Maratontrening for baktroppen

Det aller beste jeg vet er melkesjokolade! Freia melkesjokolade, og gjerne en hel plate på 200 gram. Jeg er en skikkelig sjokolade junkie!

De siste 10 årene har jeg vært helt avhengig av sjokolade. Jeg har vel alltid vært glad i sjokolade og søtsaker, men de siste årene har det vært ekstremt. Jeg har spist sjokolade nesten hver dag. Litt kos i hverdagen hadde kanskje ikke vært et problem siden jeg også er ganske aktiv. Det har imidlertid ikke vært litt. Det har vært MYE! Altfor mye!

Jeg har spist langt flere kalorier med sjokolade per uke enn jeg har klart å løpe bort, og vekten har økt tilsvarende. Verst av alt, det siste året har jeg merket at kroppen ikke tåler alt sukkeret. Ustabilt blodsukker, trøtt og sliten, vondt i hodet og vondt i kroppen. Jeg har hatt en lei uvane med å spise sjokolade hver gang jeg er sulten, trøtt, sliten, trist, skal slappe av eller kose meg. Det finnes mange slike anledninger i løpet av en dag.

Jeg vet jo at dette ikke er bra. Det har jeg visst hele tiden. Utallige ganger har jeg hatt planer om å slutte å spise sjokolade, men jeg har aldri klart det. De siste ti årene har dette vært et gjentagende nyttårsforsett. Mange mandager har jeg startet uken med frisk mot, men jeg har mislykkes hver eneste gang. Etter hvert ga jeg opp, mistet håpet og troen på at det var mulig å klare det.

Det som har forundret meg aller mest er hvor lite viljestyrke jeg har hatt på dette området. Ellers i livet, om det gjelder jobb, trening eller andre mål, så har jeg stort sett klart det. Jeg har som regel hatt mer enn nok viljestyrke til å holde ut og gjennomføre. Ecotrail 50K er et godt eksempel. Mange timer med løping, sliten og vondt underveis, men å gi opp var aldri et tema. Det var ikke noe problem å holde ut ubehaget. Jeg skulle fullføre!

Hvorfor har jeg aldri klart å fullføre målet om å få kontroll på sjokoladeavhengigheten? Hvorfor har viljestyrken og motet sviktet gang på gang, når det står så stødig i mange andre sammenhenger? Disse spørsmålene har jeg fundert mye på. I år har jeg kanskje funnet noen svar.

For 2019 har jeg satt meg noen mål som er viktige for meg. Ett av de handler om å slutte å spise så mye sjokolade. Jeg hadde i utgangspunktet ikke så stor tro på at jeg ville klare det, men jeg måtte jo prøve. Både vekten og kroppen ga signaler om at det var lurt. Hva skulle til for å lykkes denne gangen?

Å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat, er galskap ifølge Albert Einstein. Jeg visste at hvis jeg gjorde det samme som i tidligere år, så ville jeg mislykkes igjen. Å starte året med friskt mot til å holde meg unna sjokolade, uten å gjøre noen andre endringer, ville ikke være nok. Tidligere års strategier har falt for egen svakhet etter bare noen dager. Denne gangen måtte jeg gjøre noe annerledes og finne noen av svarene på hvorfor jeg ikke har klart det tidligere.

Vet dere hva? Jeg har jammen klart det denne gangen. Så langt i år har jeg ikke spist en eneste bit sjokolade! Ikke en eneste liten bit! Hurra og kryss i taket!

Vil dere vite hva jeg har gjort? 1. januar gikk lett! Utover dagen på 2. januar kom hodepinen og uvel i kroppen. Da kom sukkerabstinensen! Helt seriøst, jeg fikk skikkelig sukkerabstinens. Jeg har opplevd det før. Etter to dager uten sjokolade kommer sukkerabstinensen med hodepine, uvel og rastløs. Det er så ubehagelig at jeg tidligere ikke har holdt ut, gitt etter og spist sjokolade. Da forsvinner ubehaget ganske fort. Helt sykt og veldig skremmende. Det sier alt om hvor lite bra mye sukker er for kroppen vår.

3. januar hadde jeg så intens hodepine og var så uvel at jeg hadde problemer med å fungere på jobb. På kvelden måtte jeg legge meg samtidig med barna for å unngå å sprekke. Jeg begynte å tvile på dette prosjektet, men jeg måtte holde ut til 4. januar. Da skulle jeg gjøre noe som kanskje ville gjøre det annerledes denne gangen. I romjulen søkte jeg internett rundt etter suksesshistorier og mulige løsninger. Jeg kom over en artikkel om hypnose for å bli kvitt sjokoladeavhengighet. Sprøtt tenkte jeg, det der funker ikke! Så enkelt kan det ikke være! Artikkelen virket imidlertid troverdig og testpersonen hadde godt resultat. Hvorfor ikke prøve? Det kunne i alle fall ikke gjøre det verre.

