På eventyr i løpesko


Sist helg fikk jeg endelig muligheten til å tilbringe flere dager til å løpe i fjellet igjen. Snøfrie topper, bare rygger og steinrøyser å klyve i. Gjett om dette gav skikkelig påfyll av energi. For nettopp det å løpe fritt i fjellet er det som jeg synes er aller mest artig med løpingen. Uendelig mange ruter å velge mellom, muligheten til å utfordre seg selv med mange høydemeter på en helt annen måte enn i de lokale skibakkene hjemme i Oslo eller i Trondheim. Ikke minst gleden og mestringsfølelsen av å komme til topps og få en flott utsikt i belønning.

Tok meg tid til å nyte utsikten fra Såta

Fra hytta i Hallingdal har jeg mange muligheter for fine løpeturer i fjellet. Lørdagen startet jeg ut i Ål. Her ble det en tur opp til Såta via Veslesåta og videre til Grytningen. Alle tre toppene ligger på grensen mellom Ål og Hemsedal og gir flott utsikt ut over hele Hallingdal. Jeg kunne til og med skimte noen av Hurrunganes spisse topper langt i det fjerne. Jeg er relativt godt kjent i området og siden snøen stort sett var borte kunne jeg tillate meg å ta turen utenfor sti og merket løype.

Søndagen gikk turen over til Hemsedal. Det var ikke lenger eventyr utenfor merket løype som stor på agendaen men muligheten for en god dose høydemeter. To ganger opp og ned Kyrkjebønøse, et fjell som tilbyr 850 høydemeter opp på 4km, hvor en god del av løypen går i steinur. Belønningen her er løping, eller rettere sagt klyving, over en fin liten rygg opp mot fortoppen.

Klyving i steinrøysen på vei opp til Kyrkjebønøse

Når jeg løper i fjellet har jeg gjerne med meg litt ekstra enn hvis jeg bare løper på kjente stier i marka. En liten sekk eller løpevest er derfor alltid med. I denne har jeg en vind/vanntett jakke og en tynn ulltrøye dersom det skulle bli kjølig eller om jeg av en eller annen grunn blir tvunget til å stoppe. Et par tynne hansker og en buff har jeg med selv om sommeren. Matpakke/energibar/gel for ekstra påfyll underveis og vannflaske for drikke. Heldige som vi er her i Norge er det sjelden langt mellom sildrende bekker og muligheten for å fylle opp vannflasken. Om jeg skal ut i nye områder er kart/kompass også med i sekken. En fulladet mobil i vanntett pakke og tilslutt en enkeltmannspakke om man skulle være så uheldig å skade seg underveis.

For noen høres dette kanskje mye ut. Selv synes jeg det verken veier særlig mye eller tar mye plass. I helgen hadde jeg lagt igjen kartet hjemme siden jeg som nevnt var på tur i kjente områder. Utover dette fikk jeg bruk for alt i sekken unntatt (og heldigvis) enkeltmannspakken. Lange turer både lørdag og søndag krevde en del ekstra påfyll. Været var skiftende, jeg hadde for eksempel mye vind og til og med litt snø på toppen av Kyrkjebønøse på søndagen. Hendene fryser jeg ‘alltid’ på så det var ikke overraskende at vantene måtte frem begge dagene.
Fjelltur i løpesko åpner mange muligheter. Dette er en viktig del av sommeren for meg og nå gleder jeg meg til nye, store og små, eventyr de kommende månedene. Jeg er klar for både nye topper og kjente stier!

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om karbonfibersko: Vi har testet ni modeller og intervjuet en av mennene bak det nye regelverket fra World Athletics.
  • Fra en vinners perspektiv: Sindre Buraas’ opplevelse av 5000-meteren i U23-EM i 2011.
  • Test av syv hodelykter.
  • Liv Richter om natur, frihetsfølelse, svangerskap, avrevne leddbånd og veien tilbake.
  • 100 miles i Rondane: Fem ultraløpere om den ultimate distansen.
  • Sterk og skadefri vinter – slik legger du opp treningen.
  • Fordeler og ulemper ved alternative treningsformer.
  • Seks ernæringsmyter forklart.
  • Oppskrift: Gulrot- og squashsuppe etter sene høstøkter.

