OCR-weekend på Halloween!


Det nærmer seg slutten av OCR sesongen i Skandinavia og vi kan se fram imot noen rolige måneder der alle tøffe blåmerker og skrubbsår kan leges.

Men hvorfor ikke avslutte sesongen på skikkelig vis? Tenk å avslutte med to dager fylt av OCR, styrke og spensttrening, uformelle konkurranser og ikke minst sosialt samvær. Og attpåtil rekke å få enda en knalltøff medalje i 2015.

Noen kilometer utenfor Hønefoss, under en times kjøring fra Oslo, i den tidligere militærleiren på Helgelandsmoen har det i løpet av en hektisk sommer og høst vokst fram et svært engasjert OCR miljø som ukentlig samler 50 deltagere til Bootcamps.

Forsvarets gamle hinderløype som har ligget brakk i over 15 år er pusset opp på dugnad og Bootcamp Hønefoss har i høst vokst fram med over 30 hindere. Innenfor et kompakt område finner du både høye og lave vegger, balansehindere, 3,5 m høy skrårampe, monkey bar, krypehinder, over/underhindere, klatrevegger av dekk, tauklatring og en irishboard på 2 meter. Og deltagerene har en merkelig hang-up til tømmerstokkbæring og burpees….

Innenfor 200 meter fra Bootcamp Hønefoss ligger også fotballbane, merkede joggeløyper, Actic treningssenter, Ringeriksbadet (kåret til et av Norges 10 beste badeanlegg) og General hotell med Pizzeria del Generale, en genuin italiensk restaurant kjent bl.a for sin autentiske italienske pizza fra vedfyrt ovn.

I samarbeid med disse inviterer Bootcamp Hønefoss alle OCR-interesserte til en siste sesongavslutning ; OCR weekend.

Oppstart på formiddagen Lørdag 31 Oktober, med et tettpakket program som inneholder bl.a trening i hinderløypa, en intensiv Bootcamp-session, servering av godsaker, bading på Ringeriksbadet før vi avslutter med en uformell konkurranse gjennom badets oppblåsbare hinderløype (Tenk å falle i vannet fra et hinder og så er vannet varmt…!). Kvelden avsluttes med felles middag i restauranten med åpen bar etterpå for utagerende skryting og juging.

Søndag er vi tidlig oppe og kjører en crossfitbasert sirkeltreningsrunde inne på Actic treningssenter, før vi beveger oss ned på Bootcampen igjen for å kose oss med teknikktrening i løypa. Her skal det også kåres en vinner og innehaver av banerekord. Helgen avsluttes med servering av varm lunsj utendørs i hinderløypa. Og når hele pakken også inkluderer en knalltøff deltakermedalje, og deltageravgiften ikke koster mer enn 750 kroner er det bare å krysse i kalenderen.

Helgen er lagt opp til å passe alle uansett OCR-nivå. Du styrer i stor grad din egen intensitet, -hos oss trener verdensmestere og sofagriser side om side. Du deltar i den grad du evner, og tar du en pause sørger vi for et bål å varme deg på.

De første påmeldingene er allerede kommet inn og som arrangører flest setter vi stor pris på tidlige påmeldinger. Vi har også fått spesialpris på enkelt- og dobbeltrom på General hotell .

Vi håper å gjøre dette til en fast tradisjon som bidrar til å binde det Norske OCR miljøet tettere sammen. Miljøet er fullt av hyggelige mennesker som man ellers kanskje bare møter i de hektiske timene rundt et løp.

Velkommen til OCR-weekend

Mvh Bootcamp Hønefoss

Siste utgave av Runner’s World

  • Et fysiologisk og historisk blikk på kvinner og menns løping:
  • Foregangskvinnene som brøytet vei, med blant annet Joan Benoit i spissen.
  • En mer rettferdig vurdering av kvinners prestasjonsnivå.
  • Hormonprevensjon og løping.
  • Jevi Majid: Gir løping et nytt ansikt.
  • Lina Falcke: Fra koma til maraton.
  • Karoline Bjerkeli Grøvdal: Kunsten å gi F!
  • Stor test av sportsbehåer.
  • Fastpacking: Kunsten å forflytte seg effektivt i terrenget.

Bli abonnent


Toughest finaleavslutning i Gøteborg – en klassiker på hva du må trene for å bli god i hinderløp!


Heisann alle sammen. Som noen kanskje har fått med seg, så fikk jeg meg et bonusløp denne sesongen igår. Jeg vant en deltagerplass på Toughest i Gøteborg lørdag 10.oktober! Jeg ble selvfølgelig kjempeglad, men siden den ikke var plassert inn i kalenderen ble det litt styr for å få det til. Supermann jobbet og kunne ikke være med, jeg hadde kun lørdagen ledig – med det resultat av jentene og jeg kjørte roadtrip tur-retur Gøteborg igår. Kjempegøy, men ganske så slitsomt og. Men hva gjør man ikke for å få løpt et hinderløp til 😉

Idag har jeg gått rundt og lurt på hva jeg kan skrive om løpet som er av interesse for dere! Jeg har jo skrevet ganske så mange racereviews nå denne sesongen, og jeg vet ikke om dere begynner å bli mettet? Jeg få jo naturlig aldri nok – men plutselig datt det ned i meg. Toughestløpene begynner jo å få et stødig feste i hinderløpverden, de ekspanderer fra år til år, og blir stadig større. De er vel det hinderløpet med flest tekniske hindre, noe som antagelig er det som gjør de så populære blant folk. Her får man testet det meste og får masse bonus for pengene.

