet ned av hinderløpere som reiste til Wolverhampton. Det var ny deltakerrekord på det (såkallt) aller siste Tough guy. Tiden vil vise om det stemmer, men i år ville ihvertfall alle ha en bit av Mr Mouse. Og det fikk vi. Det er rart med det…Wolverhampton har liksom vært vårt…men i takt med at hinderløpbølgen har eksplodert rundt oss, skulle plutselig «alle» dit. Jeg gledet meg, men samtidig litt skeptisk. Ville det besudle mitt elskede Wolverhampton? Det er de forbudte tankene…jeg vet det…fra å være litt Den ene, så er det plutselig allemannseie… Men på tross av at Wolverhampton tilsynelatende var oversvømt med Skandinavere…så ble den siste Tough guy opplevelsen vår perfekt, vi fikk tilbrakt helgen med noen av de beste menneskene, og vi fikk avsluttet et kapittel vi vel ikke ville avslutte, men all good things come to an end? Igjen…time will show.

Mange snakket om pilgrimsreise til Tough Guy. Tough Guy er jo det første, og det originale hinderløpet. 30 år har det eksistert, 30 løp har vært avholdt – og det er kanskje naturlig for folk å se på det som en hellig reise hit. For meg har det mer vært en stor sosial ting. Jeg føler at en pilgrimsreise er noe skal være en utvikling, det skal skje noe med deg underveis. En åndelig eller kulturell vekkelse.

I am a Spartan.

Av alle hinderløp jeg har løpt så er kanskje Spartan det som er meg kjærest. Det er som å komme hjem hvert eneste løp jeg løper, hver eneste gang vi lander i England, setter oss på toget og kjører til nye spennende steder vi aldri ville reist til hadde det ikke vært for Spartan. Vi har møtt mennesker som har satt dype spor, og som enten vil være en del av livet vårt så lenge vi lever, eller leve videre som gode minner i hjertene våre. Mange har spurt meg hvorfor jeg skal gjøre det jeg skal gjøre i år, og jeg vet kanskje ikke svaret på det riktig enda – The Why – Hvorfor som skal være klippen min på min vei gjennom mørket. For det kommer til å bli mørkt i august. Det kommer til å bli noe av det hardeste og råeste jeg noen gang kommer til å gjøre i hele mitt liv. Og Mr Joe De Sena har lovet meg at alle de som fullfører Agoge kommer til å gå ut på den andre siden som nye versjoner av seg selv. Man vil lære seg selv å kjenne på en helt ny måte, lære seg hvor langt man kan strekke seg og hva man faktisk kan tåle å gå gjennom.

Jeg vet ikke hvem jeg kommer til å være når jeg kommer ut på den andre siden, eller hva som skjer. Er det starten på noe nytt eller er det begynnelsen på slutten? Hva jeg vet er at reisen allerede er igang. Pilgrimsreisen min til mitt Mekka – Isle of Skye – er begynt. For hver styrkeøkt jeg tar er fokuset mitt å få en sterkere kropp som kan tåle det jeg skal gjennom om 6 måneder. Hver intervalløkt er myntet på å bli en raskere løper for å tilfredsstille mine behov på mellomstasjonene på vei mot the Skye. Og på hver langkjøring jeg har, er alle demonene og alle stemmene i hodet mitt med meg. Demonene fra tidligere tider som forteller meg at jeg ikke kan, som forteller meg hvor dårlig jeg er og som sier «Det klarer du aldri!» De som psyker meg ned og som gjør sitt aller beste for å få meg til å føle meg bitteliten. Men på den andre siden sitter stemmene i hodet mitt, skytsenglene mine som heier meg på, som kaller meg rå, og som sier «Du er et forbildet!» «Er det noen som kan klare dette så er det deg!» De som forhåpentlig kommer til å være de som gjør at jeg kan klare dette. De som vil lyse opp veien for meg når jeg ikke ser alle steinene for bare mørket.

