Norge for mine (løpe)føtter

Norge for mine (løpe)føtter


At Norge er et vakkert land er det neppe noen som vil benekte etter denne sommeren. Her er erfaringene jeg har gjort meg etter ni dager ute på tur.

Sommeren 2020 kommer til å bli husket som tidenes Norgesferie-sommer. Instagram bugner av bilder tatt fra toppen av både kjente og mindre kjente fjelltopper, grønne vann i dype daler, høye klipper som stuper rett ned i havgapet og frodige fjorder omkranset av fremdeles snøkledde fjell.

Nordmenn utforsker Norge som aldri før og jeg er ganske sikker på at om det er noen som har vunnet på Covid-19, så er det de som selger og produserer tur og friluftsliv-produkter. Det kan nemlig virke som om hele Norge har oppdaget gleden med å være ute i det fri og benytter seg fullt ut av de fantastiske turmulighetene Norge har å by på.

Foto: Ian Corless

Forelsket i Norge

Selv kom jeg nettopp hjem fra en 9 dagers oppdagelsesferd hvor jeg rakk å bestige en rekke av de klassiske turmålene i Romsdal, Sunnmøre og Loen. Trollveggen, Romsdalseggen, Blånebba, Saksa, Slogen og Skåla er vel de mest kjente turene jeg fikk med meg i tillegg til mindre kjente turmål som Venjetind, Eggenipa, Veslefjellet og diverse fjelltopper i Stranda kommune. At Norge er et vakkert land er det neppe ingen som vil benekte og dette langstrakte landet har så mye variert natur at det skal godt gjøres å gå lei.

For tiden er jeg i en modus hvor jeg rett og slett ikke kan få nok. Jeg vil bare ut og opp i fjellene. Løpe på nye stier, bestige nye fjelltopper og oppleve enda mer av det Norge har å by på. Og om det ikke hadde vært for at jeg er nødt til å jobbe innimellom eventyrene, hadde jeg gjerne vært på tur et par uker til.

Og så fort jeg har gjort meg ferdig meg jobbingen for denne gangen så er det ut på tur igjen.

Ikke akkurat «fast and light»

I motsetning til da jeg var rundt omkring og oppdaget Norge i fjor ved å løpe fra hytte til hytte, med en veldig lett sekk som kun inneholdt det aller mest nødvendige av klær for allslags vær, sikkerhets og førstehjelpsutstyr og matpakke/snaks for den aktuelle dagen, (pakkeliste finner du i mine tidligere fastpackings poster her), så hadde jeg med bil, telt og mat denne gangen.

Bilen gjorde det mulig å pakke med så mange klesskift og løpesko som jeg ville i tillegg til så mye campingartikler jeg kunne ønske. Jeg trengte jo ikke å tenke på vekten. Ren og skjær luksus som også medførte at jeg tok med mye mer enn jeg faktisk trengte og at bilen etter et par dager var et komplett kaos med løpesko, sokker, soveposer, telt og alt mulig annet spredt rundt omkring slik at jeg daglig brukte en god del tid på å lete frem det jeg var på jakt etter av klær og utstyr.

Foto: Ian Corless

Men det beste med å ha med bilen var at det gjorde det mulig å få så mye ut av dagene som mulig når det kom til å besøke de stedene jeg ville se. For selv om jeg elsker fastpacking og slår et slag for at man velger offentlig transport, ja så blir det vanskeligere å få med seg alt man har lyst til i løpet av dagene man har til rådighet.

Med løpeføtter som transportmiddel

Selv om bilen gjorde sitt for at jeg sitter igjen med en følelse av å ha utnyttet feriedagene til det fulle så er den aller viktigste grunnen til at jeg fikk opplevd så mange steder det at jeg velger å utforske stedene jeg drar med løpesko på beina.

Jeg løper ikke alltid, men jeg flytter meg gjerne en del raskere i terrenget enn hva de vanlige turgåerne gjør og jeg kan holde det gående lenger. På den måten kan jeg i løpet av en dag oppleve flere steder som folk flest vil bruke 2 til 3 dager på. Et fjell på morgenen og et på ettermiddagen. Ikke noe problem. Jeg har regnet ut at jeg normalt bruker litt over halvparten av tiden ut.no estimerer av tidsforbruk for de klassiske turene. Og da får jeg på en måte dobbelt så mye tid.

Foto: Ian Corless

Og nei, jeg løper ikke så fort at jeg ikke rekker å få med meg stedene jeg er. Jeg nyter virkelig områdene jeg løper i og tar meg tid til så mange foto-stopp jeg vil, stopper opp og nyter en sjokolade når jeg kommer forbi en utsikt som fortjener litt ekstra oppmerksomhet og jeg skriver navnet mitt i hver eneste bok jeg finner i en postboks oppe på fjellene. For det jeg gjør er en blanding av å gå raskt, løpe og klatre. Jeg beveger meg i fjellet og lar terrenget og humøret avgjøre tempoet.

Foto: Ian Corless

Den ultimate form for ferie

For meg er dette en super måte å feriere på og jeg hadde ikke valgt annerledes selv om alle grenser var åpne og verden var som normal.

Jo, jeg liker å reise til andre land også, men akkurat nå holder det i massevis å utforske Norge på kryss og tvers. Både de nære områdene og de litt lenger unna. Og jeg velger gladelig telt og å nyte en pose med prima turmat med utsyn over vakker natur fremfor 5 stjernes hotell og restaurant. Så prisen for disse eventyrene er fullt overkommelig.

