Løping – så mye mer enn trening og konkurranser


Fastpacking; et relativt nytt begrep innen løping. Enkelt forklart innebærer det å løpe lengre dagsetapper selvforsynt. Gjerne med ekstremt lett utstyr i form av telt og sovepose. Turen jeg var med på til Gran Canaria (se link her) ble en slags luksusvariant av fastpacking konseptet. Vi sov og spiste på hotell og det var derfor begrenset hva vi trengte å ha med av utstyr for tre dager i løpeskoene.

For en som er glad i, og vant med, friluftsliv og i tillegg elsker terrengløping virker fastpacking som det ultimate eventyret. Ikke er det mye ekstrautstyr du trenger for slike turer dersom du belager deg på å sove på for eksempel turistforeningshytter.

Hvem skulle tro jeg har alt jeg trenger for tre dager på ryggen her?

En god, lett løpesekk i 15-20 liters klassen er alt du trenger for å få med deg det du trenger for flere dagers eventyr. Dette er gjerne en litt større sekk enn det de fleste er vant med på ‘vanlige’ løpeturer. Det finnes mange alternativ som for eksempel Beghaus Hyper 22 eller Ultimate Direction Fastpack. Mitt problem, siden jeg er relativt kort, er at mange sekker blir for lange i ryggen til meg, og det er heller ikke mange modeller som kommer i ulike rygglengder.

Løsningen for meg ble Salomon S-LAB Peak 20 sekk. Dette er en 20 liters sekk (vest) som kommer for salg til våren og som kommer i fire ulike størrelse (S-XL). De ulike størrelsene gjør at det er mulig å finne en sekk/vest som sitter godt uansett kroppsfasong. I tillegg har sekken muligheter til stramming både over skuldrene og i siden slik at du hele tiden kan justere sekken til å sitte perfekt på ryggen avhengig av hvor mye som er pakket. I praksis sitter sekken som en løpevest. De som er vant med S-lab vestene fra Salomon vil kjenne igjen lukkemekanismen over brystet. Sekken har plass til flasker i brystlommene og ekstra flasker i to ytterrom bak. Selve hovedrommet kan deles i to med en liten skillevegg og snøring gjør det mulig å snurpe sammen hovedrommet når du har lite med deg. Sekken opplevdes veldig behagelig å løpe med siden den satt godt uten å stramme. Med andre merker og type sekker har jeg opplevd at de lett ‘danser’ frem og tilbake på ryggen, dette var ikke tilfellet med Salomon S-LAB Peak 20 som satt der den skulle uansett mye eller lite innhold.

Sekken sitter godt over skuldrene uten smale remmer som kan gnage.

Selv har jeg allerede et tredagers eventyr planlagt i starten av sommeren. Etter løpeturen på Gran Canaria er jeg sikker på at det ikke bare blir et, men flere, eventyr her i Norge når temperaturen har steget og stiene igjen er bare. En helt ny side av løpingen. Ikke bare trening eller konkurranser, men nettopp det å være ute i naturen nyte utsikten uten noe tidspress. For oss som bor i Norge med milevis av T-merkede stier og turistforeningens nettverk av hytter byr det på uendelige muligheter for eventyr. Jeg vil vel ikke si at vinteren er ideell for slike flere dagers løpeeventyr. Da er det bedre å ta skiene fatt. Men det er lov å drømme og planlegge. Ta en kikk på ut.no for inspirasjon til sommerlige eventyr i løpeskoene i ditt nærområde.

Hardangervidda – et hav av muligheter for løpeeventyr sommerstid.

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om halvmaraton: Tips fra Sondre Nordstad Moen, Jack Waitz og Martin Lager. Sniktitt i treningsdagboka til Grete Waitz + to ulike treningsprogram på halvmara.
  • Angelika Sverdrup om hvordan hun ble en løper.
  • Etappeløping i Costa Rika.
  • Hvordan trene i unntakstilstand: øktforslag og konkrete tips.
  • Marita Stenhaug Johansen bruker løping som våpen i kampen mot MS-monsteret.
  • Kunsten å gå underveis i et langt ultraløp.
  • 7 GPS-klokker.
  • Kunsten å toppe formen riktig.