Jeg merker at reisen allerede gjør noe med meg. Jeg endrer meg mentalt fra trening til trening, og jeg håper jeg engang i august finner roen og kjenner at jeg er klar for å møte Agoge. Og jeg tror at uansett om jeg fullfører eller ikke – så vil Agoge endre livet mitt for alltid. Stedet, menneskene og Krypteia.

KlemMari

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om karbonfibersko: Vi har testet ni modeller og intervjuet en av mennene bak det nye regelverket fra World Athletics.
  • Fra en vinners perspektiv: Sindre Buraas’ opplevelse av 5000-meteren i U23-EM i 2011.
  • Test av syv hodelykter.
  • Liv Richter om natur, frihetsfølelse, svangerskap, avrevne leddbånd og veien tilbake.
  • 100 miles i Rondane: Fem ultraløpere om den ultimate distansen.
  • Sterk og skadefri vinter – slik legger du opp treningen.
  • Fordeler og ulemper ved alternative treningsformer.
  • Seks ernæringsmyter forklart.
  • Oppskrift: Gulrot- og squashsuppe etter sene høstøkter.

Bli abonnent


Norske hinderløp del 2 – The Beast


I Skudenenshavn blir det for 3.gang arrangert hinderløp i august 2017. Og løpet er allerede utsolgt (644 påmeldter pr dags dato!!!)! Bare det sier sitt! (spørsmålet alle stiller seg er…åpner de for flere plasser?) Jeg har løpt veldig veldig mange løp nå, men dessverre – og jeg sier dessverre høyt og tydelig -har jeg ikke fått løpt dette løpet. Rett og slett har det ikke passet de to første årene, og iår…ja nå har jeg plutselig ingen gode unnskyldninger…annet enn at løpet faktisk er utsolgt…og at jeg igjen må prioritere hva jeg skal gjøre rent økonomisk og tidsmessig. Det er jo så uendelig mye man vil gjøre nå!

Men – la oss snakke The Beast. På tross av at jeg ikke har noen selvopplevd erfaring med løpet, har jeg snakket nok med arrangørene og hørt nok om hvor utrolig proff gjeng det er som arrangerer. De utvider og utvikler seg fra år til år. Og når jeg leser løpsbeskrivelser av løpet, ja så er det faktisk ikke et eneste hinder jeg savner. De har med alle de essensielle og grunnleggende hindrene som SKAL være i et godt arrangert hinderløp, de har med mer teknisk krevende hinder, de har slitehinder, de har vannhinder og de har terreng og bakker. Og de har fastlanes og armbånd! (akkurat hva gjelder armbåndet, er dette kanskje det eneste jeg kan sette fingeren på, jeg mener utifra standaren som kommer fra både VM og EM, så burde man ikke kunne vinne uten armbåndet! Men det er min mening, og det blir spennende å se hva de gjør iår)



Som Line Hofoss Holm skriver: 

The Beast skal være utfordrende nok for de beste og gjennomførbart for de fleste. En godt tegn på et godt hinderløp. Her får man testet styrke, utholdenhet, konsentrasjon, balanse og mental styrke. Løpet er designet på best mulig måte for å gi alle, uansett nivå, maksimal mestringsfølelse. Følelsen vi alle jakter på i disse løpene!


Kanskje noe av det viktigste for meg nå fremover så har også The Beast barneløp! Delt inn i 3 nivåer så alle skal finne sin plass og få brynt seg på jevnaldrene. Barna er den neste generasjon hinderløpere, det er de som skal ta over arven og all moroa, og hvorfor skal de av alle stå på sidenlinjen og se på de voksne leke??

En annen morsom ting er at The Beast kjører aldersklasser. Ikke mange norske løp gjør det, antagelig både fordi det foreløpig er snevert og for få påmeldte hvert lag. Istedet for å ha mange små grupper, har The Beast delt inn aldersgruppene mye bredere, men aldersklasser er nå engang aldersklasser og det synes vi er stas!