Bli abonnent

Ukategorisert

Skotest med en god dose inspirasjon



Foredrag om Skyrunning

Sist uke var Yngvild Kaspersen fra Tromsø på besøk i Oslo. Torsdag var hun hos Sport1 Storgata for å snakke om Skyrunning og lørdag tilstede på et skotest-arrangement på Sognsvann. Yngvild er jenta som har gått fra en plass på J19-landslaget i fotball til hevde seg i verdenstoppen innen Skyrunning. Den nå 21 år gamle jenta tok senest i mai seieren i det anerkjente Zegama-Aizkorri Marathon i Spania. Det bør også nevnes at dette faktisk var første gangen Yngvild deltok på en maraton distanse(!).

Det var veldig interessant å høre om hvordan Yngvild gikk fra fotball til å finne fjelløping som sin idrett. Hun fortalte litt om hvordan hun trener. For eksempel at hun inkluderer en god del alternativtrening som sykling, randonee og rulleski i tillegg til styrke- og bevegelighetstreningen. Det skal bli spennende å følge Yngvild utover sesongen, det ser ut til at det er dekket for gode resultater. Et 23km løp i Chamonix er det neste som står på planen for Yngvild, det er bare å ønske lykke til! (du kan følge Yngvild på Facebook her)

Yngvild forteller om Skyrunning hos Sport1 Storgata

Skotest og teknikktips
Lørdag var Yngvild på plass på Sognsvann hvor Salomon Norge tilbød test av flere av årets nye skomodeller i terrenget (S-lab Sense Ultra 5 HG, S-lab Wings SG, Speedcross Pro og S-lab Speed). Det er ikke ofte man får mulighet å ‘prøvekjøre’ skoene før man faktisk kjøper dem. Vi var en god gjeng som travet avgårde mot Vettakollen, stort sett alle med testsko på føttene. Underveis ble det et par stop hvor Yngvild kom med noen løptekniske tips, særlig med tanke på opp- og nedoverløping.

Litt regn fikk vi også. Dette gav gode forhold for å teste grep på glatte steiner. Selv hadde jeg tatt meg en runde i samme løype i forkant av testturen med mine egne S-lab Sense Ultra 5 HG for å se om jeg kjente mye forskjell med en annen modell og grovere såle. Min testsko ble S-lab Wings SG (soft ground). Selve modellen kjenner jeg godt fra før men da med såle med mindre knaster beregnet for hardere og tørrere underlag (HG, hard ground).
Foto: Salomon Norge

S-lab Wings SG er en unisex sko beregnet for lange distanser på mykt underlag og har en skosåle designet spesielt for å takle bratte nedoverbakker. Skoen er utstyrt med den nye Contagrip® yttersålen med en ny type gummiblanding som skal sikre ekstra godt feste på vått og sleipt underlag. S-lab Wings SG har 9mm drop (29mm/20mm) og veier 292g (str 42.5).

S-lab Wings har en ganske kraftig såle som gjør at skoen ser litt klumpete og tung ut. Dette inntrykket forsvinner derimot med skoen på foten hvor den viser seg å gi en veldig god og responsiv løpsfølelse. Skoen kjennes veldig stabil og sitter godt på foten. Det føles ut som tåboksen er noe større på denne modellen en det jeg er vant med fra en del andre Salomon modeller (i mitt tilfelle, med en ganske bred fot, en positiv ting). Jeg er ikke i tvil om at den nye gummiblandingen i Salomon sine sko har noe for seg. Det var veldig gøy å tørre og stole på skoen nedover det bratte og steinet partiet på Vettakollen for her satt skoen virkelig. Tilbakemeldingen fra de andre testløperne var også et overraskende godt grep.

