Maratontrening for baktroppen


Etter mitt forrige innlegg om kjærligheten for de lange løpene og baktroppen har jeg fått mange spørsmål om hvordan jeg faktisk trener for å klare å gjennomføre disse løpene.

Først må jeg bare si, det er utrolig gledelig og hyggelig at flere potensielle baktroppløpere tar kontakt fordi dere har lyst til å prøve! Det er så gøy at flere drømmer om maraton og lange løp. Det gleder mitt baktropp-hjerte stort!

Mitt budskap til dere er: Gå for drømmen, gi det et forsøk! Jeg har tro på at du klarer det!

Min treningsfilosofi for å gjøre meg rustet til de lange løpene er svært enkel. Det viktigste er å løpe, glede deg over hver løpetur og nyte opplevelsen av å være ute på tur. Jeg tror noe av det viktigste er å trene på løpegleden. Det høres kanskje sprøtt ut, trene på løpegleden, er det mulig? Ja, det er mulig! Tren på å være ute på tur noen timer, tren på å glede deg over det, ta inn inntrykkene og tren på å nye opplevelsen.

Jeg har hentet inspirasjon og ideer fra ulike treningsprogrammer og kan anbefale å ta en titt på maratonprogrammene til Runner`s World. De finner du HER.

For meg er det vanskelig å ha en treningsplan som skal følges slavisk. Det er mulig at jeg ikke er disiplinert nok, men det er heller ikke like lett i en hverdag med to barn og aktiviteter. Jeg må derfor ha en treningsplan som gir rom for fleksibilitet, kan tilpasses hver uke og lett endres på hvis det er nødvendig. Jeg løper når jeg har lyst og hviler når jeg kjenner at kropp eller hode ikke henger helt med. Jeg løper når jeg kan glede meg over løpeturen og hviler når det bare kjennes ut som plikt-løping. Det høres banalt ut, litt for klisje og kanskje ikke så troverdig? Vel, for meg er det slik! Jeg esker jo å løpe i utgangspunktet, så det skal mye til for at jeg ikke har lyst. Det handler også om at jeg trener mye på løpegleden. Trener på å glede meg over løpeturene, nyte opplevelsene og kose meg på tur. Når jeg kjenner at kropp og hode ikke vil, ikke orker, så er det som regel en grunn til det. Med årene har jeg blitt mindre redd for å hvile litt ekstra, og det er nok en av årsakene til at jeg nå sjelden opplever skader. Jeg tror også at å løpe når man har lyst bidrar til positive løpsopplevelser, som igjen gir økt lyst til å løpe. Å løpe av plikt derimot, er med på å knekke løpelysten hos meg.  

Treningen min er i stor grad preget at lyst- og innfallsmetoden, men jeg har likevel en slags struktur eller ramme som jeg holder meg innenfor. Her beskriver jeg min plan når målene for året er Ecotrail 50K i mai og Oslo maraton i september.

Jeg løper som regel 4 økter per uke. Noen uker blir der 5 ganger, men også noen uker 3 økter. Hver uke inneholder:

  • 1 langtur

  • 1 intervalløkt eller hurtigere langkjøring

  • 1-3 rolige og korte turer

Den viktigste og prioriterte økten er ukens langtur. Skal du løpe langt så må du trene på det. Jeg tror at det er helt nødvendig. Både kropp og hode trenger å kjenne på og venne seg til hvordan det er å løpe over tid. En langtur betyr imidlertid ikke at du skal løpe 3-4 mil. Mine langturer er mye kortere enn det. I vintermånedene er langturene kun på 10-12 km. I mars og april øker jeg gradvis lengden på langturene fra 13 km til opp mot 20 km. I månedsskifte april/mai løper jeg 1-2 langturer på rundt 30 km som forberedelse til Ecotrail 50 K. Jeg har aldri løpt en langtur på trening som er lengre enn 3 mil. Det er nok for å kunne gjennomføre både maraton og 50K.

De første ukene i mai roer jeg ned langturene og samler overskudd til Ecotrail som i år er 25. mai. Det koster krefter for meg å løpe langturer på 2 mil og lengre, så det er viktig å samle krefter før et løp. De siste to ukene før Ecotrail kommer jeg bare til å løpe korte og rolige turer. Etter Ecotrail legger jeg også inn et par uker uten langtur for at kroppen skal få restituert og reparert seg etter løpet. I år skal jeg løpe Birkebeinerløpet 21K tre uker etter Ecotrail. Tre uker imellom er akkurat nok for min del.

I løpet av sommeren blir det noen nye langturer, men da også som regel mellom 13 – 20 km, før jeg i august og begynnelsen av september på nytt legger inn 1-2 langturer opp mot 30 K som forberedelse til Oslo Maraton.

Langturene løpes som regel på lørdag eller søndag morgen. Nå som våren har kommet med lyse morgenen og god temperatur, liker jeg å komme meg tidlig ut på tur. Forberedelsene er alltid den klassiske med havregrøt, juice og kaffe. Med på langtur har jeg vann, nøtter, kvik lunsj og powergels shots med colasmak fra Powerbar. Når jeg løper de lengste turene opp mot 3 mil har jeg også med en brødskive.

Jeg elsker langturene! De er absolutt favorittøktene. Mine langturer er veldig rolige, behagelig tempo og jeg går mye underveis. Det viktigste for meg med disse øktene er å trene på å være i bevegelse over tid, og å nyte det underveis! Det er fullt mulig å nyte langturer når tempo er behagelig nok og fokuset er å være på tur.

