Når det bys opp til dans i nabolaget mitt, da kan jeg ikke gjøre annet enn å danse med!


Forrige helg var det løpefest her i Drøbak hvor jeg bor. Blomstermila ble arrangert med både barneløp, 5 km og 10 km. Når det arrangeres løp i nabolaget mitt, da er det umulig å ikke stille til start! Hvem kan si nei til en løpetur i vakreste Drøbak sammen med mange andre fine løpere? Løypa i Blomstermila er hard, men fantastisk flott. Den går hovedsakelig langs sjøen med nydelig utsikt, samtidig som den byr på en av Drøbaks drøye bakker.

Et høydepunkt for dagen var at Drøbak skulle få besøk av #høgepålivet løperne Maria, Nina og enda noen flere. Maria Sørbø er blogg-kollega her på Runner’s World. Jeg har nå truffet henne i noen løp og det er alltid så koselig. Disse flotte damene som er så høge på livet, sprer alltid rundt seg med energi og glede. Det var så fint å se dere her i Drøbak, og jammen mestret dere løypa bra!

Barna mine, Vilde og Jacob, stilte i barneløpet og gjorde en super innsats. Spesielt Vilde begynner å synes at løping og det å stille i løp er moro. Det gleder hjertet mitt! Etter Birkebeinerløpet har hun vært motivert og spurt om det snart er flere løp vi kan delta i, og gjerne ett som er litt lengre!

Å stille til start i løp forrige helg var for min egen del fryktelig tungt. Det var fullstendig tomt for energi og krefter. Før løpet følte jeg meg nesten litt uvel, og hadde rett og slett ikke lyst til å løpe. Hadde det ikke vært for at det var løp her i Drøbak, og jeg skulle treffe Maria, så hadde bare blitt hjemme. For første gang gikk jeg til start uten å glede meg til løpet, opplevelsene underveis, jeg ville bare bli ferdig. Hvert eneste løpesteg ble en prøvelse og Drøbaks drøye bakker har aldri føltes så tunge. Det var ingen krefter å hente frem, ingen motivasjon å jobbe med, det var bare helt tomt.

Jeg er rett og slett litt sliten. Både Ecotrail og Birkebeinerløpet sitter fremdeles i kroppen. Jeg har ikke fått hentet meg inn. Treningsturene etter Ecotrail har vært tyngre enn vanlig, og motivasjonen har haltet. Jeg har løpt mye mer dette året enn jeg har gjort tidligere. Allerede, før juni er over, har jeg løpt over 2/3 av hva jeg løp i hele fjor. Ecotrail var det store målet for våren, noe jeg hadde drømt om og tenkt på så lenge. I etterkant gikk luften ut av ballongen og det ble litt tomt.

Jeg kjente under Birkebeinerløpet at jeg manglet overskudd. Jeg visste at løpet skulle bli tungt, men jeg ble overrasket over hvor sliten jeg var etter målgang. Det er lenge siden jeg har følt meg så sliten etter et løp. Jeg var både svimmel og uvel, og det varte helt til jeg skulle legge meg den dagen. Våren har vært hektisk, både privat, på jobb og med mye løping. Det kjennes i både kropp og hodet.

Nå må jeg ta noen grep! Jeg må rett og slett hvile litt! Jeg er på ingen måte hverken overtrent eller utbrent, jeg er bare sliten. Jeg har tøyd strikken noen måneder nå, samtidig som jeg har kjent nøye etter på balansegangen for å unngå å tøye den for langt. Nå er det på tide å gi strikken litt slakk for at jeg skal få hente meg inn igjen. Etter Blomstermila ble det 4 dager helt uten løping. Først i går tok jeg en løpetur, helt rolig og med mye gåing. De neste ukene skal jeg bare ha korte og rolige turer. Finne tilbake til overskuddet og gleden ved å komme meg ut på tur.

Vi har noe annet som tar fokus de neste ukene, og som skal gi meg en annen form for trening. I dag overtar vi nemlig nytt hus. Vi flytter ikke langt, blir selvfølgelig i Drøbak, men vi skal nærmere sjøen. Huset skal igjennom full oppussing de neste ukene. Da blir det bruk av andre muskler enn bare løpebena. Her skal det bæres, males, ordnes og fikses. Det blir veldig spennende og jeg gleder meg til å bruke kroppen på en annen måte. Huset ligger faktisk nesten på toppen av den drøyeste bakken i Blomstermila, så gjett om jeg skal bli god på den bakken!

