Løping, fotturer, liv og død på allsidige Kreta.


Sen sommerferie på 3 uker ble spontan, fantastisk og styrt av værappen Yr.

Vi tok Urkeegga, Galdhøpiggen, Rondane og Røros før vi kastet oss på en restplasstur til Kreta i 12 dager. Vi hadde leiebil og kjørte daglige turer til forskjellige steder der vi løp og hiket. Vi rakk to fjellturer, to ravineturer, to løpeturer langs kysten og en løpetur mellom landsbyer i fjellene. Her gir jeg et lite innblikk i 4 av turene vi hadde.

Frokostutsikten på hotellet var rettet mot fjellkjeden Lefka Ori, De Hvite fjellene, vest på Kreta. Denne fjellkjeden har flere fjelltopper på over 2000 høydemeter, en av toppene er Kastro på 2219 moh. Vi måtte opp dit!

Forloveden min er en kløpper på å finne GPX filer og lastet ned en rute. Vi satte av gåre i leiebilen og havnet langt oppe i svunnen tid. Veien ble dårligere og dårligere og bilen ble tøyd til grensen for leieavtalen. Føltes som om vi havnet lenger og lenger tilbake i tid jo høyere vi kom, sånn ca tilbake til Første Mosebok. Illusjonen ble brutt av lokale pickup biler, som suste forbi med hardbarka menn i militær-bukser og rifler på lasteplanet. Skiltene langs veien var gjennomhullet av skudd.

Hm, en smule skeptisk….

Ikke helt sikker på hva jeg følte i fht dette, men håpet på at vi ikke trengte hjelp underveis. Vi fant parkering ved noen gamle oliventrær og en flokk geiter med store bjeller om halsen.

Her snakker vi seriøs bjelleklang!

Det ble et brått møte med gresk natur og en bratt læringskurve. Ruten vi fulgte gikk rett opp en slags rim, egentlig helt etter min smak, men det ble tidvis ganske bratt i svært kupert terreng. Hard, lavaaktig stein med løsere stein oppå. Svært taggete og røft. Vegetasjonen var forrædersk fin, den så myk og puteaktig ut, men besto av sylskarpe pigger, som kunne penetrere de tykkeste Hokasåler! Eneste positive med vegetasjonen var at det luktet himmelsk, som om du trampet rundt i en svær urtehage. Gjorde meg sulten! Da vi samtidig så og hørte de lokale geitene, var ikke lunsjmenyen vanskelig å velge etterpå.

Litt løping, for syns skyld 😉 Det var ikke lett å løpe og jeg ville absolutt ikke falle her, da hadde jeg endt opp som en timianmarinert nålepute, laget av kjøttfarse.

Akkurat denne dagen kom det inn noen lavthengende skyer, som gradvis innhyllet oss jo nærmere toppen vi kom, men temperaturen var god. Det var ingen tydelig sti på denne turen, ingen partier som «gikk av seg selv». På toppen hang en stor sauebjelle. Det er få skikkelige varder på Kretas fjell, noe som egentlig er litt rart siden varden har sin opprinnelse i den greske Mytologien.

Guden Hermes kjedet Hera sin trofaste tjener Argus til døde med sine endeløse historier, noe som gjorde Hera rasende og førte til at hun ville ta livet av ham. De andre gudene på Olympus synes dette var vel drøyt av Hera og hun gikk med på en avstemning i fht avgjørelsen om dødsstraff. Hver gud skulle kaste en sten til den de støttet, den som fikk flest stener vant. Hermes var god til å argumentere for seg og mente at det ikke kunne være en forbrytelse å kjeden noen til døde med historiene sine. Hera mente Hermes hadde drept tjeneren hennes og fortjente å dø. Resultatet var åpenbart, da avstemningen var avsluttet sto Hermes med steiner opp til halsen. Slik ble den første varden til. Hermes er blant annet alle reisendes beskytter og hans energi sitter i vardene og viser vei.

Underlaget var verre å bevege seg i enn det ser ut.

Turen ned igjen fra Kastro tok nesten like lang tid som opp. Terrenget var ikke løpbart, noe som ble ganske frustrerende tidvis. Jeg opplever det tyngre og mer belastende på kropp og knær å skulle gå nedover enn å løpe. Vi satt opplevelsen på kontoen: Fjellvant. Vi samler på opplevelser som gjør oss mer fjellvante. Og jo mer uforutsett og utfordrende turene er, jo raskere blir vi fjellvante.

På vei opp Psiloritis, bra sti, strålende vær og god temperatur.

Vi besteg også Kretas høyeste fjell Psiloritis på 2456 moh, kun overgått av gudenes fjell Olympus på 2917 moh, situert på fastlandet nordøst i Hellas. Turen var veldig fin og relativt enkel, flott sti hele veien til toppen. Her slapp vi å kjempe med stikkende vekster og brutalt skarpe steiner. Vi brukte staver opp, en god avlastning. Ravner og store rovfugler siklet evig rundt mot toppen. Vel oppe har man et rundskue på 360 grader. Det var få andre turgåere der, men de vi traff på var ikke uventet; hyggelige nordmenn, som Trine og Roald 😉

På denne fjelltoppen var det hengt opp en klokken, som var et kirketårn verdig i størrelse og klang, ikke en sauebjelle, som på Kastro. Det var også satt opp en steinhytte der. Det var mulig å smyge seg inn igjennom en liten åpning. Inne brant det bønnelys og var nok brukt til litt forskjellig etter folks varierende behov når været ikke var like strålende, som da vi var der.

