Ny start


I dag har jeg vært å kjøpt meg sykkel 😀 Yey! Ettersom skaden i kneet hindrer meg i å løpe så får jeg finne andre alternativer. Å sykle på racer synes jeg var veldig artig så da får jeg prøve å tilbringe noen timer på den nye vennen min. Kneet er heldigvis bedre, men løpene i høst ryker. Veldig kjipt, og ikke noe gøy når man legger ned mye innsats. Har kommet en del tårer, kun fordi jeg er verdens staeste menneske. Setter jeg noe i hodet, så SKAL jeg gjøre det. Å det går ikke nå. En svakhet jeg må jobbe med :-)!  

Jeg har vært syk i 2 uker nå, så det har vært svært lite trening de siste ukene, men i dag fikk jeg en god økt på spinningsykkelen. Deilig å få svettet litt! Gjennomførte økten i sone 1, ønsker å ta det litt rolig i starten. Deretter styrke på kjernemuskulaturen. Jeg teiper kneet under trening, for så å ise det ned etter øktene. Denne skaden har fått meg til å bli litt mer bevisst på alle de småtingene som jeg kan bli bedre på, som kan utgjøre en ganske stor forskjell når det kommer et stykke. Derfor har jeg begynt å ta med meg en herbalife shake som jeg tar etter hver økt. Dette fordi næring rett etter trening er ekstremt viktig, forbrenningen opprettholdes ,og det som er viktigst for meg: at kroppen blir bygd opp og er klar for neste økt så fort som mulig. Derfor er det viktig at jeg har noe som det er lett å få i seg selvom man ikke er sulten og som inneholder en god blanding av karbohydrater og proteiner. Så dere spreke løpere; få i dere nok og riktig mat! Uten dette fungerer ikke treningen!! 

Jeg drar opp til Lillehammer denne uken, og da starter den harde hverdagen igjen. Det ser jeg frem til. Gleder meg til å se de fine jentene igjen og mate hjernen min med ny kunnskap. Jeg har også fått noen nye øvelser som jeg skal ta med tanke på skaden i kneet; jumpersknee. Tenkte å dele disse med dere i løpet av uken ettersom dette også er veldig gode øvelser å ta når man løper 🙂

Ønsker dere en super uke! Løp for meg også 😀 Og hvis det er noen sprekinger der ute som vil vise meg noen fine runder på racer i Lillehammer, så ta kontakt 🙂

Siste utgave av Runner’s World

  • Bli kjent med vår nye blogger Ole Martin Nilsen Synnes!
  • Jim Johansen satte nordnorsk rekord på de lengste banedistansene i 1978, og de står fortsatt. Les om treningen hans.
  • Løpernes favoritter: Sko, turer, løp og økter.
  • Mitt liv, mitt løp. Karoline Høye har forstått at det er hodet, ikke kroppen som setter begrensninger.
  • Maraton for alle: Treningsprogram med nivåtilpasninger.
  • Sommerens store skoguide: 17 modeller testet.
  • Fit for fjelløp – slik blir du en bedre fjell- og terrengløper.
  • Trening i varmen.
  • Spiser du nok – og riktig – under konkurranser?

Bli abonnent


Ryker høstsesongen?


Sommeren er snart over og jeg reiser snart oppover til Lillehammer for å starte på 2 året i psykologi. I sommer har jeg trent bra, men de siste ukene har vært kjipe. Jeg kjente på en løpe økt for et par uker siden at jeg hadde litt vond i venstre kne. Litt stikking, og litt ubehag ved løpingen. Jeg fikk det undersøkt og beskjeden var jumpers knee. Verdens kjipeste beskjed som har ført med seg noen litt kjipe valg. De siste ukene har jeg kun syklet, noe som ikke er veldig gøy for ei som brenner for løping. Men jeg har tenkt at dette kun vil vare noen uker så litt sykling overlever jeg. Realiteten som slo meg i fjeset i dag er at jumpers knee ikke går over på et par uker…. Det kan ta veldig lang tid! Jeg har felt en del tårer og humøret er ikke helt på topp om dagen for dette betyr at mest sannsynlig ryker hele høst sesongen, og da årets mål Oslo halvmaraton 19 september. Bare det å skrive det er grusomt, for å se et mål bare forsvinne foran øyene dine uten at du får gjort noe er ikke særlig gøy. Det er bare et løp, og jeg dør ikke. Men det er bare det at jeg har så sinnsykt lyst til å løpe. Jeg har så sinnsykt lyst til å bevise at jeg kan og at ingenting er umulig om man jobber hardt nok. Jeg har lyst å bevise at livet ikke har noen begrensninger, og at hvis jeg kan så kan du også. Men mest av alt har jeg bare lyst til å oppnå de tidene jeg drømmer om og ha det gøy. Løping er gøy!! Jeg er et konkurranse menneske, og jeg er en person som drømmer. Jeg har høye mål, og jeg vet at for noen kan de virke urealistiske. Men det gir meg bare enda mer lyst til å klare de. For hvis du eller naboen klarer det, hvorfor skal ikke jeg klare det da?

