Når det sier stopp, hvordan løper jeg da?



Målene for 2019 er nådd! Det har vært et fantastisk løpeår!

Året er imidlertid ikke over enda. Det er fremdeles halvannen måned igjen til å løpe mer og samle kilometer. Problemet er bare at det har sagt stopp!


For løpeåret 2019 har jeg hatt fire klare mål:

  • Løpe minst 1200 km

  • Komme i gang med styrketrening

  • Gjennomføre et nytt ultraløp – Ecotrail 50K

  • Løpe mitt andre maraton

Jeg har innfridd på alle punkter. Det er med stor glede, og stolthet, at jeg kan krysse av på alle fire.

Året har gått på skinner når det kommer til løping. Jeg har løpt mer enn tidligere, trent bedre, holdt meg skadefri og hatt det så utrolig moro på veien. Det har stort sett bare vært glede.

Målene er kanskje ikke de mest hårete sett med en løpers øyne, men de har jammen vært krevende nok for meg. De innebærer en god del timer med løpeskoene på, de har krevd tålmodighet, mot, håp og en god porsjon slit. Likevel har de mest av alt ført til tonnevis med løpeglede og mestringsfølelse.

Det første målet, løpe minst 1200 km, har handlet om å øke mengden for å kunne tåle mer. De siste årene har jeg ikke løpt mer enn rundt 900 kilometer. Jeg har ikke klart mer. Å øke mengden har vært viktig for å kunne klare de lange løpene bedre. Planen var å løpe minst 100 kilometer per måned og dermed 1200 km totalt for året. Det har gått lettere enn forventet og målet om 1200 km kunne krysses av i slutten av oktober. Jeg har dermed satt inn et solid innskudd i løpebanken dette året som forhåpentligvis forrenter seg utover våren neste år.  

Lenge har jeg hatt et mål om å starte med styrketrening. I mange år har jeg tenkt på det, men du verden så vanskelig det har vært å komme i gang. Dette målet har kostet mest når det gjelder motivasjon. Jeg trives ikke så godt inne på et treningssenter og styrketrening finnes ikke morsomt for meg. Aller helst vil jeg være ute og løpe. Likevel har jeg vært rimelig overbevist om at styrketrening er lurt, både for å forebygge skader og for å kunne løpe lengre. I juli fant jeg endelig nok mot og satte i gang. Minimum en styrkeøkt per uke, av og til to de ukene hvor det er mulig. Jeg har utvilsomt blitt sterkere siden juli og det har gjort godt for hele kroppen. De merkbare resultatene gir motivasjon til å fortsette.  Ukentlig styrketrening har kommet for å bli! 

Ecotrail 50K og Oslo maraton har vært hovedmålene for årets løp. Begge ble en suksess på dager som skriver seg inn i minneboken for alltid. Nydelig vær og fantastiske medløpere og løpevenner. Løpene gikk lettere, og raskere, enn i fjor. Opplevelsene helt fantastiske. Maratonpersen var mye mer enn jeg hadde turt å drømme om. Målgangen på disse løpene boblet over av følelser. Glede, lettelse, mestring og enormt mye stolthet.

Målene for året er nådd! Rett etter maraton var jeg høy på mestringsrus og pågangsmot. Så sa det plutselig stopp!

Treningssmell? Nei, det er nok ikke forklaringen. Løpelivet har vært kontrollert og harmonisk. Det øvrige livet, det som når det kommer til stykket er viktigst av alt, har derimot bydd på noen ultra anstrengelser som jeg ikke har mestret så bra.

Jeg tror jeg er sliten, skikkelig sliten. Det er et ord jeg ikke er så glad i for det er på en måte litt oppbrukt. Psykiater Finn Skårderud har nylig oppfordret til karantene av ordet «sliten». Han mener at hvis du sier det ofte nok, så blir du det også. Jeg finner likevel ikke et annet ord som er mer beskrivende nå. Følelsen har jeg kjent på en stund, egentlig veldig lenge, uten å ville vedkjenne meg det. Det var først uken før Ecotrail i mai at jeg fikk de første faresignalene. Da hadde jeg en periode med ukontrollert puls, urolig, kvalm og lite nattesøvn. Før løpet skrev jeg et blogginnlegg hvor jeg funderte på om det skyltes løpsnerver.  

Etter Ecotrail har det gått i bølger. Sommerferie og seilbåtlivet gjorde utvilsomt godt, men jeg følte meg ikke helt pigg. Forberedelsene til maraton og løpsdagen ble en drøm, men en underliggende følelse har ulmet. Når høstmørke kom ble jeg helt slått ut. Jeg føler meg tom for krefter. Alt jeg har lyst til er å trekke dynen over hodet og bare bli liggende. Pulsen skyter i været av det minste og nattesøvnen har forsvunnet. Jeg føler meg dårlig. Uvel og ukonsentrert, urolig og umotivert. Hodet har det tungt.

En grundig sjekk hos legen fant ikke noe galt, men følelsen jeg kjenner på er langt ifra fin. Sannheten er at jeg er ganske så dårlig til å håndtere bekymring, usikkerhet og stress, og spesielt når det kommer fra noe jeg ikke kan kontrollere. De fire siste årene har min datter vært syk, ganske alvorlig syk, selv om det heldigvis ikke er på en slik måte at det er livstruende. Det fører likevel med seg mye usikkerhet og bekymring, smerte over å se henne ha det vondt og hjelpeløshet over at jeg ikke bare kan fikse det. Disse fire årene har vært tøffe, og løping har vært veldig viktig for meg for å gi nok energi og mestringsfølelse. Likevel kjenner jeg på å ha mislykkes i å håndtere belastningen. Jeg fikser det ikke helt, stresset og følelsene tærer for mye.

Livet har gått sin gang. Hverdager med barn og jobb, tidvis for hektiske, men likevel fine. Det har på sitt vis gått bra. Det er utrolig fascinerende å kjenne på at man klarer det man må. Kroppen og hodet klarer imponerende mye, langt mer enn jeg trodde var mulig. Jeg har vært for sliten altfor lenge, men likevel så er det mulig å holde det gående. Det har ikke vært noe alternativ. Det at kroppen klarer langt mer enn vi tror har jeg fått erfare, både i løp og i livet. Når du tror at det ikke går mer, så er det alltid mer å hente.

Min første reaksjon når jeg blir for sliten er å legge meg ned. Jeg orker rett og slett ikke noe annet, og har i hvert fall ikke ork til å løpe. Det skjer hver gang det tar slutt på kreftene. Jeg legger meg ned. Problemet er imidlertid at når jeg slutter å løpe, så blir jeg dårligere. Da mister jeg enda mer energi og hodet får det enda tyngre. Jeg har opplevd det før, gang på gang. Å slutte å løpe er sjelden løsningen. Jo lengre tid jeg ligger nede, desto vanskeligere blir det å komme seg ut på løpetur igjen.

