Oppladning og nedtrapping til Ecotraileventyret


Jeg sitter i sofaen på hytta uten en lyd rundt meg siden de andre har lagt seg. Den eneste som innimellom bryter den magiske stillheten er meg selv som hoster. Jeg har vært pottetettforkjøla i noen dager etter en ordentlig ekspedisjon rundt Vestfolds høyeste topp forrige søndag, hvor jeg vasset i masse snø. Mer om den senere. Det gjør ingenting at jeg har vært litt forkjølet denne uken. Det har jeg hatt tid til. Etter søndagens tur var det helt ok å gi kroppen litt ro, samtidig som den langturen var viktig for meg snaut tre uker før Ecotrail. Jeg er nå ferdig med de lengste turene før den store dagen, og når jeg nå blir helt ferdig med dette gruffet i kroppen gjelder det bare å holde bena litt i gang. Jeg er nesten helt fin igjen, og kommer nok til å bevege meg litt rundt her på fjellet. Jeg nyter å være her, og joggeskoene (og fjellskoene) roper på meg.

Det er 16 dager til Ecotrail. Jeg får gåsehud og adrenalinkick bare av å tenke på det. Jeg må jo være så ærlig å si at jeg egentlig ikke vet helt hva jeg går til når jeg har meldt meg på 80 km. Noen ganger har jeg tenkt at det kanskje var litt dumdristig å starte med den lengste distansen, men så vet jeg at jeg kan være sta som et esel, og at det i hvert fall ikke det er viljen det står på. Jeg vet at formen min er ganske bra, og tror ikke at den vil forhindre meg til å være ute en hel dag i skogen så lenge jeg ikke har de verste tidsmålene. Det jeg er mest spent på er om kroppen holder, og at den ene foten vil sette seg foran den andre helt inn til mål. Gjør de det så sees vi på SALT en gang utpå kvelden. Jeg gleder meg så utrolig mye!

De to siste ukene har jeg trent jevnt og trutt, men jeg har to treningsturer jeg vil trekke frem og ikke minst min deltagelse på Holmenkollstafetten. Søndag for 1 ½ uke siden tok jeg igjen en av mine favoritturer i Nordmarka. Jeg elsker å sette meg på toget på Kjelsås og toge oppover med Gjøvikbanen enten jeg skal løpe, gå på ski eller sykle tilbake.

Byr på en tog-selfie 

Denne gangen hoppet jeg av på Hakadal. På denne turen var målet å både løpe på grusvei, men også komme meg litt ut i terrenget. Det var meg og en med ski som hoppet av på Hakadal, så jeg var mildt sagt spent på hva som ville møte meg, men på hovedveien i marka var det helt bart. Brøytekantene derimot var enorme fortsatt så det var ikke fristende å løpe «offpiste» helt med det første.

Jeg tok det roligere enn jeg pleier, øvde meg på å innta næring jevnt og trutt. Det er en treningssak det også. Det er lett for at det blir for lite på løpetur hvis man ikke fokuserer på det. Jeg løp nesten til Kikut før jeg tok av mot Ullevålseter. Jeg holdt meg på grusveien helt til Ullevålseter. Derfra og hjem skulle jeg ut i terrenget uansett, og det ble en tur med litt snø og mye vann, men for meg som ikke er så erfaren med å løpe i terrenget så må jeg si at det er en herlig følelse å komme av hovedveien og rote rundt i skogen. Det er alltid morsommere enn jeg ser for meg. Jeg kjenner at jeg begynner å like det.

Lørdagen etter, altså for en liten uke siden, så hadde jeg sagt ja til å løpe Holmenkollstafetten for arbeidsplassen til min gode venninne Ellen. Jeg gledet meg så utrolig mye. Har kun løpt den en gang før, og det er nok i hvert fall for 15 år siden. Dere som har arbeidsplasser med nok folk som vil delta, lag, foreninger – still opp! Det er utrolig moro, og gir et skikkelig boost til teamet. Jeg løp 4. etappe, fra Wilhelm Færdens vei (mellom Marienlyst og Blindern) til Forskningsveien. Den var på 1910 meter. Det er langt nok det når man gir full gass, og bestemmer seg for å ikke spare på noe krutt. Den etappen går både ned, opp og bort. Blodsmak i munnen og dotter i ørene er min oppsummering når jeg kom i mål. Det er spennende å vente på stafettpinnen, og det er supert å levere den videre. På laget vårt var det en 11 år gammel gutt som hadde siste etappe inn i mål på Bislett, og han løp imponerende fort. WOW! En stemningsfull dag hvor det er verdens beste grunner til å feire laget/teamet sitt etterpå.