Måtte tenne et bønnelys for beskyttelse, på Kretas høyeste fjell.

Turen ned igjen til bilen ble løpt. Dette er en tur jeg vil ta om igjen.

Sjekk utsikten og været! Her er det mye snø på kaldere årstider.

En dag bestemte vi oss for å løpe mellom landsbyer oppe i fjellene, til sammen 22 km i ganske så varmt vær. Det ble en sansemessig intens opplevelse, både i fht inntrykk; lukt, syn og emosjonell tilstand. 

Vi løp ned til en svalende nekropoli, gammel gravplass.

…løp igjennom fantastiske olivenlunder, med stammer som var mange hundre år gamle.

Det påstås at det eksisterer oliventrær som er hele 1600 år gamle og som fremdeles bærer frukter. Lurer på hvor gammelt dette treet er. Oliventreet er mitt favoritt-tre.

Vi løp forbi gamle ruiner og fascinerende geiter.

Vi passerte aggressive hunder, heldigvis bundet fast i kjetting. Synes synd på de hundene der altså. På de mest soleksponerte stedene var alt uttørket og dødt. Tistler, nålebusker, skjelett og geitekranier formet stien. Følte jeg løp i en postakopalyptisk verden. Vanndråper er dyrebare på slike steder.

Rovfuglene sirklet alltid rundt oppe i fjellene. Langs veien lå forskjellige typer døde og råtnende dyr, ihjelkjørte. En sprukket grevling, en flatpakket katt osv. Ikke bare dyr dør på veiene på Kreta. Veldig mange svinger hadde små altere til minne om personer, som endte livet i fatale ulykker. Jeg erfarte lukten av død for første gang, tilsvarende dødt menneske….. En ny lukt å tilføre hukommelsregisteret. Livet og døden kom nært på denne turen. Vil man oppleve det ekte og usminkede anbefaler jeg turer som dette.

Nest siste dag hadde vi spart til den berømte ravinen; Samaria gorge, noen mener at det er den lengste ravinen i Europa: 17 km lang, starter på 1250 moh og ender på sydsiden av Kreta ved havet. Derfra tar man ferge og så buss eller taxi tilbake til bilen eller man blir hentet av lokale turoperatører.

Helt i starten av ravinen. Skyene henger tungt og det blåser.

Ravinen åpner kl.07.00 om morgenen. I høysesongen går 3000 personer daglig denne turen, så det lønner seg å være tidlig ute. Det koster 5 euro i inngangspenger. Billetten sjekkes ved utgangen. Denne dagen var det meldt sterk vind og mulig regn, noe vi ikke tenkte så mye over. Det tok 1.5 time å kjøre dit, så vi startet å løpe 08.30. Det blåste kraftig, mye mer enn jeg hadde forestilt meg i en ravine. Bare noen hundre meter fra inngangen kom det plutselig fykende, noe som hørtes ut som en knyttneve stor stein og smalt i bakken mellom oss.  Det var skikkelig skremmende! Hadde den truffet i hode på en av oss kunne det vært direkte billett til Hades rike (dødsriket, vi var jo i Hellas). Jeg fikk en ny respekt for steinras, jeg følte meg med ett sårbar. Farten på løpingen ble ikke mindre etter dette.

Det sto oppført skilt med fare for steinras på flere plasser langs traseen med oppfordring om å passere raskt.

Siden vi ikke startet da de åpnet var det allerede ganske mange folk på stien. Det ble derfor mye forbiløping. Jeg gikk inn i «ryddemodus» (les jaktmodus), skulle innhente alle som hadde startet før oss og legge de bak meg. Det ga et ekstra kick å stadig se nye foran meg, som jeg måtte innhente. Dette utløste nok også en del adrenalin, jeg kjente ikke at jeg ble sliten eller at det tæret på lårene å løpe 1250 høydemeter nedover. Etter ca 12 km tror jeg alle startende den dagen var «ryddet». Vi hadde ravinen for oss selv!

Det mest berømte partiet i ravinen er bare 4 meter bredt og 500 meter høyt! Stedet ligger ca 3 km fra målet.

Det var en fantastisk fin ravine og det føltes aldeles ikke så slitsomt å komme seg igjennom, den, som mange hadde beskrevet. Vi brukte 2.5 timer ned, med noen få fotostopp. Jeg ville ikke innhentes og vi hadde planer om å gå den opp igjen etter at vi hadde spist i havnen. Vi spiste godt og psyket oss opp til å gå hele veien tilbake 17 km og opp 1250 høydemeter. Jeg var klar som et egg, skuffelsen var derfor stor da vi ble stoppet ved inngangen og nektet adgang. Ravinen ble stengt, pga sterk vind og stor fare for steinras. Ravinen kom til å bli totalt stengt neste dag, vinden skulle vare i 3 dager. Vi hadde derfor egentlig flaks. En dag skal jeg tilbake og gjennomføre begge veier. Det er ikke vanlig å gå den tilbake, pga at folk normalt sett bruker for mange timer på å klare å komme seg igjennom den før ravinen stenger for dagen.

Her var vinden så sterk at jeg så vidt klare å bevege meg fremover uten å miste balansen.

