Når livet ikke går som planlagt


Ting går ikke alltid som planlagt. Selv skulle jeg nå vært i kjempeform og lagt inn de siste gode øktene før Eiger om to uker. Men i stedet sitter jeg i sofaen med forbud om harde treningsøkter. Hva skjedde?

Jeg har jo vært opptatt av skadeforebygging. Har jeg kjent det murre i hofte eller sete så oppsøker jeg hjelp med en gang, tar det litt rolig og gjør de kjedelige øvelsene for at det ikke skal utvikle seg fra murring til skade.
Men i lengre tid har jeg følt at jeg ikke har klart å gjennomføre øktene slik jeg vil, mye sliten og sure bein. Sånn har det jo egentlig vært siden begynnelsen av april. Jeg antok at det var mye trening i forbindelse med oppkjøringen til Transvulcania og var redd jeg hadde gått på en overtreningssmell. Etter løpet i mai ble det mye god hvile men likevel var det tungt å komme i gang igjen.

Kanskje det var maten, spiste jeg for lite/for mye eller rett og slett feil i forhold til treningsmengde? Jeg gikk derfor til en ernæringsfysiolog i starten av juni. Det ble kartlegging av hva jeg spiste og vi ble enige om at jeg skulle ta en tur til legen min for å se hvordan det stod til med vitaminer og mineraler.


Stockholm trail – en flott løype men en tung dag

Fredag 9 juni tok jeg blodprøver og søndag 11 juni løp jeg Stockholm trail som en del av helgens langtur. Resultet var ikke så verst nr 17 av 63 damer, men tiden var ikke noe å skryte av og kroppen så sliten og sur at jeg måtte gå i de minste oppoverbakkene. Noe var virkelig ikke som det skulle. Riktig nok, den påfølgende uken fikk jeg beskjed fra legen min om å sette opp en ny time. Blodverdiene mine var kritisk lave.

Jernmangelanemi har jeg hatt før, derfor spiser jeg jerntabletter til vanlig og tar blodprøver med jevne mellomrom. Jeg har derfor ikke tenkt at det var tilfellet nå, siden jeg tross alt putter i meg disse tablettene og blodprøvene mine i januar var fine. Men til tross ser ut til at jeg har gått med lave/tomme jernlagre i noen måneder noe som gjør at kroppen ikke klarer å produsere røde blodceller. Og uten nok røde blodceller får ikke kroppen transportert nok oksygen til musklene. Ikke rart at treningen da har vært tung, ikke rart at Transvulcania ikke ble det jeg hadde sett for meg, ikke rart at jeg blir sur i beina av å gå opp en trapp (fjelløper sa du?).

Heldigvis har vi flinke leger her i Norge og jeg blir hvertfall fulgt opp godt for å finne årsaken til at jern og blodverdier har falt så kraftig på kort tid. I mellomtiden skal jeg få jern intravenøst siden tarmene tydeligvis ikke klarer å ta opp jern fra tablettene. Som jeg gleder meg til å kunne snøre skoa og gå ut uten å grue meg til hvor tungt det kommer til å kjennes i dag. Slik som jeg faktisk har gjort en del de siste månedene. Et hint til at jeg burde gått til legen for lenge siden. Noe av det som er min sterke side i ultraløping, at jeg klarer å presse kroppen over lengre tid og er alt for sta til å gi meg, ble altså min store svakhet i treningen. Dyrkjøpt lærdom ? av og til er det faktisk greit å «gi seg» også, dvs ta en tur til legen.

Elisabeth Borgersen UTMB
Dagrdømmer om løping i alpene

Eiger ryker, naturlig nok. Oppkjøringen til CCC blir langt fra hva jeg hadde ønsket. Men jeg har ikke tenkt å gi opp planen om et godt løp i alpene helt ennå. Nå blir det noen rolige uker mens jeg får fylt opp jernlagrene og får opp blodverdiene igjen. Så håper jeg at jeg klarer å få gjennomført noen gode uker med trening til å løfte formen igjen. Jeg kommer ikke til å komme i mitt livs form på disse ukene men jeg startet vinteren med fin form og gode resultater og målet må være å komme dit igjen.

Tid for å dra frem mottoet mitt: Post nubila phoebus eller etter regn kommer sol som vi ville sagt på norsk 🙂

God sommer!