I september kommer det neste store målet. Den store, store drømmen jeg har hatt de siste årene, men som jeg ikke har vært tøff nok til å gå for. Drømmen om maraton! Jeg skal stille til start i Oslo maraton 15. september! Det er en stor drøm å løpe et ordentlig maraton. Jeg ønsker meg så veldig med medalje i samlingen med påskriften maraton. Distansen løpt som et gateløp har skremt meg. Ecotrail er jo lengre, men det er noe annet med maraton i Oslos gater. Av en eller annen grunn er jeg mer usikker og redd for å gjøre det, enn for å legge ut på tur i terrenget en hel dag.

Etter Ecotrail er jeg trygg på at jeg skal klare å fullføre distansen. Jeg vil klare å komme meg til mål! Spørsmålet er hvor mye tid det vil ta og om jeg klarer tidsfristen for å få godkjent løp. Jeg kjenner at jeg gleder meg noe helt enormt når jeg tenker på dette løpet, som bare er knappe 3 måneder unna. Da bobler det i motivasjonen igjen, for dette løpet betyr mye for meg. Sommeren skal brukes godt til å hente tilbake overskudd og energi. Det blir korte og rolige løpeturer en periode først, så litt lengre turer igjen for å forberede bena til 15. september!

Drømmen om maraton lever! Det eneste som står i veien for den drømmen er min egen frykt for å ikke klare det. Jeg skal selvfølgelig klare det!

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Birkebeinerløpet


Forrige helg løp jeg Birkebeinerløpet. Løpelysten kom heldigvis snikende tilbake i tide til start. Jeg var spent på hvordan det skulle gå. Uken i forveien var jeg sliten, trøtt og lite løpelysten. Heldigvis skjer det alltid noe mentalt når man kommer til start, får på startnummer og tar inn stemningen fra et arrangement som er helt i særklasse når det gjelder å invitere til løpefest. Da er det bare å nyte!

Jeg dro til Lillehammer med verdens beste reisefølge, barna mine og foreldrene mine. Bare mannen manglet, men han var opptatt med Færder seilasen og fortjente en guttetur. Vi bodde på Scandic Lillehammer hotell, perfekt beliggenhet i forhold til løp og supert for barna med svømmebasseng både inne og ute. Fredag hentet vi startnummer, handlet litt på Sport 1 messen i Håkons hall og ladet opp som best vi kunne. Både barna og jeg badet på hotellet, og vi fikk verdifull familietid. Jeg er så heldig som har foreldre som blir med på tur for å passe barna slik at jeg får løpt. Det setter jeg utrolig stor pris på! De stiller alltid opp som barnevakter når mor skal på løpeeventyr.

Helgen ble helt super og vi hadde det så moro. Det var bare ett problem, varmen under løpet på lørdag! Du verden så varmt det ble da Birkebeinerløpet skulle løpes! Jeg syntes varmen under Ecotrail var krevende, men på lørdag var det mer krevende enn noen gang. Det kan ha sammenheng med at jeg var sliten, og tempo noe høyere enn Ecotrail, men jeg kan ikke huske å ha hatt det så tøft under et løp noen gang.

Da jeg gikk til start og skulle ta bussen til Birkebeineren skistadion kjente jeg allerede at dette skulle bli tøft. Kroppen var tung og luften trykkende. Jeg passet på å drikke mye både dagen i forveien og på formiddagen før løpet, bekledningen ble minst mulig.

Birkebeinerløpet går i en helt fantastisk trase, flott terreng og fine stier. De første 7-8 kilometerne går det jevnt oppover. Ut fra start tok jeg det veldig rolig og håpet at jeg skulle klare varmen og oppoverbakkene uten problemer. Slik ble det ikke. Etter bare 2 kilometer kom hodepinen. Jeg får så lett vondt i hodet når jeg løper i varme, er det flere som opplever det? Finnes det noen lure triks foruten å drikke nok?

Med hodepine og litt svimmelhet var det bare å legge inn krabbegiret i alle stigninger. Jeg gikk i alle motbakker og løp rolig på flatene og nedover. Stoppet opp på hver drikkestasjon for å få i meg vann og løp innom spylestasjonene for å kjøle ned hodet. Det ble fryktelig tøft på lørdag. Jeg måtte virkelig jobbe med både bena og hode. Fokuset ble etter hvert ett ben foran det andre og komme seg til mål. Det var mange som slet med varmen og fikk det tøft. Jeg visste da etter 2 kilometer at jeg ikke ville klare en god tid, så jeg bestemte meg i stedet for å spare litt på kreftene.