Alle turene ble avsluttet med fantastisk hjemmelaget, lokal gresk mat, servert av familiedrevet tavernaer. Kreta, vi kommer tilbake!

Efaristò!

Kreta er en lang øy; 260 km fra øst til vest og har 3 større fjellkjeder med mange fjelltopper over 2000 meters høyde. Det er også flere større raviner på Kreta. Det er altså mange muligheter for utforsking og opplevelser.

Siste utgave av Runner’s World

  • Alt om karbonfibersko: Vi har testet ni modeller og intervjuet en av mennene bak det nye regelverket fra World Athletics.
  • Fra en vinners perspektiv: Sindre Buraas’ opplevelse av 5000-meteren i U23-EM i 2011.
  • Test av syv hodelykter.
  • Liv Richter om natur, frihetsfølelse, svangerskap, avrevne leddbånd og veien tilbake.
  • 100 miles i Rondane: Fem ultraløpere om den ultimate distansen.
  • Sterk og skadefri vinter – slik legger du opp treningen.
  • Fordeler og ulemper ved alternative treningsformer.
  • Seks ernæringsmyter forklart.
  • Oppskrift: Gulrot- og squashsuppe etter sene høstøkter.

Bli abonnent


Over skyene er himmelen alltid blå, målseilet også.



Ny opplevelse i helgen; deltakelse i motbakkeløpet Saudehornet Rett Opp, i Ørsta. Det starter ved havnivå og ender opp på 1303 meter over havet. Løypen er ca 5.7 km lang med en gjennomsnittlig helning på 22.9 %. Det var rått, brutalt, tok på, både fysisk og mentalt og var himmelsk vakkert. Dette må jeg gjøre igjen!

Fire dager tidligere fikk jeg plutselig en henvendelse fra en rå løpevenninne; Linda, som lurte på om jeg ville bli med å løpe Saudehornet Rett Opp, som om det bare var å slenge seg med på et «enkelt» motbakkeløp…. Hadde hørt om løpet, men visste ikke noe konkret om det, ei heller hvor det lå. Det var ingen unnskyldning, jeg skulle få sitte på med henne og hennes heiagjeng; mann og sønn. Tilfeldigvis passet det denne helgen (hadde ingen gode grunner til ikke å delta).

Jeg har ikke trent spesifikt for motbakkedeltakelse, men har gått en del fjellturer i år, så tenkte at jeg skulle ta denne opplevelsen, som en nyttig erfaring, en god treningsøkt og en realitetsorientering i fht egen kondis. Var også mentalt forberedt på å havne i baktroppen denne gangen. Det er noe jeg må forberede meg på ellers kan det gå hardt utover psyken.

Så lørdag morgen bar det innover til Ørsta. Startområdet var lagt til småbåthavnen, der ble det servert gratis frokost til alle som ville ha. Utdeling av bib-nummer og veiing av sekk skjedde også der (konkurranseklassen måtte bære en sekk på 2.5 kg, det holdt ikke å ha lagt på seg 2 kg de siste ukene 😜), alt flettet sammen av en jovial og hyggelig speaker. Det var også satt opp storskjerm, som viste målområdet og som ville vise løpet direkte underveis. Toppen av Saudehornet lå innhyllet i skyer, så ut som om det kunne være skikkelig grått vær der oppe, men bilder fra toppen viste strålende sol, fascinerende kombinasjon.

En rolig km oppvarming nede i havnen med blide løpevenner; Jonas og Linda. Midt i bilde ser vi opp mot Saudehornet, som ligger dekket av skyer.

Starten for konkurranseklassen gikk kl.11.00. Prøvde å holde litt igjen på farten slik at jeg ikke skulle bli full av syre før bakkene begynte. Vi måtte gjennom sentrum, gjennom et byggefelt og så over på grusvei, som ledet bratt oppover. Der var løpingen over for min del, resten av løpet ble utført gående. Måtte kjempe litt med selvfølelsen forbi imponerende heiagjenger mange steder langs løypen, da jeg allerede gikk, peste og hadde en godt synlig begynnende svette på gang, og det før jeg hadde nådd naturstien. På toppen av den laaaange grusbakken ventet første drikkestasjon og Røde Kors. Jeg var allerede svimmel og pulsen var altfor høy, tatt i betraktning at jeg ikke løp. Var på gråten innvendig, oppgitt over et ustabilt hjerte og at jeg ikke klarte å løpe oppover mer (at jeg skulle klare det var jo egentlig en urealistisk idé, har jo ikke trent nok på akkurat den bragden). Var på nippet til å be om å bli sjekket av helsepersonell, men spurte heller om det var flere Røde Kors-stasjoner lenger oppe. Det var det. Jeg bestemte meg derfor for å gå videre og se hvordan det utviklet seg. Ga meg selv samtidig en skjerpings-pepptalk; alvorlig talt, får være måte på selvmedlidenhet og selvhandikapping! Grus gikk over til sti. Skyene hang langt nedover fjellsiden, noe som matchet min mentale tilstand. Temperaturen var bra og nå hadde jeg også min egen, svært lokale regnbyge rennende kontinuerlig fra hode. Det ble aldri lettere, bare brattere. Hadde faktisk trodd at jeg skulle klare å gå raskere, at jeg hadde mer kraft å ta av. Selv da jeg møtte på Kondis sin trofaste fotograf, Helge Fuglseth (70 år og 200 fullførte maraton!) klarte jeg ikke å få opp energien. Normalt sett får jeg alltid energi av å bli tatt løpebilder av. 😅 Nei, du sier ikke det! (ref. instakontoen min….)

