Langs sjøen i L’Ampolla


På lørdag morgen satte vi oss i bilen og kjørte av sted mot havet. Noe av det som gjorde denne reisen så spesiell var at vi fikk oppleve mange forskjellige steder på kort tid. Det gjorde også at det ble en veldig intensiv reise og det gikk i ett fra klokka 7 om morgenen til klokka 10 på kvelden alle dagene. Og det passet meg perfekt, for jeg er en person som trives med at det skjer noe.

Kontrasten mellom fredagens løpetur i høyfjellsområdet Canfranc og lørdagens løpetur på stier langs kysten av L’Ampolla kunne ikke vært større. Denne dagen var det over 18 varmegrader og bare en mild bris fra havet som gjorde at jeg kunne løpe i korte shorts og sports-bh. Helt nydelig å kunne løpe så lettkledd i slutten av november!

Kyststien vi løp på var som en berg og dalbane med hele 23 oppover og nedover bakker på de 14 kilometerne vi løp. Stien varierte også veldig og vi løp både på vei, lettløpt sti, mindre lettløpt sti, sandstrand, rullesteinstrand og trapper. Noen partier måtte man også klatre litt. Flere steder løp vi på smale stier langs stupbratte klipper hvor det var langt ned til det turkise havet under oss, utrolig vakkert og heftig.

Vi lekte oss av sted og nøt det gode været og den fantastisk vakre naturen da Angelika plutselig bestemmer seg for å ta et skikkelig supermann stup rett foran meg på stien. På ett av de letteste partiene. Etter å ha forsikret meg om at hun var i live og ikke livstruende skadd og fått henne på beina dro jeg frem mobilen og knipset et bilde av henne. Sånt må jo dokumenteres.

Så fikk vi skylt sårene litt og forbundet de som blødde verst med litt papir og en buff, (jeg finner stadig flere gode grunner til å ha med buff på tur), før vi fortsatte videre. Terrengløping er risikosport. Angelika tok det litt roligere etter fallet så jeg løp forbi henne. Denne dagen løp vi ganske spredt. Det var tydelig forskjell på energinivået i gruppen og etter noen netter med litt lite søvn var jeg ikke den som lå i tet. Men det gjør ingen ting at man ikke alltid løper veldig tett sammen i en gruppe, noen ganger er det fint å kunne løpe litt i for seg selv i sin egen lille boble, nyte omgivelsene og så dele gleden med de andre i gruppa når man innimellom stopper opp på de litt ekstra fine stedene for å knipse bilder og få i seg litt energi i form av sjokolade, gels og bananer.

Vi tok mange slike små pauser og koste oss skikkelig, men likevel føltes det som om turen var over så alt for fort for plutselig var vi fremme ved destinasjons stedet. Der ventet en bil som kjørte oss tilbake til start. Nå fikk Angelika renset sårene sine skikkelig. Mens vi ventet på førstehjelpsutstyret måtte jeg og Sanna benytte oss av muligheten til å løpe fra oss på stranden. Barfot. Det var så deilig å ta noen raske drag langs vannkanten i den myke sanden. Strandløping er noe jeg får gjort alt for sjeldent.

Da førstehjelpsutstyret var hentet fikk jeg oppgaven med å stelle sårene til Angelika. I Spania bruker de helt andre produkter enn jeg er vant til å bruke, men prinsippet er jo det samme. Skylle sårene godt med noe som tar knekken på bakterier og så plastre og stripse de sårene som er åpne og der man ser at bakterier lett kan komme til. Skrubbsår som ikke blør har det best uten plaster på. Og jo mer det svir, jo mer effektivt er det sies det. I følge Angelika svidde oxydert vann og jod noe innmari.

Jeg synes selv jeg gjorde en helt tipptopp innsats med sårstellet. Kanskje ikke sånn veldig mye empati å hente fra meg, men altså Angelika; sånn går det når man ikke ser seg for…

Litt moro skal man jo ha.

Etter at dagens gode gjerning var gjennomført tok vi oss litt å drikke på en lokal strandbar og nøt en vakker solnedgang før vi satte oss i bilen og kjørte til hotellet i Beceite som vi skulle sove på den siste natten i Spania. Der ventet det oss litt snacks og god vin før vi ble servert en nydelig 3-retters middag med enda mere god vin. Og så var det rett i seng, for neste morgen måtte vi tidlig opp om vi skulle rekke å løpe før vi begynte på hjemreisen.

