NM i orientering – stafett

NM i orientering – stafett


Det var vått, det var kaldt – det var publikum overalt. Vel, det var i alle fall vått og kaldt. Med andre ord: Alt var som det skulle være på høydepunktet i NM i orientering: stafetten. Orienterings-sirkuset hadde forflyttet seg til Mostadmarka i Trøndelag for å avgjøre hvem som er landets beste orienteringsklubb.

Starten går! Heia, heia, den som vinner! 83 lag stod på startstreken i årets NM i stafett. Foto: Claes-Tommy Herland.

Orientering – en lagidrett!?

For mange er orientering en typisk individuell idrett. Det er deg mot skogen i en time eller to. Dette er helt klart en del av bildet og kjempegøy i seg selv. Lagidretten orientering har de færreste, som ikke løper orientering selv, noe forhold til.

For å omskrive Murakami noe: Hva er det jeg snakker om, når jeg snakker om lagidretten orientering? Jo, det er stafett-orientering. 

Stafetter bygger lagfølelsen

Orienteringsstafetter rommer noe av det beste idrett kan by på. Jeg tenker ikke først og fremst på blod, svette og tårer, men lagfølelse og samhold, spenning og mestringsfølelse. De som driver med mer rendyrkede lagidretter skjønner sikkert hva dette dreier seg om. Dere som løper alene, men omgitt av publikum og et mer eller mindre profesjonelt støtteapparat, skjønner det nok også.

Å løpe stafett er noe av det morsomste mange o-løpere gjør. Noen stafetter består av mange etapper med en miks av både kjønn og alder. Det er en super form for lagbygging og klubb- og lagfølelsen er alltid sterkere etter slike stafetter. Det viktigste er ikke nødvendigvis selve løpet, men alt rundt. Forberedelsene, reisen til og fra, stemningen på arena, diskusjon av veivalg og den psykologisk krigføringa med naboklubben.

Klubben min: Indre Østfold OK

Det har ikke blitt noe av de store orienteringsstafettene i år. Kanskje det var savnet av disse som gjorde at vi meldte oss på NM-stafetten? Eller kanskje det skyldtes Claes-Tommy. Vår fantastiske innpisker, igangsetter og humørspreder! Med fiks ferdig reiseopplegg og gode overtalelsesevner, klarte han å få oss til å stille. Ikke det at det skulle så mye overtalelse til.

Det høres voldsomt ut med NM, og det er det egentlig også: Her barker lag med utøvere i norgestoppen sammen med løpere som har kretsmesterskap og klubbmesterskap som årets store mål. Ikke til forkleinelse for mine lagkamerater, men laget vårt hører nok hjemme i den siste kategorien.

For å kompensere for dette, stilte vi med et støtteapparat som stilte de andre lagene i skyggen: Claes-Tommy som reiseleder og motivator, Sindre som lagleder og Gjert Ingebrigtsen-imitator og Fredrik som startnummeansvarlig (innebærer også ansvar for sikkerthetsnåler) og væskebalansør (ja, det er et ord).

Laget stiller opp i riktig rekkefølge i henhold til etappefordeling og riktig avstand i henhold til de gjeldende smittevernbestemmelsene. Fra venstre: Bjørn Erik Glomsrud, Thomas Bedin og Håkon Gjerde. Foto: Fredrik Larsen.

Trivelige Trøndelag

Turen gikk altså til Trøndelag og Mostadmarka, ei lita bygd ikke så langt fra Selbusjøen.  I ølge Wikipedia har Mostadmarka både kommunal barnehage, kafeteria, bibliotek, kapell, skytebane, samfunnshus og egen revy (annethvert år). Såpass må det være.

Det er lang tradisjon for værtypen “nedbør” i denne delen av landet, og tradisjonen ble holdt i hevd under NM.

Det er lang tradisjon for værtypen “nedbør” i denne delen av landet, og tradisjonen ble holdt i hevd under NM, og vel så det. Vi hadde (selvsagt) ikke med klubbtelt, og måtte regne med å betale dyrt for det.  Alle som har løpt orientering i Trøndelag vet at telt og tøy med høy vannsøyle er obligatorisk på o-løp. Å gjøre noe annet er å be om en våt, kald og ubehagelig dag.

Heldigvis var arena på en skytebane, og vi fant ly under taket på standplass. Her hadde vi god utsikt til seierspallen. Uten å foregripe begivenhetene alt for mye, kan jeg røpe at det var det nærmeste vi skulle kom den i dag.

1. etappe – Bjørn Erik

Bjørn-Erik ved runding på arena. Foto: Claes-Tommy Herland.

Startskuddet går. Bjørn Erik åpner stafetten for oss, i et sterkt startfelt med 82 andre lag. Det tar omtrent 30 sekunder før siste mann er ute av syne for publikum. Mens publikum (alle de som skulle løpe senere), venter på de at de første løperne skal komme innom arena igjen, blir det rapportert med hviskende stemme fra skogen: «Nå er det noe som beveger seg. De nærmer seg nå. Skimter noe blått og hvitt… Er det ikke? Jo, det er IL Leik som er først ute!»

Så kommer de andre lagene tett i tett. Ute fra meldeposten leses lagnummer opp fortløpende: «109, 101, 132». Og så videre. Alle spisser ørene og håper å høre nummeret på akkurat sitt lag. Noen får ønsket sitt oppfylt. Andre blir kanskje skuffet, men håpet lever fortsatt. Dette er stafett. Og, dét er som kjent: stafett. Alt kan skje.

Vår Bjørn Erik løper som vanlig sterkt, og veksler som 57. lag etter 51.15 i søkkvåte myrer. Vi er 14 minutter bak teten på dette tidspunktet.

