Med pulsen på Oslo!


At jeg får lov å ha en spalte her blant alle de andre fine løperne er jeg veldig stolt over…kanskje mest fordi jeg ikke helt anser meg selv som en løper. Ja jeg «løper» hinderløp, men for meg er hinderløp en enkel måte å gjøre løping lettere på. Jeg får mildt sagt lettere angstanfall ved å tenke på løpeløp som jeg kaller det. Løp der man løper kontinuerlig. I hinderløp er løpingen kun en transport mellom det jeg synes er gøy, nemlig hindrene. I tillegg blir løpingen mer intervallpreget, og jeg liker intervaller. Nå leste jeg akkurat blogger-kollega Maria sitt innlegg om Holmestrand maraton med pers på tider jeg bare kan drømme om, og jeg må jo smile litt over min stolthet over å ha fullført Holmestrand 5 km på en tid jeg var godt fornøyd med….la oss bare la resten av setningen henge i luften…

…hva mer jeg har gjort siste to ukene er nemlig å henge meg med på enda et løpeevent. Også her var jeg vettskremt og grudde meg som en liten unge som skulle få vaksine…Ecotrail arrangerte sammen med Runners World og Hoka, en runsee gjennom Oslos gater. Det hørtes spennende ut, og en venninne av meg (ei som liker løpeløp!) skulle dit.

Av og til er det godt å være to <3

Det var en deilig vårkveld, sol fra blå himmel – og det kunne jo ikke bli annet enn bra…eller kunne det. Det var gitt beskjed om at man måtte kunne holde et tempo på 6 – 6.30 på km…en tid jeg vet inderlig godt at ikke er noe problem for en habil løper, for en sliten 40 + år gammel hinderløper var det derimot med litt sånn…»jaja jeg er jo kjent i Oslo og finner veien hjem om jeg ikke klarer det» mentalitet. Jeg møtte opp i god tid og så det store HOKA teltet på utsiden der det myldret av folk, heisann her var det visst bare å kaste seg med om man ville få tak i noen sko. Jeg hadde sett meg ut å teste et par asfaltsko, Bondi kanskje, med god demping til den vonde foten min. Men der sto de plutselig og lyste i mot meg…Carbon Rocket! Mannen min hadde siklet på disse og lurte fært på hvordan de var, det sto kun 4 par igjen der, det nærmeste min størrelse var et halvnummer for små, jeg skyndte meg å nappe de til meg, skled foten nedi, og det var litt som når Aksepott prøvde glasskoen – den satt perfekt (bare et halvnummer for smått da…) og jeg bare visste at vi måtte på tur sammen! Vi vippet sekken inn bak på lageret, så på hverandre og sa i kor – jeg må tisse! Alltid lurt å klemme ut de siste dråpene av blæra før man skal ut på løpeløp. Er dårlig med vann der som jeg er vant med i  hinderløp, men heldigvis var vi ikke de eneste. En kø med flere fnisete jenter i samme ærend! Herlig, jeg kjente skuldrene sank enda et par hakk – kanskje dette faktisk ble bra?

Klare for å teste ut disse hotte nyhetene!

Da vi kom ut, fiklet jeg med klokka, skulle laste ned GPS’en men da var vi brått i gang, ikke noe slinger i valsen her! Jaja den lastet seg heldigvis raskt ned, for som dere vet, det som ikke finnes på Strava har faktisk aldri skjedd! Og et løpeløp må ihvertfall dokumenteres. Det var et pent tempo vi holdt, selvfølgelig høyere enn hva jeg ville holdt på en rolig langtur, men jeg sjekket stadig sonene og holdt meg foreløpig pent i sone 3, det fikk duge. Jeg holdt nå greit følge ihvertfall og kunne prate med Camilla som danset ved siden av meg. Mens jeg har mer den kjente klampete julegrisstilen, danser hun nemlig når hun løper. Med lette elegante steg hopper hun fremover, men var snill og løp sammen med meg.