Jeg kunne ikke ta feiringen helt ut, for dagen etterpå hadde jeg avtalt å møte min Ecotrailmakker og #høgepålivet venninne Sissel for en langtur. Siden jeg bor i Oslo og hun bor i Skien hadde vi bestemt oss for å møtes på halvveien, nærmere bestemt Hof i Vestfold. Vi hadde gjort en del research, og funnet ut at dette kunne være et bra utgangspunkt for langtur med både grus, terreng og høydemeter. Vi hadde også en liten plan om å nå den høyeste toppen i Vestfold, Skibergfjell med sine 632 moh. Vi visste at vi kunne møte noe snø på turen.

Det vi ikke visste var hvor vanskelig det var for to «turister» å orientere seg der nede. Vi synes det var veldig dårlig merkede stier, og veldig lite skilt. Vi surret først veldig rundt i terrenget før vi etter en god stund kom oss ut på grusvei. Vi kjente på en bitteliten frustrasjon rundt 14 km siden vi ikke hadde helt kontroll på ruten vi hadde sett oss ut. Etter hvert tenkte vi at om ikke løpeturen blir helt som planlagt, så kan vi i hvert fall nå toppen av Skibergfjell. Vi møtte MASSE snø. Mer snø enn vi hadde forestilt oss, men nå hadde vi fått opp piffen og skulle uten tvil nå denne toppen.

Vi kom omsider til et skilt hvor det sto 5 km igjen til toppen. Vi løp, gikk og kavet i snøen. Etter en lang stund kom vi til et nytt skilt hvor det sto 5,5 km igjen til toppen. I mellomtiden hadde vi ikke sett et merke eller et skilt. Stiene som helt sikkert ville ført oss i riktig retning hvis det var bart var snødd helt igjen. Her var det bare å dra frem både kart og kompass. Vi er to jenter som vanligvis ikke er helt håpløse på å orientere oss, men her var det bare å innse at vi ikke hadde stålkontroll. Etter å ha vært nedi vann til leggene x antall ganger og gått i snø nesten til knærne (iført små sokker og shorts) fant vi ut at vi fikk ha toppen til gode til en annen gang.

Vi ville videre, og etterhvert helst komme oss nedenfor snøgrensen igjen. Utrolig hvor takknemlig man blir for bar grus igjen da etter et par timer i snøen. Vi var ved godt mot, og turen totalt sett viste seg å bli en helt formidabel opplevelse hvor vi virkelig fikk trent legger, lår og ikke minst hodet vårt. Vi har ikke vondt av en skikkelig utfordring avogtil. Vi var ute i 6 timer, og hva er deiligere enn å være ute en dag i naturen? Vi var ekstraordinært #høgepålivet etterpå, og for meg er det bare helt fantastisk å vite at jeg har venninner jeg kan gjøre ting som dette med. Det er den aller største gullmedaljen!

Etter denne turen tenker jeg at den store forskjellen på denne og Ecotrail løpet først og fremst er antall mil (LOL), men på Ecotrail slipper vi ihverfall å tenke selv når det gjelder hvor vi skal. Vi er i et løp sammen med mange andre, vi skal bare VÆRE, GJØRE og FLYTE av gårde så godt vi kan. Vi har ingen andre planer den dagen (utenom et glass bobler på Salt hvis det fortsatt er åpent når vi kommer, og hvis vi orker?? 🙂 Vi skal lukke oss inne i vår egen ecotrailboble og gjennomføre vårt livs lengste løp. Vi skal sprenge noen grenser for oss selv. Det blir så kult det!

Lykke til alle medløpere!

Skal du løpe Ecotrail? Meld deg på! Løpet er 26. mai, og det er flere distanser å velge mellom!

Hilsen Maria 🙂 

Siste utgave av Runner’s World

  • Bli kjent med vår nye blogger Ole Martin Nilsen Synnes!
  • Jim Johansen satte nordnorsk rekord på de lengste banedistansene i 1978, og de står fortsatt. Les om treningen hans.
  • Løpernes favoritter: Sko, turer, løp og økter.
  • Mitt liv, mitt løp. Karoline Høye har forstått at det er hodet, ikke kroppen som setter begrensninger.
  • Maraton for alle: Treningsprogram med nivåtilpasninger.
  • Sommerens store skoguide: 17 modeller testet.
  • Fit for fjelløp – slik blir du en bedre fjell- og terrengløper.
  • Trening i varmen.
  • Spiser du nok – og riktig – under konkurranser?

