Oslo Maraton – to sider av medaljen

Jeg blir alltid nervøs før løp! Alltid! Nervøsiteten er nok en blanding av tvil og spenning. Har jeg forberedt meg nok? Kommer jeg til å klare det? Det er også forventninger om hvordan opplevelsen kommer til å bli. Kommer jeg til å oppleve mestringsfølelse og ha det gøy? Får jeg en fin tur? Grugleding, spenning, tvil og forventninger i salig forening. Det er akkurat slik det skal være! Det hører med å kjenne på denne blandingen av følelser når det nærmer seg et løp som betyr noe, som jeg har trent mot og sett frem til en stund. Det er faktisk ganske godt å kjenne på de følelsene. De er en del av løpelivet.

Jeg begynner alltid å tvile på meg selv når jeg starter nedtrapping av treningsmengde mot et lengre løp. Så lenge jeg holder trykket og kilometerne oppe vet jeg hvordan jeg ligger an med formen, men når jeg trapper ned på mengden begynner jeg å tvile. Jeg tror at det er ganske vanlig.

På lørdag er det Ecotrail 50K. Jeg har tro på at jeg har forberedt meg godt nok. Høsten og tiden frem til jul gikk riktignok ikke som planlagt. Fra oktober til desember ble det lite løping, men fra jul og frem til nå har alt gått etter planen. Jeg har økt kilometertallet gradvis, unngått skader og trent meg opp til lengre langturer. Progresjonen har vært god, opplevelsene fine og følelsen bra. Grunnlaget inneholder nok langturer for å kunne gjennomføre Ecotrail. Forrige helg startet nedtrappingen og jeg var ved ganske godt mot, men likevel med en skurrende magefølelse. Den magefølelsen har vært der en stund, gnaget litt til og fra, uten at jeg helt har klart å få tak på den. Nå ble den tydeligere. Jeg følte meg så sliten.

Det passet bra med ekstra hviledager i en nedtrappingsperiode når jeg følte meg sliten, men de planlagte hviledagene ble plutselig til en hel uke. Jeg løp ikke en eneste meter hele forrige uke. Orket ikke, ønsket ikke. Så gikk mannen ned for telling med skikkelig manflu. Krise! Sykdom før Ecotrail ville sette en stopper for et så langt løp. Jeg rømte fra soverommet og inn på gjesterommet, samt tok i bruk alle forebyggende tiltak som finnes. I dagene som fulgte gikk også begge barna ned for telling med forkjølelse, og jeg har bare ventet på min tur. På mirakuløst vis så kan det se ut som jeg går klar. Nå er de tre andre på bena igjen og jeg er fremdeles frisk. Kryss i taket!

Jeg er frisk, men føler meg ikke så pigg likevel. Jeg føler meg sliten, trøtt og litt lei. Jeg har sovet dårlig siste tiden, hjertet hamrer løs innimellom og hodet er ikke helt påkoblet. Trening og testing siste måneder tilsier at kroppen er i form, men hodet henger ikke med. Det er en ekkel følelse. Jeg trodde at det først bare var løpsnerver, men nå begynner jeg å lure på om det er en av livets sitroner i stedet.

Det siste året har vært hektisk og krevende både privat og på jobb. Det har vært altfor mye altfor lenge, og noen prøvelser har vært av skikkelig heftig sort. Jeg tror rett og slett at jeg nå er litt mer sliten enn hva som er bra, i alle fall mentalt. Jeg har kjent det komme en stund, snikende og gradvis, men jeg har oversett det. Den siste uken har det imidlertid ikke vært mulig å overse det lengre. Jeg vil ikke beskrive det som en smell, mer som om jeg har fått en blemme. Og all erfaring tilsier at blemmer bare blir verre hvis man kjører på med det samme uten å ta hensyn eller pleie den. Nå er det på tide å ta blemmen på alvor.

På lørdag er det Ecotrail! Det løpet betyr noe helt spesielt for meg. Ecotrail er et eventyr for meg som startet for tre år siden og som har vært årets høydepunkt siden. Løpet som er så fantastisk flott på så mange måter. Løypa, omgivelsene, folkene og stemningen. Jeg kan bare ikke gå glipp av det. Jeg har vurdert frem og tilbake den siste uken, og jeg har landet på at jeg skal stille til start. Med mindre det sniker seg på en forkjølelse i siste liten, så blir jeg å finne på Frognerseteren klokken 12 på lørdag. Jeg gleder meg noe helt enormt, men nervene, spenningen og forventningene har endret seg litt de siste dagene.

