På løpetur med jenter i mørkret


Dagene blir kortere og det begynner å bli vanskelig å få til løpeturer i dagslys i ukedagene. I hvert fall for oss med vanlig arbeidstid eller skole. Alternativet for meg er ikke å slutte å løpe men å løpe inne eller finne frem hodelykten. Mølla er fin å ha den innimellom, men personlig synes jeg jo det er mye mer motiverende å løpe utendørs. Da blir det hodelykten da. Selv om det kan være litt skummelt.

Særlig i starten av mørketiden kan det være en ekstra terskel. Det er lenge siden man har vært ute alene i mørkret. Det føles fryktelig mørkt og det er ingen snø til å lysne omgivelsene ennå. Start med noen små runder så kan du bygge opp mestringsfølelsen og tryggheten med å være ute i mørkret. For det er jo liten vits om løpeturene blir forbunnet med frykt. Løping skal jo være gøy og gi energi.

Foredrag med Wenche Brenne Drøyvold

I går arrangerte Löplabbet, sammen med Silva og Runners World, Girls night out i Trondheim. En kveld for å inspirere jenter til å finne frem hodelykten og til fortsette løpingen utendørs selv om det er mørkt. Kvelden i Trondheim startet med et lite foredrag av Wenche Brenne Drøyvold om å være en gjennomfører, også i mørketiden. Etter foredraget stilte Silva med utlånslykter til de som måtte ønske før vi la i vei i to store grupper på stiene langs med ladestien.

Mange jenter hadde møtt opp og var klare for tur i mørkret

Det virket som det var flere av jentene som ble inspirert til å fortsette å løpe i mørkret. Første trinn er å teste hvordan det faktisk er å løpe med hodelykt. Det var det mange som fikk prøve seg på i går. Andre trinn blir jo det å faktisk komme seg ut i skogen. Det er kanskje her det stopper for de fleste, at det er skummelt. Hvis du ikke klarer å slippe frykten kan det jo være et tips å finnen noen å løpe sammen med. Ting blir sjeldent like skummelt når man er to. Og hvis du klarer å overvinne frykten og komme deg ut i skogen og nyte turen skal du ikke se bort ifra at du får en helt ny løpsopplevelse. Farten føles annerledes ut når det er mørkt og du får brukt sansene på en annen måte.

Bor du i Oslo området har du mulighet å være med på det samme arrangementet 27 oktober (mer info og påmelding se her). Eller om du har lyst på en liten utfordring arrangeres Silv night run i Oslo 10 november. I Trondheim arrangeres et uformelt hodelyktløp i samarbeid med Aktiv mot Kreft 2 november.

Siden det tross alt er Refleksdagen i dag passer det vel å avslutte med ? husk refleks!

Siste utgave av Runner’s World

  • Bli kjent med vår nye blogger Ole Martin Nilsen Synnes!
  • Jim Johansen satte nordnorsk rekord på de lengste banedistansene i 1978, og de står fortsatt. Les om treningen hans.
  • Løpernes favoritter: Sko, turer, løp og økter.
  • Mitt liv, mitt løp. Karoline Høye har forstått at det er hodet, ikke kroppen som setter begrensninger.
  • Maraton for alle: Treningsprogram med nivåtilpasninger.
  • Sommerens store skoguide: 17 modeller testet.
  • Fit for fjelløp – slik blir du en bedre fjell- og terrengløper.
  • Trening i varmen.
  • Spiser du nok – og riktig – under konkurranser?

Bli abonnent

Ukategorisert

Sesongpause – godt for kropp og sjel


Høsten er her og betyr sesongpause for noen av oss. Hvordan er det med deg? Tar du noen gang en lengre pause fra løpeskoene eller holder du det gående jevnt gjennom hele året?

Når du trener mye gjennom hele året har jeg troa på å gi kroppen en skikkelig pause for å restituere og for å la hodet hvile. I fjor hadde jeg nesten en måned uten løping etter siste konkurranse. Det var fint å starte opp med et friskt hode og uthvilte bein når jeg skulle i gang med strukturert trening på den måten jeg har holdt på med i år. Det samme prinsippet gjelder i år, denne gangen kanskje enda viktigere. Mengde og intensitet, både når det kommer til trening og konkurranser, har tross alt nådd nye høyder denne sesongen.