Bjørn Erik løp raskt og med lite bom i den 6,5 km lange løypa i Mostadmarka.

2. etappe – Thomas

Bjørn-Erik har løpt bra på 1.etappe, og sender ut meg på 2. etappe. Foto: Claes-Tommy Herland.

Når har turen kommet til meg. Jeg løper ut sammen med ett annet lag. I stafett kan man alltids håpe at man har samme løype som noen andre  feltet, og dermed kan få litt gratis, enten i form av drahjelp sånn fysisk sett eller hjelp til å finne postene. Det viste seg ganske raskt at vi ikke hadde samme løype (eller samme gafling, som det heter på fagspråket), og jeg kan dermed ikke stole på noen andre enn meg selv.

Det er lett å bli revet med når du løper stafett. Sette av gårde i full fart. Blaute myrer og formen min gjorde at det ikke ble noe stort problem for meg denne gangen. Jeg benyttet derfor muligheten til å fokusere på å være nøye med orienteringa. Den planen fungerte helt supert. I starten.

Selburose på 5. post

Men, det er lettere å ha en plan enn å følge denne hele veien. Etter en bra start kom selvtilliten sigende, og etter hvert overmotet også. Ja, dere kan selv se hva som skjedde inn mot den 5. posten.

Det er vanskelig å forklare, og sikkert enda vanskeligere å skjønne det som skjer. Jeg skal ikke prøve så veldig hardt på å forklare det heller, men noen ganger er det slik at den retningen som kompassnåla peker, føles feil. Hodet vet bedre, tror man. Selv om jeg har gjort denne erfaringen mange ganger tidligere, så er det vanskelig å bryte dette mønsteret. Akkurat denne gangen tar det lang tid før jeg innser at jeg MÅ følge kompasset, og sluttet å løpe hodeløst fram og tilbake. Flere ganger er jeg helt i nærheten av posten. Å se det i etterkant er mer frustrerende enn det er trøstende.

Ikke lett å skille det tradisjonsrike mønsteret «Selburose» fra traséen jeg løp inn til denne posten. Selburosa er til venstre. Foto: Nils R. Barth, CC 0.

Etter at jeg til slutt finner posten, er det om å gjøre å greie å nullstille seg. Det er lett å tenke at løpet er ødelagt (ærlig talt, det var jo det), det gjelder å ta en post av gangen og fullføre resten av løpet med stil. I tillegg til at det er utrolig kjedelig å bomme, for egen del, så tenker du på resten av laget også. Dessverre blir det flere bommer før jeg får sendt ut Håkon på siste etappe.

Møtt av jubelbrus på arena

Når jeg nærmere meg arena og det er tid for veksling, hører jeg at stemningen stiger volsomt. Speaker roper, publikum jubler. Stemingen er elektrisk. Det aner meg hva som er i ferd med å skje: De som leder stafetten er nærmer seg målgang, og jeg kommer til å bli tatt igjen med en hel etappe … Inne på oppløpet møtes jeg av en vegg av jubelbrus og heiarop. Jeg prøver å late som det er tiltenkt meg, idet jeg kjenner dragsuget fra en Freidigløper i full fart forbi meg. Norgemestrene er kåret!

En av disse dro hjem med gull-medalje i bagasjen. Den andre kom bare hjem med blodige brystvorter.

I all viraken (har det blitt for mye av det i o-sporten?), presterer jeg å løpe feil i målområdet. Jeg løper ikke over mållinja, slik jeg egentlig må for at tidstakingssstymet skal registere at jeg har kommet i mål, men rett til vekstlingsfeltet. Håkon aner lunta og nøler. Det har ikke gått opp for meg at jeg har løpt feil enda, og ber bare Håkon om å løpe.

3. etappe – Håkon

Når Håkon er på vei ut, har det blitt enda mer spredning og færre folk i skogen. Det ser ikke ut til å være noen ulempe for Håkon. Han løper raskt og sikkert gjennom den 7 km lange løypa.

Håkon løp den lengste etappen og hadde god nytte av ekstra energi underveis. Sindre «dealer», mens Fredrik ser til at overleveringen foregår slik man har trent på i forkant. Foto: Claes-Tommy Herland.

Håkon tar igjen 4 lag og vi klaterer oppover på resultatlista. 4 høres ikke mye ut, men det er faktisk ganske imponerende tatt i betrakning hvor stor spredning det har blitt mellom lagene på dette tidspunktet. Vi snakker mye vann mellom båtene!

Håkon løper stødig og sikkert på ankertappen, og plukker flere plasser.

Blir vi disket? Skandale!

Jeg får litt hetta da det går opp for meg at vekslingen min ikke var helt etter boka. Tida på meg bare fortsetter å gå etter at jeg har vekslet, og jeg begynner å bli bekymret for at vi skal bli disket. En ting er å løpe en dårlig etappe, noe annet er det å sørge for at laget blir disket.

Heldigvis godkjenner arrangøren løpet mitt. Etter å ha sett på målvideoen har de sett at jeg har vært innom målområdet. Vi ender til slutt opp på en 56. plass. Akkurat samme plassering som vi fikk forrige gang vi deltok på NM stafett, i 2017.

Du syns kanskje ikke at det er all verden? Vi er uansett fornøyde. Status quo i løpet av tre år kan kanskje ses på som en forbedring, all den tid hele laget er godt over middagshøyden. Uansett, det var utrolig gøy å være med på NM igjen med denne flotte gjengen:

Takk for laget, til hele laget!

Hele delegasjonen fra Indre Østfold OK: F.v.: Sindre Valstård, Bjørn Erik Glomsrud, Håkon Gjerde, Thomas Bedin, Fredrik Larsen og Claes-Tommy Herland. Foto: Tilfeldig forbipasserende.