Og løpe ville vi!

 

 

 

Siste utgave av Runner’s World

  • Et fysiologisk og historisk blikk på kvinner og menns løping:
  • Foregangskvinnene som brøytet vei, med blant annet Joan Benoit i spissen.
  • En mer rettferdig vurdering av kvinners prestasjonsnivå.
  • Hormonprevensjon og løping.
  • Jevi Majid: Gir løping et nytt ansikt.
  • Lina Falcke: Fra koma til maraton.
  • Karoline Bjerkeli Grøvdal: Kunsten å gi F!
  • Stor test av sportsbehåer.
  • Fastpacking: Kunsten å forflytte seg effektivt i terrenget.

Bli abonnent


Canfranc-Canfranc


Etter en natt i Rodellar gikk turen videre til Canfranc, helt på grensen til Frankrike. Området her var helt annerledes enn Rodellar og Alquézar. Her lignet det mer på alpene og norske fjell. Vi var på 1600 høyde og temperaturen var mye lavere her oppe. Her lå det flekker av snø og fjelltoppene var hvite. Uansett hvilken vei jeg så var utsikten fantastisk. Vi løp litt oppover i høyden langs den Spansk-Franske grensen. Over oss svevde store fugler som den spanske guiden vår prøvde å forklare oss hva het. Jeg tror vi kom frem til at det var Falker.

Flotte var de i hvert fall. Dagens guide, Alex, fortalte oss om ultraløpet som arrangeres her hvert år. Canfranc-Canfranc er et av Spanias tøffeste løp. Den lengste distansen er på 100 kilometer og med 8848 høydemetre. Vi snakker opp Mount Everest faktisk. Og plutselig hadde jeg et nytt langsiktig mål. For her var det så vakkert og det guiden fortalte om løpet gjorde at jeg bestemte meg for at denne utfordringen skulle jeg ta. Men det blir nok ikke neste år, jeg trenger litt mer tid på å bli klar for et slikt løp. Dessuten så er ikke dette et løp hvem som helst kan melde seg på. Her må man faktisk søke om å få være med. Du må legge ved en form for løps CV som viser at du er i stand til å gjennomføre et slikt løp.

Men en dag så skal jeg.

Etter å ha løpt litt på den Fransk-Spanske grensen tok vi bilen til en annen del av løypa til Canfranc-Canfranc. Og nå ble det mye oppoverbakkeløping. Lykke!

Temperaturen hadde nå steget så mye at jeg måtte bytte ut de lange tightsene med korte shorts. Jakka trengte jeg heller ikke lenger. Solen varmen godt selv gjennom skylaget og vi var for det meste i le for vinden. Jo høyere opp jeg kom jo finere ble utsikten. For hver sving stien gjorde ble jeg overasket over at det var enda vakrere enn det hadde vært for et øyeblikk siden. Her kunne jeg ha løpt hele dagen. I mange dager.

Tiden gikk så alt for fort og vi måtte starte på nedturen lenge før jeg følte meg ferdig med løpeturen. For når jeg løper sånne steder har jeg ikke lyst til at løpeturen skal ta slutt.

Så ble det nedoverbakkeløping. Og det er noe jeg forstår at jeg må øve mer på, for om jeg skal løpe lange løp i fjellet så vet jeg hvor jeg kommer til å tape mest tid.

Men vi hadde det gøy og lekte oss nedover stiene, tok litt bilder og lo masse. Denne gjengen her vet virkelig hva løpeglede vil si!

Etter litt energi påfyll, brød med spansk skinke og god ost ble favoritt matpakken og det vi tok med oss på tur hver dag, tok vi turen til jernbanestasjonen i Canfranc. Den er ikke i bruk lenger, men som du kanskje forstår så er dette en av Canfrancs stoltheter.

Så ble det kaffe, øl, Cola, vann og varm kakao på den lokale baren i Canfranc før turen gikk videre til kveldens hotell.