Høst og sesongpause – to gode grunner for en rolig fjelltur

For å reduserer faren for belastningsskader, og ikke minst for å holde gleden og motivasjonen med løpingen oppe, ble det en lengre pause etter OCC (som du kan lese om her) i slutten av august. De to første ukene etter løpet fikk løpeskoene hvile og de siste tre ukene i september har jeg bare løpt noen kortere turer når jeg har følt for det (ok så er det kanskje ikke helt etter boka å løpe et maraton i sesongpausen). Poenget er at jeg ikke har fulgt noen form for strukturert trening. Det nærmeste jeg har holdt meg til av struktur var en beskjed om å ikke overstige 30 km i uka. Jeg liker uansett å være aktiv av natur så det har ikke vært noe problem at jeg skulle gro fast i sofaen (eller på solsengen på ferie).

Helt ærlig har det vært veldig godt med en periode uten hardtrening eller loggføring av det jeg gjør. Det hender det sniker seg inn tanker om frykten for å miste form eller gå opp i vekt. Men det er uansett umulig å holde toppformen året igjennom og for å bli bedre er det nødvendig å slippe seg selv ned en periode. Det er bare fakta. Til og med toppidrettsutøvere har sine sesongpauser. Og selv om det er sesongpause så betyr det jo ikke at man skal slutte å bevege seg. Gå tur i fjellet med gode venner eller familie, ta frem sykkelen, nyte høstfargene i skogen eller dra fram yogamatta som står og støver ned.

September ble for min del i stor grad tilbragt med å leke i, under og oppå vann.

Det gir meg en ekstra trygghet når jeg nå skal ta fatt på strukturert trening igjen at jeg har tillatt meg selv en god sesongpause. Med god hvile og restitusjon ligger også forholdene til rette for å utvikle meg selv videre neste sesong. Nå blir det i gang med rolig løping. Beina kjennes litt seige og kroppen tung men det er heldigvis lenge til beina skal prestere igjen. Grunnformen skal bygges opp igjen og styrketreningen skal også få litt mer fokus.

Maui Marathon


Det har ikke blitt så mange innlegg de siste ukene. Med en så stor begivenhet som bryllup og påfølgende bryllupsreise til Hawaii har det naturlig nok vært andre ting som har vært i fokus. Men på Maui gikk Maui Marathon av stabelen imens vi var der og det føltes ut som en unik mulighet. Når Skjalg, mannen min, i tillegg er positiv til at jeg får et ‘lite’ spontant løpeeventyr mens vi er på tur så var det bare å melde seg på.

Fokuset på dette løpet skulle bare være opplevelsen og muligheten til å løpe et såpass eksotisk sted. For det første var jeg på bryllupsreise og den turen skulle ikke bli påvirket av noen oppladning til et løp. Jeg har løpt veldig lite på asfalt det siste året og har ikke deltatt i noe 100% asfaltløp på snart tre år. Jeg er midt i en sesongpause og har generelt lite fokus på (strukturert) løping om dagen. I tillegg sier en temperatur på over 30 grader og høy luftfuktighet at det skulle være vanskelig nok å gjennomføre.

Mat før start – ingenting å si på presentasjonen

Derfor stilte jeg til start i kjole med blomst i håret i skikkelig Hawaii stil. Smilet var på plass og jeg var klar til for en annerledes opplevelse. Jeg hadde jo sjekket med trener Sondre først om det var ok med en såpass tøff løpeøkt i sesongpausen og hadde fått klarsignal så lenge jeg lovet å smile og kose meg underveis.

Starten gikk 05 om morgenen. Så tidlig var det ‘bare’ 26 grader og det var godt å få en time før solen stod opp og temperaturene begynte å stige. Stemningen var god ved start, flammeshow og massevis av frukt til de rundt 400 deltakerne. Jeg satte avgårde i et passelig tempo som jeg følte jeg skulle klare å holde over flere timer. Det var ganske fantastisk å se lyset endre seg i løpet av de første 15 kilometerne før solen til slutt hadde stått helt opp. Jeg kom i prat med en hyggelig dame, Kim fra Chicago, og holdt følge med henne fram mot 30 kilometers merket. Denne biten av løypa gikk en del opp og ned langs en svingete kystvei. Varmen begynte å gjøre seg gjeldende men det var heldigvis mange drikkestasjoner underveis. Til slutt følte jeg at jeg ikke orket å holde følge med Kim lenger så jeg ønsket henne lykke til og fortsatte i eget tempo litt lenger bak. Poenget var jo fortsatt å nyte turen. Men selv hvor mye jeg forsøkte å kose meg var de siste syv kilometerne i mål ganske pyton. Jeg er definitivt ikke laget for å løpe lange distanser på vei i over 30 grader. Vel i mål på 3:38 kunne jeg konstatere at jeg hadde kommet inn bare halvminuttet bak Kim så jeg hadde klart å ta innpå igjen etter hun forsvant fra meg drøye 15 kilometer tidligere.