Siste utgave av Runner’s World

  • Randonee som kompletterende vinteraktivitet for løpere – hva går sporten ut på, hva trenger du av utstyr, hva må du tenke på av sikkerhet?
  • Stor vinterskoguide – både til glatta og på mølla.
  • Bærekraftige julegaver for løpere.
  • Sondre Nordstad Moens opplevelse av 2:05-løpet i Fukuoka.
  • Barfotløperne – 11 år etter barfotbølgen.
  • Vanlige ernæringsfeil hos løpere og hvordan du unngår dem.
  • Testing: Alt om makspuls, terskel, VO2 max og et mer ukjent begrep – kritisk hastighet.

Bli abonnent

Ukategorisert
Den sommeren jeg fylte 16

Den sommeren jeg fylte 16


… ladepauser med orientering.

Langtur med elbil med kort rekkevidde kan være en tålmodighetsprøve. Kan orientering i ladepausene være en løsning? Sikkert ikke, men det må prøves.


Siste feriedag-blues

Det er siste dag av sommerferien og vi skal hjem. Alle kjenner følelsen. En blanding av lettelse og melankoli. Lettelse fordi det alltid er godt å komme hjem etter en lang ferietur. Melankoli fordi ukesvis med dager som bare kommer etter hverandre, uten å bry seg om kalenderens behov for å sortere dagene i sitt sirlige system er over. Men denne gangen sniker det seg inn en annen følelse også: Frykt! Vi dro på langtur med elbil – med kort rekkevidde – og nå skal vi hjem på én dag.

Ingen omveier er egentlig gyldne

Ingen hever øyenbrynene over at folk har elbil lenger (Nå har det vel nesten gått så “langt” at folk hever øyenbrynene hvis du sier at du har bensinbil). Problemet vårt er at rekkevidden på bilen begynner å bli ganske begrensa: 10 mil. Hvis det er medvind og fint vær. Og lite oppoverbakker. Null problem til daglig. Litt mer styrete når vi skal på langtur. For eksempel de 628 kilometerne det er fra Inderøya til Indre Østfold.

Inderøya og den gyldne omvei. For den som ikke orker å kjøre lenger enn man må, så er det godt å vite at en får sett mye gjennom et bilvindu også. «Omvei» er forresten ikke et ord det er lov å bruke i bilen vår.

Dette har vi gjort før, så vi vet det kommer til å ta tid. Og, vi har god tid slik at vi kan “ta det som en tur”, som det jo heter. Null stress. Det er ikke så mye rekkeviddeangst lenger heller. Det finnes ladestasjoner ganske jevnt fordelt langs ruta. Det er ventinga når bilen lader som skiller en elbiltur fra andre bilturer nå om dagen: 20-30 minutter på mobilen eller vandrende hvileløst i det mer eller mindre turisvennlige nærområdet til hurtigladeren eller en til en powernap (for den som får til sånt). 

Hele Norge er et o-kart

En av de mange o-løypene jeg hadde laget på forhånd for å korte ned ventetida mens bilen ladet.

Den lyse ideen denne gangen var å prøve å utnytte pausene til å få trent. Før vi dro avgårde hadde jeg laget i stand små orienteringsløyper med utgangspunkt i de ladestasjonene vi måtte regne med å kjøre innom. Før sommeren hadde karttjenesten mapant.no blitt lansert. Her er det mulig å hente ut kart med tilnærmet o-kartkvalitet for hele Norge. I kombinasjon med usynligo.no kan du lage o-løyper med virtuelle poster. Mobiltelefon sier i fra når du har funnet posten.

Sjokkerende ved Malvik Senter

Midt-Norges mest dramatiske kjøpesenter ligger ved Malvik.

Vi forlater Straumen i Inderøykommune kl 9.10 denne søndagsmorran. Det er litt i det blå hvor mange ladepauser (og dermed treningsøkter) det blir, så jeg har laget opplegg for flere ladestasjoner enn det jeg kommer til å får bruk for. Forhåpentlig vis.

Først stopp blir Malvik like nord for Trondheim. Vi ruller inn på den romslige parkeringsplassen ved Malvik Senter. Nesten ingen andre biler. Det er tross alt kl 10 på søndagsmorran. Heldigvis ingen andre elbiler heller. Det er bare å sette i gang med ladinga, få på seg o-skoene og løpe ut. På kartet har jeg sett at det er et lite vann like ved kjøpesenteret og jeg har laget ei løype som går rundt dette blant annet.

Hvor mange kjøpesenter har slike omgivelser? Tipper det ikke er andre enn Malvik Senter. Malvik Senter, der altså. (Denne setningen er laget i samarbeid med Malvik Senter).

Det går en liten sti rundt vannet og selv om vannet ligger klemt inn mellom et kjøpesenter og en motorvei, får jeg faktisk følelsen av å være ute i naturen. Sola skinner, vannet glitrer og jeg finner et par poster. Mobilen spiller en motiverende fanfare hver gang jeg er innenfor en radius på 10 m fra posten. Da jeg er tilbake ved bilen har batteriet nått 80 %, som er den moralske grensa for hvor mye du kan lade batteriet (iallefall hvis noen andre venter på å få bruke laderen).

Ikke akkurat Størens bakeri

Neste stopp ligger an til å bli Støren. På vei dit kjører vi bokstavelig talt gjennom min barndoms dal: Gauldalen, men turen tillater ingen avstikkere, så vi kjører ikke innom foreldrene mine. I overkant kynisk, sier du? Vel, vi har tross alt vært der i 14 dager allerede denne sommeren. I overkant lenge, sier du? Ja, det var det ikke jeg som sa.

