På vei tilbake


For en og en halv uke siden så skjedde det noe. Jeg hadde min lengste løpetur etter skaden samtidig som dette var den løpeturen hvor jeg hadde minst ubehag både under og etter løpeturen. Å lykke!

De siste ukene har det sakte men sikkert blitt litt og litt mer løping, men hofta kjennes fortsatt litt ruskete ut. En god følelse er at jeg kjenner jeg er sterkere i hofta, jeg har også fått kommentarer på at jeg løper fint. Det ser virkelig ut som de siste måneders styrketrening har hjulpet og det er hvertfall en motivasjon til å fortsette med de «kjedelige» øvelsene!

Sist uke var en seier på så mange måter. Jeg hadde mine første turer på sti hjemme i marka. En av turene var med en glad gruppe løpere jeg ledet rundt Vettakollen i forbindelse med et arrangement Salomon og Intersport hadde på Sognsvann sist torsdag. Det å få dele stien med andre løpere gir alltid ekstra påfyll av energi. Så takk til alle som møtte opp!

Lørdag fikk jeg lov å sette på meg startnummer igjen. Det var Holmenkollstafetten og laget på jobben manglet folk. Jeg skal jo egentlig holde meg unna asfaltløping en stund til men med god oppvarming og nedjogg skulle det gå greit å løpe en drøy kilometer i litt raskere tempo. Jeg klarte ikke slutte å smile når jeg fikk stafettpinnen i hånden. Det var så herlig å la beina gå og ikke overraskende kom konkurranseinstinktet når jeg ante muligheten til å løpe forbi flere andre. Hofta kunne bekrefte at asfalt ikke er det beste underlaget ennå men heldigvis ingen større smerter.

Søndagen ble tilbragt på smale stier i marka sammen med en god venninne. Det var herlig vårvær, snøen var nesten helt borte, skogen var grønn og full av småblomster og fuglene kvitret. Snakk om å være høy på livet. Løping blir ikke stort bedre enn dette!

Mitt største problem nå er å klare og holde tilbake. I takt med at løpingen kjennes bedre og bedre ut får jeg jo lyst til å løpe på mer og mer. Et litt desperat ønske om å stille seg på mølla og gi det jeg har for å få tilbake løpekondisen. For det skal sies, løpingen kjennes hverken rask eller lett ut om dagen. Jeg vil så gjerne kjenne meg rask og utholdende igjen slik jeg var i januar. Men en dag av gangen, skyndte meg langsomt. Nå handler det om å kunne løpe fint helt uten ubehag og få bygget opp en viss mengde igjen. Jeg vet at det å bli for ivrig nå er den største risikoen for å rykke tilbake til start igjen. Det hjelper å ha en trener som trekker litt i bremsen. Nå prøver jeg å holde fokuset på gleden det er å få løpe fritt i skogen.

Til slutt et lite innslag av reklame ? onsdag 9.5 skal jeg få lov å snakke om ultraløping i forbindelse med et arrangement som Salomon har på Sport 1 i Storgata. Håper på å se mange der 🙂


Vår i skogen!

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Løpeglede


Nå er jeg lei. Er det lov å si det? Jeg er lei av ellipse og lange skiturer. Jeg vil ut å leke. Løpe fritt i skogen, lukte på våren og la tankene fly. Jeg vil hoppe fra stein til stein i teknisk terreng, pese opp bratte bakker og fly nedover stien igjen. Ikke stirre inn i en tvskjerm på et svett treningsstudio imens beina går i sirkel på ellipsen.


Det er ikke mye som skal til for å kjenne på løpegleden i disse dager.

Jeg vet jeg skal ikke klage over snø og vinter. Skulle jeg først gå på ski og få inn noe god alternativtrening kunne jeg ikke vært mer heldig med denne vinteren. Det er vel sesongens skiføre og mange langturer som har reddet meg i fra å gå helt i fra sans og samling når jeg ikke har fått løpt de langturene jeg har ønsket.