Jeg nærmet meg etter hvert mål og gledet meg til å se barna mine. Jeg visste at de sto og ventet på meg like før målgang. Det er ikke så ofte at de er med meg på løp og kan heie, så denne gangen var det skikkelig stas. I tillegg var jeg ekstra spent på å høre hvordan det hadde gått med min datter Vilde som hadde løpt barnebirken mens jeg var ute i løypa.

Vilde hadde gjort en super innsats i sitt løp og var veldig fornøyd. Hun hoppet og spratt med medalje og ballong, og tok meg i mål med jubel. Følelsen av å komme i mål er alltid like god, og ekstra moro er det når familien er tilstede. Vilde og jeg var fornøyde Birkebeinere!

Jeg ble overrasket da jeg sjekket tiden min. Jeg løp på omtrent akkurat samme tid som i fjor, og det på en dag hvor det var tyngre enn noen gang og jeg tok det veldig med ro. Det var en positiv overraskelse og betyr at jeg kan klare bedre, bare litt mer energi og noen grader kjøligere. Jeg er klar for Birkebeiner løpet igjen neste år og gjentar suksessen med familien på tur. Neste år blir det heldigvis 3 uker i mellom Ecotrail og Birken, det tror jeg blir bra for min del. Jeg må også trene mer på å løpe nedoverbakker på sti. Der blir jeg lite offensiv og jogger rolig for å unngå fall. Det er dumt i et løp som Birken, for der er det mange nedoverbakker på slutten.

Arrangementet Birkebeinerløpet kan jeg ikke få fullrost. Det er virkelig et par hakk opp fra alle andre løp jeg har deltatt i. Super proft og helt knirkefritt. Løpet kan anbefales i aller høyeste grad, og det har flere distanser å velge mellom.

Sees igjen neste år Birken! Vi gleder oss!

Den forsvunne løpelysten


Det har allerede gått over en uke siden Ecotrail. Jeg lever fremdeles på mestringsfølelsen og den gode opplevelsen. Samtidig har jeg benyttet tiden godt til restitusjon.

50 kilometer i terreng og varme var uten tvil en stor påkjenning. Jeg var både sliten og tom etter målgang. Likevel er jeg overrasket over hvor raskt jeg kom meg igjen etter løpet. Jeg husker godt hvordan det var etter Ecotrail 45 km for to år siden. Jeg var fullstendig ødelagt da jeg kom i mål, og i dagene etterpå hadde jeg store gangproblemer og følte meg helt kaputt. Denne gangen var det helt annerledes. Selv om jeg var sliten og tom, kom likevel kreftene fort tilbake. Hoftene var stive og ganglaget litt rart de to første dagene etter løpet, men så kom det seg veldig fort tilbake til normalen. Det må jo bety at jeg både har blitt sterkere i bena og i bedre form enn jeg var for to år siden.

Selv om jeg følte meg bra og uten vondt allerede etter to dager, så lot jeg fornuften styre og tok en hel uke med løpefri. Et slikt løp er som sagt en stor påkjenning for meg, og jeg vet at det er lett å pådra seg både skader og annen overbelastning i etterkant hvis ikke kroppen får tid til å komme seg. Den første uken ble benyttet til hvile, litt gåturer og bading!

En uke etter Ecotrail tok jeg min første løpetur igjen. Det var godt å kjenne at kroppen fungerte som den skulle uten noe vondt, men samtidig var energien totalt forsvunnet og motivasjonen likeså. Jeg opplevde til min store forskrekkelse at jeg ikke hadde lyst til å løpe! Hva skjer? Det er ingen motivasjon og driv her akkurat nå. Ecotrail er over, et av årets store mål, drømt om i ett helt år, og nå er luften gått fullstendig ut av ballongen….. Kan noen fortelle meg at dette er en helt vanlig reaksjon etter å ha gjennomført et løp som for meg har vært stort og utfordrende?

Jeg må innrømme at jeg blir både skuffet og skremt over at løpelysten nå er på avveie. Jeg elsker jo å løpe, men nå er løpelysten bare helt borte. Jeg er tom for energi og har bare lyst til å gjøre helt andre ting. Sove, bade, rydde!!!, lese og ligge på terrassen. Tenk det da, jeg har mer lyst til å rydde hjemme enn å løpe! Dette kan ikke være bra!

