Løpingen inn i en ny fase.


Etter Oslo halvmaraton i september innså jeg at jeg trengte å ta noen grep i fht løpingen. Jeg ble overraskende skuffet over egen prestasjon, hadde forventet bedre sluttid, (eller ønskedrømt om en bedre tid, ikke basert på reelle ferdigheter?)

Jeg har egentlig gått et helt år å vurdert om jeg skulle få meg en løpecoach, men følte ikke at jeg var kommet langt nok med løpingen til å ta det steget, men etter de siste løpene i august og september fant jeg ut at tiden var inne til å skaffe meg ekstern støtte og hjelp. Jeg har jo vært innom min del av løpelitteraturen, slik at jeg vet ganske mye om hva som er bra å gjøre, men manglet systematikken og dedikasjonen til å gjennomføre det jeg visste var lurt. Treningen skjedde veldig etter innfallsmetoden, skikkelig lapskaustrening, det har jo ledet meg et stykke på vei, men jeg vil videre. Jeg er relativt pliktoppfyllende av meg, slik at jeg responderer godt på et fastsatt opplegg og det å ha noe å forplikte meg til, med passe fleksibilitetsmuligheter;) Det gir også mer legitimitet å prioritere løpeøktene når «det er treneren min som har sagt at jeg skal gjøre det». Den største effekten for min del er på det mentale planet. Det har stor verdi å vite at det er en person der ansatt til å følge meg opp og støtte meg i å nå de målene jeg har satt meg, spesielt siden jeg trener mye alene og er helt alene om målsetningene.

Jeg har vært så heldig å få Sondre Amdahl som coach, en av europas beste ultraløpere. Bilde er fra i vinter da jeg var med ham å løp over Gran Canaria på 3 dager fra nord til syd på øyen, en fantastisk opplevelse!

Vi ble enige om at jeg skulle teste maksimalt oksygenopptak og få kartlagt laktatverdiene, samtidig som jeg trengte et EKG av hjertet under en løpeøkt. Fikk derfor bestilt time på NIMI Ullevål. Det er også noe jeg lenge har tenkt på at ville være interessant å finne ut av. Det kan fungere som et bra utgangspunkt for videre planlegging av økter. Jeg var skikkelig spent før testingen. Jeg ble godt mottatt av Even Jarstad, idrettsfysiolog, som skulle utføre testingen. Hele testen tok ca en time. Da hadde han fått tatt et eks antall blodprøver av meg og tynt meg maksimalt. Alltid usikker på om jeg virkelig tar meg ordentlig ut. Heldigvis var det flere parametre han kunne sjekke, som viste at jeg hadde gjort mitt beste der og da.

Nå er jeg spent på den videre utviklingen. Treneren min (litt kult å kunne si det altså, ha sin egen trener, selv om løpingen bare er på hobbyplan) har nå fått litt mer å gå ut fra i fht hvordan han kan legge opp øktene for meg fremover, slik at jeg skal klare å nå ønskete mål og kanskje få et enda bedre maksimalt oksygenopptak, altså bedre kondisjon og dermed bedre prestasjonsferdigheter.

Siste utgave av Runner’s World:

Runner's World nr. 8 2019

Bli abonnent


Oslo halvmaraton og noen selvobservasjoner.


Sist lørdag var det på nytt klart for halvmaraton i Oslo, med strålende vær og gode temperaturer var det rene sensommerfølelsen i byen. Været  var fint å rusle rundt i, men i det varmeste laget når man skulle prøve å prestere som best.

Jeg hadde store planer om å løpe et godt løp og helst perse min tidligere halvmaratontid. Jeg var kanskje noe overoptimistisk, for jeg hadde håpet på flere minutters bedring. Det var en reell sjanse for at jeg skulle kunne klare ønsket tid, trodde jeg. Jeg innså raskt at det ikke holder å ønske. «You don’t get what you wish for, you get what you work for» er en setning jeg skal leve etter fremover.