Men hva skjer? Vi stopper…hva nå? Marit Karlsen, daglig leder i Ecotrail og vår guide for dagen har stoppet oss ved dagens første stopp og legger ivrig ut om ulike steder i Oslo. Jeg snur meg strålende mot Camilla og ler, seriøst, skal vi stoppe med jevne mellomrom??? Da blir det jo intervaller da, og jeg får hvilt både pulsen og foten min! Hurra! Og for en fantastisk tur det ble, vi lærte om fantastiske steder jeg bare har hørt om, historier fra gamle dager, og nye dager, historier kun hun kunne vite om, og historier om de mest populære stedene.

Foto: Marit Karlsen

Vi løp forbi Vippa og KOK, vi løp ut forbi Operaen, rundet Sørenga og det nye Munchmuseet, vi kom til et fantastisk sted jeg aldri har sett før – Losæter – der jeg definitivt skal ta med jentene til sommeren! Vi løp oppover Akerselva og forbi Blå der vi løp under en magisk lysekrone midt i gata. Åh Camilla kan vi komme tilbake hit til sommeren og drikke vin?? Camilla bare lo for dette var hennes barndoms gater og smilte «selvfølgelig!» Vi løp opp på en bakketopp der jeg ble bergtatt av skiltet «Kjærlighetsstien», så utrolig vakkert, med utsikt over hele Oslo! Og vipps kun et par kilometer til gjennom gater jeg ikke ante eksisterte, så var det hele over – 11,5 km med magi – da Camilla og jeg sammenliknet pulskurver måtte jeg bare le, mens hun hadde danset i sone 1-2, hadde jeg fått meg en god intervalløkt i sone 3-4, men vi hadde kost oss sammen – jeg «fikk» med meg Carbon rocket i rett størrelse hjem både til meg og mannen, de er så vakre, og de var så gode at jeg kunne jo ikke la de bli igjen alene i butikken. Som jeg skrev på insta senere den kvelden, jeg var allerede så glad i de at jeg hadde lyst til å ta de med i senga…

..jeg vet jaggu ikke hva jeg tenker her;) takk for det bildet Camilla 😉
…veien til Rom…
Har dere sett så vakkert??

Men det beste med hele kvelden – jeg hadde overlevd nok en løpeløpers opplevelse. Noen god løper blir jeg nok aldri, men dette blir neppe min siste runsee…det er jo definitiv lov å stoppe og nyte hvorenn man løper – og få igjen pust og puls 😉

KlemMari

…og igjen tusen takk for en herlig opplevelse Marit! Hadde det ikke vært for Barskingen samme dag, skulle jeg nok løpt kanskje en 30 km på Ecotrail 😉

foto: Ola Korbøl, Hoka

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om halvmaraton: Tips fra Sondre Nordstad Moen, Jack Waitz og Martin Lager. Sniktitt i treningsdagboka til Grete Waitz + to ulike treningsprogram på halvmara.
  • Angelika Sverdrup om hvordan hun ble en løper.
  • Etappeløping i Costa Rika.
  • Hvordan trene i unntakstilstand: øktforslag og konkrete tips.
  • Marita Stenhaug Johansen bruker løping som våpen i kampen mot MS-monsteret.
  • Kunsten å gå underveis i et langt ultraløp.
  • 7 GPS-klokker.
  • Kunsten å toppe formen riktig.

Bli abonnent


La sesongen starte!


Da jeg var ferdig løpt på Island, hadde stått øverst på pallen var jeg som sagt sikker på at kvalifisering til både spartan EM og Spartan ultra world champs 2019 var i boks. Men det gang ei. Uendelig skuffet måtte vi begynne å se oss om først etter et løp å kvalifisere til EM i, det var et lett valg – hjertet vårt ligger hos Mallorca og løpet der i fjor var vidunderlig, få en liten forsmak på våren og kjenne varmen mens man løp på tørre jordstier og lot bare legger bli rispet opp av busker mens man løp som antiloper nedover de steinete bakkene.

Verre blir det med kvalifisering til ultraen – vi har ikke helt kommet oss i boks med den enda, antagelig blir det et løp i Skottland på høsten – og ikke tar jeg det for gitt at det går i boks heller. Men heldigvis har jeg hele sommeren på å komme i forhåpentlig en betraktlig bedre løpeform enn høsten 2018 ga meg.