Er du like nysgjerrig på The Beast som meg – vel gå inn på hjemmesiden deres HER og kryss fingrene for åpning av flere plasser – eller følg med på facebooksiden deres HER!

KlemMari

Norske hinderløp del 1 – Barskingen


For 5 året nå arrangeres det hinderløp i Norge. Utviklingen har vært skyhøy, vi har gått fra to løp til 12 i Norge i 2017. Vi har løpere som hevder seg i verdenseliten, vi har fått to løp som kvalifiseringsløp til EM og vi reiser rundt i hele verden og farger opp løpene med rødt-hvitt-og blått. Og vi står sjelden i en krok og er beskjedne! I tillegg har vi fått flere hinderløplag og et herlig engasjement og samhold blant løperne våre.

Jeg er så uendelig stolt av å ha fått mange nye venner og bekjente, ikke minst innen hinderløpsarrangørene både her i Norge og i utlandet. Jeg har lyst til å presentere alle de norske løpene her på Runners World for dere, og for å klare å holde meg upartisk starter jeg med løpene i alfabetisk rekkefølge. Første løp ut blir dermed Barskingen!

Barskingen arrangeres på en gård i Rakkestad. Og for dere som lurerer…Rakkestad ligger midt i svarteste Østfold! Arrangørene er Matilde og Robert, to herlige mennesker som aldri før har satt sin fot i et hinderløp, ja de ville bare gjøre noe nytt og gøy, og bestemte seg for å arrangere Barskingen da for første gang i 2015. Jeg hadde da allerede løpt de fleste løpene i Norge og mange i utlandet, jeg følte jeg hadde en god oversikt over hvordan et hinderløp skulle være.

Resultatet etter det aller første Barskingen var dette utsagnet som kommer til å gå ned i historiebøkene:

«Det er de som har løpt Barskingen, og det er de som ikke har!»

                                                                      Andreas Dietzel

For så bra var dette løpet!

Jeg spurte Matilde om hun kunne fortelle litt om hvordan Barskingen ble til det fantastisk profesjonelle men fortsatt varme og originale hinderløpet det er i dag:

«Hvordan ble Barskingen OCR til? Alle arrangører har en grunn til å skape sitt arrangement, et hvorfor. Menneskene bak Barskingen OCR har også sin grunn. Barskingen OCR ble til etter at to mennesker turte å ta et valg, de turte å ta sjansen på det ukjente, gå utenfor komfortsonen for en liten stund i livet. I utgangspunktet er Barskingen blitt til av oss, Robert og Matilde, etter vår livs reise gjennom landet vårt i 2013. Da ruslet vi Norge på langs langsmed grensesømmen og nøt friluftslivet i 10 mnd. Dette gjorde noe med oss som mennesker og vi vil så gjerne få dele LITT av den gleden vi hadde av å være ute i norsk natur med alle dere andre! Derav ble Barskingens lille frø sådd. Vi valgte det ukomfortable og primitive livet, de tunge løftene i både fysisk og psykisk vekt. Bli møkkete, å lære seg hva det å virkelig fryse er for noe, takle hindringer, gå sulten og tunge motbakker. Det ble 3500 km til fots og ti måneder med dette livet. Det skapte en endring mentalt og fysisk. De primitive gledene i livet ble forsterket. Varme og ly, mat og rene klær tar vi aldri for gitt igjen. For det er det vi ønsker at du skal få ut av Barskingen OCR; en endring. Om kun for noen timer eller dager. 27.mai 2017 skal du utsette deg for ukjente hindringer, leke, løpe, hoppe og mestre det som for de fleste av oss er veldig ukomfortabelt. Meld deg på nå da plassene begynner markant å minke, tørr å ta valget. Fra og med 1 januar var det kun ca 200 plasser igjen! Ha tro på deg selv, for det har vi! Vi garanterer en mestringsfølelse og et stort glis i trynet når du tråkker overmålstreken full av gjørme!»
                                                                                                   Matilde Jacobsen
For å prøve å være objektiv et lite øyeblikk…Barskingen er et av de to løpene som foreløpig er valgt ut til å være kvalifiseringsløp til EM. Valget er gjort på bakgrunn av retningslinjer fra de ulike OCRAene i Europa, løpene skal bl a ikke være førstegangsarrangører og det stilles krav til hindrene. Og Barksingen har nå vært arrangert 2 ganger, de startet første året med mange av de obligatoriske hindrene, krabbing, bæring, monkeybar og vegger. I tillegg ble vi bombadert med originale hinder som hjemmelagde klatrenett, spindelvev gjennom låve, haugevis av høyballer, originale hjemmesnekrede hinder ute i naturen, kun laget av naturens egne materialer og ikke minst kilometer på kilometer med gjørme. Jeg husker jeg løp sammen med Supermann og var helt over meg av begeistring, og vel i mål kunne jeg ikke gi annet enn god ord og skryt til arrangørene, dette var et av de aller aller beste løpene jeg noen gang hadde løpt! Ja de hadde til og med en zipline!!!!
I 2016  nådde hakeslippet nye høyder. Fra å være en famlende nybegynner og usikre på seg selv (aner ikke hvorfor de egentlig var det!), hadde de klart å beholde varmen og de genuint ekte med løpet sitt, men likevel hevet nivået opp til å bli et profesjonelt løp med nye sponsorer og nye hinder. Med hindre som kombinasjonsrigg, tauklatring, vegger, inverterte vegger, heftig terreng kombinert med morsomme hinder som hoppetau, stylter og «hopp-i-høyet» tar Barskingen en solid ledelse som et av Norges beste og mest velorganiserte løp!
Ja jeg har kanskje problemer med å være 100% objektiv, men at dette løpet trygt anbefales som et av årets must-does kan jeg lett stå inne for!
KlemMari
Påmelding finner dere på hjemmesiden HER!
Ukategorisert

Enduranceåret 2017


Hei alle sammen!

Jeg lovte dere å fortelle litt mer om planene mine eller våre i 2017. For jeg er jo ikke bare meg, jeg er oss med meg og Supermann. Sammen har vi nå i år skiftet fokus (litt) fra konkurranser til utholdenhetseventer. Vi skal begynne på prosjektet med å fullføre Spartan Race sin Perfekte Delta.


Delta er en triangel der vi har fullført den ene siden som innebar å løpe de 3 distansene til Spartan Race og fikk da spartan race trifecta.

Den neste siden som skal fullføres fra mai – august er Endurance siden – den består av 2 utholdenhetseventer på henholdsvis 4 og 12 timer. 4 timers eventet går hovedsakelig på samarbeid, mens 12 timers eventet utfordrer deg på både evne til å samarbeide, det mentale og som enkeltutøver. Den siste brikken på Endurancesiden går på å gjennomføre et fullmaraton – ultrabeast – i Edinburgh i Skottland med 42 km og over 3000 høydemeter.

Når vi har gjennomført dette, er siste utfordringen vår i 2017 å fullføre Agoge. Agoge er en 60 timers utfordring som har litt av det samme prinsippet som i militæret, man må samarbeide, bære tungt og langt, ha med seg alt man trenger og om man ikke orker mer kan man «bjelle» seg ut. Agoge er det ultimate og toppen av det man kan nå inne Spartan Race sin stige! Joe De Sena som er grunnleggeren av Spartan Race er ute etter å teste utøverne og flytte grenser, men også å utfordre enkeltindivider, få de til å få et nytt syn på seg selv og bli utfordret til å flytte grenser og komme ut som et nytt menneske.

«To complete the Spartan Agoge, a person must overcome mental and physical obstacles that aim to develop the body, mind and spirit. Most people will need to undertake months of training and self-discovery to earn this coveted achievement.