Et amerikansk ordtak slår fast at hvis livet gir deg sitroner, bør du lære å lage sitronlimonade. Min oppskrift for å lage sitronlimonade er å løpe. Det hjelper alltid. Forhåpentligvis vil en helg med fokus på bare løping gjøre godt for hodet. Jeg skal på hotell i Oslo, barna får besøk av superbesteforeldre og er i de aller beste hender, og jeg kan bare kose meg. Fredag kveld skal jeg treffe flotte løpevenner og lørdag blir en fest med alle de fine løperne i løypa. Fullstendig klar over at 5 mil er en påkjenning for kroppen, men jeg tror det kan være en bra påkjenning for meg akkurat nå.

Planen er å stille til start med sekken på ryggen, kvik lunsj og seigmenn i lomma, og ha som mål å bare kose meg og nyte løpet. Jeg kommer til å starte veldig rolig, gå de første kilometerne med motbakker og så se hva kroppen føler for og har lyst til å være med på. Hvis jeg må bryte så får jeg gjøre det. Jeg skal i alle fall klare å komme meg til Sørkedalen og sannsynligvis også til Fossum, og jeg håper at jeg får oppleve magiske Lysakerelven. Jeg skal bare kose meg mest mulig og lengst mulig, og håpe på at det kan holde helt til Salt en gang utpå kvelden. Det er faktisk mulig å gjennomføre Ecotrail 50K selv om du går mer enn du løper. Det er helt sant, for jeg har gjort det før!

I dag har jeg hvilt, i morgen skal jeg hvile og det skal jeg også gjøre på fredag. Så håper jeg at det sniker seg inn litt energi og godfølelse innen lørdag klokken 12.00! Vi sees i Ecotrail-løypa! La eventyret begynne!

Vi er veldig opptatt av perser! Hva er din PB på 10 km, halvmaraton og maraton? Personlig beste, hva betyr egentlig det?

Når jeg kommer i prat med andre om løping, kommer ofte spørsmålet «Hva er persen din?» Hvorfor er vi så opptatt av perser? Er du opptatt av å gjøre ditt beste – prestere godt – hele tiden?

Ja, jeg er opptatt av å gjøre mitt beste! Jeg ønsker å prestere godt. Vi ønsker jo alle å lykkes, med både små og store mål og utfordringer. For meg er trivselen størst når jeg har et mål i sikte, både som løper, på jobb og ellers i livet. Jeg trives når jeg må ut av komfortsonen, tøye mine egne begrensninger og flytte troen på mestring. Da blir følelsen av å lykkes større, og jeg liker følelsen av å lykkes! Vi vil jo gjerne se oss selv – og bli oppfattet av andre – som dyktige.

Hva betyr det å være en dyktig løper? Hva er din personlig beste som løper? Dreier det seg kun hva vi har prestert av tider? For meg handler det om langt mer enn hvilken tid man har levert på 10K eller maraton. Jeg har tenkt en del på dette gjennom mine år som løper. Hva er det som definerer om jeg har prestert? Når kan jeg være fornøyd med et løp og når bør jeg være misfornøyd?

Løpssesongen er nå i full gang. Jeg følger veldig mange løpere på instagram, og nå dukker det stadig opp bilder med overskriften «Ny pers!». Jeg blir alltid glad når jeg leser det, blir glad når andre presterer og når sine mål. Bilder av smilende og jublende løpere som har satt nye perser. Jeg liker å se bilder av løpere som jubler og forteller om sine gode prestasjoner. Da er jeg raus med tommel opp og gratulasjoner. Jeg blir så inspirert og motivert. Jeg liker også å se bildene og lese historiene om når det ikke går så bra. Vi kan ikke sette pers hver gang, det er ikke mulig! Det er en del av løpelivet. Likevel kjenner jeg et lite stikk i magen når jeg leser om løpere som kommer i mål med en følelse av å være skuffet og misfornøyd med egen prestasjon. Jeg kjenner så godt igjen følelsen av å gjennomføre et løp, stå på målstreken og kjenne på en følelse som ikke er så god.

Vi er veldig opptatt av perser i betydningen «hvor fort er det beste du har løpt denne distansen på». Jeg har hørt om løpere som kun velger løpene med de flateste og raskeste løypene fordi målet utelukkende er å sette ny pers. Jeg har også hørt løpere fortelle at de brøt et løp etter bare få kilometer fordi de allerede da skjønte at det ikke kom til å bli ny pers. Er ikke det litt spøtt?

