Løpeoldiser – UKE 41


«Sammen er vi sterke»

Løpegruppen min «LØPEOLDISER» på Strava https://www.strava.com/clubs/lopeoldemor har den siste uken vokst med over 100 medlemmer! Fytti grisen, så gøy! Vi er nå over 240 LØPEOLDISER som er spredt rundt omkring i landet. Noen løper en økt om dagen mens andre løper opptil flere økter i løpet av en dag. Alle har forskjellige treningsgrunnlag og forskjellige mål, men en ting har vi til felles, det er at vi alle elsker å løpe og at vi ønsker å bli en bedre løper. Den siste uken har medlemmene blitt mer aktive noe jeg synes er fantastisk moro. De deler løpeturene sine med flotte bilder med resten av gruppen. Det er både inspirerende og morsomt å se hvordan den gode og positive løpeeffekten gjør med hver av oss. JEG DIGGER DERE!

 

LØPEOLDISER – UKE 41

Foto: Monika Kransvik – Instagram: @monikakransvik



Fredrik lå på toppen med 169,6 km og hele 3705 høydemeter. Neste plass gikk til Cathrine med imponerende 153,8 km. På tredje plass kom Neil med fantastiske 135,5 km! I tillegg har Bjørn løpt over 36.000 høydemetere i løpet av en uke! Jeg rister på hodet og himler med øyne og smiler bredt av beundring.



Skjermbilde 2017-10-16 kl. 20.09.00

Sammen, har løpeoldisene løpt over 8000 km i forrige uke! Jeg tror, unnskyld, jeg vet at ingen andre grupper klarer å slå oss! NEVER! Haha

PS. Igjen, til oss som ikke løper så langt eller så mye. For hver gang vi kommer oss ut, uavhengig av hvor langt eller hvor fort vi har løpt, har vi allerede vunnet over mange andre der ute som prioriterer sofaen fremfor luftetur!

JEG ER SÅÅÅ STOLT!

Skjermbilde 2017-10-16 kl. 19.23.51

 

LØPEPROGRAM – UKE 42

Det er flere som har sendt meg melding og spurt meg om hvordan jeg trener og hva jeg trener mot. Mitt hovedløp i år er som de fleste vet, Valencia Marathon 19.november. Men det ikke mange vet er at jeg har endret litt på planene mine pga den lange skadeperioden i sommer. Målet mitt var sub 4 timer, jada hårreisende mål sa dem, men det er viktig å sette seg noen skyhøye mål innimellom for at man skal kunne presse seg selv litt ekstra. Jeg hadde kanskje en liten sjanse til å oppnå målet hvis jeg ikke hadde vært skadet i sommer, NOT. Men i stedet for å jobbe mot et så urealistisk mål på så kort tid, velger jeg heller å jobbe sakte men sikkert mot neste års viktigste og lengste løp – Ecotrail 80 fuckings kilometer! Det der er helt CRAZYMADDAFAKKA!

 

UKE 425 DAGER I UKEN
Mandag 16.oktoberLangkjøring 10 km rolig. Pratetempo.
Tirsdag 17.oktoberKortintervall: 3 km oppvarming. 12 X 400 m. Pause 45 sekunder. 3 km nedjogg.
Onsdag 18.oktoberStyrke/Tøying. Frivillig: Lett jogg maks 5 km
Torsdag 20.oktoberLangkjøring 12 km rolig. Pratetempo. Sone 3
Fredag 21.oktoberHurtigkjøring: 3 km oppvarming. 6 km hurtig. 3 kom nedjogg.
Lørdag 22.oktoberStyrke/Tøying. Frivillig: Lett jogg maks 5 km
Søndag 23.oktoberUkens langtur: 22 km rolig. Husk godt med drikke. Dropp energidrikk.

 

Dagens treningsøkt utgår pga gnagsår og vannblemme på tåa. Noen må kontakte begravelsesbyrået asap…Klarer jo nesten IKKE Å GÅ! – hahaha

Uke 41 har vært en bra treningsuke for meg. Jeg klarte å sanke inn 61,5 km totalt. Det er så herlig å se og kjenne at beina er helt helt fine igjen. På søndag løp jeg Rosa Sløyfeløpet (det kommet et blogginnlegg om dette i løpet av uken). Det var en fantastisk stemning i år som i fjor og jeg gleder meg allerede til å løpe neste år!

Meg når jeg klarte å gjennomføre alle planlagte løpeøktene – da er det lov å smile fra øre til øre 

Ha en fortreffelig treningsuke alle sammen!

Anna

Siste utgave av Runner’s World

Runner's World nr. 8 2019

  • Utendørsløping om vinteren
  • Fra morfiner til endorfiner: To sterke historier.
  • Maraton i Nord-Korea
  • Mølla: forskning og favorittøkter.
  • Karbonfiberplate(r) i sko – trend eller juks?
  • Løping på Azorene.
  • Stor test av vintertights.
  • Langdistanseløp og magetrøbbel.

Bli abonnent

Ukategorisert

Er du en av løpeoldisene?


«LØPEOLDISER»? Ja, du leser helt rett. Det er en løpegruppe for oss som elsker å løpe og som har et ønske om å løpe til vi blir oldiser. I denne gruppen skal vi inspirere, engasjere og motivere hverandre med løpeskoene våre. 

 

For en uke siden opprettet jeg løpegruppa «LØPEOLDISER» på Strava. Under en uke har jeg fått over 130 medlemmer med forskjellige treningsbakgrunn. Det handler ikke om å løpe lengst mulig eller raskest mulig, men å løpe så ofte vi kan og ha det gøy med løpeskoene på enten alene eller med andre. De som ligger på bunnen av listen er like viktig som de som ligger på toppen. Sammen gjør vi alle en god jobb. Sammen skal vi spille hverandre gode!