De siste ukene har vært tunge. Det har blitt svært få løpeturer og uker uten styrketrening. Alt føles som er ork, og jeg mangler lysten til å komme meg ut. Jeg er langt ifra der jeg var i september når 42 kilometer gikk lekende lett. Nå klarer jeg ikke en gang å løpe 2 kilometer.

Å løpe betyr nå plutselig noe annet enn det gjorde i september. Da var fokus på strukturert trening for å nå målet om maraton. Nå må jeg legge lista langt lavere. Jeg må være fornøyd med det jeg får til, og ikke stresse over det jeg burde ha gjort. Det er jammen en kunst. Jeg må være fornøyd med at jeg har nådd årets mål, og tillate meg en periode hvor det å trene mot nye mål ikke er det viktigste. Jeg må lære meg å slappe av mer og finne krefter til å komme meg en liten tur ut, om ikke annet for å bare gå litt. Forhåpentligvis gir turer i løpesko litt energi tilbake, litt mestringsfølelse og tro på at jeg klarer, og ikke minst gleden ved å løpe og være ute på tur.

Jeg vet at løping gjør meg roligere og mer avslappet, det gjør meg gladere og lettere i hodet. Løping gjør meg tryggere på at jeg klarer og evner å holde ut. Ingen medisin virker så godt som å komme meg ut på løpetur. Det har alltid vært min terapi når livet går trått. Jeg føler meg alltid bedre etter en løpetur, alltid! Det krever bare litt mer motivasjon i en slik situasjon sammenlignet med når målet er løp som skal gjennomføres.

Når det sier stopp, hvordan løper jeg da? Jeg skal finne nok krefter til å klare det!

Vi løpes, i gode og onde dager!

 Bjørg Astid 

 

 

 

Siste utgave av Runner’s World

  • 15 detaljerte og kreative økter som du kan plukke fra – inkludert forslag til treningsprogram.
  • Fire dager med fem naturperler i Hardanger.
  • Test av høstens jakker og tights.
  • Motivasjon og innstilling: hvordan takle nok en sesong uten konkurranser, hvordan møte vinteren – og hvordan bli en livsstilsløper.
  • Ny spalte: Thomas Bedin om bærekraftig løping.
  • Bring the heat! Kan vi få samme effekt av varmetrening som av høydetrening?
  • Ny studie om karbohydratinntak for ultraløpere.
  • Skadefri løping – ikke alltid plankekjøring.
  • Recoveryshakes med karbs og proteiner.

Bli abonnent


Oslo Maraton – to sider av medaljen



For en dag det ble! For en helt fantastisk dag Oslo Maraton!

Lørdag 21. september 2019 skriver seg inn i minneboken som en spesielt fin dag, en dag verdt å huske, med en mestringsopplevelse som rager på toppen av mine opplevelser med løpeskoene på. Jeg løp mitt andre maraton. Det første løp jeg under Oslo maraton i fjor. I år løp jeg nesten 40 minutter raskere!

Maraton var en drøm for meg i veldig mange år, men det ble med drømmen veldig lenge fordi jeg var redd for å prøve. I fjor bestemte jeg meg for å ta sats og blåse i frykten for å mislykkes. Jeg ville gå for maratondrømmen. Jeg ville oppleve det, jeg ville føle på det! Det gikk, så vidt må jeg vel nesten si, men jeg kom meg i mål i fjor etter en lang dag. Jeg er evig glad for at jeg tok sats og løp i det. I år skulle jeg få oppleve det igjen!

På forhånd drømte jeg om denne dagen. Jeg har trent og jobbet hardt for å få til et nytt maraton. Jeg har løpt flere kilometer enn i fjor, løpt flere langturer, fått mer erfaring med lange løp, og ikke minst kommet i gang med styrketrening. Jeg er sikker på at styrketrening har vært veldig viktig for dette resultatet. Hofter og bena er sterkere, og da tåler de mer. Tre uker før maraton løp jeg en siste langtur på 31 km med en følelse jeg aldri hadde kjent på før. Jeg følte meg så klar som det var mulig å bli.

Fredag, dagen før løpet, tok jeg bussen inn til Oslo. Jeg sjekket inn på hotell for helgen, klar for husmorferie, og en helg fylt med noe av det jeg liker aller best. Fredag ettermiddag ble tilbragt på Expo på standen til Runner`s Word. Der sto jeg sammen med flere av mine fine medbloggere og stjerneredaktør Sara som holdt det gående tre hele og lange dager til ende. Jeg traff så mange fine løpere som var innom Expo. Fantastisk koselig å stå der og så hyggelig å hilse på dere som stakk innom. Etter Expo var det middag med RW-gjengen. Vi ladet opp med pizza og løpeprat før jeg tok en tidlig kveld og sovnet godt.

Lørdag morgen strålte solen. Det er jo alltid fint vær under Oslo maraton og i år var intet unntak. Været kunne ikke blitt bedre. Shorts og t-skjorte, og løpesekken ble fylt opp med vann. Klar for å komme i gang gikk jeg ned mot Rådhusplassen. Stemningen var helt magisk. Sol fra skyfri himmel, spente og forventningsfulle løpere, hyggelig småprat, feste skolissene og så var vi i gang.

I det jeg løper ut fra start tenker jeg på hvor heldig jeg er! Jeg er så heldig som kan løpe, som får holde på med denne interessen, som skal få tilbringe hele denne fantastiske høstdagen ute i solen og gjøre det jeg liker best. Jeg er så heldig! Den følelsen satt i meg hele dagen. Løping har gitt meg så utrolig mye. Jeg er så takknemlig, og opplever så mye glede i å løpe disse 42,2 kilometerne.

Maraton i Oslo består av to like runder på 21,1 km. Første runde går lett. Overraskende lett. Jeg føler meg pigg, kjenner at det er en god dag og bena vil jobbe. Jeg må holde igjen flere ganger på den første runden fordi bena har lyst til mer enn det hodet tenker er fornuftig. På vei ned fra St. Hanshaugen første gang er jeg nesten euforisk. Det er så herlig, så moro, så nydelig å være ute og løpe maraton på en slik dag. Kroppen og bena har det bra og jeg passerer halvveis på en bedre tid enn i fjor. Det gir meg håp, samtidig som jeg så inderlig godt husker hvordan det røynet på utover andre runden i fjor. Da hadde jeg så vonde ben, så tom for energi og det ble en tøff mental kamp. I år kjenner jeg imidlertid at det er annerledes. På vei opp og rundt Frognerparken fikk jeg i meg litt næring og prøvde å drikke nok før jeg løper nedover igjen mot Skøyen.