Og selv om det hadde vært shortsvær og fin temperatur midt på dagen så hadde kulda kommet utover ettermiddagen og satt seg i alle sammen, så da vi kom til hotellet løp alle jentene ned i hotellets spa og satte seg i badstuen. Det var helt nydelig. Og da vi satte oss i hotellets restaurant litt senere så var det en veldig blid gjeng som spiste en bedre 3-retters middag med god spansk vin til.

Og om det ikke hadde vært for at vi skulle opp grytidlig neste morgen for å dra videre til neste eventyr så hadde vi sikkert sittet der til langt på natt og hygget oss.

 

 

På eventyr i Pyreneene


Tidlig en onsdag morgen i slutten av november dro jeg en tung koffert etter meg ned til togstasjonen på Hauketo. Snøen dalte ned og jeg var glad for at jeg hadde valgt å ta et tidlig tog, for jeg så for meg at det snart ville bli det vanlige trafikk-kaoset som det blir hver vinter når den første snøen faller. Det kjentes ut som det helt perfekt tidspunktet å reise av sted på oppdagelsesferd til de spanske Pyreneene.  Kofferten var fullastet med løpeklær beregnet på alle årstider, for selv om jeg hadde googlet og gjort litt research hadde jeg ikke blitt helt klok på hvilke værforhold som ventet meg. Oppe i høyfjellene var det allerede en del snø og temperaturer på rundt 0 grader på morgenen mens temperaturen nede ved sjøen lå på rundt 18 grader. Og jeg skulle løpe begge steder og midt i mellom.

Jeg skulle reise til Spania alene og møte resten av reisefølget mitt der. For selv om jeg ikke har noe imot å løpe alene så er det alltid morsommere å dele slike opplevelser med andre likesinnede og løpeglade folk. Denne gangen skulle jeg være så heldig å få tilbringe noen dager sammen med blant annet Angelika, Sanna og Sofia som alle sammen blogger for RunnersWorld.

Da jeg hadde kommet frem til flyplassen, sjekket inn bagasjen og var på vei igjennom sikkerhetskontrollen fikk jeg inn en gruppe-melding på telefonen fra en av de andre i reisefølget med den ikke fult så trivelige beskjeden om at flyet deres var blitt innstilt og at det flyet de måtte ta i stedet først ville lande i Barcelona nærmere kl 21 på kvelden. Sofia svarte at hun stod fast i trafikk-kaos, Sverige blir vist like overrasket som Norge når det begynner å snø, så hun var usikker på om hun ville rekke flyet sitt. Så jeg forstod at dette ville bli en lang dag. Heldigvis tikket det inn en melding fra Sofia rett før jeg skulle gå om bord på flyet om at hun hadde rukket flyet sitt i siste liten.

Det føltes litt uvirkelig da jeg gikk av flyet i Barcelona og kjente solen varme. Her var det sommer og jeg hadde bare lyst til å få på meg shorts og løpesko og løpe av sted.

Jeg plukket opp bagasjen min og gikk ut i ankomsthallen hvor Angelika stod og ventet på meg med et stort smil rundt munnen. Hun hadde løpt Valencia Marathon noen dager tidligere og hadde tatt toget derifra til Barcelona for å møte oss. Etter en kopp kaffe og litt mat dukket også Sofia opp og tiden går heldigvis mye raskere når man er flere sammen som deler interesser.

En god del kaffe, litt mat, en veskenapping, en tur til politistasjonen og fire turer med transterminal bussen senere, kunne vi endelig ta imot resten av reisefølget og så kunne del to av reisen starte. For nå ventet det noen timer med bilkjøring opp til byen Alquézar.

Det var mørkt hele bilturen og vi kom ikke frem til hotellet før langt på natt så da vekkeklokken ringte neste morgen klokken 07.00 ble jeg helt målløs av den fantastiske utsikten som møtte meg da jeg gikk ut på balkongen.

For et sted å få oppleve en soloppgang!

Dagens program var tett; først frokost og litt informasjon fra guidene våre, så fikk vi en liten omvisning i Alquézar før vi reiste av sted til Rodellar.

På veien til Rodellar ble jeg bare mer og mer gira på å komme meg ut og løpe. For nå som det var dagslys kunne jeg se hvor fint område vi var i.