It is advised that entrants have completed various endurance events and intellectual challenges. This could mean developing perseverance, camaraderie, and leadership through military training, or it could mean completing various Spartan Race and Spartan Hurricane Heat (http://www.spartanrace.uk/en/race/race-types/endurance-races?article=5109) distances.

Learning during The Agoge training centers around:

* Purpose: Having a clear intention or objective in life.

* Commitment: Dedicating oneself to a fulfilling, healthy, and meaningful life through action.

* Resiliency: Adapting to change and overcoming stress and adversity repeatedly.

* Knowledge: Gaining information, facts and situational awareness through lived experiences.

The Spartan Agoge brings together every physical and mental strength as well as everything a person has learned in life. Finishers become innovative thinkers, prudent risk-takers, and expert decision-makers. They will embody the Spartan Code, a code of honor and respect that breeds trust and inspires action. Most importantly, they become masters of themselves.

Spartan Endurance Challenges Offered:

* Hurricane Heat (http://www.spartanrace.uk/en/race/race-types/endurance-events?article=37037) : 3-4 hour Team Building event

* HH12HR (http://www.spartanrace.uk/en/race/race-types/endurance-events?article=37041) : 12 hour Team Building and individual testing event

* Ultra Beast: (http://www.spartanrace.uk/en/race/race-types/endurance-events?article=37030) 41KM (or more) obstacle race

* Agoge: 60-hour event that builds physical, tactical, mental, and team-based strength through training, testing, and evaluation.»

Dette blir det råeste året vi kommer til å ha innen hinderløp, og kun et event står igjen på bucket listen når dette er fullført – Worlds Toughest Mudder – et løp vi håper å få fullført i 2018. 

Så, når dette er skrevet så håper jeg fler kanskje kan forstå min trening om dagen. Jeg møter mange forskrekkede blikk på min vei til og fra jobb, grytidlig med dekket mitt på slep. Jeg kommer til å fly rundt hjemme med en bøtte fyllt med grus, og se ikke bort ifra at du kommer til å møte meg på Kiwi med 12 kgs kettlebellen min. Jeg vet det er ekstremt og jeg vet det høres sært ut, jeg satt og forklarte en kollega på jobb hva vi skulle i 2017, og mens jeg satt og pratet, gikk jeg litt ut av meg selv, hørte på det jeg sa, og skjønte at dette høres ikke bra ut. Du kan rett og slett ikke sitte å fortelle folk om det du skal gjøre, for det høres seriøst for sært ut. Så langt har vel de fleste akseptert galskapen med å krabbe i gjørme og under piggtråd mm…men at man skal betale i dyre dommer for å fryse og ha vondt og bli pushet til det ytterste i over flere døgn…ja det skjønner jeg at folk ikke forstår. Men nettopp derfor er det så deilig å ha en blogg, her kan jeg dele med dere, så kan dere enten velge å lese og følge, eller riste på hodet over galskapen og bla om til neste side 😉

Men jeg håper selvfølelige dere vil følge meg på min reise videre!

Har du også lyst til å støtte meg og kanskje til og med være med på å oppfylle alle mine drømmer i 2017, så har jeg opprettet denne siden her på sponsor.no, der du kan bidre med en liten sum som vil hjelpe meg på min vei til enduranceåret 2017!

KlemMari 

For en herlig start på året!


Godt nytt år alle sammen!!!