Foto: Ian Corless

Og selv om vi nå nærmer oss august måned er det fremdeles mange uker igjen med muligheter for fastpacking og utflukter i fjellheimen, og det skal jeg utnytte så godt jeg kan. Sensommer og tidlig høst er høysesong for fjellmagi. Høstfargene som begynner å snike seg inn mellom alt det grønne, multer på myrene, blåbær og tyttebær i lavlandet, mørkere netter, men desto vakrere solnedganger…

Tips til løpende Norgesferie:

  • Start veldig tidlig eller veldig sent. Hvis du har tenkt deg på de mest populære fjellturene får du mye igjen for å starte tidlig på morgenen eller utpå ettermiddagen. Besseggen, Galdhøpiggen, Romsdalseggen, Trolltunga, Skåla og andre populære turmål er mye finere uten de store folkemengdene. Det er fremdeles lyst både tidlig og sent. Og faktisk er lyset på sitt aller beste tidlig på morgenen og sent på kvelden på denne tiden av året. For eksempel valgte vi å ta ettermiddagsfergen til Memurubu tidligere i sommer for så å bruke kvelden på å løpe tilbake til Gjendesheim. Da fikk vi Besseggen helt for oss selv på tross av at det var fantastisk vær. Trolltunga likeså. Vi startet løpeturen fra Trolltunga P3 kl 08.00 og hadde hele Trolltunga helt for oss selv i 40 minutter. Og jeg kan skrive under på at det å ha fjellet for seg selv er verdt å stå opp kl 05.00 midt i ferien…
Her ser du Besseggen til venstre og Knutshøe til høyre
Foto: Ian Corless
  • Velg de mindre kjente turene. Det er mange fjell verdt et besøk selv om de ikke har fått plass på «Norges topp-10 mest populære reisemål». For eksempel ligger Knutshøe rett ved siden av Besseggen. Knutshøe er minst like fin, men på Knutshøe slipper køen som du ser snirkler seg opp over Besseggen. Gjør litt research, google og spør kjentfolk om tips til de mindre besøkte perlene og toppene. Om du er heldig kan du få tak i en gpx fil som gjør navigeringen mye enklere.
Knutshøe er Besseggens tøffe lillebror…
Foto: Ian Corless
  • Gå for god mat. Skal du løpe hele dagen lang og nyte teltlivet om kvelden vil du fort merke hvor viktig det er å få i seg næring. For ikke å snakke om hva det betyr at maten faktisk smaker godt. Jeg har testet mye forskjellig turmat og det er mange varianter på markedet. Og ja, det finnes turmat som smaker skikkelig digg og som jeg faktisk kunne tenke meg å spise hjemme også. (Om du ikke allerede har prøvd Firepot turmat så anbefaler jeg deg å teste ut deres produkter på neste tur).
Foto: Ian Corless
  • Om du ikke har lyst til å telte på campingplasser så kan det lønne seg å undersøke litt på forhånd. Google har svaret på så mangt, men også her er det lurt å høre med folk som kjenner området. Og ta en vurdering av teltstedet før du setter opp teltet. Er det et rasutsatt område? Steiner kan sprette langt av gårde og at teltet ditt ikke vil gi mye beskyttelse mot steinras.
Foto: Ian Corless
  • Kjenn utstyret ditt. Helt ny sovepose, telt, primus eller liggeunderlag? Det lønner seg å teste ut utstyret før du drar på langtur. Det samme gjelder nye sko og klær. Unngå gnagsår, søvnløse netter og å stå i pøsregn og prøve å sette opp det nye teltet på dag en…
  • En buff fungerer supert som både «blindfold» og putetrekk for en oppblåsbar camping pute. Og ta med øreplugger i tilfelle du blir nødt til å ta en natt på en campingplass. Det er nemlig ikke alle som camper som er klar over at det ikke er spesielt bra lydisolasjon i telt…
  • Vær forberedt på at været kan skifte raskt og på våte og kalde dager. Selv om værmeldinga viser sol og sommer kan realiteten oppe på fjelltoppen være noe helt annet.
  • Vind og vanntett jakke og bukse bør alltid være med i sekken på fjelltur. Vind og vanntette votter anbefales også. Ett av mine favorittplagg er inov8 All terrain Pro mittens. De har reddet meg fra iskalde våte hender utallige ganger.
Foto: Ian Corless
  • Ta med deg kart og kompass og lær deg hvordan du bruker det før du står fast i tåka.
  • Husk at det nesten alltid er lettere å komme seg opp enn å komme seg ned igjen. Så når du klatrer opp og vet at du må ned igjen samme vei, spør deg selv «kommer jeg meg ned igjen her?».
Foto: Ian Corless
  • Vit hva du begir deg ut på. Sjekk om det er en tur som krever spesielt utstyr og kunnskap. Hvis «folk flest» tar på seg fult klatreutstyr for å bestige toppen så er det en grunn til det.

Vil du ha tips til fastpacking eventyr så finner du alle postene jeg skrev om fastpacking i fjor samlet her.

Siste utgave av Runner’s World

  • Randonee som kompletterende vinteraktivitet for løpere – hva går sporten ut på, hva trenger du av utstyr, hva må du tenke på av sikkerhet?
  • Stor vinterskoguide – både til glatta og på mølla.
  • Bærekraftige julegaver for løpere.
  • Sondre Nordstad Moens opplevelse av 2:05-løpet i Fukuoka.
  • Barfotløperne – 11 år etter barfotbølgen.
  • Vanlige ernæringsfeil hos løpere og hvordan du unngår dem.
  • Testing: Alt om makspuls, terskel, VO2 max og et mer ukjent begrep – kritisk hastighet.

Bli abonnent

Når motivasjonen blir borte

Når motivasjonen blir borte


Nei, i dag har jeg ikke lyst. I dag gidder jeg ikke å presse meg igjennom en svett økt. For hva er vitsen egentlig?

Vi kjenner alle på den følelsen innimellom. Følelsen av å ikke ha lyst til å løpe. Selv den mest løpefrelste supermosjonist vil oppleve å være demotivert innimellom. Sånn er det jo med alt her i livet, noen dager kan det å gjøre slitsomme ting virke ganske så meningsløst. Eller i hvert fall lite fristende. De dagene hadde det vært fint å ha en bryter hvor det stod motivasjon på. Skru på den og voila, motivasjonen er på.

Men en slik bryter finnes jo ikke. Eller?

Mål og mening

«Motivasjon er en samlebetegnelse for de faktorene som setter i gang og som styrer atferden i mennesker og dyr.»