Vi sjekket inn på hotellet i Rodellar og skulle løpe derifra. Hotellet befant seg på omtrent 750 meters høyde og vi skulle opp på over 1120m. Jeg har aldri løpt så høyt før, så jeg ble litt overasket over hvor mye høyden påvirket meg. Pulsen løp løpsk og det føltes som om jeg fikk alt for lite oksygen. Bakkene oppover var utrolig tunge og det føltes som om jeg var i elendig form. Det at det hadde blitt minimalt med søvn i løpet av natten bidro heller ikke på noen positiv måte.

Heldigvis ble det mange bildestopp og filming så det ble nok pauser på vei oppover. Men da vi nærmet oss den første toppen skjedde det en endring som gjorde at ting føltes mye lettere. Det var lettere å pust og det føltes som om energinivået økte. Etter det gikk løpeturen som en drøm og jeg løp rundt med et stort smil om munnen for uansett hvor jeg snudde hodet så var det noe vakkert å se på. Underlaget varierte mellom fast fjell, løs stein og mer eller mindre myk jord. Solen varmet godt og jeg angret nesten litt på at jeg ikke hadde tatt på meg en kortere shorts.

Det var først da vi skulle begynne å løpe nedover igjen at jeg syntes ting gikk litt trått. Jeg er ikke så veldig glad i å løpe nedover og har ikke noen god teknikk i nedoverbakker. Så da føler jeg meg alltid som en snegle.

Og veien nedover var bratt, gikk langs høye stup og hadde masse løse steiner. Så jeg tok det rolig. Men jeg kjente nedoverbakken godt i lårene så jeg var utrolig glad da det endelig kom en oppoverbakke igjen etter all nedoverbakke løpingen.

I løpet av løpeturen fikk vi mye tid til å bli bedre kjent med hverandre og for hver time som gikk ble jeg mer og mer sikker på at dette ville bli en morsom reise. For samtalene gikk lett og latteren satt løst. Da vi sent på ettermiddagen kom tilbake til hotellet og ble servert tapas var det en gjeng med slitne, men veldig lykkelige løpere som satt rundt bordet og delte bilder og minner fra dagens løpetur.

Og da jeg gikk til sengs den kvelden gledet jeg meg skikkelig til neste dags løpetur.

To be continued…

Silva NightRun og ØTC-hodelyktløpet


Silva NightRun var det perfekte løpet å avslutte en helt fantastisk løpssesong med. Jeg har vært så heldig å få løpe utrolig mange forskjellige løp i år 2017. Jeg har løpt korte og lange distanser både på asfalt og i terreng, men alle sammen har foregått i dagslys. Da passet det bra å la de to siste løpene være løp som foregikk i stummende mørke med bare månen, stjernene og en hodelykt til å lyse opp veien for meg.

Selv om begge løpene var hodelyktløp, så var det to vidt forskjellige løp. Østmarka Trail Challenge- hodelyktløpet, som ble mitt første hodelyktløp, var et 11+ km langt løp som gikk på noen av mine favorittstier i Østmarka. Ikke en lettløpt runde akkurat, for det er noen stupbratte bakker å løpe både opp og ned og deler av løpet går på det jeg kaller «teknisk sti» og som en venninne av meg som er vant til å løpe i Nordmarka kaller «ufremkommelig terreng».

Helt perfekt for meg altså.

(Foro: Østmarka Trail)

En annen ting jeg elsker med ØTC-hodelyktløpet er at det er et lite arrangement og de som stiller til start er helt klart folk man kan kalle «spesielt interesserte». Og jeg blir så glad når jeg treffer andre som er like glad i stiløping som meg selv!

Jeg hadde ingen planer om å havne på pallen denne gangen, for en rask titt på startlisten viste at det stilte noen orienteringsløpere i dameklassen. Men jeg skulle ha det gøy. Også hadde jeg et håp om å få best plassering sammenlagt når man la sammen plasseringen min i ØTC- flyktningruta og ØTC- hodelyktløpet, for før har det gitt tittelen Kongen og Dronninga av blåmerka.