Glad og fornøyd i mål med to medaljer!

I mål fikk jeg et stort håndkle dynket i isvann rundt meg og et pizzastykke. Smilet var stort etter noe som for meg var et kjemperesultat på et asfaltmaraton hvor fokuset hadde vært å kose seg. Når mannen min møter meg en blomsterkrans og forteller meg at jeg vant klassen min og ble nr. 25 av alle deltakere var lykken komplett. At det ikke kanskje ikke var det høyeste nivået på deltakerne gjorde ikke noe på mestringsfølelsen, jeg gjorde det tross alt for gøy!

Så er det tilbake i hvilemodus, hvertfall for et par uker til. Løpeskoene skal definitivt komme i andre rekke på bryllupsreise, nå er det andre eventyr som venter.

OCC i Ultra Trail du Mont Blanc – en stor løpsopplevelse


Så var det tid for Chamonix og et av de største arrangementene i terreng og ultraverden; UTMB (Ultra-Trail du Mont-Blanc). Selve arrangementet, som går over en uke i slutten av august, består av 5 løp; PTL på 290km (26 500m+), TDS på 119km (7 250m+), CCC på 101km (6 100 m+), OCC på 55km (3 500m+) og hovedløpet UTMB på 170km (10 000m+).

Selv skulle jeg delta i OCC løpet. Det føltes ikke noe mindre selv om det ‘bare’ var det ‘korte’ løpet. Ikke var det det bare for å få ta del i UTMB uka at jeg gledet meg til å reise tilbake til Chamonix. Jeg har mange minner her i fra turer både sommer- og vinterstid og synes rett og slett det er en fantastisk lekeplass med masse muligheter for klatring, sykling, løping og selvsagt ski om vinteren. Chamonix var også stedet jeg røk korsbåndet på ski for 2.5 år siden så det føltes ekstra godt å være tilbake med fullt fungerende ben.

Rolige løpeturer i fantastiske omgivelser

Så glad var jeg for å komme ned at jeg ikke rakk å sjekke treningsplanen skikkelig før jeg satte meg på gondolen opp til Plan de l’ Aiguille for en rolig løpetur mot Mer de Glace. Planen var egentlig at jeg skulle holde meg unna høyden første dagen og ikke stresse kroppen for mye. Når jeg oppdaget dette (vel tilbake i byen) ble jeg bekymret over at jeg hadde gjort noe veldig dumt som skulle gå ut over prestasjonen på torsdagens løp. Heldigvis var det bare beroligende ord fra coach Sondre (Amdahl), det skulle nok gå greit likevel.

Det ble tid til noen rolige turer i fjellene i dagene før løpet. Også en fin liten tur sammen med Sondre (som skulle delta i TDS som trening til hans neste store løp Tor des Geants) og Robert som også trenes av Sondre og som skulle delta i UTMB. Det var veldig varmt og det bekymret meg før løpet siden jeg ikke ser på meg selv som en person som takler varme særlig godt. Jeg liker jo ikke engang å ligge å steke på stranden. I tillegg hadde jeg hatt en lang stund hvor jeg hadde følt meg litt i minus på grunn av mye reising, jobb og forkjølelse. Men jeg fikk brukt dagene i Chamonix til å lade skikkelig og fikk noen gode netter med søvn.


På løpetur med Sondre og Robert

Torsdag 05:00 var det klart for avreise med buss til Orsieres i Sveits hvor mitt løp skulle starte 08:15. Allerede så tidlig på morgenen var det varmt så jeg var forberedt på en tøff dag. Jeg startet ut i et bra tempo for å unngå i bli sittende fast i en trafikkork lenger bak. Solen stekte bra i fjellsidene så jeg benyttet alle muligheter jeg så til å avkjøle hodet med vann. På vei inn til den første drikkestasjonen fikk jeg beskjed om at jeg lå som nummer 6 av damene. Men siden jeg hadde måttet tisse siden start fikk jeg benytte sjansen her og jeg så da flere damer passere. Jeg prøvde å ikke la meg stresse men å fortsette i et jevnt godt tempo og få i meg næring. På grunn av varmen ble jeg kvalm bare av tanken på gel så jeg var veldig glad jeg hadde valgt å ta med litt ekstra næring til å blande i vannet, det var det ikke noen problemer å få ned.