La oss ramse opp endel av hindrene:

vegger i diverse varianter

– over-under

– herkules hoist

– dekkflipping

– dipswalk

– ringer

– monkeybar

– platinumrig

– super-combo

– sandsekkbæring

– høyballkombo

– rope-crossing

– sternum check

– gjørmegroper

– dipswalk

– tauklatring

– irish table

– log jump

– trestokkbæring

– dragonback

– tau på fjell

– cargonett

– rampe

Det er et pent lite knippe med hindre her og det slår meg at utifra disse hindrene er det lett å se hva man skal prioritere å trene på hvis man ønsker å bli bedre på hinderløp. Jeg ønsker selv å bruke vinteren på å spisse formen, og utifra gårsdagen er det ihvertfall 3 ting jeg skal øve mer på:

Spensttrening:

For å i det hele tatt ha sjans til å komme opp til endel av hindrene når man ruver 165 cm over bakken, må man ha god spenst. Vegger, sternum check, dragon back, irish table, rampen og ikke minst høyballkomboen krever at du har spensttreningen i orden. Og spenstreningen må legges sammen med kondisjonstreningen, det er nemlig en helt annen sak å hoppe boksjump med hvilepuls, kontra å hoppe opp til en vegg på toppen av en bakke med 170 i puls.

Grep kombinert med spenst på dragonsback…for ikke å snakke om mental challenge!

Høyballkombo…var ikke helt venn med disse høyballene igår jeg altså!

Mens noen må krype i gjørma velger andre å hoppe over…


Denne frøkna må trene mer på spenst gitt!

Grepsstyrke:

Har du ikke grepsstyrken iorden, blir det mange strafferunder på deg på Toughest. Med hindre som ringer, monkeybar, platinumrigg, supercombo, tau og traverse wall får grepet og overkroppen virkelig kjørt seg. Veldig mange kjører hansker på løp, selv løper jeg for det meste uten. Akkurat igår kunne det nok ha vært en fordel, da grepet mitt glapp på flere steder, men samtidig vet jeg også at det er en av mine svakheter. En enkel måte å trene opp grepsstyrken på, er rett og slett å henge så lenge du klarer. Finn en stang og heng deg opp. En enkel, men effektiv måte å trene seg opp på. En annen måte er farmers walk med tunge vekter. Eller du kan rett og slett øve deg på en av de mange utetreningsstedene som Tufteparken, Ammerudtunnelen (oslo) eller på et treningssenter. De fleste sentre med respekt for seg selv har nå en crossfitsone med monkeybar og andre stenger man kan bruke.


Tauene – en klassiker!


Platinumriggen – som å være på en lekeplass for voksne!

Mer monkeybusiness – ringene til Toughest er legendariske!

Kroppshev:

Mens jeg sitter her og skriver til dere er jeg mørbanket i armene og øverste del av ryggen, og det er rett og slett fordi jeg har dratt meg selv om på x antall hindre igår –  vegger i flere ulike varianter, irish table, rampen, dragon back og ikke minst – igjen – høyballkomboen! Hvis du skal klare å forsere de fleste hindrene på et hinderløp uten så mye hjelp er du nødt til å øve på å dra opp din egen kroppsvekt. Kroppshev, chins og pullups – alle varianter her er knall trening. Dette er lett å øve på både hjemme og på et treningssenter – eller igjen ute i en av de mange parkene. Eller hva med et stillas du går forbi på jobben? Mulighetene er mange – og igjen er det effektiv trening, her blir du lett sterkere fort. Det gjelder bare å gjøre det regelmessig. Og selvom det er litt enklere, er det lov å øve med å ta et hopp, det er nemlig realiteten på et lov, du får muligheten til å ta i litt fart, og det er det straks enklere – og kombinert med spenst og bra grep – ja da er du der!

…spartan velger å gjøre det hakket enklere for oss jenter da…takker for det altså 😉


Viking Race f eks velger å gjøre det likt for alle…og da blir resultatet mitt av og til sånn…

…ja hvis jeg i det hele tatt kommer opp og får tak da…spenst og grep ikke sant…og så styrke til å dra seg opp 😉

I tillegg til dette er det selvfølgelig en styrke om du er en god løper, eller ihvertfall legger ned litt løpetrening. Men dette kan vi snakke om siden.  Her har du ihvertfall litt å begynne med 😉

Takk igjen til Toughest for et fantastisk løp og en herlig opplevelse!

KlemMari


Rampen – det råeste hinderet jeg noen gang har forsert!