Siste utgave av Runner’s World

  • Bli kjent med vår nye blogger Ole Martin Nilsen Synnes!
  • Jim Johansen satte nordnorsk rekord på de lengste banedistansene i 1978, og de står fortsatt. Les om treningen hans.
  • Løpernes favoritter: Sko, turer, løp og økter.
  • Mitt liv, mitt løp. Karoline Høye har forstått at det er hodet, ikke kroppen som setter begrensninger.
  • Maraton for alle: Treningsprogram med nivåtilpasninger.
  • Sommerens store skoguide: 17 modeller testet.
  • Fit for fjelløp – slik blir du en bedre fjell- og terrengløper.
  • Trening i varmen.
  • Spiser du nok – og riktig – under konkurranser?

Bli abonnent


Inspirasjon til langturen


Etter to rolige uker med minimalt med løping etter Transvulcania har det vært skikkelig godt å få i gang beina igjen. Noen gode timer i skogen og på fjellet uten stress og bare nyte det å være ute i løpeskoene igjen har vært akkurat det jeg har trengt for å finne igjen løpegleden.

Det neste spørsmålet nå ? hvor går så turen? Som mennesker flest er løpere (hvertfall jeg 🙂 ) vanedyr. Noen er flinkere enn andre til å utforske nye ruter men ofte blir det innom en av et utvalg kjente stier og variasjoner av disse. Men vanedyr til tross, jeg er nysgjerrig og liker også å utforske nye steder. Det er bare det at jeg trenger litt inspirasjon. Det er nettopp det dette innlegget handler om. Tips til å komme seg ut på ukjente stier og samtidig kanskje oppdage nye fine steder.

Nye eller gamle ruter – uansett godt å være tilbake i løpeskoa

En stor kilde til inspirasjon for meg har vært »10 på topp». Et vandreprogram som Ål kommune oppdaterer med 10 nye topper hvert år. På turistinformasjonen og flere andre steder i kommunen får man kjøpt et klippekort og på hver av årets 10 topper er det satt opp en klype og en postkasse med «besøksbok». Når alle toppene er besøkt venter det en kopp i premie. Ekstra motivasjon for den som liker sånt 🙂

Mitt mål med denne topptursamlingen har vært å bli bedre kjent i et område jeg tilbringer mye tid og det å få inspirasjon til nye turer. Så kan man jo legge opp samlingen slik man ønsker. Enten mange topper på en dag eller spre dem ut over sommersesongen. Løp alene eller en vandretur med hele familien.

På postkassejakt i regnvær

For 2 år siden lagde jeg mitt første ultraløp ut av disse postene. På en dag besøkte jeg 9 av 10 poster, logget nærmere 50km på beina og mange høydemeter. Det ble en lang dag med mye kjøring hit og dit siden toppene lå på ulike steder i kommunen. Men jeg fikk løpt i områder jeg sikkert ikke ville oppsøkt på egen initiativ og som jeg nå vender tilbake til.

I år blir det nok ikke 9 poster på en dag men startskuddet for årets toppsamling gikk for min del i pinsehelgen. På søndag var jeg ute på langtur og visste at det var satt opp en postkasse i området. Jeg planla ruten ut i fra dette og tok med klippekortet i vesten. Det tidvis bøtta ned under turen men jeg hadde jo et mål utover det å løpe, så ingen vits å snu før jeg hadde sørget for klipp i kortet.

Sesongens første klipp

Mange kommuner har egne vandreprogram med postkasser plassert ut på topper og andre landemerker. Neste gang du føler du trenger litt nye stier under sålene sjekk med den lokale turistforeningen om det finnes noe offisielt vandreprogram. For inspirasjon til gode stier med fokus på løping rundt Oslo sjekk ut oslosti.no. For små og store turer rundt om i hele landet sjekk appene Outt og Ut.no ? masse tur-/løpetips å hente .

God tur!

Ukategorisert

Transvulcania – Høye forventninger på La Palma


Hvordan høye forventninger til seg selv kan få en 35 minutters pers til å føles ut som en diger skuffelse? Det er essensen i min histore fra årets store begivenhet på La Palma.