Men nå det begynner det å skje noe. I takt med at snøen har begynt å smelte har jeg fått meg flere og flere kilometer på mølla. Det som startet som 15 minutter for 4 uker siden har sakte men sikkert blitt til lengre turer. Stort sett kjennes det greit ut men et par episoder har skremt meg. Jeg merker jeg er veldig var for smerte. Så fort noe kjennes litt ugreit ut i hofta så stopper jeg. Livredd for å gjøre noe mer skade. Stiløping har jeg ikke fått testet ut noe særlig. Råtten snø er liksom ikke det beste underlaget for meg i dag.

Hva skulle jeg gjort uten skiturer denne tiden

Men en ting er sikkert, jeg føler jeg har benyttet denne tiden med lite løping til masse god alternativtrening. I hovedsak langrenn og ellipse samt noen bassengøkter. Styrkeøvelsene har blitt fast rutine og er virkelig noe som kommer til å fortsette og stå på planen fremover. Så jeg er faktisk ganske spent på hvordan formen har holdt seg. Foreløpig går det bare i rolige turer på mølla. Men jeg kan vel ikke påstå at jeg akkurat føler meg som en rakett. Hvor lang tid tar det før jeg er tilbake igjen i den (løpe)formen jeg var? Tiden vil vise.

Det er flere som rister på hodet når jeg forteller om skaden. Kan du ikke roe litt ned nå, trenger du å løpe SÅ mye? Men saken er jo at dette skadeavbrekket har bare økt motivasjonen til å komme meg ut i løpeskoene. Jeg vet at formen var bra i februar, det er jo ingen grunn til at den ikke skal bli det igjen. Løpepause gjør ikke at jeg drømmer noe mindre om løping heller. Drømmer om langturer med lett sekk fra hytte til hytte i fjellheimen. Drømmer om stiturer rett ut fra døren hjemme. Drømmer om løpeturer i skravletempo og med hyggelig selskap.

Det er mye løpeglede som venter på å komme ut, jeg gleder meg!

Hvorfor løper du?


Et spørsmål som sikkert mange andre løpere får både i tide og utide ? hvorfor løper du? Etter hvert som løpene har blitt lenger og treningstimene flere synes jeg dette spørsmålet dukker opp stadig oftere. Kanskje etterfulgt av en kommentar som «hva er det du løper i fra?» Da gjerne ledsaget av en liten latter. Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå hvorfor jeg frivillig har lyst til å løpe i 12 timer i strekk, eller kanskje enda lenger. Eller hvorfor jeg har lyst å legge ned all de treningstimene det kreves for å kunne nå de målene jeg har satt meg.

På blåstien i marka – et av stedene jeg føler meg mest hjemme.

Av og til er det faktisk litt irriterende å måtte forsvare det jeg driver med. For sannheten er ? jeg liker å løpe. Men for et par uker siden stilte Sara, i Runners World Norge redaksjonen, meg noen spørsmål. Og skadet som jeg har vært de siste ukene har jeg hatt ekstra tid til å reflektere over disse spørsmålene. For det er klart at en skade som setter en stopper for all løping i en periode får deg til å tenke.

Helt siden jeg for omtrent 10 år siden byttet ut røyken med løpeskoene har løping vært en viktig del av hverdagen. Ja jeg gikk bokstavelig talt fra å være storrøyker en dag til løper den neste. Jeg har ikke angret en dag eller hatt en eneste sprekk. Det er heller ingenting jeg snakker så mye om, siden det for meg ikke er en «big deal», det var bare et valg jeg tok. Og de som kjenner meg vet at når jeg bestemmer meg, ja da blir det sånn, ferdig snakka.

Etter løpingen kom inn i livet mitt, har den alltid vært der og den har utviklet seg i takt med meg. Fra de kortere asfaltløpene til de lange fjelløpene. I perioder har det vært mindre strukturert løpetrening når andre aktiviteter har tatt opp mye tid, men løpeskoene har alltid vært med. Jeg har hatt noen skader som har forhindret løping i perioder. Som da jeg hadde en feilbelastning i hofta etter å ha trukket en alt for tung pulk halvveis over Varangerhalvøya eller da jeg røyk korsbåndet i en skiulykke i Chamonix og måtte igjennom en operasjon og påfølgende lang opptrening.

