Navy race 2018 – en ny vri med mestringsfølelse!


Hei alle sammen. Endelig er høstsesongen over oss. Sommeren har vært lang og deilig, men treningsmessig føles det som et knips. Det har vært en superaktiv sommer, men likevel føles det som jeg ikke har fått nådd de treningsmålene jeg hadde satt meg. De lange rolige turene mine er helt fraværende og jeg frykter årets store mål – Spartan World Championsship om snart en måned i Lake Tahoe. Lite å gjøre med det nå, bare å bruke de siste ukene så godt jeg kan. Heldigvis er det endel konkurranser som står for tur og som forhåpentlig også kan brukes som forberedelse, selvom ingen av løpene er i nærheten hverken lengdemessig eller er harde nok ifht det som kommer til å møte oss.

Uansett – høstsesongen ble kicket igang forrig helg med Navy Race i Horten. Et løp jeg meldte meg på ganske raskt da det ble sluppet, nettopp fordi de kjørte med en ny vri i en allerede stor mylder av hinderløp. Tilsammen klarte de å dra sammen over 700 løpere som er meget anstendig for et nybegynner løp, men det råeste denne lørdagen var Seal-klassen (synes jeg da) med 20 damer og 26 herrer som løp med henholdsvis 5 kg og 10 kgs vektvester. Fy søren så kult det var. Hele gimmicken var liksom på plass i Horten den dagen. Sol og blå himmel iblandet sjøskvulp møtte oss da vi kom til eventområdet. Rustikke containere og hangarer, + en brief inne i den ene hallen.

«Hører dere meg» ropte racedirectoren, «Ja» svarte vi høyt og tydelig. Jentene på den ene siden, guttene på den andre siden. «Har dere sett på løypekartet?» «Nei…» «HVORFOR IKKE?»

Det var mye latter og god stemning blant seal-løperne. De fleste kjente hverandre fra tidligere og det kjentes trygt og godt å stå der. Vi ble briefet godt gjennom løypa, fikk teste å ta av og på vesten siden vi i løpet skulle hoppe fra et stort marineskip, vi fikk tips og råd på veien, og hilse på one-legged-warrior som skulle starte oss «Jeg er første hinder!» Jeg bare smilte fra øre til øre. Jeg kjente at dette bare er så perfekt for meg, jeg kjente meg litt hjemme fra endurance-eventene til Spartan, selvom dette var barnemat iforhold.

«Står dere her og er tørre på et navy race? Dere har 30 sekunder på dere til å løpe ned til stranda, bli helt våte og være tilbake her!»

Vi hadde allerede sett gutta bli drillet før start og jeg kjente adrenalinet skøt i været, åh jeg bare elsket det her! En rask spurt ned til stranda, kastet meg i vannet, tilbake til oppstilling…

«Kaller dere det her oppstilling???  10 burpees NÅ!»

Wohooo…burpees med vektvest var en ny opplevelse, jeg klarte bare ikke å slutte å smile!

Vi hadde tydelig «lidd» nok nå og fikk slippe inn til startområdet, 5 minutter til start, mer smiling, latter, så godt å stå blant gode venner. Og der gikk starten!

Cathrine og meg jobber oss forbi traversewallen på en ubåt til en forandring!

Jeg hadde avtalt å løpe med ei venninne, utrolig deilig egentlig å slippe jaget etter å prestere, idag skulle jeg kose meg, nyte løpet og jeg er så glad for det valget. Pulsen skøyt nok i været likevel med ekstra kilo på skuldrene, og bare det å komme over containeren som første hinder var nok for meg. Så bar det ut i vannet. Masse masse vann var det og jeg kjente at dette løpet skulle få terningkast 6 av meg! Bæring, ikke så altfor tung, nok til at lett jogg kunne utføres – først tømmerstokk, så jerrycanner og til slutt sandsekker. Noe på land, noe i vann.

Endelig foran kameraet til Jon igjen!                         Foto: Jon Klasbu – Fotomaskin.no

Vi møtte også tidlig paintballhinderet, ikke mitt favoritthinder, men noen heftige blåmerker å skryte av fikk vi da 😉 Her gjelder det å løpe så fort man bare kan, og med adrenalinet pumpende i kroppen smiler man ekstra mye når man leverer fra seg masken og løper videre.

Videre kom vi oss ut på en strand der det var en morsom vri med å løpe ut i vann, runde 3 bøyer, men mellom hver bøye måtte vi tilbake på stranden, rulle ca 5-7 meter før vi løp ut i vannet igjen. Så ut som fulle sjømenn hele gjengen, fikk jo en vanvittig rullefart med vektvestene.

Løpets store høydepunkt for de fleste var da vi fikk lov å hoppe fra KNM Narvik. Et svært marinefartøy som vi først skulle hoppe ut i vannet fra brygga, svømme bort til, klatre opp langst kanten via et taunett, for så å hoppe i vannet fra 5,7 meter. For et rush, og så utrolig kult. Her hadde arrangøren selvfølgelig gardert med at vi tok av oss vektvestene før vi hoppet i vannet, og i tillegg kunne man velge på brygga om man ville hoppe eller ei. Om man ikke ville, kunne man ta et alternativt hinder – roing + noe attåt (ryktes om burpees…). Men det er ikke hver dag man få muligheten til å hoppe fra en båt, så ingen alternativ roing på denne jenta gitt!