Jeg hater å løpe intervaller! Jeg virkelig hater det! Intervaller er helt pyton for meg. Det skyldes nok at jeg opplever å ikke mestre intervalløkter noe sørlig. Jeg er jo ikke akkurat bygget for fart, og intervaller innebærer gjerne å få opp farten. Jeg er ikke god på å løpe fort og da opplever jeg lite mestring. Ikke liker jeg så veldig godt den høye pulsen heller. Det føles mye bedre for meg en jevnere belastning over tid. Til tross for dette, så opplever jeg at intervalløkter gir effekt på formen og derfor forsøker jeg å få inn en slik økt hver uke. Det var en periode tidligere hvor jeg løp alle intervalløktene inne på mølle. Det har jeg helt sluttet med. Mølleløping med fart tar knekken på både bena mine og løpegleden. Jeg må ut! De intervalløktene jeg liker best er lange intervaller i motbakke. Da trenger jeg ikke å løpe fort for å få opp pulsen. Det holder til og med å gå enkelte steder for å få høy nok puls. Noen intervalløkter byttes også ut med en hurtigere langkjøring. Da løper jeg 5-8 km i noe høyere tempo enn jeg pleier. Til sist skal jeg være så ærlig å innrømme at det er flere uker jeg ikke løper intervaller i det hele tatt. Det hender at jeg rett og slett har så lite lyst, så jeg skulker intervaller og løper kosetur i stedet.

Utover en langtur og en intervalløkt per uke så fyller jeg på med rolige og fine turer. Treningsplanen er ganske lik gjennom året, med unntak av langturene som gradvis blir lengre frem mot de lange løpene. Jeg trener jo en del, men ikke spesielt mye sammenlignet med de gode mosjonistene. Det er likevel nok til å klare de lange løpene. Jeg trener lite alternativt, men går mye turer og sykler litt i sommerhalvåret. Og styrketrening, vel, der er det lite å fortelle om. Jeg har stadige planer om å komme i gang med regelmessige styrkeøvelser. Fysioterapeuten i meg sier at det er veldig lurt! Kanskje jeg kommer i gang denne våren!

Ta gjerne kontakt dersom du går med en drøm om å løpe langt, men er litt usikker på om du tør, lurer på hvordan du bør forberede deg eller vil høre mer om hvordan det oppleves. Jeg setter veldig pris på interessen for baktroppen og svarer gladelig på hver eneste henvendelse. Ta sjansen og bli med på Ecotrail 50K i mai. Jeg lover å holde deg med selskap i baktroppen!

SISTE UTGAVE AV RUNNER’S WORLD:

  • Bli kjent med Jacob Boutera og hans relativt korte, men bratte løpekarriere.
  • Intervju med Christopher McDougall om oppfølgerboka Born To Run 2.
  • Treningsprogram fra vinter til vår, fra langrenn til løpeform.
  • De beste produktene, plaggene og skoene fra 2022.
  • Innblikk i treninga til Norges raskeste maratonløper på kvinnesiden, Runa Skrove Falch.
  • Ultraløper og løpsarrangør Mona Kjeldsberg om Norge på langs på sti.
  • Fysioterapeut Eli Anne Dvergsdal gir deg en grundig gjennomgang av tøying – lønner det seg eller ei?
  • Idrettsvitenskapsgutta Askild og Ånung skriver om henholdsvis styrke og alternativ trening, og treningsfilosofi og verdigrunnlag.
  • 30 tips til grønn variasjon i hverdagskosten fra ernæringsfysiolog Silje Fjørtoft.
  • I tillegg får du teknikktips, terrengtips, oppskrifter og øktforslag – for å nevne noe.

Les magasinet digitalt her!


Hvorfor gidder jeg å løpe så langt når jeg bruker så lang tid?

Hvorfor gidder jeg å løpe så langt når jeg bruker så lang tid?



For en tid tilbake fikk jeg dette spørsmålet: Hvorfor gidder du å bli med i de lange løpene når du bruker så lang tid?

Svaret på spørsmålet er veldig enkelt: Jo lengre tid jeg bruker, desto mer moro har jeg!

Det er de lange løpene som er mest morsomme, i alle fall synes jeg det. Det er også de lange løpene som gir mest opplevelse. Lengst mulig ute på tur gir mest mulig opplevelse.

Jeg skulle ønske at flere som meg, representanter for baktroppen, tok sjansen og ble med i de lange løpene. Jeg har hele tiden ønsket å vise at disse løpene er for alle, ikke bare for de sprekeste. Når jeg forteller andre at jeg har løpt både maraton og 50K, får jeg ofte en respons som «Wow, du er sprek!», «Det er helt rått!» og «Det hadde jeg aldri klart!».

De to første utsagnene er jo faktisk delvis sant, selv om jeg som regel svarer i ren refleks «Nei, jeg er ikke sprek, jeg er bare veldig glad i å løpe» og «Det er ikke så rått, det finnes mye som er langt råere». Selvfølgelig blir man sprek av å løpe mye, jeg må klare å ta til meg den. Jeg er langt sprekere nå enn det jeg var for 8 år siden, men jeg er langt fra de sprekeste. Langt derifra!

Og ja, det er rått å fullføre både maraton og Ecotrail 50K! Det er skikkelig rått, for meg! For 8 år siden trodde jeg ikke at det var mulig. Da turte jeg ikke å drømme om det en gang. Da var jeg usikker på om jeg ville klare å fullføre mitt aller første løp som var KK-mila på 10 km i 2011. Det er absolutt en rå prestasjon å fullføre maraton og lengre, og det noe jeg er veldig stolt av.

Når det kommer til det siste utsagnet, «Det hadde jeg aldri klart!», så er det ikke sant. Du kan også klare det, hvis du bare har nok lyst til å klare det! Både maraton og lange løp er en overkommelig utfordring, mulig å klare for veldig mange, hvis du bare trener og vil det nok.

Jeg brukte 6 timer på maraton og nesten 9 timer på Ecotrail 50K i 2018. Marthe Katrine Myhre, som vant dameklassen i maraton samme år, og som også blogger her på Runner`s World, løp på 2 timer og 46 minutter. Jeg brukte over dobbelt så lang tid, men det gjør meg ingen ting! I Ecotrail løp vinner av dameklassen på imponerende 4 timer og 12 minutter. Også her brukte jeg godt over dobbelt så lang tid. Hva så? Jeg skal ikke påstå at jeg hadde det dobbelt så moro som fikk løpe dobbelt så lenge, men jeg kan med ærlighet fortelle at jeg koste meg hver eneste time jeg var ute på tur.