Trykk på linken og bli en av verdens kuleste LØPEOLDISENE i dag! https://www.strava.com/clubs/lopeoldiser

Målet med denne løpegruppen er å bidra til økt motivasjon, inspirasjon og treningsglede gjennom våre egne utfordringer og oppdateringer. Det er flere og flere som bruker Strava (eller andre treningsapper) som egen treningsdagbok. Personlig elsker jeg Strava etter å ha prøvd meg på forskjellige treningsapper. For min del (og for mange der ute) bruker jeg Strava for å hente inspirasjon fra andre løpere og kanskje kunne inspirere andre med mine løpeturer innimellom også. Trening skal være moro og givende og ikke minst lekbetont!

Hver uke vil jeg skrive et blogginnlegg om denne gruppen. Og hver uke vil jeg velge ut et bilde som medlemmene har lagt ut og bruke det som forsidebilde i blogginnlegget. Og hver måned vil jeg trekke ut et vilkårlig medlem uavhengig av plassering på resultatlisten, hvor jeg vil stille noen løperelaterte spørsmål til vedkommende. Presentasjonen vil bli publisert på bloggen min, verdens kuleste blogg for LØPEOLDISER (fnis).

Jeg gleder meg til å se utviklingen til hver av dere og bli bedre kjent med deres treningsmål og ikke minst treningshverdag fremover.

Foto: Gro Siljan Hjukse

LØPEOLDISER – UKE 40

Gro topper listen med sine 140 km. Rett bak kommer Gøran med sine 132 km. En god solid tredjeplass går til Neil. Herregud, hva er dere laget av? Bøyer meg i gjørmen og sanda og støvet!

Listen under er også ganske imponerende, både med tanke på antall timer med løpeskoene og antall høydemeter. Dere er supre!

Til oss andre som ikke står på listen: Husk at dere er med å bidra til økt løpeglede hos mange der ute! Og en viktig ting til: dere knuser alle sofagrisene!

 

TOTAL CLUB KILOMETERS = 4.800 km! CRAZYMADDAFAKKA 


Jeg er superstolt av å ha så mange spreke løpeoldiser på løpegruppa mi!

Selv har jeg løpt 58,2 km denne uken. Første mengdeuken min på mange måneder, og det skal bli flere slike uker fremover nå som ankelen er helt fin igjen og løpegleden har kommet tilbake for fullt.

Ukens langtur 21,2 km i høstværet

Ønsker alle en knallbra treningsuke med masse gode treningsopplevelser ute i høstværet!

Anna

Ukategorisert

Døden´nær


Planen var å løpe 70 km hver uke i sommerferien. Men i stedet ble det løpeforbud i 70 dager.

 

Bare for å gjøre blogginnlegget veeeeldig kort:

Jeg hadde gledet meg til sommerferien. Gledet meg til å løpe hver dag. Gledet meg til å styrke beina mine etter noen rolige treningsuker pga skadet kne etter Romeriksåsen på lang. Gledet meg til å kjenne på godfølelsen etter hver treningsøkt. Men, slik ble det ikke.

Les også: http://lopeoldemor.com/2017/06/28/ultraloper/

Vi kom til Spania, jeg tok meg en kort løpetur på kvelden i området der vi bodde. Åh som jeg elsker denne varmen som gjør at huden aldri blir tør!

Kveldssightseeing

 

Dagen etter stod jeg opp kl.6.00. Alt føltes så flott og perfekt. Himmelen var klar. Temperaturen var behagelig. Sola var på vei opp. Vinden var svak. Pensjonistene i gata var blide. Beina var fine. Kneet var friskt. Og motivasjonen var på topp.

 

Første feriedag kl 6:20 ❤️

 

Løpeglede ❤️

 

Jeg skulle jo bare opp til den ene fjelltoppen der borte for å nyte utsikten i soloppgang. Så passerte jeg 4 kilometer. Det var her det hele startet. Det var her underlaget skiftet fra asfalt til steinete grusvei. Jeg kan fremdeles høre den knasende lyden i ankelen min da det skjedde. Jeg kan fremdeles høre de stygge banneordene i det jeg sklei på en stein og falt ned på knærne. Jeg kan fremdeles huske at jeg trøstet meg selv «det gikk jo bra, det gjør jo ikke noe vondt». Jeg forsøkte å reise meg opp, jeg klarte knapt stå ordentlig. Ikke pga smertene, de var ikke til stede der og da. Det var bare veldig merkelig å stå på en fot som ikke hadde følelser. Jeg kjente ingenting. Eneste jeg kjente var tårene som rant nedover kinnene og den voldsomme skjelvingen i kroppen. Jeg satt meg ned. Tok av meg høyre skoen og tittet forsiktig ned på ankelen. Jeg var så redd. Redd for at det kanskje stakk et bein ut av foten. Eller at hele foten var helt borte (ikke dramaqueen i det hele tatt, haha). HELDIGVIS var ankelen BARE kjempe hoven og stor og rund og rød som ansiktet mitt da jeg var høygravid. Etterhvert kom smertene for fullt, og da gikk det opp for meg (jada, litt treg i topplokket) at jeg hadde tråkket over, førstegang noensinne!

 

Tre timer etter overtråkk, blæ!