Bli abonnent


Gran Canaria oppsummert


Tilbake i kalde Norge igjen hvor snøen akkurat nå daler ned utenfor vindet mitt. Sist ukes løpetur til Gran Canaria føles nesten som en drøm. Tiden gikk så fort og jeg følte jeg opplevde så mye på den korte tiden. Fantastisk natur og en gjeng veldig hyggelige og inspirerende mennesker. Herlig vær og god mat, det blir jo ikke bedre enn det. Men jeg har fått kjørt meg skikkelig også, både fysisk og psykisk, så nå nyter jeg noen velfortjente late dager med sofasliting.

Vi møttes alle sammen på flyplassen på Las Palmas onsdag ettermiddag, 2 guider og 10 deltakere. En fin blanding skandinaviske drops klare for å teste sine egne grenser. Det var fint å endelig treffe Sondre Amdahl, løpecoachen min gjennom de siste tre månedene, ansikt til ansikt. Med seg som guide hadde han Moses Lovstad. Angelika, en annen Runners World blogger var med og Thomas som skriver i det trykte Runners World. Monika og Wenche, et par jenter jeg har fulgt på Instagram en stund, var der og det var veldig gøy å få treffe disse i virkeligheten og ikke minst få dele rom med to så blide og sprudlende mennesker på ‘husmorferie’ som de kalte det. Det viste seg at Margrethe og Andreas som var med bor like ved meg i Oslo og også skal ned til Gran Canaria samtidig med meg i mars for å delta på henholdsvis 83 km og 125 km konkurransene. Veldig hyggelig å treffe folk man kan trene sammen med i fremtiden som skjønner hvorfor man driver med det man gjør. Til slutt 3 danske drenge som allerede første dag beviste at det går å være rå i motbakkene selv om du kommer fra Danmark.

Klare for 3 dager med løping – Foto Moses Lovstad

Torsdag morgen var sekkene pakket med alt vi trengte for de neste 3 dagene og vi startet ut på dette løpeeventyret fra kaien ved Agaete, samme sted som Transgrancanaria 125 km starter. 27km og 2100 positive høydemeter senere var vi fremme ved hotellet i Cruz de Tejeda hvor vi skulle tilbringe de neste 2 nettene. Vi hadde løpt gjennom varierende terreng og natur og jeg følte meg virkelig heldig som fikk være en del av dette. Lærdom jeg fikk ta med meg til dag nr 2; ikke overdriv lunsjen, det er ikke så stas å løpe med mat opp i halsen.

Margrethe og meg, glade for å være der vi er!

Det var en litt spent gjeng som startet ut på dag nummer 2. Vi visste det var mange høydemeter som skulle bestiges men kilometer på kilometer ble tilbakelagt uten de helt store problemene. Den som nok fikk størst problemer når det nærmet seg lunsj var meg selv, jeg begynte å gå virkelig tom for sukker. Det ble veldig tungt å fortsette i greit tempo. Til lunsj var det to Pepsi på rappen og jeg husket at jeg er her for å nyte vakker natur og ikke for å prøve og vinne en konkurranse. Best å roe det ned for etter lunsj var det klart for monsterbakken; 1000 høydemeter over 10 km. En fot foran den andre, og vi kom oss opp alle sammen. Totalt 40 km og 2200 positive høydemeter, det er mestringsfølelse det!

Wenche og Monika på vei opp den uendelige bakken

Siste dag, lengste dag, som innebar kryssing av nesten 2/3 av øya. Store deler av dagens etappe gikk langs løypa jeg skal løpe under Transgrancanaria 44km i mars så dette var nyttig erfaring. Det ble lunsj i Tunte, derifra ventet 30+ km frem til det endelige målet; fyrtårnet i Maspelonas. Det var vakkert, men det var varmt. Det var nytelse av utrolig natur, men mot slutten når vannet var tomt og sukkerlagrene tomme var det bare tungt. Noen få kilometer før mål fant jeg en kiosk som solgte Cola, men det var drahjelp av Monika, Wenche og Søren som tilslutt gjorde susen den siste biten. Dag 3 – 46 km+ tilbakelagt og nærmere 115 km totalt over de siste dagene. Shit jeg må jo være stolt av dette!