                                                                        Foto: Fotomaskin.no

Å ta hinder med høy puls og ekstra vekt var en utfordring. Både veggen på tross av et ekstra trinn, høy trestamme og tauklatring bød på morsomme situasjoner. Og ikke minst monkeybaren på slutten, dog en våt variant siden vi selvfølgelig kom rett til den etter vann. Kjentes som et skikkelig nederlag å ikke klare den, men pytt – jeg fikk lov å kompensere med 10 burpees som hvem bryr seg, verdens beste heia-gjeng i jentene mine hadde også kommet til nå, så jeg var bare varm og god i hjertet. Siste hinder før mål var en loddrett slipwall, som jeg jaggu meg jobbet nok for å komme opp. Tydelig at jeg må jobbe med armstyrken før Lake Tahoe!

Mr «Why so serious» hadde tatt turen fra Sverige!

Etter å ha løpt sammen i nesten 8 km, løp vi over målstreken med hendene hevet og for et løp det hadde vært. Så utrolig morsomt, ny vri, masse vann, kanskje ikke de mest tekniske hindrene, men så deilig det er når Norge nå har blitt så stort på hinderløp at noen kan kjøre masse teknisk, mens andre kan kjøre mer Navy stil med vann, bæring og mestring. Fy søren som jeg koste meg, og terningkast 6 – ja den triller jeg gladelig og står inne for! Påmeldingen for neste år starter allerede til helgen, og dette løpet kommer til å bli fullt kan jeg garantere – så bare å melde seg på i tide!

navyrace.no

KlemMari

Jeg har fått et nytt favoritt bilde – har dere sett noe bedre blinkskudd??Tusen tusen takk igjen Camilla for det!

Foto: Camilla Aastorp Andersen

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 konkurransesko.
  • Sprinter Pernille Lund gir deg et spenstprogram og kloke betraktninger om livslang løping.
  • Løpere i nord: Yngvild Kaspersen om hva som setter løpingen i perspektiv.
  • Hvordan velge riktige løpesko?
  • Mila: en rekke gode økter som booster farten og formen.
  • Wien Marathon: Hva bør du gjøre og hvor bør du spise – etter løpet?
  • Antioksidanter – venn eller fiende?
  • Sub 3 på maraton – det trenger ikke være så vanskelig.

Bli abonnent

Ukategorisert

Barskingen 2018 – Hvordan skal dere toppe dette??


Bedre sent enn aldri, er visst blitt litt min greie…dessverre, for jeg er jo bare så stappfull av opplevelser og følelser jeg vil dele med dere! En ny helg er allerede over og for min del enda et hinderløp gjennomført. Men fortsatt er det Barskingen som er i blodet mitt. Barskingen som virkelig er et av mine ynglingsløp. Fra den aller første gangen vi møtte Barskingen i øspøs regnvær og med gjørmemengder vi aldri noen gang før hadde opplevd i Norge, ja så var vi solgt. Barskingen er sammen med X-run et av de løpene vi bare MÅ ha med oss i Norge. Jeg spådde den gang da at de skulle bli Norges svar på Tough Guy the Original, og de skuffer aldri. De går sine egne veier, lager egne originale hinder man ikke ser i andre løp – og folk bare elsker det! Det kan man lett se av deltakertallene. I år var det rekord med over 1800 deltakere. Det er helt rått, og når Norge til og med bjuder på med det herlige været vi har hatt siste 2 ukene, ja da må det bare bli vellykket.

For det var det nemlig i år. 100% vellykket! Om jeg leter med lykt og lupe så klarer jeg ikke å finne noe å sette fingeren på i dette løpet i år. De var kvalifiseringsløp til EM for første gang ifjor, fikk endel tilbakemeldinger, og det ryddet de så til gangs opp i i år, at vi alle bare bøyer oss i Barsking-gjørmen. Som seg hør og bør starter elitegruppene nå først, og hindrene i år var til de grader utfordrene at elite-gruppen virkelig fikk kjørt seg. Av elite-jentene var det kun 4 av 24 startende som fullførte med armbånd, og hos gutta kun 17 av 37. Dette vitner om at hindrene var harde, utfordrene, skiller klinten fra hveten – men samtidig sender avgårde endel til EM. Vi andre (jeg fikk dytt i rumpa av laget mitt da..) som ikke klarer det må bare fortsette å trene grep og overkropp for å forhåpentlig ha en sjans til å naile de neste år.

Når eliten var kommet seg vel avgårde var det dags for oss andre. Jeg løp lag med Supermann og Supermonkey…jeg må vel innrømme at etter kun et par kilometer så tenker jeg at nå er det siste gangen. Klart det er gøy å løpe så fort man kan og prestere så bra man kan, men det er altså IKKE gøy å til enhver tid være dårligste mann (eller dame) på laget, å kjenne på følelsen av at man svikter laget sitt, å vite at på grunn av meg så når ikke de andre målene de ønsker å nå. Vi får se hva slags lag jeg velger å løpe med neste år – det hadde vært utrolig kult å løpe med Karoline neste år. Aldersgrense for å løpe på Barskingen er 14 år og det er det magiske året 2019. Så vi får se…

Som vanlig var vi gjennom mange av de kjente og kjære hindrene fra tidligere år, ut fra start må vi gjennom et dekk-kaos før vi blir taklet av et amerikansk fotball-lag, blir spylt av Rakkestad brannvesen og så trykket gjennom Trang fødsel. Allerede nå har jeg puls langt opp i syresoner, og veien videre kjennes ubarmhjertig hard. Vi løper nå videre bakker, bakker og enda flere bakker, vi hopper over og under stokker – og glem enda ikke høyballene da. Jeg takker meg nå en gang til disse kontra Tougest sine som er uten dekke, har endelig lært meg en effektiv teknikk til både å komme meg både opp og ned.