Sålen med knaster på hælen spesielt for bedre grep i nedoverbakkene

Minuset for min del er at jeg savner følelsen med kontakt med terrenget som jeg synes at jeg får i en sko med lavere drop og mindre volum i sålen slik som med en S-lab Sense Ultra. For min bruk vil denne skoen i passe som en mengdetreningssko for bløte (norske?) forhold. Skoen er fortsatt en konkurransepreget sko designet for ytelse men den gir noe mer demping og stabilitet Salomon Sense Ultra modellen.

Run for fun – ikke bare lett


Det har vært rolige dager de siste ukene for å la kroppen hvile og restituere seg før jeg går i gang med løpingen igjen. Det har vært godt å bare nyte gåturer i skogen selv om Transvulcania også gav mersmak og fyrte opp under lysten for å ta fatt på veien mot neste mål.

Sist uke var det klart for Ecotrail i Oslo. Mange av de fine folka jeg ble kjent med på treningsturen til Gran Canaria i januar skulle komme til Oslo for å løpe. Selv om jeg visste at kroppen ikke var klar for å løpe noen av de lengre distansene hadde jeg likevel lyst til å ta del i moroa. Etter et par løpeturer kjentes formen ganske ok, beina litt rustne men ikke noen vondter, så da kjentes det greit ut å skulle løpe 18km distansen. Forutsetningen var at jeg tok det rolig og ikke gav full gass. Lettere sagt enn gjort skulle det vise seg.

Foto: Sportograf

Jeg var glad for å rekke en middag på fredagen med GranCa gjengen. Sondre, Margrete, Angelika, Monika, Wenche, Søren og Moses skulle alle løpe 45 km (Andreas gikk for 80km) så jeg fikk dessverre ikke anledning til å stille til start sammen med disse. Starten min gikk fra Fossum. Med stengte veier og mye trafikk var det faktisk bare så vidt jeg rakk starten. Jeg ble sluppet av på Bogstad 12:50 (10 min før start) så det ble å varme opp med en spurt bort til Fossum klubbhus. Ikke helt ideelt men jeg var uansett glad for å rekke starten.

Været var perfekt for løping, stiene ned til Lysaker veldig fine og kroppen kjentes litt seig men fin i formen. Problemet var dette med å holde tilbake. Med tanke på hva kroppen hadde vært igjennom for to uker siden var dette ikke tidspunktet å pushe. Det siste jeg ville var å utsette meg selv for noen unødvendig belastning når hele poenget var ‘run for fun’. Men søren heller. Egoet mitt synes det var vanskelig å la folk løpe forbi når jeg visste at jeg hadde mer å gå på. Så det ble nok et litt høyere gir enn jeg hadde tenkt. Fra Lysaker inn til operaen var det asfalt og jeg følte jeg kom inn i en fin flyt etter hvert. Dette gjorde det egentlig enda vanskeligere å holde tilbake.

Foto: Ecotrail

Jeg kom i mål, blid og fornøyd. Nå 5 dager senere kjennes det ikke ut som kroppen tok skade av en litt hardere tur enn planlagt men jeg har lært at jeg nok har et litt større konkurranseinstinkt enn jeg trodde. Jeg tror jeg må tenke meg om et par ganger før jeg gjør en konkurranse som treningstur. Ecotrail viste seg om et veldig fint arrangement og om det passer med kalenderen neste år tror jeg at jeg må prøve å få med meg en av de lengre distansene.

Og et stort grattis til alle dere som gjennomførte, på alle distanser!

Foto: Skjalg Gjengedal

Ukategorisert

Transvulcania – oppdrag gjennomført!


For en drøy uke siden reiste jeg til La Palma for å løpe ultraløpet Transvulcania 74.33 km, 4350 høydemeter opp og 4057 høydemeter ned. Dette var årets virkelige A-løp for meg og første gangen jeg skulle prøve meg på en distanse over 45km. Og si at jeg var spent var heller en underdrivelse.

Reisen til La Palma inkluderte en natt på flyplassen. Men det er ikke første gangen jeg har en litt utfordrende reiserute. Med sovepose, øyemaske og øreplugger fikk jeg i det minste noen timers god hvile. Det vil si på en benk i avgangshallen med bagen min som pute og sekken rundt beina for å våkne om noen skulle prøve seg på å rappe noe. Jeg var glad jeg hadde mulighet for tre gode netter i hotellseng for å lade opp før løpet etter denne natten.