Tre dager etter overtråkk, buu😔

 

Resten av ferien måtte de rundt meg forholde seg til en SUPERBLID asiat. Ja, det kunne vært verre sa noen. Nei, det som skjedde var verre enn verst. Hvorfor skulle jeg glede meg over at ting kunne vært verre i stedet for å sørge og syte og klage og sutre litt over at jeg faktisk hadde det dritvondt og at den tjukke ankelen min begrenset meg og ødela resten av ferien min (nesten)? Det er faktisk lov å klage eller synes synd på seg selv når ting ikke går som en ønsker. Når det er sagt så har jeg verdens herligste svigermor som behandlet meg som en gullpasient. I tillegg til at jeg fikk god pleie og omsorg nesten hver dag, fikk jeg også høre på all den «morsommer» nordnorske bablinga hennes, VINN – (FORS)VINN, haha. Jeg er glad i deg Randi <3

 

Superblid asiat på ferie 😃

 

Nå har det gått tolv uker siden jeg tråkket over og var døden nær. Jeg innrømmer at det har vært en tung periode på alle mulige områder. Både fysisk og mentalt. Å kunne trene igjen for fire uker siden var litt opptur, men samtidig stor nedtur fordi formen min hadde blitt så dårlig etter altfor lang pause fra løpingen. Den elendige formen min påvirket motivasjonen min på en svært negativ måte. Jeg mistet all motivasjon og lyst til å trene første gang på lenge. Før jeg ble skadet gikk 10 km under timen som en lek. Nå for tre uker siden løp jeg mila på 1,5 time og var helt ødelagt. Ikke rart at motivasjonen forsvant. Jeg er veldig flink til motivere meg selv når jeg ser fremgang i treningen min, men også ekstremt flink til å tenke negativt når jeg møter motgang. Har du gode tips og råd når du møter motgang som du vil dele med meg, rop gjerne ut, pliz!

 

Raceantrekket på plass ❤️

 

Så kom søndag 17.september. Halvmaraton i København som jeg i utgangspunktet hadde gledet meg til plutselig kom altfor fort. Den kom som bryllupsnatten på kjerringa (eller noe). Med det dårlige treningsgrunnlaget mitt kunne jeg bare drømme om å løpe 21 km på under 2 timer. Sweet dreams oldemor! I stedet for å løpe med en snittfart på 5:30min/km (som var planen da jeg meldte meg på løpet for mange måneder siden), måtte jeg endre planen min til et «høyere» nivå. Det vil si, oppvarmingfart de først 10 km og nedjoggfart de siste 10 km. Den siste km kosefort! I løpet av skadeperioden hadde jeg løpt maks 30 km totalt. Det sier jo seg selv at sjansen for å ikke kunne fullføre løpet var stor. Fredag, to dager før løpet fikk jeg blemmer på tærne etter å ha gått 17 km i de nye finskoene mine i København sentrum sammen med ei venninne. Lørdag, gikk vi 14 km.

 

Nye finskoene – Elsk❤️

 

2 dager før raceday

 

Dagen før dagen

 

Jeg tror ikke at resultatet hadde vært noe bedre på søndag om jeg ikke hadde gått så langt uansett, men det er viktig å få med seg hvor «smart» jeg egentlig er som valgte å bruke beina så aktivt i forkant av et løp. Og så er det alltid fint å ha noe å skylde på i ettertid hvis ting ikke går tipp topp, sant?

 

Racedayselfie ✌️😃

 

Raceday: Jeg kom til målområdet, helt alene. Litt rart, men samtidig veldig deilig å kun ha meg selv å passe på. STEMNINGEN! FOLKA! BRÅKET! Herregud, tenk hva folk som ikke løper går glipp av. Jeg sjekket inn bagen, forsynte meg med energidrikk, vann og alt som var duket opp før jeg stilte meg i den lange dokøen. 2 minutter igjen til start og det var lenge til min tur. Så kom nervene. Endelig min tur på wc! Rett etterpå løp jeg bort til fartsgruppa mi. 22.000 deltagere i år så det ble litt venting før gruppa mi begynte å løpe. Stemningen var helt enormt herlig! «København Halvaraton, mitt aller første løp, jeg er tilbake, sammen med deg, og vil være her hvert eneste år fremover!». Smilet ble bare bredere og bredere jo nærmere startstreken jeg kom. Hjertet dunket fort. Jeg er så forelsket i dette, i løping og alt det gode løpingen gir meg.

 

Stemningen jeg bare elsker ❤️ 

Da var vi i gang. De blå ballongene med «2:15» på var rett foran meg og disse skulle jeg løpe etter de neste 21 km. Jeg tittet ned på klokka etter 1,6 km, «jøss, dette går da glitrende bra». Jeg så opp igjen og da oppdaget at ballongene var små og et stykke foran meg. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å le for meg selv. Nå kjører jeg mitt eget løp, så det så. Sola skinte fint, litt for fint for en kropp som ikke er så glad i å løpe i varmen. Etter at jeg passerte 11 km (tror jeg), kom det noen små og deilige regndråper fra himmelen. Perfekt timing! Ingenting er bedre enn vind og regn når kroppen nærmer seg kokepunktet. Kort tid etterpå begynte det å lyne og tordne. Jeg hater egentlig lyn og torden, men der og da brydde jeg meg ikke om det. Etterhvert haglet det. Store iskuler på størrelsen med klingekuler! Det er ingen overdrivelse. Veien var dekket av vann og iskuler og snø.

 

Sol, varme, regn, snø, halg – alle årstider på en dag!