Inn mot sentrum for andre gang, etter passert 30 kilometer, begynner det å kjennes. Solen står midt imot, det har blitt varmt og det begynner å bli tungt. Rundt 35 kilometer blir det virkelig tøft. Jeg visste at det ville komme en gang og jeg jubler lykkelig over at det skjer først nå. Det er bare 7 kilometer igjen. Jeg begynner å gå. Noen timers jobbing i varmen gjør at jeg kjenner meg litt svimmel. Det blir viktig å roe nok ned slik at jeg får i meg vann. Etter en titt på klokken ser jeg at det fremdeles blir en bedre tid selv om jeg må gå mye inn mot mål. Jeg bestemmer meg for å ikke ta noen sjanser, heller ta det litt for rolig, og komme meg vel i mål.

På nei ned den blå løperen blir jeg tatt igjen av min fantastiske medblogger og gode løpevenninne Maria som er i innspurten på sitt halvmaraton. Hun tar meg i hånden og sier «Nå løper vi i mål sammen!» Da kommer tårene, da kommer følelsene, da kommer mestringsfølelsen og gleden. Det er så fint å få dele den opplevelsen sammen med Maria. Vi strekker armene i været, krysser mållinjen, og jeg stopper klokken. Der står det, tiden som er 40 minutter raskere enn i fjor, det er helt utrolig. Det bobler over i kroppen og hodet, i noen minutter renner tårene ukontrollert og følelsen er helt ubeskrivelig. Jeg forstår det ikke helt, samtidig som jeg kjenner på hele meg at i dag har jeg klart så mye mer enn jeg har fått til før. Jeg har løpt, jobbet på, kjempet og stått i det helt til siste meter. Denne opplevelsen betyr mye for meg!

 

Så er det slik at medaljen har to sider. Det ene siden er solen, stemningen, det flotte arrangementet Oslo maraton, gleden underveis og prestasjonen. Den andre siden har lett for å glemmes eller skjules, men den er en viktig del av totalopplevelsen. Den andre siden av medaljen inneholder nervene i forkant, smertene underveis, perioder hvor jeg måtte grave dypt og følelsen av det fremdeles er litt flaut å løpe så sakte. Sannheten er at jeg denne gangen var helt slått ut av nerver i dagene før løpet. Nervene kom av forventninger til meg selv fordi jeg visste at jeg var i stand til å få til ett bedre løp i år. Jeg var redd for å mislykkes. De to siste dagene før løpet var jeg så nervøs at jeg følte meg helt syk. Under frokosten på løpsdagen strevde hodet med så mye negative tanker at maten knapt ville ned, og jeg tenkte ut alle muligheter for at jeg kom til å bryte underveis.

Det kom også noen tunge perioder under løpet. På andre runden var jeg tidvis ganske svimmel, hadde mageknip og på ett tidspunkt der ved 35 kilometer må jeg virkelig grave dypt for å holde det gående. Da er det så smertefullt øverst bak i lårene og den ene fotsålen har kramper.

 

Slik ser det ut når jeg graver dypt. Det ser nesten ut som jeg står stille. Det gjør vondt, men jeg klarer heldigvis å mobilisere det siste som skal til.

Å løpe maraton har to sider. Den ene siden er gleden, mestringsfølelsen, løpelykken og endorfinene. Det er imidlertid også et slit og tidvis smertefullt. Det er den andre siden, og det er den jeg er mest stolt over å mestre. Til sammen gjør de to sidene maraton til en komplett opplevelse. Mestringsfølelsen ville ikke vært den samme uten slitet, gleden ville ikke vært det samme uten smertene. Det trengs to sider for å få til en medalje.

Å løpe maraton 40 minutter raskere enn i fjor var en stor opplevelse. Jeg er veldig stolt av det jeg har fått til. Tidligere har jeg skrevet at perser og tider ikke er viktig for meg, det viktigste er opplevelsene og løpegleden. Jeg står fremdeles for det, og det er ikke selve persen eller tiden som er viktig i denne sammenheng. Jeg løper fremdeles på en tid nesten bakerst i den flotte baktroppen. Det som likevel betyr noe for meg er følelsen av å klare mye mer i år. Jeg mestrer løpet bedre og fremgangen er god å kjenne på. Det er en helt vidunderlig følelse og gir mye motivasjon til å fortsette. Oppskriften for fremgangen er ikke komplisert. Kontinuitet, mer løping og jeg har begynt med styrketrening. Det aller viktigste tror jeg likevel var den mentale innstillingen. Maraton er noe for meg, jeg hører til i et startfelt på maraton og jeg har noe der å gjøre. Jeg kan klare det, jeg har klart det før og jeg vet at jeg er god nok. Jeg er en løper!

 

Takk for i år Oslo maraton! Jeg kommer tilbake neste år!

Ikke akkurat en «førsteside løper»


Hva skal til for å være en løper egentlig? Er det noen «minstekrav» for å innlemmes i definisjonen løper?

Jeg har ikke klart å finne en absolutt definisjon på løper, foruten at det er en person som løper. Løping defineres ved at begge bena er i luften på et tidspunkt. Hvis du klarer det, altså ha begge bena i luften på samme tid, og du beveger deg fortere enn ved gange, så løper du. Gjør du det med jevne eller ujevne mellomrom, så mener jeg at det klassifiserer for definisjonen løper.

Ikke alle er enige med meg i det. En kveld tikket det inn en melding på min Instagram: «Har lest bloggen din og scrollet gjennom bildene dine her. Fikk først inntrykk av at du er en løper, men så oppdaget jeg tidene dine. Litt misvisende at du gir inntrykk av å være en løper, men moro at du motiverer til å prøve da!»

Jeg måtte tenke litt da denne meldingen kom inn. Først ble jeg overrasket, så lei meg og til sist en blanding av litt sint og mest engasjert. Jeg sendte et spørsmål tilbake: «Hva mener du skal til for å kunne kalle seg en løper?» Svaret jeg fikk var noe mildere, men essensen gikk ut på at jeg gjennom instagram og blogg gir uttrykk for å trene som en skikkelig løper, mens prestasjonene tilsier noe annet. Hmmm….så intervalltrening, terskelfart, pulssoner, langturer, kontinuitet og nedtrapping til løp hører bare ekte løpere til?

Jeg er ekte nok, levende menneske med stor kjærlighet for og glede i å ha begge bena i luften på samme tid. Det holder for meg, det gjør meg til en løper, og for å få maksimalt ut av denne lidenskapen sper jeg på med både intervaller og langturer, terskelfart og pulssoner. Det gjør meg jo bedre, men mest av alt så er det gøy. Det holder for meg!