Gå sakte aksjon. Hjelper ikke å bli tatt bilde av en gang, da står det ille til! Foto: Helge Fuglset, Kondis.

Ble veldig imponert over barna med medalje om halsen, som jeg passerte langs traseen. De hadde deltatt i barneløpet før oss og var nå på vei videre opp på fjellet med foreldre, full av energi og positive heiarop. For noen motbakkepotensial!

De siste 400 høydemeterne forserte vi gjennom skylaget. «Stien» ble enda brattere og vi måtte tidvis bruke hendene. Det var en surrealistisk opplevelse, plutselig så jeg målseilet høyt der oppe igjennom tåken, i sol 🌞! Rett før mål fikk jeg seriøse motivasjonsrop fra Linda og ektefelle, som begge hadde kommet i mål lenge nok før meg til å klare å opparbeide en brunfargen der de satt på en fjellhylle og ventet. Jammen ikke dårlig å klare å få en motbakkesnegl 🐌 til å føle seg som en tilnærmet proff idrettsutøver rett før målgang!

Siste steg opp, før Perleporten, halleluja! The smile is back! Foto: Martin Hauge-Nilsen, Kondis.

Og vips var all lidelse og blytung følelse fordampet, som dugg for solen. Perleporten, som for anledningen var sponset av Sparebanken Møre, ble krysset, fortsatt i levende live. Jeg ble møtt av fotograf, som ga meg den kjente effekten; fornyet energi og eufori, smilende, bunadskledde(!) medaljeutdelere, medløpere, Røde Korsfrivillige med kald vann å drikke, og til en utsikt, som bare kan erfares etter at du har nådd himmelen.

Har du sett vakrere medaljeutdelere? Nasjonalromantikken båret opp helt til topps, MED bunadsko! Her snakker vi gjennomført. Foto: Martin Hauge-Nilsen

Vi ble værende på toppen, i himmelen en stund. Det var magisk, sol og nydelig temperatur og et uendelig hav av hvit bomull nedenfor oss, som nesten umerkelig bedøvet min underliggende høydeskrekk fra å rive meg tilbake til vissheten om at jeg satt på en topp med stup rett ned, på nesten alle kanter.

Han her døpte jeg raskt Vannmannen. Egenhendig vannbåret drikke til slitne motbakkeløpere.

Alt har en ende og vi måtte ned igjen på jorden, til Ørsta, gjennom skylaget og tilbake til virkeligheten. Nedturen gikk en smule raskere, da vi løp store deler av traseen. Ettervirkningene kan fortsatt kjennes i lårene.

Fornøyd gjeng på vei nedover igjen: Jonas, Linda og meg. Løp hele veien ned med medaljen rundt halsen 🙂 Det kjentes i lårene de påfølgende dagene. Foto: Martin Hauge-Nilsen

Dette var en opplevelse vel verdt å få med seg! Jeg fikk min realitetsorientering og jeg havnet som forventet i «baktroppen» med tiden 1.36.38. Ble nr 3 i min aldersklasse. Som en motiverende støttespiller skrev; 3. plass er 3.plass! Takk Tov! Sykt å tenke på at beste kvinne kom i mål 31 minutter før meg og beste mann bare brukte noen og 50 minutter opp. Jeg utnevner meg selv herved som representant for de vanlige dødelige og anbefaler alle som vil ha en spesiell naturopplevelse å ta turen Saudehornet rett opp.

En stor takk til arrangører, alle frivillige og hyggelige, oppmuntrende heiagjenger, fra stort til smått!

On top of the world. Takk!

Et lite tips til arrangøren og ønske fra flere deltakere; Gjerne samle all nødvendig info på en lett tilgjengelig nettside. Vi vil vite: tid, sted, pris, premier, reglement, krav til deltakere, info om løypen og lett tilgjengelige resultat, kanskje Eq-timing?

 

 

Ukategorisert

De positive, små, lokale løpene.


Forrige uke deltok jeg i to små, lokale løp i Ålesund. Det er noe eget med disse løpene. Treffer kjente fjes og medløpere, folk er positive og hyggelige, løypene er fine og overkommelige. Og man får seg en skikkelig god tempoøkt.

Forrige helg var vi i Amsterdam og fikk inn en morgenløpetur rundt i byen. En nydelig by å løpe i, så lenge du passer deg for syklistene.

Vakker og idyllisk by å løpe i.

Mandag, 2. pinsedag, gikk løpet Kleivane Rundt, det løpet har jeg skrevet om tidligere i et eget innlegg se her. I år stilte det flere sterke løpere til start, så denne gangen ble det ingen pokal til meg, men jeg fikk løpt meg tom.

Å være på storbyferie kan tære på; mye god mat og drikke, så tilstanden var ikke ideell for å løpe konkurranse. Dagen etter konkurransen måtte jeg gjenoppta min ukentlige styrketrening. Veldig lett å falle ut av rutinen. Har kjent hvor viktig styrketrening er, så her gjelder det å ikke la det skli ut.