Bli abonnent


Hva rørte seg i hodet mitt på Sentrumsløpet?


Sentrumsløpet er et av mine absolutte favorittløp. Jeg digger løypa selv om det kanskje ikke høres sånn ut i innlegget jeg nå skal dele med deg, men det handler mer om hvordan jeg hadde det underveis. Alt er glemt etter passert målstrek. Heldigvis!

Jeg skal fortelle litt om hva jeg gjorde denne dagen, men du skal også få høre litt om hvilke tanker som gikk gjennom hodet mitt til tider. På 10 km får man tid til å tenke en del tanker. Positive og negative, på godt og vondt.

Løpsdagen viste seg som alltid fra sin aller beste side. Om ikke våren hadde blitt ringt inn før sentrumsløpet, så ble den i hvert fall det da. Jeg kan fortsatt ikke huske at jeg har løpt sentrumsløpet i dårlig vær. For to år siden kom det noen snøfnugg før start, og da ble vi litt i villrede over antrekket vi hadde valgt (shorts og t-skjorte), men jeg kan love det var mer enn nok klær. Sola skinte opp idet vi startet.

Tilbake til i år. I forkant av dette løpet har jeg vært litt usikker på løpeformen min. Jeg følte farten var totalt fraværende, og jeg ante rett og slett ikke helt hvordan denne dagen skulle utarte seg. Jeg er alltid spent før løp, og på lørdag merket jeg at jeg ikke klarte å spise nok frokost. Jeg fylte på med et lite måltid til litt senere, men da jeg kom til sentrum litt før kl 15 så var jeg skrubbsulten. En time før start. Jeg som alltid pleier å ha med meg energibar eller smoothie, hadde plutselig ingenting denne gangen. Veldig urutinert. Jakten på mat startet. Jeg fikk omsider kjøpt en energibar som jeg var ganske sikker på at jeg inntok litt for sent.

Som alltid var jeg sammen med mine sporty #høgepålivet venninner. 10 spente jenter full av adrenalin. Snakketøyet fikk kjørt seg hele helgen, så det var vel det eneste som faktisk holdt seg i ro i løpet av de 10 km. Vi fikk varmet litt opp sammen, før vi fordelte oss utover ulike puljer.

#høgepålivet: Maiken, Annichen, Eva-Kristin, myself, Anette, Sissel, Hanne, Kine, Karine og Nina – STOLT av disse her <3 

Jeg sto i pulje 4. Jeg har en merkelig greie med at jeg liker å knyte skolissene på nytt like før løpet, selv om jeg egentlig ikke trenger det. Det gikk galt på den første skoen. Jeg fikk en skikkelig knute på tråden bokstavelig talt. Jeg fikk den ikke opp, og akkurat da begynte puljen min å rykke frem mot start fordi pulje 3 løp ut. HYL! Jeg fikk den løs i grevens tid, og da var det bare å la den andre skoen være. Ikke tid til mer unødvendig dramatikk.   

Spenningen steg, og PANG så var vi i gang. Rett opp på slottsplassen så sandstøvet sto etter oss. Tørst allerede. Det var tendenser til køløping hele veien opp mot Frognerparken, men da jeg så ned på klokka mi så skjønte jeg at alle i køen løp fort. Det var ikke nødvendig å bruke krefter på å løpe forbi. Her gjaldt det heller å henge på. Hele puljen holdt jo DET tempoet. GO pulje 4! For en gjeng med sprekinger.

Jeg følte meg fortsatt litt småsulten idet jeg begynte å løpe. Det er litt ugreit, men jeg vet også at det kan gå over når jeg bare har kommet i gang. Det var jo ikke sånn at magen var tom. Jeg sa til meg selv at bare kom deg i mål Maria, så kan du spise hva du vil. Jeg drømte om den største burgeren i universet, MEN på grunn av den urutinerte panikkspisingen av energibar fikk jeg hold mellom 3 og 5 km. Det er også lenge siden jeg har opplevd på et løp. Kjempeforstyrrende. Da måtte jeg si til meg selv som jeg alltid gjør når jeg får fysisk vondt på en eller annen måte: Du har klart å sette to barn til verden, da klarer du å løpe med hold også. Kjør på! Dette er bare midlertidig. Kom igjen.