Heldigvis hadde jeg kort tid før denne meldingen fått en annen:

Denne meldingen betydde utrolig mye for meg. Den varmet løperhjertet på en helt spesiell måte. Vi tror at vi er så inkluderende, så rause og romslige, men å være en løper i baktroppen er ikke alltid like enkelt. Det er faktisk litt flaut innimellom å komme sist i mål, og det er ikke alltid like moro å måtte gå under et løp. Det er sjelden baktroppen som blir intervjuet for sine prestasjoner og det finnes ingen hederspall for de siste plassene.

Vi vet som regel ikke hva som ligger bak prestasjonene, hverken hvorfor de plasserer seg i baktroppen eller hvilke grenser de har flyttet for å i det hele tatt ha kommet dit. Jeg vet for min egen del hva det betyr og hva det har kostet. Jeg kjenner min historie, mine begrensninger og hvilke grenser jeg har flyttet på veien for å få til det jeg har gjort, men jeg kjenner ikke alle de andre historiene i baktroppen.

Jeg var en gang livredd for å stille i konkurranser, redd for å ikke prestere og redd for å ikke være god nok. Prestasjonsangst har slått meg ut så mange ganger, både i ungdomsårene og senere i voksenlivet. Fremdeles får jeg en følelse av å bli syk før løp, men nå gjenkjenner jeg det som nerver og klarer noen ganger å bruke det til min fordel.

20-årene mine var preget av sykdom, psykisk sykdom, og veien tilbake har vært både tøff og lang. Angst, depresjon, trøblete forhold til både mat og prestasjoner. Nå er det på en måte et tilbakelagt kapittel, men det er også en veldig viktig og stor del av min historie. En så viktig del at historien fremdeles er vanskelig å dele, men den har gjort meg til den jeg er og at jeg til slutt turte å ta en plass i baktroppen.

Jeg har løpt jevnlig siden 2011 og jeg befinner meg fremdeles i baktroppen. Jeg burde kanskje hatt større fremgang og prestert bedre? Vel, jeg gjør ikke det og det har sine grunner. For høy vekt, tør ikke å presse meg hardt nok, redd for å tyne kropp og hode for mye, og kanskje heller ikke de beste fysiologiske forutsetninger for å løpe fort. Løpesteget vitner ikke om naturtalent, en hofte sliter etter siste svangerskap og mest av alt så trives jeg best med å løpe for gledens skyld. Jeg har likevel vist at jeg kan få til en god del, både maraton og 50K. Det burde være mer enn nok til å gli inn i definisjonen «løper»

Datteren min kom bort til meg en kveld jeg satt og skrev på et blogginnlegg og spurte hva jeg holdt på med. «Jeg skriver blogg om løping» svarte jeg og viste henne siden her på Runner’s World. Hun er 11 år og vet godt hva en blogg er. Så setter hun seg ned og spør «Hva er egentlig greia di med den løpingen og bloggen?» Jeg blir usikker på hva hun mener, men ser at hun sitter og studerer forsidene på to nummer av papirutgaven til Runner’s World. «Du har vel ikke som mål å komme på førstesiden av Runner’s World?» Hun sier det med en slik forsiktighet og bekymring for at hennes mor skal bli skuffet over et mål som ikke kan nås, og jeg kan ikke annet enn å smile. «Nei, jeg blir nok ingen førsteside løper» sier jeg og det er heller ikke målet mitt. Jeg løper fordi det er min største lidenskap og betyr så mye for meg. Det har jeg lyst til å skrive om. Datteren min ser lettet ut og svarer «Du ligner kanskje ikke helt på disse løperne på forsiden, men du har din greie med både løping og blogg, og det er kult!».

Likheten mellom Sylvia Nordskar og meg er kanskje ikke så stor, i alle fall ikke når det kommer til fysikk og prestasjoner, men smilet når vi løper derimot ….

Ja, jeg har min greie når det gjelder både løping og denne bloggen. Løping har gitt meg både åpenbare og ikke fullt så åpenbare gevinster. Det gjør meg i bedre form, gir meg bedre helse både fysisk og psykisk, gjør meg sterkere, mer utholdende og gir meg masse frisk luft og turopplevelser. Det gir meg en følelse av mestring og glede. Det har gitt meg mange nye vennskap og bekjentskap, det har tatt meg steder som jeg ellers aldri ville ha vært. «Min greie» er opplevelsene, gleden, kjenne kroppen som jobber og hodet som mestrer. «Min greie» er det jeg har fått til, ut i fra den historien jeg har med meg og mine forutsetninger. Jeg ønsker å bidra til at det er prestasjon å være i baktroppen og inspirere flere til å ta sjansen. Jeg ønsker også å bli bedre, løpe lengre og få til mer. Derfor er både intervaller, terskelfart, pulssoner og langturer en del av mine løpeturer og poster på Instagram.  Derfor kaller jeg meg selv en løper og ønsker å vise hva det innebærer for meg. Jeg mestrer å ha begge bena i luften samtidig, om så bare i noen få sekunder av gangen!

Du trenger ikke å løpe fort for å være en løper! Du trenger ikke å være tynn for å være en løper! Du trenger ikke å ligne på en løper, du trenger ikke å ha peiling på hverken intervaller eller pulssoner! Du trenger ikke å være noen ting, du trenger bare å løpe!

Kanskje jeg en gang klarer å snike meg inn på baksiden av Runner’s World, for jeg trives godt der i baktroppen.

Sommerferie, sommerløping og maratontrening


Plutselig er sommeren over og på søndag er det allerede 1. september! Tiden har gått altfor fort, men sommeren har gjort meg godt. Det var etterlengtet med sol, roligere dager, mer tid utendørs og, selvfølgelig, løping i sommerværet.

Det er lenge siden min forrige oppdatering her på bloggen. Altfor lenge i grunn, men slik ble det altså. Pausen er et resultat av at jeg har klart å koble ut fra det meste og bare har nytt sommerdagene. Nå har hverdagen kommet i gang igjen, og med den kom også skrivelyst og tid for en oppdatering.

Mitt forrige blogginnlegg handlet om Ecotrail, og jammen levde jeg lenge på den opplevelsen. I fjor etter Ecotrail var jeg så sliten at luften gikk fullstendig ut av ballongen, og jeg løp veldig lite i tiden etterpå. Slik var det heldigvis ikke i år, jeg tålte påkjenningen bedre og kom meg igjen ganske raskt etter løpet. Opplevelsen har også trigget noe i meg, en lyst og nysgjerrighet til å delta i flere lignende løp og, muligens, til å løpe enda lengre.

Tre uker etter Ecotrail tok jeg med meg barna, min mor og far til Lillehammer for en helg med Birkebeinerløpet og familietid. Dette ble mitt tredje Birkebeinerløp, og andre året jeg tar med meg familien på tur, til stor suksess for alle sammen. Barna synes det er stor stas med en helg på hotell, jeg liker Birkebeinerløpet utrolig godt og mine foreldre, som er verdens snilleste, blir med som barnevakter når jeg skal løpe og ellers holder oss med koselig selskap igjennom helgen. Til stor glede traff jeg også medblogger Thea på hotellet. Veldig hyggelig å endelig få treffe på henne. Hun er virkelig en inspirerende og positiv jente som har motivert meg en god stund allerede gjennom sin sine bilder og tekster på Instagram, og nå også blogginnlegg HER.