Oppover og nedover på flotte alpestier. Tross varmen var det en fantastisk opplevelse. Når jeg passerte Trient fikk jeg beskjed om at jeg var nr 10. Når jeg senere i løpet begynte å passere noen damer gav det ekstra motivasjon til å fortsette å jobbe på videre. Når jeg kom til matstasjonen på Vallorcine var det en ivrig frivillig som skulle hjelpe meg å fylle flaskene. En misforståelse gjorde at jeg fikk mitt eget Tailwindpulver bladet med 50/50 ferdig sportsdrikk og vann i stedet for bare vann. Jeg er så takknemlig for at magen tålte den miksen, det kunne endt i katastrofe.

Varmen stekte og jeg begynte med å slenge buffen i de bekkene jeg passerte for å så legge den våte filla på hodet. Den siste bakken opp til Flegere var fryktelig tung. I hodet mitt gikk ‘jeg kan, jeg vil, jeg får det til’ på repeat. Så var det bare å trøste seg med at jeg hadde det bedre enn han stakkaren som lå i kanten og spøy. På vei ned de siste kilometrene til Chamonix var jeg rimelig sikker på at jeg ikke hadde noen rett bak meg og at jeg skulle klare å fullføre på rett under 8 timer hvis jeg klarte å holde tempoet helt inn. Det var veldig stas å se coach Sondre stå å heie siste biten inn, virkelig en ekstra dose energi. En dose energi jeg virkelig trengte for det ble plutselig action på oppløpet. Totalt overrasket ble jeg når det kom en dame som en kule bakfra med 200 meter igjen til mål. Jeg samlet alt jeg hadde av krefter, hun tok innersvingen og så jeg måtte gå på utsiden, opp og forbi. Men jeg klarte det! For en avslutning det ble.

I mål på 7:54. Det holdt til en 6. plass av 356 damer (en 71. plass totalt av 1414 deltakere). Om jeg er fornøyd? Et stort JA! Det å løpe inn til en sånn plassering i det selskapet og i den varmen er jeg veldig stolt av. Med kun 20 min opp til 2. plassen blant damene har jeg allerede begynt å drømme om neste løpssesong.
Etter målgang Foto: Skjalg Gjengedal

Forkjølelse og hardtrening


En måned har gått siden Hornindal rundt. Den første uken etter løpet var det bare (aktiv) hvile som gjaldt. Jeg tror ikke jeg har vært så sår i musklene noen gang. Men denne gangen merket jeg ikke noe til ømme ledd i knærne slik jeg gjorde etter Transvulcania i mai så det tar jeg som et positivt tegn!

På grunn av jobb til havs var jeg tvunget til å starte opp løpeøktene igjen på mølla. Det ble en uke med kortere, men raskere økter. Jeg var faktisk positivt overrasket over at jeg klarte å få opp farten noenlunde greit 1,5 uke etter et løp som Hornindal. Dette føltes som et godt tegn for treningen som var planlagt i slutten av juli og begynnelsen av august. Disse ukene skulle jeg få lagt inn en siste innsats før OCC løpet 25 august.

Men ting går ikke alltid som planlagt. Jeg har vært frisk gjennom hele vinteren så det var typisk at jeg skulle gå på en smell når jeg endelig kom meg på land og skulle få inn noen skikkelige kvalitetsøkter i fjellet. Timingen kunne heller ikke vært dårligere. Jeg hadde to helger foran meg med mye hyggelig besøk på hytta og en sykkelfestival på Ål hvor jeg hadde lovet jeg kunne hjelpe til med stiguiding om det trengtes. Akkurat når det eneste jeg trengte var å ligge på sofaen og samle krefter.

Jeg var klar for to gode løpeuker i disse omgivelsene – det ble i det miste en god uke

Flere løpeøkter ble strøket. Syklingen sørget for at det ble aktivitet (selv om det nok ble i meste laget). Det ble i stedet en skikkelig jobb for hodet. Holde fokus på å prøve å bli frisk og stole på at man ikke mister formen selv med en uke som ikke går helt som planlagt. Det er jo helt logisk etter mange måneders dedikert trening, men likevel så vanskelig å slå seg til ro med.