 

Det ble kaldt, det ble glatt og det var jækla vondt å få disse iskulene rett på hodet. Mange av løperne stoppet opp og gikk til side for å stå under tak. Aldri før hadde jeg følt meg så sterk. Jeg følte meg som en ekte Viking (en kortvokst Viking) da jeg så at store sterke menn stoppet opp. Herregud, det finnes ikke ord som kan beskrive hvor stolt jeg var der og da. Fristelsen for å gjøre det samme som alle andre var stor, men motivasjonen til å fortsette var enda større. Jeg løp videre med hendene på hodet for å unngå å bli truffet av iskulene. Og da kulene ble tettere og tettere, saktet jeg ned farten. Jeg tok av skjørtet mitt og brukte det som «hjelm/skjold». Følte meg ikke akkurat som viking der lenger, heller som en teskjekjerring med skaut. Men for en syk opplevelse! Nå hadde pulsen min falt drastisk ned og jeg kjente at jeg begynte å bli kald. Jeg måtte sette opp farten for å få varmen tilbake. Men med ca 2 cm slush på bakken var det jo veeeldig lett å øke farten. Nå var farten nærmere 9min/km. Det var fort til å være Bambi på glattisen. På neste drikkestasjon forsynte jeg meg ekstra med bananer. 6 halve = 3 hele. Supplies! Matvraket på tur, liksom. Fire halve bananer gikk ned på høykant. Det er helt utrolig hva banan kan gjøre med kroppen din og beina dine når du er sliten og tom. Jeg hadde aldri kjent virkningen av energipåfyll på denne måten før. Beina løsnet seg og jeg fikk ny energi, men farten ble overraskende uendret. Da jeg passerte 17 km tenkte jeg «bare fire km igjen?». Det var her jeg falt ned pga kramper i fjor, men nå følte jeg meg helt fin. Jeg kjente verken kramper eller smerter, bare en stor glede og masse herlige endorfiner. Én km igjen til mål. Vemodet og tankene på løpet hittil kom snikende. Jeg ville ikke løpe i mål nå selv om det hadde vært så inderlig godt å krysse mållinjen. Jeg ville løpe mer, jeg kunne løpe mer og lenger, i dette tempoet og i denne byen. Jeg hadde mer å gi! Det er jo helt CRAZYMADDAFAKKA!

 

Passering 15 km – Image is everything

 

Jeg savnet folket, løperne, tilskuere, fotografene, lydene, musikken, heiaropene. Jeg savnet den fantastiske stemningen og dette løpet allerede. To meter før mål, opp med hendene, rett med ryggen, ut med brystet og smil til kameraet! Men pokker da, ikke en eneste kameramann som stod der pga oversvømmelse og strømbrudd i målområdet som konsekvens av ekstremværet. SKUFF! Haha! Lykken var uansett stor da jeg fikk den flotte medaljen rundt halsen og ikke minst to store smoothie flasker. Rett etterpå sjekket jeg tiden:

 

Er dette man kaller positiv-splitt? Haha

 

Målet mitt var å fullføre og kose meg, og det klarte jeg. At på til klarte jeg å slå fjorårets tid med 7 minutter selv om jeg stoppet på absolutt alle drikkestasjonene. Dette var virkelig fantastisk oppløftende!

 

Lykkeselfie ❤️

 

Tre dager etter løpet var jeg tilbake til naprapat Didrik Hermansen, en av verdens beste ultratrail løpere. Han ga meg masse gode råd og tips til løping fremover. Han sa blant annet: «Det er kun en ting som funker hvis du vil bli en god løper, det er å LØPE LØPE LØPE. Halvmaraton under to timer klarer du fint neste gang!»

En uke etter halvmaraton i København løp jeg mila på 58 min! Og jeg døde i noen sekunder etterpå. Løpet i København og oppmuntrende råd fra Didrik har virkelig gitt meg motivasjonen og troen på meg selv tilbake. Nå er jeg supermotivert til å jobbe hardere for å oppnå målene mine fremover. Kunsten er å holde kontinuitet i treningen samtidig å holde meg skadefri, sa frøken klumse.

 

Folkens! Jeg er tilbake og klar for å jobbe mot årets mål – Valencia Maraton!

Anna ❤️

 

Ukategorisert

Årets viktigste løp – Rosa Sløyfe-Løpet


Å kunne løpe, gjøre det du liker best å gjøre sammen med gode venner samtidig som du støtter en god sak, finnes det noe bedre? 

 Rosa sløyfe-løpet 2017

I fjor løp jeg Rosa sløyfe-løpet for aller første sammen med tre venninner. Det var et av de mest koseligste løpene jeg har vært med på. I tillegg til å ha det hyggelig sammen med venninner der vi bablet mens vi løp, var det utrolig givende å kunne bidra til å hjelpe andre som er rammet av brystkreft. Bedre kombo finnes ikke!

Fire blide og fornøyde jenter ved målområdet

Løpet var ca 7 km langs Akerselva i flotte omgivelser opp mot Kjelsås. Løypa var lettløpt, noen bratte bakker her og der men det ingen skam å gå hvis man føler for det. Dette løpet er for alle, uansett alder, form, kjønn. Du bestemmer selv om du vil løpe eller gå eller krappe eller åle eller gallopere.  Det viktigste er å delta og ha det moro sammen med venner og ikke minst støtte en svært god og viktig sak.

Mer informasjon om Rosa Sløyfe

Halve meg og idolet mitt, Ingrid Kristiansen

Arrangementets hjemmeside

Som blogger for Runner’s World har jeg fått muligheten til å delta i år også. I tillegg har jeg også fått gleden av å kunne dele ut et startnummer til dette fantastiske løpet. Har du lyst til å delta, eller ønsker å gi bort startnummeret til noen du er glad i har du muligheten til det nå. Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar så er du er i trekningen av startnummer til Rosa Sløyfe-løpet. Tidligere har dette løpet vært kun for kvinner, men i år kan ALLE delta. Både kvinner og menn i alle aldre. Du kan velge mellom disse stedene:

  • Trondheim 1. oktober
  • Tromsø 7. oktober
  • Oslo 15. oktober
  • Haugesund 18. oktober 
  • Bergen 19. oktober
  • Kristiansand 26. oktober

    Jeg er med, bli med å støtte en god sak du også! 