I disse løpene er det også plass til oss som bruker det dobbelte av tiden til vinnerne. Det er plass til baktroppen, til oss som også flytter grenser og vinner! Vi vinner riktignok ikke pallplasser, men vi vinner over hva vi kanskje trodde var mulig for oss selv. Det er også store idrettsprestasjoner!

Jeg blir alltid nysgjerrig, imponert og inspirert når jeg kommer i prat med andre medlemmer i baktroppen under et løp. Jeg blir nysgjerrig på deres historie og imponert over hva de har fått tid. Ja, vi tar oss jo tid til å prate litt i baktroppen. Tempo er ikke høyere enn at pulsen tillater litt prating. Jeg har møtt mange flotte baktroppløpere og latt meg inspirere av dem alle.

Før Ecotrail i fjor hadde jeg løpt regelmessig over flere måneder med stort sett 4 økter per uke. Hver uke besto sånn omtrentlig av en langtur (det er prioøkt hver uke), en økt med langintervaller og to rolige, kortere turer. Ikke noe avansert treningsprogram. Jeg brukte januar – mars på å øke mengden gradvis. I januar var langturene på ca 10 km, i løpet av februar økte jeg opp til 15 km på langturen. I mars løp jeg noe tøffere intervaller og hadde ett par langturer på 20 km. I April løp jeg to langturer på rundt 25 km, de andre langturene på rundt 15 km. En av de første maidagene løp jeg siste lange tur på drøye 30 km. Det holdt! Etter det løp jeg kun turer på 5-12 km frem til Ecotrail i slutten av mai. Jeg har aldri løpt lengre enn drøye 30 km på treningsturer, hverken i fjor eller i årene før hvor jeg har deltatt i Ecotrail. De siste 20 km tar du på løpsdagen! De tar du på vilje, løpeglede og kicket av å være ute på tur i et langt løp. 

Hvis jeg skal ønske meg noe, så er det at både maratonløp og ultraløp blir enda romsligere med tanke på å få med flere i baktroppen. Legg opp til mulighet for tidlig starter og sett cut-off tidene med enda bedre margin. Gjør løpene mulig for enda flere å klare! Litt romsligere tider og cut-off ønskes fra meg. Utover det er folkene og miljøet i løpene, spesielt i ultraløp, mer enn rause nok for å romme oss i baktroppen. I Ecotrail blir du heiet på og får klapp på skulderen, uansett hvor raskt du løper. Uansett om du løper eller går. Jeg går mye i løpet av mine lange løp. Jeg har imidlertid en drøm om å prøve meg på 80K i Ecotrail. Distansen har jeg tro på at jeg skal kunne klare å fullføre, men cut-off tidene for 80K er nok ikke romslige nok for meg dessverre.

Til alle dere som tror at dere ikke kan klare det! Jeg vet at det er mulig, det har jeg vist flere ganger. Du må ha lyst til å være ute på tur lenge. Du bør også ha et treningsgrunnlag med jevnlig løping over noen måneder. Og til sist, du må tåle å være sliten, men likevel være bestemt på å fortsette. Da er det absolutt mulig, da kan du klare det! Følelsen når du krysser målstreken, ja den tror jeg faktisk er like god enten du løper på fire timer eller nesten 9 timer! Den følelsen er helt ubeskrivelig!

Tilbake til spørsmålet om hvorfor jeg gidder å bli med i de lange løpene når jeg bruker så lang tid? Jeg blir med fordi jeg kan! Fordi jeg klarer det! Fordi jeg mestrer å løpe langt, selv om det tar lang tid! Jeg gidder, mest av alt fordi det er så utrolig gøy og det gir opplevelser som jeg aldri kommer til å glemme!

Har du lyst til å prøve deg på Ecotrail 50K i år? Bli med da vel! Ta sjansen! Du klarer det! Og jeg lover å holde deg med selskap i baktroppen!

 

Ukategorisert

Jeg er en sjokolade-junkie


Det aller beste jeg vet er melkesjokolade! Freia melkesjokolade, og gjerne en hel plate på 200 gram. Jeg er en skikkelig sjokolade junkie!

De siste 10 årene har jeg vært helt avhengig av sjokolade. Jeg har vel alltid vært glad i sjokolade og søtsaker, men de siste årene har det vært ekstremt. Jeg har spist sjokolade nesten hver dag. Litt kos i hverdagen hadde kanskje ikke vært et problem siden jeg også er ganske aktiv. Det har imidlertid ikke vært litt. Det har vært MYE! Altfor mye!

Jeg har spist langt flere kalorier med sjokolade per uke enn jeg har klart å løpe bort, og vekten har økt tilsvarende. Verst av alt, det siste året har jeg merket at kroppen ikke tåler alt sukkeret. Ustabilt blodsukker, trøtt og sliten, vondt i hodet og vondt i kroppen. Jeg har hatt en lei uvane med å spise sjokolade hver gang jeg er sulten, trøtt, sliten, trist, skal slappe av eller kose meg. Det finnes mange slike anledninger i løpet av en dag.

Jeg vet jo at dette ikke er bra. Det har jeg visst hele tiden. Utallige ganger har jeg hatt planer om å slutte å spise sjokolade, men jeg har aldri klart det. De siste ti årene har dette vært et gjentagende nyttårsforsett. Mange mandager har jeg startet uken med frisk mot, men jeg har mislykkes hver eneste gang. Etter hvert ga jeg opp, mistet håpet og troen på at det var mulig å klare det.

