Løpende sightseeing i Barcelona.


Hvordan oppleve feriestedet ditt på best mulig måte? Jo, ta deg en morgenløpetur gjennom byens gater og få unike opplevelser, som andre syvsovere går glipp av.

Her er et av Barcelonas landemerker, den glitrende valen nede ved strandpromenaden i strålende morgensol.

Vi reiste på storbyferie til Barcelona i pinsen. Det ble min 6. tur til denne allsidige byen. Det er et flott sted som kan by på det meste. Barcelona har mange severdigheter, spennende arkitektur, utallige restauranter (over 8000), shopping og flere kilometer med tilgjengelige strender. Gamlebyen med sine gotiske områder tar deg rett tilbake til middelalderen. Har du lest «Havets katedral» av Falcones, kan du fremdeles oppleve mange av de beskrevne plasser og kirker. Kunstneren Gaudi har også satt et sterkt visuelt preg på byen, blant annet med katedralen La Sagrada Familia, som fremdeles ikke er ferdigbygget. Den ble påbegynt i 1882 og står allerede på UNESCO’s verdensarvliste. Barcelona får stadig flere tilreisende turister og kommer du deg ikke ut før etter vanlig frokosttid, er det nesten umulig å oppleve alle de attraktive stedene uten å måtte vasse i andre turister. Derfor, hvis du ønsker en annerledes opplevelse der du får gatene nesten for deg selv og får rukket over et antall flotte plasser, anbefaler jeg deg sterkt å begynne dagen med en løpetur.

Det å løpe om morgenen på ferie gir en ekstra dimensjon til turen. Det kan hende det koster litt ekstra å komme seg ut av sengen før kl.07.00 om morgenen etter en bedre middag og godt drikke kvelden før, men det er veldig verdt det når du ser morgensolen skinne på hustakene, svalene kvitrer og du vet at temperaturen er god nok til å løpe i shorts og kortermet. Jeg drikker litt vann og jus før løpeturene, det pleier å holde frem til frokost etterpå. Jeg bruker Flipbelt for oppbevaring av nøkler og litt penger, og nå med deres nye litt bredere versjon med en liten glidelåslomme, fikk jeg plass til pocketkamera i tillegg, suverent! Det er jo viktig å få tatt bilder underveis.

Man må tidlig opp for å kunne oppleve La Rambla så folketom som dette. Blir alltid glad av å løpe i fine omgivelser og få nye opplevelser.

Vel ute på gaten kommer den spesielle opplevelsen, som bare morgenfugler får med seg. Det ligger en egen ro og stillhet, selv over en storby, på denne tiden av døgnet, når alt våkner sakte til live. Vi kunne løpe ned den berømte gaten La Rambla, nesten uten andre personer tilstede. Dette er gaten som er kjent for sitt yrende folkeliv litt ut på dagen. Vi løp inn i gamlebyen, det gotiske området også med tomme gater, bortsett fra enkelte uteliggere, som holdt på å våkne da vi hadde foto shoot i de trange smugene. De andre som er oppe på denne tiden er renholderne. De fjerne og spyler bort siste spor av nattens festeligheter, slik at gatene er rene til alle turistene kommer. Vi løp også ned til strandpromenaden.

Fra gamlebyen og det gotiske området. Meget spesielt å få gatene helt for seg selv. Her formelig henger minnene fra middelalderen over deg.

Det er en spesiell opplevelse å løpe ut fra de trange smugene i gamlebyen, fra middelalderens omsluttende teppe og tyngde, ut i strålende sol, åpen himmel og sjø til strandpromenaden. Plutselig er du tilbake til nåtiden og forenes med andre morgenløpere, som har forstått poenget med å komme seg ut tidlig.

Barcelona har flere marinaer med flotte omgivelser og som fungerer som gode løpesteder. Dette «Paret» som skulpturen heter, har nok sett mangt og meget komme løpende forbi.

Vi hadde 3 morgenturer på denne måten lagt til forskjellige områder av byen. Den siste turen la vi til «fjellet» Montjuich. Da ble det automatisk innlagt trappe- og bakketrening, samtidig som vi fikk fantastisk utsikt til hele byen med alle dens største landemerker.

Vi bestemte løperuten dagen i forveien, slik at vi hadde en viss idè i fht hva vi ville se og få med oss. Vi brukte Google map til å lage ruter og beregne lengde og tid på turene og så hadde vi begge Garmin Fénix 3 HR til å passe på resten. Fungerte supert!

Samboer har lagt inn på samme kart de 3 rutene vi løp. Her fikk vi med med oss mye av det som er verdt å se, eller som man rekker på en tur før frokost 😉

Sightrunning

Nå er det flere byer som kan tilby såkalt sightrunning, guidede løpesightseeingturer rundt om i byen. Det er lokale løpere som tar deg med gjennom sine favorittsteder i byen. Det er en perfekt måte å bli kjent med andre løpere på og å få førstehånds kjennskap til lokale perler og steder turister ikke selv nødvendigvis oppsøker. Sjekk ut lenken og finn din neste by å løpe i.

https://www.gorunningtours.com/index.php/what-is-sightrunning

Vi benyttet oss ikke av dette, fordi vi liker å bestemme alt selv og ta ting på sparket, både hva gjelder tidsbruk, lengde og steder. Men jeg hadde benyttet meg av det, hvis jeg hadde reist alene og ville ha selskap på en morgentur.