Kort oppsummert så ble det en helt magisk vakker løpetur i raskt tempo, uten noen knall og fall og uten noe feil løping, men med gjørme opp til knærne, (blir ingen skikkelig løpetur hvis jeg ikke plumper uti et gjørmehull minst en gang). Utrolig nok klarte jeg å løpe opp den bratteste bakken uten å få det med meg. Det er noe av det morsomme med å løpe i mørket, dybdesynet forsvinner litt og man ser ikke hvor bakkene ender.

(Foto: Østmarka Trail)

Jeg endte på en 4. plass i dameklassen, og når man legger det sammen med 3. plassen min på ØTC-flyktningruta blir det beste plassering sammenlagt av damene. Synd for meg at de hadde bestemt å ikke kåre Kongen og Dronninga av blåmerka i år…

En uke senere var jeg igjen klar for å løpe raskt i mørket. Denne gangen var det Silva NightRun og det var nesten litt trist å tenke på at dette var årets siste løp for min del, men humøret var likevel på topp da jeg fant veien inn i folkemengden i startområdet ved Sognsvann. Herlig positiv speaker, bra musikk, bål, blide folk og bra stands. Går ikke an å ikke bli i godt humør av slikt!

Jeg må ærlig innrømme at dette er det løpet jeg hadde forberedt meg minst til i år. Jeg hadde en tanke om at det skulle løpes på grus og sti og sånn omtrent 8 kilometer, men bortsett fra det så hadde jeg ikke undersøkt noe når det gjaldt løypeprofil. Var litt nedtur da jeg hørte at speakeren fortalte at hele løypa gikk på grusvei, men at det var litt huller i veien her og der. Hva? Ikke noe sti?! Da var det kanskje ikke nødvendig å stille til start i terrengsko…

Men med et litt vondt kne var uansett ikke forventningene til meg selv veldig høye og tanken var å ta dette som en rask treningstur i skogen og med fokus på å ha det gøy.

Men så skjer det jo noe med meg da, når jeg står der på startstreken sammen med flere hundre andre løpere og venter på at starten skal gå. Konkurranseinstinktet mitt slår til og uten at jeg helt klarer å styre det så løper jeg på med alt hva jeg har.

Og det gikk ganske så fint til å starte med. Jeg holdt en god fart og følte vel at alt gikk strålende fint. Og det gjorde meg ingen ting at det gikk litt oppover. Og litt til oppover. Og enda mer oppover. Og da en mann passerte meg og pesende spurte «hvor lang er denne bakken egentlig?» kunne jeg ikke svare, men det var nøyaktig det samme spørsmålet jeg stilte meg selv for denne bakken virket endeløs.

Som jeg allerede har nevnt så skjer det noe med dybdesynet og evnen til å se avstander når man løper i mørket. Men i motsetning av det som skjedde da jeg løp ØTC-hodelyktløpet, da jeg kom meg opp en monsterbakke uten å være klar over det, så løp jeg nå en bakke som bare fortsatte i det uendelige. Jeg er glad i bakker altså, men jeg liker å være forberedt på dem. Det er mye lettere å løpe opp en bakke du har løpt før eller i hvert fall vet sånn omtrent hvor lang og bratt er, enn når man bare løper oppover og ikke vet hvor lenge det vil fortsette.

Jeg har sjeldent vært så glad i løpet av et løp som da nedoverbakken endelig kom.

Og nå var det bare nedover. Jeg kjente det litt i kneet når jeg løp nedover, men mengder av morsomme stoffer som endorfiner og adrenalin gjorde at det ikke var noe kjempe problem.

Jeg klarte til og med å ta igjen noen det siste stykket inn mot mål.

Og da jeg kom i mål og fikk refleksmedalje rundt halsen, varm supper i magen og litt Vitamin Well til å slukke tørsten med var jeg like lykkelig som jeg alltid er etter å ha løpt løp.

Stemningen i målområdet var super og det var premieutdeling med fine premier til de tre beste kvinner og menn, klassevinnere og uttrekkspremier. I dette løpet var det mange raske damer og menn som stilte og jeg var veldig fornøyd med en 14.plass i dameklassen.

Nå er det altså ingen flere løp på programmet før neste år. Nå skal det bli mange fine og morsomme løpeturer og mengden kilometere pr uke skal økes. Men først skal kroppen få tid til å hente seg inn litt igjen. Det virker som om kroppen min trenger en uke med litt mindre løping og litt mer styrketrening. Men neste uke begynner jeg for fult igjen.