Det som har forundret meg aller mest er hvor lite viljestyrke jeg har hatt på dette området. Ellers i livet, om det gjelder jobb, trening eller andre mål, så har jeg stort sett klart det. Jeg har som regel hatt mer enn nok viljestyrke til å holde ut og gjennomføre. Ecotrail 50K er et godt eksempel. Mange timer med løping, sliten og vondt underveis, men å gi opp var aldri et tema. Det var ikke noe problem å holde ut ubehaget. Jeg skulle fullføre!

Hvorfor har jeg aldri klart å fullføre målet om å få kontroll på sjokoladeavhengigheten? Hvorfor har viljestyrken og motet sviktet gang på gang, når det står så stødig i mange andre sammenhenger? Disse spørsmålene har jeg fundert mye på. I år har jeg kanskje funnet noen svar.

For 2019 har jeg satt meg noen mål som er viktige for meg. Ett av de handler om å slutte å spise så mye sjokolade. Jeg hadde i utgangspunktet ikke så stor tro på at jeg ville klare det, men jeg måtte jo prøve. Både vekten og kroppen ga signaler om at det var lurt. Hva skulle til for å lykkes denne gangen?

Å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat, er galskap ifølge Albert Einstein. Jeg visste at hvis jeg gjorde det samme som i tidligere år, så ville jeg mislykkes igjen. Å starte året med friskt mot til å holde meg unna sjokolade, uten å gjøre noen andre endringer, ville ikke være nok. Tidligere års strategier har falt for egen svakhet etter bare noen dager. Denne gangen måtte jeg gjøre noe annerledes og finne noen av svarene på hvorfor jeg ikke har klart det tidligere.

Vet dere hva? Jeg har jammen klart det denne gangen. Så langt i år har jeg ikke spist en eneste bit sjokolade! Ikke en eneste liten bit! Hurra og kryss i taket!

Vil dere vite hva jeg har gjort? 1. januar gikk lett! Utover dagen på 2. januar kom hodepinen og uvel i kroppen. Da kom sukkerabstinensen! Helt seriøst, jeg fikk skikkelig sukkerabstinens. Jeg har opplevd det før. Etter to dager uten sjokolade kommer sukkerabstinensen med hodepine, uvel og rastløs. Det er så ubehagelig at jeg tidligere ikke har holdt ut, gitt etter og spist sjokolade. Da forsvinner ubehaget ganske fort. Helt sykt og veldig skremmende. Det sier alt om hvor lite bra mye sukker er for kroppen vår.

3. januar hadde jeg så intens hodepine og var så uvel at jeg hadde problemer med å fungere på jobb. På kvelden måtte jeg legge meg samtidig med barna for å unngå å sprekke. Jeg begynte å tvile på dette prosjektet, men jeg måtte holde ut til 4. januar. Da skulle jeg gjøre noe som kanskje ville gjøre det annerledes denne gangen. I romjulen søkte jeg internett rundt etter suksesshistorier og mulige løsninger. Jeg kom over en artikkel om hypnose for å bli kvitt sjokoladeavhengighet. Sprøtt tenkte jeg, det der funker ikke! Så enkelt kan det ikke være! Artikkelen virket imidlertid troverdig og testpersonen hadde godt resultat. Hvorfor ikke prøve? Det kunne i alle fall ikke gjøre det verre.

Jeg bestilte time hos en psykolog som også tilbydde hypnose. Skeptisk og ganske nervøs møtte jeg opp til min første time 4. januar. I etterkant kan jeg si at den timen er noe av det mest verdifulle jeg har gjort. For å gjøre det klart, dette er ikke et reklameinnlegg for hypnose, kun en fortelling om min erfaring.

Psykologen snakket først om sukkeravhengighet, følelser knyttet til det og hvordan det påvirker oss. Det fikk meg til å tenke over hvorfor jeg har så behov for denne sjokoladen. Så startet selve hypnosen. Jeg fikk beskjed om å lukke øynene og slappe av. Da fikk jeg en veldig viktig erkjennelse. Jeg klarte ikke å slappe av. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Det slo meg at aldri slapper av på den måten, ved å bare sitte helt stille, uten lyder eller andre inntrykk. Når jeg skal slappe av så er det enten foran tv eller med mobilen i hånden, og med sjokolade! Jeg spiser alltid sjokolade når jeg skal slappe av. Så der satt jeg i hypnosestolen og bestemte meg for et kanskje enda viktigere mål: Jeg må lære meg å slappe av! Slappe av ved å gjøre ingen ting og la hodet få litt hvile.

Hypnose var ikke en skummel greie slik jeg hadde fryktet, men kun en behagelig og etter en stund også avslappende seanse. Så var det gjort! Jeg følte meg rolig og veldig klar i hodet da jeg gikk ut. Det første jeg gjorde etterpå var å dra ned på matbutikken for å sjekke om dette fungerte da jeg kom til sjokoladehyllen. Jeg kan fortelle dere at det er noe av det rareste jeg har opplevd. Der sto jeg foran mengder av Freia melkesjokolade og andre godsaker, og jeg hadde ikke det minste lyst på det! Helt sprøtt, men også helt sant!

Dagene gikk og lysten på sjokolade uteble. Helt underlig! Nå har det gått en hel måned, og jeg har fremdeles ikke lyst på sjokolade på den måten jeg hadde før. Jeg får fremdeles lyst på noe godt i blant, men nå går det helt fint å la være. Etter en måned er søtsuget borte. Det føles så bra og jeg er veldig glad for det!

Jeg tror ikke hypnose er en quick fix uten at du er motivert og har lyst til å bli kvitt sukkeravhengigheten. Jeg tror det kreves en del motivasjon og ønske om at det skal virke, og under hypnosen må du være villig til å la tankene dine følge ordene til hypnotisøren og se for deg bildene han forsøker å skape. For meg har det definitivt endret på noe. Om det er hypnosen i seg selv eller bare toren på at det har virket, spiller ingen rolle så lenge jeg klarer å holde meg unna sjokolade.