Bilder lånt av

Treningsfrue

Robin Amundsen (En av Norges representanter i OCR World Championsship

Viking Race/

Epic action imagery

Ukategorisert

Spartan trifecta – mørbanket og lykkelig!


Bare la oss ha en ting klinkende klart før jeg starter å skrive om årets trifectaløp – jeg elsker Spartan Race! Så på lik linje som mye annet jeg skriver…jeg står i fare for å være litt subjektiv her 😉

Jeg har allerede skrevet litt til dere om opplevelsen underveis disse to helgene, og skal nå prøve å beskrive selve løpet litt mer objektivt:

Årets trifecta for Supermann og meg skulle altså finne sted to på følgende helger på Ashburnham place i sør-England. Det har allerede vært en rekke Sprint og Superdistanser andre steder i England, og vi kjente vel på kroppene våre at to så harde helger etter hverandre kanskje ikke var det lureste vi kunne gjøre. Men for å få den gjeve Trifectamedaljen må man altså fullføre alle 3 distansene innen samme år – Sprint (5 km +), Super (12 km +) og Beast (21 km +).

Eliten ut fra start – Supermann helt til venstre, i godt selskap av de beste av de beste som denne helgen stikker til California for å løpe verdensmesterskapet i Spartan race (og damn…vi kvalifiserte oss jo til dette og…men men…)

Fordelen med å ta trifecta på samme sted er at man etterhvert kjenner løypa. Noe endres selvfølgelig underveis, men i det store og det hele så løper man sprintdistansen, legger på en ekstra sløyfe for Superdistansen, og på Beast, løper man Sprint og superdistansen med en ekstra liten sløyfe. Dette gir en viss grad av forutsigbarhet i et løp som ellers er preget av mest mulig hemmeligholdelse. Løypelengden er som vanlig ukjent, kun med en minimumskilometer, hindrene er delvis ukjente – man vet selvfølgelig om signaturhindrene, men ikke når og hvor de kommer. Og det store spørsmålet er jo alltid – hva mer har de funnet på. For strengt tatt – i alle hinderløp er det kun arrangørens fantasi som setter grenser, dog innen rimelighetens grense selvfølgelig og innenfor det som regnes som relativt sikkert.

Stor takk til den som fant dette kartet et sted og offentliggjorde det, her ser dere lett hvordan de har lagt opp løypene for oss. Rød er sprint, blå er super og beast grønn løype. Man ser også her at de fleste hindrene er lokalisert i den røde og blå delen…og dette er vel kanskje det Spartan blir mest kritisert for hvis man skal ta det med en gang – det er et løp som på Beast-delen blir mye løping, og mye bæring av ting over lange avstander. Spartan Race er et løp som favoriserer de som liker å slite, og er et mer fysisk krevende løp sånn sett, kontra f eks Toughest der det er spekket med teknisk krevende hindre.

Løpet iår ble også av endel kritisert, da Beast skal være det mest krevende løpet, og endel mente faktisk at Super var hakket mer krevende. I tillegg hadde arrangøren (bevisst eller ubevisst) lagt opp til at Beast skulle være ekstremt krevende i år, og satte krav til at man måtte passere visse sjekkpointer innen fastsatte tidsfrister og at alle som startet etter kl 12 måtte starte med hodelykter. Derfor var forbauselsen stor (og lettelsen enda større), da vi klokka inn på rett under 21 kilometer…jeg må si meg helt godt fornøyd med den lengden på løpet jeg, men jeg kan heller ikke nekte for at jeg følte meg litt snytt for å skulle krabbe siste kilometeren i mål, som jeg hadde sett for meg… Men gleden er til å ta og føle på her…både fordi løpet var over og fordi jeg hadde klart det 3.siste hinderet med glans – det alltid fryktet spydkastet – for meg et sikkert burpeehinder, men altså når det gjaldt som mest satte jeg det:

Men la oss se litt på hindrene som vi pleier. Spartan er det løpet som likner mest på Viking Race her hjemme i Norge…det er en god del løping, det er mye terreng, og det er mye naturlige hindre i form av tømmerstokker, og annen teknisk løping. Og Spartan er vel det løpet som har flest av de klassiske OCR-hindrene:

Veggen:

Spartan har vegger i diverse høyder, de ikke så fryktede over, under, gjennom-kombinasjonen. Her er ikke høyden så ille og de fleste kommer seg greit gjennom her. Ca midt i sprintdistansen står to vegger av betydelig høyere klasse. Her kommer undertegnede seg fortsatt greit over, men jeg må jobbe betraktlig mer for saken og er like stolt hver gang jeg kommer over. I superdistansen møtte vi den inverterte veggen – altså skråstilt, men takket være et par tverrstokker kommer man seg også over denne relativt elegant. Og rett før mål kjører de grand finale, når man er som mest sliten, møter man den klassiske høye veggen, den selv gutta må jobbe for å komme over, og hvor jentene heldigvis i Spartan sine løp får lov til å få hjelp av en liten ekstrakloss, som heldigvis hjelper meg over i en anstendig positur!

Beast-dronninga Mona Strande og jeg tester formen!