Nå ble liksom sesongen 2019 kicket i igang to måneder før planlagt, så vi kan jo like gjerne sette opp hele sesongen 2019 og se hva den bringer. I år som ifjor har jeg sagt at vi må roe litt ned på løpingen, hinderløp er dessverre ikke akkurat en billig idrett – ihvertfall med tanke på at vi nå er blitt 4 hinderløpere og har to jenter som synes det er stas å være med mamma og pappa på tur. Jeg elsker jo at de synes det er gøy å være sammen med oss, men 4 flybilletter og hotellrom er betraktlig dyrere enn både 1 og 2. Og jeg synes jo det er utrolig kult at eldstemann nå i år skal debutere i voksenklasse, men det gjør oss til 3 voksne hinderløpere i familien…så jeg venter fortsatt på telefon fra den rike onkelen min i Amerika;)

Men la oss se…blir det virkelig færre løp i 2019…

Mars:

– Spartan race Mallorca

April:

– Klubbmesterskap Team OCR Norway

Mai:

– WOX Skien

– Farm Ninja Challenge – ninjakonkurranse

– Barskingen

Juni:

– Tough viking

– (bootcamp survivor)

– Spartan super/sprint/kids podiumrace

Juli:

– Spartan european championsship i Dolomittene Italia

August:

– X-run

– Toughest Oslo

September:

– X-run Skien

– Spartan ultra Scotland

– Toughest Gøteborg

Oktober:

– OCRWC (Karoline forhåpentlig på kortdistanse i år!)

November:

– Spartan ultra world championsship – forsvare førsteplassen fra ifjor…om jeg kvalifiserer da…

Desember:

#julegris

Som det ser ut nå er det faktisk et par løp mindre, jeg hadde jo et spontant løp med Action Run i Gøteborg i fjor. Et løp som forøvrig definitivt er verdt å sjekke ut, kan lett konkurrere med Toughest, men har ikke klart å oppnå samme status dessverre. I tillegg var vi jo i Lake Tahoe og løp Spartan World champs. En opplevelse jeg har fått lov til å gjøre to år på rad nå, jeg kjenner jo at det sitter langt inne å mest sannsynelig ikke reise dit i år/noen gang igjen. VIP invitasjonen dit dumpet ned i mailboksen min for noen uker siden, men valget er veldig lett, etter to år med ego-tripp turer dit, reiser jeg ikke uten jentene. Og fly til San Fran for 4 er ikke i økonomien i år. Til slutt er det Navy race som mangler på listen min. Et løp jeg også er veldig lei meg over å gå glipp av. Navy Race var et løp som passet min profil perfekt, litt mindre tekniske hinder, mye vann, mye alternative hinder, vektvest som var et sykt kult opplegg og ja mer bæring, og fantastisk flott opplegg rundt hele løpet.

Bilderesultat for navy race

Man føler seg ganske kul med vektvest!!!

Frem til sesongen starter med WOX i Skien for min del, kommer jeg til å presentere endel løp. Jeg har i 2017 og 2018 også presentert de fleste hinderløpene vi har i Norge, nå har det dog blitt så utrolig mange at det blir litt av en jobb å gjøre – dessuten ligger en ikke helt, men nesten oppdatert liste over alle løpene på OCRnorway.no. Her er også kalender over de aller fleste løpene i Norge. Jeg kommer derfor til å trekke frem endel av de løpene som er litt spesielle i år, og de løpene jeg er litt ekstra glad i (obs dette bygger selvfølgelig på at jeg ikke har løpt absolutt alle løp i Norge per idag, så for all del kan det være løp jeg ikke har løpt som absolutt er kule og som det godt kan være at jeg burde ha prioritert – men igjen jeg er et lite vanedyr, og når løp skal velges så har jeg en tendens til å velge både med hinderløphjertet mitt og de gode opplevelsene).

Bilderesultat for wox

Sånn ser ofte de gode opplevelsene ut…når du vet du har gitt alt og litt til…og det holdt akkurat til det som var målet ditt! Ubeskrivelig! (WOX – 2016)

På bakgrunn av dette blir X-run første løp ut i neste blogg – X-run fordi det var et av Norges to første hinderløp i 2013, fordi det knuste hjertet mitt ifjor ved å annonsere at de la ned løpet, men så limte det sammen igjen da løpet etter få dager ble kjøpt opp av en ivrig fyr på Vestlandet! Og iår har de store planer for løpet – så er det nesten opp til oss om det blir vellykket eller ikke!