Min lokale topp – Kolsåstoppen

Sett bort i fra noen naturlige småvondter nå og da har jeg aldri fått noen skade fra løpingen. Før nå. Det å være satt ut av spill og ikke kunne løpe, nettopp på grunn av at jeg har løpt for mye, har vært ekstra frustrerende. Men det positive er at jeg har hatt tid til å tenke mer på hvorfor løpingen er så viktig for meg.

Jeg elsker den beroligende effekten løpingen har. Det å komme hjem etter en lang dag på jobb, ta på meg løpeskoene, stikke ut en liten tur og komme hjem med ny energi. Jeg elsker mulighetene løpingen gir meg til å oppdage nye steder, enten det er en ny sti i marka hjemme eller ny løype på ferie i et annet land. Jeg elsker hvordan jeg har kunnet oppdage nye byer i løpeskoene. Jeg elsker følelsen av å komme inn døren etter en løpetur ute i møkkavær. Jeg elsker følelsen av mestring når jeg ser at jeg har løpt et segment raskere enn før eller når jeg perser på mølla. Jeg elsker følelsen av å nå en topp og få nyte utsikten etter å ha presset på i oppoverbakkene. Jeg elsker løpeturene med gode venner, når samtalene gjør at jeg glemmer at jeg i det hele tatt er ute og trener (for trening skal jo liksom ikke være så hyggelig eller gøy). Og sånn kunne jeg fortsatt, side opp og side ned, om alle de små og store tingene som jeg elsker ved løping og hvorfor det betyr så mye for meg.

Lykke på en sti

De som har fulgt meg og løpingen min vet at jeg kan ikke skrive om denne lidenskapen for løping uten å nevne konkurransene. For de er jo absolutt en stor motivasjonsfaktor til hvorfor jeg trener som jeg gjør. For det er ikke alltid løping er like gøy, men konkurransene gjør at jeg kommer meg ut også de gangene jeg ikke har så lyst. Hvorfor så disse lange konkurransene? Fordi jeg kan! Jeg synes det er fascinerende med kampen med hodet underveis og alle opp- og nedturer man opplever under et ultraløp, og ikke minst følelsen av mestring når jeg kommer i mål.

Men likevel, spørsmålet jeg som nevnt fikk av Sara for noen uker siden gjorde det ganske klart for meg. Denne skaden har gjort at jeg har blitt nødt til å avlyse noen løp, kipt ja, men langt fra verdens undergang. Det er ikke konkurransene jeg savner, det jeg savner er det å løpe fritt i marka.

Etter mange uker med alternativ trening er det derfor ganske magisk å se et slags lys i tunnelen. Et par 15 minutters økter på mølla uten smerte er en start. Snart, veldig snart håper jeg, skal jeg få kjenne fast mark under løpeskoene igjen!

Som jeg gleder meg til å kjenne litt fart i beina igjen!

Alternativ trening


Når fysioen har lagt ned forbud mot løping i minimum to uker gjelder det å være kreativ. En ting er sikkert, fysisk aktivitet gjør meg glad. Men det betyr også at treningsstopp kan gjøre meg tilsvarende gretten. Ikke bare fordi jeg synes det er leit å ikke få løpe slik jeg ønsker men fordi jeg ikke får de fysiske gledene av å trene. Endorfiner er jo som mange vet et stoff som skilles ut når vi trener. Et stoff som reduserer stress og bedrer humøret. Rett og slett et slags lykkestoff. Hvor mange har ikke følt på den gode følelsen etter en treningsøkt. Følelsen av stress og bekymringer som er vekk og følelsen av økt energi. Det er noe jeg savner!