Ute i skogen blir vi nå for første gang møtt av en av de to store nyhetene til Barskingen 2018 – Tønna. Et finurlig hinder jeg aldri har sett før, en stor plasttønne er plassert midt på et tau, taustumpen som henger under tønna er ubrukelig til noe som helst så du må klare å bruke de hullene som er i tønna til å heise deg opp, få tak på toppen og knipe beina sammen så du kommer deg opp på toppen. Deretter var det tautraverse bort til en bjelle til å slå i. Her var det mange armbånd som røyk gitt…heldigvis for oss andre som løper vanlig kan vi hjelpe hverandre, både med dytt i rumpa og stabilisering av tønna.

Flere høydemeter senere møter vi endelig årets store nyhet, hinderet jeg fryktet mer ann tønna (kun fordi jeg ikke visste helt hva tønna brakte med seg..) – stairway to heaven med en tvist. Eller som Barskingen kaller det – Himmeltrappa med en tvist. Hinderet jeg frykter mer enn alt annet, hinderet som rappet armbåndet mitt på VM – jeg vet jo at det «bare» er å trene pull-ups hver dag…men likevel…bahh 25 burpees og et aldri så lite gjørmebad ble det her gitt, før vi fikk lov å løpe videre.

Det er jo en annen ting som er så morsomt med Barskingen og som veldig få andre løp har, alle hindrene pr 2018 er nå hjemmesnekrede i naturmateriale og samtlige har genuine beskrivende navn:

– trang fødsel

– monsteret

– hare hølet

– knute på tråden

– triumfbuen

– gjørmesluket

– pinochio

Og for å ikke glemme, mot slutten av løpet skal man også beherske avanserte hinder som stylter, hoppeball og hoppetau. Hvilket annet løp finner du der du risikerer å miste armbåndet som kvalifiserer deg til EM på styltene??

Barskingen 2018 var for meg en syrefest i 1 time 28 minutter og 30 sekunder. Jeg snublet over målstreken, fikk en deilig Nocco og tidenes råeste medalje om halsen. Dere husker kanskje de tidliger medaljene, hjemmelaget av trestubber inngravert med brennpenn? Nå er de oppgradert, fortsatt med trestubbeutseende, årringer, men nå i tungt gjevt metall og så uendelig kul. Jeg skjønner godt at arrangørene var stolt av denne.

Matilde og Robert – tusen tusen takk igjen for nok et herlig løp, en folkefest for store og små, et løp der de beste møter utfordringer og vi andre får både moret oss og utfordret oss selv og mestret gjennom godt lagarbeid. Svaner og enhjørninger holdt oss med følge underveis, badeender svømte sammen med oss i gjørmete vann – og heldigvis – takk og lov – ziplinen ble med nød og neppe holdt åpen – det hadde vært en nasjonal katastrofe om den hadde blitt stengt pga tørke!

Vi sees i 2019 – og vi gleder oss stort!

KlemMari

Ukategorisert

Et løp i verdensklasse!


Mai 2016 forelsket jeg meg i WOX. Jeg hadde vært veldig nysgjerrig, for i mine øyne var ikke Skien akkurat verdens navle, og de to som skulle arrangere løpet hadde i mine øyne et hårete mål om >1000 deltakere på deres første hinderløp. Til nå hadde hinderløp i Norge kun vært avholdt på sentrale Østlandet, og jeg ønsket de lykke til. Virkelig altså…for dette hadde de gjort før (altså arrangert store ting)…men ikke hinderløp. Wox 2016 hadde 677 deltakere som fullførte i strålende sol på Skien Fritidspark, det var en folkefest, det var boder over alt, border og krakker å sitte på – hadde jeg aldri opplevd på et hinderløp før! Og naturen var så vakker, jeg elsket terrenget vi hadde løpt i, det var skog, stier, gjørme, myr, masse vann (jeg elsker vann) – hindrene dog – ja der var det litt å hente. Men jeg var solgt, jeg skulle tilbake til WOX.

I 2017 var jeg dessverre i England og løp da WOX ble arrangert så gikk glipp av løpet da, dog hørte jeg bare god-ord igjen og nå hadde nesten 900 funnet veien hit!

Gleden var derfor stor da jeg endelig skulle få komme meg tilbake til Skien denne helgen. Yr.no kunne melde om sol og blå himmel – det er liksom sånn det skal være på WOX! Ikke minst hadde arrangørene som vanlig vært ivrige på sosiale medier med å «lekke» hinder. De kunne melde om «Black diamond», «Monkeybar med twist» til de voksne, puslespill, sandtaket, memorytest (!), trekke bil og mye mer. Jeg gledet meg som en unge! Og jeg ble ikke skuffet! Nesten 1000 voksen og 400 (!) barn koste seg villt denne dagen. Ja for iår hadde de barneløp også! Min lille Nora fikk kose seg med ikke mindre enn 5 herlige km, med bl a crawl, spiderwalk, container, balanse, hillclimb extreme, jungle madness, balansebom, monkeybar og hoppeball. En enkel måte å løse det på var å kjøre ungene ut på 2 x 2,5 km, drikkepause var innlagt og goodiebag + medalje i mål! Jeg er såååå imponert og var såååå sliten da jeg måtte legge ut på min runde nr 2 😉 Men tallene sier sitt, det BØR satses på barna, når man klarer å samle 400 barn til å løpe, og det t o m var ventelister, ja da er dette et MUST-do for alle hinderløpsarrangører! Og det behøver ikke være så avansert. Ungene bare elsker å få gjøre det samme som mamma og pappa.