En hel uke før løpet reiste jeg til La Palma sammen med Skjalg, mannen min. Jeg gledet meg til å endelig få vise han denne flotte øya som jeg hadde snakket om i et år. Og jeg gledet meg til endelig å skulle få stå på startstreken ved Faro de Fuencaliente igjen og gi alt. For med mye god trening det siste året og gode resultater så langt i 2017 lå det meste til rette for en solid pers.
transvulcania elisabeth borgersen

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hadde gått igjennom løpet i hodet men jeg var sikker på at jeg var forberedt på å hente frem alt av krefter. Den eneste følelsen av uro kom av at jeg ikke syntes at kroppen hadde fungert optimalt de siste ukene på trening. Beina hadde vært sure og kroppen sliten men jeg antok at det bare kom av at jeg var inne i en tøff treningsperiode, noe som kanskje også er tilfellet. Trener Sondre hadde bedt meg ta det litt ekstra med ro i de siste oppladningsukene og jeg krysset fingrene for at det skulle gi meg tilbake den gode følelsen av sterke bein og mye energi.

Dagene på La Palma ble tilbragt med å se seg rundt på øya, et par korte rolige løpeturer og generell livsnyting. Det ble også tid til å være tilskuer under motbakkeløpet som ble arrangert to dager før resten av løpene. Ekstra gøy å heie når det det i tillegg ble norsk seier (og løyperekord) til Stian Angermund Vik.

Stian Angermund Vik løper inn til seier på ‘vertikalen’

Løpsdagen kom. Jeg visste hvordan «innsjekkingen» i startboksen fungerte og klarte å få en bra startposisjon. Så var det bare å vente. 1 time med venting ble det før klokka nærmet seg 06:00 og jeg hørte AC/DC»s Thunderstruck over høytalerne (startlåta). Opp, opp, opp i svart lavasand. Tempoet lå ikke langt under det jeg hadde planlagt. Men det var tungt. Jeg savnet godfølelsen jeg hadde fra starten av på Gran Canaria i februar. Men det skulle ikke stoppe meg, jeg hadde jo kommet hit for å kjempe. Jeg registrerte soloppgangen, men rakk ikke ta innover meg det fantastiske skuet og flotte landskapet. Fokuset var å komme meg videre. Etter 2000 positive høydemeter og rundt 24k kom jeg til den første store mat og drikkestasjonen, kun fem minutter etter estimert tid. Til min store glede stod Skjalg der, klar til å gi meg det jeg måtte ønske av påfyll av egen mat. Han hadde funnet en liten vei som gjorde at han rakk å komme innom denne matstasjonen i tillegg til den avtalte på toppen. Det ble ikke tid til annet enn å formidle at dette var en tung dag men at jeg var klar til kamp og at vi sees på Roque de los Muchachos (matstasjonen på toppen).

Jeg kom meg videre. En lengre relativt flat strekke før det neste store stigning. Det var ved denne stigningen det virkelig begynte å bli tungt. Og stigningen varte og varte. Jeg kunne ikke huske at den var SÅ lang. Men så litt deilig nedoverløping før den siste bratta opp til Pico de la Nieve. Her gikk det sakte, fryktelig sakte. Men jeg klarte å snakke offensivt til meg selv. Måtte jeg gå, skulle jeg i det minste gå så fort jeg klarte! Bildene fra løpet viser at det var en fokusert jente på løpetur; ikke mange smil å spore der.

Alvor over skyene

Den siste mila inn mot toppen på var en fin blanding av svimmelhet og kvalme og en kamp for å komme seg fremover. Jeg så att tiden gikk og att tidsskjemaet mitt hadde sprukket fullstendig. Men å gi opp var aldri ett tema. Målet var å komme i mål og vite at jeg hadde gitt det jeg hadde og det målet var fortsatt oppnåelig. På toppen ventet Skjalg med dropbag. Men ingen tid til småprat, fulle drikkeflasker og jeg var av gårde. Herifra nedover og med hjelp av gravitasjonen. 2500 høydemeter ned på under 20k. Den første milen ned gikk greit, men så ble det veldig bratt og teknisk. Jeg gjorde mitt beste, glad for å passere en jente på veien ned for å så bli tatt igjen av en annen. Status quo.