KlemMari

Bilderesultat for xrun

Den følelsen når man kommer først over målstreken!

Bilderesultat for xrun

…og ikke minst den følelsen når man i 2019 skal stå sammen med denne råtassen på startstreken!!!

Ukategorisert

La oss snakke om hinder


Godt nytt år alle sammen…altså seriøst. Alt for lenge mellom hver gang, men off season ble plutselig til oppkjøring for meg da jeg fant ut at 1.plass på Island ikke var godt nok for å kvalifisere til Spartan EM. Planen var da egentlig Spartan helg i England, men kun en uke før løpet kjentes for nære ut, og da ble Mallorca booket i år igjen. Strengt tatt gjør det meg ikke så veldig mye for jeg elsker jo Mallorca av hele mitt hjerte, og løpet der ifjor er et av de kuleste jeg har løpt. Naturen i deler av løypa var så utrolig vakker, og ikke minst smaken av vår litt før vi får den hjemme var magisk. Men konkurranse i begynnelsen av mars allerede, istedet for begynnelsen av mai gjorde at treningsplaner brått måtte endres, istedet for 5 måneder å forberede seg til sesongstart, så ble det knappe 2! Med andre ord, det indre stresset er på plass, jeg kommer ikke til å være i nærheten av den løpeformen jeg ønsker, men klarer jeg å karre til meg en kvalifiseringsplass må jeg være fornøyd, og får jeg til noe mer enn det skal jeg nesten takke til høyere makter!

Peg – love to hate it!

Men å være hinderløper betyr ikke bare at man må være en god løper – man må også mestre hindre! Mestrer man ikke hindre betyr det straff i en eller annen form. Og straff fører enten til dårligere tid, som stort sett for de fleste av oss  har innvirkning på plassering – i verste fall betyr det tap av armbånd og en DNQ som definitivt er en kjip nok ende på et løp! I hinderløpmiljøet ser vi fler og fler løpere som blir bedre og bedre på hinder, og det eksperimenteres men mer avanserte måter å forsere ett hinder på enn det som vanligvis finnes i løp. Vi ser sakte men sikkert flere steder man kan trene hinder. Sverige ligger et hestehode foran oss sammen med Danmark, men vi begynner å komme oss vi også. Av steder å trene hinder på kan bl a Farm Ninja challenge i Rakkestad nevnes, Trolljegergymmet i Sandnes og Hinderskogen i Lørenskog. Selvfølgelig må ikke Bootcamp Hønefoss glemmes – med oppstart med fellestimer igjen i april. Mange med meg selv savner antagelig et skikkelig innegym, godt temperert som man kan trene på hinder innendørs om vinteren også. Men selvfølgelig kan mye gjøres i en stor monkeybar på et vanlig satsgym også: Man kan henge opp ulike grepskomponenter som mange begynner å gå rundt med i veska si, man kan kombinere løpeøkter på mølla med ulike hinderspesifikke øvelser som burpees, bæring, dekkflipping, monkeybar, hangups osv. Strengt tatt er det jo kun fantasien som setter stopper. Det behøver ikke være avansert i det hele tatt, selv gymhåndkle ditt kan brukes til å øve grep på kombinert med hangups og ryggtrening. Innendørs tau kan brukes til å øve ulike klatreteknikker og ikke minst kan mye gøy gjøres med en prowler som fler og fler sats sentre har – heng på et tau, dytt prowleren den ene veien og trekk den tilbake – fantastisk helkroppsøvelse.

Ninjahoppet!

Det er endel nye ting som skjer i hinderløps-Norge i år og jeg skal prøve å oppdatere dere. En av dem er at det nå faktisk har kommet et samarbeid mellom Norge, Sverige og Danmark, som har resultert i en Hinderliga – Scandinavian Ninja League:

Kroppslabbet (ferdig)

Revolt ninjawarrior ( 2.mars)

Evolution race (16.mars)

Extremefabrikken warrior VII (30.mars)

Farm Ninja Warrior konkurranse (18.mai)

Reborn Obstacle champion (finale – november)

Så enkelt, men så krevende hinder!