Er dere klare for å følge meg inn i et nytt hinderløp år? Jeg lover dere det er så mye kult som kommer til å skje, og at jeg skal bevege meg laaaaangt ut av komfortsonen i år er helt sikkert! Mange har spurt meg hva vi egentlig skal i år, og jeg skal prøve å få fortalt dere alt i neste innlegg. Men hashtaggen for 2017 er #enduranceåret2017. Endurance = utholdenhet, og gud hjelpes som jeg gruer og gleder meg. Alt på en gang! Og igjen blir det endel reiser, hovedsakelig til England…men kanskje til og med til Canada??? Vi får se…

Uansett…dere kan som dere forhåpentlig alle vet også følge meg på hinderløpbloggen min på OCRNorway.no, på instagram @ocr_queen og på snap ocrnorway. Herregud – det er jo jaggu en ren utholdenhetsprøve i seg selv å holde alle disse kanalene oppdatert, og jeg kjenner på samvittigheten de dagene jeg ikke klarer det. Det er jo tross alt ikke alle dager som er like spennende, snarer tvert i mot, hvor spennende kan det være med «tommel-opp» bilder hver morgen kl 06 liksom?

Men nå…målet for 2017 er å logge inn 2000 km. Og så langt er jeg imål med 37 😉 Dævver! Skulle hatt en tur til denne uken så hadde jeg kanskje vært der jeg burde vært, men herregud…det er lenge igjen. Av disse 37 km var 6 av de på lørdag. Da var det nemlig duket for FunRun for første gang. Så enkelt det kan gjøres og så gøy som det ble. Team OCR Norway er bygget opp av herlige mennesker og et godt knippe ildsjeler, og noen av de gikk sammen og lagde en hinderløype i skogen rundt Skjettenområdet. Det var himmelsk å komme seg i skogen igjen, og ikke minst utrolig gøy å løpe sammen med gode venner.

Underveis var det lagt inn frivillige hinder som dekkbæring, tauklatring, under/over ting (typ lekestativer mm), spensthopp, knebøy, utfall, push-ups og selvfølgelig BURPEES! Men jeg hilste de velkommen, for burpees skal bli min bestevenn i 2017!



Det var ihvertfall en forfriskende og herlig start på konkurranseåret 2017 og aldri har jeg vel vært mer stolt av vesten min, outfiten min og folka mine. Herregud så kule vi så ut og så rå folk jeg har på teamet! Har du lyst til å joine Norge største hinderløpslag så er det bare å sende oss en mail HER!

Stor klem fra meg til alle dere

Ps…lurer på om det allerede nå er planlagt en oppfølger til FunRun jeg….

Årskavalkade!


Herlighet nå er det lenge siden jeg har skrevet noe her. Tror jaggu hele offseason og hverdagsjaget har tatt meg helt med storm jeg. Men det har vært så sykt mye som har skjedd, men så lenge stresset hovedsakelig er positivt så skal jeg da ikke klage! Jeg LOVER jeg skal skrive om det veldig veldig snart, men aller først har jeg lovet meg selv å lage en liten årskavalkade til dere. For NÅ er virkelig sesongen over, november har kun bestått av treninger og desember skal bare være kos! Så er vi i januar og da braker det løs igjen med 30 års jubileum og (antagelig) det aller aller siste Tough Guy i Wolverhampton – og Norge er heldigvis godt representert der!

Men – Hva har så 2016 bestått i, måned for måned, løp for løp, plassering etter plassering:

Januar:

Tough Guy – the original. For 2. gang var vi tilbake i Wolverhampton. Det kunne kanskje ikke bli like episk som det var aller første gangen, men jeg kom tilbake med nye mål og herlige folk. Da jeg løp løpet iår var det som jeg hadde fått på meg briller, jeg så liksom alt med nytt og klarere syn. Jeg hadde et hårete mål om å vinne min aldersklasse noe jeg klarte, jeg forbedret tiden min fra 2015 med hele 25 minutter! Og endte på en 8.plass blant damene. Innafor det altså!