I håp om at det bare var dagsformen på den første løpeturen, forsøkte jeg meg på en ny tur dagen etter. Det var dessverre like tungt og trått da. Det skal sies at det varme været og en hektisk tid med snart forestående flytting bidrar til å stjele mye energi, men likevel burde jeg få lyst til å løpe litt snart. Etter søndagens tur gikk jeg hjem i en liten løpedepresjon, hvor har det blitt av meningen med løpelivet?

Både mandag og tirsdag gikk, uten lyst til å løpe så mye som en eneste meter. I dag er det onsdag og jeg har pakket til helgetur. I morgen tar jeg med meg barna til Lillehammer for det er jo Birkebeinerløpet på lørdag. Vi kombinerer langhelg og tur med at mor skal få delta i løp. Vi er så heldige at vi får med oss superbesteforeldrene til Lillehammer, så da har jeg barnepass noen timer under løpet på lørdag.

I det jeg begynte å pakke løpetøy og utstyr kjente jeg et bitte lite snev av løpelyst. Det kriblet litt i magen og bena. En liten spenning og forventning snek seg inn. Hvordan blir lørdagens løp? Klarer jeg å løpe Birken raskere enn jeg gjorde i fjor? Jeg kjenner at jeg gleder meg til en ny løpsopplevelse, stemningen, den fine Birken-løypa og det flotte arrangement.

Jeg deltok på Birkebeinerløpet for første gang i fjor. Det var en utrolig positiv opplevelse, til tross for regn og veldig våte og gjørmete forhold. Arrangementet er virkelig i særklasse. Birken kan å arrangere både løp, ritt og renn. Løypa er også utrolig fin. Jeg tror jeg bare fortsetter med løpefri helt frem til lørdag, og satser på at det er det som skal til for å få tilbake energien og løpelysten. Når jeg får på startnummer, tar bussen opp til Birkebeiner skistadion og kjenner på stemningen, da må jeg jo bare få lyst til å løpe!

Jeg har tro på at det skal være mulig å løpe bedre i år dersom temperaturen ikke blir for høy. I år venter tørre forhold og jeg vet at jeg har blitt sterkere på å løpe i terrenget. Det blir spennende! Målgang blir uansett en opplevelse av mestring. Det er umulig å ikke kjenne på løpegleden da.

Årets store mål er på ingen måte over. I september venter Oslo Maraton. Drømmen om å løpe en hel maraton, en ekte maraton, i gateløp lever fremdeles. Jeg har fått trent bra dette året, og etter Ecotrail lever drømmen om maraton sterkere enn før. Likevel vet jeg at et maraton på asfalt og gateløp er noe helt annet enn en tur i terrenget. Jeg har en treningsplan for sommeren og håper å få fulgt den så godt som mulig. Nå blir det fokus på mer intervaller og fart på asfalten, samtidig som jeg trenger flere langturer. Det er bare å stå på!

Løpelysten, kom tilbake!

Ecotrail 2018 – Eventyret med alle følelsene


Jeg klarte det jeg! Ecotrail 50K er fullført! Distansepers og ultraløper! Det ble et eventyr fullt av følelser.

Først må jeg bare si – Ecotrail, tusen takk for et helt fantastisk løp og arrangement! Alt var helt perfekt; service, stemning, løype, matstasjoner og målgang. Jeg er så fornøyd!

Dagene før start var jeg uvanlig nervøs, selv om jeg også hadde stor tro på at det skulle være mulig å klare det. Magen var urolig, hodet var i kaos, jeg følte meg sliten og trodde jeg hadde vondt både her og der. Dette er helt vanlige pre-nerver, men denne gangen hadde jeg de mer enn noen gang før.

45 km i Ecotrail for to år siden sto sterkt i minnet, både hvor vondt det gjorde og hvor fantastisk det var å komme i mål. Jeg hadde så lyst til å oppleve den følelsen en gang til. Dagen før løpet måtte jeg ta en tur til målområdet på Salt. Jeg sto lenge foran målportalen og bare kjente på følelsen. Der skulle jeg klare å løpe i mål dagen etter!

Løpsdagen kom! Jeg sov dårlig sisten natten, veldig urolig og nervøs. Det faktum at solen stekte og temperaturen viste nesten 30 grader gjorde ikke nervene mindre. Var det forsvarlig for meg å løpe i denne varmen? Jeg er ikke av de som takler varme så godt, spesielt ikke når jeg skal løpe. Varmen denne dagen skremte meg litt. Frokosten var vanskelig å få ned, men kaffen smakte godt. I det jeg fant frem startnummeret og pakket løpesekken for en hel dag i marka, så endret følelsene seg noe fra nervøs gruing til forventningsfull spenning. Jeg var klar!