Når vi er framme ved Støren stasjon står det en annen bil der og lader. Det er et syn som kan få hjertet til å synke noen ekstra centimeter ned i brystet hos enhver elbil-eier på langtur. Heldigvis er det to ladere her, så vi unngår det unevnelige. (Ja, ordet «ladekø»).

Det er ikke så mange som kjenner til det, men vold har en sentral plass i det eller så koselige og Bør Børson-aktige Støren. Målsaken står også sterkt, noe dette skiltet er et klart tegn på. Senere får jeg forklart at det er laksevald de lokale har ment med skiltet. Jeg tenker at det ikke gjør saken så mye bedre. Dyremishandling er ikke greit, selv om det er på nynorsk!

Ladestasjonen på Støren ligger ikke så langt fra lakseelva Gaula, så jeg har lagt opp til en runde nedenom denne. Det viser seg at kartet ikke stemte helt med terrenget på Støren, så det blir litt god gammeldags “trespassing” noen steder. Kyr som må jages. Innfødte som må unngås. Til tross for det, klarer jeg å time runden perfekt: Batteriet er på 80 % når jeg er tilbake. God stemning! Fortsatt.

Runner’s Worlds utsendte hadde en ubehagelig følelse av at noen fulgte etter ham på Støren, og var allerede på vei ut av bildet da det ble tatt.

Astrid S. og en skjebnesvanger forbikjøring

Kjent pop-sanger opptrer her i en ikke fullt så kjent blogg. Foto: Tore Sætre (CC-BY-SA)

Med Støren i bakspeilet har vi lagt bak oss 155 km. Det er med andre ord fortsatt et godt stykke igjen. For at dere skal få ta større del i følelsen av lengden på denne reisen, tar jeg en pause i skrivinga her. For at dere skal komme tilbake å lese siste del (ja, det blir faktisk bare én del til) legger jeg inn et par cliffhangere. Du har kanskje gjettet det allerede? Helt riktig, neste del handler om et møte med Astrid S. og en skjebnesvanger forbikjøring.

Heng med.

Ukategorisert
Do not talk about smittevern

Do not talk about smittevern


Jentelus. Økt slimproduksjon. Karaoke. Nei, dette er ikke plottet i en ny serie på Netflix, men o-sporten som er tilbake i skogen. Vi skal til Knut Valstads Minneløp i Østmarka utenfor Oslo.

Orienteringssporten er på vei tilbake til normalen, men fortsatt er det virtuelle poster og tur-orientering som dominerer. Noen arrangører forsøker imidlertid å manøvrere seg gjennom kronglete smittevernregler og stable på beina tilnærmet normalt o-løp. (Kudos til Oppsal orientering for å orke å bruke to hele dager på å arrangere o-løp for 350 deltakere).

Reglene er til for å brytes


Skiltene som advarer mot orienteringsløp er igjen å se i norske turområder.

Siden dette innlegget er sponset av Folkehelseinstituttet, tar vi først en kort gjennomgang av hvilke regler som gjelder. Smittevernreglementet starter med:

The first rule of smittevern is: You do not talk about smittevern.

Litt rar regel som er veldig vanskelig å holde og folk gjør det jo ikke heller. Kanskje dette er årsaken til at det ikke går så bra med de andre smittevernreglene heller? Jeg mistenker at regelen er et resultat av et idémyldringmøte som gikk litt over styr.

Orienteringssporten er på banen igjen. Målområdet var denne gangen strategisk plassert innimellom noen busker slik at ingen publikummere tilfeldigvis skulle få øye på det.

Pipelyder i brystet

Personer som har symptomer på luftveisinfeksjon skal ikke delta.

I det krevende Østmarka-terrenget er det ikke så lett å avgjøre hvilke symptomer som skyldes luftveisinfeksjon og hvilke som skyldes, ja nettopp: Østmarka-terrenget. Det var i alle fall null problem å observere flere i skogen som hadde både økt slimproduksjon, hoste og pustebesvær. Nedsatt allmenntilstand? Don’t get me started!

En av de jeg observerte var (en anonym) kvinne med pipelyder i brystet som var så intense at de kunne ha overdøvet selv den mest desperate sangfugl klokka 5 på morran. Jeg fikk akutt behov for å håndheve smittevernreglene der og da, legge kvinnen i bakken, lese opp rettighetene hennes og tilkalle forsterkninger. Allikevel beholdt jeg fokus på min egen bomming, overholdt 1 meters-regelen og lot samfunnsansvar og smittevern komme i annen rekke denne gangen.

Anonym kvinne med symptomer på luftveisinfeksjon tar ingen sjanser når det gjelder 1-metersregelen.

Skogens konge

O-løpere som hører noen med pustebesvær i skogen, vil nok først tenke at det “bare” er verdensmester Olav Lundanes som er på vei. Han var selvsagt på plass, men denne gangen hadde han godt selskap av flere andre høylytte utøvere. Ja, jeg tenker blant annet på denne anonyme kvinnen. (Nei, jeg tenker ikke på henne hele tiden).

Symptom på COVID-19 eller rett og slett veldig effektiv pusteteknikk?

Henging – dødssynd i både smittevern og orientering

Den viktigste regelen er å holde avstand til dine venner. Det er en forutsetning at dette følges både på samlingsplass og i o-løypa.

Dette med avstand er nokså innarbeidet i o-sporten allerede. De fleste syns det er slitsomt med konkurrenter som er mindre enn 1 meter unna. Faguttrykket for dette er “henging” og brukes om konkurrenter som henger seg på andre uten å gjøre anstrengelser for å bruke kart og kompass på egenhånd. Ingen liker å bli utsatt for det. Ingen vil innrømme at de gjør det. Men vær trygg, alle gjør det. Sånn sett minner det litt om karaoke. Bortsett fra synginga. Og alkoholen. Men ellers ganske likt.