Jeg bestilte time hos en psykolog som også tilbydde hypnose. Skeptisk og ganske nervøs møtte jeg opp til min første time 4. januar. I etterkant kan jeg si at den timen er noe av det mest verdifulle jeg har gjort. For å gjøre det klart, dette er ikke et reklameinnlegg for hypnose, kun en fortelling om min erfaring.

Psykologen snakket først om sukkeravhengighet, følelser knyttet til det og hvordan det påvirker oss. Det fikk meg til å tenke over hvorfor jeg har så behov for denne sjokoladen. Så startet selve hypnosen. Jeg fikk beskjed om å lukke øynene og slappe av. Da fikk jeg en veldig viktig erkjennelse. Jeg klarte ikke å slappe av. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Det slo meg at aldri slapper av på den måten, ved å bare sitte helt stille, uten lyder eller andre inntrykk. Når jeg skal slappe av så er det enten foran tv eller med mobilen i hånden, og med sjokolade! Jeg spiser alltid sjokolade når jeg skal slappe av. Så der satt jeg i hypnosestolen og bestemte meg for et kanskje enda viktigere mål: Jeg må lære meg å slappe av! Slappe av ved å gjøre ingen ting og la hodet få litt hvile.

Hypnose var ikke en skummel greie slik jeg hadde fryktet, men kun en behagelig og etter en stund også avslappende seanse. Så var det gjort! Jeg følte meg rolig og veldig klar i hodet da jeg gikk ut. Det første jeg gjorde etterpå var å dra ned på matbutikken for å sjekke om dette fungerte da jeg kom til sjokoladehyllen. Jeg kan fortelle dere at det er noe av det rareste jeg har opplevd. Der sto jeg foran mengder av Freia melkesjokolade og andre godsaker, og jeg hadde ikke det minste lyst på det! Helt sprøtt, men også helt sant!

Dagene gikk og lysten på sjokolade uteble. Helt underlig! Nå har det gått en hel måned, og jeg har fremdeles ikke lyst på sjokolade på den måten jeg hadde før. Jeg får fremdeles lyst på noe godt i blant, men nå går det helt fint å la være. Etter en måned er søtsuget borte. Det føles så bra og jeg er veldig glad for det!

Jeg tror ikke hypnose er en quick fix uten at du er motivert og har lyst til å bli kvitt sukkeravhengigheten. Jeg tror det kreves en del motivasjon og ønske om at det skal virke, og under hypnosen må du være villig til å la tankene dine følge ordene til hypnotisøren og se for deg bildene han forsøker å skape. For meg har det definitivt endret på noe. Om det er hypnosen i seg selv eller bare toren på at det har virket, spiller ingen rolle så lenge jeg klarer å holde meg unna sjokolade.

I løpet av januar har jeg også endret på en del vaner, og det har helt sikkert bidratt til vedvarende effekt. De første ukene passet jeg på å handle inn middag for flere dager, slik at jeg ikke måtte innom butikken på vei hjem fra jobb. Jeg ryddet også kjøkkenskapet tomt for godsaker. På kveldene etter trening har jeg begynt å strikke! Jeg drikker te og spiser frukt hvis jeg får lyst på noe i ukedagene. I helgene har jeg imidlertid innvilget litt chips og en hjemmebakt kanelbolle til kaffen. Litt kos må være lov, og dette blir uansett så lite sammenlignet med tidligere sjokoladeinntak. Jeg trener også på å slappe av uten lyder og inntrykk. En kveld i uken går jeg til sengs samtidig med barna, tar med en god kopp te og bare sitter der på sengen. Drikker te og hviler hodet, lukker øynene litt (og sovner som regel tidlig). Det gjør faktisk veldig godt!

Jeg er foreløpig usikker på om denne sjokoladestoppen skal vare for alltid, men jeg må i alle fall holde meg unna lenge nok til at jeg ikke faller tilbake i gammel vane. Når jeg løper lange løp har jeg en suksessformel med Kvik lunsj og seigmenn i sekken. Det tenker jeg å fortsette med, men da er det noe som kun er tillatt i de lange løpene. Kvik lunsj er uansett ikke det samme for meg som melkesjokolade.

I stedet for å tenke på alle ulempene ved å spise sjokolade, så har jeg heller begynt å fokusere på hva jeg oppnår hvis jeg klarer det. Det er mye mer motiverende! Jeg merker allerede et mer stabilt blodsukker på løpeturer. Nå går jeg ikke tom på samme måte som jeg kunne gjøre tidligere. Jeg er mindre trøtt og har mindre vondt i hodet. Vekten har også gått ned noen kilo i januar. Alt dette er godt å kjenne på og gir lyst til å fortsette. Det som motiverer meg aller mest er imidlertid å tenke på hvordan de lange løpeturene kan komme til å bli hvis jeg klarer dette lenge nok. Jeg kan lukke øynene og se for meg at jeg løper i terrenget med en lettere kropp, mer energi og et sterkere hode. Det gir så mye mer motivasjon enn å tenke på hvorfor sjokolade ikke er bra. Jeg blir glad av å tenke på det, og det gir meg lyst til å fortsette.

Akkurat nå er jeg sjokoladefri og jeg nyter det!