Men la oss spole tilbake til voksenløpet. Jeg var litt treig med påmeldingen, og valget var derfor enten å starte elite, eller langt bak. Jeg tilhører kanskje ikke i elite mer, men jeg vil likevel løpe og gjøre så godt jeg kan, og dessverre er det litt sånn at jo lengre bak du starter, jo større er farene for kø i løypa. Så valget fallt på elite. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, det må være en jenteting, men vi var ikke mer enn 7 jenter som startet i elite, jeg kom inn som nr 4 – men plasserte meg som nr 20 blant alle jentene som var med. Dvs at noen jenter burde definitivt melde seg på i elitepulje neste år! Ja det er litt stress, man får litt ekstra puls, men det er jo også gøy å se hvor langt man kan pushe seg. Ihvertfall på WOX, som er en herlig teknisk løpeløype også, i spedd hindre, men her må man også være en god løper for å hevde seg. Rundt 5 km ble ihverfall jeg løpt i senk av ei rå jente. Hoppende lett løp hun forbi meg, og jeg måtte bare applaudere.

Dessverre (!) er jo en av reglene i eliteheat at man må klare hindrene selv… det som de aller fleste faller for med hinderløp er jo nettopp muligheten for å løpe sammen og hjelpe hverandre, og kjenne på denne samhørigheten og mestringen man får ettersom man blir bedre og bedre. Den eksisterer ikke i elite. Men selvfølgelig, desto større er mestringsfølelsen når man også her blir bedre og bedre og forserer større og mer kompliserte hinder etter som man forhåpentlig blir en bedre og mer erfaren løper. WOX hadde løst det på følgende måte, endel hinder var obligatoriske, dvs du måtte fullføre de for å beholde armbåndet du hadde fått utdelt. Andre hindre kunne man burpee-out. Dvs du måtte gjøre et helhjertet forsøk på hinderet før du evt kunne gå over til å ta burpees. På meg ble det 55 – 30 + 25 – burpees. Og for første gang kunne jeg skryte på meg 100 meter spurt ut fra start, fail på hoisten (har aldri skjedd før) og fryde meg over å starte 8 km løypa med 30 burpees.

Det kokte i hodet på meg, dette var ihvertfall tidenes verste start! Skal man ha en sjans på en bra plassering er man nødt til å klare hindrene, når skulle jeg skjønne det! Men jeg gjorde meg ferdig, kom meg opp og skimtet Caroline i det fjerne, vi løp relativt kjapt rett opp en bratt skråning, litt rundt i skogen der, ned igjen, over et netthinder og videre opp en bratt bakke der vi ble møtt av en vannkanon som var hendig plassert så vi fikk oss en god dusj før vi fortsatte ferden. Nå var jeg allerede oppe i ryggen på Caroline og vi kom likt ut til en liten dam (?) der en lang firkantet flytende sak lå, vi kom oss likt over på første forsøk og fortsatte ferden. Det var deilig å kjenne at løpeformen satt perfekt i dag og jeg jaget opp bakkene, jeg klarte å lage en glippe mellom oss og hadde en liten luke da vi kom til Container-madness. Ikke mindre enn 5 sykt høye containere, der vi heldigvis fikk bruke kortsiden til å komme oss over på. Ellers hadde det vanket 20 x 5 burpees og det hadde mildt sagt vært en katastrofe! Nå passerte jeg også Kathrine og det var deilig å kjenne på tellingen at jeg lå på 3. plass! Bare å gasse på. Vi kom til puslespill – hadde vært bekymret her, men acet det og kom kjapt videre.

Deathroll var neste hindring på veien…altså – man kan ikke alltid skjønne hva et hinder er, og da hindervakten sa hva jeg skulle gjøre måtte jeg spørre en gang til, antagelig noe så uintelligent som «Hæh?». Joda vi skulle legge oss ned og rulle sidelengs fra en strek til en annen…usikker hvor langt, men en 40-60 meter? Ihvertfall så jeg ut som en drita full sjømann da jeg reiste meg opp og sjanglet langt ned i brenneslebuskene før jeg fikk fart på beina i riktig retning igjen. Nå fulgte litt vegger, noen tunge baller vi skulle hive over skulderen , før vi kom til Timber road. Her bar det oppover, og jeg hadde lyst til å parkere de to bak meg litt, lett jogg hele veien og jeg så at forspranget økte. Jeg trengte dette til memorytesten visste jeg, så da jeg kom på toppen, var litt usikker hvor jeg skulle, valgte feil vei, skjønte jeg hadde løpt feil og de to andre hadde tatt innpå hele forspranget mitt holdt jeg på å begynne å grine! Bare å begynne på’n igjen, men nå var jeg usikker hvor mye jeg kunne klare å jobbe meg opp. De to andre hang på som to borrer…mer terreng, masse deilig vann, myra som jeg husket fra 2016, terreng, syyyyykt tung sandsekkbæring (ryktene sier 30 kg!) Det går nedover en lang stund, det kjentes ut som jeg fløy, men det gjorde jaggu de to andre og. Så kom vi til sandtaket…

Team OCR Norway på Deathroll tur;)

Åhhh det fryktede sandtaket. Det var nå det skulle avgjøres visste jeg, Caroline var for nærme meg, vi raste nedover sandtaket, så fort jeg bare turde, to dekk skulle trekkes i bånn, det var jo egentlig lett…men de borret seg ned i sanda. Så bar det oppover, men først måtte vi forbi 6 personer med bokseputer…sånne forseringer pleier jo å gi deg litt motstand og så slippe deg forbi. Men neida, her skulle de på død og liv alle 6 måke meg ned igjen, jeg måtte virkelig ty til dirty tricks og slåss meg forbi, nesten med livet som innsats! Da jeg endelig kom forbi knelte jeg sammen og måtte puste litt, dette hadde kostet tid og krefter – og så – memory testen…. 1576233B5…bahhh hvordan skulle jeg huske dette. Jeg sto der litt, memorerte etter beste evne og begynte å gå, jeg mumlet høyt for meg selv, om igjen og om igjen – så gjorde jeg det jeg ikke skulle gjort. Jeg snudde meg, så Caroline rett bak meg, alt for nærme, og så var det blankt! POKKER. Alle tallene var som hvisket ut av hodet mitt, jeg forsøkte å huske de, de var der, bare i feil rekkefølge og feil antall. Jeg prøvd desperat da jeg kom på toppen, men måtte ned igjen. TO ganger måtte jeg ned igjen, og måtte bare registrere at både Caroline og Kathrine var long gone.