Kjønnsdelt arena

Siden det ikke var tillatt med mer enn 50 deltakere på arenaen samtidig, måtte arrangøren ta i bruk kreative metoder for å håndtere folkemengden. Metoden som ble brukt kjenner vi fra gymtimene på skolen: Inndeling i gutte- og jentelag. Det var laget to innhegninger på arenaen. En for jenter og en for gutter.

Områdene var plassert så langt fra hverandre at det ikke var mulig å få øyekontakt med det motsatte kjønn (nå heller). Det kan virke som om dette smittetiltaket var vel så egnet til å bekjempe jentelus (og guttelus) som COVID-19. 

Alle gutter og menn var forvist til en særlig forblåst og regnfull del av arena. De tok det som menn og gjemte seg i teltene sine.

Rapport fra løypa

Ute i løypa hopper vi fram til 5. post. Her tok jeg igjen en konkurrent som startet 2 minutter før meg. Vanligvis mister jeg helt fokus de gangene dette skjer. Jeg øker farten litt (for å vise meg) og går på en real bom. Denne gangen klarte jeg faktisk å holde hodet litt kaldt. En stund.

6. post dukket opp da jeg runda kollen som jeg håpet posten skulle ligge bak. Puh! Dro på nedover og bortover til 7. post og mista litt kontrollen med hvor jeg var. Prøvde fortsatt å late som ingenting. Heldigvis ble jeg fanga opp av et karakteristisk gruveområde før posten (masse svarte prikker på kartet er masse steiner/steinrøys). 

Ut fra 7. post la jeg merke til at konkurrenten min dro nesten rett nord, men jeg dro rett øst (se bildet over). På dette tidspunktet hadde tommelen og blikket mitt flyttet seg til 8.post, og jeg orienterte nå som om jeg allerede var på 8. post (og det var jeg jo ikke). Det er vanskelig å forklare hvordan dette er mulig, og jeg skal ikke prøve på det heller. Dermed dro jeg forbi 8. post og rett til 9. Det skjønte jeg ikke før jeg kom i mål…

Ej godkänt

Hvordan gikk det med konkurrenten min? Jo, han hadde fått med seg at jeg hadde tatt feil retning ut fra 7. post, og så sjansen til å dra i land seieren i duellen mellom oss to. Han fant 8. posten ganske greit, men da han kom i mål, viste det seg at han hadde stemplet på en annen post enn den han skulle ha, like ved sin egentlige 8. post. Begge ble dermed diskvalifisert!

Her er en reprise av løpene til meg og en konkurrent:

Rett etter løpet utvekslet vi noen høflighetsfraser (det var det eneste som var tillatt på grunn av smittevernsbestemmelsene) og forlot arena i hui og hast.

Uten medaljer. Uten jentelus.

Ukategorisert
Hjelp! Jeg har fått veganske sko!

Hjelp! Jeg har fått veganske sko!


Det har kommet et nytt tilskudd til familien. To små krabater på 300 g og 28 cm. Du vet de kommer til å  trenger mye pleie og kreve sin plass. Samtidig håper du de skal bidra med  god støtte og demping, og gi deg god samvittighet: Du har fått nye løpesko, og de er veganske!


Veganske sko – må man svelge noen kameler?

Veganske løpesko høres ut som musikk i ørene til alle som er opptatt av dyrevelferd og miljø. Sko uten materialer fra dyr, hverken lær eller ull er “tillatt”. Ikke engang katteskinn er lov. Eller kamelhår. (Tapet av ull er kanskje ikke så kritisk? Det er sikkert gode grunner til at ull-løpesko ikke har funnet veien til skohyllene. Ennå.) 

Vi undersøker påstanden “Veganske sko er som musikk i mine ører”. Hvis man hører godt etter kan man faktisk høre lyden av havet, men musikk? Usikker på det.

Hva bruker man i stedet for skinn og lær: Jo, plast. Æsj, tenker du kanskje? Hvor miljøvennlig er nå dét, all den tid plastforsøpling og mikroplast er et stort problem i verden? 

Gode nyheter: Plasten som brukes i skoene er resirkulert. Det betyr at det skoene ikke bidrar til at det produseres mer plast, vi tar av den plasten som allerede er i omløp. Smart!

Skinnet kan bedra

Hva med ikke-veganske sko (eller bare “sko” som de også kalles). I slike sko brukes både skinn og lær. Eller? Du har kanskje hørt om skai. Hvis du var tenåring på 80-tallet så har du helt sikkert hørt om skai og alle som hadde skinn-sofa på 80-tallet vet garantert hva jeg snakker om.

(Det samme gjelder egentlig alle de som hadde sacco-sekk. Mine tanker går spesielt til alle disse.  Vi hadde en katt som tissa i saccosekken. Tisset trakk gjennom skaien og ut til alle de tusenvis av isoporkulene som utgjorde innmaten i saccosekkene. Det virker unødvendig å skrive at sitteopplevelsen aldri var den samme igjen. Ikke det at den var all verden å skryte av i utgangspunktet.) 

OK, tilbake til skinn-sofaen av skai. Den var fin og glatt i starten, men etter hvert som gjester, barn og, ja, kjæledyr fikk satt sitt preg på møblementet, kom skaiens svakheter for en dag. Det gikk slik det går med turister i syden på dag 2 uten faktor: Skinnet begynte å flasse. Her slutter også likheten med skinn, for skai er rett og slett plast.

Det som gir seg ut for å være slitesterke lær-detaljer på skoene dine kan altså være skai/plast. Det betyr at du akkurat nå faktisk kan være eieren av veganske sko, uten at du aner det. Akkurat nå. På skohylla i gangen. Flere par veganske sko! Jeg skjønner at det er mye å forholde seg til.