Til min store glede skulle jeg få selskap av min gode venninne Hege. Vi løp sammen for to år siden, og nå skulle vi prøve oss igjen. Planen hadde vi klar, ta det så rolig som mulig de første milene for å se hvordan kroppen taklet varmen og ha nok krefter igjen til at vi skulle komme oss i mål. Hege er en dame med lite nerver for slike ting som å løpe 5 mil og hun er alltid i godt humør. På t-banen opp til Frognerseteren var stemningen upåklagelig og jeg begynte bare å glede meg til å komme i gang. Vi traff på mange kjente og hyggelige løpere. Det er jo bare hyggelige folk som løper Ecotrail! Vi pratet og pratet til startskuddet gikk! Nå skulle eventyret begynne.

Første kilometer er nedoverbakke. Enkel start med nydelig utsikt over Oslo og Holmenkollen. Jeg følte meg så glad og takknemlig for jeg har mulighet til å være med på et løp som dette. Mange bekjentskaper har jeg fått av løpere, og jeg er heldig som får være med på disse opplevelsene.

Så kom stigningene, lange, bratte og tøffe. Du verden så varmt det var! Det kokte, både i hodet og resten av kroppen. Jeg kjente fort at beina ble hovne, fingrene likeså, og pulsen var minst 10 slag høyere enn vanlig. Varmen ble en prøvelse. Jeg kjente at det var tøffere enn vanlig for kroppen og en gryende hodepine snek seg frem. Jeg må ærlig innrømme at jeg ble både feig og lite offensiv, så jeg bestemte meg for å ta det så rolig som mulig frem til Fossum. Hvis jeg da hadde krefter igjen og håndterte varmen, så kunne jeg heller gi på litt siste to milene.

De tre første milene gikk vi mye, spesielt i alle oppoverbakker. Vi stoppet også opp ved alle vann for å så kaldt vann på både hodet og kropp. Det gjorde ufattelig godt med kaldt vann på kroppen og vi jublet av glede hver gang vi så et vann. Lykken var også stor da vi kom på at vi kunne kjøpe iskald Cola på Sørkedalen landhandel. De må ha hatt et godt salg på lørdag, for vi var lagt fra de eneste som stoppet innom der.

På matstasjonen i Sørkedalen tok vi oss god tid. Vi dusjet i vannspreder med kaldt vann (helt genialt), spiste appelsinbåter (også helt genialt) og plutselig oppdaget jeg Maria! Hun sto der midt i vannsprederen sammen med Hege, og der var også Sissel. Maria blogger også for Runner`s World og jeg gleder meg til å lese hennes historie om deres reise i 80 km. Jeg er stum av beundring over de to tøffe damene, og attpåtil så er de så utrolig hyggelige. Jeg fikk et skikkelig energiboost av å treffe dere Maria og Sissel! Dere så veldig sterke ut og gjennomførte på helt imponerende vis 80 km. Da jeg skulle starte på den 3 km lange oppoverbakken etter Sørkedalen så tenkte jeg på dere, og da ble ikke den bakken så ille likevel.

Etter Sørkedalen ventet flott skogsterreng ned til Fossum. Fine stier med gode skyggepartier. Beina fikk lyst til å gi på litt og jeg lot de få lov. De 10 kilometerne ned til Fossum og ny matstasjon gikk lett. På matstasjonen hadde jeg bestemt meg for å spise litt av matpakken. Det gikk trått, men noe ordentlig mat måtte jeg få i meg. Næringsinntaket for øvrig den dagen bestod av en energibar, seigmenn, saltsild, salte kjeks og de fantastiske appelsinbåtene på matstasjonene. Appelsiner på tur er alltid en vinner! Jeg klarte heldigvis også å drikke mye vann underveis i løpet, så væskebalansen var noenlunde ok.