Sakte men sikkert kom formen sigende tilbake. Etter en uke med lite løping fikk jeg en uke på fjellet med noen skikkelige gode økter. Jeg merket at jeg ble mye mer sliten etter øktene enn jeg vanligvis blir. Gleden var derfor stor når jeg avsluttet min siste økt på fjellet i går med en løpetur som viste en god tid på klokka, veldig gøy! At jeg sovnet utslitt i passasjersetet på vei tilbake til Oslo viser at jeg nok ikke er 100% i form ennå. På den andre siden med 120km og 5500 høydemeter den siste uka burde det være lov å være sliten også.

Jeg kjenner at jeg nok pushet på litt i meste laget når forkjølelsen var som verst. Nå blir det to og en halv uke med egenpleie og opplading frem mot OCC. Dette er et løp jeg har sett veldig fram til. Det å få lov til å ta del i Ultra-Trail du Mont Blanc arrangementet, selv på en kortere distanse, føles stort. Og det ville vært synd om en forkjølelse skulle komme i veien for dette. Særlig om det er fordi jeg ikke tok nok hensyn til hva jeg trengte for å bli frisk.

Tross forkjølelse – det ble noen skikkelig gode økter også

GORE-TEX Transalpine run


I et innlegget ‘Mellom bakkar og berg’ jeg skrev for et par uker siden nevnte jeg at jeg hadde vært i Alpene og løpt. Bakgrunnen var en pressetur i regi av Gore-Tex og Transalpine run for å presentere nye produkter og vise frem første av den nye Transalpine run løypen.

Transalpine run er et anerkjent etappeløp som også blir sett på som et av de klassiske løpene i Alpene. Løpet arrangeres i september og årets utgave blir det 12. i rekken. I løpet av 7 dager tilbakelegger løperne nærmere 250km og 15000 positive høydemeter. Starten går i Garmisch-Partenkirchen, via Østerrike til mål i Brixen i Italia. Det som er litt spesielt med dette løpet er at man stiller i lag på 2. Alt er godt tilrettelagt med transport av bagasje fra start til mål hver dag samt flere mat- og drikkestasjoner underveis. Dere kan lese mer om dette løpet i kommende Runners World.

Transalpine run

Jeg fikk anledning til å være med hele første etappen fra Garmisch til Lermoos, samt halve andre etappe fra Lermoos til Imst. Selv har jeg tidligere ikke kjent noe stort ønske om å gjennomføre etappeløp som konkurranseform, hvertfall ikke de nærmeste årene. Men det er rart med det, etter to dager på Tyske og Østerrikske stier dro jeg hjem med et stort ønske om å se mer. Tanken om å gjennomføre løpet neste år er definitivt til stede. Men det er en god stund til løpskalenderen for neste år spikres så det blir bare å vente og se om det passer inn.

Kanskje det blir tilbake hit neste år under Transalpine run 2017?

På pressemøtet dagen før vi skulle ut å testløpe etappe 1 av Transalpine run fikk vi ikke bare presentert info om løypa. Vi fikk også se noen av de siste nyhetene fra Gore-Tex. Jeg kjenner godt til produkter med Gore-Tex stoff men da gjerne i klær som jeg bruker ved andre anledninger enn løping som klatring, ski og fjellturer. Det var spennede å se de siste utviklingene av materialet, en type stoff som heter Active, og se at utviklingen nå faktisk har nådd så langt at det nå lages pustende løpejakker i Gore-Tex. I første omgang er det Arc’teryx, Gore Running wear, The North Face og Castelli som lager løpeklær i dette materialet.

Løpejakke i Gore-Tex Active materiale

Den kommende sesongens Gore-Tex sko ble også presentert. Så og si alle de store produsentene av terrengsko tilbyr i dag modeller med Gore-Tex membran. Det er litt smak og behag om man liker å løpe med sko med Gore-Tex membran. De er veldig gode til å holde fuktighet ute og sørge for at man holder seg tørr på beina. Problemet oppstår dersom man løper i dammer, myr osv og får vann ned i skoen siden dette vannet ikke slipper så lett ut igjen. Personlig foretrekker jeg sko hvor vannet både kommer lett inn og ut når jeg løper og Gore-Tex sko ved fotturer. Men en ting jeg kan skrive under på er at de nyeste Gore-Tex skoene er like lette som de fleste ‘vanlige’ terrengsko.

Test av noen av kommende sesongs nye terrensko med Gore-tex membran