Topp 10 fra hver konkurranse vil kvalifisere til den store finalen i november, hvis det er et lavere antall deltakere i et kjønn (!) vil maks halvparten kvalifisere.

Ninjakuler  – utfordrene og gøy!

Nå definerer jeg meg selv definitivt ikke som en ninjadeltaker, men etter å ha vært med i en ninjakonkurranse hos Bjarte i 2018, var jeg ikke i tvil da han slapp påmeldingen for en drøy måned siden (PÅMELDING HER). Dette vil jeg være med på! For det første er det utrolig bra trening, hinder på hinder med høy puls, syrefest i armene og med tidspress. Det er ingen tid å miste på å trekke pusten her, og dommeren av konkurransen følger deg tett og pusher deg med en vennlig hånd. Ingen tid miste eller gråte over spilt melk om du bommer på et hinder, du får en strek i boka og løper raskt videre. Det er 4 runder og alle får være med på de to første rundene som defineres som relativt enkle (alt er relativt da med andre ord…), de beste tidene med minst feil går så videre til stadie 3, og så igjen de beste videre til stadie 4.

Ingen skam å bli slått av det kjæreste man har i verden!

Det jeg kanskje liker aller best med disse konkurransene, selvom du starter alene og har alles øyne på deg, her er det lavterskel og alle kan være med, og alle blir heiet på. Du vil høre synkrone «Yeah» og «åhhhh» etter som du mestrer eller failer – og en annen ting, her kan de beste faile, og de dårligste kun bli bedre. Uansett en utrolig morsom dag, og igjen bare nok et bevis for hvor fantastisk miljøet er, uansett hvilken type konkurranse du melder deg på.

…og dere, ikke glem å lek og ha det gøy…utrolig mye bra trening i det!

Forøvrig kan jeg røpe at jeg igjen er igang med Runners World programmet «Den ultimate økta for en rask 10 km». Jeg veeet at det er tusen meninger om hvordan man skal trene løping, men jeg har slått meg på det jeg tror er en fin form for trening, 1 intervalløkt (gjennom dette programmet), en bakkeintervalløkt (forsøker å kjøre en 6 x 4 minutters økt for å få litt lengde på sonejobben) + en rolig langkjøring i uka. Langkjøringen har nå i de to siste månedene vært på langrenn, noe jeg tenker er fint ihvertfall for min kropp som fortsatt har endel vondter både her og der 😉 Jeg er halvveis i løpeprogrammet nå, rekker ikke å kjøre helt ferdig til Mallorca, men jeg håper ihvertfall det kan ha vært til litt hjelp for meg på veien kvalik til EM i Dolomittene i juli!

KlemMari

Post marathon blues…isj…


De siste to årene spesielt har vært helt ville. Så mange opplevelser, så mange reiser, så mange mennesker, så mange grenser har blitt pushet, så mange mållinjer har blitt krysset – jeg har møtt tomrommet så mange ganger, men aldri har høsten vært så mørk og tung som i år.

Mens jeg løp mellom buss, tog og trikk i Oslo for noen uker siden, møtte jeg ei venninne. Hun løper maraton. Vet ikke helt hvordan vi kom inn på det, men så nevnte hun tilstanden Post Marathon Blues. Seriøst sa jeg…er det faktisk satt ord på dette! For uten at jeg hadde lest noe videre om dette så ga det mening. Og selv da jeg hadde lest mer om det, og skjønt at det ikke helt kunne settes i direkte kontekst så ga det mening. Man har jobbet så lenge for noe, man lever og ånder for en ting og så plutselig er det over.

For min del nå i høst tror jeg det er en slags desperasjon…vi har store planer for 2019..men som ikke involverer hinderløp til enhver tid. Antagelig er det kjempesunt…men samtidig så har vi hatt så uendelig mange ubeskrivelige opplevelser med så utrolig mange flott mennesker, mennesker som betyr så mye for meg – og tanken på at dette ikke kan vare evig, at 2019 betyr mindre reiser, mindre opplevelser, mindre tid (eller kanskje ingen…) sammen med de vi er så glad i…ja det gjør meg faktisk livredd…og så veldig veldig trist.