Siste bratte biten på vei ned til Tazacorte

Så de siste 5k, igjennom et elveleie og opp 350 høydemeter. Jeg var sliten, skuffa og rett og slett drittlei. Løpet hadde ikke gått som planlagt, nå var det bare å komme seg i mål selv om jeg så skulle gå resten av veien. Jeg kikket meg stadig over skulderen av frykt for at noen jente skulle komme bakfra. Så nei, konkurranseinstinktet var ikke lagt helt dødt, selv om viljen til å kjempe var ganske redusert. Noen hundre meter fra mål så jeg Skjalg stå å vente. Han hadde spurt arrangørene om lov til å løpe siste biten inn sammen med meg.

Satistikken:74.33k på 11:24:41 Det holdt til en 26. plass av 147 fullførende kvinner og 386 av totalt 1507 fullførende. Kanskje ikke dårlig i seg selv men fryktelig frustrerende når jeg vet jeg kan så mye mer, det har jo årets tidligere løp vist.

Ekstra hyggelig å bli tatt i mot i mål når humøret var på bånn

Hva som egentlig er årsaken til at kroppen ikke ville prestere slik jeg vet den kan er jeg fortsatt ikke sikker på. Sammen med trener Sondre håper jeg å kunne finne noen svar og gjøre de nødvendige endringene. Kanskje har jeg slurvet med hvile og ernæring i en periode med mye tøff trening, reising og hektiske dager på jobb slik at restitusjonen har blitt for dårlig? Kanskje er det så enkelt som en skikkelig dårlig dag? Men en ting er sikkert; jeg har ikke tenkt å slutte og sette meg høye mål av frykt for å feile. Kanskje jeg bare trenger litt mer tid å for å nå dem. Og etter å ha reflektert over helgens løp har jeg kommet frem til at jeg strengt tatt ikke feilet heller. Jeg kjempet meg igjennom en fryktelig tøff dag og i tillegg perset med 35 minutter. Det er en ganske bra prestasjon det og!

Fjellseterløpet – konkurranse som trening


Konkurranse som trening? Ja absolutt! En fin måte å få lagt inn en hard treningsøkt. Nå spørs det jo selvsagt hva slags konkurranse. Et lengre ultraløp som trening 2,5 uke før et av årets hovedmål ville nok ikke vært så lurt. Men et 8 kilometer langt motbakkeløp passet godt inn som en tempoøkt nå i siste oppkjøringen mot Transvulcania. Fjellseterløpet i Trondheim, hvor jeg jobber i ukedagene, ble derfor satt på treningsplanen.

Løpet arrangeres av NTNUI friidrett og går på asfalt fra Lerkendal opp til Skistua i Bymarka, 8.1 kilometer og ca 420 m+. Løpet gikk av stapelen på onsdag og jeg var fryktelig spent i forkant. Det var lenge siden jeg hadde gruet meg sånn til en konkurranse, og det attpåtil en konkurranse som bare skulle være en treningstur! Men det er jo gjerne en sånn følelse som følger når man gjør noe litt utenfor komfortsonen. Hurtighet er ikke min sterke side og når jeg da stiller i et såpass kort løp som 8 km vet jeg jo at jeg ikke kommer til å briljere. Prøvde å minne meg på at til syvende og sist hvem andre enn meg selv er det det som bryr seg om jeg ender på første eller siste plass på en treningstur?

Det var lunefullt vær i Trondheim denne uken, snø og sol om hverandre så det var et vanskelig å bestemme seg for å la jakka ligge eller ikke. Minner etter helgens randokonkurranse på Galdhøpiggen i sterk vind hvor jeg klarte meg fint uten jakke avgjorde det, jakka fikk ligge. Solen skinte når jeg gikk til start og hentet startnummer. Litt oppvarming med noen raske drag så var jeg klar. I det vi stilte oss opp til start skyet det til og begynte og snø. Men det gjorde ikke noe, for nå hadde jeg sluttet å grue meg, jeg var klar til en god treningsøkt!

Starten gikk og flokken med 350++ løpere la på sprang. Den første kilometeren, som var flatt, kjentes fin. Så begynte klatringen, en 7 kilometer lang seig bakke. Jeg kom meg greit opp, passerte noen og ble passert av andre. Lårene var litt stive så fokuset ble å holde seg på grensen av å ikke stivne helt.