De neste ukene vil det bli mye alternativ trening. Heldig som jeg er har jeg veldig flinke folk rundt meg og en trener som hjelper meg. Det blir mye styrke, sykling, svømming, også må jeg lære meg å gå på rulleski 🙂 Det kan bli spennende! Påtide å vise hva som bor i meg, og heller la skaden hjelpe meg til å bli en enda bedre løper. Jobbe med svakheter, og fokusere mot nye mål. Det kommer en innendørs sesong, og det hadde vært gøy å prøvd seg på litt baneløp. Mye jobb må gjøres, og jeg skal gjøre det jeg kan for å få suksess. Motgang gjør deg sterkere, og det kan være gøy å gå i motbakke også.

 Jeg har fortsatt et lite håp om å løpe i Oslo, men sånn kneet er i dag er sannsynligheten meget liten. Jeg kunne ønske jeg kunne gjort noe slik at skaden ville gått over med engang men sånn er det dessverre ikke. Derfor skal jeg godta at det er greit å være deppet i dag, men når jeg våkner i morgen så skal jeg ha et smil om munn og være klar for å jobbe mot nye mål. For delmål er veien til suksess, og hvis man aldri gir seg vil man som oftest klare de. Man kan i allefall ikke vinne uten å tørre å tape.  

Bloggen vil derfor de neste ukene bli preget av mye alternativ trening. Fremover blir det mye styrke, basistrening, svømming, ellipse, sykkel og muligens rulleski om jeg får lært meg å bremse 🙂 

Hvis det er noen der ute som har tips rundt jumpersknee så tar jeg de imot med et smil! 

Viktigheten bak et riktig kosthold


Nok og riktig næring er et viktig element for å lykkes som løper, både når fokuset er på ren mosjon eller satsing. Ingen kan prestere bra på et dårlig kosthold, og derfor er nok og riktig næring både før, under og etter en økt vesentlig viktig for å lykkes. Mange bruker kosttilskudd som et tilskudd til riktig næring. Det finnes mye forskjellig på markedet og ulike meninger rundt de ulike produktene. Det som fungerer for meg vil ikke nødvendigvis fungere for en annen. Derfor er dette innlegget basert på mine personlige meninger og erfaringer. 

Jeg har troen på et variert og sunt kosthold hvor fokuset er på å få i seg nok og riktig næring. Dette fordi trening bryter ned kroppen, og for at jeg skal prestere best mulig er jeg nødt til å gi kroppen det den trenger til en hver tid. Kosttilskudd er noe jeg personlig ikke hatt noe tro på, men de siste ukene har jeg prøvde kosttilskuddene Cyl og Sanopal som har ankommet Norge. Jeg ble anbefalt å prøve Cyl og Sanopal ettersom jeg ofte føler jeg har lite energi, og kroppen trenger ofte mye søvn. Med tanke på treningsmengden, skolehverdagen og jobbingen lot jeg de få en sjanse. Cyl og Sanopal er laget for å redusere oksidativt stress – beskytte, rense og styrke cellene i kroppen vår. Effekten av dette er at man får mer energi, økt oksygenopptak, bedre ytelse, raskere restitusjon, bedre immunforsvar, forebygger skader og gir bedre konsentrasjon. Sanopal og Cyl er to ulike produkter som man kombinerer. Sanopal er en sterkere versjon av Cyl, og brukes under konkurranser og hard økter. Cyl brukes hver eneste dag. 