    -Anna <3

    Ukategorisert

    Allsidighet


    For å bli en god løper må jeg løpe mye. For å bli en god syklist må jeg sykle mye. For å bli en god svømmer, må jeg slutte å drikke vann i bassenget eller i havet!

    «Men EN dag vil jeg svømme som en delfin!»

     

    Jeg har meldt meg på XTERRA Norge Norefjell 2017 folkens! 

    Eller vent litt, jeg ble kontaktet av XTERRA Nordic og fikk utfordringen på fanget mitt for en måned siden og kunne selvsagt ikke å si nei til en slik begivenhet. Jeg hatt møtt mange utfordringer innen løping/trening det siste året, og jeg kan slå fast at jeg elsker nye utfordringer. Jeg har ikke vunnet et eneste løp på de arrangementene jeg har vært med på, ikke ennå, kremt (det har aldri vært målet mitt heller), du finner meg som oftest nederst på resultatlisten. Men det er vel ikke så nøye. Jeg har sagt det før, jeg konkurrerer ikke mot andre eller sammenligner meg selv med andre. Alt jeg gjør handler kun om meg selv, om mine mål, om min mestringsfølelse og om min treningsglede. Hvis jeg hadde sammenlignet meg med andre ville jeg gitt opp håpet mitt og målene mine for lenge siden, for det finnes så utrolig mange spreke mennesker der ute.

    Når jeg snakker om utfordringer kan jeg ikke la være å snakke om Runner’s World Challange. Les også https://www.runnersworldchallenge.no/ og https://www.runnersworld.no/blogs/anna/team-runner-s-world-challenge-2017.htm. Som ambassadør for RWC har jeg vært med på mange morsomme løp. Dette opplegget har bydd på mange tøffe men kule og morsomme opplevelser som jeg sent vil glemme. Hvem skulle tro at jeg klarte å gjennomførte gjørmebadet under Råskinnet for et år siden? Jeg får fremdeles gåsehud når jeg tenker tilbake til Råskinnet. Dette løpet har virkelig satt sine spor, både på godt og vondt. Det har gitt meg styrke og trygghet som jeg trodde jeg ikke hadde. Det har gitt meg en følelse av å være en allsidig løper. En som har begynt å elsker å løpe i terreng, i skog og mark, i gjørme og ikke bare på asfalt. Å være med på RWC handler om å strekke grensene mine, se muligheter, tro på at jeg kan fikse ALT, og kjenne at jeg lever! Jeg får ikke takket Runners World mange nok ganger for de utfordringene de har gitt meg. Jeg føler at jeg har blitt en litt bedre løper, både teknisk og personlig. Jeg har også blitt bedre til å presse meg selv litt ekstra under et løp som en treningsøkt. Mitt neste løp med RWC er Drammen halvmaraton 3.september. Flatere og raskere løype finner du ingen andre steder, så meld deg på i dag http://drammensmaraton.no/hjem.aspx . Håper vi sees! 

    Til dere der ute som er nysgjerrig på RWC, ikke tenk så mye, bare meld dere på når neste års arrangement åpner seg for påmelding! Dere vil garantert ikke angre et eneste sekund på det!

    (Teksten fortsetter under bildet)

    Over til XTERRA Norge! Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å delta på triatlon i år, planen var Triathlon KMD 5150 i Aahus neste år. Å takke ja til XTERRA Nordic er som å gi meg selv en mulighet til å gjøre ting jeg verken er klar eller tør, og å pushe nye grenser. Som de fleste vet har jeg litt vannskrekk, og hater å være på dypet. Jeg får helt panikk når beina mine ikke når bunnen. Jeg drikker bassengvannet fortere enn jeg «svømmer». Noen kaller det vanngymnastikk for pensjonister, mens andre kaller det plasking.

    (Teksten fortsetter under bildet)

    Svømming med øynene lukket og kun med en arm – slå den! 😀

    Jeg jobber med saken. Jobber mot nye mål. Målet er å bli like god som en delfin. Men for å være helt ærlig, går svømmetreningen min like fort fremover som en skilpadde løper i gjørma. Det beste er at den kommer i mål tilslutt. For min egen sikkerhet har jeg derfor valgt å droppe svømmingen og stiller på duatlon den 5.august. Det vil si at jeg starter først med 1 km terrengløp, deretter 30 km terrengsykling og avslutter med 10 km terrengløp. Jeg har vært skadet den siste tiden og ifølge min naprapat er alternativ trening som sykling bra for beina mine, så denne type konkurranse passer meg helt ypperlig. Herregud, jeg synes dette er dødsskummelt men samtidig superkult! Skummelt, fordi jeg vet at jeg kommer til å slite med å finne sykkelen min eller ta feil sykkel eller finne på et eller annet tullete ting underveis som å falle av sykkelen. Kult, fordi jeg skal være med på Norges første og eneste XTERRA noensinne! Føler meg så stolt, ydmyk og beæret av å ha blitt kontaktet av arrangøren.

    (Teksten fortsetter under bildet)

    Verdens største terreng multisport begivenhet skal slå seg løs på Norefjell!

    Til tross for det faktum at noen av verdens beste triatleter, terrengsyklister og løpere deltar i XTERRA, så ligger fokuset til sporten på mye mer enn bare eliteutøvere. I tillegg til selve konkurransen, har jeg fått inntrykk av at XTERRA handler også om fellesskap blant mennesker i alle aldre og i forskjellige treningsnivåer. JEG, er et godt eksempel på amatør på «høyeste» nivå. Gud hjælpe meg!