Det går bra – kanskje..

Selv om dette med veganske sko kom litt brått på, er det nesten ingen grunn til å få helt hetta. «Det går bra”, som det heter nå om dagen. For det gjør det. 

Allikevel skal dere få noen tips med på veien. For å hjelpe dere gjennom en tid der dere må håndtere følelser på hele skalaen, har jeg satt opp en liste med mine 5 beste tips for å leve med veganske sko. Jeg har kalt lista: “5 tips for å leve med veganske sko”:

5 tips for å leve med veganske sko

Tips 1

Bruk alltid sokker når du har på deg veganske sko. Veganske sko er ikke så glad i direkte kontakt med … ja, du skjønner. Ingen grunn til å bli eksplisitt.

Tips 2

Veganske sko oppbevares adskilt fra skinnsko og ullfilt-tøfler og andre animalske sko. Veganske sko er i utgangspunktet fredelige og vennligsinnede, men det er kanskje ikke verdt å utfordre skjebnen heller? Og, lurer du egentlig på hvem som vinner et eventuelt sammenstøt? Trodde kanskje ikke det, nei.

Masse sko som ligger hulter til bulter på golvet. Foto.
Ta din forholdsregler. Slike scener er ikke uvanlige når veganske sko møter skinnsko på skohylla. Legg merke til hvordan ullfilt-tøflene har fått gjennomgå. Beksømskoene ser også ut til å slite.

Tips 3

Selv om skoene er så søte at de er til å spise opp, husk at veganske sko (og de fleste andre sko) kun er til utvortes bruk. De skal altså ikke spises!

Ingen sko bør brukes til mat. Heller ikke veganske sko. Her er man i ferd med å tråkke i salaten, på mer enn en måte.

Tips 4

Når du har veganske sko trenger du ikke å tenk så mye på demping. De fleste er veldig uansett veldig bærekraftige…

Tips 5

La de veganske skoene få bestemme hva dere skal se på TV noen ganger. Kanskje de kan få en kveld i uka hvor de bestemmer helt?

Noen gode sko-TV-tips kan være:

  • Lestworld
  • Grey’s anatomiske såler
  • Happy feet
  • Six feet under
  • State of the pronation
  • Schindlers Vrist
  • Sinna-sneakeren
  • Better Call Sole
  • Sneaker-Andersen og Julenissen
  • So you think you can Vans?
Alle elsker danseprogrammer på TV. Veganske sko er selvsagt ikke noen unntak her.

Lykke til!

Jeg håper lista kan være til hjelp, og at du ikke er skremt fra å prøve ut veganske sko. Som men andre løpesko er det både opp- og nedturer, overtråkk og stein i skoen. Men det er jo tross alt bedre å tråkke over på en bærekraftig måte!

Som eier av veganske sko er det viktig å være tydelig og rett på sak. Ikke gå rundt grøten, eller over bekken etter vann, for den saks skyld.

Ukategorisert
Viruset gjør konkurransene virtuelle

Viruset gjør konkurransene virtuelle


Corona gjør det umulig å konkurrere som vi gjorde før. Alle som elsker å konkurrere må over i den virtuelle virkeligheten. Hvilke tilbud finnes? Er det gøy? Bli med inn i en virtuell løpsverden.

Lurer du på hva som skjer på bildet over? Mann (44) slenger seg på trenden med virtuelle løp, men har en følelse av at det er noe han har misforstått.

Når terminlista ligner ei handleliste

Vårens terminlister ser ut som huskelista di etter at du har vært og handla: Det aller meste er strøket ut (ja bortsett fra … du skjønner). Utstryking kan være en tilfredsstillende aktivitet når du er i butikken. I terminlista er det bare frustrerende. Kan virtuelle konkurranser være redningen?

Vanskelig å skille hva som er terminliste og hva som er handleliste om dagen.

Ingen konkurranser. Ingen til å ta tida.

Jeg har et overutviklet konkurranseinstinkt. Når det er løpssesong er jeg heller med på konkurranser enn trening. Ja, jeg var sikkert en sånn unge som gikk med på å springe utallige runder rundt huset, bare noen tok tida. Nå løper jeg mest rundt omkring i skogen. Fortsatt er det noen som tar tida.

Da den ene konkurransen etter den andre ble avlyst fikk jeg litt hetta: Hvem skulle ta tida på meg nå? Motivasjonen forsvant.

Løsningen for noen er å tenke langsiktig. Finne seg et mål som ikke er resultatbasert. Bedre helse og sånn. Mentalt overskudd. Mestre hverdagen.

Luftige vafler er vel og bra, men her har det gått over styr!

Supre greier, men ingenting er allikevel som å konkurrere! Jeg klarer ikke helt å sette ord på det, men det må være noe med forventningene før en konkurranse, adrenalinet under og vaflene etterpå! Gir det mening? Nei, tenkte meg det.

Naken kvinne begynte med spinning

Under de rådende omstendighetene (som det heter) må vi gjøre så godt vi kan. Nød lærer naken kvinne … og så videre. Ikke det at situasjonen min kan karakteriseres som nød. Ja, det er tvilsomt om det er en situasjon en gang!

Uansett, det viser seg at det finnes en god del tilbud for oss som både vil konkurrere og opprettholde den sosiale distansen samtidig. (Skal vedde på at sosial distanse blir årets nyord i 2020. Ikke for å lage en konkurranse om det, men er det noen som vedder 100 kr i mot? Eller blir det dorullskam?Hva med det unevnelige ordet h..teskam?)

Under har jeg samla noen av min favoritt-mer-eller-mindre-virtuelle-konkurranse-tilbud:

Virtuelle tilbud — hva finnes?