Foto Margrethe F. Løvold

Ja jeg dro til Gran Canaria for å få ekstra treningspåfyll, for å nyte flott natur og få nyttig erfaring før vårens konkurranser. Men en ting er sikkert, turen hadde ikke blitt det den ble hadde det ikke vært for alle de flotte menneskene som var med å bidro. Jeg er takknemlig for å bli kjent med dem alle. For å sitere Thomas Stordalen ‘having those weird conversations with your friends and thinking if anyone heard us now, we’d be put into a mental hospital’ ? Yes that’s us. A bunch of crazy ultrarunners who love what we do and love to push ourselves to the limit!

Fremme! Foto Moses Lovstad

Pakket og klar


Perfekt timet ser det ut til. I det mildværet brer seg innover landet og etterlater søle og sørpe pakker jeg bagen og stikker til sydligere strøk for å få noen mil i beina på bare stier.

Treningsreise altså. For min del er det første gangen jeg stikker av fra vinteren for å løpe. Vanligvis er går jo vinterens reiser sørover for å stå på på ski i alpene for min del. Men med konkurranser så tidlig på sesongen har jeg bestemt meg for å få til mest mulig løping gjennom vinteren og da syntes jeg denne turen var et bra alternativ for å få noen gode mil i banken.

Jeg tror nå ikke at en treningsreise i løpet av vinteren er en nødvendighet for å være best mulig forberedt før våren men jeg tror nå absolutt det kan hjelpe. Og for min del er det også motiverende å få kjenne barmark under beina og få slippe å løpe med tre lag med klær for å holde varmen. Og siden jeg er så heldig å ha tid og anledning til og bli med på denne turen var jeg ikke i tvil.

Reisen foregår i regi av Sondre Amdahl som jeg også bruker som løpecoach. Vi blir en liten gruppe med løpere som skal tilbringe 3 dager med å løpe fra sted til sted på Gran Canaria, totalt ca 120 km, mye langs Transgrancanaria løypen. Det i seg selv blir en kjempemulighet til å få løpt igjennom store deler av løypa som jeg skal løpe under Transgrancanaria 44km i mars.

Jeg har egentlig bare gledet meg til turen så langt men nå som det nærmet seg kjente jeg at jeg var litt spent også. Tenk om jeg er treig og sinker? Men det er heldigvis ikke en konkurranse, så det får ta den tiden det tar. Jeg stiller nå med åpent sinn om å få være ute i fjellene i mange timer, få en god del mengde i beina og treffe likesinnede. Det skal også bli artig og treffe mannen som har hjulpet meg med løpingen de siste to månedene ansikt til ansikt. Kanskje det blir mulighet til å få noen gode tips og råd både fra coachen min og de andre løperne.

Så nå er alt pakket og klart, best å holde det på et minimum når vi tross alt skal løpe med alt i sekken som vi trenger for tre dager/to netter.

Det blir oppdateringer her om turen i neste uke, kanskje noen store aha opplevelser?

Trene hver dag i ett år, hvorfor?


Hva får deg til å krysse dørstokkmila en tirsdagskveld i januar? Hva forteller du deg selv midt i en tung intervalløkt på mølla? Hva driver deg til å gjøre det du gjør? ? og hvorfor gjør du det?

Motivasjon er drivkraften til alt vi driver på med, og er årsaken til at vi står opp om morgningen, at vi ikke bare blir liggende å gi blaffen. Motivasjon er indre eller ytre styrt og hva som motiver oss er veldig forskjellig. Jeg motiveres av høye målsetninger. Det som driver meg er følelsen jeg får når sprenger grenser jeg var usikker på om jeg kunne krysse. Dette har jeg visst hele livet, og jeg bruker det bevist for å få en god helse, oppleve nye ting og fylle hverdagen med masse treningsglede. For jeg vet at jeg strekker meg så langt det er mulig for å nå målet mitt.