Forrige onsdag startet sommerkarusellen i Ålesund. Den består av 3 løp gjennom sommeren. Man kan velge mellom 5 og 10 km, og løypen er kontrollmålt. Jeg ville derfor sjekke hvor raskt jeg nå kunne løpe en 5 km, selv med stokk stive bein. Trengte en baseline å gå ut fra i fht trening videre. Har lyst å bedre tiden på 5 km, det er et overkommelig mål med den løpemengden kroppen tillater for tiden. Jeg kan ikke løpe like mye som jeg gjorde for 1.5 år siden. Jeg må fortsatt trene mye alternativt for å ikke provosere leggene (benhinnen), derfor er korte løp ideelle for min del nå.

Det var positivt overraskende mange kvinner/jenter som stilte til start. Det gjør det ekstra kjekt når mange stiller. Løypen er fin og lettløpt, så fokuset ble å ikke løpe på en smell i starten. Jeg klarte å unngå akkurat det og følte jeg hadde et greit driv innover til vending etter kun 2.5 km. Turen ut igjen ble tiltagende tyngre, men jeg kom meg helt i mål, som andre kvinne på 5 km.

Alltid godt å nå mållinjen, spesielt når man føler man har tatt ut det man kunne. Foto: Helge Fuglseth, Kondis.

Håper jeg kan delta på de to andre løpene i sommerkarusellen også og forhåpentligvis se en positiv utvikling på 5 km. Kanskje det er flere som vil hive seg med? Man får mye nyttig erfaring ved å delta i løp og er det lettere å gi det lille ekstra, som jeg selv opplever er vanskelig å få til når jeg skal presse meg alene.

Ecotrail Oslo 2019; en eneste stor opptur.


Når dine antakelser i forkant viser seg å være totalt feile, denne gangen på den positive måten, da kan man ikke annet enn å glise og sveve på en sky et par ekstra timer etter målgang. Det gir samtidig en fornyet selvtillit og mestringsfølelse, som har manglet i noen måneder.

Strålende fornøyd etter målgang på SALT. Her ser vi over til Operaen. Foto: Jarle Mordal

I år bestemte jeg meg for å prøve 21 km. Hadde ikke treningsgrunnlag til noe lengre. To uker tidligere skulle jeg løpe halvmaraton i Ålesund, men ødela ryggen under styrketrening i forkant. Derfor gikk jeg distansen. Det ble en nyttig erfaring og jeg fikk en langtur før Ecotrail.

Ryggtrøbbelet kom snikende tilbake kvelden før start. Begynte å lure på om det var psykisk, men da jeg nesten ikke kom meg ut av sengen på natten innså jeg at det måtte være noe fysisk betinget også. Jeg tok meg en Ibux. Da selve dagen opprant kjente jeg fortsatt ryggen, men ikke verre enn at jeg klarte å ignorere den.

Noe skeptisk på hotellrommet før jeg skal dra til start. Veldig usikker på hvordan dette vil gå, med lite mengdetrening, kun gått 21 km og tilbakevendt ryggtrøbbel.

Start for 21 km er på Fossum. Var heldigvis ikke plaget nevneverdig med nervøsitet, sikkert fordi jeg ikke ante hva jeg skulle forvente av egen prestering.

Alt blir så mye lettere når jeg treffer på medblogger Abelone på T-banen på vei til start. Får alltid energi av å være med henne.

Vi fikk høre fra speakeren at det skulle være puljestart, basert på egen vurdering og samvittighet(!) Det bør være puljestart med over 1000 startende. Jeg sto nesten helt fremme og kjente på en snikende dårlig samvittighet. Jeg skulle vel strengt tatt stått lengre bak, siden jeg ikke trodde jeg ville klare å gjennomføre løpet raskere enn på ca 2 timer og 20 minutter. Jeg snudde meg til to menn rett bak meg og spurte hva de hadde tenkt å løpe på. De håpet på å komme inn på to timer. De spurte så meg hva jeg håpet på. Drømmemålet var jo å klare det på to timer, men det var vel ikke realistisk? Der og da bestemte jeg meg for å prøve og tok dem i hånden på at det var avtale. Samvittigheten forsvant og jeg følte meg bra.

Jeg har løpt Ecotrail Oslo tre ganger tidligere; 46 km og to ganger 31 km. Fossum er en av matstasjonene vi passerer. De andre gangene har jeg vært varierende sliten og matt på dette stadiet, og jeg har alltid tenkt at det var en ganske så seig bakke i starten videre fra Fossum. Det var derfor ekstra interessant å oppleve at det jeg tidligere har betegnet som bakke, egentlig ikke er annet enn en liten svak helning. Starten gikk og jeg bestemte meg for å ikke følge med på fart eller kilometertider i det hele tatt. Jeg skulle kun løpe på feeling og løpe mitt eget løp. Fulgte bare litt med på pulsen. Ikke at det hadde noen betydning, min puls lever sitt eget liv og jeg klarer ikke å regulere den. Ville bare se hvor hysterisk den eventuelt kom til å bli. Det føltes bra og jeg klarte omtrent å henge med der jeg hadde posisjonert meg.

Det var en ny og positiv opplevelse å løpe langs Lysakerelven, til venstre nedover denne gangen. Det var en fordel fordi stien var noe bredere enn på motsatt side. Da terrengdelen var ferdig og vi kom til Lysaker stasjon var drivet fortsatt greit. Nå gjensto bare andre halvdel av løpet. Godt å kjenne at kropp og bein ikke var tunge og slitne, slik de har vært de tidligere årene.