Usynligo — orientering uten postskjermer

Med Usynligo løper du orientering med usynlige (virtuelle) poster. Skriv ut kart og let etter poster. Mobilen vibrerer når du har funnet posten!

  • Dekker hele Norge (og resten av Europa og Nord-Amerika).
  • Passer til alle nivåer.
  • Hvis du ikke finner fram kan du få hint om hvor posten er.
  • Skriv ut kart hjemme.
  • Det henger ingen postskjermer ute. Når du er ved posten vil mobilen vibrerer som signal om at du har funnet posten. Fortsett til neste!
  • Konkurransemoment: Resultatlister og gps-spor.
  • Pris: 0 – 30 kr
  • Nettside: Usynligo

Run4life Løpskarusellen

Ingen grunn til å stresse. Virtuelle løp har som regel ingen påmeldingsfrist.

Dette er en virtuell løpskarusell som går gjennom store deler av året. Løp 5 km, 10 km eller halvmaraton når du vil. Konkurrer mot andre som løper samme distanse på sitt hjemsted.

  • Løp der du bor.
  • Løp når du vil i perioden 1. mars til 30. november.
  • Ta tida sjøl og dokumenter at du har løpt med en treningsapp.
  • Konkurransemoment: Resultater underveis og sammenlagt.
  • Pris: 100 – 450 kr
  • Nettside: Run4life Løpskarusellen

Tur-appen

Med Tur-appen kan du finner poster i kjente og ukjente tur-områder. En gps-markør viser hvor du er på kartet til enhver tid.

  • Turkart med virtuelle poster over hele Norge hele året.
  • Bruk kart på mobilen for å finne poster som gir poeng.
  • Quiz-spørsmål når du finner posten kan gi deg ekstrapoeng.
  • Konkurransemoment: Poenglister
  • Pris: 0 kr (frivillig donasjon)
  • Nettside: Tur-appen

Tur-orientering

Tur-orientering er en gammel klassiker som har kommet seg over i den digitale sfæren. Det meldes om fullt trøkk i skogen om dagen. Tur-orientering er nesten det eneste som ikke har blitt forbudt. Ennå.

Last ned kart med poster og finn de karakteristiske oransje og hvite postflaggene over hele Norge.

  • Kart og poster i hele Norge fra april til november (noen tilbyr vinterposter også)
  • Last ned kart på mobil eller skriv ut
  • Konkurransemoment: Poenglister og fete merker av edle metaller
  • Pris: 0-30 kr per kart
  • Nettside: Tur-orientering

Stolpejakt

Stolpejakten er Pokémon Go for oldiser i alle aldre.

Stolpejakten har gått som en farsott (beklager, dårlig ordvalg i disse dager) over landet de siste par åra. Folk har gått man av huse på jakt etter 1,5 m høy trelastvare gjemt bort i urbane strøk.

  • Finnes på mange steder i Norge og noen steder i Sverige.
  • Supert for å bli kjent der du bor og rundt omkring i Norge.
  • Let etter stolper, finn dem og skann qr-kode på stolpen med mobilen.
  • Kart fåes i papirutgave eller lastes ned i app
  • Konkurransemoment: Poenglister, merker og premier
  • Pris: 0 kr
  • Nettsider: stolpejakten.no (hele Norge) eller stolpejakta.no (Follo-området)

Mange tilbud – let og finn

Det finnes mange flere tilbud enn det jeg har oversikt over. Et tips kan være å søke på «virtuelle løp» på Facebook. Og, hvorfor ikke sette igang ditt eget løp? Slik Nina Kristoffersen har gjort på Instagram med sitt Løp etter hjelp Maraton. Løp valgfri distanse og vipps startkontigenten til Leger uten grenser. Da kan du følge konkurranseinstinktet ditt samtidig som du gjør noe bra for andre!

Se dette innlegget på Instagram

Jeg har lyst til å løpe etter hjelp! Hjelp til dem som ikke har et helsevesen som oss i disse coronatider ❤️ Løper du med? Jeg tar derfor initiativ til LØP ETTER HJELP MARATON ❤️ Et virtuelt løp for alle oss som har fått løp avlyst og alle andre. Det viktigste er ikke lengden du velger å løpe, men at du løper etter hjelp ❤️ Du vippser selvvalgt startavgift til Leger Uten Grenser på 11215 og merk beløpet "Løp etter hjelp!" 1) vipps til Leger uten grenser på 11215 2) løp hvor kort/langt du vil, alene eller i god avstand til andre 3) del bilde av bragden din på sosiale medier med oppfordring til at andre gjør det samme ❤️ #løpetterhjelp #legerutengrenser

Et innlegg delt av Nina Kristoffersen (@nihaak)

Runner’s World med nytt og spennende løpstilbud

Runner’s World er også like rundt hjørnet med en flunkende ny virtuell løpskarusell: Runner’s World Challenge. Det høres heftig ut, ikke sant? (NB. Retorisk spørsmål).

Ingen grunn til brakkesjuke

Det er altså gode muligheter for å få tilfredsstilt konkurranseinstinktet til tross for den spesielle tida vi opplever nå. Vaflene må du står for sjøl. Jeg anbefaler den ikke-virtuelle sorten.

Lykke til!

PS. Det er veldig artig hvis noen av dere prøver ut ett eller flere av tilbudene over og forteller litt om hvordan det var. Da kan neste innlegg handle om erfaringer dere har gjort. Send meg gjerne en melding på Instagram (@green.man.runs) eller en mail thomasbedin@hotmail.com.

Ukategorisert
Gatesmart med sprint-orientering

Gatesmart med sprint-orientering


Sprint-orientering (eller gate-orientering) er orienteringsportens fartsøvelse, eller svar på formel-1 om du vil.