 

Mars:

Strong Viking – mud edition  – altså jeg skulle jo egentlig ikke hit. Men her var læringskurven bratt og hard! Dette var mitt første møte med ekte hinderløp i Nederland og det nå så berømte armbåndet…ja og for ikke å glemme Sagaen. Jeg hadde aldri sett noe liknende, så hinderløp-newbie kan man altså være. Selv ikke Toughest hadde forberedt meg på dette, pegen, kombinasjonene, og ringtraversen – aldri testet – og seff klarte jeg det ikke! Men her var det mer som felte meg, alle de grusomme hindrene XL-rope. Strong Wall, Gunnor osv…det var et umenneskelig løp…mente jeg da! Plassering – uten armbånd = ikke bestått! Men kult løp, og herlige mennesker på tur <3 Mona-min, Robin, Supermann og meg – kommer aldri til å glemme!

April:

Toughest London – For første gang arrangeres Toughest utenfor Norden, og vi måtte selvfølgelig være med. Og det var jo til og med i Pippingford park, stedet der Supermann og jeg ble forelsket i sporten for alvor. Plassering var ikke noe spes å skryte av, men mestringsfølelsen med blant annet traverserings var stor. Mange rare hinder – som idag tas som en selvfølge, og med det grusomme irish table i oppoverbakke – en sikker straff. Så mye man har lært dette året.

Viking Race Fredrikstad – tre ord: Herregud så kaldt! Jeg trodde jeg skulle fryse ihjel, forsinket start førte til at vi sto litt for lenge i øs pøs regnvær, løpet var kult nok det, men kroppen var ikke på lag, jeg var utslitt fra ende til annen og med 2 runder var jeg både sliten og hypoterm da jeg kom imål siste gang. Tror ikke jeg hadde varmen i meg før flere timer senere. Plassering – jeg gremmes – en 7.plass! Burde vært så mye bedre, men jeg var ikke der. Men uendelig stolt over Karoline som løper sitt første hinderløp for voksne og ender på en solid 42 plass av 100 damer – og hun gjorde hvert eneste hinder korrekt! Jenta mi det!

Mai:

WOX – et fantastisk arrangement for første gang i Skien. Helt nydelig å løpe i skogene her nede og med morsomme nye hinder. Og ikke minst stiller team OCR  Norway mannsterke med nye ansikter som nå er kjære venner! Plassering – Robin vant overlegent herreklassen overall, mens jeg må nøye meg med å vinne damer elite, men blir løpt ihjel av et par orienteringsløpere som kan bakfra 😉

Barskingen – altså – for et løp! Jeg mener WOW! Fra å være et knall-løp i 2015 med debutløp da, og til å videreutvikle seg til det nivået de presterte i år! WOW – en gang til. Vi løp lag…og enda var ikke formen der jeg ønsket, men helt greit, som forventet spyttet vi sand og grus etter team Skins med Super- Hilde i front! Men etter det hanket vi inn en solid 2.plass i lagkategorien. Og det tar jeg gjerne med meg på merittlisten! For Barskingen er både gøy og utfordrene!

Juni:

Tough Viking – Hills edition – hehe jeg skal gi deg bakker jeg. Bakker er vel stikkordet for Tough Viking 2016 på Tryvann. Himmel og hav så mye bakker, og for noen konkurransenerver. Jeg ønsket å bevise for meg selv at jeg var verdig å starte i EM uken etter…og med en 10.plass var jeg innafor. Jeg var stolt da jeg kom imål, OG alle hindrene satt som et skudd! Jeg var klar for EM…trodde jeg…

OCR European Championsship 2016 – det første uavhengige hinderløp-EM. Jeg sto på start med Supermann, Mona, Hege, Camilla og seff mange mange fler…og vi var så stolte, vi skulle spise biff (intern) og vi skulle gjøre det norske flagget stolt. Jeg burde ha brukt hue…vi var tilbake i Wijchen, Nederland på Strong Viking grunn. Og i et EM. Her skulle man skille klinten fra hveten…og jeg skal si deg de skilte oss ja. Gunnor tok armbåndet mitt, og jeg kom nesten gråtende i mål. Hva hadde jeg trodd, at det skulle bli en dans på roser? At jeg skulle stå på pallen? Dum og naiv og fortsatt på den bratte læringskurven min som 2016 har bestått i.