Merket at jeg etter hvert gikk mer og mer inn i en slags hypnotisk boble, lukket meg inne med solbriller og pumpende musikk, fikk tunnelsyn og fokuserte to meter rett fremfor meg, følte meg som en maskin, pga den jevne monotone rytmen jeg holdt. Innover mot Oslo rullet det en fyr opp på siden av meg på scateboard og ble hengende en stund. Enten var han nybegynner eller så holdt jeg et greit tempo, siden han ikke kjørte fra meg. Var et lite sekund innom tanken på å dytte ham av og kapre brettet. Et stykke før Aker brygge kom det løpende opp en mann ved siden av meg. Lurte på om han hadde tenkt å passere, men han ble hengende. Tenkte at dette muligens kunne være fordelaktig. Har gode erfaringer med samløping fra tidligere konkurranser. Det kan hjelpe en å holde tempoet oppe. Jeg hadde fortsatt ingen aning om tid, så da vi passerte Akershus festning spurte jeg ham om han hadde peiling på medgått tid. Da han svarte 1.43, ble jeg en smule euforisk og litt mer tilgjengelig for kontakt. Jeg klarte nesten ikke å forstå hva han nettopp hadde sagt. Hvordan var det mulig? 3 minutter senere spurtet vi inn på sekundet samme tid; 1.46.18! Da jeg i tillegg spottet min snille sportsfotograf i mål var det bare å slippe jubelen løs!

Rett før målgang, høy på endorfiner og lykkehormon. Spurtet det jeg klarte inn til mål (3.19 pace), ville ikke la medløperen min slå meg 😉 Foto: Jarle Mordal

Dette gikk over all forventning! Aner ikke hvordan det er mulig. Jeg ble til og med nr 3. av 61 kvinner i aldersklassen. Det ga en god mestringsfølelse og motivasjon til videre utvikling og løpsdeltakelse.

Fikk et kamera i ansiktet rett etter målgang. Beskrivelsen rant ut av meg. Tror egentlig ikke personen stilte meg et eneste spørsmål. Litt sliten, men ser på øynene mine at jeg er ganske så fornøyd med den positive opplevelsen av gjennomføringen. Foto: Jarle Mordal

Resten av dagen ble tilbrakt i målområdet. Ecotrail-helgen ble veldig bra. Startet på fredag kveld med middag sammen med Runners World gjengen. Fikk endelig truffet redaktør, folk i redaksjonen og flere av de andre bloggerne. På hotellet jeg bodde kom jeg i snakk med andre hyggelige løpere. I målområdet fikk jeg endelig møte sponsorer og instavenner «live». Løpemiljøet er suverent, man har alltid noe å snakke om og folk er imøtekommende og veldig sosiale. Ecotrail Oslo er virkelig et løp jeg kan anbefale. Det har en distanse for enhver smak; fra 80 km til 10 km.

Runners World stand i mål på SALT med blide og dyktige ansatte og linselusa meg 🙂    Foto: Jarle Mordal



Skal «bare» gå en halvmaraton.


Fire dager før Ålesund Maraton skadet jeg ryggen på styrketrening. Det var vanskelig å gå etterpå, pga smerter. Dagen etter prøvde jeg å løpe, det var helt uaktuelt, men jeg kunne gå, i hvert fall bortover og oppover, nedover var ikke like greit. Jeg lurte veldig på hva jeg skulle gjøre med løpet. Det skulle liksom være testturen min før Ecotrail Oslo, 25. mai. Jeg hadde ikke løpt sammenhengende 21 km på mange måneder og så frem til å teste ut hvordan det føltes.

Jeg tok kontakt med arrangørene og spurte om jeg kunne få starte en time før resten av halvmaratonløperne. Det er trist og demotiverende å komme i mål, lenge etter at alle har fått premier og gått hjem. Folkene bak Ålesund Maraton er en positiv og velvillig gjeng, som ønsker at flest mulig skal delta og få en positiv opplevelse, så de tilrettela for meg.

Da jeg gikk av bussen på Moa, gikk det samtidig av to damer, som tok kontakt og lurte på om jeg også skulle løpe halvmaraton. De var tilreisende fra Østlandet og tok turen ens ærend til Ålesund, bare for å delta og oppleve et nytt sted. Hun som løp, Nancy, fikk en positiv opplevelse, hun slapp unna de verste regnbygene, som jeg gikk inn i under løpet. Hele møte med Ålesund, løpet og befolkningen var visst så positivt at de gjerne kunne tenke seg å delta igjen en annen gang. Da har man klart å skape noe bra!

Sekunder før start, optimistisk i regnet.

Værgudene var ikke helt på min side den dagen. Så jeg fikk en regnfull start. Jeg ble talt ned av sjefen selv, som eneste startende og kunne begynne å gå på sekundet kl.11.00. Sunnmørspostens fotograf var tilstede og dokumenterte starten. Snakk om service! Så var det bare å holde det gående, bokstavelig talt. Jeg begynte å treffe på maratonløperne som startet kl.10. De må løpe gjennom løypen to ganger. Det var litt greit å ha noen å nikke til.

Vinneren av Ålesund maraton i ensom majestet, med egen følgebil. Det er relativt landlig og øde langs ruten, men fint.