Jeg passerte monolitten. Det er et viktig punkt i løypen for meg. Da er det lys i tunellen. Vi har fått unnagjort mellom 4-5 km, og det går litt nedover før du kommer til Bygdøy allé hvor du skal opp igjen. Brukte en del tankevirksomhet på den oppoverbakken i forkant, men når jeg kom dit så lå jo Bygdøy allé i skyggen. Det var jo som å komme på kjøla. Det var helt nydelig. Gjorde ingenting om vi skulle litt oppover da. På toppen så jeg nedover mot Solli plass at vi skulle rett inn i solsteken igjen. Heldigvis kom drikkestasjonene her. Det er ikke alltid jeg prioriterer å drikke på 10 km hvis det ikke er veldig varmt, men denne gangen hadde jeg jo vært tørst allerede fra slottsplassen. Jeg tok et glass vann. Fikk i meg en ordentlig slurk, en halvveis slurk og resten kastet jeg over hodet mitt. Herlig. Litt avkjøling.

Nedover mot Rådhusplassen. Dette er det partiet jeg alltid skryter av til alle andre. Det er jo så stemningsfullt å komme ned dit med så mye publikum. Det er jo den folkefesten. Jeg prøver alltid å få med meg litt derfra, men denne gangen hadde jeg tunnelsyn. Jeg var så varm, og kjente at jeg ikke hadde krefter til å miste fokus. Jeg så bare den (i mine øyne dal) lange bakken opp mot Christiania torv i sola. Kommer jeg meg opp dit? Jaaaa, kjør på Maria! Du klarer det. Etter en oppoverbakke kommer det somregel en nedoverbakke. Null stress, joggedress!

Vi begynner å nærme oss mål. Det føltes som en bitteliten strafferunde når vi skulle helt ned til Vippetangen før vi skulle oppover igjen og inn på Karl Johan, men så var det også som bestilt med den vannsprederen/slangen eller hva det var som var der. Jeg løp rett inn i den, og holdt på å miste pusten. Det var ISKALDT, men det gav meg litt ny frisk giv den siste biten. Det var likevel ikke en dame med overskudd som kom i mål. Det var godt det var et gjerde å holde seg fast i, men jeg var så GLAD! Jeg ble storfornøyd med tiden etter mine labre forventninger. Jeg måtte jobbe hardt for den, men det var det verdt. Jeg fikk medalje rundt halsen, vann og bananer. Etter perioder hvor jeg ikke følte meg så #høgepålivet uti løypa, så var den følelsen nå tilbake for fullt. Det er jo en 100 % garanti for det etter gjennomført løp.

En etter en kom gjengen i mål til strålende tider. Det lå an til en fantastisk fin afterrun denne fine vårkvelden, og det ble det. Det var som alltid mye å feire, og igjen så må jeg bare rope ut hvor takknemlig jeg er for denne sporty gjengen. Vi gjør hverandre spreke og glade.


Hilsen Maria 😊

PS! Den burgeren ble glemt!

Farten er på ferie! Rekker den hjem til sentrumsløpet?


Det er vår, men her hvor jeg bor er det fortsatt full vinter. Joda, det er bart på fortauet utenfor, men fortsatt er det nypreparerte skiløyper i marka ikke langt unna. Jeg har løpt en god del i vinter, men det har ikke gått så fort. Langturene mine denne vinteren har stort sett vært på ski. Nå er det bare i underkant av 2 uker til Sentrumsløpet, løpet hvor jeg har pleid å sette mine beste tider på 10 km. I år aner jeg ikke hva som venter meg. Jeg kjenner at farten er på ferie. Jeg gjemmer meg litt bak at fart ikke er i fokus akkurat nå som jeg er aller mest opptatt av å bare få løpt langt og lenge før Ecotrail, men når sentrumsløpet nærmer seg er jeg som alltid like spent. Klarer jeg å løpe fortere enn i fjor? Jeg er ikke så sikker på det, men det er lov å håpe på at farten rekker hjem. 

Som alenemor denne uken, og midt i salg av bolig må jeg være kreativ på hvordan jeg skal få trent nok. Jeg begynner å bli god på det. I dag har jeg løpt hjem fra jobben som jeg ofte pleier. Transportetapper er topp. Jeg hadde en fin en i helgen også. 17 km hjem fra venner. Jeg drar jo aldri noe sted uten joggesko i bagasjen, så da kunne jeg løpe hjem i stedet for å sitte på i bilen. Jeg er litt (les ekstremt) støl i leggene etter trappetrening på Kjelsås i går. Vi har en super trapp i nærområdet med 217 (ca) trappetrinn. Jeg løp 110 trinn x 10. Leggene dirret etter noen runder. Helt genialt «treningsapparat»

Det blir flere transportløpeturer, og litt styrkeøvelser hjemme. Til helgen igjen blir det langtur. 