Jeg hadde regnet ut hvilke fart jeg måtte holde for å klare tidsmålet og satte av gårde da startskuddet gikk. De første 4 kilometerne forløp i godt driv, for godt tidvis. Jeg VET jo at man bør holde igjen når det går for fort, men jeg preges fortsatt av nybegynnerfeilen, som er at det er bedre å løpe fort og holde så lenge en kan, enn å spare på kreftene til senere ut i  løpet. Det kreves også viljestyrke å holde igjen og tillate at andre løper forbi en. Jeg er tydeligvis ikke der enda, men skal komme dit en dag! Fra 8 kilometer og utover gikk det bare nedover. Jeg klarte ikke holde oppe stegfrekvensen, uansett hvor mye jeg ønsket og ville det. Etter hvert begynte jeg jammen å stoppe opp og gå korte partier også (det viste seg at jeg ikke hadde brukt mer enn 1 minutt tilsammen i denne fasen, men likevel…). Jeg hadde lovet enkelte personer at jeg skulle pushe meg selv hele veien, men klarte ikke pushe mer enn det jeg gjorde. Uansett, jeg forbedret tiden min med et minutt fra i fjor. Kjip og skuffet følelse i mål, men det hjalp med en flott medalje;) Da jeg rett etterpå så flere som kollapset ganske så alvorlig før mål, så skjønte jeg at det var en utfordrende dag for mange og at jeg burde være fornøyd.

Måtte prøve å vise litt glede med gjennomføringen. Ikke hver dag man kan løpe gjennom Oslos gater på denne måten, i slikt vær.

Jeg gjorde noen selvobservasjoner underveis i fht hvor lett det er å påvirkes av andre medløpere. For det første, nervøsitet! Det er viktig å prøve å ikke gå for sterkt inn i den følelsen, slik at den blir hemmende og lammende. Er andre nervøse rundt deg, prøv å finne felles løsninger og fokus, som får dere litt bort fra den verste spenningen. For det andre, da det begynte å bli tungt så oppdaget jeg at det var veldig lett å rettferdiggjøre at jeg selv måtte gå litt, spesielt da jeg så andre menn gå foran meg. Jeg klarte å «snappe» meg selv ut av illusjonen etter noen skritt og prøvde å skifte gir til løping igjen. Som Maratonmamma nevner i sitt innlegg, så stivner man fort hvis man stopper opp og går. Jeg merket også at det lå flere potensielle kramper på lur, klar til å angripe i gåmodus, så det var bare å få opp tempoet igjen fortest mulig. Løsningen er nok å ikke tillate seg å stoppe eller å gå, men heller løp i skikkelig sneglefart, og passe på hva man tenker og sier til seg selv i slike faser. Fordi en annen løper stopper opp, betyr det ikke at du selv skal gjøre det samme. Jeg innser at alt dette blir bedre med erfaring, så ingen løp er bortkastet, uansett hvordan de blir gjennomført.

Oslo maraton er et imponerende arrangement, som fungerer ganske så suverent. Derfor gleder jeg meg til neste år, kanskje jeg da ha lært enda litt mer og har jobbet enda litt bedre.

Det er også fantastisk å se alle de som løper i mål og utstråler gleden ved å ha klart å gjennomføre en personlig målsetting.

Romsdalseggenløpet 2016


Et nytt fjelleventyr ble gjennomført sist helg, Romsdalseggenløpet.

Romsdalseggen er en populær og fantastisk tur å få med seg. Denne sesongen har angivelig over 15.000 personer fullført turen. Jeg hadde ikke gått den, så var derfor spent på hvor luftig og bratt det egentlig var der. Jeg har fortsatt noe høydeskrekk, så fryktet at den kunne stoppe meg i et løp som dette.

Ruten med start i Vengedalen og mål ved Nesaksla.