I løpet av januar har jeg også endret på en del vaner, og det har helt sikkert bidratt til vedvarende effekt. De første ukene passet jeg på å handle inn middag for flere dager, slik at jeg ikke måtte innom butikken på vei hjem fra jobb. Jeg ryddet også kjøkkenskapet tomt for godsaker. På kveldene etter trening har jeg begynt å strikke! Jeg drikker te og spiser frukt hvis jeg får lyst på noe i ukedagene. I helgene har jeg imidlertid innvilget litt chips og en hjemmebakt kanelbolle til kaffen. Litt kos må være lov, og dette blir uansett så lite sammenlignet med tidligere sjokoladeinntak. Jeg trener også på å slappe av uten lyder og inntrykk. En kveld i uken går jeg til sengs samtidig med barna, tar med en god kopp te og bare sitter der på sengen. Drikker te og hviler hodet, lukker øynene litt (og sovner som regel tidlig). Det gjør faktisk veldig godt!

Jeg er foreløpig usikker på om denne sjokoladestoppen skal vare for alltid, men jeg må i alle fall holde meg unna lenge nok til at jeg ikke faller tilbake i gammel vane. Når jeg løper lange løp har jeg en suksessformel med Kvik lunsj og seigmenn i sekken. Det tenker jeg å fortsette med, men da er det noe som kun er tillatt i de lange løpene. Kvik lunsj er uansett ikke det samme for meg som melkesjokolade.

I stedet for å tenke på alle ulempene ved å spise sjokolade, så har jeg heller begynt å fokusere på hva jeg oppnår hvis jeg klarer det. Det er mye mer motiverende! Jeg merker allerede et mer stabilt blodsukker på løpeturer. Nå går jeg ikke tom på samme måte som jeg kunne gjøre tidligere. Jeg er mindre trøtt og har mindre vondt i hodet. Vekten har også gått ned noen kilo i januar. Alt dette er godt å kjenne på og gir lyst til å fortsette. Det som motiverer meg aller mest er imidlertid å tenke på hvordan de lange løpeturene kan komme til å bli hvis jeg klarer dette lenge nok. Jeg kan lukke øynene og se for meg at jeg løper i terrenget med en lettere kropp, mer energi og et sterkere hode. Det gir så mye mer motivasjon enn å tenke på hvorfor sjokolade ikke er bra. Jeg blir glad av å tenke på det, og det gir meg lyst til å fortsette.

Akkurat nå er jeg sjokoladefri og jeg nyter det!

When the 50K felt like a dream in May and 5K feels like a nightmare in December…..


Godt nytt år!

Det er lenge siden sist! Mitt forrige blogginnlegg ble skrevet etter Oslo Maraton i september. Tiden etterpå inneholder dessverre svært få løpte kilometer. Jeg gikk rett og slett helt tom. Tom for krefter, tom for energi, tom for motivasjon og løpelyst.

Løpeåret 2018 som begynte så bra, og endte…vel egentlig ganske så bra når jeg summerer opp, men avslutningen ble ikke helt som planlagt.

Jeg løp mye første halvår av 2018. Mye mer enn jeg har gjort tidligere år, langt flere kilometer og langt flere timer. Jeg satte stadig nye rekorder i ukestotaler på løpte kilometer og formen var stigende. Motivasjonen og løpegleden var høy frem mot årets store mål Ecotrail 50K i mai. Jeg jobbet jevnt og trutt mot det målet hver eneste uke. Og jeg klarte det! Ecotrail 50K ble som en drøm.

Etter Ecotrail var jeg sannsynligvis ganske sliten. Jeg trodde at jeg tok signalene på alvor og roet ned. Likevel gjennomførte jeg både Birkebeinerløpet og Blomstermila før sommerferien, og antall kilometer per uke var fremdeles høyt i min målestokk.

Så kom sommerferien hvor maratontrening ble avløst av oppussingsmaraton. Total renovering av et helt hus er langt ifra restitusjon. Det var utrolig gøy og vi storkoser oss i nytt hus, men oppussingen kostet krefter når vi gjorde store deler av jobben selv.

August kom, vi var på plass i nytt hus, og jeg la inn siste forberedelser til årets andre store mål og den årelange drømmen om maraton. Jeg visste at jeg var nære ved å nå den store drømmen om maraton, men likevel var treningen frem mot september tung og lite lystbetont. Oslo maraton ble en fantastisk opplevelse. Det var tungt å løpe den dagen, men følelsen av å nå et mål og drøm jeg har hatt så lenge var helt ubeskrivelig. Opplevelsen og gleden tok meg ut på en ny løpetur bare to dager etter maraton. Så var det slutt!

Jeg orket bare ikke å løpe mer. For første gang på veldig, veldig lenge fristet sofaen mer enn løpeturer. Det fristet mer å se på solnedgangen fra terrassen enn å nyte den løpende langs Drøbaksundet. På samme tidspunkt slo livet inn med full styrke her hjemme. Sykdom hos en av mine aller kjæreste, min fineste datter, slo bena unna meg og tok siste rest av krefter. Ukene gikk uten løping og all tid og energi gikk til familien. Gradvis ble jeg mer sliten, mer trøtt, med nedstemt og hodet helt ute av balanse. Det er jo løpingens mentale pleie som holder hodet mitt i sjakk. Det er løpingen som gir meg nødvendig avkobling, energi og mestringsfølelse til å håndtere livets prøvelser. I perioder er det helt riktig å prioritere bort løping fremfor noe som er mye viktigere, nemlig barna mine. Samtidig så vet jeg, også av tidligere erfaringer, at slutter jeg å løpe så slutter hodet å fungere. Og skal jeg klare hverdagene og livet når det slår inn med full styrke, så trenger jeg et velfungerende hode.