På vei gjennom kombinasjonen over, under og gjennom!

Samarbeid er ofte nøkkelordet her!

Ropeclimb:

Tauet er en evig klassiker i alle løp – det må være klatring, og mange løp velger ulik tilnærming til dette. I mange løp er det bl a populært å legge tauklatringen til opp fra vann…men her på Ashburnham var det nok gjørme til å gjøre selv vanlig klatring utfordrene.

Her fra en treningsstasjon satt opp på løpsvenuen.

Traversewallen:

Også denne veggen finner man nå i diverse varianter, kun en enkel rett vegg, med hjørner, eller som Toughest, med skråvegg uten fotstøtte og med pinner eller hull å holde seg fast med. I likhet med tauet spilte gjørmen de fleste et puss her, og det var til enhver tid et godt knippe mennesker som lå og moret seg med burpees etter å ha sklidd ned fra de små treklossene…

Skader aldri å øve på teknikken her…men med 170 i puls og dekket med gjørme så gjenstår det å prestere når det gjelder…

Gjørmegrøfter + piggtrådkrabbing:

Jeg tar disse to klassikerne under et jeg, siden begge som regel medfører at man ser ganske så heftig ut etterpå, og er man ikke god på å holde rumpa nede, er det flere som hvert år fullfører med underbuksa hengende utenfor 😉 For spartan bruker ekte piggtråd på krabbingene sine, og jo lengre løpet er, jo lengre er krabbingene 😉


Med sola midt i ansiktet er det fort gjort å feilberegne om man stikker hodet opp for å rette på kroppen 😉

På superdistansen måtte vi gjennom 2 x 4 gjørmegraver, hvorav den aller siste var så dyp at selv spartancrewet ikke hadde kommet seg opp da de testet den…heldigvis hadde regnet gitt seg da vi skulle løpe, og vi fikk krabbet oss opp, men det var høyt opp!

Monkeybaren:

Grøss og gru…jeg har til nå ALDRI klart å komme meg gjennom en eneste av Spartan sine monkeybarer. Og etter å ha lekt meg gjennom Toughest sin monkeybar, må jeg si at jeg liker dårlig Spartan sin stilasvariant. For stillaser er tykke å holde i, og så fort de blir litt våte er de ihvertfall for meg komplett umulig å komme meg gjennom. Og ja jeg er klar over at ikke alle nødvendigvis skal klare alle hindre, men det er forskjell på utfordrene hindre og umulige hindre. Nå skal det også sies at arrangørene i år hadde valgt å legge monkeybaren rett etter et svømmehinder, så det var ikke mulig å rekke å bli tørr på hendene. Dette førte dessverre til endel stygge ulykker, og under Beast var hinderet fjernet.

Ikke bare er stengene her veldig tykke for små jentehender (!), i tillegg hadde de utfordret oss med ulik lengde mellom stengene for å ødelegge en evt rytme man måtte klare å få til.

Dette er de klassiske hindrene vi alle visste kom til å møte oss et eller annet sted i løypa. Og så kommer overraskelsene:

Bæring:

Det er alltid masse bæring av diverse gjenstander på Spartan. Og i takt med lengden på løpene, økes også lengden på bæringen av gjenstandene:

Sprint:

– bære Spartan-sandsekken i en liten gjørmesløyfe (gøy å se alle som løp uten gjørmesko…svusj på rumpa kan man si!)

Super:

– bære Spartan-sandsekken i gjørmesløyfen

– bære tømmerstokk rundt en stor eng (ca 700-800 m)

– bære en myk plastikkbøtte etter å ha fyllt den halvfull med grus i ca 500 m (opp og ned gjørmebakker)

– bære en tømmerstokk i ca 2 km mens man forserer diverse hinder

Beast:

– bære den mye plastbøtten i gjørmesløyfen der man på de andre løpene bar sandsekken

– bære stokken rundt engen

– bære to mursteiner i ca 2,5 km gjennom diverse hindre

– bære to bildekk i ca 1 km gjennom diverse hindre – blant annet to balansehindre

– bære to stokker på skuldrene opp og ned en bakke

Apropos bæring – la oss snakke om atlaskulen! Jeg bare elsker atlaskulen! Jeg møtte den første gang på Spartan race ifjor og hadde da ikke fått med meg at det var jentekule og guttekule. Vel det er jeg smertelig klar over nå, og styrer alltid mot de litt mindre og adskillig søtere kulene. 50 kg for gutter og 30 kg for jenter – snagget iår var at vi skulle løfte den, bære den 10 meter, legge den ned, ta 5 burpees (WTF var vel akkurat de ordene jeg brukte da hindervaktene sa det til meg!), løfte den opp igjen og bære den tilbake. Dette hinderet var det nest siste…og når jeg da på Super allerede hadde gjort 150 (!) burpees, var de siste 5 et hat fra en annen verden! Men likevel – et hinder jeg digger, her er det rå styrke som gjelder og det er gøy!

My Hero – selveste mr Spartan Race UK – Richard Pringle – løp selv alle løpene på slutten av dagen og fullførte i ekte gjørmestil!