Motivasjon kan styres. Noen mennesker er flinkere til å motivere seg selv en andre. Bare se på toppiddretsutøvere som Petter Northug og Therese Johaug. Dette er personer som ikke dropper en økt bare fordi de «ikke føler for det» en dag. Folk som har et stort konkurranseinstinkt vil i større grad være i stand til å presse seg igjennom ubehag for å oppnå de målene de har. De er mestere i å styre sin egen motivasjon.

Foto: Ian Corless

Det å ha mål er i seg selv ofte en god motivasjon. Selv om målet ikke er å stå på pallen, så kan det å være i stand til å gjennomføre en distanse eller å slå sin egen personlige rekord være en god motivasjonsfaktor for å løpe. Eller målet kan være å gå ned i vekt, bli smertefri eller rett og slett bare holde seg i form. Alle har en grunn for å løpe. Et mål med løpingen.

Hvorfor blir jeg demotivert?

Men selv om du har både mål og mening med løpingen, så hender det at man mister litt lysten. Da er det fint å tenke på at vi er i stand til å ta kontroll over motivasjonen. Eller, demotivasjonen hvis du heller vil se det på den måten.

Foto: Ian Corless

For å kontrollere sin egen motivasjon er det nødvendig å ha et bevisst forhold til hva som gjør deg demotivert og hva som motiverer deg. Dette er personlig og det som virker motiverende eller demotiverende for meg trenger ikke å være det samme for deg. Et eksempel på en faktor som kan virke motiverende eller demotiverende er været. Været kan ha utrolig mye å si både for humøret og for motivasjonen. Sol og go’vær øker sjangsen for at du er i godt humør og opplever å ha overskudd. Det er lett å få lyst til å ta på seg løpeskoene og legge av sted på en løpetur i solskinnet. Regn og ruskevær derimot…

De fleste av oss har vel opplevd å la været styre avgjørelsen om det blir løpetur eller ikke en gang imellom. Jeg også. Men fordi jeg ikke alltid kan styre når jeg har tid til å løpe kan jeg ikke la været avgjøre om jeg kommer meg ut på tur eller ikke. Derfor bestemte jeg meg for å lære meg å like å løpe i regn og ruskevær. Og det er ganske utrolig hvilken effekt det å fortelle seg selv at «jeg digger å løpe i regn» kan ha.

Lur deg selv

Hva du sier til deg selv er ofte avgjørende når det kommer til om du får gjennomført en økt eller ikke når du står og vipper mellom «skal, skal ikke». Så forsøk å lure deg selv neste gang du ser ut av vinduet og vurderer å droppe løpeturen fordi regnet pøser ned og fortell deg selv at «nå er det helt perfekt vær for å ta seg en løpetur».

Jeg er lett å lure og jeg kommer meg derfor ut på tur selv om regnet øser ned.

Foto: Sylvain Cavatz

Det som derimot kan være litt mer utfordrende for min del er at jeg kan gå litt lei av å løpe i nærområdet mitt. Misforstå meg rett, jeg elsker Østmarka i Oslo med alle dens mer eller mindre løpbare eventyrstier, men jeg trenger variasjon. Løsningen er like enkel som den er vanskelig, for det eneste jeg trenger å gjøre for å bli motivert til å legge ut på langtur er å dra ut på eventyr på nye stier. Men i en travel hverdag lar ikke det seg alltid gjøre.

Rist løs rutinene

Selv om det er nye stier og det å dra ut på eventyr jeg har mest lyst til så vet jeg at det jeg egentlig er ute etter er variasjon. Jeg må bryte opp den vanlige rutinen min, sjokke kroppen og hodet litt og gjøre noe annerledes enn hva jeg pleier å gjøre. Da legger jeg inn en motbakkeøkt i den lokale slalombakken, tar på meg asfaltsko og leker asfaltløper, løper favorittrunden i motsatt retning eller, ja, det er helt sant,) tar meg en mølleøkt.

Foto: Ian Corless

Og det funker. En eneste mølleøkt, og jeg er sjeleglad for å løpe en hvilken som helst sti igjen.

Rask motivasjonsboost

Men noen ganger må jeg grave dypere. Noen ganger trenger jeg ekstra drahjelp.

For selv om jeg mener at man kan løpe fra de fleste problemer og at løping kan være en form for terapi, så kan det å komme seg opp av dumpa og begynne å løpe igjen etter at man har vært syk eller skadet, etter at du har opplevd noe veldig trist eller når det store løpet du har forberedt deg og gledet deg til i flere måneder blir kansellert på grunn av en pandemi, da kan selv den beste motivator slite med å finne veien tilbake til løpelysten.

(5 tips til hvordan du kan holde motivasjonen oppe under Lockdown finner du her.)

Det er ikke så lenge siden jeg opplevde at verden ble svart og løpelysten forsvant helt. Jeg så hverken poeng i å løpe eller komme meg ut av senga. Og det er som regel i sånne stunder at jeg trenger en løpetur aller mest. Etter noen dager med depping fikk jeg et spark bak. Det hadde pøst ned et par dager, jeg viste at stiene ville være våte og gjørmete, kroppen føltes tung og sliten etter noen dager på sofaen. Da ble redningen et par nye løpesko som jeg hadde stående i gangen for testing.

Foto: inov-8

Så banalt det kanskje høres ut, så var det å ta på seg et par flunkende nye løpesko det som fikk meg ut og opp igjen. Ja, noen ganger er det faktisk mulig å kjøpe seg løpelyst…

… men noen ganger holder det med en bolle…

Foto: Ian Corless

Det å kjøpe løpelyst er ikke noe som funker i det lange løp, det må brukes med varsomhet for ellers mister det effekten. Eller, i hvert fall når det kommer til de dyre tingene som et par nye løpesko, en ny klokke eller nye tights. Men en nystekt kanelbolle på en av markastuene, det er en lettkjøpt motivasjonsboost som aldri mister effekten sin…

Løpeskader for dummies


Intervju med naprapat Kenneth Berg-Hansen ved Access Rehab

Foto: Ian Corless

For en stund tilbake spurte jeg hva følgerne mine på Instagram kunne tenke seg å lese om på bloggen min. Et ønske som flere kom med var temaet løpeskader.