Glad og fornøyd i mål

I mål ved Skistua var det vinterstemning, men jeg hadde heldigvis en sekk med tørre klær og boblejakke som ventet. Arrangørene bød på bananer, saft og suppe og buss ned til byen igjen. Det er jo ikke verst for en treningsøkt på en helt vanlig onsdag! Resultatmessig var det ikke så mye å snakke om, helt midt på treet. Men jeg tok med meg følelsen av å ha fått tatt meg ut skikkelig og det var jo det som var målet for dagen. Konkurranse som trening, det tror jeg det kan bli mer av det fremover 🙂

Lykke til alle dere som løper Sentrumsløpet på lørdag, enten det er et viktig mål for sesongen eller god treningsøkt!

Påskemaraton


Påske for meg er fjell. Det var det også i år men denne gangen ble det en tur til fjell lenger sør. Skisesongen på Østlandet hadde ikke vært mye å skryte av denne vinteren. Med Transvulcania som nærmer seg virket det derfor som en god ide å hive seg rundt og ta en ‘hoppepåtur’ til Gran Canaria. Sammen med mannen min ble det derfor tid for fire fine dager i varmen. Jeg fikk endelig vist han denne øya jeg har snakket så mye om og besøkt så mange ganger. Han fikk utforsket stiene på stisykkel samtidig som jeg fikk noen lange dager med mye kilometer og høydemeter i bena.

I velkjente omgivelser

Søndagen startet med en kortere dag. En «liten» rundtur på 20 kilometer ut i fra leiligheten vi bodde i oppe i fjellene. Vel tilbake igjen i byen Tejeda hører jeg plutselig en som roper navnet mitt. Det viste seg å være Lina, en svensk jente jeg møtte på løpesamling i Åre i høst. Hun hadde tatt seg en måned fri fra jobb og tilbragte tiden med å løpe i fjellene på Gran Canaria. Dette drømmelivet (i mine øyne i det minste) hadde dessverre satt sine spor i et kranglete kne hos Lina så vi fikk ikke muligheten til å utforske stiene på noen løpeturer sammen. Jeg krysser fingrene for at Lina kommer seg raskt tilbake i løpeskoene og får utnyttet tiden på den fina øya som hun hadde tenkt!

På mandagen var det tid for en lengre tur med mer høydemeter. Utforsking av nye stier gjorde at tidsskjemaet mitt sprakk og siden jeg hadde glemt å drikke og spise som jeg burde gikk jeg plutselig gått tom for energi. Det var et slit å komme seg ned til byen hvor jeg hadde bestemt meg for å ta lunsj. Selv med påfyll av både mat og drikke var det tungt å ta fatt på den lange veien tilbake. Jeg begynte faktisk å bli litt bekymret for at det skulle være noe galt; tenk om jeg ikke skulle få utnyttet disse dagene som jeg ønsket? Små trivielle problemer i den store sammenhengen men som for meg som løper der og da fremstod som verdensproblemer.

Lykke i løpesko

Tirsdag hjemme i Norge var det tid for PåskeHareMaraton. Min egen vri på dette ble å løpe maratonløypa som blir løpt under Transgrancanaria. Formen var heldigvis bedre denne dagen og jeg følte jeg hadde fin flyt i mange av de mer tekniske nedoverpartiene. Det største problemet denne dagen var varmen og at det ikke var mulighet for noe påfyll de siste 30 kilometerne. Med 1,5 liter i vesten krysset jeg fingrene for at det skulle holde. Men den forhatte elveleiet på slutten tok knekken på meg. Igjen! Skuffet over at jeg aldri klarer å overvinne denne steinrøysa, hverken på treningsturer eller i konkurranser. Men likevel, jeg kom meg igjennom, selv om det ikke ble med så stor grad av energi og styrke som jeg ønsket. Og med en mobil servicestasjon i form av mannen min som hadde syklet ferdig for dagen, fikk jeg påfyll av brus og vann før jeg tok fatt på de siste 5 kilometerne inn til fyret i Maspalomas. Snakk om luksus! Vel fremme viste klokken 41.1 kilometer. Som mange andre løpere henger jeg meg lett opp i tall så det vil vel ikke overraske noen når jeg sier at det ble en ekstra runde på strandpromenaden for å krysse av årets påskemaraton.