Tilbake til 5. plass…verste var at nå begynte nr 6 å snuse meg i nakken også! Da jeg endelig fikk grønt lys var jeg rasende på meg selv, ca 2 km til mål, umulig å løpe inn…jaja man skal aldri si aldri, men jeg visste Caroline ikke ville gi slipp på denne plassen, hun var hindersterk på resten – så jeg var motløs. Irish table, 100 meter sprint med paintballskyting – jeg registrerte et skudd rett i skinka og et på fingeren, som på et millisekund ble dobbelt så stor. 3 x trang fødsel etter hverandre, litt myr med blytungt nett over og så ned på stadioen. Caroline så jeg aldri noe mer til – borte vekk, men Kathrine satt og sleit med en bil. Elite måtte sitte, og de listene jeg var sikker på skulle sitte fast så vi fikk fotstøtte var løse…åhhh jeg hadde gledet meg så til å trekke bil. Jeg fikk løsnet den litt, men fikk aldri fart på den. Kathrine nektet å gi seg, men jeg så det kunne ikke gå for noen av oss. Det var første mann til å bli ferdig med 25 burpees…så var det Black Diamond, feilberegnet litt på veien ned og kjente suget i magen da jeg mistet fotgrepet et øyeblikk, monkeybar siste, lang stang, 3 ringer og lang stang – misset første gang, men satt andre gangen. Over/under x 3 og så i mål!!! Endelig – medalje, redbull og …tårer. Jeg var så lei meg…som de sier i spartan «you’ll know at the finishline!» og jaggu du, i hinderløp kan alt skje, og bom på hinder er uakseptabelt! Jeg visste hva min svakhet var, jeg løp meg bort og mistet kanskje pallen der. Det tok meg en times tid, måtte sitte litt alene – men så var smilet der igjen. Det var fortsatt sol, alle var glade, Lars kom bort til meg og ville vite hva jeg syntes. Og hva annet kunne jeg si enn at dette løpet hadde utviklet seg til å bli et hinderløp i verdensklasse – vi trenger ikke lengre reise langt for å finne bra løp, ikke bra – bedre enn bra! Norges hinderløpsarrangører har kommet langt! Og jeg fryder meg!

KlemMari

Denne gjengen her ass….holdt på å ta helt kilevippen på meg!

Norges vakreste hinderløp?


«Hvordan gikk det i helga»?

«Har ikke du vært på konkurranse igjen?»

…jovisst har jeg det! Og hvordan gikk det…veeel spør du meg så er jeg ikke 100% fornøyd med egen innsats. Men jeg dro i land en 7.plass elite jenter og en 12 plass overall av alle jentene så må vel være fornøyd med det egentlig. Kritikken jeg gir meg selv er løpingen min som fortsatt er alt for svak, og de 3 hindrene jeg ikke klarte og måtte ta burpees på – en dust betongsak vi skulle over som jeg ikke hadde sjans til å komme opp på (jobbe med spenst!), stairways to heaven (på tide at jeg blir venner med det her hinderet nå!) og traverse-veggen (altså…klarte veggen liksom, men ikke traversstokken som holder de to veggene sammen…bahhhh). Men utover det – ja så er jeg vel fornøyd med meg selv.

Vi hadde nemlig tatt turen til Sandnes i helgen. Jeg hadde gitt beskjed til Martin Kistle, en av arrangørene at det var uaktuelt. Fly i Norge er på ingen måte gratis, og vi hadde rett og slett ikke råd til turen….men makan til mas har jeg aldri vært med på. Jeg fikk tilsendt bilde på bilde av hinder, flagg, plakater mm, jeg kjente det boblet av lyst, disse gutta gikk ikke halvveis inn i planleggingen, hver minste detalj av tenkt på og alt skulle være perfekt. Så sier han plutselig at Arnel kommer. Mannen som er min mentor innen hiderløp og har reist verden rundt for å filme og ta bilder av hinderløp. Sist vi møttes var i Lake Tahoe – og jeg kunne ikke la muligheten går fra meg. En desperat sjekk av flyreiser igjen ga oss en flytur ned sent fredag kveld og hjem lørdag kveld. Tidenes raskeste visitt, men for en tur, for et løp!

Jeg fikk spørsmål fra Bjarte – mr Farm ninja challenge – «var det bedre enn Toughest?» Vel, Toughest er kanskje DET mest profesjonelle hinderløpet vi har i Nord-Europa, de har holdt på i mange år nå…men om Northman OCR ikke var bedre, så var det jaggu meg en fotofinish i mål der altså! Og DET er et kompliment. Northman OCR blir nemlig avholdt samme helgen som åpningshelgen til Toughest i Malmø, men jeg angrer på ingen måte på at jeg heller dro til Sandnes:

Løypa var 8,3 km lang og istedet for å løpe fra start til mål i en runde, løp vi en strekke tvers gjennom Sandve parken i Sandnes. Start gikk på noen forlatte togskinner og inn i Sandveparken. Videre her gikk løypa i all hovedsak på grusveier, kun avbrutt av X antall elvekrysninger i forfriskende elv. Målgang var midt i Sandnes sentrum, der et lag rugbyspillere sto og ventet på oss, før vi avsluttet med 4 x dragonsback og så rett til den velfortjente medaljen. I mål sto også Øyvind og ventet på oss, en mikrofon hadde han fått tak i, og i alle timene løpet holdt på, sto han der og ropte oppmuntrende til alle som kom i mål. Det var en stemning som var til å ta og føle på, og selvom jeg var så sliten at jeg gikk rett ned for telling da jeg passerte målstreken, kunne jeg ikke annet enn å smile da jeg høret «Neimen der kommer fru Weider og!» Haha bare elsker disse gutta altså!