De aller fleste løpere vil før eller senere oppleve skader og plager som følge av løpingen. Jeg har vært igjennom flere av de klassiske plagene. Både beinhinnebetennelse, smerter i kne, akilles plager og ankelproblematikk som følge av overtråkk er alle skader jeg har blitt bedre kjent med enn jeg skulle ønske.

For hver gang jeg har vært skadet har jeg tatt med meg litt ny kunnskap og klokskap, for å være skadet er noe av det verste jeg vet. Det påvirker livet mitt i en så stor grad når jeg ikke kan løpe eller når løpingen blir smertefull. Humøret mitt blir elendig, energinivået mitt synker i takt med kondisjonsnivået og evnen min til å håndtere stressende situasjoner blir dårligere….

Jeg har det kort sagt mye bedre når jeg kan løpe smertefritt.

Klok av skade, men ingen ekspert

Men selv om jeg har vært igjennom flere løpeskader så har jeg ikke blitt noen ekspert på området. Derfor ba jeg Kenneth fra Access Rehab om hjelp når jeg skulle skrive om tips og råd til løpere i forbindelse med skadeproblematikk. Kenneth er den jeg har gått til hver gang ting har gått galt. Han har blant annet erfaring med skader i forbindelse med løping samt og plager som oppstår når kroppen overbelastes eller i perioder med høyt stress.

Det beste med Kenneth er at han forstår at å si til meg at løsningen på
problemet er at jeg må «løpe mindre og slutte med alle de idiotiske løpene og
prosjektene som innebærer mange kilometer og stor belastning på kroppen». Han
har riktignok bedt meg om å redusere treningsmengden i perioder hvor det har
vært riktig ille, men alltid med et løfte om at jeg snart vil kunne holde på
med «galskapen min» igjen. Og etter gjentatte suksesshistorier har jeg nå så
stor tillitt til at de gangene han sier at jeg bør roe ned litt, ja, da gjør
jeg det uten å protestere.

Og derfor var det helt naturlig at jeg valgte å intervjue Kenneth for å
få litt eksperthjelp på temaet. Her følger fire spørsmål og svar som handler om
skader, behandling og forebygging.

Intervju med Kenneth Berg-Hansen, Naprapat ved Access Rehab Norge

Hvilke er de vanligste skadene du ser hos løpere?

Skader i kneet er det vi ser oftest hos løpere som søker hjelp hos oss.
To vanlige områder der det kan oppstå plager hos løperen er på framsiden av
kneet og på utsiden. På fagspråket bruker vi begrepene Patellofemoralt
smertesyndrom (PFSS) og ITB smerte, også kjent som løperkne. Vi ser også en del
tretthetsbrudd, plager med beinhinner (medialt tibialt stressyndrom),
muskelstrekk i leggen, akillessenebetennelser, samt skader i hofte- og fot.

Forskning på skadeforekomsten hos løpere har sett en tendens til at
yngre løpere oftere får skader i kne og beinstrukturer. Og eldre løpere (over
40 år) har større risk for skader i muskulatur og sener.

Hva er de største feilen løpere gjør når det kommer til løpeskader?

Den største andelen av løpeskader kan forklares av feiltrening. Et
klassisk eksempel er å øke treningsmengden for raskt. Hvis belastningen
overstiger kroppens kapasitet, klarer den ikke å tilpasse seg raskt nok, og
over tid kan skaden oppstå. Dette kan unngås ved å følge en treningsplan som
passer ditt utgangspunkt og forutsetninger.

Det er også anbefalt å unngå treningsøkter i det som kalles moderat
intensitet. Det for eksempel være den vanlige løperunden mellom 5-10km med litt
for høy intensitet.

En grei huskeregel er å legge opp treningen slik at 80% av
treningsmengden foregår i et rolig tempo (pratetempo) og 20% med høy intensitet
(intervaller).

En annen feil mange gjør er å avlaste for mye eller for lenge når en
skade oppstår. Når løperen føler seg bra igjen, er det vanlig at den fortsetter
treningen på samme nivå som tidligere. Dette øker risken betraktelig for en ny skade.
Ved å ta bort all belastning vil kroppens kapasitet reduseres (toleransen i
muskler, sener og bein), og lik mengde belastning kan da være høyere enn hva
kroppen klarer å håndtere. I den tidlige fasen av en skade kan det så klart
være helt på sin plass med full avlastning, men samtidig er det viktig å starte
tidlig med alternativ trening og styrketrening som bygger opp toleransen i det
utsatte området.

Topp tre tips til hvordan man unngår å bli skadet?

Øk frekvensen på løpesteget med 5-10%

Det finnes flere studier som viser at en raskere frekvens på løpesteget (gjerne mellom 170-180 steg/min) reduserer belastningen i både ankel, kne og hofter. Det kan ta tid å endre løpesteget, så bruk gjerne noen økter med spesielt fokus på stegfrekvens. Flere pulsklokker har en funksjon som beregner stegfrekvens, så det er et godt verktøy for å måle fremgang.

Styrketrening

Legg til 1-2 styrkeøkter i treningsprogrammet. Styrketrening kan både
øke prestasjon og forebygge skader ved å bygge opp toleransen i bein, muskler
og sener. For løpere er det spesielt viktig å fokusere på muskulaturen i lår,
legger og hofter. Plyometriske øvelser kan også være et fint komplement i
treningsprogrammet.

Treningsplan

Lag og følg en treningsplan som er tilpasset dine forutsetninger.
Treningsplanen bør inneholde antall kilometer per uke, intensitet på økter og
periodisering. Spesielt hvis du er nybegynner gjelder det å være oppmerksom på
å ikke gå for hardt ut. Forskning har vist at risken for skade øker hvis du
løper mer enn 3km første uken med løpetrening. Derfor er det viktig å gi
kroppen til å tilpasse den nye belastningen.