Jeg tror nesten ikke det går an engang å beskrive for dere de opplevelsene vi har vært med på, alle de magiske øyeblikkene – når jeg lukker øynene kommer det flashback på flashback – både fra selve løpene, men ikke minst fra alle opplevelsene rundt løpene. Reisene, hotellene, middagene, stundene i sola med vin og god mat, skrøningen før og etterløp, nervene som utspiller seg på så mange måter for ulike mennesker, oppturer, nedturer, kaos i bil, turene rundt i de ulike løypene, nye og gamle bekjentskaper – ja jeg vet nesten ikke hvor jeg skal starte. Det har vært så mye latter – og litt gråt – så mange gode minner, kanskje de beste i hele mitt liv. Og jeg kan ikke se for meg hvordan jeg skal kunne leve uten….

«Nutrition, sleep patterns, and even socializing has revolved around training. Basically, you’ve been living, breathing, and eating marathon training for months, so now that it’s over, is it really any wonder you feel lost?»

«One strategy runners often use to avoid or minimize postrace depression is to register for another race»

                                                                                        Susan Paul

Som sagt kan ikke begrepet Post Marathon blues direkte overføres til de følelsene jeg har, men jeg tror likevel man kan terkke visse likhetstegn…og jeg må si at en av løsningene som altså er å melde seg på et nytt maraton, eller et nytt løp – ja det er en løsning jeg kan leve med. Så derfor er det godt å vite at noen av de viktigste løpene i Norge er booket, og et sett flybilletter til utlandet + hotell er også i boks. Så 2019 skal nok bli noe av likevel, bare ikke helt full så mye som 2018….

KlemMari

Ukategorisert

Det katastrofale løpet!


2 måneder siden sist blogginnlegg her.

2 Toughestløp

2 VM – et i Lake Tahoe og et i England

2 lagløp – et i Lake Tahoe og et i England

Minimalt med trening til de største målene mine hele sesongen – alt pga et katastrofalt løp!

Når man såvidt klarer å bevege seg fremover er i det det i det minste uaktuelt å bomme på hinder!

Du vet den følelsen du får når du skjønner at du har gjort noe dumt. Noe veldig dumt…

Toughest Oslo var ikke for meg ifjor, da var jeg på løp i England og kunne bare se bilder fra teamstarten til mitt elskede team. Den røde,hvite og blå bølgen med alle de menneskene jeg er så glad i. Så iår gledet jeg meg til å stå på startstreken med de alle sammen og bare løpe for gøy. Så fikk jeg en mail…fra Scott. «Vi liker profilen din og lurer på om du vil starte i elite for oss og teste ut skoene våre?» Arghh tenners gnissel…elite er jo alltid gøy i Toughest, selvom jeg vet at den tiden er forbi at jeg har så mye å gjøre der egentlig. Jeg svarte høflig tilbake at dette var utrolig morsomt å høre, men jeg hadde planer om et funrun…sendte og angret jo litt med en gang. Jeg snakket litt med en god venn av meg også, og han så bare rart på meg – «Dette må du jo bare gjøre, selvfølgelig!»

Simen og meg i Scott-teltet før start (sponsede produkter)

Så for å gjøre den lange historien så kort som mulig, 1.september sto jeg i knallgule nye Scottsko først på startlinjen med noen av de råeste jentene i verden. Hjertet banket og jeg var svett i hendene, målet mitt var fortsatt å ha det gøy, men jeg ville også løpe et anstendig løp for å ikke skuffe Scott, de som hadde troen på meg og mente jeg var en god profil for skoene deres….Meg og Therese Johaug liksom…