Men la oss snakke hinder – dagen før dagen rakk ikke vi å løpe gjennom løypa, men endel andre hadde vært og tittet, og vi var alle rimelig nervøse da vi sto på startstreken. Ryktene gikk om mange og vanskelige rigger, og vi var nesten redd for at gutta hadde slått litt for mye på den alt for store tromma. Men jeg personlig synes løpet var perfekt (ja med unntak av den dumme betongsaken vi skulle oppå da…men det er jo bare mine tanker da;). Det var en perfekt balanse mellom vanlige hinder som forventes at man skal kunne passere:

– trang fødsel (dekk man skal krype under)

– balanse over vei

– dekk velt

– tire pull (trekke et dekk)

– div over/under hinder

– dekkhaug

– nettklatring

Jeg elsker tung bæring og her kunne de by på

– log carry

– dekk carry

– kannebæring

– 25 kgs sandsekk

De klassiske hindrene:

– høy vegg

– tauklatring

– skråvegg + inverted wall

– heavy pull

Hindre for litt mer spesielt interesserte:

– kombinasjonen spinningwheels/monkeybar/spinningwheel

– ringer

– dragons back

– dips walk

– stairways to heaven

– traverse vegg med nunchucks og kuler

– bjelkearmgang

Gutta var helt sikre på at de hadde den lengste traverse veggen de hadde sett, ja den var imponerende, men det som virkelig var «imponerende» var krypehinderet deres – jeg tror ikke jeg vet om en eneste person som liker dette, men på den annen side, som jeg sa til en av de andre, Northman OCR hadde virkelig lagt sjela si i dette krypehinderet, og jeg gratulerer dem, antagelig er det bare Spartan som har klart å slå dem i lengden på et krypehinder i alle de løpene jeg har vært med på. Dette var virkelig imponerende…på en hinderløpmasochistisk måte!

Tilsammen hadde de klart å få til 52 hinder på 8,3 km og det skal de ha kred for. Her fikk du virkelig bonus for pengene dine, og det beste var at de hadde laget ordentlig, solide hinder. Heller ikke her var noe overlatt til tilfeldighetene, det var hele 4 lanes med spinning wheels, 4 lanes med travesevegger og haugevis med tau. Dette var med på å unngå noe kødannelse, ihvertfall i de tidlige puljene der man løp litt mer for plassering enn kanskje de litt lengre bak. Det er også (for min del) viktig å unngå for mye kø, når man til stadig dypper folk i vann, å stå stille og vente på tur i hinder da er nemlig det verste som kan skje, da kommer hypotermien raskt.

Nei folkens, dette var meget bra gjennomført, et imponerende førsteløp, og jeg bare gleder meg til neste år. For heller ikke da kommer Toughest Malmø til å ha «gleden» av mitt nærvær – jeg stikker heller tilbake til Sandnes. Jeg er spent på hva gutta kan få til da! …jeg vet også at drømmen deres er å bli kvalifiseringsløp til EM. Jeg sier at den søknaden var vel gjennomført, og vi får bare se hva neste år bringer!

KlemMari

Hjemmesiden HER – følge med – påmelding 2019 åpner snart!

Ukategorisert

Årets løp!


Kjapt inne fra meg her – sitter nemlig med 5 millioner sommerfugler i magen og reisefeber. Om en drøy time setter vi oss nemlig på bussen – HELE FAMILIEN – for å reise til Spania og en liten treningsleir på Mikes gym. Resten av teamet reiste i går, og jeg sitter her nå og lurer på hvorfor i hel…vi drøyde en dag med å reise. Tror jeg hadde noen gode tanker om å ikke ta ut jentene for mye fra skolen…som om det betyr noe liksom… Uansett…er dere gira på Mikes gym?? Jeg kommer antagelig til å sprenge instagramstorien min med bilder og opplevelser så heng dere med – @ocrqueen –

Men – jeg vet det er mange som er nysgjerrige på hvilke løp dere finner meg på i år. Økonomisk og rent tidsmessig så har vi bestemt oss for å prioritere de absolutt viktigste løpene vi ønsker å være med på. Dessverre er det noen som kræsjer også, så jeg føler bl a jeg svikter Bootcamp Hønefoss iår. Bare til info så var valget der mellom de og England, og det var en drakamp som varte lenge og som bare ble vunnet med en hårfin margin…av England. Nå er jo Karoline ( @ocrprincess) blitt ambassadør for SpartanUKkids, så hun er forpliktet (!) til å løpe noen løp der, i tillegg skal jentene ta sin første KidsTrifecta iår. 1.brikke der er på plass fra Mallorca, og de to siste hentes inn på Aston Down da i juni! 

Så la oss se på listen:

April:

Mikes gym, treningsleir med team OCR Norway

Mai:

NorthmanOCR – løpet jeg bare måtte løpe. For det første var det noen som ikke ga seg med å insistere på at jeg skulle være med, i tillegg har de klart å hanke inn Arnel, min kjære venn fra USA. Han er en mann jeg ikke ser hver dag og jeg bare må møte han når jeg har muligheten. I tillegg tror jeg dette blir et syyyykt kult løp, de har lagt ned enorme ressurser i å få til et så profft hinderløp som mulig så dette blir knall.

WOX! Endelig returnerer jeg til Skien. Løpet jeg vant på damesiden men ble kreditert først et år etter 😉 Og som bare er helt magisk, masse terreng, masse vann, gjørme, myr og kule hinder. Det fryder meg at jeg igjen skal få stått på startstreken her!