Nei, jeg kan forstå det! Jeg klarer å forstå at å jakte gode tider og ny pers er det viktigste. Jeg klarer å forstå at det for noen er så viktig at de bare velger de raskeste løpene og bryter når målet ikke kan nås. Jeg klarer å forstå at dette er viktig, ikke bare for eliteutøverne men også for mosjonistene. Jeg har til og med stor respekt for disse løperne, beundrer dem for sine prestasjoner, målrettethet og ikke minst vilje og evne til å jobbe for det. Jeg rett og slett digger det!

Det er imidlertid viktig å også forstå at ikke alle jakter perser som handler om en ny bestetid! Noen jakter perser som handler om noe helt annet, for eksempel mestringsfølelse og opplevelser. Pers i å flytte grenser, pers i å utfordre seg selv, pers i å gå ut av komfortsonen, pers i å oppleve løpeglede. Det kan være en ny PB å i det hele tatt tørre å stille til start i et løp. Min personlig beste i løping er ikke tiden jeg har prestert på maraton og 50K.

Jeg startet riktignok min «løperkarriere» med mål om å sette pers på løpstider. De første årene som løper var jeg opptatt av kilometertider og snittfart. Jeg trente fokusert på å forbedre terskelfart og kapasitet for å kunne sette ny pers. Min første 10 km i 2011 gikk på rett over timen. Det ble straks et mål om å løpe mila på under en time. Når det målet var nådd jaktet jeg videre. 58 minutter! Når kan jeg klare under 55 minutter? Jeg jaktet stadig videre etter en ny bestetid.

Mitt første halvmaraton løp jeg på 2 timer og 15 min med en følelse i mål om at jeg hadde en del mer å gå på. Jeg startet straks trening med mål om å løpe halvmaraton under 2 timer. Det var gøy å trene slik, jobbe målrettet og fokusert, men for meg var det bare gøy en stund. For meg var det ikke nok til å beholde motivasjonen og aller viktigst, løpegleden. Den forsvant på et tidspunkt når jeg atter en gang ikke klarte å sette ny pers på en distanse, og løp inn til en tid jeg ikke var fornøyd med. Gjentatte ganger kom jeg i mål med en følelse av å mislykkes og mestringsfølelsen var totalt fraværende.

Løpingen fikk et fokus som jeg ikke trivdes med. En erkjennelse om at jeg nok heller aldri ville klare å løpe så fort på 10 km og halvmaraton gjorde ikke saken noe bedre. Jeg kunne trene så mye jeg ville, men det var kanskje aldri nok til å prestere de tidene jeg drømte om. Var det da noen vits å fortsette?

Det ga meg ikke så mye glede å stille til start i et løp når fokus kun var rettet mot å sette ny pers. Nervene i forkant, tvil på egen evne, smertene underveis, og skuffelsen i mål. Det var lite løpeglede i å atter en gang løpe i mål med en følelse av å ha mislykkes. For meg medførte dette fokuset på å stadig prestere bedre at utviklingen min stagnerte. Fra å løpe halvmaraton på 2.15 med følelse av å ha mer å gå på, kom jeg knapt i mål på 2.20 året etter. Året deretter led jeg meg inn til 2.25. I 2015 kom jeg så vidt under 2.30 på halvmaraton i Oslo med en følelse av at dette vil jeg ikke lengre.

Jeg elsket jo egentlig å løpe, men der og da fant jeg ingen glede i å delta i løp. Skulle jeg finne meg en ny hobby? Eller bare løpe for trening, ikke delta i flere løp? For det første, løping er ingen hobby for meg. Det er en del av min livsstil og en nødvendighet for kropp og hode. Jeg har alltid vært glad i å løpe. Å slutte med det var ikke et alternativ. For det andre, jeg trenger noen konkrete mål å trene mot for å holde motivasjonen oppe på de tyngste dagene med høstregn eller snøvær. Mest av alt, jeg elsker stemningen i løp, de fine folkene og følelsen av mestring. Hvordan kunne jeg finne tilbake til den mestringsfølelsen?

Jeg hadde lest om ultraløp og ultraløpere. I mitt hode fremsto de som nesten overmenneskelige, laget av noe helt eget, med motor og hode som jeg bare kunne drømme om. Det som imidlertid gjorde sterkest inntrykk når jeg leste blogger og løpsreportasjer, var fokuset på opplevelser. Fokus på naturopplevelser, møter med andre løper og mestringsfølelsen av å klare å gjennomføre løpet. Sluttiden var ikke like viktig. Jeg kjente på en nysgjerrighet og lyst til å oppleve dette, men tenkte samtidig at jeg ikke var sprek nok, dyktig nok, for ultraløp. Jeg var ikke akkurat sammenlignbar med de ultraløperne jeg hadde begynt å følge på instagram.