Fra Fossum gikk turen ned mot Lysakerelven. Jeg både gledet og gruet med til det partiet. Gledet meg fordi det er så utrolig flott der, men gruet med fordi jeg visste at det var det det ville begynne å gjøre vondt. Det går opp og det går ned langs hele elva. Smale stier, trapper og røtter. Det er en prøvelse for slitne hofter. Mine hofter skrek høyt i denne delen av løypa. For det første hadde hovne føtter ført til gnagsår, blemmer og vonde tær. For det andre var hoftene helt kaputt. Det gikk greit å gå oppover, men nedover var så utrolig vondt. Det rare var at jo mer vondt det gjorde, jo mer rusa ble jeg på lykkefølelsen. Smerter betyr at jeg tøyer noen grenser, og jeg vet at det ikke er farlige smerter. Smerter samtidig som jeg klarer å komme meg fremover betyr at jeg mestrer. Jeg klarer å holde ut og jeg gir ikke opp.

Nede ved Lysaker begynner jeg å få troen på at dette skal gå bra, jeg skal klare å komme meg til mål! Det merkelige er at jeg har krefter igjen og løper store deler av løypa inn mot mål. Jeg hadde nok vært litt for feig i varmen og tatt det roligere enn nødvendig, men samtidig førte det til at jeg fikk en utrolig fin tur. Jeg gikk aldri ned i kjelleren slik jeg gjorde for to år siden da jeg løp 45 km.

Når jeg passerer Aker Brygge sender jeg en sms til mannen min om å gjøre seg klar til å ta imot meg i mål med kald Farris. Jeg hadde drømt om Farris helt siden Lysaker hvor jeg trodde jeg skulle løpe forbi en kiosk. Like før siste sving sender jeg en ny sms til min mann: «Nå er det like før jeg runder hjørnet. Jeg har klart det!» I det jeg trykker «send» på meldingen skjer det noe med både hodet og kroppen. Jeg blir svimmel, mister kreftene i beina, kjenner pulsen skyter i været og så renner det noen stille tårer. Jeg skjønner for alvor at jeg har klart det!

Når det går opp for meg blir det litt for mye følelser. Jeg er sliten, varm, og har vondt i hele kroppen. Dette har jeg drømt om hele det siste året, og jeg har så mange ganger sett for meg hvordan det skulle bli å løpe i mål etter 5 lange mil. Jeg trodde jeg skulle juble høyt og gråte av glede. I stedet løper jeg stille i mål, stopper klokken, får medaljen og synker ned på en pall. Jeg får servert kald Farris av mannen min og er helt tom, bortsett fra mestringsfølelsen. Den fyller både kroppen og hodet, og det er bare helt ubeskrivelig magisk og fantastisk.

Det er denne følelsen jeg trener for når jeg legger ut på tur året rundt i all slags vær. Det er denne følelsen jeg drømmer om når jeg skal hente motivasjon og det er denne følelsen som er drivkraften når det gjør vondt og jeg får lyst til å gi meg. Jeg digger denne følelsen, og på lørdag var den bedre enn noen gang. Da hadde jeg løpt 50 kilometer.

Jeg klarte det jammen jeg, for andre gang kan jeg kalle meg ultraløper. At tiden ble mye mer enn forventet den dagen tenkte jeg bare på et halvt sekund. Tanken på å ha klart 5 mil overgikk det meste!

To dager etter løpet har jeg gangsperre i alle retninger og føttene er så såre, men det er så absolutt verdt det. Jeg nyter synet av finisher trøyen med påskriften 50 km og den veldig fine medaljen. Den skal få sin hedersplass! Mestringsfølelsen skal jeg ta vare på og leve på en god stund til!

Ecotrail Oslo – Tusen takk for eventyret!

På lørdag er det Ecotrail! Er jeg godt nok forberedt?


På lørdag er det klart for Ecotrail i Oslo! Løpet arrangeres for fjerde gang og er et supert arrangement med en fantastisk løype rundt Oslo. Dette blir min tredje deltakelse. For to år siden løp jeg 45 km og var ruset på mestringsfølelse i flere måneder etterpå. I fjor var jeg så usikker på formen at jeg endret distansen til 30 km. I år skal jeg løpe 50 kilometer! Så langt har jeg aldri løpt før, så det går sikkert bra!

Er jeg godt nok forberedt? Er både kroppen og hodet klar for det? Ja, jeg tror faktisk det!

Min fysiske form og kropp er vel bare sånn passe klar. Jeg kunne alltids trent mer, løpt flere lange turer, trent mer styrke, spist mindre sjokolade og gått ned de ekstra kiloene…….det er mye jeg kunne gjort bedre, men det jeg har gjort får være  godt nok! Jeg tror at jeg har trent nok, og noe av det som motiverer meg er å vise at det er mulig å løpe lange løp selv om vekten er for høy og formen langt fra topptrent. Det siste året har jeg løpt jevnt og trutt. Kontinuiteten har ført til at jeg er i bedre form nå enn de to siste årene og motivasjonen er bra. Viktigst av alt, å løpe har aldri vært mer moro enn det er nå!