Hvilke styrkeøvelser vil du anbefale alle løpere å gjøre? Og hvor ofte bør de gjøres?

Jeg tror løpere kan ha god nytte av å inkludere øvelser for hele kroppen i et styrkeprogram. De mest relevante områdene for løpere er legger, lår, hofter, mage og rygg. Er man nybegynner anbefaler jeg å starte med 1 styrke-økt i uken, og mer erfarne løpere 2-3 ganger i uken. Det finnes mange gode øvelser å velge blant, men her har jeg valgt ut noen få øvelser som styrker viktige muskelgrupper.

Legger

Stående tåhev

Sittende tåhev

Soleus squat

Framside lår og hofter

Bulgarsk utfall

Knebøy

Hopp på boks

Mage

Dynamisk planke

Planken i slynger

Fem tips til hva du gjør om du blir skadet?

  • Ikke avlast for mye. Et vanlig eksempel på dette er at løperen avlaster helt når det oppstår en skade. Hvis man avlaster helt vil ofte kapasiteten i kroppen reduseres. Når løperen føler seg bedre går den ofte tilbake til sin vanlige løpetrening, der belastningen er større enn hva kroppen tåler, og da øker risken for ny skade.
  • Legg til styrketrening
  • Se over ditt treningsprogram
  • Søk hjelp hvis du ikke blir bedre.
  • Trene alternativt. Tung styrketrening for legger, lår og hofter er et godt alternativ i tillegg til sykling eller svømming.

Hva gjør Abelone riktig og hva gjør Abelone feil når det kommer til skadeforebygging?

Abelone er god til å planlegge treningen og hun lytter til kroppen (så
langt det lar seg gjøre for en ultraløper). Jeg tror også at mye av
løpetreningen hun gjør foregår i et rolig tempo som hun kan opprettholde 

Når hun melder seg på konkurranser er hun ofte godt forberedt.

Hun er ofte mer opptatt av at løpingen, enten det er i konkurranse eller en vanlig tur i østmarka skal være en fin opplevelse. Og da vil det automatisk bli løpeturer med lavere tempo.

Foto: Ian Corless

I tillegg foregår mye av treningen i pratetempo.

Hvis man skal påpeke en feil så må det være utålmodigheten for å komme tilbake til normal trening. Og at hun i blant legger ut på eventyr som jeg mener har «skadegaranti» skrevet på seg. Å løpe 230 kilometer i løpet av 5 dager med truger i -40 kuldegrader eller å løpe opp og ned Wyller 20 ganger er eksempler på slikt som man nesten er nødt til å forvente vil føre til stor grad av slitasje på kroppen…

Etter 230km på truger i ekstremløpet Beyond The Ultimate Ice Ultra tok det lang tid før jeg var helt skadefri. Jeg utsatte kroppen for et stort press flere dager i strekk uten tilstrekkelig med hvile i mellom. Men dette er jo en av utfordringene med multiday stage racing. Og helt ærlig, så ville jeg ikke vært foruten denne opplevelsen. Men jeg lærte mye og den lærdommen vil jeg ta med meg når jeg løper slike løp i fremtiden.

The Coastal Challenge 6. etappe

The Coastal Challenge 6. etappe


Den siste etappen av The Coastal Challenge var bare noe jeg måtte komme meg igjennom. Jeg hadde ingen planer om å løpe raskt. Faktisk regnet jeg med at jeg i stor grad kom til å måtte gå. Og det gjorde meg ingen ting. Så lenge jeg kom meg i mål var jeg fornøyd.

For uansett om det ble pallplass eller ikke, så er dette løpet noe å være stolt av å ha klart å gjennomføre. Jeg hadde heller ikke hatt noen forventninger til noe annet enn å klare å gjennomføre da jeg stod på startstreken i Quepos seks dager tidligere. Så at jeg de siste dagene hadde ligget an til å komme inn som dame nummer 3 med så mange sterke damer i startfeltet var langt mer enn jeg hadde håpet på.

Store og små forventninger

Det var verre med forventningene til alle andre. Den morgenen hadde jeg fått flere kommentarer på at jeg kunne klare å beholde tredjeplassen min. Jeg hadde jo tross alt fortsatt nesten 10 minutters forsprang. Det var kommentarer som var ment for å muntre meg opp, motivere meg til å gi det jeg hadde på den siste etappen av The Coastal Challenge. Men det nyttet ikke.

Pinefull nedtur

For jeg visste at jeg ikke hadde sjans. Selv om jeg hadde fått nyrene i gang igjen merket jeg hvor sure beina var. Kroppen hadde ikke klart å kvitte seg med alle slaggstoffene og kroppen skrek etter restitusjon og hvile. Selv om denne etappen blir omtalt som en av de aller vakreste og mest varierte etappene på The Coastal Challenge, kombinert med at det var løpets korteste etappe, så gledet jeg meg ikke til de 23 kilometerne som ventet meg der jeg stod på startstreken sammen med de andre løperne. Men jeg ga meg selv et forsøk og prøvde å få beina i gang likevel. Håpet at det ville virke som det hadde gjort dagen i forveien hvor jeg bare hadde måtte starte motoren, få beina i gang, også hadde alt kjentes bra ut igjen.

Det føltes som om muskelfibrene i framsiden av lårene mine ble revet ifra hverandre.

Jeg klarte å holde meg joggende frem til vi kom til noen trapper som tok oss ned til et elveleie. Det føltes som om muskelfibrene i framsiden av lårene mine ble revet ifra hverandre. Mer humpende enn løpende kom jeg meg ned det som føltes ut som en uendelig lang nedtur. Elveleiet som jeg sikkert hadde frydet meg over å leke meg igjennom et par dager tidligere fremstod nå bare som et torturkammer. Hver minste ujevnhet i underlaget som utfordret lårmusklene mine gjorde pinefullt vondt. Hvordan skulle jeg komme meg igjennom denne etappen?