Vi ble peppet godt som vanlig, applaus for de råeste jentene, Karin, Hilde, Anna – utrolig flotte, herlige og superflinke jenter. Starten gikk, og den gikk fort! Ut fra start, opp den første lille kneika, over brua, rundt svingen, opp trappene og videre opp til første hinder. Jeg kjente et sted på veien her en skarp smerte i rumpa. Guuud som jeg hater den rumpa! Om jeg har blitt 98% smertefri fra plantar fascitten min så har jeg gitt opp å bli kvitt smerten i rumpa. Men denne gangen var det noe annet galt, det gjorde så vondt, jeg kjente jeg måtte gå i bakkene, det var ikke sjans til å løpe – jeg så de andre jentene dra fra meg, tempoet mitt var redusert til katastrofalt sakte. Pokker! Jeg haltet meg avgårde så godt jeg kunne, folkene heiet ivrig langs ruta – de syntes vel synd på hun siste elitejenta som ikke klarte å holde følge med toget foran! Kom meg forbi hindrene, over sternum checken heldigvis så jeg slapp straff, forbi ninja stepene på en meget uelegant måte, svingte meg lett gjennom monkeybaren – og så bar den ned på stadioen. Siste jente, forbi dipswalken – lett – men så, Dragonsback. Hinderet er ikke noe problem…men hvordan skulle jeg komme opp. Tanken på å ta sats opp skråveggen fikk nesten tårene til å velte frem i øynene mine. Jeg møtte blikkene til de andre fra teamet som sto der, «Kom igjen Mari!» Jeg tok sats – Bommet! Så forsmedelig! Jeg pustet ut, satset igjen og fikk med et nødskrik holdt meg fast, kravlet meg opp og hoppet de obligatoriske 4 hoppene. Så bare det ut på resten av løypa. Ca 6 km igjen med smerte…oh joy!

Fineste Monica, Supermann og meg etter mål! Tappert smil!

«Du vet du skal bryte umiddelbart når noe sånt skjer!» fikk jeg strengt beskjed om da jeg kom i mål, haltende bort til teamteltet. Blikket mitt var i bakken og jeg mumlet vel noe uforståelig. Hvor ille kunne det være liksom. Jeg var jo så vant til å ha vondt… «Minst 6 uker hvile nå!» fortsatt streng stemme på han der ass! Jeg så trassig opp, det går ikke…jeg har Spartan World Championsship om 6 uker! 25 km i fjellene i Lake Tahoe! «…kanskje du akkurat kan rekke det» var svaret jeg fikk.

Etter noen dagers hvile begynte det dessverre å demre for meg at dette ikke bare gikk over på en dag eller 3…jeg begynte å google, bestille time hos fysio, akupunktør, fikk massasje hjemme. Har aldri brukt så mye penger på en rumpe i hele mitt liv. Desperat etter å få løpt igjen, så fort som mulig…

Dagen derpå på Family run – klarte ikke å holde følge med denne råtassen for å si det sånn…

Diagnosen vet jeg jo ikke helt sikkert, mulig det var en liten rift i en muskel, overbelastning av hamstringfestet – uansett var svaret det samme uansett hvor jeg spurte – trene styrke, rolig, rolig jogg og massasje/akupunktur. Bahhh…fra å ha et mål om å være i mitt livs beste form, gikk målet over til å bli å kunne starte i Lake Tahoe – og klare å fullføre uten forhåpentlig å bli kjørt i rullestol tilbake til Norge.

Hva har jeg å si om Scott-skoene…vel det får bli et annet innlegg – men for å si det sånn, de er trofast med meg overalt!

Nå er Tahoe over, både VM løypa pluss lag, jeg har stått på startstreken i England med Karoline og fullført vårt felles store mål om 15 km full vm løype som yngste i Norge! Jeg har løpt lag på søndagen med Supermann og Ape-marcus – fikk en finfin plassering. Og nå – 4 uker igjen til det absolutte største for 2018 – Spartan Ultra World Championsship. 24 timers hinderløp på Island i desember – og nå har jeg hatt 2 uker løpeforbud for å forhåpentlig klare å stå distansen ut på Island – hårete mål om 50 miles patchen som jeg akkurat misset ifjor! Som alt annet jeg har gjort etter det katastrofale løpet i september – så er det ikke noe annet valgt enn å fullføre, fullføre med stil og med et smil fordi jeg har klart å oppnå (nesten) det jeg ønsket. Vil dere være med meg og være «Pit-crewet» mitt på Island??? Jeg kommer til å trenge dere!

KlemMari

Foto: Privat/Toughest/Scott

Ukategorisert

HVOR TØFF ER DU EGENTLIG??