Jeg hadde en aktiv og herlig påske! DET været da dere! Litt løping, hvorav en lengre tur. Mest ski, og to vidunderlige toppturer på fjellski. Da fikk hele kroppen jobbet skikkelig bra, og selv om jeg elsker turen ned igjen, så stortrives jeg også på vei opp.


Nå er det snart klart for startnummer på brystet, og da hender det jeg opplever at jeg får uante krefter. Jeg får et ekstra gir som er vanskelig å dra frem når jeg trener alene, utenom på intervaller. Håper det dukker opp 21. april, og at vi kan erklære den savnede farten for å ha kommet til rette igjen. Det er alltid et adrenalinkick å stå på den startstreken, og når man i tillegg står der med spreke venninner kan jeg love 100 % #høgepålivet garanti. Jeg vil virkelig anbefale hvis du løper, men ikke har deltatt på et løp før, om å prøve sentrumsløpet! Det var et av mine første løp, og siden har jeg vært med hvert eneste år. Det er et løp for alle, og stemningen i byen er på topp. Ren og skjær løpelykke!   

Maria 🙂 

2017 – året det gikk på ræva


Nei nei nei, ikke bokstavelig talt!

Det begynte knallbra med ny pers på 10 km på sentrumsløpet! Da var jeg selvfølgelig helt vilt #høgepålivet! Sentrumsløpet er mitt favoritt 10 km løp. Det er booket av i kalenderen nesten på lik linje som julaften og 17. mai. Så moro og så utrolig stemningsfullt å passere Rådhusplassen. Der er det alltid liv og røre. Jeg gleder meg til årets sentrumsløp som nærmer seg. Det er bare drøye 3 uker til. Om det er like mye fart i kroppen i år som i fjor gjenstår å se.

Sissel og jeg feiret hver vår pers på sentrumsløpet midt på Karl Johan! 

Sentrumsløpet var faktisk det eneste løpet jeg hadde meldt meg på i fjor vår, men plutselig vant jeg en plass på Iform løpet. Jeg valgte 5 km, og det er ikke for pyser! Jeg tenker ofte på 10 km at jeg skal gi jernet. Hva tenker man da på 5 km? Det er bare å la det briste eller bære. Da er det ingenting mer å hente når man kommer i mål.

Disse to løpene gikk bra, men så begynte sannsynligvis et innvendig stress. Jeg hadde meldt meg på Reykjavik maraton den 19. august som jeg skrev om i forrige innlegg. Jeg følte at det var en del jeg måtte gjennomføre før jeg kunne ta sommerferie. Reykjavik maraton var nemlig klistret fast i sommerferien min med kun to dager jobb mellom.

Jeg løp mye i fjor vår, og kjørte på med noen hardere turer som for eksempel den ene som gikk fra Skøyen etter jobb, og hele veien opp til Frognerseteren på asfalten i stekende varme. Det gikk for så vidt bra, men kroppen fikk juling nedover igjen mot Ullevålseter og Maridalen. Litt for kort tid etter tok jeg en tur som jeg har gjort før de andre to maratonene jeg har deltatt på også. Hakadalen – Kikut (nesten) og hjem til Kjelsås. Den er på litt over 3 mil, og veldig kupert. På denne turen stivnet jeg tidlig. Likevel trosset jeg alle signaler, og løp hele veien hjem. Jeg var ganske fornøyd med at jeg tålte smerten, for man kan jo tross alt oppleve å få det vondt på maraton, men dette var ikke smart! Tvert imot. Her burde jeg lyttet til kroppen. Jeg hadde forferdelig vondt i rompa.

Helt ferdig

Et par dager etter reiste jeg til Italia på ferie. Jeg er en ferietrener. Elsker å starte dagen med en løpetur, men resultatet av de øktene jeg hadde hatt like før turen gjorde at jeg bare kunne glemme gode løpeturer. Jeg prøvde meg de to første morgenene, men kroppen hylte, og da bestemte jeg meg for første gang på noen år at den skulle få litt lengre løpehvile. De to ukene jeg skulle være i Italia skulle den få. Vi skulle gå flere lange dagsturer i fjellet, noe jeg tenkte ville gjøre godt. Turene var fantastiske, og gikk helt strålende.  