Jeg hadde en positiv følelse i dagene før løpet. Dagen begynte tidlig med buss fra Ålesund kl.07.15, til Åndalsnes. Kjente nervøsiteten komme krypende. Bib-nummer og møtested var i det flotte, nye bygget; Norsk Tindesenter. Det var mange spente løpere som satt å ventet der. Alle så veldig spreke og sterke ut, den antakelsen skulle vise seg å stemme. Jeg hadde erfart fra forrige løp, Stranda fjor trail race (race rapport kan leses her), at jeg måtte passe på å varme opp før start, så 4 km ble unnagjort før 91 deltakere startet i fint løpevær og behagelig temperatur fra Vengedalen. Løypen er 8.6 km lang, har 970 positive høydemeter og 700 negative meter. Det bar oppover i en skikkelig gjørmete bakke. Ingen poeng å stille med nyvaskete sko her. Folk raste forbi og forsvant oppover. Hode gikk rett inn i sitt negative modus (må jobbe mer med bevisste mentale strategier). Det gikk så langt at jeg vurderte der å da å slutte med alle former for konkurranseløping. Kanskje jeg burde innse at dette ikke er noe for meg, kanskje jeg bare er overoptimistisk og har en urealistisk drøm om å bli litt bra på dette? Jeg bestemte meg for å fortsette, om ikke annet for å se hvordan denne berømte ruten egentlig er. Etter det første gjørmete, bratte partiet gikk det over i noe slakere terreng før det igjen svingte bratt opp til eggen. Vi fikk mellomtiden på toppen. Jeg hadde brukt 59 minutter på å komme meg opp nesten 4 km og litt over 900 høydemeter. Det betydde at jeg da hadde 3.5 minutter på å forsere 4.6 km, ta igjen og komme i mål samtidig med første mann. Jeg hadde 13 minutter på meg til å ta igjen første kvinne i mål. Brukte litt tid på å forestille meg hvordan de to klarte å løpe opp det stykke jeg nettopp hadde lagt bak meg, skulle gjerne sett det på film.

Det var også en turklasse som deltok i løpet, de startet før konkurranseklassen slik at de var spredt i hele løypen da vi kom løpende forbi. Det fine med dette var at det stadig var personer som heiet og oppmuntret oss langs traseen. Jeg hadde ingen forestilling hvor lang tid jeg ville komme til å bruke på denne løypen, men tenkte at jeg kanskje måtte legge til 1.5 timer til vinnertiden fra 2013, som var på 58 minutter, men håpet likevel å klare det innen to timer.

Jeg hadde med et Gopro kamera som jeg kunne bruke uten å se bort fra stien. Ganske luftig, her er det fullt fokus og adrenalin i maks dose.

Den spennende og utfordrende delen begynte da vi nådde eggen. Da gjensto 4.6 adrenalintriggende kilometer, utrolig gøy! Jeg fikk løpt store deler her. Det er 4 forskjellige sikrete partier der det er satt opp kjetting, slik at man skal klare å passere. Det var utstasjonert vakter for å passe på at vi klarte å komme helskinnet forbi. I dette løpet brukte jeg ingen tid på å nyte utsikten, så jeg vet faktisk ikke helt hvordan alt så ut rundt meg. Jeg våget ikke åpne opp for en eventuell høydeskrekk. Det faktum at jeg danset bortover på kanten av et stup, ganske høyt oppe, kunne trigget saboterende angst, men i stede trigget det nå en utrolig glede og ønske om mer løping i skyene. Målgang var på Nesaksla. De siste 500 høydemeterne ned til sentrum var ikke inkludert i løpet, pga for stor fare for fall (erfaring fra tidligere år). I sentrum byttet vi inn bib-nummer i en fin lue og et lodd der vi kunne vinne flotte premier. Sluttiden min ble 1.40.57, altså mye bedre enn forventet og jeg ble nr 3 i min aldersklasse.

Målgang oppe på fjellet. Da jeg fortsatte å løpe nedover mot sentrum fikk jeg høre at jeg allerede hadde kommet i mål, så jeg kunne bare roe ned tempoet…Elsker nedoverløping!