I et kort øyeblikk tenkte jeg heldigvis «Det får jeg aldri vite hvis jeg aldri tør å prøve!» Plutselig var jeg påmeldt Ecotrail i 2016 som det året var 45K. Skrekkblandet fryd, men full av forventning. Treningen fikk et nytt fokus som jeg trivdes veldig mye bedre med. Målet for løpet var kun å fullføre! Jeg ville bevise for meg selv at dette kunne jeg klare, og det fikk ta den tiden jeg trengte på å fullføre. Målet var også å ha en fin tur, kose meg underveis og nyte det. Mitt første ultraløp ble en drøm, en opplevelse som aldri vil glemmes. Hardt, brutalt, slitsomt og vondt, men helt aldeles nydelig! Løypa og naturen, folkene og opplevelsen. For meg var det helt magisk. Rundt 30 km var jeg så sliten og trøtt, men jeg klarte likevel å fortsette fordi jeg ønsket meg så inderlig den følelsen av å stå i mål og ha klart det! Det at jeg var blant de nederste på resultatlisten betydde ingen ting! Gleden og mestringsfølelsen var tilbake!

Siden mitt første Ecotrail har jeg søkt gjennom terminlisten på Kondis etter løp som kan gi meg gode opplevelser fremfor løp som kan gi meg gode kilometertider. Siden har personlig beste på løpstid vært sekundert. Det er ikke slik at tider er totalt uinteressant, men det er ikke det som betyr mest for meg. Det er i alle fall ikke det som definerer opplevelsen av å lykkes i et løp. Løpegleden avhenger ikke av løpstiden. Å løpe i mål på et løp er godt nok, da har jeg prestert! Det som betyr noe er løpegleden i hverdagene hvor jeg trener, riktignok ganske så målrettet, for å jakte på flere slike opplevelser som jeg fikk under Ecotrail.

Vi trenger løpere som både jakter perser på beste tid og løpere som jakter perser på beste opplevelser. Begge deler er like viktig og skal respekteres. Vi er alle løpere og det er plass til oss alle i løpemiljøet. Da får vi bredden og mangfoldet, variasjoner og ulikheter. Da kan vi ha det gøy og trives med løping, uansett hvilke prestasjoner vi leverer. Det som er helt sikkert er at vi alle presterer noe når vi tar på løpeskoene og legger ut på tur.

Av og til skulle jeg ønske at jeg også kunne legge ut et bilde på instagram og fortelle om en ny bestetid, en ny pers. Kanskje jeg kan det en dag! Jeg synes det er kult og tøft, og helt på sin plass, å dele sine gode prestasjoner i sosiale medier og andre kanaler. Fortsett med det! Hvis jeg løper Ecotrail fortere i år enn i fjor så komme jeg garantert til å fortelle om det, men det er ikke det som får avgjøre om jeg står i mål med en følelse av å lykkes og mestre. Jeg kommer uansett til å dele opplevelsen!

Det er ikke alle som trives med spørsmålet «Hva er persen din?». Kanskje skal vi bli flinkere til å gi litt andre typer svar? Kanskje skal vi bli flinkere til å spørre hverandre mer om opplevelser? Løp ut og sett pers på opplevelser, pers på løpeglede og mestringsfølelse! Sett nye perser som du trives med, som gir deg mening og betyr noe for deg!

Forrige uke hørte jeg Captare podcast og episoden med Tim Bennett. Kondispresidenten som har prestert på superhøyt nivå i utallige løp, jaktet gode tider og perser, men likevel er mest opptatt av løping for å ha det bra. Det var i alle fall slik jeg tolket hans budskap. Tim Bennett er også løypesjef i Oslo maraton og ønsker en løype som kan gi gode opplevelser underveis, ikke nødvendigvis flatest mulig løype for å sette pers. Det likte jeg å høre!

Persen min er opplevelsen jeg hadde under Ecotrail 50K i mai i fjor. Da stilte jeg til start på en distanse jeg aldri hadde løpt før, det var kokende varmt vær og krevende løype. Jeg kom meg til start, riktignok ganske nervøs, men likevel så rolig fordi jeg visste at dagen skulle bli full av fine opplevelser og møter med fine løpere. Jeg disponerte kreftene godt, fikk i meg nok drikke og næring, taklet varmen, koste meg hver eneste kilometer og mestret de 50 kilometerne med glans. Det var mestringsfølelse som jeg aldri har opplevd før. Det var bare noen få bak meg på resultatlisten med løpstider, men jeg persa på mestringsfølelse og løpeglede i det løpet. Det er min pers!

Hva er persen din?