Endelig en lengre tur i ute i frisk luft, det begynte å bli et par uker siden sist. Foto: Skjalg Gjengedal

Men heldigvis er ikke løpeforbud det samme som totalt treningsforbud. Jeg har jo til og med blitt anbefalt lett aktivitet for å holde blodsirkulasjonen i gang, noe som hjelpe på å bli kvitt ødemet i hofta raskere. Forutsetningen er at jeg ikke gjør noe som trigger smerte eller irritasjon.

Den siste uken har jeg prøvd meg frem. Alternativ trening handler jo gjerne om å tenke positivt og se muligheter i stedet for å tenke på de begrensinger man har. Sykling og ellipse går ganske greit for meg. Det er ikke snakk om å bli skikkelig svett eller å holde pulsen oppe over lengre tid. Men det er godt å i det minste få gjøre noe. Sist torsdag fikk jeg prøve noe nytt; aquajogging. Kort fortalt, løping på dypt vann hvor man bruker et flytebelte for å unngå og synke. En aktivitet som viste seg å være overraskende tungt og som jeg synes fortjener et eget innlegg når jeg har fått testet det ut litt mer (ja det blir flere økter i vannet).

Sikten var kanskje ikke så mye å skryte av på søndagen men det gjorde ikke opplevelsen noe mindre av den grunn. Foto: Skjalg Gjengedal

Men det som virkelig har reddet humøret har vært to gode skiturer nå i helgen. Jeg forsøkte meg på langrenn for en drøy uke siden også men da sa hofta klart og tydelig ifra at det kom ikke på tale. Denne helgen derimot gikk det riktig så greit. Ikke 100% smertefritt, jeg kjenner det godt når jeg glipper med høyrebeinet, men bra nok til at jeg tillot meg et par timers rolig tur både lørdag og søndag. Ikke bare var turene perfekt medisin for et litt frustrert hode (vi snakker om katt i bur, i et veldig lite bur…), men langrenn er jo også ganske fin alternativtrening til løping. Spesielt for en som meg som gjerne bruker staver på de lengre fjelløpene. Jeg må også innrømme at det er nesten lettere å få til lange turer på langrenn enn det det er å løpe langturer nå på de kaldeste vinterdagene. Med rolige turer på ski blir jeg ikke like svett som når jeg løper og det er derfor lettere å regulere temperaturen og holde varmen på ski.

Om en liten uke får jeg forhåpentligvis lov til å ta frem løpeskoene igjen, krysser fingre og tær for at hofta kjennes grei ut til å tillate det. Inntil da så fortsetter jeg å nyte de aktivitetene jeg kan utføre. All aktivitet er bedre enn ingen aktivitet, selv om det bare er en liten rolig halvtime på sykkelen 😊

Jeg kan ikke si annet enn at jeg blir glad av å endelig være ute igjen!

Når kroppen sier stopp


Da jeg startet å skrive for Runners World Norge var det med utgangspunkt i at jeg hadde trent meg opp fra skade og med fokus på hvordan jeg da la opp treningen min. Skaden var et avrevet korsbånd og påfølgende rekonstruksjon. En skade som i utgangspunktet ikke var løperelatert men forårsaket av en skiulykke. Likevel, opptreningen etter korsbåndsskaden påvirket i stor grad løpingen. Et halvt år uten et eneste løpetrinn for å så gradvis trene meg opp fra fem minutters økter på mølla.

Løping hadde allerede betydd utrolig mye for meg i mange år men det var under denne opptreningsprosessen jeg virkelig oppdaget terrengløp og det som etter hvert har blitt en stor lidenskap, de lengre fjelløpene.

Lykke på en sti.

Etter det jeg opplevde i forbindelse med korsbåndsoperasjonen har jeg vært ekstra påpasselig på å stoppe opp og kjenne etter så fort jeg merker tendenser til noen vondter. Heller en ekstra hviledag i stedet for å trene på seg en skade. I mitt hode kommer løpeskader snikende, noe man kan oppdage før de utvikler seg til det helt store. Men hovmod står for fall. Plutselig sitter jeg her og lurer på «hva skjedde»?