Vannhinder:

Ohhhhhhhhhh jeg elsker vannhindre, og anser meg selv som en god svømmer (ikke så rask, men god nok). Dog har jeg fått respekt fra vannet i både Tough Guy og Tough Viking, kaldt vann kan virkelig ødelegge hodet ditt skikkelig og rote til balansen din. Og på Toughest både i fjor og iår fikk jeg skikkelig panikk i møte med det kalde vannet kombinert med høy puls. Og med harde fakta om at de få dødsfallene som har vært i OCR-sporten har vært i vannhindre, og en nærdrukning i Tough Viking i år – så skal man ha respekt for vann. Og i år var de kanskje over gjennomsnittet dristige med to svømmedistanser på sprint og 3 svømmedistanser på super. På beast hadde de fått inn vester til de som ønsket det, og det var godt å se at selv store sterke menn svelget stoltheten og dro på seg vest. Det var en god svømmeavstand og dette kombinert med mange i vannet på en gang, og rikelig med vannliljer (i det minste på sprintdistansen) så var det til tider kaotiske tilstander. Det ryktes om en nærdrukning og gjennopppliving her også…

Like blid når man får øye på fotografene 😉

På beast hadde de byttet ut den ene svømmedistansen med ropetransfere – et hinder jeg ikke hadde testet før…men tenkte at ikke pokker om jeg skal gjøre burpees her…og det ble det heller ikke. Synes jeg gjorde en ganske så elegant og kjapp gjennomføring her…og dette er vel et av de få hindrene jeg virkelig hadde ork og tok meg tid til en liten posedown…

Om man skal si noe kritisk om dette hinderet, så var det at de kun tillot en om gangen pr tau…og boom da ble det major kø allerede på eliteheatet! Tør ikke tenke på hvordan det så ut der etterhvert!

Foruten disse to vannhindrene gikk vi x antall kilometer i diverse småelver rundt om på hele området, enten bare for å ha oss nedi en bekk/elv eller sammen med diverse ting å bære på. Også en hindertype jeg digger…hehe dette får ned farten på alle, og ved å bevege seg fort her kan man ta igjen endel deltakere 😉

Balansehinder:

Endelig skulle jeg få testet hinderet som Toughest stengte i høst pga regn…stokkebalansehinderet, der man går fra stokk til stokk (endene på stokkene altså) og virkelig fikk testet balansen sin. Jeg acet dette hinderet alle gangene, det var to ganger vi måtte ta det med bare kroppsvekt, og en gang bærende på to bildekk…damn da svettet jeg!

Hukommelsetesten:

Æhhhhhhhhhhhhh her så jeg burpeesene komme løpende mot meg! Jeg har ingen stor hukommelse å skryte av, og begynte nesten å gråte da vi etter ca 4 km ut i Beast ble møtt av en stor tavle der vi skulle lese av de to siste hindrene på startnummeret vårt og finne en kode vi skulle huske for x antall kilometer. Jeg skjønte umiddelbart hva det var, da Mona hadde fortalt om dette fra Paris. Koden min var Juliet – 199 – 2601. Jeg kommer antagelig til å huske den når jeg sitter krøket og senil på sykehjemmet… Heldigvis klarte jeg å komme på en måte å huske hele koden på, istedet for å blacke ut…og pretty damn stolt var jeg da jeg etter piggtrådhinderkrabbing kunne reise meg opp og si koden min, få high five av jentene som sto der og løpe videre! Wohoooo…nærmere å fly kommer man nok ikke!

De siste store hindrene vi møtte var slippery ramp, som et av de siste hindrene alle 3 dagene. Enkel men morsom hindring, som bare ser ekstra kul ut synes jeg 😉

Og på beast hadde de virkelig slått på stortromma – wohoooo – jeg visste nesten ikke hvilket ben jeg skulle stå på da jeg så riggen som sto rett nedenfor hovedbygningen :

Hahaha vi fikk litt kjeft da vi hadde moret oss litt her, men innen de rakk å jage oss vekk hadde vi både fått filmet litt og tatt noen kule bilder. Og selvom jeg bokstavlig talt gikk på trynet da jeg testet riggen, visste jeg at dette hinderet kom jeg til å ace på selve dagen, og som sagt så gjort – mens jeg så min argeste konkurrent ligge å ta burpees, svingte jeg meg elegant gjennom riggen! Fy flate så kult og for en følelse da jeg løpe vekk derifra!

Ohhh ja glemte nesten – som hinderløper er man vant til å se etter hinder over alt, og da vi kom til Ashburnham første dagen kjørte vi gjennom en stillasrigg som vi var overbevist om at måtte være et hinder…eller ikke. Vi måtte nesten le litt av oss selv da vi forventet oss at alt skulle være hindre…men jaggu du – på Super så viste det seg at det faktisk var et hinder, de hadde bygd et stillas tvers over veien som man rett og slett skulle klatre over. Ikke et klassisk hinder, ikke så utfordrene, men gøy nok likevel!