Jeg lurte veldig på hvor langt jeg klarte å gå på en time, før resten startet kl.12. Det ble motivasjonen, som drev meg videre. Da jeg snudde ved vending og hadde kommet et stykke på tilbakeveien, begynte halvmaratonløperne å sige på. Løypen går lags Bursdalsvannet i landlige omgivelser. Det er ikke mange som står å heier langs veien, for å si det sånn. Jeg tok derfor på meg den oppgaven, så godt det lot seg gjøre. Det var interessant å se hvordan alle var inne i sin egen løpeboble og gjorde så godt de kunne, ganske rørende å få oppleve, faktisk. Alle har sin egen historie med timer nedlagt trening, alle har sitt eget mål og ønske om hvordan akkurat det løpet skal gjennomføres og ende. Alle ønsker like sterkt som deg selv å få gjennomført løpet på en måte som gir god mestringsfølelse.

Det som slo meg, da jeg fikk tenkt meg litt om, er at i løp yter man sitt beste, uansett, ut fra den forutsetningen man har og ut fra den tilstanden man er i. Så da jeg ikke kunne løpe, skulle jeg i hvert fall gi alt og gå det beste jeg kunne, dermed fikk jeg tatt ut det jeg hadde og det kjentes! Det spiller ingen rolle om du løper, går og løper eller bare går, det viktigste er at du gir det du kan eller utfører ut fra den målsetningen du har satt deg.

Påklistret smil på vei mot mål, prøver å kamuflere tårer som presser på. Foto: Jarle Mordal; Sunnmørsposten

Ca 300 meter fra mål ble jeg plutselig overveldet av følelser og var takknemlig for at jeg gikk med solbriller. Forsto ikke hvor dette kom fra, inntil jeg begynte å tenke litt. Jeg hadde faktisk gått i over 10 km med tiltagende smerter i hoftene. Hofter og ben kjentes ut som etter man har møtt den berømte veggen rundt 30 km i en maraton. Siden jeg gikk lot jeg det liksom ikke gå inn på meg. Når man løper kan man begynne å gå når det gjør for vondt, men når man går er det ikke annet alternativ enn å fortsette å gå. Å stoppe var uaktuelt. Jeg visste at det ikke var farlige smerter, derfor var det bare å bite det i seg og opprettholde tempoet. De siste meterne inn til mål ble nesten pinlige, jeg klarte ikke holde tårene unna. Den stakkars journalisten, som fulgte meg fra start, og sto å fotograferte i mål, ble overrumplende utsatt for min ukontrollerte affekt. Takk for fin håndtering!

Her brister fasaden…ellers står alt bra til 😉 Foto: Jarle Mordal, Sunnmørsposten

I utgangspunktet hadde jeg håpet å klare å gå 21 km på 3 timer, det innebar en gjennomsnittsfart på 7.03 km/t. Jeg var usikker på om det lot seg gjøre. I 2018 hadde jeg en del økter på tredemølle der jeg gikk intervaller i 7.5 km/t i 6 % helning, men ikke mer enn noen minutter per intervall. Det er noe helt annet å gå i det tempoet over så lang tid. Det viste seg raskt at jeg klarte å holde et høyere tempo enn først antatt. Da jeg kom halvveis og så tiden: 1.22, innså jeg at dette gikk veien(!) Jeg kom i mål på 2.38.04, og det med innlagt tissepause og fotografering underveis! Jeg ble ganske overrasket over dette. Fikk også ny respekt for distansen. Husker da jeg først startet å løpe i 2014 og begynte, passe skremt, på tredemølle i en fart på 7 km/t. Dagen jeg klarte å ende en 20 minutters joggeøkt med den hårreisende farten på hele 9 km/t de siste minuttene, var jeg sprekkeferdig av stolthet! Der igjen, alt handler om perspektiv, erfaring og egne forutsetninger. Vi bør ikke sammenligne oss med noen andre enn oss selv. På den måten kan vi alltid klare å spore fremgang, som kan motivere til videre handling og utvikling.

Da jeg kom hjem var jeg helt tom på alle nivå. Måtte gå rett å legge meg, før jeg klarte noe annet. Dette forteller bare at jeg ikke har hatt lengre, intensive treningsturer på veldig lenge og at nivået mitt ikke er slik det var før skadeåret 2018. Nå to dager etter kjennes det fortsatt godt i kroppen, gangsperre. Blir spennende å se hvordan Ecotrail Oslo 21 km blir gjennomført. Har i utgangspunktet tenkt å løpe distansen. Ryggen ble smertefri dagen etter, nå er det bare muskelverk der.

Jeg hadde en flott dag på Ålesund maraton! Møtte mange superhyggelige folk, som ga mye positivitet og glede, fikk massasje, der inntektene gikk til Kirkens SOS, fikk medalje og ble klassevinner i nisjekategorien: «Kvinne, 45, går en halvmaraton».

Nok en medalje for gjennomført halvmaraton. Da blir man glad, vettu 😉 Foto: Jarle Mordal; Sunnmørsposten.

Konklusjonen etter dette eksperimentet er: Kom deg ut, bli med å delta, ikke la deg begrense av at du ikke kan løpe fort eller langt, du kan alltid gå!

Konkurranse, som tempoøkt.