Alt i alt var dette en meget god opplevelse, flott vær, fantastisk natur, kjekke folk i løypen og positive frivillige. Dette er et løp jeg veldig gjerne kommer tilbake til! Det var likevel et par små ting jeg savnet; for det første, vi trenger en medalje! Det er ikke vanskelig å få laget en veldig flott medalje for akkurat dette løpet. En annen ting som hadde vært ekstra bra var hvis det hadde vært en liten stasjon med drikke og noe veldig enkelt å bite i når vi har kommet ned fra fjellet.

Trenger en medalje fra dette løpet, en lue passer ikke like godt inn i samlingen 😉 Selv om jeg er veldig fornøyd med å ha fått luen også altså!

Ukategorisert

Stranda Fjord Trail Race 2016.


Spektakulært ble mitt oppsummerende ord for dagen, noe av det flotteste Norge har å by på av natur og utsikt, brattere enn bratt (de bratteste partiene hadde en helning oppover på 50 %), tusener av høydemeter (3000 positive høydemeter. Om det er så positivt kan diskuteres, men det gir store gevinster å klare å forsere så mange meter), perfekt vær og temperatur, blide og positive frivillige, som var med på å motivere og passe på oss, et lite strekk med asfalt, litt lenger strekk med spredt sti innimellom, ellers uønskede mengder ur, terreng og myr. Det ble en utfordrende og perfekt dag i fjellheimen.

Fantastisk utsikt og Norgesreklame. Tror løpet vil tiltrekke seg mange utenlandske løpere etterhvert. Foto: Håvard Myklebust Photography

Dette var andre året løpet ble arrangert. Fra 42 startende i fjord til 134 startende i år, kan vel Stranda Fjord Trail Race betegnes som en suksess. Løpet vil nok vokse enda mer med årene. Det vil tiltrekke seg mange sterke og utenlandske løpere. Det er en suveren måte å få norsk natur på sitt ypperste, intravenøst rett i blodet, i løpet av en dag.

Dette var mitt første fjelløp. Det å stå på startstreken med et svært stekt kvinnefelt, symbolisert ved selveste Emelie Forsberg var en rar opplevelse. Fikk selvfølgelig noen usikre tanker i fht om jeg hadde begitt meg ut på noe uoverkommelig. Sommerens aktiviteter har gitt meg en viss form for trygghet og mestringsfølelse. Det har blitt løpt i fjellet, først en uke i de franske alper og så i Norge, det er jeg veldig glad for nå. Stranda fjord trail race var en blanding av alle turene jeg har hatt de siste månedene. Alt jeg har erfart kom til nytte under dette løpet.

Problemet mitt er at jeg ikke er noen god oppoverløper (enda). Det at dette løpet ender med en mentalt svært utfordrende 8.5 km lang oppoverbakke, fra havnivå opp til over 1200 moh på Roaldshorn, fortalte meg at jeg ikke kunne forvente den mest imponerende sluttiden. Likevel ville jeg teste meg og se hva jeg kunne klare å få til.

Vi startet på grusvei oppover til det gikk over i fin sti, som snodde seg videre opp, i nesten 4 km. Hele feltet begynte selvfølgelig å løpe, siden det var et løp… Uheldig for min del, som raskt ble påminnet om at jeg burde ha varmet litt opp, selv med 33 km foran meg. Siden jeg ikke var varm, opplevde kroppen løpingen som et sjokk. Jeg ville egentlig startet med rask gange, men turde ikke stå frem som den pinglen,… før etter noen hundre meter, men da var allerede kroppen i fin protestmodus, pulsen i taket og svetten på full dusjstyrke. Det er i slike stunder at hjernen er på sitt mest tolerante (JA til alle håpløse innspill, uannsett nytteverdi) og åpner seg på vidt gap og tar i mot alle demotiverende spørsmål ufiltrert. Dette tullet ble heldigvis blåst bort da vi kom oss opp på første platå og en fantastisk utsikt åpenbarte seg. GoPro ble fisket frem (man har da tid til fotografering og filming, i hvert fall første gang man løper et løp) og kroppen fikk hentet seg litt inn igjen, inntil vi traff på fjellveggen, der vi måtte begynne å klatre opp en helning på 48% på det bratteste. Var svært spent på om høydeskrekken hadde tenkt å delta på det tidspunktet, men den holdt seg heldigvis unna.