Etter å ha kjent på fortvilelsen lenge nok, kom jeg meg endelig ut på en løpetur mot slutten av desember. Jeg løp 5 små kilometer. Det var blytungt! Pulsen skyhøy og bena tunge. Det var vondt, men også vanvittig godt å kjenne på følelsen av at kroppen kan jobbe litt igjen. Aller mest var det etterlengtet å kjenne på hva det gjør for hodet. Sjokket over formmessig forfall ble ganske raskt erstattet av løpelykke.

Nå er jeg i gang igjen! Både her på bloggen hos Runner’s World og med løpingen. Jeg har lært noe fra i fjor. Skru ned forventningene, og skru heller opp forhåpningene! Å løpe så mye som jeg gjorde første halvår i fjor, var ikke smart med tanke på det grunnlaget jeg hadde fra året før. Jeg hadde forventninger om et mål som var altfor høyt. Jeg hadde laget en plan og fulgte den disiplinert, uten å lytte til kroppen når den trengte mer hvile. Det gikk bra veldig lenge, så sa det stopp.

2019 har startet bra. Jeg har løpt flere fine, men korte turer. Går når jeg trenger det, og hviler en ekstra dag når jeg trenger det. Det tar tid å bygge seg opp igjen fra 5K til 50K, men med tålmodighet og en forhåpning om å klare det, så tror jeg at det skal gå.

Noen mål for løpeåret er satt. Jeg er påmeldt Ecotrail 50K i mai, Birkebeinerløpet og Oslo maraton i september. Det er Ecotrail og Oslo Maraton som er de store målene. Begge løpene ble gjennomført i fjor med gode opplevelser, og jeg vet at jeg kan. Målet i år er først og fremst det samme som i fjor, fullføre løpene og nyte opplevelsene. Jeg er også på jakt etter en ny utfordring, et nytt løp som jeg aldri har deltatt i før. Jeg ønsker meg fine omgivelser og god stemning, og gjerne en god porsjon med kilometer. Har dere noen tips til et nytt løp jeg bør prøve?

Godt nytt løpeår til dere alle! Håper vi sees i et løp eller to!

Noen må danne baktroppen i Oslo Maraton – i år tok jeg den oppgaven med stor stolthet!


Jeg klarte det! Drømmen om maraton har gått i oppfyllelse!

Det er snart to uker siden jeg løp mitt første maraton. Tiden etter løpet har jeg brukt til å fordøye opplevelsen og se på den medaljen jeg har ønsket meg så lenge. Den hvor det står med store bokstaver «MARATON» Nå er den min!

Å løpe maraton for første gang var helt magisk! Det var hardt, brutalt, slitsomt, morsomt, fantastisk og helt magisk, akkurat slik jeg hadde drømt om. Jeg har nemlig drømt om å løpe maraton veldig lenge. Jeg har sett på maratonløpere med stor respekt og beundring i mange år, og jeg har hatt en drøm om å bli en av dem. Det gikk imidlertid mange år før jeg fikk tro på at det kunne være mulig for meg. Jeg er ikke sprek nok, tøff nok eller lett nok til å løpe et helt maraton. Eller, kunne det være mulig?

Er det mulig å gjennomføre et maraton selv om man ikke er topptrent? Ja, det er så absolutt mulig. Det er mulig hvis du har lyst, hvis du bestemmer deg for det og hvis du kan trives med å være en del av baktroppen. Jeg kan love deg at det er fint å være en del av baktroppen. Der skjer det store ting, store personlige seire, hårete mål som nås og følelser som ligger langt utenpå. Jeg digger det!

Hva er det med maraton som gjør det så spesielt? Å gjennomføre maraton står jo på «bucket listen» til mange som liker å løpe. Maraton med sine 42 195 meter er regnet som svært krevende. Ordet «maraton» brukes ofte for å beskrive noe som krever stor utholdenhet. Et maraton har noe historisk over seg og Norges beste maratonløpere høster stor respekt og beundring. Det er en bragd å fullføre et maraton, uansett om du er best eller ei.

Med dette i tankene var jeg ganske nervøs da jeg stilte til start. Bare det å få på startnummeret hvor det endelig sto «maraton» var en opplevelse i seg selv. Nå skulle jeg være en av dem, stille til start sammen med maratonløpere og gjøre mitt beste for å klare det. Jeg hadde kun ett mål, fullføre løpet!

Starten gikk og jeg løp rolig ut. Planen var å ta det rolig nok til at jeg fikk en fin tur og opplevelse. Samtidig stresset jeg litt for at jeg ikke skulle klare å passere halvveis innen tidsfristen. Jeg hadde lest på Oslo Maraton sine nettsider at man måtte passere halvveis på under 3 timer for å ikke bli stoppet. Jeg løp jevnt og rolig den første runden, gikk i de tyngste motbakkene og holdt fin flyt ellers. Bena fikk jobbe litt ekstra i de lange partiene nedover fra Frognerparken og St. Hanshaugen. Følelsen var god og jeg koste meg skikkelig på tur. Det hjalp jo også på med strålende sol og masse folk ute i Oslos gater.

Jeg passerte halvveis med god margin til tidsfristen. Det var en god følelse og jeg følte meg bra. Jeg hadde imidlertid ikke tatt inn så mye næring og drikke i løpet av den første runden. Det begynte å bli varmt, så jeg bestemte meg for å gå rolig opp mot Frognerparken på andre runde for å få i meg litt mat og drikke. Da kjente jeg at det stivnet skikkelig til i begge hofter og det ble vondt. Jeg forsøkte etter hvert å løpe igjen, men hoftene protesterte høyt. Jeg visse på forhånd at jeg nok var for dårlig trent med tanke på styrke i hofter, mage og rygg. Likevel tenkte jeg at dette ikke kom til å bli mer krevende for hoftene enn Ecotrail med sine høydemeter og krevende stier. Det tok jeg skikkelig feil! Monoton løping på asfalt er noe helt annet for bena, og hoftene fikk kjørt seg mer enn de var trent for. Det ble etter hvert skikkelig vondt. Heldigvis kunne jeg bruke min utdannelse som fysioterapeut til å kjenne godt etter hvor smertene satt. Hadde jeg kjent at dette var en farlig smerte, så hadde jeg selvfølgelig gitt meg, men jeg kjente at det kun var muskulært. Det var rett og slett noen hoftemuskler som fikk sjokk!