Planen min var jo å stå på startlinjen på Gran Canaria neste fredag og løpe Transgrancanaria. Et løp jeg har deltatt i de to siste årene, men da på de kortere distansene. I år skulle jeg endelig ta steget opp til det «ordentlige» løpet (ikke for å gjøre det noe mindre imponerende for de som løper de kortere distansene, de er lange de også, men for at det for meg er en stor greie). Jeg visste det var kort tid siden Ultra Trail Cape Town og jeg har vært innstilt på at dette ikke kom til å være det viktigste løpet for sesongen. Men likevel. Formen var allerede ganske god, jeg følte jeg hadde fått testet det når jeg løp med gutta på treningstur i januar. Men hodet var ikke helt der, det vil si motivasjonen var ikke helt der den burde være for å komme meg igjennom 125 km og tusenvis av høydemeter. I stedet for å glede meg til Transgrancanaria angret jeg litt på at jeg hadde meldt meg på et løp så tidlig i sesongen, men men det skulle vel gå bra uansett. Jeg hadde allerede vært igjennom to 100k løp så distansen var ikke det jeg fryktet mest.

En av mange herlige langturer i det siste – kanskje for mange?

Men sett i ettertid prøvde kanskje hodet mitt å fortelle meg noe? Fortelle meg at jeg burde tatt en lengre sesongpause. Tenke på noe annet og la kroppen hvile og hente seg inn igjen etter en god sesong. For selv om 2017 bød på sine utfordringer hadde jeg jo alt i alt prestert veldig bra. Men nå sitter jeg altså her med en vond hofte og løpeforbud. Hva skal man si? Det er jo «bare» løping. Men jeg tror vel de fleste som leser dette vet at løping er ikke bare løping, det er så mye mer. En utsatt sesongstart kan jeg leve med men jeg har ikke tenkt å la 2018 gå uten kamp.

De siste dagene har vært tunge. En mulig stressfraktur i hofta og tanken om at hele sesongen har gått i vasken før den i det hele tatt hadde startet. MR bildene jeg fikk i dag viser heldigvis «bare» kraftig margødem og en betent hofteleddsbøyer. Å starte med to uker løpepause føles plutselig ut som en lettelse når jeg hadde blitt forespeilet en mulig lengre periode på krykker. Jeg har virkelig fått meg en støkk. Alvorlige skader kan komme plutselig og jeg vil jo ikke løpe meg selv i stykker. Ja løping er viktig, men en frisk kropp er viktigere. Ikke noe mer unnasluntring fra prehab øvelsene. Ja de er kanskje kjedelige, men de blir enda kjedeligere når det er rehab øvelser. Treningsmengde og crosstraining er to andre viktige faktorer. En utsatt sesongstart kan jeg leve med men jeg har ikke tenkt å la resten av 2018 gå uten kamp. Nå er det «back to basic» som gjelder.

Jeg kommer til å savne turene i marka de nærmeste ukene

Ukategorisert

Vintertrening – på treningsleir i syden


Det er mørkt og vått ute, stien veksler mellom gjørme og hålke. Er du heldig har snøen lagt seg, et mykt teppe å løpe på og lysere omgivelser, men nå er det kanskje kuldegradene som er den største utfordringen? En ting er sikkert, uansett forhold kan det være vanskelig å gjennomføre gode løpeøkter om vinteren her i nord. Løsningene er flere; riktige klær og sko for vinterløping, du kan søke tilflukt inne på mølla eller på en innendørsbane. Et annet alternativ er å ta en langhelg i varmere strøk dersom tid og lommebok tillater. For min egen del har det nærmest blitt tradisjon med en langhelg på Gran Canaria i januar. For tredje året på rad reiste jeg sist helg ned til varmen sammen 18 andre skandinaver for den årlige treningsturen arrangert av Sondre Amdahl.