Her sees fjellveggen vi måtte forsere for å komme oss videre opp til Fremte Blåhornet. Den fremsto ganske loddrett.

Jeg brukte staver mye av turen, det var til god hjelp i oppoverbakkene. De som ikke hadde staver her måtte hjelpe til med hendene for å komme opp denne fjellsiden.                  Foto: Torstein Sandven.

Ca 7 km ut i løpet nådde vi første og høyeste fjelltopp, Fremste Blåhorn på 1478 moh. Så bar det nedover uren til neste topp, Heimste Blåhorn på 1354.

Det forledende med å trene alene eller med en partner, som ikke har til hensikt å konkurrere, er at man lett kan komme til å tro at man har blitt bitte litt god i det man driver med…men den ideen varer bare frem til man stiller i en konkurranse, da blir alle slike illusjoner blåst bort på få sekunder, hvis man ikke allerede er en dokumentert god løper, ref. det sterke startfeltet i år. Min nedoverløping i ur, som jeg syntes jeg mestret ganske så godt i sommer, ble ikke noe å skrive hjem om (nå har jeg allerede skrevet et helt blogginnlegg om å løpe i ur, så jeg trodde tydeligvis det var noe å nevne…men poenget i det innlegget var å få frem mestringsgleden uansett nivå man er på, innlegget kan leses her). Det fine med å oppleve dette er at man får noen ideer om hvordan man kan bli enda bedre. Modellæring er effektiv læring.

Her sees et eksempel på underlag det skulle «løpes» på, det var en del av dette under løpet. Egentlig utfordrende og gøy, på kortere distanser. Det gjelder om å ikke trakke over.

Det var lite sti å spore de neste kilometerne. Vi måtte krysse større områder med myr, noe som gjorde jevn løping utfordrende, det ble mer hopping enn løping over de våteste partiene, som heldigvis ikke var så ille, pga relativt bra vær de foregående dagene. Jeg hilste på mange medløpere underveis, kom i snakk både med lokale løpere, svensker, en danske, engelskmenn og en amerikaner og så hentet jeg positiv energi på alle kontrollpostene. Ble virkelig imponert over en dansk jente som deltok. Hun ble litt utpsyket nedover uren. Ikke mange steder å trene på bratt urløping i Danmark. Jeg var usikker på hvor jeg var i løypen i fht alle de andre deltakerne. Håpet å ikke havne helt sist, så jeg prøvde å holde det gående, bokstavelig talt. Ned mot Stranda sentrum var det fine skogsområder med sti. Der fikk jeg oppleve en festelig start på en alvorlig fremovertryning. Fikk reddet fallet med å stramme det andre benet som motvekt, noe som resulterte i akutt krampe i det benet. Rart hvor mye man får tid til å oppleve og tenke i løpet av et sekund. Måtte bare tvinge meg igjennom begynnende krampe, det var eneste mulighet for å unngå å ligge tegneserielangflat med brukket nese på stien.

Det å løpe gjennom et område gir en egen eierskapsfølelse til stedet man løper. Nå føler jeg at jeg har blitt en liten del av Strandaområdet. Nede i Stranda sentrum var eneste drikke- og matstasjon, ( ellers foregikk vannpåfylling fra elver og kraner). Der hadde de et godt utvalg av begge deler og veldig positive frivillige. Problemet mitt under løp er å klare å få i meg fast føde, ikke enkelt. Maten vokser i munnen og vil liksom ikke videre. Klarte å få i meg 3 chipsflak, to gummikrokodiller og 3 glass cola på den stasjonen. Ellers fikk jeg i meg en Cliffbar, 3 Sponsornordic gels og to Tailwind drikker under løpet. Det fikk meg heldigvis i mål.