De to siste og de virkelige signaturhindrene til Spartan er spydet og ildhoppet! Spydet er virkelig en rysare, da man aldri kan være sikker på å sette det. Da vi snikøvde første kvelden vi var på Ashburnham traff jeg på 4 av 4 kast, men som jeg sa – det er helt annerledes når du kommer med 170 i puls, står ved siden av de du konkurrerer mot…og bommer!!! For i løpet av trifectahelgene bommet jeg på 4 av 5 kast!!!! Men jeg traff da det gjaldt som mest – siste spydkastet på Beast fikk meg til å hyle av lykke og kom altså med verdens største smil over ildhoppet som er det siste du gjør før du passerer mattene og lykkelig blir møtt av verdens kuleste speaker! Og btw…jeg håper virkelig noen har gitt den mannen 3 medaljer. Jeg tviler på at han har løpt, men etter å ha stått på på startstreken og ved mål gang 3 dager på rad, fra kl 09 – 23 eller noe om kvelden…ja for en prestasjon! Og uten han hadde det vært virkelig en stusselig målgang!

Henger dere fortsatt med??? Jeg håper og tror jeg har fått med de fleste hindrene vi har vært igjennom. Jeg håper dere har likt turen her sammen med meg, og kanskje noen har blitt fristet til å prøve? Iår var vi 5 som fullførte trifecta – hvor mange blir vi neste år?

Jeg fikk æren av å stå på pallen både under sprint og super, men denne gangen sto jeg med tårer i øynene og så denne dama ta en solid 2.plass – Mona Strande – du er flate meg råeste dama vi har i Norge, antagelig den sterkeste hinderløperen vi har og jeg er så stolt av å ha løpt (etter) deg i flere løp i år!

For en opplevelse dette har vært – og takk gode gud for at vi skal løpe et løp til snart, og enda mer takk for at sesongen allerede starter i januar 2016! Dette er så gøy!!!!

KlemMari

Spartan Race 2015 – opplevelsen


Kjære alle sammen! Da er vi tilbake alle som representerte Norge disse to helgene i England. Jeg skriver denne bloggen her på vegne av meg selv, men jeg håper og tror mange av ordene likegjerne kunne vært skrevet av de andre også. Jeg har ihvertfall kost meg maks med alle sammen, og for noen prestasjoner som har blitt levert! Igjen kan jeg jo bare snakke for meg selv, og jeg har ikke full oversikt over andre sine resultater gjennom hele sesongen, men med norske jenter på podiet begge helgene har vi ihvertfall markert oss godt der. Jeg er rimelig sikker på at vi har bidratt som humørspredere på Ashburnham place også gjennom helgene…og selv om kubbene mine nå har fått en aldri så liten hedersplass på spisebordet vårt…er det opplevelsene og menneskene vi har delt dem med som kommer til å sette de dypeste sporene. Og nettopp derfor velger jeg å starte denne lille miniserien om mine to Spartan Trifecta helger med nettopp opplevelsene vi har hatt der borte.

Veldig mange stiller oss spørsmål som «hvordan har dere råd til å reise så mye», «Skal dere på tur igjen?» «Skal dere løpe denne helgen også?»

Ja…vi har kanskje reist mye…vi har kanskje løpt mange løp. Iår har vi vært i England i januar for å løpe Tough guy, vi reiste hele familien på tur tilbake til England for å løpe Mudnificent 7, og nå da to helger…atter en gang til England for å løpe Spartan Race. Siste turen vår blir til Malmø for å løpe Nordic Race. Det er 4 helger på et år…ikke egentlig så ille synes jeg med tanke på at dette er det vi gjør, det er dette vi deler som mann og kone, det er våre turer for å kose oss sammen alene – vi er nesten aldri på fest eller sprell mer…vennekretsen har endret seg litt de siste årene…men det sies jo at man etterhvert lærer hvem som er de ekte vennene. Og da blir disse turene det vi gjør sammen og skaper opplevelser på. Vi bor på hotell, spiser på restaurant, koser oss med et glass vin og nyter livet. Vi er superheldige som faktisk har den samme interessen og kan tillate oss denne luksusen. Og om ikke mange år er drømmen at vi skal dele disse opplevelsene også med jentene våre…men foreløpig er det vår kvalitetstid sammen.

Det er en deilig flukt fra virkeligheten å kunne reise bort og leke litt igjen, også vi voksne trenger det!

Iår hadde Spartan uk arrangørene valgt ut Ashburnham place, som stedet som skulle huse både Spartan sprint og superhelgen + den mye omtalte Beast helgen. Tanken var at vi skulle kunne bo på løpsvenuen, og på den måten knytte mer sosiale bånd og med lettere tilgang til løpet. For oss var det Perfekt!

Ikke visste vi helt hva som ventet oss, ikke visste vi helt hvor dette var – og det kjennetegner vel mye av helgene våre i England, vi har nå reist på kryss og tvers, og sett steder og møtt folk vi aldri hadde trodd vi skulle møtt. Vi har vært i Wolverhampton, East Grinsted, Heart of England, og nå Ashburnham med mellomlanding i Battle og Hastings. Hvem bryr seg om London lengre liksom. England og engelskmenn har fått en helt ny betydning for meg! For noen fantastiske mennesker! Og så mange jeg kommer til å beholde i hjertet mitt!