Seiser Alm 

Når jeg kom hjem var det under 3 uker til Reykjavik maraton, og vi dro rett på hytta. Her så jeg for meg noen fine turer. Jeg våknet opp første dagen på hytta med sår hals. Jeg ble ikke ordentlig syk, men jeg var redd for å bli det, så jeg holdt meg i ro. Kjente litt på desperasjon. Etter en liten uke gikk det over, og jeg kom meg ut. Jeg kjente fort at kroppen langt fra var på lag med meg igjen. Jeg kontaktet en bekjent som driver med akupunktur, og drømte veldig om at hun hadde en quick fix metode på lager. Slike ting er ikke quick fix, men jeg tok en tur til henne når jeg kom hjem fra hytta noen få dager før maraton. Det tok ikke bort alt, for kroppen slo seg vrang på maraton, men det tok bort den konstante vondten som hadde satt seg i kroppen.

Reykavik maraton kom og gikk. Jeg gikk til flere behandlinger, både til akupunktør og manuell terapeut. Det sitter hovedsakelig i setemuskulaturen på venstre side, men tar tak i hele hamstring når smertene setter i gang. For eksempel kan det være helt utrolig vondt å sitte i bilen på en lengre tur. Da iler det nedover hele foten. Det høres kanskje ut som jeg sliter med dette enda, og jeg er faktisk ikke helt sikker på om det er helt borte enda. Jeg har passet på å trene en del styrke og mobilitetsøvelser i vinter, blant annet yoga. Jeg har løpt mindre, og gått mer på ski. Likevel er jeg ikke helt sikker på at det har gitt seg helt.

Reykjavik maraton ble tøff i fjor. Det ble også KK mila (men det var aller mest på grunn av varmen) Heldigvis fikk jeg to gode halvmaraton på slutten. Både i Oslo og i Skien. I Skien satt jeg ny pers, så jeg er fornøyd med året, men det ble et år jeg følte at skavankene meldte seg for fullt.

Det er et tankekors at det var i perioden hvor jeg jevnt og trutt trente styrke 3-4 ganger i uken at jeg hadde høyest progresjon på løping og ikke en eneste plage. Det er noen år siden nå, og før min første maraton. Jeg ble bitt av løpebasillen, og jeg synes det vanskelig å finne balansegangen. Skal man løpe lange løp trenger man mengdetrening på løping. Det går ut over styrketreningen siden ikke tiden strekker til. Skal man løpe lange løp trenger man også nok styrke i kroppen. Dette handler om prioritering og noen riktige valg.

Håper egentlig dere fyrer løs i kommentarfeltet med deres erfaringer for jeg er famler fortsatt litt her. I tillegg har jeg gått meg litt vill i skojungelen på grunn av dette. Utforsket meg helt bort. Nå sier bare manuell terapeuten et ord til meg; demping.

Jeg ser frem til løpene i 2018, og håper de kan nytes uten altfor mye spenning om hvorvidt kroppen skal holde eller ikke. Jeg lover å gjøre gode øvelser fremover, og ikke minst lytte til kroppen!

God påske! 🙂 

Hilsen Maria

Reykjavik maraton 2017 – fælt og fantastisk! ;-)


I denne månedens utgave av Runners World kan dere lese en kjempefin artikkel om Reykjavik maraton. Jeg kjenner meg virkelig helt igjen i beskrivelsen av maratonløypa, så nå tenkte jeg at dere også kan få min versjon. Dette er det siste maratonminnet jeg skal dele med dere før jeg nå må ut å lage nye.

Jeg reiste selvfølgelig ikke alene til Island. Med meg hadde jeg 4 andre #høgepålivet jenter! Stemningen var formidabel på Gardermoen. Det å kunne reise på jentetur hvor hovedformålet er at vi skal løpe maraton synes jeg er helt fantastisk, men vi gledet oss også til å oppleve Island. Ingen av oss hadde vært der før.

Da vi kom frem tidlig på morgenen visste vi at den lille eneboligen på 40 kvadrat som vi hadde leid på Airbnb ikke ble ledig før senere på dagen, så vi hadde leid bil på flyplassen som tok oss rundt «hele øya» føltes det som, før vi ankom Reykjavik sent på kvelden. Vi fikk opplevd Gamla Laugin (Secret lagoon), geysirene, Gullfoss og Thingvellir nasjonalpark. Ute i det Islandske landskapet var det vanskelig å forestille seg hvilken kul by som faktisk ventet på oss.