Jeg har nå testet både Cyl og Sanopal over en periode ,og jeg merker vesentlig forskjell. Cyl tar jeg to ganger om dagen; morgen og kveld. Sanopal har jeg brukt under enkelte hardøkter, samt under birkebeinerløpet forje helg. Når jeg løp Birken forje helg tok jeg Sanopal med engang jeg sto opp, samt 30 min før start. Effekten var betraktlig mer energi, og en mer kvikk kropp. Selvom tiden ikke ble bra og jeg er missfornøyd med løpet, er jeg veldig sikker på at Sanopal gav meg en boost som bidro til en mer energisk kropp enn hva jeg i utgangspunktet hadde. De siste ukene har kroppen vært sliten, og energi nivået lavt. Men etter jeg startet på Cyl og Sanopal har jeg merket vesentlig forskjell både på treningsøktene og i selve hverdagen. Jeg har mer energi, og jeg orker mer. Sanopal har gitt meg det lille ekstra under hardøktene, og jeg føler kroppen resitusuerer seg raskere enn tidligere. Jeg kombinerer disse med omega 3, samt et vanlig norskt sunt kosthold. Riktig mat til riktig tid er helt avgjørende om man ønsker å lykkes på idrettarenaen, og ingen preserer optimalt med lite mat i magen. Det er individuelt fra person til person hva som fungerer, men jeg har nå funnet ut hva som fungerer for meg. Jeg har lenge feilet, og gått i de samme feilene som mange andre gjør; feil mat, og mye trening. Men jeg ønsker å løpe fort, og derfor er nok og riktig mat ekstremt viktig. 

I sommer skal treningsmengden økes, og jeg kommer til å benytte meg av både Sanopal og Cyl fremover kombinert med et næringsrikt kosthold. For det er viktig å huske at ingen kosttilskudd vil fungere om man ikke gir kroppen riktig og nok mat. Ingen kosttilskudd kan erstatte et godt kosthold, men de kan være en hjelper på veien til suksess. Jeg er i allefall veldig fornøyd med disse produktene. 

Ukategorisert

Rapport; Vardal rundt 2015


13 juni gikk startskuddet for det årlige Vardal rundt løpet her hjemme i Sande i Vestfold. Løpet er på 5,3 km og blir arrangert av Ole Kristian Lofsberg, August Aaserud, Fridtjof Aaserud, Magnus Gravningen og Henrik Teien. Dette er det 7 året løpet blir arrangert, og i år var det 181 strartende. Dette var en dobbling fra i fjor. Guttene tok 50 kr i startkontigent som går til kreftforeningen, og de klarte derfor i år å samle inn hele 23.000 kr til Aktiv mot kreft. Et kjempe bra arrangement, og når pengene går til en så bra sak blir det enda morsommere å løpe! Spenst Sande med Trine Sveia i spissen holdt oppvarming og selve løpet ble veldig velykket!

Løpet inneholder mye asfalt, litt grus, og en grusom oppoverbakke som er kalt vardalsbakken. Løpet inneholder også en spurtstrekning på ca 1 km.

Vinnertiden ble satt av Martin Kristiansen med tiden 17,16 som også er ny løyperekord. 2 plass tok Mads Breda med tiden 17,38 etterfulgt av Krstoffer Klonteig med 3 plass på tiden 17,45. På damesiden vant Janne Stenbreden med tiden 21,45 etterfulgt av Kaja Danda med tiden 22,43 på 2 plass. Anna Bonden med tiden 23,53 kom på 3 plass. Løyperekorden på kvinnetiden er på 20,47 og det er Inger Bonden som har denne. 

Personlig fikk jeg ikke deltatt i dette løpet, grunnet birkebeinerløpet. Men neste år gleder jeg meg til å delta ettersom det er et flott arrangement som støtter en god sak! Guttene gjorde en super jobb, og stå på viljen deres er veldig engasjernende! I tillegg begynner det å bli en god del deltakere så konkurransen blir tøffere hvert år. Man får virkelig testet hodet, og hvor mye syre man holder ut med. Kvelden avsluttes med en kjempe fest hvor alle møtes og har det gøy utover nattens. En veldig morsom dag og et bra løp som jeg gleder meg til å delta på i 2016 🙂