Juli:

Spartan race Sprint + Spartan Race European Championsship – wow – dette hadde vi gledet oss til. Årets høydepunkt, EM i Spartan Race 2016 i Edinburgh. En heftig løype, kremen av kremen på plass, elitestart og greier! Det var så gøy, og det var så slitsomt. Men en 6.plass blant damene på lørdag og aner ikke plasseringen på søndag, men ihvertfall helt innafor der også, så var jeg fornøyd med hele turen. Når noen av de beste damene i Europa står på startstreken, ja da er jeg fornøyd om jeg ikke kommer på sisteplass – og det gjorde vi ikke. Marie og jeg hadde en uforglemmelig 21 km over de skotske slettene!


August:

Viking race 5 + 10 km – Nå begynner endelig formen å sitte og det er gøy å løpe. To pallplasser sammen med noen av de flotteste damene to dager på rad! Og i et av mine kjæreste løp – uforglemmelig følelse!

X-run – Kanskje råeste løpet hele sesongen, vi løp som om livet sto på spill…men om ikke livet sto på spill så løp vi igjen mot team Skins, denne gangen i en litt annen sammensetning som gjorde at vi tok en aldri så liten knepen, men solid nok, seier! Åhhhh så godt det smakte å stå på toppen sammen med Supermann og Tore!


September:

Toughest Oslo: Elitestart, sol fra blå himmel, team OCR Norway – hva mer kan sies, hva mer kan gjøre denne dagen perfekt – jo 16.plass i en tøff damestart. Formen er på topp og ikke en strafferunde! BOOM! Jeg fløy hjem fra Kollen…og bokstavlig talt over til England igjen! Vi manglet nemlig en brikke i trifectaen…

Spartan Race Super – nå var jeg blitt litt vel høy på meg selv…men jeg hadde så lyst på en kubbe. En kubbe til til nattbordet mitt…og vet dere – den er fortsatt ikke kommet fra England…men de skylder meg en 3.plass kubbe! Og den skal jeg ha! For den er jeg også veldig veldig stolt av! Ja også ble det jaggu trifecta i år også, og nye medaljer til jentene!

Strong viking Roskilde – altså…når Strong Viking plutselig kommer til nabo’n…ja da kommer vi også! Igjen med episk reisefølge, denne gangen Helle, og en god rekogniseringsrunde kvelden før, med teste av alle hindrene – så ble det en mestringsfølelse hele veien…ja helt til Sagaen da…hehe vi var fortsatt ikke venner. Men igjen…et fantastisk løp, nydelig høstvær på det varmeste og beste og flott venner på tur!

Oktober:

Toughest Gøteborg – på tur med jentene mine og Helene <3 Vi kunne definitivt ha ønsket oss bedre vær…og mulighet til å bo på det ufattelig digge hotellrommet vårt en natt til!!! Men løpet var knall, været ga mange utfordringer de kanskje ikke var forberedt på, resultatlisten var en thriller fra ende til annen, og med en skikkelig ræva unnskyldning med feil skovalg og juks fra flere jenter på Sternum Checkeren, så var jeg IKKE fornøyd med min 25.plass…men men lite å få gjort noe med, og gøy var det atter en gang å se jentene more seg grenseløst på hindrene beregnet på voksne folk!

Strong Viking Frankfurt – Ikke min dag til å skinne, men Supermann sin. Det åpnet seg plutselig plasser på Ironviking. Dumme  meg Chickened out, og turde ikke prøve, men Supermann gjorde og Supermann skinte. Arrangøren sa 42 km, Garmin sa 48 km…distansen var uansett sykt lang og han fullførte langt over stil. Og siden Tyskland er et «lett» land å kvalifisere seg i, nappet jeg med meg hjem både kvalikplass til EM og VM 2017!

Og med det takket vi for oss i år – og satt kroppen over i oppbyggingsmodus!

KlemMari