Karine, Sissel, Maiken, Nina og jeg. Vi var ikke så store på det når det gjaldt bosted 😉 

Dagen etter ankomst våknet vi opp til en fin, men iskald solskinnsdag. Vinden var som vi hadde fryktet den kunne bli på maraton, og vi begynte å tenke: Hva tar vi på oss dersom denne vinden fortsetter i morgen? Klær på løp kan være vanskelig, og når vinden biter får man lyst til å pakke seg inn i både det ene og det andre, men for meg er det heller ingenting som er verre enn å ha på seg for mye klær når jeg løper.

Vi kom oss til Maraton Expo. God stemning. Magisk stemning faktisk. Det er gøy på Expo. Der inne blir alt virkelig, og allerede da kjenner vi at adrenalinet begynner å jobbe. Med nedtelling og startnummeret endelig i hånda nærmer vi oss.

Utpå dagen ble vinden skrudd av, og solen begynte å varme oss. Plutselig kunne vi kalle det en fantastisk sommerdag hvor vi kunne kaste jakkene. Vi hadde en «lazy day» i Reykjavik hvor vi vandret gatelangs, shoppet litt og spiste godt.

Neste morgen – ta da – nydelig sol og endelig maraton! Tre av oss skulle løpe helmaraton og to jenter skulle løpe halvmaraton. Vi var superspente når vi ruslet ned mot Lækjargata – iført t-skjorter/singlet og shorts, for det var det antrekket ble. Det var ikke et plagg for lite. Denne dagen fremsto som kanskje den beste sommerdagen man kan forvente på Island. Vindstille og utover dagen herlig temperatur.

Både hel og halvmaraton startet samtidig, for løpet gikk sammen frem til ca 18-19 km. La oss ta den delen av løypa først. Det var mye folk og topp stemning. Vi løp ganske tidlig inn i et boligområde hvor det sto publikum på trappene, det var mye liv og underholdning. Etter en stund så begynte jeg å møte alle de som var raskere enn meg. Jeg visste at vi skulle runde et sted for så å løpe tilbake, men den strekningen var lengre enn jeg hadde sett for meg. Her ble nok jeg litt for opptatt av å se etter mine venninner. Jeg ville heie på dem. Det mister man fokus av, og det kan stjele både energi og krefter. Men bare så det er sagt, det var fantastisk å se dem 😊

Halvmaraton løypa var perfekt. Da vi som skulle løpe hel svingte av og bort fra dem, tynnet det voldsomt ut i rekkene, og plutselig gikk det litt slakt oppover … Oiii! Det var litt av en overgang. Jeg dro til Island med vondt i kroppen, og var veldig spent på hvordan dette skulle utarte seg. Jeg visste vel allerede på dette tidspunktet at det kunne bli tøft, men jeg prøvde å holde motivasjonen oppe. Det var ikke noe galt med den videre løypa, og det er en naturopplevelse å løpe langs vannet i Reykjavik å se utover havet. Det er noe jeg pleier å nyte, men med min tilstand akkurat denne dagen hvor jeg allerede ved 25 km kjente at kroppen hadde stivnet helt, begynte jeg å slite skikkelig. Da kunne det vært fint med litt mer liv og røre for å komme seg lettere gjennom det. 

Lærdom til meg selv er at jeg kunne studert løypekartet og profilen bedre. Jeg hadde hørt at det var et flatt maraton, og var fornøyd med det. Det var ikke helt flatt. Jeg synes det var litt småkupert både her og der, og det føltes nok enda tyngre med pinnestive ben. Jeg hadde nesten lyst til å gråte en skvett på et tidspunkt når jeg løp innimellom høyt gress ute i det mest idylliske landskapet med et fyrtårn til selskap. Det var vakkert og nydelig, men jeg klarte ikke å nyte det når hele kroppen skrek AU!

Jeg fikk selskap av en amerikaner på turen. Han slet han også. Når jeg begynte å gå, begynte han å gå. Vi snakket litt om hvilket mål vi hadde, og innså at vi begge måtte se langt etter det. Han hadde bedre maratontid enn meg fra før, men gikk også på en smell. Da han sa at vi ikke kom til å klare det på under 4 timer kjente jeg at det skulle han ikke få rett i. Vi var i nærheten av hverandre store deler av turen, men de siste kilometerne trosset jeg alt jeg kjente i kroppen og løp som en vaklende gås i mål. Jeg vaklet meg fra amerikaneren også, og kom inn under 4 timer som for meg da var en stor seier.