Ukategorisert

Medaljens bakside


Forje lørdag 30 mai gikk startskuddet for Elveløpet. Jeg hadde på forhånd kjent kroppen var sliten, og leggene stivnet av ingenting. Hodet var ikke på plass, og jeg var ekstremt flink til å si til meg selv at «dette kommer ikke til å gå bra, Marthe!». Lørdagen kom og jeg fikk varmet opp med ei super flott og sprek venninne. Men jeg kjente allerede da at noe ikke stemte. Startskuddet gikk og jeg fant aldri flyten. Følelsen av å ikke være tilstede og at ingenting fungerte var grusom. Jeg endte opp med å bryte etter 3,5 km. Jeg gikk helt i kjelleren, og ville bare grave meg ned. En ting er at kroppen ikke fungerer, og at du dermed ikke klarer å fullføre. Men faktoren som gjorde at jeg gikk i kjelleren var følelsen av å mislykkes, følelsen av å bare gi opp. Tidligere har jeg hatt en stygg forsvarsmekanisme som slår til med engang jeg utforderer komforsonen min, og ting blir for tøft. Jeg sier da til meg selv at jeg bare kan gi opp. Bare gi opp for du klarer det ikke uansett, og da slipper du å faktisk få faktaen realisert. Men det ender opp med at jeg blir ti ganger mer skuffet enn hva jeg hadde blitt om jeg faktisk hadde gjennomført. For ingenting er fakta før det er realisert. Dette gjelder ikke bare løping, men livet generelt. Det kommer ingenting godt ut av å gi opp, og selvom jeg vet jeg ikke gav opp så fikk løpet meg til å tenke. Ønsket om å løpe fort ødelegger for meg. Jeg fokuserer for mye på hva som kan gå galt, hvorfor det skal gå galt og hva jeg mangler som andre har. Det å sammenligne seg med andre er en ekstremt unødevndig ting å gjøre, som til syvende og sist kun kjører deg i kjelleren. For ja jeg mangler mye, og jeg ser ikke ut som en typisk langdistanse løper. Men jeg liker å løpe, og det er faktisk det viktigste. For hvorfor skal ikke jeg klare å løpe fort, når du klarer det? Handler det ikke om å utfordre seg selv, og i alle fall prøve. Jeg ønsker ikke å sitte i en stol om 20 år og angre på at jeg ikke fulgte drømmene mine. Det er ingen fasit på livet, og vi er våre egne lykkesmeer. Det er opp til deg hva du vil gjøre, og hvordan du skal gjøre det. Du kan finne på hundre unnskyldninger for hvorfor du ikke skal kunne klare å gjennomføre løpet, hvorfor du ikke er egnet for en jobb som får frem gnisten i deg, eller hvorfor du ikke skal kunne klare å få de karakterene du faktisk burde ha. I bunn og grunn er de unnskyldningene bare tull. Du er bra nok, og når andre gjennomfører løp på den tiden, eller får den jobben eller oppnår de karakteren, hvorfor skal ikke du klare det? Kanskje du bruker lengre tid på å oppnå det enn hva naboen gjorde, men du vil mest sannsynlig klare det om du ikke gir opp. For er det ikke bedre å prøve? Er det ikke bedre å feile, for så å ta lærdom av det og heller prøve igjen? Er egentlig unnskyldningen du sier til deg selv realistisk? For du har jo ekstremt mange gode sider også. Alle mennesker har ting de kan bli bedre på, men istedefor å fokusere på de, så tenk heller på HVORFOR DU egner deg, og hvorfor du faktisk kan klare det. 

Birken har lenge hengt i en tynn tråd. Jeg dummet meg ut ifjor, og svimte av etter 12 km pga dehydrering. Når jeg i tillegg brøt 30 mai skal jeg være ærlig å innrømme at birken ikke fristet veldig. Jeg er livredd for å ikke være bra nok, og ikke klare å løpe på en ok tid. Men jeg ønsker å bevise at faktisk alt er mulig, og at man kan klare det man vil så lenge man gir alt og har troen. Men det er døds tøft! Og jeg sliter selv, det er lett å fore seg selv med hvorfor man ikke skal klare det. Jeg er ikke redd for å bli slått av andre, eller komme på siste plass. Jeg er mest redd for å skuffe meg selv, og ikke få ut postensiale jeg vet jeg har. Jeg har kun trent løping i 1,5 år og jeg vet jeg ikke kan forvente for mye. Det tar flere år før jeg er på et ok nivå og jeg kanskje klarer målene jeg har satt. Men jeg er mest redd for å ikke være bevisst nok på å nyte veien dit. Jeg er mest redd for at jeg glemmer hvorfor jeg faktisk elsker å løpe, fordi jeg blir for fokusert på å slå de tidligere tidene. Derfor har jeg meldt meg på birken! Jeg stiller til start med null forventning, og kun et fokus: NYTE DET. Jeg kommer aldri til å klare å løpe fort hvis jeg fokuserer på hvorfor jeg ikke skal klare det. Jeg skal slutte med teite unnskyldninger for hvorfor jeg ikke skal klare å gjennomføre, og heller starte med å fortelle meg selv at jeg er bra nok. Magien skjer på utsiden av komforsonen, og unnskyldninger fungerer ikke da. 