    (Teksten fortsetter under bildet)

    Photo I Rebel Media House I Stine Sophie Winckel

    XTERRA Norway Norefjell blir en unik konkurranse i XTERRA-serien. Naturen innbyr til at man blir utfordret, samtidig som at man får en fantastisk utsikt på deler av løypa. Noen av verdens beste XTERRA-utøvere har allerede meldt sin ankomst, blant annet Anna Tien Nguyen-Skaret hahaha, samtidig som de ”Ekte Menn” (fra TV3’s programserie) også stiller opp. Ved XTERRA Norway Norefjell konkurrerer profesjonelle utøvere om store pengepremier og age-group utøvere kan kvalifisere seg til verdensmesterskapet i XTERRA på Maui, Hawaii. Der vil dere garantert se meg neste år! *knis*

    (Teksten fortsetter under bildet)

    Men folkens, er det noen av dere som har tenkt å melde dere på dette arrangementet? Da må du gi meg beskjed. I samarbeid med XTERRA Nordic kan jeg gi bort et valgfritt startnummer til arrangementet. Du kan velge mellom disse distansene:

    1. XTERRA Norway, som består av 1,5km svømning, 30km terrengsykkel og 10km terrengløp
    2. XTERRA Duathlon 30km terrengsykkel og 10km terrengløp
    3. Trail Run 10km terrengløp
    4. XTERRA Kids Triathlon for barnatriatlon, duatlon eller kun terrengløp.

    Er du like gira som meg og vil å vite mer om arrangementet? Klikk http://xterranorway.com/ Les nøye, la deg bli inspirert, hiv deg med på og ta utfordringen sammen med meg!

    Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en hyggelig kommentar, gjerne med epostadressen din, så er du med i trekningen av et startnummer til et fantastisk kult arrangement. Jeg skal bare ha det gøy – ingen mål om tid, kun fokus på image og å fullføre uten å skade meg mer, så la oss bare ha det det gøy sammen!

    Det er bare litt over en uke igjen til startsskuddet går. Shit, dette er helt CRAZYMADDAFAKKA! Men jeg er skikkelig gira og skal stille opp med et stort smil, godt humør og med den profesjonelle sykkelen min Diamant Zenith 10 <3 bare navnet på sykkelen får jo folk til å tisse på seg av nervøsitet..

     

     27 kilometer på asfalt og i terreng i dag var en fin oppkjøring til «konkurransen» 🙂

     

     

     Min berømte Diamant Zenith 10 – Går fort som fy (haha) <3

    Anna 

    Ukategorisert

    Ultraløper


    «For å bli «norsk», må du ha norsk statsborgerskap. For å bli en proff fotballspiller, må du spille for en fotballklubb. Vil du bli en ekte ultraløper, må du løpe for verdens beste ultraløperklubb» – Sa dem

    Det var en gang en liten asiat….

    Jeg har aldri vært en aktiv jente i mine unge dager. Jeg har aldri drevet med noe idrett eller vært interessert i trening. På en annen side har jeg alltid vært nysgjerrig på hvordan det ville vært å spille håndball, fotball eller drive med friidrett slik vennene mine gjorde. Jeg kommer fra en familie med trang økonomi. Å ikke ha muligheten til å delta på fritidsaktiviteter var en konsekvens av familiens dårlige råd. Med et trangt budsjett som vi hadde som utgangspunkt, ble det til at utgifter til aktiviteter og trening for de fire ungene i familien var for høye. I tillegg, var jeg en av de som brukte mye tid på å erge meg over ting ved utseendet mitt. Jeg var lubben, jeg så annerledes ut, og jeg følte meg ikke like kul som de andre. Jeg hadde lav selvfølelse og tenkte at jeg ikke var god nok til å delta i idrett. Jeg var redd for å feile, redd for å dumme meg ut, redd for å ødelegge for laget, redd for å være svak og redd for å skille meg ut mer enn det jeg allerede var.

    Jaget etter å være den «perfekte», være lik alle andre var viktigere enn å være meg selv, viktigere enn å akseptere meg selv som den jeg var. Etterhvert som jeg ble eldre lærte jeg at selvfølelse kommer ikke utenfra. Det starter i hodet og hjertet vårt. Å finne tryggheten i seg selv er nøkkelen til å få det bedre. Du blir trygg på hva du vil, du vet hvem du er, du vet hvor dine egne grenser går. Du har troen på deg selv i det du gjør og blir mindre avhengig av hva andre måtte mene og tenke.

    Den siste tiden har jeg tenkt mye på fortiden og oppveksten min. Mange tanker og minner som jeg hadde fortrengt, plutselig dukket opp igjen etter mange år. Jeg har fått mange kallenavn opp gjennom årene, men da jeg var mellom 6-9 år kalte familien min meg «Tarzan». (Når gulingene ikke ser forskjell på Tarzan og Mulan, er det vel ikke så rart at potene ikke ser forskjell på vietnamesere og kinesere, haha). Dette kallenavnet fikk jeg fordi jeg var mye ute i skogen i denne perioden. Jeg likte å finne på ting der ute og ikke minst late som om jeg var skogens dronning. Dessverre ble det lite leking i skogen etter at vi flyttet derfra.

    Før elsket jeg asfalt, nå elsker jeg terreng. Det er et godt utgangspunkt for å bli en god terrengløper. Veien dit er lang, men jeg har ikke dårlig tid. (En av de morsomste løpeøktene jeg har hatt hittil).  