Siste etappe er bare på 8.5 km (!), den går fra Stranda sentrum og helt opp til Roaldshornet på 1230 meters høyde. Den etappen blir derfor gått på ren vilje og stahet. Jeg var psykisk forberedt på dette og så derfor på etappen som intensiv mentaltrening. Dette strekket gikk jeg egentlig helt alene. Jeg hadde staver med meg, noe som kom godt med da stigningsprosenten krøp opp til 50 grader på det bratteste. Med ujevne mellomrom så jeg et nytt motiveringsobjekt, en mann foran meg, som jeg kunne sette meg som mål å ta igjen og passere. Jeg klarte til slutt å innhente 7 menn før målgang.

Sjarmøretappen fra Roaldshornet til paviljongen, et lite stykke nedenfor gikk lekende lett, etter å ha fått enda mer mentalt påfyll av fotografer og så Emilie Forsberg, som tilfeldigvis satt å heiet på meg oppi bakken. Hun måtte minne meg på å løpe i mål og ikke bli stående og bable der hun satt.

Strålende fornøyd med å klare å fullføre løpet uten vondter eller fall. Foto: Kondis

Det er en fantastisk følelse å løpe i mål etter et gjennomført løp, et skikkelig kick. Jeg følte meg som en vinner. Jeg endte opp på en 12. plass blant kvinnene. Tiden ble 7.03 timer. Hadde det vært fjorårets løp, hadde jeg endt opp på en 3. plass med den tiden 😉

Jeg må få takke Stranda fjord trail race og alle involverte for et fantastisk arrangement, som frister til gjentakelse. Må også få takke mottakskomiteen ved målgang!

Løping og tilstedeværelse i naturen.


Etter forrige innlegg om bortfall av motivasjon (kan leses her) og fine, påminnende tilbakemeldinger fra lesere, har jeg behov for å tilføre at jeg ikke bare løper for å nå framtidige mål. Det er også selve løpingen og tilstedeværelsen jeg opplever når jeg er ute i naturen, som motiverer meg.

Fantastisk å kunne løpe fritt i naturen, med hode i skyene 😉

Har du noen gang funnet en riktig vakker natursti eller et fjellområde og løpt deg en tur?

I det siste har jeg prioritert dette mer. Jeg har begynt å søke ut i naturen for å løpe. Man kan få fantastiske opplevelser der. Jo villere natur og jo mer teknisk terreng, jo mer tilstede blir man. Det krever tilstedeværelse i nuet, hvis ikke er det en stor sjanse for at man ender opp i uønskede vinkler. En av opplevelsene jeg hadde var på fjellet Skjerdingen på Sunnmøre. Fjellet er bare 1062 meter over havet, men det er en fin tur som gir stor utsikt over hele området. Det siste stykket mot toppen består hovedsaklig av ur. Man kan lett tenke at ur ikke er noe man skal løpe i, men det stemmer ikke. Det trengs litt utprøving og erfaring for å finne ut av hva som er mulig. Man vil også raskt oppdage at det sliter mer på kroppen å holde igjen nedover og at balansen blir dårligere ved å holde igjen, kontra det å slippe seg utfor.
Man kan både løpe oppover og nedover i ur, hvis man våger å slippe seg løs, skjerper sansene og er 100 % tilstede. Det å løpe nedover en ur kan trigge uant mengde glede og følelsen av å leke og danse. Man flyter over steinene. Jeg opplever det nesten som å delta i et spill; mens man danser nedover går spillet ut på å finne de neste 3-4 stegene i uren på brøkdeler av sekunder. Premissene er enkle; vær 100 % tilstede i nuet, tenk raskt og opplev det å være i flyten. Hva så hvis man lander på en løs sten, jo da må man bare håpe på at man allerede har erfart viktigheten av å ha stor nok stegfrekvens slik at man allerede har funnet neste sten å overføre tyngden på før det åpenbarer seg noen lite ønskelige konsekvenser. Det er spennende, utfordrende og gøy! Gevinsten av denne aktiviteten er å føle seg oppladet og i live, samhørighet med alt rundt seg. Det øker lysten til å fortsette å få være i denne tilstanden og utforske mer, man får brukt litt andre typer muskler og man utvikler balanse og styrke på en annen måte enn på flat mark.
 