Og det gleder jeg meg til!

 

 

Det handler om å ha det gøy


For meg har løping blitt en livsstil. Jeg ser ikke lenger på det som trening, noe jeg gjør for å være i god form og for å holde vekta. Det er noe jeg gjør fordi det gjør meg glad og det beriker livet mitt med så utrolig mange gode opplevelser. Selvfølgelig er det et pluss at all løpingen gjør at jeg har en sunn og frisk kropp som tåler en aktiv hverdag, men det er ikke det som får meg til å snøre på meg løpeskoene og løpe av sted ut i det fri så fort jeg har en mulighet.

Det som driver meg er at jeg føler meg så bra når jeg løper. Fri på en måte. Også har jeg det så gøy! Det varierer jo litt fra løpetur til løpetur, alle løpeturer er jo ikke like morsomme, men de aller fleste turene mine kan jeg definere som moro-turer. Turer som kan få meg til å smile når jeg tenker på dem i flere uker etter på.

Og hva er det som gjør disse turene så morsomme? Det er blant annet alle de rare situasjonene jeg havner i, løpefølget jeg innimellom har og tankene og logikken jeg får når jeg løper.

For eksempel har jeg løpt meg mye vill i skogen det siste året. Altså, ikke sånn kjempe vill, men sånn at jeg har fått en del ekstra kilometere på turen. Men det er når jeg løper meg bort jeg ofte oppdager de fineste stiene og de mest spennende stedene. Det blir som å være ute på oppdagelsesferd. Og takket være min supre orienteringsevne skal det ikke mye til for at jeg surrer meg litt bort. Som forrige helg da jeg skulle løpe igjennom traseen til Østmarka Trail Challenge- Hodelyktløpet sammen med en venninne. Det skulle testes ut i mørket selvfølgelig og selv om dette er det området i Østmarka jeg er aller mest kjent i så tok det meg lang tid å forstå at vannet jeg nesten hadde løpt ut i var Rundvann oppe ved Østmarkskapellet. Det ble enda en nesten svømmetur på meg den kvelden for vi løp selvfølgelig feil i et kryss og fulgte feil rødmerka. En løype som tydeligvis går tvers over et tjern. Så jeg var bare noen få skritt fra å plumpe uti Svartkulp. Heldigvis lå det en kano der som fikk meg til å stoppe opp for jeg forstod jo ikke helt hva en kano gjorde der sånn midt ute i skogen.

Venninnen min Marte er en herlig positiv sjel som ser det morsomme selv i de mørkeste situasjoner så hun var like blid og glad da vi kom tilbake til bilen, gjennomvåte etter å ha surret rundt i myr og gjørme i 3 timer. Sånne turer er kanskje ikke så veldig effektive hvis du tenker treningsutbytte, men herlighet så mye vi lo på den turen!

Noen ganger er det den ikke alltid like logiske tankegangen min som kan føre meg til steder og inn i gøyale situasjoner. For det skjer noe med hodet når man løper. Det er når jeg løper at jeg er på mitt mest kreative, men det er også da jeg er mest impulsiv. Da jeg var ute og løp i dag for eksempel hadde jeg ingen planer da jeg løp ut av døren. Jeg hadde utrustet meg selv med vann og mat så jeg ville være i stand til å være på farten i noen timer, men jeg så for meg å løpe rundt i nærområdet. Beina var ikke helt med, hadde de fått bestemme så hadde de ligget på sofaen hele dagen, så det gikk ganske så trått, men da jeg kom til Elvåga og krysset hvor det står skiltet mot Losby tenkte jeg at det måtte være en perfekt dag å besøke Ramstadslottet. Sikten var god så i dag ville jeg sikkert se langt. Derfor bestemte jeg meg for å svippe bortom dit en tur. Om du ikke er kjent i området så ligger altså Ramstadslottet i Rælingen kommune, nesten ved Lillestrøm. Og jeg hadde startet turen min på Mortensrud. Noe som egentlig ikke gikk ordentlig opp for meg før jeg stod på toppen etter å ha løpt 25 kilometer. Heldigvis var det ikke så langt til Lillestrøm, så da løp jeg dit og tok toget hjem. Du kan tro jeg satt og flirte godt av min manglende evne til å tenke rasjonelt når det gjelder avstander på turen hjem. Det er sånne turer det blir bra historier ut av.