    30 år senere, kan jeg endelig finne gleden av å være i skogen og naturen igjen. I dag er jeg verken Tarzan eller Mulan, men jeg er en ultraløper, i en alder av 39! Det er jo nettopp derfor jeg elsker løping. Alle kan løpe uansett alder. Alle kan være gode så lenge vi trener riktig og holder oss skadefrie. Jeg elsker løping fordi jeg tenker på løping hele tiden. Når jeg står opp tenker jeg på når jeg får løpt i løpet av dagen. Før jeg løper tenker jeg på hvor langt og hvor jeg skal løpe. Mens jeg løper tenker jeg på hvordan jeg løper og hvordan pulsen min er. Etter at jeg har løpt tenker jeg på hvordan økten har påvirket formen min. Jeg får aldri nok av løping, derfor er ultraløp et glitrende valg. Med ultraløp kan jeg løpe i timesvis. Jeg kan nyte hvert øyeblikk. Jeg kan kjenne at hodet og kroppen kommer i harmoni med hverandre. Jeg kan føle meg fri og jeg kan føle meg mektig. Makt og kontroll over min egen kropp og mine grenser. 


    Romeriksåsen på langs 50 km 2017 – et tøft løp med gode minner.


    Oppstått og klar for nytt eventyr

    Dagen startet da vekkerklokka ringte 04:45. Jeg slo av alarmen mens jeg listet meg stille og rolig ut av soverommet med de små smale kineserøynene mine. Når man er bosatt på et så eksotisk sted som Skotbu, må man alltid beregne god tid. Fra Skotbu til Veståsen skolen, i følge google map skulle det ta 57 minutter med bil.

    Pakking pågår med et smil om munnen

    Jeg spiste frokost, blandet energidrikk, pakket løpesekken, alt var under kontroll bortsett fra nervene. Det aller første løpet mitt i 2016 var jeg helt nervevrak i over en uke før løpet. Etter det, ble jeg mer avslappet i forkant av et løp. Jeg var ikke nervøs før Ecotrail 45/48 km engang. (Har du lyst, kan lese om mitt første ultraløp her https://lopeoldemor.com/2017/05/27/ecotrail/ ) Men i dag, spente nervene mine seg i en hard knute i magen min. Jeg grudde meg mest til å oppleve den totale utmattelsen i kroppen igjen. Nok en gang tenkte jeg «hvorfor vil jeg utsette meg selv for dette, igjen og igjen?». Jeg visste hva som ventet meg og jeg visste at dette kom til å bli slitsomt og gjør så vondt, men likevel ville jeg gjenoppleve lignende følelse og kjenne på de samme tingene, men kanskje klare å håndtere smertene på en annen måte? Det viktigste for meg var ikke å komme fortest mål, men å ha noe å skryte av meg selv på sosiale medier etterpå! Hahaha. Det å kunne overgå meg selv og gjøre drømmene til virkelighet, er en seier for meg.

    Førstekvinne på plass. Trøtt men blid lell.

    Jeg kom til skolen, jeg så meg rundt. Ingen mennesker bortsett fra de frivillige. Jeg kom ikke først i mål, men kom i alle fall først til skolen! Regnes det som en seier?

    Spenningen var til å ta og føle på der vi stod, i påvente av at startskuddet skulle gå. 

    Den obligatoriske racedayselfien ved startområdet.

    Ingen ultraløp uten SkiLøperne. (F.v Helga Svennevik Kringen, Camilla Markus Rodal og meg) – SkiLøperne ❤️

    Spente ultraløpere lyttet konsentrert på Olav Engen sin tale 🙂

    Uten å ha avtalt noe på forhånd, holdt jeg følge med Gry Løberg hele turen. Jeg må bare gi stor ros til Gry som i utgangspunktet hadde problemer med beina sine, men likevel stilte hun opp til start. Utrolig godt jobba, Gry. Det var en fryd å løpe sammen med deg!

    Da var vi i gang. Litt kaldt og overskyet i starten, men plutselig tittet sola frem og gjorde dagen vår uforglemmelig

    Ingenting er mer motiverende enn å passere et slikt skilt – BARE fire ganger av det du har løpt hittil igjen! Haha

    De to første timene av løpet var preget av stor ro. Vi snakket om været, om jobb, om ulike løp vi hadde deltatt i, hva som var postitivt og hva som var negativt, treningen den siste uken, hvilke løp vi skulle løpe etter RPL, venner i miljøet. Da vi nærmet oss den først drikkestasjonen (16 km), fikk jeg en liten smell i kneet mitt. Løypa var krevende og tøff. Underlaget var vått og glatt, og i et lite uoppmerksomt øyeblikk klarte jeg å skli på en stein men jeg mistet heldigvis ikke balansen og jeg slapp unna fall. Etter det begynte jeg å kjenne murring i høyre kneet mitt som kom og gikk. Når det er sagt: tror jeg ikke at jeg hadde klart å komme meg fortere i mål om jeg var helt frisk i kneet 🙂

    Nydelig landskap i den stille fredfulle skogen.

    Sola tittet frem og skapte ekstra god stemming under løpet. Til og med dette er vakkert!

    Selfie med skogens vokter – sauene ✌️

    På drikkestasjonen var det duket for lunsj. Ferdig smurt brød med variert pålegg. Det var masse herlig mat og masse god drikke. Et helt koldtbord med godsaker midt i skogen, kunne det vært bedre? For ikke å snakke om de blide, hjelpsomme og hyggelige frivillige. Jeg kunne lett stå der og kost meg med snacks og cola og godt selskap i hele dag!

    Service på topp nivå! 🙂

    Etter en lang pause var vi i gang igjen. Timene gikk. Nå har vi fortalt hverandre det meste.Nå var det bare 20 kiometer igjen. Det var jo her jeg virkelig skulle sette inn støtet, haha. I stedet var det fire timers lidelse som ventet. Jeg samlet kreftene og fortalte meg selv at jeg skulle klare det, men hvert eneste steg gjorde vondt i kneet. 

     Gry nyter utsikten mens jeg nyter pausen:)

    Tenk at noe så enkelt kan være så vakkert?