Det kan lett dannes tåke mot toppene på Sunnmøre, her ser man noe av uren.

Løping i ur foregår fullstendig på eget ansvar. Jeg fraskriver meg enhver skyld for å ha ledet noen ut på viddene.

Det kjennes i kroppen etter at man har løpt både oppover og nedover i et slikt teknisk terreng, da er det godt å ta en hvil på en oppvarmet steinseng i solen, nydelig!

Nå drar jeg på ferie i den norske fjellheimen. Ferien avsluttes med Stranda Fjor Trail Race 20. august. Jeg er veldig spent, fordi jeg aldri har deltatt i et slikt løp før. Det blir gøy å teste ut det å løpe en konkurranse i fjellet.

Akutt bortfall av motivasjon.


Hender det noen gang at du mister motivasjonen til å løpe?

Det skjer med meg innimellom, sånn ca 2-3 ganger i halvåret. Anfallet varer bare noen timer, maks en dag av gangen, men det er likevel frustrerende når det slår til. Når det inntreffer begynner jeg å tvile på hele løpeprosjektet, jeg får eksistensielle, irriterende spørsmål, som hva meningen er med å løpe, hva det er jeg prøver å oppnå, hvorfor skal jeg oppnå det jeg har satt meg som mål, hvorfor konkurrere? Har det noe å si i den store sammenhengen? Jeg fikk spørsmålet i helgen om jeg er en som MÅ ut å løpe hver dag for å ha en god dag. Nei, jeg er ikke en slik person. Jeg må egentlig ikke løpe i det hele tatt for å ha en god dag, det er ikke derfor jeg løper. Jeg løper fordi jeg vil bli bedre til det. Jeg kommer meg ut på løpeturer drevet av motivasjonen om å bli en bedre løper og for å kunne stille i konkurranser uten å måtte føle at jeg burde ha stilt i trimklassen. Jeg løper fordi jeg har et langsiktig prosjekt om å utvikle løpepotensialet mitt og finne ut av hva potensialet egentlig er. Normalt sett er jeg veldig flink til å finne kilder som motiverer meg (hvis jeg skal si det selv), men det kan tidvis være utfordrende å holde dette fokuset alene måned etter måned. Hvis jeg da samtidig blir utfordret på hvorfor jeg holder på som jeg gjør og dette sammenfaller med en dag jeg trenger restitusjon, så er sjansene store for et såkalt akutt bortfall av motivasjon.

Så hva gjør man da? Jo, for det første, få den restitusjonen som trengs! For det andre blir det å ta en seriøs prat med seg selv, hente frem igjen det som er styrken i seg; snu motstand til motivasjon. Lese om inspirerende løpere og personer som har oppnådd det de vil, minnes gode løpeturer, glede seg over fremtidige opplevelser og måloppnåelse. Minne seg selv på at det er den ekstra runden eller turen, som gjør at en blir enda bedre og kommer enda nærmere målet sitt, følge med på egen og andres utvikling gjennom Strava og andre sosiale medier, og ikke minst; ha mange små delmål, som er overkommelige og som man kan nå på relativt kort tid.

Å løpe i naturen og på fjellet, å kjenne at jeg mestrer og er trygg på de forskjellige underlagene er noe av det som gir meg motivasjon og lyst til å fortsette å utvikle meg som løper.

Vi kjenner nok alle på sviktende motivasjon innimellom, men ikke la deg fange av den, prøv å finne årsaken til den, ta et oppgjør med deg selv, gjør endringer hvis det trengs og så fortsett å jobbe for å nå målene dine.