Barskingen! Er det noe å si her – ja Matilde og Robert, jeg dropper lett det aller første Spartan løpet i Irland for dere. Mange er skuffet over det, men det er kun et løp som gjelder når dere slår på stortromma og det er dere! En fest fra ende til annen!

Juni:

– Spartan sprint + super + kidsrace. Jeg bare måtte tilbake til Aston down. Vi hadde en magisk opplevelse her ifjor, og i år slår vi opp godt gammeldags telt (!) og blir her en hel helg. I uk har vi en stor OCR familie og den må altså bare besøkes i det minste en gang i år.

Juli:

– Spartan European Championsship – Morzine. Trenger vi si noe mer om dette heller da? Vel nei egentlig ikke, men likevel…Andorra ifjor var helt sykt magisk og hardt, et skikkelig blodslit. Spartan blir nå bare hardere og hardere for hvert år, og jeg forventer meg 25-27 (om ikke 30) beinharde kilometer i fjellene.

August:

Navy Race OCR! WOW. Et helt nytt hinderløp igjen, nye konsepter, selvfølelig har jeg meldt meg på i SEAL gruppen som skal løpe med vektvest. Råspennende og jeg gleder meg sykt! (dagen etter Britney spears konserten da så det blir interessant…)

X-run. Mitt elskede X-run! Hjertet mitt eksploderte i tusen biter da de hadde bestemt seg for å legge det ned…og ble heldigvis limt sammen igjen da jeg fikk høre at en ny eier hadde meldt seg inn. En dreven kar med masse spennende triathlonarrangementer bak seg, og den gamle gjengen skal fortsatt passe på at sjelen til X-run ikke går noe sted. Som vanlig, lag + barneløp søndagen! Vi bare bestiller sol og varme fra yr.no som vanlig!

September:

Toughest i Holmenkollen. Dessverre strekker ikke pengene til i år for å løpe masse Toughestløp, men dette skal jeg ihvertfall ha med meg! Beste løpet og råeste traseen.

SPARTAN WORLD CHAMPIONSSHIP 2018 – Lake Tahoe vi sees igjen! Fy søren så utrolig kult å allerede være kvalifisert og klar til dette løpet. Det blir en reise med gode venner der nye opplevelser skal lagres i hjertet. Jeg er så takknemlig!

Oktober:

Nightcrawler...ikke påmeldt enda, men jeg tror det er en som forventer at jeg endelig stikker innom her…så ja Stig – jeg lover! Vi kommer!

Desember:

– Spartan Ultra World Championship. Spartan returnerer til Island. Vi er allerede kvalifisert fra ifjor. Dette var et løp jeg elsket hvert minutt (!) av i 24 timer. Jeg vil reise…vi må bare få tak i en SPONSOR!

Det var det hele jeg kunne by på. Ikke så verst…og hvem vet hva som kan dukke opp av flere løp underveis i sesongen 😉

Men nå må jeg stikke – har et fly å rekke – vi sees på Mikes gym! 

KlemMari

Ukategorisert

Dreams do come true!


For noen måneder siden skrev jeg på bloggen at jeg var redd for å røpe årets drømmer, rett og slett fordi jeg var redd jeg ikke skulle være bra nok, ikke strekke til. Og ikke minst visste jeg ikke da, at jeg på Mallorca ikke bare skulle løpe om en best mulig plassering i min aldersgruppe og en medalje jeg hadde så lyst på – to kvelder før vi dro fikk jeg vite at løpet også var et direkte kvalifiseringsløp til BÅDE Spartan EM og Spartan VM!!! Det var rett og slett en snarvei til Lake Tahoe 2018! For dere som leste innlegget mitt om Lake Tahoe så skulle det kanskje ikke mer enn å legge to og to sammen – så fikk dere årets drøm. Det var selvfølgelig å komme tilbake dit. Opplevelsen var så magisk og stor at jeg så gjerne ville dele den med Supermann. Jeg vet at han ville dit minst like mye som meg ifjor, men var snill og lot meg dra, rett og slett fordi vi ikke kunne forsvare å reise noe mer ifjor sammen enn vi allerede skulle. Ja og penger da…penger er alltid et issue for oss hinderløpere!

Uansett – Mallorca. Løpet vi hadde gledet oss til så lenge, hovedsakelig fordi det var på øya vi elsker over alt på jord. Vi skulle på tur med jentene våre, og vi skulle få løpe løpet vi begge er så glad i i utrolig deilig natur. For Spartan Race på Mallorca innfridde virkelig. Da vi våknet på racedagen, lørdag 3.mars skinte solen fra skyfri himmel, vi tok taxi så langt vi kunne og spaserte resten av veien inn på det militære området der løpet skulle holdes. I god Spartan ånd hadde ingen sluppet inn dagen før, så løypa, hindrene og eventområdet var godt skjult for alle. Dog hadde det vært en gruppe spesielt innvidde og saufart området dagen før, som kunne røpe om masse fjell og bakker vi skulle få kose oss med. Og jeg må jo le…jeg er kanskje vant til å løpe på alcudia som er paddeflatt, men vet jo inderlig godt at på øya er det minst like mye fjell og elevasjon. Så bakker fikk vil! Til gangs. Og gjørme – haha jeg hadde trodd vi skulle være tørre da vi kom imål, jeg mener hvor skulle de ha funnet vann oppi fjellene der? Men det hadde de altså klart, gjørmegraver, og godt med regn siste ukene gjorde sitt til at vi ble gode og våte gjennom løpet.