Hjerte mitt har knust i tusen biter to ganger siste årene. Første gang var da Andreas Dietzel sendte meg melding for å gi meg beskjed først om at Viking Race ikke kom til å bli noe mer. Viking race liksom…løpet som var og fortsatt er i blodårene mine. Mange ler kanskje av tatoveringen min på skulderen, men det løpet var med på å forme det som kanskje ble resten av mitt liv, og ikke minst livet til barna mine. Så med stolthet bærer jeg den tatoveringen uavhengig om Viking Race eksisterer mer eller ikke.

Bilderesultat for xrunRelatert bilde

Er det fler enn meg som hadde glemt de synkrone burpeesene på første X-run i 2013??

2.gangen hjertet mitt ble knust var da jeg fikk samme beskjeden av Eirik Solen. X-run skulle ikke bli noe mer. Det var for mye jobb, og krevde for mye. Jeg satt igjen sjokkskadet og smerten spredte seg fra innerst i hjerteroten og utover hele meg. Grunnen til at det gjorde så vondt er alle minnene som har vært, minnene med gode venner, men ikke minst – på samme måte som Viking Race – minnene med barna mine. Barna mine er 11 og 13, og de har vokst opp med Eirik, Anita, Lars Martin, Andreas, Ena og Isaac. De har løpt sin første 5 km i Grefsenkollen, de har acet monkeybaren til X-run, ingen tar det høye balanse hinderet som Karoline, ingen flyr gjennom monkeybaren som henne – og kan Nora bære stokken til X-run, ja så kan sannerlig du og. Minnebanken er fylt opp med de beste, og mest solrike minnene og bildene jeg har samlet sammen. Nettopp derfor gjorde beskjeden fra Eirik så vondt. Var det virkelig slutt…her også?

Bilderesultat for xrun

Stjerna mi!

Det gikk ikke mange timene….så kom kontrabeskjeden! X-run var overtatt! X-run hadde gjennoppstått! Thor Hesselberg, mannen bak ThorXtri, skulle sørge for at vi også i 2018 fikk oppleve Grefsenkollen som vi kjenner den med blod, svette og tårer – og når det er over, sol, latter og gode venner. Og det beste av alt – Eirik og Anita har lovet å følge med i kulissene og se til at arrangementet blir avholdt i X-run sin opprinnelige ånd! Jeg er så lykkelig!

Bilderesultat for xrun

Den elskede og fryktede rampa!

Idag er siste dag for påmelding til X-run Oslo. Har du sørget for å melde deg på enda? Om ikke har du fortsatt mulighet. Jeg er spent, Thor har gjort et par endringer, det er lagt opp til elitestart – men også store lag. De forrige årene har det kun vært lag på 3-mann, i år er det åpnet for enda mer mestring og moro med store lag. Du bestemmer hvor mange dere vil løpe sammen. Det er helt fantastisk mener jeg, for X-run har alltid utfordret både med hinder og terreng, men målet er alltid det samme, mestring og idrettsglede – for store og små. For glem ikke barna! Heldigvis har de fleste løp idag fulgt etter X-run med tilbud til barna, men X-run var de første til å gi barna en egen dag, et eget løp og med hinder som er modifiserte til dem. I tillegg til å la de utfordre seg på hindrene til de voksne. Barnedagen ifjor var helt fantastisk å oppleve, det krever endel for å få dette til, og den frivillige dugnadsånden vi så ifjor var helt magisk. Det sto voksne på alle hindrene, folk løp sammen med barna – og om lørdagen var starten på folkefesten, så var søndagen prikken over i’en.

Bilderesultat for xrun

Dreamteam <3

Ok -folkens – dette var mye store ord fra min side, dere skjønner antagelig at X-run ligger mitt hjerte nært og at jeg ihvertfall kommer til Grefsenkollen på lørdag og selvfølgelig søndag! Jeg håper håper håper at DU også kommer, jeg lover du ikke vil bli skuffet!

Relatert bilde

PÅMELDING HER!

KlemMari

Relatert bilde

Jeg tror (og vet) at barnedagen på søndagen har en litt spesiell plass i hjertet til Anita

Ukategorisert