De siste to månedene har jeg fått gjennomført noen få, men veldig gode langturer på rundt 30 km. Det har gitt meg nok trygghet til at jeg vet at jeg klarer de første 3 milene uten problemer. Jeg vet også at det kommer til å bli tøft de to siste milene, men jeg har troen på at jeg skal klare det om det så skal gå på ren vilje og stahet. Jeg er god på å holde ut og ikke gi meg, og tanken på å krysse mållinjen etter 5 mil gir meg utrolig mye motivasjon. Jeg har så lyst til å kjenne på den følelsen!

Jeg har ikke bare trent kroppen, men også hodet. Mental styrketrening har vært fast på programmet de siste månedene. Jeg kan på det varmeste anbefale boken «Mental styrketrening» av Cecilie Ystenes Myhre. Lettskrevet og god bok med praktiske øvelser. Den har hjulpet meg mye og jeg håper at det skal gi resultater på lørdag. Mer om den mentale treningen kommer i et senere blogginnlegg.

De siste to ukene har det vært tid for å roe ned og samle krefter til lørdagens krafttak. Det er viktig å trappe ned treningen de siste ukene inn mot et så langt løp for at kroppen skal få hentet seg inn og fine overskudd. Jeg synes det er litt ekkelt å løpe så lite den siste tiden, fordi da blir jeg med en gang usikker på hvor formen ligger. Nå må jeg bare stole på at jeg er klar!

Jeg har allerede begynt å finne frem utstyret til lørdag. Sekken er klar og skovalget er tatt. Jeg løper med favorittskoene Hoka Bondi. Det ryktes om tørre og fine stier i Oslo og ta er Hoka Bondi helt perfekt for en så lang tur. Fantastiske sko med nok demping til mange timer på beina. Sekken blir pakket med vann, nøtteblanding, energibarer, litt sjokolade, salt lakris og et rundstykke med spekeskinke. Når jeg skal løpe så lenge, må jeg få i meg noe ordentlig mat underveis. Jeg kommer til å ta meg tid til en roligere periode omtrent midtveis for å få i meg mat. Akkurat nå bekymrer værmeldingen meg litt. Det er spådd så varmt vær og jeg liker ikke å løpe i varmen. Det blir viktig å drikke nok underveis!

Lykke til alle sammen som løper Ecotrail på lørdag! Jeg gleder meg til å treffe på løpevenner både før start, underveis og i mål. Forhåpentligvis blir det flere kjente ansikter etter lørdags løp. Si hei når dere løper forbi meg!

En ekstra hilsen sendes til min medblogger Maria Sørbø og hennes venninne Sissel som virkelig er noen tøffe damer. De skal løpe 80 km og jeg er så imponert (og en smule misunnelig på at de har mot nok til å gjøre det). Jeg ønsker dere begge en fantastisk tur på lørdag! Håper vi sees i løypa eller i mål!

Har du lyst til å følge med på min 50 km lange tur på lørdag, så følg med på min snapchat: bjorgastrid. Der blir det noen oppdateringer både før, underveis og etterpå. Jeg gleder meg!

Ecotrail 50K – Jeg er klar!

Hverdagsløping – blir du med?


Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg får tid til å løpe så mye? Full jobb, to aktive barn, studerer litt, nå også blogger litt, og løper 4-5 ganger per uke. Det er mange som spør: Hvordan klarer du alt? Svaret er enkelt. Jeg klarer ikke alt! Det er ikke mulig å klare alt!

Noen vil svare at det handler om prioritering. Vi lever alle med tidsklemma og hektiske hverdager, så det handler bare om å prioritere løping. Vel, jeg tror ikke at det er så enkelt for de fleste av oss. Det er vanskelig å prioritere. Hvordan skal man prioritere blant barn, familie, jobb, venner og alt man har lyst til å gjøre? Å prioritere noe frem noe annet føles ikke alltid like enkelt eller greit.

Jeg løper så mye som jeg gjør fordi jeg har innført «Hverdagsløping» i hverdagene mine. Hverdagsløping er et helt vanlig ord hos meg, like vanlig som hverdager, jobb, familie og venner. Betydningen av ordet sier seg selv, løping i hverdagene. Hverdagsløping betyr at løping hører til i hverdagene mine, på samme måte som jobb og familien gjør det.