Klar for en natt på flyplassen

Dagene før løpet benyttet jeg til sightseeing. Det ble et besøk på Roque de los Muchachos, høyeste punkt på øya, en tur til de naturlige bassengene i Barlevento og en rusletur i Los Tilos skogen. Jeg fikk reist til Tazacorte og fikk med meg mye av VK konkurransen som gikk på torsdagen. Og det ble tid et par små treningsturer for å holde beina i gang.

Selve ultraløpet startet kl 06:00, bussen gikk fra hotellet kl 04:00. Dette innebar at jeg stod opp kl 03:00 for å rekke frokost før avreise. Stummende mørkt, stjerneklart og nesten ikke vind var dette en ganske spesiell opplevelse for en førstereis ultraløper (da teller jeg ikke med de 44-45k løpene jeg har gjennomført). På hotellet dagen før hadde jeg møtt noen andre norske/spanske/svenske og jeg kan si det føltes veldig godt å ha noen ‘kjentfolk’ å stå sammen på start (tusen takk for hyggelig selskap Katarina, Cecilie, Johan og Alejandro!).

Kl 06:00 akkompagnert av AC/DC satte vi av gårde. Jeg visste det var viktig å holde meg langt frem de første 300 meterne før stien smalnet og det ble en naturlig trafikkork. Dette resulterte i et tryn i knuffingen rett etter start men heldigvis ikke verre enn et sår på kneet. Så var det opp-opp-opp, nærmere 2000 høydemeter på de første 18 kilometrene. Ja det var tøft, men med startnummer på magen, en soloppgang underveis og et helt unikt landskap fikk jeg ekstra krefter. Tidsmessig lå jeg fint an i forhold til hva jeg hadde estimert jeg burde klare å komme i mål på. Den neste milen var det flatere og mer nedover før jeg etter 31km startet på klatringen opp mot Roque de los Muchachos. Jeg synes at jeg kunne merke høyden når jeg kom opp over 2000m men etter en liten stund fikk jeg beina i gir og merket at jeg holdt et høyere tempo en mange rundt meg. Det ble mye ‘pardon’ (unnskyld) og ‘paso’ (jeg passerer), men heller det enn å bli holdt igjen.

Løpere klare til start Foto: CanoFotoSports

Etter 52km og på øyas høyeste punkt Roque de los Muchachos. Ekstra energi påfyll (pasta fristet lite men det fantes heldigvis mer å velge imellom) før det gikk nedover. Nedover gikk det, på flere måter. Jeg skulle fra 2420 m til 0m over 17 km men i det jeg begav meg ut fra kontrollpunktet skylte en fryktelig kvalme innover. Usikker på om det det var høyden, for mye gel, for mye mat på matstasjonen eller rett og slett det at jeg hadde vært ute såpass lenge.

Sakte men sikkert, på utfordrende sti, jobbet jeg meg nedover til Tazacorte. Herifra gjenstod det 5 km og 350 høydemeter opp til mål. En fantastisk følelse av å skulle klare det men jeg var ikke klar for å ta det rolig for det. Jeg hadde passert en jente på veien ned og jeg var redd hun skulle ta meg igjen den siste biten. I tillegg så jeg at jeg stadig tok innpå en annen som lå foran meg mens jeg jobbet meg den siste biten mot mål. Jeg klarte å mobilisere krefter til å komme meg forbi ca 1 km før mål men på oppløpet så jeg at hun gav det siste hun hadde for å komme før meg i mål.

Glede underveis Foto: CanoFotoSports/Transvulcania

Denne gangen var jeg ikke klar for å gi fra meg plasseringen slik jeg hadde gjort under Transgrancanaria Marathon. Jeg klarte å samle det siste jeg hadde og spurtet mot klokka som viste 11h:59min (ok det føltes ut som jeg spurtet, men i virkeligheten gikk det nok ikke så fort). Det viktigste var at jeg kom forbi, tiden ble 11:59:29. Jeg er en ultraløper! Med 31 plass blant damene etter å ha stått på startstreken med så mange høyt rangerte løpere var dette virkelig stort for meg!