Det å bli heiet i mål av mine flotte og spreke halvmaratonvenninner var uendelig godt. Da vi alle var samlet igjen var vi like blide og #høgepålivet. Selv om det ble tøft, så er ikke følelsen etterpå til å ta feil av. Vi gjorde det igjen, og det er så kult. Vi kunne feire Nina og Karine ekstra mye som løp sin første halvmaraton og helmaraton. De hadde gode opplevelser, og kom inn på strålende tider! Vi hadde mye å glede oss over. 


Litt bobler i svett løpetøy smaker godt ute på fortausrestaurant på en dag som dette, og feiringen fortsatte med deilig mat og kulturnatt på Reykjavik den kvelden før vi vendte nesa hjem igjen til Norge dagen etter – fulle av nye, tøffe og herlige maratonminner. Reykjavik maraton anbefales! 

Hva som feilet kroppen min i 2017 skal jeg skrive om i et et eget innlegg. Heldigvis er vi ikke skapt mer komplisert enn at vi glemmer fort, for allerede på flyet hjem begynte vi å drømme om hvor neste maraton skulle foregå. Valencia next! 🙂 

Maria 🙂 

Jeg skal delta på Ecotrail 80 km – Har det rabla for meg?


Det er helt utrolig, men når jeg sitter hjemme i sofaen og tenker på hvilke løp jeg vil delta på, så kommer Supermann trøyen på helt av seg selv. Er det bare meg, eller kjenner du deg igjen? Der i sofaen så finnes det ikke begrensninger for hva jeg har lyst til eller tror jeg kan klare.

Enda verre er det at selvinnsikten ikke slår inn før det ryker av gårde en melding til #høgepålivet – Sissel om hun vil være med. Å sende et spørsmål til henne om et løp, er ensbetydende med å være påmeldt. Ordet «nei» finnes ikke i Sissel sin ordbok. Hun er et JA-menneske, og det er jo fantastisk. Vi kommer aldri mer til å se inn i fremtiden uten å ha en utfordring foran oss tror jeg.

Nå skal vi altså ut å løpe 80 km. Det er litt galskap. Jeg er vant til å løpe ganske langt og mye, men jeg er ikke erfaren i terreng. Jeg har løpt mye på grusvei, men ikke på sti. Det er helt sikkert ikke naturlig å starte med den lengste distansen, men både Sissel og jeg blir altfor lett trigget av spørsmålet: Hva kan vi klare?

Hun er råere enn meg i terreng. Jeg har andre styrker. Vi kan nok utfylle hverandre fint på ulike områder på den turen. Dette skal vi gjøre sammen, uten hårete tidsmål, men med mål om gjennomføring før arrangørene pakker sammen og går hjem. Vi skal nok klare å motivere hverandre gjennom dagen, og ingen av oss har planer om å måtte svelge en hel kamel hvor vi må erkjenne at vi ikke klarte det.

I mitt hode er det sol den dagen hvor vi tripper av gårde til Maridalen, Holmenkollen, Sørkedalen og Fossum før vi kommer tilbake i sakte film (regner jeg med) til Operaen. I realiteten er jeg selvfølgelig klar over at vi kan være uheldig å få regn, sidelengs vind, et beintøft løp med gjørme og gnagsår og det som verre er. Det gjelder å holde seg positiv.

Hvordan skal vi få til dette? Sissel og jeg bor på forskjellige steder, så vi må trene for oss selv. Jeg har en hverdag som gjør at jeg ikke klarer å legge frem en helt strukturert treningsplan. For meg gjelder det å holde seg i farta. Løpe der man kan, spe på med styrke og mobilitetstrening, og målet er akkurat nå en langtur i uka. En god stund har den langturen foregått på ski. På en måte bra fordi jeg har strevd litt med lår/setemuskulaturen, og kroppen er evig takknemlig for variasjon. På en annen side føler jeg meg mer usikker enn på lenge hvordan det står til med løpeformen. Det er lenge siden vi har hatt så heftig vinter, og selv om jeg løper en del så er det hverken langt eller spesielt fort.

Nå er det ikke fart som er fokus på Ecotrail, og heldigvis er maratonmålet for i år først i desember, men underveis er det mange andre løp hvor jeg har satt meg nye mål. Jeg gleder meg, og krysser fingre for at jeg når noen av dem. Jeg vil alltid være min aller største konkurrent!

Sees vi på Ecotrail 26. mai? Det finnes flere distanser å velge mellom!

Hilsen Maria 😊