På vei langs Frognerkilen tilbake mot sentrum måtte jeg bare gå. Jeg gikk skritt for skritt, prøvde å nyte solen og den fine utsikten til sjøen og båtene. Det gikk veldig sakte og jeg ble en periode litt motløs. Skal jeg gi meg? Det var fristende, med heldigvis bare for en liten stund. Jeg gir meg vel aldri!eg har klart mer krevende oppgaver før, da skal jeg klare dette også. Motivasjonen ble å tenke på den medaljen hvor det står «MARATON». Den skulle jeg bare ha!

Da jeg løp over Rådhusplassen for siste gang var det blytungt, varmt og jeg begynte å bli skikkelig sliten. Det var ikke mer å hente, jeg hadde ikke mer å gi. Sara fra Runner`s World heiet på meg, det ga mot til å fortsette, men jeg klarte ikke å holde tempo oppe. Nå gjaldt det bare å fullføre. Selvfølgelig skulle jeg fullføre! Jeg ville angret for evig hvis jeg ga opp der, med bare noen kilometer igjen. Taktikken ble å gå hele veien opp til toppen av St. Hanshaugen. Jeg sa til meg selv: «Bare gå nå, meter for meter, ikke prøv å løp, bare gå til du er på toppen!». Jeg visste nemlig at hvis jeg først kom meg til toppen av St. Hanshaugen, så ville den mentale kampen være over. Da måtte jeg uansett komme meg ned igjen til sentrum, og da kunne jeg like gjerne gå innom mål og hente den medaljen!

På vei opp til St. Hanshaugen oppdager jeg Maria, medblogger i Runner`s World. Hun er på vei ned fra haugen, i en skikkelig imponerende fart. Hun ser konsentrert ut og titter så vidt opp når jeg roper navnet hennes. Her går det fort tenkte jeg, og fikk etterpå høre om ny pers på halvmaraton. Gratulerer Maria, du er en råtass!

Endelig var jeg på toppen. Da var det bare å la bena veksle mellom vaggende jogg og stivbent gange på vei ned til mål. Jeg nærmet meg stadig og mestringsfølelsen steg. Jeg følte meg som en skilpadde i forhold til alle halvmaratonløperne rundt meg som spurtet mot mål, men det gjorde ingen ting. Jeg hadde jo løpet dobbelt så langt og mangedobbelt så lenge!

På vei mot Rådhusplassen for siste gang setter følelsene inn. Jeg ser den blå løperen og målseilet. Nå må jeg bare komme meg på den blå løperen, så har jeg klart det! Der ser jeg igjen medblogger Maria og hennes venninne Nina. De heier og vinker, og jeg blir skikkelig rørt. Klump i halsen og tårer i øynene, tusen takk fine damer!

Så er jeg i mål! Jeg har klart det! Jeg har løpt maraton! Det tok en evighet, men det gjør ingen ting. Jeg har fullført og jeg får den medaljen hvor det står «MARATON».

På bildet under er jeg stolt representant for baktroppen i Oslo maraton. Det er ikke så mange rundt meg, det var ganske glissent i baktroppen på vei ut på siste runde. Jeg ønsker meg selskap fra enda flere her i fremtiden. Mitt mål er å vise at alle kan løpe maraton og lengre ultraløp, selv om man ikke er av de sprekeste og proffe. Alle kan, bare man har lyst! Det er lov å gå i løp, det er lov å løpe sakte, bare husk å ha det gøy underveis!

Det var bare noen få navn bak meg på resultatlisten, og jeg er ekstra stolt av dem. De siste plassene er også en plass på resultatlisten. De beviser at vi har klart det! Det var det eneste som betydde noe for meg den dagen. Jeg ville bli en maratonløper! Det spiller ingen rolle om man løper på 3 timer eller 6 timer. Distansen er den samme, med sine 42 195 meter.

Jeg er allerede påmeldt et nytt maraton i Oslo neste år. Det var så gøy og fantastisk, at dette vil jeg oppleve flere ganger. Det er nemlig opplevelsen dette handler om. Jeg håper at vi blir enda flere i baktroppen! Bli med, ta sjansen, du klarer det!

Oslo Maraton – kan det gå?


Det er noe helt spesielt med stemningen i Oslo denne helgen i midten av september hvert år. Den helgen det er Oslo Maraton! Jeg er med – er du?

Mitt første møte med Oslo Maraton var i 2012 da jeg stilte til start på mitt aller første halvmaraton. Siden den gang har det blitt totalt 6 halvmaraton i Oslo. Jeg har stilt til start hvert år siden 2012, gjennomført med stor glede og alltid hatt en fantastisk løpehelg i Oslo.

Jeg husker fremdeles veldig godt mitt første halvmaraton. Da hadde jeg i løpet av et års tid trent meg opp fra elendig form etter to svangerskap, til god nok form til å løpe 21,1 km. Den gang var halvmaraton en stor utfordring for meg. Da hadde jeg aldri løpt så langt før og stilte til start med usikkerhet på om jeg kom til å klare det. Jeg husker fremdeles nervene før start, spenningen, stemningen og ikke minst mestringsfølelsen etter målgang. Det er jo mestringsfølelsen som er min motivasjon for å løpe, og den var skyhøy etter mine første 21,1 km.

De første årene jeg deltok på halvmaraton var jeg ute på formiddagen og så på maratonløperne som har en tidlig start. Jeg så på dem med stor beundring, men jeg tenkte også at det aldri kom til å bli meg. Jeg kom aldri til å bli en maratonløper. Halvmaraton fikk være mer enn langt nok!