Påskemaraton i boks.

Den siste dagen på Gran Canaria ble tilbragt med en bakkeintervalløkt. Det var stekende varmt og beina kjentes ut som en blanding av sirup og tømmerstokker. Motivasjonen var ikke helt på topp men jeg kom meg igjennom. Jeg hadde bestemt meg for å reise hjem vel vitende om at jeg hadde fått utnyttet disse dagene til best mulig opplading mot Transvulcania.

Tilbake på norsk jord bar det rett opp på hytta i Hallingdal. Påskekos, topptur og velfortjent avslapping på sofaen. Løpeskoene fikk ikke helt påskeferie men med tett snøvær hadde definitivt omgivelsene endret seg!

Håper dere alle har hatt en god påske, enten det har vært løping, skiturer eller påskekos med nære og kjære!

Påsken 2017 – fra sommer og sol til vinter og snø.

Alternativ trening om vinteren


Jeg er sikker på at du har hørt det før. Etter harde påkjenninger er det viktig å la kroppen få hvile og restituere skikkelig. Både for å unngå belastningsskader og overtrening.

Etter Transgrancanaria var kroppen min sliten og stølheten i beina satt lenge i. Det har rett og slett vært godt å ha en liten pause fra løpingen. Selv om jeg er supermotivert til å komme i gang med treningen mot Transvulcania har jeg ikke hatt lyst til å løpe. Derfor har det ikke vært vanskelig å følge treningsplanen med masse hvile og noen gåturer.

God alternativtrening for løpere

Men så kom rastløsheten snikende, kroppen er jo vant til å være i aktivitet. Da er det fint å kunne plukke frem noen alternative aktiviteter som for eksempel sykling eller langrenn. Få i gang blodpumpa og muskulatur men med litt andre bevegelser enn det den ellers ganske monotone løpingen gir. For min del har det nå blitt en del dager med randonee. Det vil si topptur med lett utstyr eller skiløping som noen også kaller det. Jeg har alltid stått mye på ski (alpint/frikjøring) og gått en del toppturer. Det har derfor vært naturlig å bruke randonee som et alternativ til løping nå om vinteren.

Randonee er ikke aktiviteten som gir mer fart i beina til en seig ultraløper men masse god styrketrening for bein, armer og kjerne og en skikkelig utfordring for motoren. Samtidig får man mulighet til å kose seg i fjellene hvor mange vanligvis løper på sommerstid. I år har dessverre snøsesongen vært ganske så dårlig på Østlandet så jeg kan ikke skryte på meg mange spektakulære fjellturer.

Utsikt fra helgens topptur til toppen «1609» på Hemsedalsfjellet

Men med snø i skibakkene har det likevel vært ganske lett å få mange høydemeter på ski. I Wyllerløypa i Oslo er det for eksempel satt opp en egen randotrase. I Varingskollen har det også vært tilrettelagt for randonee i den ene nedfarten. Sist helg fikk jeg tid til både topptur i strålende vær og effektiv samling av høydemeter i preparert bakke. Til helgen er planen til og med en konkurranse på Stryn. Ingen ambisjoner men bare for å få litt ekstra push på en lang treningsøkt og et godt treningsalternativ til en som ellers er glad i fjelløp med mye opp og ned.

For min egen del stiger også motivasjonen for løping når jeg driver med litt andre aktiviteter. Nå kjenner jeg det begynner å krible i beina etter å få litt fart i beina igjen. Det er nesten så jeg hører løpeskoene rope. Det er hvertfall en god følelse å ta med seg inn i en ny treningsperiode.

Er det lange løp og mye høydemeter som er målet ditt kan rando eller topptur være et supert alternativ til helgens langtur. Men husk at om du skal ut i fjellet må du ha den kunnskapen og det utstyret som kreves. Vær og vind skifter fort og skredfare er ikke noe å ta lett på. For noen effektive runder i den lokale skibakken vil jeg anbefale å ta en prat med heisføreren for noen råd om hvor du bør gå. Du blir ikke populær om du traverserer opp midt i nedfarten, så hold deg uansett i kanten av løypa. God tur!

Med ski på beina er det lett å samle høydemeter