Kroppen føles bedre enn jeg hadde forventet etter et slikt løp. Selv med en infeksjon i såret på kneet, noen gnagsår på kroppen og litt ruskete form. Jeg vet at nå må jeg hvile, jeg skal ikke pushe på før kroppen er klar igjen. Inni meg har jeg virkelig fått tent en lyst til å løpe mer og brattere, trene godt og bli raskere, sterkere. Med strukturert trening med hjelp fra en trener slik som Sondre Amdahl har hjulpet meg føler jeg virkelig at jeg har fått utvikle løpingen det siste halve året. Nå gleder jeg meg til å ta fatt på jobbingen mot nye mål. En ting er sikkert, det er ikke punktum etter Transvulcania, dette var bare starten. I hodet surrer drømmer om store løp de kommende årene.

Jeg klarte det! Foto: CanoFotoSports/Transvulcania

Du kan hvis du vil!


De siste ukene har fokuset vært å få inn de siste gode øktene før Transvulcania. Jeg har bestemt meg for å stå på start og vite at jeg har gjort det jeg har kunnet for å ha et best mulig grunnlag til å gjennomføre denne utfordringen. Men det har ikke bare vært lett. Fjellene jeg har lyst å løpe opp er fortsatt dekt av snø og trening i lavlandet krever mange runder opp og ned samme kolle, eller bakke, mange ganger for å samle høydemeter. Men jeg har ikke gitt opp og det har resultert i en god porsjon mestringsfølelse.

Maks løpeglede i disse omgivelsene

Helgene tilbringer jeg stort sett i Hallingdal og her er det fortsatt en god del snø. For en og en halv uke siden bestemte jeg meg likevel for å forsøke jeg meg på en skikkelig topptur på beina. Kyrkjebønøse i Hemsedal var målet hvor motbakkeløpet ‘Te tøpps’ arrangeres tidlig høst, i år 10 september (5.2 km, +1000m). Jeg skjønte raskt at jeg burde ha startet tidligere. Skaren holdt ikke vekten min og det betydde at jeg bokstavelig talt måtte krabbe/kave meg gjennom en bit i skogen siden jeg ellers gikk igjennom til låret. Lenger opp på snaufjellet var snølaget tynnere og mer bærende så jeg kom meg opp og fikk nyte sol fra skyfri himmel og en fantastisk utsikt.

Takket være at jeg hadde husket gamasjer holdt jeg meg også tørr og varm rundt anklene. Dette synes jeg er fint å løpe med gjennom våren og sommeren hvor man risikerer å løpe i snø. Risikoen ved snøløping er å bli kald og våt rundt anklene noe som igjen gjør at det er lettere å tråkke over når man blir nummen. Så selv om vinteren er på hell kommer jeg å beholde gamasjer på i fjellet en god stund til. I fjor hadde jeg bruk for dem langt ut i juli, inkludert under Hornindal.

Gamasjer – forstatt varm og tørr på bena etter å ha kavet meg igjennom dyp snø lenger ned

Denne helgen stod siste langtur før Transvulcania og mangehøydemeter på treningsplanen. Jeg skulle tilbringe en sjelden helg i Oslo og bestemte meg for å prøve meg på en real utfordring, 14 ganger opp og ned Grefsenkleiva. Utfordringen i dette var faktisk den psykiske biten. Jeg klarer sjelden å holde motivasjonen oppe til å løpe runde på runde og velger stort sett rundturer. Men jeg visste dette var siste langturen og været var strålende når jeg startet ut kl 09:00. På den andre runden min mot toppen møtte jeg til og med på et par rådyr i skibakken noe som gav litt ekstra glede. Jeg tikket av runde etter runde. Etter 7 runder var det tid for litt påfyll fra ‘matstasjonen’, det vil si bilen min som stod parkert med ekstra vann og mat i bunn av skibakken.