Selve Birkebeinerløpet gikk sånn passe, omtrent som de to forrige årene, men jeg hadde en tung dag. Litt uventet varme slo til den helgen og jeg hadde rett og slett ikke dagen. Tung i kroppen og lite energi, men likevel en flott opplevelse å delta. Jeg skrev om Birkebeinerløpet også i fjor. Det er et helt fantastisk arrangement, av de proffeste jeg er med på, og løypa er veldig fin. Vilde, min datter på 10 år deltok også i barnebirken. Jeg og familien har allerede booket hotell for neste års løp!

Dagen etter Birkebeinerløpet ble Blomstermila arrangert her hjemme i Drøbak. Jeg hadde ikke planlagt å løpe den, men da jeg kom hjem fra Lillehammer og så ut på terrassen så så jeg rett ned på målseilet. Det er jammen vanskelig å se på et løp, på et mål, uten å få lyst til å være med. Minstemann i huset ville gjerne være med og vips så sto mor også med et startnummer til 10K i hånden. Beina var stokk stive etter gjørmeløping dagen i forveien, så det var bare å bite tennene sammen. Løpet gikk egentlig overraskende greit, ingen tid å snakke om, men følelsen var god. Jeg ble overrasket over hva jeg klarte å få til med sliten kropp og stive bein. Jeg klarte å gi mer enn jeg hadde gjort på en stund. Veldig god følelse å ta med seg inn i sommerferien som startet helgen etter.


Vi har en seilbåt, mannen er ivrig båtmann, og jeg har heldigvis lært meg til å bli veldig glad i det. Som oppvokst landkrabbe i Hallingdal med faktisk litt vannskrekk, lå ikke akkurat båtlivet naturlig for meg, men etter omtrent hver eneste sommer på sjøen siden 2006 så har jeg blitt veldig glad i det. Jeg er overhodet ingen seiler, jeg blir redd når det blåser eller krenger for mye, men jeg elsker utelivet og livet om bord til det fulle. Å bo i båten, være ute hele dagen, familien tett rundt meg og ta dagene som de kommer, det er helt magisk. For ikke å snakke om alle solnedgangene som kommer så tett på der ute på sjøen.


Første seiltur varte i drøye tre uker og kursen ble satt mot ett av mine desiderte favorittsteder – nemlig svenske Bohuslän. Der er det så fint, helt ubeskrivelig nydelige omgivelser.


I løpet av disse tre ukene tok jeg det veldig med ro, hvilte mye og kjente behov for å gjøre litt annet enn å løpe de fleste av ettermiddagene. Det fristet mer med strikketøy og gode bøker, men det ble også noen løpeturer på kyststiene og jeg brukte en del tid på å drømme om nye løpeplaner.


Etter første seiltur var vi hjemme i Drøbak en måneds tid for å jobbe før vi skulle av gårde på en ny uke på sjøen. Den perioden hjemme fikk jeg løpt mye. Bra med kilometer og kontinuitet, og hipp hipp hurra og kryss i taket, jeg kom også endelig i gang med styrketrening. Det har jeg tenkt på så lenge, men aldri klart å komme i gang med. Jeg synes i grunn ikke styrketrening er moro, aller helst vil jeg være ute i løpeskoene, men med årene har jeg faktisk kjent behovet for å trene litt styrke. Jeg skal komme tilbake til dette i et senere innlegg. Siden midten av juli har jeg altså trent styrke, stort sett to ganger per uke, og det har allerede gitt noen resultater. Moro er del vel fortsatt ikke, men jeg begynner å like det litt når jeg kjenner at det gjør godt for skrotten.

Etter en siste uke til sjøs kom vi hjem rett før skolestart og nå er virkelig hverdagen i gang igjen for fullt. Barna er tilbake til skole, lekser og aktiviteter og dagene på jobb blir stadig travlere. Jeg liker det heldigvis også sånn, hverdagene er som regel like fine som feriedagene til sjøs, og løpe gjør jeg faktisk mest av når dagene har sin rutine.

Etter ferien har forberedelsene til høstens store løpemål startet for fullt, nemlig Oslo Maraton 21. September. Det blir mitt andre maraton, men mitt 5. løp som er et maraton eller lengre. Jeg har ikke lengre så altfor store nerver knyttet til om jeg kommer til å klare det eller ikke, men spenningen ved det å gjennomføre og gleden ved opplevelsen er fremdeles like stor. Det er godt å ha med meg tryggheten på at jeg vet at jeg kan klare det, og treningen så langt dette året har vært bra. Den siste perioden har vært veldig bra med mye løping, faktisk mer løping enn jeg trodde at jeg kunne tåle, og det er godt å kjenne på at kroppen både håndterer det og responderer på det. Jeg har løpt noen økter de siste ukene som jeg ikke kan huske å ha hatt tidligere. Så langt i år har jeg løpt mer enn jeg gjorde i hele fjor, og jeg har fremdeles lyst til å løpe mer. Flere år med trening og løping har begynt å gi noen resultater, og jeg føler meg faktisk sterkere enn noen gang, både i beina og i hodet.

Jeg er forventningsfull til å løpe ett nytt maraton. Målet er å få en like god opplevelse og nyte følelsen av å klare å løpe et maraton like mye som jeg gjorde i fjor. Jeg drømmer nok også om å få til en bedre tid på maraton, det er nesten umulig å ikke drømme om det når jeg føler meg i bedre slag enn jeg gjorde i fjor, men det er helt oppriktig langt i fra det viktigste. For meg er det viktigst å ta min plass i baktroppen og nok en gang få den medaljen hvor det står MARATON!

Ecotrail 2019 – Tusen takk for opplevelsen!


Ecotrail 2019 er over og 50 kilometer er gjennomført. Jeg sitter igjen med så mange fine opplevelser, så mye følelser og glede. Det ble en drøm, en fantastisk fin en. Jeg klarer ikke å slippe taket i følelsene fra den dagen for to uker siden. Jeg vil ikke at de skal ta slutt. Det har tatt tid å skrive om opplevelsene fra løpet. Det er vanskelig å sette punktum. Jeg vil bare holde fast i gleden, mestringen, inntrykkene og slitet. Aldri før har jeg følt meg så sterk og trygg på egen mestring under et løp. Å sette punktum er vemodig. Nå er det imidlertid gjort, og dagen skriver seg inn i min løpehistorie som en dag det er verdt å huske.