Men Ashburnham da….togtur på 1 time og 40 mins fra Gatwick, så bytte av tog, nytt tog i 15 mins og så taxi i 15 mins…med andre ord – i midten av ingenting! Da vi svingte inn til Ashburnham place var det som å komme tilbake til middelalderen…vi kjørte ned en lang alle, helt til et stort herskapshus åpnebarte seg, en stor steintrapp foran og masse fine skulpturer. Det var skumring og solnedgang…du vet den belysningen man bare får når solen står på en helt spesiell plass på himmelen, magiske skyer og blikkstille vann…den følelsen! …og null dekning på telefonen 😉




En rask innsjekk senere og vi hoppet i treningstøyet. Hvorfor jeg i det hele tatt hadde vært bekymret for aftenantrekket aner jeg ikke…for her var det ingen grunn til å skammes over å sitte i kosetøy på kvelden…det var faktisk bare kult å sitte med løpesko og hoodie over noen kopper te…ja for vin og øl var ikke til salg her 😉

…men altså kveldstrening…vi måtte jo bare ut og snikkikke litt på hva som ventet oss dagen derpå. Og jeg overdriver ikke om jeg sier at vi løp rundt som to små barn i verdens største lekebutikk..for i skumringstimen ble alt litt ekstra magisk, vi testet monkeybaren, tauene, vegger og spyd…verdens beste lekeplass for to hindergale voksne. Og enda bedre, vi møtte både racedirectoren, de fantastiske folkene som satte opp løypen for oss, vi møtte damene i reebok-bilen som skulle bli våre beste venner, vi møtte mannen som hadde kjørt i 9 timer med en megaskjerm, bare for å sette den fast i gjørma…







Og etter at vi hadde løpt fra oss ute på løpsvenuen…trakk vi inn og ble raskt kjent med noen herlige engelskmenn. Det tok ikke mange minuttene før skrønene satt løst, vi ble en stor herlig gjeng midt i foajeen, og i kjent hinderløpmiljøstil var det som vi hadde kjent hverandre hele livet. Og her kommer den ekstra stjernen til Spartanarrangørene iår – det var ikke noe luksushotell vi bodde på, snarere tvert i mot, man fikk litt sånn leirskolefølelse. Men hvem brydde seg, vi koste oss med herlige folk med samme interesse, fikk lagt oss i anstendig tid, sto opp og spiste frokost sammen, før vi tuslet bort til registreringen og fikk både nummerlapp (hårbånd), racetag og mer stemning før løpet. Ja for nå var jo alle her, og vi måtte ta obligatoriske selfies med både hverandre, arrangører og fotografer/gamle venner:

Starstruck med møte av selveste Mr Pringle – et ikon i Spartan UK!

Ja og hvem ellers – selveste Sjefen selv – mr Richard Burley – jeg blir alltid like glad når jeg ser han, med høyden sin, de karakteristiske gamasjene og kameraet sitt oser han av ro og orden – og har alltid full kontroll og alltid tid til et ord med gamle kjente.

Jeg vet at ord aldri kan gjenskape den stemningen som har vært…men likevel håper jeg dere har fått et lite innblikk i det sosiale på turen vår. Det å bo på løpsvenuen skapte en herlig ro før og etter løpet – jeg har ikke ord for hvor deilig det var å slippe å mase avgårde med taxi eller buss, å bare kunne skifte til rent og tørt tøy, for så å sitte og dingel rundt med fine folk, knipse bilder i Reebok-automaten, drikke smoothies, spise burger og shoppe tøy…ja for det skal sies…jeg gikk nok litt amok i Reebok-sjappa…jeg vet jeg ikke trengte mer tøy…men herregud…Spartankolleksjonen til jenter er bare helt rå…ja forsåvidt til gutta og altså…

Som seg hør og bør løper også arrangørene en æresrunde helt til slutt!

Maskoten min – Super-Pablo som boktstavlig talt var overalt i løypa og heiet meg frem! Aldri sett den mannen uten et smil jeg…og har du hørt han le! Nei fy flate Pablo – digger deg, og gleder meg allerede til neste tur med deg!

Jammen møtte vi ikke selveste mister Spartan også! Haha omringet av vikinger her gitt!

En helt fantastiskt tur, med flott folk – pain is temporary, but memories last forever! Dere er herlige alle sammen!

Imorgen skal jeg jobbe meg gjennom løypa vi har løpt gjennom tre løp nå!

KlemMari

Spartan race trifecta – bring on the Beast!


Hei alle sammen

Nå ble det jaggu en stund siden jeg har skrevet her igjen. Siden sist har drømmer gått i oppfyllelse, følelsene har vært enorme og overveldene – og nå har angsten tatt meg!

Jeg skal skrive mer til dere om trifecta helgene i England til uka, da er det ferie og jeg skal prøve å hente meg inn litt igjen. Nå har det vært mye med både jobb, skole og løping. Jeg har ikke hatt tid til så mye annet enn å puste mellom slagene – men jeg kan love dere at vi har hatt det helt fantastisk!