Jeg hadde bestemt meg på forhånd at jeg skulle gjennomføre dette lille ‘prosjektet’. Jeg overrasket meg selv over å klare å skyve unna tankene om å snike seg til en lengre rundtur i skogen for jeg visste at jeg ikke klarte å få like mye høydemeter i løpet av en sånn runde. Etter å ha tikket inn 14 runder og 2100 høydemeter var jeg rimelig stolt. Skikkelig mestringsfølelse av å gjennomføre noe jeg ikke trodde jeg hadde hode nok til. Den følelsen skal jeg ta med meg til La Palma; jeg kan hvis jeg vil.

Så husk, du kan hvis, du må bare bestemme deg!


#denfølelsen

Næring under langløp


Av og til må man gå på en skikkelig smell (eller flere) for å lære hvordan kroppen fungerer.

Å få i seg nok og riktig væske og næring har til tider vært et stort problem for meg. Mye prøving og feiling. Og når næringen feiler følger det gjerne en særdeles dårlig opplevelse. Jeg hadde lyst å skrive litt om hva jeg har opplevd fungerer for meg.

Min mage er ganske følsom og jeg kan skrive under på at mitt første maraton ikke var noen god opplevelse. Nå var det nok en kombinasjon av årsaker som gjorde at ting gikk skeis i 2010. Alt for tung og fet mat dagen før løpet, nervøsitet før start og litt for mye klær som forverret det hele. Ny i gamet hadde jeg ikke eksperimentert nok med ulike gels før løpet og de jeg valgte viste seg å ikke fungere optimalt for meg. Når magen først begynte å streike klarte jeg ikke få i meg vann en gang og da var den onde sirkelen i gang.

Et lite utvalg av næring som fungerer for meg

Løpet ble en stafett mellom de blå doene som var utplassert for hver mile i New York. Et lite stopp hos røde kors underveis og jeg kom meg i mål på 4 timer og 44 minutter uten at jeg helt skjønner hvordan. Et større under er vel at jeg fortsatte å løpe etter denne opplevelsen. En av årsakene er jeg skjønte at dette ikke var sånn det skulle oppleves å løpe et maraton. Tungt ja, men ikke så forferdelig.

Når det igjen ble anledning til å stille til start under et maraton var dette mye bedre forberedt. Jeg hadde prøvd mye forskjellig energi. Og når jeg stilte til start var dette med porsjonstuber med Nugatti i stedet for gel. Det høres kanskje rart ut men jeg har funnet at denne blandingen av sukker og fett fungerer mye bedre for meg enn gel som stort sett består av rent sukker.

Med ultraløp og lengre tid på beina har jeg fått nye utfordringer med energi. Jeg oppdaget at jeg liker barer og at magen min synes det er greit med fast føde. Jeg har til og med hatt med brødskiver med avokado og spekeskinke på lange rolige treningsturer uten problem. På treningsturen til Gran Canaria gikk jeg likevel på en smell. Magen var ikke problemet denne gangen men rett og slett det at jeg løp meg tom for energi, selv med barer i sekken. Jeg forstod at under lengre turer hvor jeg presser meg selv trenger jeg et jevnt påfyll. Altså mindre energi men oftere.

Det er gøy når energien er på topp

Tilbake igjen tilbake til konseptet med energidrikk og gel altså. Jobben nå har vært å finne noe energidrikk og gel som er snillere for magen og optimalt sammensatt for lengre løp. Jeg har lest mye om energi under langløp, googlet og spurt om råd. Under Transgrancanaria viste det seg at jeg hadde truffet blink. Tailwind pulver som jeg blandet i vannet (i tillegg til at jeg hadde rent vann på en drikkeflaske) og 2 stk Gu gel holdt meg gående i mine 5 timer fra start til mål samt litt appelsin, nøtter og smågodt på to matstasjoner.

Nå sitter jeg her å lurer på hva jeg skal velge før Transvulcania. Jeg skal være ute vesentlig mye lenger enn jeg har vært under et løp tidligere, det kommer til å være varmt og jeg kan ikke ha meg all verdens mat og drikke i sekken. Noe fast og noe flytende. Jeg håper jeg lander på den rette kombinasjonen. Det blir definitivt oppdatering her i etterkant!