De siste forberedelsene og oppladingen til løpet gikk ikke helt som planlagt. Da jeg startet nedtrappingen og ventet på overskuddet, så skjedde heller det motsatte. Jeg følte meg mer og mer sliten, og den siste uken før løpet var tøff. Totalen i livet ble litt for mye og jeg gikk rett og slett ned for telling. Det gjorde meg usikker i forhold til Ecotrail, men innstillingen var selvfølgelig å prøve. Jeg ville gi det et forsøk, gjøre mitt beste og viktigst av alt, kose meg på tur.

Innerst inne følte jeg meg trygg på at hodet var på plass og klar til dyst i 5 mil, så her kommer historien:

Dagen før løpet drar jeg tidlig inn til Oslo, henter startnummer og kobler helt ut. Regnet bøtter ned, men det gjør ingen ting. Med regnjakke på går jeg en god tur for å få kroppen i gang og koble hodet ut fra hverdagen. Nå er fokus på Ecotrail, og det nyter jeg! Jeg er heldig som har mulighet til å stikke av fra hverdagen en liten stund, og bare ha fokus på løping og meg selv. Det er egentid av høy kvalitet. Utover dagen føler jeg meg piggere i kroppen og på kvelden kommer solen. Det er tid for en super hyggelig middag med gjengen i Runner’s World. Fantastiske folk og hyggelig løpeprat. Helt perfekt oppladning til dagen etter!

Lørdag våkner jeg overraskende rolig. Spent og forventningsfull selvfølgelig, men likevel rolig. Til frokost på hotellet treffer jeg fantastiske medblogger Angelika. En siste løpeprat og prepp er det som skal til for å føle meg helt klar. Det er bare å pakke sekken for langtur og sette kurs mot Frognerseteren.

Ved startområdet treffer jeg på både kjente og ukjente. Alle prater med alle på slike dager. Vi heier og støtter hverandre, og deler gladelig tips og triks. Været er perfekt for langtur og stemningen helt magisk.

Når starter går kjenner jeg på en enorm takknemlighet. Endelig er jeg her igjen sammen med alle fine folkene, både løperne og alle som heier og støtter. Takknemlig for at jeg kan få delta og være en del av dette, og takknemlig for at kroppen og hodet vil. Alle timene og kilometerne de siste månedene er så absolutt verdt det. Opplevelsene på en slik dag er klekkelig god betaling for strevet.

Løypa starter med en nedoverbakke mot Holmenkollen. Jeg løper rolig, kjenner litt på kroppen og nyter utsikten over Oslo. Like etter hoppbakken starter stigningen av høydemeter, og de er det en del av denne dagen. I motbakkene kjenner jeg at kroppen kanskje ikke har overskudd av energi, men hodet er fullstendig påkoblet og klar for oppgavene. Det er det viktigste!

Jeg finner en flyt. Kommer meg oppover ved å gå i motbakkene og løpe på flatene. Plutselig har jeg gjennomført første 5 km, og like plutselig er første milen tilbakelagt. Det har selvfølgelig gått en del tid på klokken, men følelsen av «plutselig» sier meg at dette er en god dag. Dette skal gå fint! Motoren mangler et gir, kjenner at jeg både fysisk og mentalt var nede for telling tidligere i uken, men føler meg sterk i hodet og har tryggheten i at jeg har klart det før. Løypa er fin, variert og flotte omgivelser. Stadig blir jeg tatt igjen av 80K løperne som hilser og vi heier på hverandre. Jeg nyter å være på tur og koser meg maksimalt. Klarer ikke helt å huske mellomtidene mine fra Ecotrail året før, men noe sier meg at dette går litt raskere enn fjoråret.

På grusveiene ned mot Sørkedalen er det et langt strekke med slak nedoverbakke. Det gjør godt å jogge rolig og strekke ut i hoftene etter mye motbakker. Plutselig hører jeg latter bak meg og skjønner med en gang at det er en annen medblogger, nemlig alltid blide og sprudlende Maria. Der kommer hun dansende sammen med to andre flotte damer, Sissel og Laura. De tre er proffer sammenlignet med meg, og de er noen skikkelige tøffinger som løper 80 km. I år tar de meg igjen tidligere enn de gjorde i fjor. Siden jeg er ganske sikker på at jeg ligger foran fjorårets tidsskjema, så skjønner jeg at disse damene er i ferd med å levere et kanonløp.

I Sørkedalen tar jeg meg tid til å kjøpe Solo på landhandelen før jeg kommer inn på første matstasjon. Der ser jeg igjen Maria, Sissel og Laura, og ikke minst fantastiske Nina som er support for dem. Jeg er så glad for å ha truffet og blitt litt kjent med disse flotte damene. De er alltid så positive og deler den samme gleden for løping. Nina er verdens beste på å heie med entusiasme, og hun gir bort masse energi og pågangsmot. Hun forteller meg at jeg ser kvikkere og gladere ut på dette punktet enn jeg gjorde i fjor. Det gir meg en god bekreftelse på at det er en bra dag og jeg får mot til å fortsette.

Etter Sørkedalen venter noen kilometer med nye motbakker og så et godt stykke med teknisk sti. Jeg går opp alle bakkene og finner en rolig, men grei flyt på stiene. Passer på å drikke og spise nok. Det er fremdeles noen timer igjen. Jeg passer også på å nyte, nyte og enda mer nyte. Jeg digger dette her, det er helt fantastisk. Ta seg frem, time etter time for egen maskin, på egne ben, på egen vilje. Helt rått! Helt magisk! Vanvittig følelse av mestring!

Ja, det blir alltid slitsomt på så lange løp som 5 mil. Det er langt, det er krevende og det blir på et tidspunkt også vondt. Det er på ingen måte bare solskinn og flyt, det er også anstrengelser og strev, nedturer og en indre stemme som av og til roper «tulling!». Jeg har, som jeg har skrevet om flere ganger tidligere, ofte tenkt at disse løpene ikke er for slike som meg. Når tvilen slår inn, tenker jeg at disse løpene ikke er ment for oss tregeste i baktroppen. Tvilen slår også inn i år. Opp bakkene etter Sørkedalen er jeg oftere og oftere alene i løypa, og jeg begynner å tvile. I år er hodet heldigvis sterkere enn noen gang og tvilen blir til motivasjon for å fortsette. Jeg skal jammen meg motbevise det, Ecotrail er også et løp for meg!

Tidligere år har jeg for alvor begynt å kjenne det når jeg nærmer meg siste matstasjonen på Fossum. Den kommer etter ca 30 km. I år føler jeg meg så pigg når jeg kommer dit. Jeg blir møtt av frivillige som gjør en helt ubeskrivelig god innsats den dagen. De heier meg inn, hjelper til med å fylle vann i sekken og spør hva jeg ønsker av næring. Appelsinbåter smiler jeg, de har jeg drømt om siden Sørkedalen.  Appelsin på langtur er helt nydelig!