Poster som er lette å finne og korte løyper gjør dette til en favoritt for de som skal prøve seg på orientering for første gang. I tillegg virker det (av en eller annen grunn) mindre skremmende på folk å løpe seg bort i en by enn i skogen.

Vær forberedt på mange beundrende blikk hvis du prøver deg på sprint-orientering. (Foto: DobryBrat, CC-BY-SA)

Vi skal snart se nærmere på hvorfor så mange er fascinert av sprint-orientering. Men, vi rekker et par spørsmål først.

Bekymring for knebukser

Det har faktisk kommet inn ganske mange spørsmål siden sist. Jeg skal svare på begge. Vi starter med en klassiker:

Det neste spørsmålet krever et litt mer omfattende svar. Jeg kommer til å bruke hele blogginnlegget på å svare på det. Da er du advart.

Som Sentrumsløpet fra h*l*ete

Tenk deg at du står på startstreken til Sentrumsløpet. Startskuddet nærmer seg og du aner ikke hvor løypa går. Det gjør ingen andre av de startende heller. Idet starten går løper alle panisk i hver sin retning! Der har du sprint-orientering.

Jeg overdriver litt. Du får jo utdelt et kart som viser hvor du skal. Sånn sett likner sprint-orientering det å være turist i en ukjent by. Minus feriefølelsen. Minus det å sitte i ro og mak på en fortauskafé. Minus … ja dere skjønner.

Sprint-orientering har flere likhetstrekk med det å være turist. (Foto: Craig Wallace, CC-BY-SA).

Raskeste vei fra A til B

Fordi det som regel ikke er så vanskelig å finne postene i sprint-orientering, blir det desto mer avgjørende å finne det beste veivalget. I byen er det vanskelig å løpe rett fram. Bygninger, gjerder og hekker ødelegger. Du må ofte løpe langt rundt for å komme fram til posten.

Her har du noen tips for å et godt veivalg i byen:

Dette var jo veldig greit, eller? Du trenger ikke å svare.

Ikke glem å ta til venstre!

Nedenfor er det en o-løper som forsøker å komme seg til post 22. På kartet viser den lysebrune fargen hvor det er gater, det grå er bygninger og det grønne er plen. Hvor ville du løpt for å komme raskest mulig til post 22?

Ja, ikke sant. Bare fulgt veien, tatt av til venstre i 2. kryss. Bra plan!

En blå prikk med hale på vei til post 22.

Og, slik gikk det:

Ikke raskeste vei til post 22, men vedkommende fant fram til slutt! (For ordens skyld. Du kan ta det helt med ro. Du kommer aldri til å havne på Instagramkontoen @orienteeringmistakes. Helt sikkert).

Nesten 100 fordeler med sprint-orientering

Andre fordeler med sprint-orientering:

  • Lett å komme i gang med. Du trenger ikke å kunne noe særlig om kart. Får du problemer så det er lett å bare følge etter andre uten at de merker det.
  • Du ser veldig kul ut når du løper veldig målretta rundt i byen med et kart (Hvis du ikke er overbevist så skjønner jeg det).
Dette paret har nettopp begynt med sprint-orientering. De har glemt kart (vanlig nybegynnerfeil), men de allerede fått den umiskjennelige sprint-orienterings-kulheten. (Foto: bdcbethebest, Pixabay). 
  • Du trenger ikke å forholde deg til trafikkregler (du kan med andre ord oppføre deg som en syklist). Men, husk at du har vikeplikt for el-biler (#Reklame. Denne setningen er utarbeidet i samarbeid med elbil-foreningen.)
  • Hvis du ikke finner fram med en gang, så er det ingen som blir sure hvis du nekter vil spørre om veien.
  • Det er billig. Sannsynligvis er det gratis. Hvis du er skikkelig uheldig må du betale 20-30 kroner.
  • Lett å late som du kan å bruke kompass siden du egentlig ikke trenger det.
  • Du kan dra hjemmefra i vanlig treningstøy i tilfelle du ikke er helt komfortabel med å stå fram som o-løper ennå. Ingen krav til stripete knestrømper.
Sprint-orientering stiller ingen krav til spesialutstyr. Bruk det samme tøyet som du bruker på den vanlige treningsturen. Ta gjerne med godt humør. (Foto: Ryan McGuire, Pixabay).

Ikke bare fordeler med sprint-orientering

For å gjøre dette innlegget mer balansert og troverdig, så har jeg funnet på noen ulemper:

  • Ikke så lett å stikke seg bort. Et velkjent triks i orientering er å løpe så lenge folk kan se deg, for så å stoppe opp når du er godt skjult inne i skogen. I sprintorientering er det ikke så lett å lure seg unna. Det kan fort bli litt slitsomt.
  • Det kommer garantert meldinger på den lokale facebook-gruppa “Store og små nyheter i ….” og “Du vet du er fra ….. når …..” om tvilsomme personer på ferde i nabolaget. Hvis du ankommer løpet i hvit kassebil, ja da har du virkelig gjort det!
  • Gir liten uttelling (15–20 minutter) i treningsdagboka. Kan kompenseres ved å varme opp skikkelig lenge.

Tida for sprint-orientering er nå

Hvis du veier fordeler mot ulemper, så kommer du sikkert til konklusjonen: Dette må jeg bare prøve. Og det stemmer nok.

Derfor er det flaks for deg at tida vi er inne i nå er perfekt for urbane o-løp. Sjansen for at det finnes løp i nærheten av der du bor er ganske stor. Ta kontakt med en lokal klubb på Facebook og spør.

Gatesmart hilsen fra Thomas

Ukategorisert