Foto: Ian Corless

Vi passerte en foss og her måtte jeg til og med klatre både opp og ned korte partier. Hadde det ikke vært fordi hver minste bevegelse gjorde vondt, så hadde dette nok vært en av de delene av løpet som jeg hadde likt aller best. Det var vakkert, vilt og stemningen var på topp for store deler av crewet var samlet der for å heie og for å sørge for at alle løperne kom trygt over.

Tempoet går opp og ned

Da jeg kom ut av elveleiet og opp på landevei tok jeg meg sammen og satte opp farten. Jeg løp ikke, men jeg gikk raskere enn mange andre jogget. Da jeg kom til nedoverbakker gikk dilemmaet ut på om jeg skulle løpe for å komme meg ned så fort som mulig med veldig vondt en kort stund eller om jeg skulle gå ned og ha vondt lenger. Jeg valgte å løpe. Motivasjonen for å bli ferdig så raskt som mulig økte på ettersom jeg nærmet meg drikkestasjonen som var halvveis i løpet.

Foto: Ian Corless

Jordveien svingte seg gjennom frodig åker og beitemark, boligområder og øde strekninger. Det føltes som om jeg beveget meg fremover i sneglefart og at det var uendelig langt mellom hvert merkebånd. På et punkt ble jeg plutselig overbevist om at jeg var på feil vei. Jeg kunne ikke huske når jeg hadde sett et merke sist, og det skulle ikke gå så lang tid mellom hver gang jeg så et merke. Ikke så jeg noen løpere foran meg heller. Så jeg snudde og begynte å gå tilbake samme vei jeg hadde kommet helt til jeg møtte på noen løpere bak meg som var sikre på at vi var på rett vei.

Den eneste drikkestasjonen på denne etappen kommer rett før merkene fører løperne ut på stranden i San Josecito. Med vannmelon og kokosnøttvann rett fra nøtta fylte jeg på med nye krefter for å komme meg igjennom de siste 11 kilometerne til mål. Jeg hadde klart å holde tempoet oppe selv om jeg for det meste hadde gått, men da jeg kom ut i den myke sanden gikk tempoet drastisk ned. Men det gjorde også at jeg fikk mer tid til å nyte stedet. Den tropiske stranden med hvit sand og frodige palmer var så vakker! Dette var virkelig et tropisk paradis. Og jeg følte meg takknemlig. Takknemlig for at det finnes et løp som dette og takknemlig for at jeg hadde en kropp som hadde vært sterk nok til å ta meg igjennom et slikt eventyr.

Et tropisk paradis

Foto: Ian Corless

Costa Rica er et utrolig vakkert land og dette løpet hadde vist meg deler av Costa Rica som få andre får mulighet til å oppleve, så selv om det gjorde vondt i kroppen bestemte jeg meg for å nyte denne siste dagen av The Coastal Challenge Costa Rica.

De siste 10 kilometerne av løpet vekslet mellom å ta løperne ut på sandstrand, på smale jungelstier og ut igjen på strand. Noen ganger sandstrand, andre ganger rullesteinstrand. Når jeg var inne på stiene klarte jeg å holde et godt gå tempo, ute på strendene gikk det langsommere, men for hvert steg jeg tok var jeg et skritt nærmere mål.

Målgangfølelsen

Foto: Ian Corless

Da jeg krysset målstreken på slitene bein smilte jeg fra øre til øre. Eventyret hadde vært verdt hver eneste opp og nedtur, tårer, smerte og vondter var glemt og tilbake var bare mestringsfølelsen og minnene fra alle de fantastiske stedene jeg hadde opplevd de siste seks dagene.

Og da Ian Corless spurte meg om hvordan det føltes å ha «mistet» podiumsplassen min svarte jeg:

Foto: Ian Corless

I was broken after stage 5 and I knew I could not ‘race’ the last day, but I was convinced I would finish, even if that meant crawling. I have no complaints… What is there to complain about? I am privileged to have run in Costa Rica, the start near Quepos and finish at Drake Bay. I have travelled by foot and the experiences and memories will last a lifetime – Pura Vida, as the Costa Ricans would say!

The Coastal Challenge 5.etappe

The Coastal Challenge 5.etappe


En spesiell type idiot

«Enhver idiot kan løpe et maraton, men det kreves en spesiell type idiot for å løpe et løp som dette»

Foto: Ian Corless

Jeg gjentok Richards wakeup call for meg selv og sa meg i bunn og grunn enig med ham. Kroppen verket, og jeg hadde litt vondt i viljen også. Jeg begynte å glede meg til det hele var over. Så frem til å løpe over målstreken en gang neste dag. Få medaljen min, kunne klappe meg selv på skulderen for å ha gjennomført dette episke eventyret med stil.

Selv om jeg hadde vært litt på avveie den tredje dagen hadde jeg fremdeles en god tredjeplass, så jeg begynte å tro på at jeg kunne komme på pallen. Og det var en ekstra motivasjon for å gi på selv om jeg begynte å bli sliten.

Den lengste etappen

Ved siden av meg på startstreken stod Kaytlyn Gerbin som ledet dameklassen. Hun avslørte at beina føltes helt elendige ut, men hun var ikke alene om å løpe ut med bein som kjentes ut som et par tømmerstokker denne dagen. Jeg tviler på en eneste av de som stod på startstreken den morgenen følte at bena var friske og raske. Og etappen som ventet oss var absolutt ikke «bare barnemat«…

Etter 4 tøffe dager med til sammen 160 kilometer og flere tusen høydemeter kommer den lengste dagen i The Coastal Challenge med 47,8 kilometer og 1732 høydemeter. Dette er den siste virkelige utfordringen og kommer du igjennom denne dagen så kommer du til å klare å gjennomføre løpet.

En god start

For meg startet denne dagen mye bedre enn jeg hadde forventet. For så fort jeg begynte å løpe løsnet stivheten og energien og viljen til å gjøre det bra ga meg nye krefter. Det var en dag som startet med en lang strekning på landevei før merkingen førte oss inn i regnskogen og bratt oppover.