Jeg har bestemt meg for at løping er en del av hverdagene mine. Det skal være der og da bruker jeg også tid på det. Det er så viktig for meg! Jeg trenger løpingen for å ha det bra og fungere, like mye som jeg trenger familien min og en meningsfull jobb. For meg føles det ikke så bra hvis jeg skal tenke at jeg prioriterer det ene fremfor det andre, så jeg lager plass til de viktigste tingene i hverdagen min. De hører hjemme der!

Når dette er sagt så har døgnet mitt også bare 24 timer. 7-8 av timene bør jeg sove, og drøyt 8 av timene jobber jeg. Likevel er det fremdeles 8 timer igjen til å fylle med det jeg vil, og i helgene er det enda mer tid. Jeg fyller timene med det som er viktig for meg; familie, venner og løping! Det er ekstra fint når jeg kan kombinere disse. Noen av de fineste løpeturene har jeg når barna sykler ved siden av meg. Både barna og jeg liker disse turene. De får en rolig sykkeltur ute i frisk luft, tid sammen og gode opplevelser. Jeg får løpt langtur med verdens beste selskap. Ofte avslutter vi turen med en is på kiosken før vi tar den siste bakken hjem. Noen ganger fortsetter jeg å løpe videre etter at jeg fulgt de hjem. Da er de slitne og takker gladelig ja til en rolig time uten for mye mas fra meg.

Løpe- eller gåturer med venninner er jo også helt fantastisk. Tid til skravling i rolig tempo, eller pushe hverandre på hardere intervalløkter. Jeg tar meg gjerne en løpetur alene også med god samvittighet. Jeg har bestemt meg for at jeg aldri skal ha dårlig samvittighet når jeg drar ut for å løpe i hverdagene. Både jeg, mannen, barna og jobben er best tjent med at jeg får løpt mine ukentlige kilometer. Det er bra for oss alle.

Å dra ut for å løpe er noe som bare skal gjøres, på samme måte som jeg skal være mamma og dra på jobb. På de mest hektiske hverdagene er det selvfølgelig mer utfordrende å få det til, men det finnes alltid noen små «løpelommer». En økt på mølla før barna står opp (ja, da må jeg legge meg tidligere og stå opp tidligere), en kort tur rett etter jobb før ettermiddagsaktiviteter starter, eller en tur etter at barna er i seng (selv om det begynner å bli ganske sent).

Å fylle hverdagene med det som er viktig for meg, betyr riktignok at det er mange ting jeg ikke bruker tid på. Jeg bruker lite tid foran tv, jeg bruker lite tid til husarbeid og interiør, jeg bruker ikke veldig mye tid på kjøkkenet og jeg bruker lite tid på det som ikke er så viktig for meg. Husarbeid og interiør er bare ikke så interessant. Jeg kommer aldri til å skrive en interiørblogg. Nå skal vi riktignok flytte og pusse opp nytt hus, så jeg har faktisk anskaffet noen interiørblader, men foreløpig passer ikke mitt hjem inn i de bladene. Husarbeid er en nødvendighet, så det må gjøres til en viss grad. Jeg trives best med å ha det ryddig og rent. Husarbeid gjøres etter metoden «ett rom nå og da». Jeg vasker badet en dag, kjøkkenet en annen dag osv. På den måten bruker jeg lite tid per dag på husarbeid, og huset blir rent nok. På kjøkkenet er jeg opptatt av at vi får i oss nok mat som gir energi, men jeg er på ingen måte noen hobbykokk. Jeg har en mor som er fantastisk på kjøkkenet og som har prøvd å overføre det til meg. Hun er muligens litt frustrert over at det ikke har smittet over, men det er bare ikke så viktig for meg. Barna og familien er uten tvil det aller, aller viktigste i livet mitt. Jeg kan likevel løpe mye og fremdeles være en god mor.

Så tilbake til spørsmålet om hvordan jeg får til alt? Jeg får altså ikke til alt, det er bare ikke mulig. Jeg får til det som er viktigst for meg, for der ligger all min motivasjon og drivkraft. Alt det andre får jeg ikke så bra til, men det er godt nok!

Jeg tagger bildene med #hverdagsløping på min Instagram @bjorgastrid. Foreløpig har taggen 31 innlegg, de fleste av dem er mine. Bli med du også! Innfør hverdagsløping i dine hverdager og tagg dine bilder. Hvor mye hverdagsløping klarer vi å få til?

#hverdagsløping