    Og dere trodde at risbonden hadde glemt Topprisen sin? Oh never! 🙂

    På siste drikkestasjonen tok vi en laaang pause. Like før vi skulle avgårde sa jeg: «får ta meg en kopp kaffe til så kan vi fortsette». «KAFFE?» sa en av gutta forskrekket. Når du mente cola men sa kaffe, var det et godt tegn på at du var helt koko i hodet. Jeg som drikker nesten aldri kaffe!

    34 km – andre drikkestasjon. Takk for en herlig service og masse oppmuntrende ord:)

    Dette så ut som et mareri! 

    Herregud, så godt å se grusvei! Lykke <3 

    De siste 16 kilometerne gikk overraskende FORT for to halvskada halvgamle kjerringer. Det begynte å bli vanskelig å komme seg fremover og jeg merket at jeg ikke løp lenger. Beina var en halvmeter fra hverandre og magen stakk ut av t-skjorta, og det så ut som om jeg var høygravid. Gry lo høyt og spurte om hun kunne filme meg. Det tok jeg selvsagt som et skikkelig kompliment! Etter 40 km sa jeg til Gry at jeg følte meg som en struts, uten hals. Rumpa i været, skuldrene mot ørene og hodet i sanden/gjørmen (nesten). Egentlig ville jeg bare stoppe og legge meg ned for å hvile. Litt merkelig situasjon. Jeg følte at jeg ikke var sliten, Jeg følte at jeg hadde masse krefter igjen. Problemet var at jeg ikke klarte å få dem ut. Herregud! Hvis jeg hadde vanskeligheter med å komme meg fremover, hvordan skulle jeg kunne fortsette de siste ti kilometerne? Det var ti kilometer igjen og jeg kjente meg sliten på en gjennomgripende måte. Alt stanset litt opp. Jeg var tom, beina mine hadde ingen kraft, kneet mitt verket mer og mer intens. Etter 45 km fortalte jeg stolt til Gry at jeg hadde funnet enda en måte å gå på for å dempe smerter i kneet. Jeg gikk sidelengs som en krabbe. Venstre foten frem, så fulgte høyre foten etter. Og da vi hadde kun 2 km igjen satt vi «opp farten». Plutselig brøt Gry ut i latter og sa «Du galopperte Anna!». Litt etter litt vendet styrken tilbake og jeg trengte ikke lenger å skjule hvordan jeg hadde det. Jeg kjørte samme stil inn til mål, krysset målstreken utmattet og ville bare rope ut av all kraft, men lot være. Jeg ble fort «våken» igjen etter at jeg fikk medaljen rundt halsen og en god klem fra Anita. Etter noen minutter sa en mannlig stemme til meg: «du kom på en flott 7.plass i din klasse Anna». Meg: «Åh, gjorde jeg det?» og la til «hvor mange er det i klassen min?». «syv» sa mannen lavt og forsiktig. Jeg stakk av med sisteplassen igjen! 

    I dag ble det distansepersing og tidspersing. 50 km på 9 timer og 34 minutter. Jeg har aldri vært ute i skogen så mange timer i strekk! Oh holy shit 🙂

    Avsluttet en lang og krevende dag med god latter. Vi lo så vi grein pga galopperingen min. 

    Å vinne betyr nødvendigvis ikke å komme først i mål, men det betyr å overvinne seg selv. Da jeg satt meg inn i bilen begynte tårene å renne på alvor. Ikke bare pga av den fysiske påkjenningen, men fordi jeg greide å fullføre mitt andre ultraløp på en måned! Og endelig, endelig fikk jeg oppleve et ultraløp med gode minner, med lidelser til tross. Jeg løp ikke bare med armer og bein, men denne gangen løp jeg også med sanser og følelser. Jeg nøt naturen i sin enkelthet, jeg nøt den nydelig utsikten mot Romeriksåsen, jeg nøt det yrende fugle og dyrelivet i skogen, jeg nøt til og med kubæsjlukten, og jeg nøt følelsen av glede, smerte, begeistring, tomhet, utmattelse og lykke. 

    Romeriksåsen på langs er et løp som jeg kommer til å løpe hvert eneste år fremover. Selv om jeg ble sliten, koste jeg meg fra startskuddet gikk til jeg fikk medaljen rundt halsen.

    En sliten og utmattet, men stolt Anna!

    Våte og kalde føtter, men det var verdt det.

     

    Jeg vil benytte anledningen å si takk til arrangøren, altså verdens beste ultraløperklubb http://www.romerikeultra.no/ og de hyggelige frivillige for et fantastisk flott arrangement og supergod service. Det var bra med mat, det var bra med drikke, og det var bra merket i løypa. Og DEN medaljen da! Den knuste Toughest medaljen til mannen min, både på størrelsen og lengden. (Sa brura, haha).

    Ingen tvil om hvilken av disse er den råeste 😜

     

    Stolt ultraløper fra RULK <3 

    Å avslutte en lang og tung dag med å kjøre mot enden av regnbuen var gull verdt ❤️

     

    Et løp er en drøm. I det du krysser målstreken, våkner du fra drømmen. Drømmene kan være hyggelige men også mindre hyggelige. Drømmene kan slite deg ut men også gi deg ny energi. Drømmene kan gi deg en god følelse men også en dårlig følelse. Drømmene kan gi deg gode erfaringer men også negative erfaringer. Det som er spesielt når drømmene er over, er at du har et stort behov for å finne en ny drøm å drømme om. Min neste drøm blir Hardangervidda Marathon 2.september (hvis alt klaffer) http://www.xtremeidfjord.no/Hardangervidda-Marathon. Velkommen til min drømmeverden! 

    TO ultraløp (= 98,6 km) på en måned! Da er det lov å klappe seg selv drihardt på skuderen og spise to softis hver dag ut juli! CRAZYMADDAFAKKA 🙂

    God sommer alle sammen! 

    -Anna