Jeg lå lenge som dame nummer 2 og bena føltes fine inntil nedoverbakken kom. Først da merket jeg at forsiden av lårene mine hadde fått skikkelig juling de siste dagene. Det gikk pinefullt langsomt nedover, men etter hvert ble jeg oppmerksom på noe annet som bekymret meg mer; jeg måtte tisse, men det som kom ut var mørk og sparsom.

Et dårlig valg

Denne dagen opplevde jeg også heten som mer plagsom enn de andre dagene og i iveren min etter å komme meg raskt igjennom etappen brukte jeg, for første gang i løpet av The Coastal Challenge, koffein tilskudd.

I ettertid har jeg tenkt at dette var en av feilene jeg gjorde denne dagen, for koffein i store mengder har vanndrivende effekt som vil føre til økt utskillelse av natrium og vann gjennom urinen. En dårlig kombinasjon med varme, høy luftfuktighet og høyt aktivitetsnivå. Men der og da tenkte jeg ikke over at dette hadde noen betydning. Jeg hadde også slurvet med elektrolyttene den morgenen, til vanlig hadde jeg fylt flaskene mine med ekstra sterk elektrolyttblanding før start, men denne morgenen hadde jeg bare fylt flaskene med løpets egen sportsdrikk. Ren latskap som kostet meg dyrt.

Foto: Ian Corless

Noe er galt

Jeg tok meg god tid til å drikke godt på neste vannstasjon, for det var langt til neste sjekkpunkt. Så la jeg av sted igjen med friskt mot. Over halve etappen var gjennomført og jeg lå godt an, men nå ble jeg tatt igjen av en av jentene. Ashton som hadde vært på 4.plass siden dag 2 tok meg igjen og jeg så at hun hadde god driv. Hun virket ikke sliten i det hele tatt. Jeg hadde en relativt god ledelse foran henne, men skjønte at jeg ikke kunne ligge på latsiden denne dagen hvis jeg ville beholde 3.plassen min.

Vi kom ut på landevei igjen og så inn i regnskog og bratt opp en gang til. Sola stekte der jeg klatret oppover skråningen, og på tross av buskene og trærne rundt meg var det lite skygge å finne. For første gang i løpet av dette løpet følte jeg at heten var uutholdelig.

Foto: Ian Corless

Følelsen av å måtte tisse uten at det kom stort mer enn et par dråper kombinert med magesmerter og etter hvert også vondt nederst i ryggen gjorde meg mer og mer bekymret. Nyrene virket ikke som de skulle og kroppen klarte ikke å kvitte seg med slagstoffene som dannet seg i musklene. Da jeg nådde overfarten til dagens siste sjekkpunkt følte jeg meg elendig. Jeg var kvalm og uvell og hele kroppen gjorde vondt, men i mål skulle jeg.

With a litle help from my friends

Jeg var heldig som møtte Paul på dette sjekkpunktet. Paul var ikke deltager, men var med på The Coastal Challenge som support og coach for sønnen sin Cody Lind. Men akkurat denne dagen hadde han valgt å løpe igjennom halve traseen sammen med deltakerne i Adventure kategorien (The Coastal Challenges «korte» variant på ca 150km).

Foto: Ian Corless

Paul så hvordan jeg slet og bestemte seg for å følge meg hele veien inn til mål. Ekte ultraløper spirit det altså. Men så er Paul også hakket mer glad i ultraløping og ultraløpere enn folk flest.

Western States startskudd mann

Og her kommer en liten fun fact om Paul Lind. de som kjenner til Western States, det ikoniske 100 miles løpet som står høyt på ønskelisten til mange ultraløpere, så er altså Paul den som fyrer av startskuddet med Lind familiens 20-gauge shotgun og dermed starter Western States løpet hvert eneste år. En tradisjon som Pauls far Dr.Lind, som også i mange år var medisinsk ansvarlig på Western State, begynte i 1978 og som Paul overtok i 2016.

Foto: Ian Corless

Så jeg var heldig som møtte på Paul akkurat denne dagen. Han minnet meg på å drikke, fikk meg til å gjøre en innsats for å prøve å tisse etter å ha fått i meg en flaske med elektrolyttblanding, telte ned avstanden som var igjen og han gjorde sitt for å avlede meg fra smertene.

Det føltes som om jeg tisset nåler og lårene mine gjorde så vondt at jeg gråt da jeg skulle krysse en elv på stranden. Jeg ble passert av flere jenter nå, men selv om Paul gjorde en innsats for å få meg til å øke tempoet litt så klarte jeg ikke å løpe noe mer. Jeg gikk ikke spesielt raskt, men jeg hadde bare 9 kilometer på stranda igjen og de skulle jeg komme meg igjennom om jeg så var nødt til å krabbe i mål.

Foto: Ian Corless

Reality bites

Og i mål kom jeg. Bleik om nebbet, tårer på kinnene og med vondt i hele kroppen. Men etter å ha inntatt 4 poser med GEM, masse væske og litt mat kom nyrene i gang igjen og jeg følte meg litt bedre.

Foto: Ian Corless

Jeg visste allerede nå at 3.plassen min var tapt. Forspranget jeg hadde hatt var redusert til 10 minutter og selv om den siste etappen ikke var lenger enn en drøy halvmaraton, kjente jeg at kroppen ikke ville være i stand til å gi noe ekstra etter dagens etappe. Og Ashton var klar til å kjempe om pallplassen. Dette er noe av det som er gøy med etappeløp. Det er ikke noe som er sikkert før man er helt i mål den siste dagen.  

Ikke lest postene fra dag 1-4 enda? Her finner du bloggpostene fra etappe 1, etappe 2, etappe 3 og etappe 4.

The Coastal Challenge 4. etappe

The Coastal Challenge 4. etappe


«Any idiot can run a marathon, but it takes a special kind of idiot to run a race like this».

Jeg var helt enig med Richards wakeup quote of the day da jeg rullet ut av teltet mitt og pakket sammen teltet mitt halvt sovende. Beina kjentes slitne ut og selv om dagens etappe «bare» var 36 kilometer lang,  var dette også den bratteste etappen.