2015 var et banebrytende år for meg. Det var året jeg perset på alt jeg stilte opp i og jeg knakk koden for å holde løpeformen igjennom hele sesongen. I år står jeg klar på startstreken fra start, og jeg er mer motivert enn noen gang. Jeg ønsker å utvikle meg som løper, ta det neste steget. Målet er å sette nye rekorder å gjennomføre enda tøffere løp og konkurranser.
Jeg vet hva som kreves for å forbedre en 10km tid på 38:48, og jeg vet hvor mange timer trening som må til for å løpe et maraton SUB 3 timer. I seg selv så er bare tanken på det ganske skremmende for en litt lat mosjonist som er langt unna matchvekten sin. Men som sagt, jeg har knekt koden. Jeg vet hva som fungerer for meg. Jeg trenger et hårete mål som pusher meg!

I romjulen sendte en god kollega et bilde til meg hvor hun var på trening. Selv hadde jeg utsatt treningen et par uker allerede. Det gikk noen dager hvor jeg tenkte på når jeg skulle starte igjen. 1. januar svarte jeg henne med et bilde med teksten: «1/365 ? Økt 1 20km Fartslek langs Frognerkilen». Jeg hadde startet noe jeg viste ville få meg ut å trene. Er det mulig å trene hver dag i 1 år? Kollegaen min hang seg på, og i dag er fremdeles treningsdagboken til begge uten blanke sider. Jeg merker at kondisjonen stadig blir litt bedre og jeg passer på å trene variert. Treningsmengden er økt med 15-20% sammenlignet med året før.

Det blir spennende å se hvor lenge jeg holder, hva jeg gjør før oppkjøringen til løp, hvis jeg blir syk og når arbeidsmengden på jobb hoper seg opp. Foreløpig vet jeg at jeg legger ned nødvendig treningsmengde for å kunne heve meg enda et hakk i sesongen som kommer, og den tanken er veldig god. Det gjelder å tenke positivt! For meg fungerer det å sette meg høye mål, og fortelle andre om de. Hva fungerer for deg? Knekker du den koden er mulighetene dine uendelig!

I månedene fremover kan du følge veien min mot nye mål her på runnersworld.no, og du kan se bilder av mine daglige treningsøkter på Instagram. Jeg skal også teste treningsutstyr for Elkjøp og sjekke hva treningsteknologi kan gjøre med motivasjonen for å trene. Ta gjerne kontakt med meg på stianrunnfun@gmail.com eller skriv kommentarer i feltet under her. Instagram: @stianrunnfun

God løpetur og godt treningsår folkens!
Stian

Ukategorisert

Gamle fjell, nye mål


Da har de siste bitene falt på plass med tanke på løpsplanen min for 2016.

Jeg er litt overveldet siden det blir noen utfordringer som er vesentlig større enn det jeg noen gang har gjort tidligere. Men jeg gleder meg veldig, gleder meg til å teste kroppen og hodet.

Tidligere har jeg ikke snakket så høyt om løp jeg planlegger. Nettopp fordi jeg føler jeg legger ekstra press på meg selv når jeg vet at folk kommer til å spørre ‘hvordan gikk det’. Tåpelig i grunn, jeg gjør jo dette for gøy, for min egen del og trenger ikke bevise noe for noen andre. Likevel kjenner jeg jo at det ligger litt nerver i bunn. Jeg har jo liksom lyst å prestere ok også. Logikken har vært at om ingen vet, trenger jeg jo heller ikke fortelle om eventuelle skuffelser. Men i år prøver jeg motsatt strategi. Jeg har lyst til å holde fokuset på at jeg gjør dette for gøy og for meg selv og da gjør det jo ikke noe om ‘alle’ vet.

Påmeldingen til Hornindal rundt 2016 er allerede i boks. Bildet fra 2015 løpet.

Først på planen i 2016 er Transgrancanaria 44 km i begynnelsen av mars. Planen er å bruke dette løpet som en del av treningen mot Transvulcania i mai. Det blir første gangen jeg deltar i et løp på denne tiden av året men det er en fin måte å holde fokuset på løping gjennom vinteren.