Første helg i England er over, dette er liksom grand finale av sesongen, både Supermann og jeg har hjertet litt ekstra hos Spartan Race i sør-England, og igjen har vi møtt så utrolig mange flott mennesker, løpt to utrolig kule løp, vi har vært usedvanlig heldige med været og kort sammenfattet har hele forrige helg vært totalt episk!

For meg ble Spartan Sprint (6 km) og Spartan Super (14 km) en helt vanvittig kul opplevelse – jeg er veldig veldig klar over at de beste jentene som i Katie keeble, Lucy Martlew og Mona Strande ikke sto på startstreken sammen med meg…men likevel…som alle prøver å banke inn i hodet mitt…du konkurrerer med de som står på startstreken, du kan ikke tenke på hvis om atte dersom osv…jeg vet resultatlisten hadde vært annerledes da…men uansett – JEG VANT PÅ LØRDAG OG BLE NR 3 PÅ SØNDAG! Og selvom jeg ikke er den beste overall…så er jeg damn stolt likevel! Jeg løp det jeg kunne, jeg bommet dessverre på litt for mange hindre på søndagen, men likevel holdt det til å ta med 2 trofeer hjem! Og de skal jeg kose meg med! Jeg skal se på de, være stolt over meg selv og tenke på 2015 som året da jeg virkelig gjorde det så bra jeg kunne. Og hva mer kan jeg forlange av meg selv?


Til helgen skal siste brikken i puslespillet samles – det er Spartan Beast og i det engelske OCR miljøet eksploderte det igår da Spartan gikk ut og informerte om påbud om hodelykter, checkpointer og opptil flere svømmehinder. Spartan Beast i 2013 går som det hardeste så langt, både pga været og terrenget i Pippingford park.  Jeg løp Beast i fjor i Pippingford, jeg elsket terrenget…men ifølge ekspertene var det ikke i nærheten av så hardt som 2013 – og nå i 2015…ja nå tror jeg løpet blir ekstremt! Det ryktes om mellom 25-30 km, og at arrangørene har gjort sitt beste for å knekke oss 😉 Det er sånn et ekstremløp skal være, jeg lo og hoppet da jeg snakket med arrangørene forrige helg…men nå har jeg altså plutselig fått et aldri så lilte angstanfall….jeg har aldri løpt så langt før i hele mitt liv, jeg gjorde 155 burpees på Spartan Super…jeg orker IKKE gjøre så mange på søndag som kommer. Jeg nekter. Jeg håper jeg rekker flyet hjem på kvelden…jeg skulle kanskje hatt med en camelback, men det rekker jeg faktisk ikke kjøpe (ei heller har jeg råd til det akkurat nå), jeg får stappe noen gel-packs i lomma…så får jeg bare krysse fingrene. Jeg er ikke redd for svømming, jeg er ikke redd for tauet, eller veggene – jeg vet vi skal bære langt og tung – det går bra. Jeg vet alt blir lengre, tyngre og mer ekstremt…men det jeg er mest redd for er vel om beina holder. Kan jeg holde pacen oppe, hvor fort går eliten ut, hvilke jenter står på startstreken (jeg forventer at Mona står øverst på pallen…men hvem flere står med henne???)…ja i det hele tatt…hele meg er en eneste stor bylt av nerver og spørsmål. På søndag kveld vet vi svaret…inntil det får jeg bare prøve å ikke bli syk, spise masse og tenke gode tanker!

KlemMari

OCRNorway – EN side for å samle hele hinderløpnorge!


Den er underveis, blir laget i disse dager og lansert så snart den er klar. Facebooksiden er allerede oppe og går, dere finner den HER! Gå gjerne inn og titt, kom med tilbakemeldinger om hva dere ønsker på hjemmesiden, hva dere ønsker å lese om og om det er noen som ønsker å dele noe på siden.

Det kommer bl a til å bli

-informasjon om alle løp i Norge (og etterhver utlandet)

– videoer + bilder

– treningstips

– ukens atlet

– muligheter for å dele løpserfaringer

– løpsreviews

– kosthold

– klubber

– kles og skotips

– ja alt hva dere lesere måtte ønske!

Det vil også komme gode tilbud til dere lesere, foreløpig har vi fått tilbudskoden

mud15

fra Treningsshop.no. De fører bl a merkene GoFit og Ompu – og koden gir 15% rabatt til dere lesere.

Jeg skal personlig teste ut merket GoFit når jeg reiser til England og løper Spartan Trifecta over de neste to helgene, og skal helt klart komme tilbake med en vurdering av tøyet til dere!

Jeg er så supergira på dette prosjektet…mulig jeg har tatt meg litt vann over hodet, men har allerede fått så mange flotte mennesker som ønsker å være med å bidra, så jeg tror og håper resultatet kommer til å bli knall. Så fort siden er oppe og går gir jeg dere beskjed, inntil videre bli med oss på Facebook da vel!

KlemMari