En bratt start

Foto: Ian Corless

Dag 4 av The Coastal Challenge Costa Rica startet med en brutal motbakke på 10km som tok oss fra havnivå opp til 950moh. Sola hadde avgitt en stekende varme fra det øyeblikket den dukket opp av horisonten og lufta var stillestående og luftfuktigheten var så høy at klærne mine allerede var gjennomvåte.

Jeg var i god driv oppover, krokrygget og med hendene på lårene i god stil. Asfaltveien hadde gått over til grusvei og grusveien gikk etter hvert over til gress før vi var inne i tett jungel hvor det var så bratt at man her og der måtte dra seg opp etter grener og lianer. Her måtte jeg følge godt med, for selv om det bare var noen få meter mellom de rosa merkebåndene som viste hvor traseen gikk, så gjorde alt buskaset det vanskelig å se båndene.

Og litt til opp…

Da jeg kom ut av jungelen og inn på en gressvei merket jeg en endring i temperaturen. Her fikk jeg skygge og luftfuktigheten var betydelig lavere. Dessuten var det nå en liten pause i klatringen. Men jeg skjønte at jeg ikke hadde nådd toppen enda. Jeg kom inn på en rød jordvei. Her var det ikke noe skygge og jeg merket med en gang hvordan sola brant på kroppen min. Det føltes som å være i en ovn hvor heten både kom ovenfra og nedenfra. Akkurat som om jorda reflekterte alle strålene sola sendte ned mot den.

Nå gikk det oppover igjen og Garmin fortalte meg at jeg nærmet meg toppen av bakken og dagens andre vannstasjon. Jeg gledet meg til å få mulighet til å kjøle meg ned med kaldt vann. Det hadde ikke vært en eneste elv eller vannpytt siden start denne dagen og jeg merket hvor mye det hadde å si for kroppstemperaturen at jeg ikke hadde fått dynket meg skikkelig med vann denne dagen.

En matstasjon på topp

Foto: Ian Corless

Jeg gledet meg alltid til å komme frem
til en ny matstasjon. De som stod på sjekkpunktene var alltid i godt humør,
sprudlet og heiet og gjorde alt de kunne for at løperne skulle bli godt
ivaretatt. Sjekkpunktet på toppen av monsterbakken den 4 dagen av The Coastal
Challenge var kanskje den beste sjekkpunkt opplevelsen i løpet av hele løpet.
Det var full fest, og mesteparten av crewt var samlet der for å heie løperne
opp til topps. Jeg nøt tiden der, fylte på med sjokolade, nøtter og frukt.
Flaskene mine ble fylt opp og jeg lot kjølig vann renne ned over hodet og
nakke. Buffen jeg alltid hadde på håndleddet sørget jeg for var dryppende våt
før jeg danset av sted ut fra sjekkpunktet til heiaropene.

Derifra ventet det en lang berg- og
dalbane av korte, men bratte bakker. Det var ikke en eneste rett strekning
herifra og frem til mål. Enten var jeg i en oppoverbakke, eller så var jeg i en
nedoverbakke.

Det var en lang strekning med jordvei og det gjorde det mulig å løpe. For meg var disse strekningene med jordvei mye mer utfordrende enn lange strekninger gjennom jungel og regnskog, gjørme og elvekrysninger. Bevegelsen blir monoton, og kroppen begynner å verke både her og der. Så da jeg endelig kom inn på sti igjen jublet jeg innvendig.

Og for en sti det var!

Foto: Ian Corless

Vi var oppe i høylandet på en gresskledd slette med vid utsikt. Stien var av jord og lett å løpe på og svingte seg nedover åsen og inn mot regnskogen og inn i et elveleie. Skyggen i skogen var etterlengtet, men der inne var også luftfuktigheten skyhøy. Jeg beveget meg langsomt nedover i et elveleie hvor terrenget krevde all den fokus jeg hadde. Noen steder måtte jeg skli og klatre nedover de glatte og våte steinene. Det var partier som dette jeg trivdes aller best i. Det gikk langsomt, men jeg glemte helt at jeg løp løp.

Jeg var bare ute på eventyr.

Bakkelei

Da jeg kom ut av elveleiet begynte jeg å regne på hvor mange bakker som kunne gjenstå før etappens siste lange og brutalt bratte nedoverbakke kom. Jeg kjente at jeg nå begynte å bli lei av bakker, men det kunne ikke være mange oppoverbakker igjen nå, for klokken min fortalte meg at jeg bare manglet 300 høydemeter av dagens 2083 høydemeter. Da jeg møtte på en i crewet etter nok en bratt oppoverbakke fikk jeg svaret. Nå var det bare 2 lange og en kort bakke igjen. Og så ville det bare gå nedover.

Jeg var fortsatt dame nummer 3, men jeg visste at nedoverbakken som ventet ikke ville være en fordel for meg. Og det fikk jeg rett i.

En snegle møter en frosk

Den siste lange og bratte bakken ned mot havet gikk i sneglefart. Jeg snublet, hang i lianer, grep fatt i trestammer og klatret til tider baklengs nedover igjennom et tettvokst jungellandskap. Store blader dekket stien og du visste ikke hva som lå unner og jeg kvakk til da en fargesprakende frosk hoppet frem fra under bladene. En av de froskene du ikke har lyst til å komme borti. Jeg unngikk den bare så vidt, men paranoiaen jeg kjente på etter froskemøtet holdt seg helt til jeg var ute av jungelen.

Da jeg endelig nådde dagens siste vannstasjon kjentes lårene mine ut som gele. Det var ikke langt igjen før jeg var i mål, men de siste få kilometerne gikk på stekende varm asfalt. Og i det jeg løp ut fra det siste sjekkpunktet dukket en av damene fra Costa Rica opp. Hun hadde mye mer å gi og det endte med at jeg krysset målstreken et par minutter bak henne, igjen som dame nummer 4, men fremdeles ranket som dame nummer 3 sammenlagt.

Camp 4

Her kan du lese om dag 1, dag 2 og dag 3