Med appelsinbåter i hånden og en brødskive fisket opp fra sekken, trasker jeg videre ut fra Fossum. Jeg bruker de første par kilometerne etter matstasjonen på å spise, drikke godt og gå litt til slik at maten får tid til å komme ned i magen. Når jeg nærmer meg Bogstadvannet er jeg klar for å løpe igjen. Appelsinene gir energi rett i beina!

Løypa er på sitt grønneste og flotteste i mai. Bogstadvannet og senere Lysakerelva er på sitt vakreste. Det er helt nydelig, vakkert og magisk, og jeg blir minnet på hvorfor jeg liker dette løpet så mye. Naturen, inntrykkene og egentid, det gjør meg så godt!

Jeg gleder meg til Lysakerelva fordi den er så flott, men i år blir den tøffere enn forventet. I dagene før løpet har det regnet mye og løypa er veldig våt mange steder. Det ble anbefalt terrengsko med godt grep, men jeg løper med favorittskoene Hoka Bondi. De har jeg løpt med tidligere år og vært veldig fornøyd med. De er et perfekt valg også i år, med unntak av strekket langs Lysakerelva. Der er det for vått og glatt, og jeg føler at jeg ikke har noe særlig grep. Jeg begynner også å bli sliten og tør ikke ta noen sjanser på å falle. Jeg går derfor mesteparten av denne delen og periodevis går jeg veldig anspent på grunn av manglende feste under føttene. Det gjør at hoftene stivner til, noe så innmari, og derfra og inn røyner det på. Det røyner på med krefter og det røyner på med minutter. Det gjør likevel ingen ting for hodet jobber fremdeles like bra, jeg er fremdeles like strek og jeg nyter det fremdeles like mye. På vei ut fra Lysakerelva ser det kanskje ikke ut som om jeg flyr, men gleden og mestringsfølelsen er helt i skyene.

Hvorfor føler jeg meg så sterk i år? Hvorfor klarer jeg å fortsette, selv om kreftene har tatt slutt og hoftene skriker? Det må jo være fordi dette er så gøy, og det betyr så uendelig mye for meg. Det betyr så uendelig mye å få det til, klare det, komme i mål og føle at jeg er en del av det. Kjenne på følelsen av å være en ultraløper, være litt rå, klare det som kanskje ikke er så opplagt. Flere år med lengre løp har jo også gjort meg sterkere, både fysisk og mentalt. Jeg klarer mer nå og jeg tåler det bedre. Det er en herlig følelse. Ecotrail er også for meg i baktroppen, selv de lengre distansene.

Nede ved Lysaker gjør det vondt å løpe. Steget er kort og hoftene protesterer. Jeg må ta hyppige gåpauser og etter hvert går jeg mer og mer. Nå gjelder det bare å sette den ene foten foran den andre til jeg er i mål. Smilet derimot, det trenger ingen pauser. Jeg er så glad. Det er helt ubeskrivelig. 5 mil nærmer seg slutten. 5 mil! Det er langt det, og jeg kommer til å klare det.

De siste kilometerne blir følelsesladet på flere måter. Glad og stolt for at jeg nok en gang skal få krysse målstreken i Ecotrail. Takknemlig for at det er mulig. Vemodig for at det snart er over og at det da er et helt år til neste gang. Jeg vil ikke at dette skal ta slutt!

Så ser jeg Salt. Der er målet! I stillhet, og ensomhet, løper jeg over mållinjen. Tårene renner ukontrollert under solbrillene de siste 50 meterne. Følelsen av å ha klart meg så bra gjennom dagen, disponert kreftene og mestret utfordringene. Jeg er stolt! En titt på klokken viser nesten 23 minutter raskere enn i fjor. Det gjør meg enda stoltere. Jeg vet at jeg mistet mange minutter på manglende grep og benstyrke langs Lysakerelva. Det gir meg tro og motivasjon til å jobbe for å hente enda mer neste år. Trening over tid gir resultater og den som ikke gir seg får fremgang. Det er enkle fakta!

Til sist vil jeg dele noen av de litt triste følelsene som dukket opp, uten at jeg ønsker å kaste skygge over en så flott dag som denne. Jeg elsker Ecotrail! Jeg digger løpet, løypa og folkene som både deltar og er frivillige for å få dette til. Tusen hjertelig takk til dere alle sammen! Det betyr så mye for oss som løper, og jeg vet at det er krevende å få dette til. Jeg ønsker ikke å kritisere arrangementet, dette er på så mange måter et helt fantastisk løp, men likevel er mine følelser litt iblandet tristhet når det hele er over. I år var jeg ensom i baktroppen. Jeg kom i mål som siste dame på 50K, og det til tross for at jeg løp raskere enn i fjor. De tidligere årene har vi vært flere, da har jeg hatt flere løpere rundt meg på de siste kilometerne, men i år var vi færre. Det gjør meg trist. Å løpe alene er i seg selv ikke et problem for meg, for jeg liker jo det, men det er følelsen av at vi ikke er like mange som tør å ta sats i baktroppen som gjør meg litt trist.

Når jeg løper i mål får jeg en følelse av at det hele var over lenge før jeg kom inn. Det er tomt for medaljer. Jeg får ikke den medaljen jeg har drømt om hvor det står 50 km. Bagatell, ja kanskje, men ikke der og da hvor følelsene allerede renner over. Det er tomt i mål og Hoka standen jeg hadde gledet meg til å besøke etter målgang for ett par Hoka med bedre grep, er allerede pakket sammen. Litt tom tusler jeg for å finne sekken med skiftetøy. Stort takk til den super snille gutten på bagasjehentingen som ser meg komme vaggende på stive hofter og som løper meg i møte med sekken min.

Ecotrail er en fantastisk løp. Jeg anbefaler det varmt til alle. Jeg kommer imidlertid med et lite ønske. Hva med å starte 50 km et par timer tidligere på dagen? Da vil vi skilpaddene få mulighet til å komme i mål før hele festen er over. Jeg forstår at det er mye logistikk og en lang dag for arrangørene. All honnør for upåklagelig startområde, matstasjoner, merking av løypa og ikke minst alle de frivillige som bidrar. Dette er likevel et lite ønske fra meg som kanskje kan få flere til å ta sjansen på å være en del av baktroppen i de lange løpene. Jeg ønsker ikke at vi skal måtte nøye oss med de kortere distansene dersom vi bruker lang tid. 50K er en distanse som det er mulig for veldig mange å få til, og jeg unner flere å opplevde den følelsen og mestringen ved å klare det.