Etter hvert som årene gikk ble følelsen av å løpe halvmaraton kortere og kortere. Jeg har ikke forbedret tiden min noe særlig, men det føles ikke lengre så langt. Nå vet jeg at jeg kan klare å løpe 21,1 km når som helst. Det tar sin tid, men jeg klarer det, og det koster ikke lengre like mye krefter. Det må være et tegn på bedre form, selv om løpstiden ikke blir vesentlig kortere. Forstå meg rett, halvmaraton er fremdeles en lang og bra distanse, men nå har jeg gjort det nok ganger til at jeg vet at jeg kan!

De siste to årene har jeg sett på maratonløperne på morgenen med like stor beundring, men også med en voksende nysgjerrighet og begynnende drøm om å løpe maraton. Kan jeg også være en av de som klarer det? Kan jeg bli en maratonløper?

For meg har løping aldri handlet om å prestere gode tider. Jeg er rett og slett ikke i form eller lett nok til å løpe fort, og det har heller aldri vært et behov eller mål. Som jeg har skrevet om tidligere så er løping for meg glede og mestringsfølelse. Mitt mål har vært å bevise, aller mest for meg selv, at jeg også kan klare å løpe mye og langt selv om jeg ikke er av de raske. For meg har det hele tiden handlet om å flytte grenser, mestre nye distanser og løp, og ikke minst gleden ved å løpe og være ute på tur.

Nå har jeg løpt både Ecotrail 45 km og 50 km, så jeg vet at jeg kan og har evnen til å holde ut. Likevel er respekten for et maraton som gateløp stor. Jeg frykter at det er tyngre og tøffere enn 50 km i terreng. Frem til nå har jeg rett og slett ikke turt å melde meg på et maraton. Jeg har tenkt at det klarer jeg ikke, det er ikke for slike som meg. Så en dag like før jul kom tanken, hva har jeg å tape på å prøve? Vipps så var jeg påmeldt maraton i Oslo, og 15. september 2018 har stått som datoen hvor maratondrømmen skulle realiseres.

Bilde: Björg Thorhallsdottir

Tiden fra jeg meldte meg på til nå har på mange måter vært veldig bra på løpefronten. Gjennom vinteren og våren løp jeg jevnt og trutt, lengre og lengre, mer og mer. Jeg stilte til start på Ecotrail i mai med god tro på at 50 km var overkommelig, og det var det.

Etter Ecotrail gikk luften litt ut av ballongen. Jeg var sliten, og ja, faktisk litt lei en periode. Sommeren gikk med til oppussingsmaraton som tok mye tid og krefter, og minimalt med løpeturer. I august kom jeg i gang igjen og motivasjonen var tilbake, men så plutselig, tidenes forkjølelse! Her sitter jeg fremdeles, nesten 2 uker senere, like potte forkjølet og ikke løpt en meter. Nå er spenningen i forhold til Oslo Maraton til å ta og føle på….

Jeg er fryktelig usikker på om maraton om en uke er en god idé. Først og fremst må jeg bli helt frisk. Jeg har lovet mamma at jeg ikke skal stille til start på helmaraton hvis jeg ikke føler meg 100 % frisk. Så, hvis jeg blir frisk, er det da en god idé? Jeg har ikke løpt en eneste tur over 10 km siden juni, og oppussingens sjokoladepauser har gitt et par ekstra kilo. Jeg er så usikker på om jeg er i stand til å klare det akkurat nå.

På den ene siden har jeg løpt så mye i år at grunnlaget er greit nok. Kan jeg klare det på vårens jevne og gode trening? Viljen og motivasjonen er det ikke noe å utsette på. Drømmen om maraton lever like sterkt, det er bare håpet og troen som er i ferd med å svinne hen.

For noen dager siden så jeg veldig svart på det. Da hadde jeg nesten bestemt med for å løpe 10 km eller halvmaraton i stedet. Hodet sa «nei, dette går ikke» når jeg tenkte på maraton. Til Oslo skal jeg den helgen og en av distansene skal jeg løpe, men jeg er faktisk litt usikker på om det blir helmaraton.

På den annen side, når jeg tenker på at drømmen om maraton ikke skal gå i oppfyllelse nå likevel, så blir jeg litt trist. Jeg har tenkt, og snakket om, dette så lenge. Det er jo nå det skal skje! Når blir eventuelt neste mulighet for å prøve seg på maraton? Oslo Maraton er det jo et helt år til igjen. I det store og hele er dette bagateller når livet settes i perspektiv, men i løpelivet er det «Big business».

Hva om jeg, forutsatt at jeg er helt frisk, stiller til start? Går super rolig ut, går i motbakker, tar gåpauser og ser hvor lenge det holder? Kanskje holder det helt inn? Tenk om det kunne holde helt inn da?

Tanken på at jeg kanskje kan klare det er lokkende. Jeg kan selvfølgelig «kjøre safe» og endre distanse til halvmaraton. Følelsen av mestring vil derimot ikke være like stor som hvis jeg gir gass og stiller til start på helmaraton. Jeg har så lyst på den mestringsfølelsen.

Hva er det verste som kan skje? Det er jo at jeg ikke klarer det, og det er faktisk ikke ille. Der og da vil det helt sikkert føles som et bittert nederlag, men følelsen av at jeg faktisk prøvde vil etter hvert ta over. Da vil jeg i så fall få med meg opplevelsen av å stå på startstreken til et maraton, gi det et forsøk, gjøre så godt jeg kan og se hva det holder til! Jeg er fristet til å prøve!

Jeg står på stand for Runner’s World i Expo teltet på fredag ettermiddag, i 17-19 tiden. Kom innom og hils på oss da vel! Innen da skal jeg ha bestemt meg for hvilken distanse det blir. Kommer du innom så skal du få vite det!

Bilde: Björg Thorhallsdottir