Meg selv på vei opp mot Roque Nublo. Foto: Runar Sæther

En langhelg i varmen gir meg så mye. Først og fremst en god dose motivasjon til å gjennomføre løpeøktene mine hjemme i vintervær. Gran Canariaturen blir en form for belønning, en belønning både for de øktene som gjennomføres i forkant av turen men også ekstra motivasjon når jeg er kommet hjem. Jeg kan jo ikke begynne å sluntre unna øktene før en slik tur. Etter å ha investert både egen tid, penger og (enda en) ferie borte fra mannen min kan jeg heller ikke tillate meg å la grunnlaget jeg får etter en sånn helg renne ut i sanden. Altså en ekstra motivasjon til å følge opp treningen også når jeg er hjemme igjen.

I tillegg til god trening og en knallstart på løpesesongen har jeg erfart at en løpetur med likesinnede gir mye på mange plan. Det er inspirerende å se andre løpere pushe seg selv ut fra sine egne forutsetninger enten det er å se eliteløpere som Didrik Hermansen frese opp bakke etter bakke uten noe særlig tegn til å bli sliten eller det er å se mindre erfarne ultraløpere nekte å gi opp og gjennomføre økter på over 4 mil selv om det betyr å bli ute til etter solen har gått ned. Det er interessant å diskutere utstyr, sko, næring og andre nerdete løpetemaer med likesinnede og spennende å høre om andre løperes mål og ambisjoner for den kommende sesongen.

Mer eller mindre klare til start… Foto: Neil Dryland

Det var mange nye fjes på årets tur men også kjentfolk som har vært med de to foregående årene jeg selv har deltatt. Tradisjon tro stilte Sondre Amdahl og Didrik Hermansen som guider. Den tredje og siste guiden Moses Løvstad hadde andre forpliktelser men i hans sted stilte en annen hyggelig danske, Knut Korczak. Turen følger i hovedsak Transgrancanaria løypa og er på denne måten er perfekt forberedelse for oss som skal løpe løpet i februar. Selv skal jeg i år, for første gang, løpe den fulle løypa på 125k (i 2017 løp jeg Advancedløypa på 82k og i 2016 løp jeg Marathonløypa på 44k) noe som var enda en god grunn for meg å delta på denne turen ? muligheten til å gjøre meg kjent med løypa på forhånd.

Årets løp følger en ny løype de 80 første kilometerne. Starten går nå i Las Palmas og gjorde at dag 1 og 2 (av 3) fulgte andre ruter enn de tidligere årene. For egen del synes jeg bare det er gøy å få prøve en ny rute selv om det skal sies at de første milene av den gamle ruten var litt mer «scenic» (til info ? selve løpet starter 23:00 på kvelden så det blir ikke så mye utsikt å nyte da uansett).

Mannen med mikrofonen… Hans Kristian Smedsrød spiller inn Podcast mens han løper.

Allerede fra dag 1 meldte jeg meg på den raske gruppen til Didrik. Typisk jentete var jeg litt bekymret over om jeg hadde tatt meg vann over hodet. Tenk om jeg ikke var rask nok og sinket de andre. Jaja, målet mitt for turen var å få pushet meg skikkelig. Jeg visste at mye av treningen frem mot Transgrancanaria kom til å foregå innendørs på kortere mølleøkter, det var derfor viktig for meg å få tatt i nå som jeg hadde sjansen. Det viste seg at det ikke var grunn til bekymring, jeg beit meg fast og hang på. Denne første dagen ble det også anledning til å starte løpeturen med en live Podcast. Hans Kristian Smedsrød (Sky blazers) tilbrakte første timen av løpeturen til å gjøre et intervju av Didrik (Podcasten ‘Nå er det alvor’ kan dere høre her). Jaja tenkte jeg, glad det ikke var jeg som skulle prate der i flere kilometer med jevn stigning, jeg hadde nok med min egen pust. Men disse sterke gutta kunne like godt ha sittet ved kaffebordet og pratet, så lite anstrengt var de av oppoverløpingen, snakk om inspirasjon! Siste del av den første dagen hang jeg med nebbet. Jeg gikk rett og slett tom. Men klokken viste godt over 5 mil når vi var fremme ved hotellet så det var kanskje lov å kjenne på det.