Neste år, hvis du tar sjansen på å prøve, så skal jeg bli stående igjen i mål og heie til du kommer. Jeg melder meg herved som frivillig til å holde liv i målet til siste løper i baktroppen er vel i havn. Vil du holde følge meg i løypa så blir jeg veldig glad. Jeg skal dele alle tips og triks opparbeidet gjennom siste fire år med Ecotrail. Jeg går selvfølgelig for mitt 5. Ecotrail 30. Mai 2020.

Tilbake på hotellet får jeg dusjet og etterpå servert pizza på sengen av min mann. Jeg er sliten, mør, verker i hoftene, men mest at alt bare glad. Og stolt! Stolt over å representere skilpaddene i baktroppen nok en gang!

Løpsnerver eller livets sitroner?



Jeg blir alltid nervøs før løp! Alltid! Nervøsiteten er nok en blanding av tvil og spenning. Har jeg forberedt meg nok? Kommer jeg til å klare det? Det er også forventninger om hvordan opplevelsen kommer til å bli. Kommer jeg til å oppleve mestringsfølelse og ha det gøy? Får jeg en fin tur? Grugleding, spenning, tvil og forventninger i salig forening. Det er akkurat slik det skal være! Det hører med å kjenne på denne blandingen av følelser når det nærmer seg et løp som betyr noe, som jeg har trent mot og sett frem til en stund. Det er faktisk ganske godt å kjenne på de følelsene. De er en del av løpelivet.

Jeg begynner alltid å tvile på meg selv når jeg starter nedtrapping av treningsmengde mot et lengre løp. Så lenge jeg holder trykket og kilometerne oppe vet jeg hvordan jeg ligger an med formen, men når jeg trapper ned på mengden begynner jeg å tvile. Jeg tror at det er ganske vanlig.

 

På lørdag er det Ecotrail 50K. Jeg har tro på at jeg har forberedt meg godt nok. Høsten og tiden frem til jul gikk riktignok ikke som planlagt. Fra oktober til desember ble det lite løping, men fra jul og frem til nå har alt gått etter planen. Jeg har økt kilometertallet gradvis, unngått skader og trent meg opp til lengre langturer. Progresjonen har vært god, opplevelsene fine og følelsen bra. Grunnlaget inneholder nok langturer for å kunne gjennomføre Ecotrail. Forrige helg startet nedtrappingen og jeg var ved ganske godt mot, men likevel med en skurrende magefølelse. Den magefølelsen har vært der en stund, gnaget litt til og fra, uten at jeg helt har klart å få tak på den. Nå ble den tydeligere. Jeg følte meg så sliten.

Det passet bra med ekstra hviledager i en nedtrappingsperiode når jeg følte meg sliten, men de planlagte hviledagene ble plutselig til en hel uke. Jeg løp ikke en eneste meter hele forrige uke. Orket ikke, ønsket ikke. Så gikk mannen ned for telling med skikkelig manflu. Krise! Sykdom før Ecotrail ville sette en stopper for et så langt løp. Jeg rømte fra soverommet og inn på gjesterommet, samt tok i bruk alle forebyggende tiltak som finnes. I dagene som fulgte gikk også begge barna ned for telling med forkjølelse, og jeg har bare ventet på min tur. På mirakuløst vis så kan det se ut som jeg går klar. Nå er de tre andre på bena igjen og jeg er fremdeles frisk. Kryss i taket!

Jeg er frisk, men føler meg ikke så pigg likevel. Jeg føler meg sliten, trøtt og litt lei. Jeg har sovet dårlig siste tiden, hjertet hamrer løs innimellom og hodet er ikke helt påkoblet. Trening og testing siste måneder tilsier at kroppen er i form, men hodet henger ikke med. Det er en ekkel følelse. Jeg trodde at det først bare var løpsnerver, men nå begynner jeg å lure på om det er en av livets sitroner i stedet.

Det siste året har vært hektisk og krevende både privat og på jobb. Det har vært altfor mye altfor lenge, og noen prøvelser har vært av skikkelig heftig sort. Jeg tror rett og slett at jeg nå er litt mer sliten enn hva som er bra, i alle fall mentalt. Jeg har kjent det komme en stund, snikende og gradvis, men jeg har oversett det. Den siste uken har det imidlertid ikke vært mulig å overse det lengre. Jeg vil ikke beskrive det som en smell, mer som om jeg har fått en blemme. Og all erfaring tilsier at blemmer bare blir verre hvis man kjører på med det samme uten å ta hensyn eller pleie den. Nå er det på tide å ta blemmen på alvor.

På lørdag er det Ecotrail! Det løpet betyr noe helt spesielt for meg. Ecotrail er et eventyr for meg som startet for tre år siden og som har vært årets høydepunkt siden. Løpet som er så fantastisk flott på så mange måter. Løypa, omgivelsene, folkene og stemningen. Jeg kan bare ikke gå glipp av det. Jeg har vurdert frem og tilbake den siste uken, og jeg har landet på at jeg skal stille til start. Med mindre det sniker seg på en forkjølelse i siste liten, så blir jeg å finne på Frognerseteren klokken 12 på lørdag. Jeg gleder meg noe helt enormt, men nervene, spenningen og forventningene har endret seg litt de siste dagene.

Et amerikansk ordtak slår fast at hvis livet gir deg sitroner, bør du lære å lage sitronlimonade. Min oppskrift for å lage sitronlimonade er å løpe. Det hjelper alltid. Forhåpentligvis vil en helg med fokus på bare løping gjøre godt for hodet. Jeg skal på hotell i Oslo, barna får besøk av superbesteforeldre og er i de aller beste hender, og jeg kan bare kose meg. Fredag kveld skal jeg treffe flotte løpevenner og lørdag blir en fest med alle de fine løperne i løypa. Fullstendig klar over at 5 mil er en påkjenning for kroppen, men jeg tror det kan være en bra påkjenning for meg akkurat nå.

Planen er å stille til start med sekken på ryggen, kvik lunsj og seigmenn i lomma, og ha som mål å bare kose meg og nyte løpet. Jeg kommer til å starte veldig rolig, gå de første kilometerne med motbakker og så se hva kroppen føler for og har lyst til å være med på. Hvis jeg må bryte så får jeg gjøre det. Jeg skal i alle fall klare å komme meg til Sørkedalen og sannsynligvis også til Fossum, og jeg håper at jeg får oppleve magiske Lysakerelven. Jeg skal bare kose meg mest mulig og lengst mulig, og håpe på at det kan holde helt til Salt en gang utpå kvelden. Det er faktisk mulig å gjennomføre Ecotrail 50K selv om du går mer enn du løper. Det er helt sant, for jeg har gjort det før!

I dag har jeg hvilt, i morgen skal jeg hvile og det skal jeg også gjøre på fredag. Så håper jeg at det sniker seg inn litt energi og godfølelse innen lørdag klokken 12.00! Vi sees i Ecotrail-løypa! La eventyret begynne!

Ukategorisert