Første mai gikk Valderløpet av stabelen, et lokalt løp på 8.7 km rundt Valderøya. Det er også kortere distanser her, slik at alle skal ha mulighet til å stille, fra de yngste til de eldste. Dette var 46. gang løpet ble arrangert, altså et tradisjonsrikt og populært løp. Det var 69 personer som fullførte løpet rundt øyen.

Det var meldt regn, noe som gjorde at jeg var skeptisk. Jeg er en typisk finværsløper, men har innsett at jeg må lære meg å takle annet type vær også. Det ble lett duskregn, ikke noe mer, så etter å ha varmet opp var det ingen problem å løpe i det været.

Istedenfor Kreta ble det flere fantastiske turer i nærområdet på Sunnmøre. Her fra siste tur på Frostatind, dagen før løpet.

Vi skulle egentlig vært på Kreta den uken, løpe i fjellene der, men det ble sabotert av pilotstreiken i SAS. Vi tok oss derfor to dager fri fra jobb før 1. mai og dro på fine fjellturer i nærområdet i stedefor. Dagen før løpet fikk vi oss en ganske så mye lengre tur enn tiltenkt fra min side i hvert fall, ved at vi gikk oss vill og havnet i en helt annen dal enn det som var planlagt, etter å ha gått til Frostatind. Vi måtte derfor over nye fjell for å komme tilbake til utgangspunktet. Synes det var nederlag å skulle ta taxi tilbake til bilen. dermed endte det opp med en over 5 timer lang fjelltur med nesten 1000 høydemeter. Egentlig veldig lurt å gå feil av og til, da får man opplevd nye steder, får ekstra utfordringer og spenning på toppen. Men det kjentes i kroppen på løpsdagen. Særlig siden dette bare var den siste av flere større fjellturer de siste dagene. Tenkte likevel at jeg skulle ta løpet som en tempoøkt, ikke noe annet. Ønsket å klare å slå tiden fra 2017, men det var egentlig mer ønsketenkning, ut fra den oppladingen i forkant. Det hadde sikkert gått hadde jeg vært restituert.

Turen ga alt fra tåke, sol, vinter, sommer, høydemeter, mose, ur og uventede ekstra km.

Jeg klarte utrolig nok å holde løpenervene relativt i sjakk før start. Minnet meg stadig på at jeg skulle se på løpet som ukens tempoøkt og så skulle jeg løpe mitt eget løp, uavhengig av alle andre…jadaaa….

Da starten gikk raste jeg ut som en gal i nesten 19 km i timen(!) føltes fantastisk og helt rett, i ca. 100 meter! Snakk om å følge planen, NOT! Den klassiske feilen, la seg rive med av de beste i starten og så smelle rett inn i en litt for tidlig syrefest. Da var det bare å prøve å roe ned, begynne mentalt å forberede neste blogginnlegg om hvordan det er å klare å løpe sitt eget løp, helt avbalansert (finnes ikke snev av panikk å spore) selv om du ser at alle andre løper forbi deg og du med stor sannsynlighet havner godt nede på resultatlisten. For det spiller jo ingen rolle, sant? Resultater er jo ubetydelige, du skulle jo bare ha en tempoøkt med litt ekstra drahjelp. Jeg klarte å leke med tanken og late som om den ga trøst i ca 1 minutt, før ny strategi ble lagt. Løpet var ikke tapt kun etter en km. Nå skulle jeg bare prøve å holde en jevn rytme, ikke løpe på flere smeller og så håpe på at andre foran meg kunne hentes inn igjen etter hvert. Det viste seg å være en fornuftig og realistisk plan. Jeg klarte å plukke 3 damer og noen menn. Det skumle med å plukke løpere er at, løper du forbi, må du passe på å klare å holde posisjonen videre. Heldigvis gikk dette, bortsett fra siste stykke frem til mål. På slutten er det alltid noen menn, som har ligget å lurt bak deg, som plutselig setter inn et forrykende gir og druser forbi deg inn i mål. Men det er kanskje sjarmen og spenningen med en konkurranse? Jeg tok som sagt ut min spurt helt i starten av løpet, så jeg trengte ikke å bekymre meg for den der på slutten.

Man har bare en spurt i løpet av en konkurranse. Det er opp til deg om du bruker den helt i starten, (kan ikke anbefales, selv om det føles fantastisk i noen sekunder) eller du klarer å ha mer is i magen og lagre den til siste strekket inn til mål, slik vinnere og mer erfarne løpere gjør. Det er dette jeg skal prøve på i mitt neste løp, som er halvmaraton i Ålesund, 11. Mai.

Foto: Helge Fuglseth, Kondis. Akkurat kommet i mål, rød som en tomat.

Så hvordan endte det da? Det ble ikke persing, men jeg kom heller ikke sist. Jeg ble nr 4 av 18 kvinner totalt, og vant aldersklassen min. Så alt i alt, en god erfaring og tempoøkt. Dette viser også hvor lite man kan stole på egne oppfattelser og kalkuleringer under et løp når panikken slår inn.

Fikk både medalje og pokal i Valderløpet. Storfornøyd med å kunne utvide samlingen min. Det hjelper ikke å «bli voksen» for min del, dette er like stort hver gang!

Takk til de evig dedikerte arrangørene, ildsjelene og alle hjelperne!

En av ildsjelene lokalt, Kondis sin blide fotograf under løpet; Helge Fuglseth.


Da flyr jeg videre til neste fjelltopp 🙂

Ukategorisert