Jeg gleder meg til å løpe til lørdag, mest fordi jeg skal løpe fordi jeg digger det, og tidene vil da komme av seg selv. Jeg ønsker dere alle som skal løpe masse lykke til! Dere er bra nok! La beina rulle, og viljen dra dere i mål. Ha tro på dere selv, og ha det gøy. Det er det viktigste. 

Rapport av Råskinnet. En mental utfordring.


Gjørme til knærene, vann til brystet, heftig terreng og et par fall er en god beskrivelse av mitt løp på lørdag. Jeg hadde på forhånd forventet et terrengløp, med tøffere forhold enn hva jeg er vant til. Nå skal det sies at jeg for det meste løper på asfalt, sti, lettere skogsterreng eller mølle/friidrettsbane. Så akkurat det terrenget jeg møtte under råskinnet på Sognsvann var en ny erfaring. 

Jeg sto opp i god tid, pakket bagen og kjørte innover med Fredrik, min bestekompis og nabo. Han skulle trene på Olympiatoppen, så mens jeg varmet opp, trente han. Takket være han fikk jeg tak i startnummer og kom meg til startstreken i god tid. I tillegg heiet han på meg under hele løpet – Verdens beste supporter!

Startskuddet gikk 13.30, og det var bare å følge strømmen. Allerede etter 800-900 m møtte vi første utfording: vann. Jeg er ikke så veldig høy, så vann til lårene var rimelig kaldt så tidlig. Videre var det ut i skogen hvor vi møtte gjørme til knærene, og myrer. Jeg satt fast enkelte steder, og måtte ha hjelp for å komme meg løs. Mentalt sett var jeg ikke på plass under løpet, jeg hadde lyst til å gi meg flere ganger. Etter 4-5 km hadde jeg mageplask i en utforbakke som ikke gjorde motivasjonen så mye bedre. Skrubbsår og litt forslått kropp, men gjennomføre, det måtte jeg bare. Å bryte var uaktuelt! På det tidspunktet syntes det var ganske tullete å løpe rundt i gjørma og etter 6 km møtte vi det siste vannhindret. Folk hoppet uti, og da kom smile frem. Jeg hadde vann til brystet, og måtte bruke et tau for å dra meg bortover. Videre var det ut i skogen, før vi måtte over en siste bakke og deretter så mål.

Råskinnet var en tøff utfordring og jeg fikk testet meg mentalt. Personlig er jeg litt skuffet over løpet. Jeg fant aldri flyten, og negative tanker er ikke optimalt om man skal prestere bra. Jeg hadde ingen forventninger på forhånd, og skulle ta dette løpet som en hardøkt. Plasseringsmessig kom jeg på 16 plass i klassen 23-34 med 235 deltakere.  

Neste løp er elveløpet 30 mai, og her håper jeg virkelig alt klaffer. Drømmen er å løpe en rask 10 km, med smilet om munnen. For løping er gøy, og det er derfor jeg løper. Det er ingenting som slår følelsen etter en god økt hvor alt klaffer. Men veien dit er lang, hard og ubehagelig. Men det er da det gjelder å ikke gi seg. Selvom løpet på lørdag ikke var optimalt, så var det jo gøy! Man vil alltid møte motbakker, og da er det opp til en selv om man vil utfordre bakken med et smil om munnen. Eller tenke negative tanker ,og få en lang og hard vei. Det er opp til en selv hvordan man vil utfordre livet, og hvordan man skal leve det. Alle valg man tar vil både føre med seg glede og ubehageligheter. Men jeg tror at så lenge man er målrettet, aldri gir seg og jobber hardt så vil man kunne oppnå det man ønsker. Om veien skal være lang og hard, eller utfordrende og morsom er opp til en selv. Hva er poenget med å gi opp? Det kommer ingenting godt ut av det, og følelsen er jo helt grusom. Alt er mulig, så lenge man har troen selv. Det tror i alle fall jeg. Jeg skal jobbe enda hardere og kose meg enda mer. For det kan faktisk være morsomt å løpe i motbakker, selvom blodsmaken kommer. Terrenget i Lillehammer skal bli flittig brukt fremover, og jeg anbefaler dere alle å gjøre det samme. 

Fredrik, beste kompis, og verdens beste supporter!

Håper alle som løpe på lørdag hadde en fin opplevelse, og at vi ses igjen neste år. Det var jo veldig morsomt. Det er ikke hver dag man kan løpe med gjørme til knærene, og vann til brystet. Og følelsen når man kom i mål var legendarisk. Ha en super treninguke, og kos dere med løpeskoene. For ingenting slår løpegleden!