Men det var magisk, vi skulle løpe to løp og det første var det viktigste – super, en distanse som pleier å ligge mellom 12-14km, på Mallorca var det på rett over 15 km og rundt 1000 høydemeter. Siden jeg løp «for livet nå» kjentes det som, sto jeg først på startstreken for å få en best mulig start. Lurt skulle det vise seg da mye av løpet gikk på smale stier som gjorde det vanskelig å passere hverandre. Det har jo også en liten tendens til å danne seg kø på hindrene, noe som kanskje gjorde seg enda mer gjeldene nå som jeg løp aldersgruppe for første gang. Eliten startet kl 09, etter 10 minutter startet de yngste aldersgruppene med menn, og så etter 20 minutter startet vi. Jeg anser meg selv ikke på noen måte som en sterk løper, men måtte likevel frustrert bli stående på endel hinder og vente «tålmodig» etter som jeg løp igjen løpere fra de tidligere puljene. Når jeg nå ser tilbake og vet at førsteplassen røyk med usle 2 minutter er det litt ekstra bittert, men på den andre siden så er det jo likt for alle. Likevel får man av og til lyst til å gi noen et lite ekstra dytt i rumpa så de kommer seg over f eks Bender, et høyt klatrehinder der mange damer i køen før meg klamret seg desperat på toppen, mens jeg var mer sånn…Dahhhh kom deg over da!!! For sikkerhets skyld hadde de lagt Bender rett etter piggtråden som gjorde oss gjørmete fra topp til tå, så ekstra glatte hadde også stålstengene blitt.

Jokeren i Spartan er også hvor mange burpees man må ta. For min del bød løpet på 90 burpees. 60 av de var fullstendig tullete og utrolig irriterende og de siste 30 burde være unødvendig:

– Olympus – første 30 burpees – en lang skråvegg med henholdsvis kjetting, hull og klatregrep som man skal bevege seg bortover uten å ha føttene i bakken. Jeg klarer denne helt strålende da jeg er på Farm Ninja Challenge i Rakkestad, men har enda til gode å klare det på et eneste Spartan. Bare tull og utrolig irriterende!

– Balanse med sandsekk – morsom sak, men også bare tull! Vi kommer til et stort område der det ligger folk strødd og tar burpees. Jeg tenker nå kommer spydkastet, kanskje det mest fryktede hinderet til Spartan. Et skikkelig lottohinder. Men jeg så ikke spydene. Istedet fikk jeg en pannekake (les sandsekk) og ble sendt ned en skråning, opp igjen, ut i et lite vann (pytt) og over en gjørmehaug. Enda hadde jeg ikke skjønt greia, men så så jeg det! Rett og slett balanse, så enkelt, men likevel så vanskelig med høy puls, en sandsekk på ryggen og gjørme under skoene. Ikke mindre enn 3 rundstokker skulle vi balansere under, og her gjorde jeg feilen å ikke stoppe opp og bruke hue i to sekunder. Jeg la pannekaka på nakken for å få jevnt balansepunkt, men glemte i samme øyeblikk at jeg alltid bruker høyrehånden til å balansere med, og nå hadde jeg låst begge. Boom – 30 burpees til!

– Spydkastet. Fy søren så surt. Jeg var så sliten. Vi nærmet oss mål, du kunne nærmest høre eventområdet, pusten hvinte i brystet, jeg tok meg god tid, fikk roet pust og puls før jeg kastet. Antagelig det beste kastet jeg noen gang har gjort, bortsett fra at det sniddet figuren på høyre side med 5 cm…gahhhh så kjipt. Hadde jeg vinklet det litt til venstre hadde det stått fjellstøtt i høyet! 30 burpees til og jeg kunne vinke hade til 1.plassen min! Det var en annen uvant ting med dette løpet, jeg er vant til å løpe elite damer og da kan man holde styr med hvor mange som ligger foran deg og ca hvilken plassering, nå var det helt umulig å holde styr på alle damene, ihvertfall når jeg i tillegg siste 4 km begynte å ta igjen elitedamene.

Med syre til langt oppetter ørene haddet jeg glemt hva som ventet meg ned i målområdet, jeg husket riggen og den var bare en fryd å leke seg gjennom. Men så kom tauene, jeg var så sliten, vanligvis er tauene min beste venn, men nå måtte jeg knele ned, legge hodet i fanget og puste ut før jeg turde å starte. Heldigvis kjente jeg umiddelbart da jeg startet at både hendene fikk godt grep og bena, så da var det bare å jobbe seg så raskt som mulig til toppen. Et hoppehinder, litt mer krabbing under noen biler, balanse over vann og så ned i vannet, under noen biler til og så over flammene! Velfortjent bling og en klem i mål – fy søren for et løp og fy søren så sliten. Årets første hinderløp setter alltid en liten støkk i deg, det er mye bakker, tung løping og topp det hele med litt rusten hinderteknikk – ja da er du der!

Men det holdt inn, jeg fikk medaljen min, og vi fikk begge kvalifiseringene våre til både Spartan EM og Spartan VM. Årets drøm blir en virkelighet – etter å ha løpt i fjellene i Morzine i juli, reiser vi i september til San Fransisco og kjører til Lake Tahoe. Og som om ikke det er nok….kun noen få dager etter at vi kom hjem, kom nyheten om at Island atter en gang er valgt til sted for Spartan Ultra World Championsship. 24 timers løpet vi løp i desember 2017 er tilbake. Mange er litt misfornøyd med at Island igjen er valgt som venue…jeg tenker mer sånn – enda en grunn til å få se denne vakre øya igjen!

Sesongen 2018 er derfor prikket inn til å ha følgende hovedløp:

– Spartan European Championship i Morzine

– Spartan World Championship i Lake Tahoe

– Spartan Ultra World Championship på Island

Dreams do come true…

KlemMari

Ps…har du lyst til å hjelpe oss på veien eller om du kjenner noen, må du gjerne gå inn HER og støtte oss. Vi er takknemlig for all støtte på veien 🙂