Som du kanskje forstår mangler jeg aldri motivasjon for å komme meg ut på løpetur. For jeg gleder meg alltid til å kunne dra ut på nye eventyr.

Et av mine favoritt mottoer er at «man kommer langt med litt humor». Og det mener jeg helt bokstavelig når det gjelder løping.

Nye mål? Det må vel nesten bli…


Selv om det fortsatt gjenstår et par måneder av år 2017 så er konkurranseåret 2017 straks over. Det gjenstår enda et par hodelyktløp som jeg gleder meg veldig til, men etter det blir det noen rolige måneder med tid til å bygge grunnlaget for neste års sesong. Jeg har tenkt mye på hvilke mål jeg skal ha for neste år og hvilke løp jeg skal delta i. Og det er utrolig mye jeg har lyst til å gjøre. For det er så mange spennende løp rundt omkring i verden! Alt fra raske 5 kilometers gateløp på brygga i Oslo til 7 dagers løp med hårreisende mange kilometer og høydemetre på tvers av Alpene frister. Så neste år blir nok også et år med mange forskjellige løp, for jeg trives godt med variasjon.

(Foto: Sylvain Cavatz)

Men hvilke nye mål skal jeg sette for neste år? Selvfølgelig har jeg lyst til å bli raskere i de distansene jeg allerede har løpt. Det er jo veldig morsomt å se en positiv utvikling fra år til år. Så det å sette ny pers på alle de distansene jeg har løpt i løpet av år 2017 er et av målene jeg har.

Men sånn ellers da? Jeg vil gjøre noe nytt…

Jo mer jeg løper, jo mer kjenner jeg at jeg har en liten ultra-løper inni meg. For har jeg muligheten til å løpe rundt i skogen eller på fjellet hele dagen lang, så er det nettopp det jeg gjør. Jeg vil oppleve vakker natur med løpesko på beina og jeg vil løpe langt. Flytte grenser. Imponere meg selv med å løpe lengre enn det jeg trodde jeg var i stand til. Nå nye høyder i teknisk krevende terreng.

Så neste år står det minst ett ultraløp på planen.

Det er så mange ultraløp rundt om i verden som jeg har lyst til å delta i, men da noen fortalte meg om Österlen Spring Trail forstod jeg at dette var et løp som passet meg perfekt. Løpet har fire distanser (5km, 13km, 21km og 60km) og går igjennom flere naturreservater helt syd i Sverige. Dessuten er det et lite løp. De har bare plass til 150 deltakere på ultradistansen fordi det skal løpes igjennom vernede områder. Og da føler man seg litt eksklusiv. Det er litt ekstra tøft å vite at man er en av de få. Også blir det litt mer personlig. Min erfaring er at jo mindre løpene er, jo mer sosiale er de som deltar og man kommer lett i prat med folk. Likevel er det mange deltagere på løpet totalt, for jo kortere distansene er jo flere deltagere har de tillatelse til å la starte. Så man får litt i pose og sekk kan man si.

Jo mer jeg ser på bilder fra området løpet går i, jo mer gleder jeg meg til å løpe dette løpet. For det er så mange flotte steder og vakre stier! Løpet går på sti og strand, gjennom gamle vernede bygninger, litt på skogsvei og grusvei og innimellom på litt asfalt også. Noen steder løper man igjennom små landsbyer også. God blanding altså. Og med 1290 høydemetre tror jeg dette blir en helt fantastisk fin tur.

En annen ting som jeg liker med dette løpet er at start og mål er to forskjellige steder. Jeg elsker det å løpe mot et sted, ha en destinasjon jeg skal komme frem til. Det gir meg på en måte litt mer mening.

Jeg har, som du kanskje allerede har gjettet, meldt meg på 60 kilometeren. For et år siden hadde jeg tenkt at det å løpe 60 kilometer ville være umulig. Galskap rett og slett. I dag virker ikke den distansen skremmende lenger. Jeg vet jeg kan, men hvor fort jeg kan er en annen sak. Men det gleder jeg meg til å finne ut av i april 2018!