Det var bare å stå på for og henge på disse gutta

Basen vår var, som de siste årene, på Cruz de Tejeda. Forskjellen var at vi dette året bodde på et nytt hotell grunnet en skogbrann som hadde herjet i 2017 og ødelagt store deler av det «vanlige» hotellet vårt. Men god mat og varm seng, vi hadde det vi trengte. Når vi startet ut dag 2 skinte solen og det var overraskende varmt. Løypa frem til lunsj var i hovedsak en lang nedoverbakke etterfulgt av en lang oppoverbakke. Jeg forsøkte å spise jevnt hele veien men likevel kjente jeg at jeg lå helt på grensen. Når vi nærmet oss lunsj hadde jeg nesten bestemt meg for å kaste inn håndkledet, dette tempoet ble for høyt. Men det er rart hva litt skikkelig mat kan gjøre. Løypa fra lunsj i Artenara tilbake til hotellet kjente jeg godt. Jeg bestemte meg for å fortsette med de raske gutta, klarte jeg ikke holde følge kunne jeg jo i det minste veien hjem. Men energien var plutselig tilbake og jeg hadde til og med energi til å gi litt ekstra. Det er jo nettopp dette som er så herlig med ultraløpingen; innimellom får man noen uventede oppturer.

I samlet flokk – 19 løpere på tur, Margrethe leder an.

Vel tilbake på hotellet var jeg sikker på en ting, det ble ikke noen ekstra kveldstur på meg. En ettermiddag i solen kjentes helt greit ut etter 36 kilometer og mange høydemeter, særlig når jeg visste at det ventet nok en 5 mils tur dagen etter. Dag 3 bød på enda en dag i strålende sol og denne dagen skulle vi følge en velkjent del av løypen. Energien var på topp og jeg hadde masse å gi. Jeg gav det jeg hadde i den lange stigningen fra Tejeda opp til Roque Nublo. I bakhodet kjente jeg litt på bekymringen for dagens siste 10 kilometer. Det beryktede elveleiet i stekende varme, en strekning av løypa jeg aldri tidligere har klart å gjennomføre med en god følelse hverken på trening eller under løp. Brente jeg nå kruttet for tidlig og kom jeg nok en gang til å hate disse siste kilometerne? Men nei, jeg ville ikke holde tilbake nå. Etter Roque Nublo fikk jeg en liten knekk. Den seige biten på asfalt med en svak stigning sved i dette tempoet. Jeg fokuserte på neste sving, i hodet kvernet det «du kan ikke begynne å gå i dette selskapet, dette klarer du, bare en sving til». Det gikk! Nå ventet en lang nedoverbakke og lunsj for å samle litt energi før de siste seige 30 kilometerne. Kort fortalt, jeg kom meg igjennom elveleiet løpende. Det gikk ikke så fort men det gikk, og det kjentes bedre enn noen gang tidligere. I hovedsak fordi jeg ikke gikk tom slik jeg har gjort så mange ganger før. Så enkelt men likevel så vanskelig, sukker og mat. Jeg vet at dette kommer til å være nøkkelen under løpet i februar.

Vel fremme ved fyret i Maspalomes var det en blid gjeng som samlet seg til «målfoto». Vi hadde alle pushet grenser, våre egne grenser og da er det liten vits å sammenlikne hvor fort eller hvor langt de andre har løpt. En hyggelig fellesmiddag på kvelden avrundet årets kryssing av Gran Canaria. For noen av oss ble det også tid til en liten luftetur i løpesko langs stranden i Maspalomas før vi satte oss på flyet hjem til Norge og vinter. Med påfyll av energi, D-vitaminer og klar til å ta fatt løpeutfordringer på snø og is. Hvordan jeg løser vinterens utfordringer her hjemme kan du lese om i mitt neste innlegg på Runners World Norge.

En blid gjeng fremme i mål etter tre lange dager i løpesko

Ukategorisert