Neste stopp, og kanskje det største målet i 2016; Transvulcania 76 km og mange høydemeter. Løpet går på La Palma i mai og blir mitt første virkelige ultraløp. Jeg er naturlig nok veldig spent på dette.

I Juli blir det Hornindal rundt og i år skal jeg klare å gjennomføre hele distansen. Etter at jeg i fjor gjennomførte den halve distansen og samtidig skjønte hvilken utfordring hele løpet faktisk er, ble dette et løp som kom høyt opp på ønskelisten og som må krysses av en gang. Så hvorfor ikke i år når jeg er godt inne i trening? Påmeldt!

Den siste brikken i puslespillet kom på plass sist uke med trekningen til alle UTMB løpene. Jeg var så heldig å få plass i OCC, det korteste løpet på 55km. Men med 3300 høydemeter blir det nok en stor nok utfordring. Gleder meg veldig til å få prøve meg på et løp i alpene.

Jeg ser frem til OCC og tilbake til Chamonix og disse fjellene.

Så får vi se, kanskje det blir tid til noen korte løp som treningsturer innimellom.

Dette blir helt klart et spennende år for meg, første gangen for skikkelig ultra, i det hele tatt første gangen for så mange heftig løp på en sesong. Det er jo også første gangen jeg prioriterer så mye løping gjennom vinteren også. Men med disse målene for våren og sommeren er ikke dette tiden å sluntre unna.

Winter miles brings summer smiles!


Jeg fant ikke noe godt norsk uttrykk for dette ordtaket. Men jeg synes det beskriver det jeg driver med om dagen, nettopp det å legge ned et godt stykke arbeid for å være best mulig klar for lange turer når stiene igjen blir bare.

Jeg fikk lagt inn en god porsjon mengde i årets første uke. Faktisk sånn at jeg overrasket meg selv over hva jeg klarte å få til en uke i vinterlige og kalde januar, 100km! Hadde noen sagt til meg for et år siden at jeg skulle legge ned en sånn innsats midtvinters hadde jeg nok ikke trodd dem. Men med årets første hovedmål Transvulcania 76km i mai og Transgrancanaria 44km som et delmål på veien allerede i mars nytter det liksom ikke å si at jeg tar opp løpingen igjen til våren igjen når det har blitt litt triveligere å løpe ute. Med ønske om å bygge meg opp til å tåle lengre distanser uten å pådra meg skader nytter det heller ikke å si at det er kaldt og guffent ute. Fundamentet skal legges.

Det finnes ikke dårlig vær…

Jeg kan innrømme at det har vært litt med blandede følelser jeg har kom meg ut på helgens langturer. Jeg elsker følelsen av å kunne løpe ute, være fri og oppleve flott natur. Men det er ikke helt med den samme følelsen jeg løper opp og ned i lysløypa til Grefsenkollen for samle høydemeter og kilometer fordi mine vanlige stier er gjensnødde. Det blir mer som en jobb. Så hvorfor gidder jeg, jeg som ikke er eliteløper og har dette som jobb? Hvorfor gidder jeg å velge og tilbringe timevis i skogen som jeg heller kunne tilbragt med venner og familie?

Fordi jeg vil bli bedre og fordi jeg har lyst til å gjennomføre lange krevende løp. Jeg har lyst til å være i form nok til å gjennomføre mine egne langturer og miniekspedisjoner på fjellet i sommer. Og fordi jeg elsker følelsen av å klare og gjennomføre noe jeg ikke trodde jeg skulle få til. Så selv med 3,5 time i -12 med is på på drikkeflaskene og energibar så frossen at den ikke går å bite over var det en liten seier å faktisk klare og gjennomføre økten som stod på planen i skikkelig vitervær. Som når jeg for mange år siden gjennomførte min første 10km. Følelsen av at jeg, jeg som i så mange år mente at løping var det verste jeg kunne utsette meg for, klarte faktisk klarte å gjennomføre et mil løp. Ja og så har det jo bare ballet på seg, målene har blitt større og større med årene.

Så denne vinteren skal det samles kilometer, mange nok til å gi store smil til sommeren!

Opp og ned, opp og ned.