Morgenlyset er vakkert og gjør seg mye bedre på bilder enn lyset midt på dagen. Her fra Triumfbuen, som ble bygget i 1888 til verdensutstillingen.

Underlaget i Barcelonas gater er hardt, så det å ha gode løpesko med demping var behagelig. Lengden på løpeturene lå på mellom 8 til 14 km med innlagte foto shoot sessions. Jeg skal løpe Ecotrail Oslo 45 km til helgen og måtte derfor få inn noen turer. At vi gikk gjennomsnittlig 10.000 skritt i tillegg hver dag, tror jeg har vært med på å herde bena.

En liten pause for å nyte solen og utsikten, og klokken er bare 08.00. Det er en del stilig moderne arkitektur i Barcelona.

Neste gang du reiser på ferie, så prøve å få med den en løpetur om morgenen og kjenn hvilken fantastisk start det gir på dagen.

Foto: @Tbj, jeg står for redigeringen.

Siste utgave av Runner’s World

  • Test av 7 trådløse øreplugger.
  • Kjell Magnar Berli: Fra blodpropp til fjelltopp!
  • Jakob Ingebrigtsen: «Jeg føler jeg har vunnet alle gymtimene i mitt liv.»
  • Naviger rett i den digitale treningsverdenen.
  • 99 løp i Norge i 2020!
  • Paris Marathon: Hva bør du gjøre – og spise – etter løpet?
  • Hvordan trene når du har barna annenhver uke?
  • Alternativ trening – hva sier forskningen?

Bli abonnent


Vellykket og god opplevelse av Bergen City Maraton


Rammen rundt løpet er vakker og medaljen er en flott suvenir å få med seg hjem.

Bergen City Maraton (BCM) har på få år klart å bli Norges fjerde største løpsarrangement med over 10.000 deltagere og distanser for alle og enhver. Jeg er fra Bergen, men bor i Ålesund og tenkte at det kunne være en fin anledning å besøke familie samtidig som jeg kunne løpe en halvmaraton i hjembyen. Det bygges stadig nytt i Bergen, derfor var det interessant å få en løpende sightseeing runde rundt byen. Traseen går gjennom alle fine og kjente steder rundt bykjernen. Vi ble velsignet med perfekt løpevær; delvis skyet, lite vind og akkurat passe temperatur. Arrangementet fremsto som godt planlagt og organisert. For meg som deltaker virket alt veldig bra. Jeg var mindre nervøs denne gangen i fht for to uker siden da jeg løp det lokale Valderløpet, av en eller annen grunn. Fikk litt avstand til presset ved å løpe i en annen by og løpe med ukjente. BCM har en relativt tøff løype med totalt 385 høydemeter, noe jeg så på som utfordrende og som en potensiell hindring i fht å bedre min halvmaratontid. Pga bakkene ville jeg se på løpet som en treningsøkt før Ecotrail Oslo, for å fjerne noe av mitt eget press…. Liksom!

Bergen er uimotståelilg i slikt vær. Første pulje i halvmaraton står klar.

Jeg planla ekstra energiinntak etter 10 km og ved 17 km. Drikke ved hver drikkestasjon, prestere etter terrenget; roe tempoet litt oppover og speede på nedover, ellers prøve å holde oppe stegfrekvensen på 182 steg i minuttet, holdt styr på av en metronomapp, min personlige slavedriver. Ved hjelp av metronomen går jeg inn i en boble, det eneste jeg skal tenke på er å klare å løpe etter takten. Det gikk ikke alltid, men den hjalp meg på mange strekninger. Jeg endte opp med en gjennomsnittlig stegfrekvens på 179 steg. Hvorfor 182 var fordi at jeg hadde testet ut at den frekvensen ga meg akkurat den hastigheten jeg trengte for å klare å forbedre tiden min. Løpsopplevelsen denne gangen var god. Jeg hadde ingen store psykiske knekker underveis, bare litt krampe i noen tær mot slutten og et lite gnagsår (relativt nye sko), jeg klarte å glede meg over vær og omgivelser, folk som heiet og at formen føltes bra, hadde til og med litt igjen da jeg kom i mål og ble møtt av min mor, som fikk oppleve godene og alt livet rundt det å ha gjennomført et løp. Bergen City Maraton greide å skape en skikkelig folkefest med de fineste kulisser rundt arrangementet, start og mål på Bryggen. Det skal ikke forundre meg om de klatrer enda høyere opp på listen i antall deltakere allerede neste år.

Oppvarming for halvmaraton starter om få minutter.

Jeg for min del er strålende fornøyd med resultatet, klarte å forbedre tiden med 30 sekunder (høres ubetydelig ut, men ikke for meg i denne sammenhengen), tross bakkene og endte opp blant de 7% beste av de kvinnelige deltakere i halvmaraton.

Seiersglis, foreløpig så nybegynner at det er like stor stas hver gang jeg kommer i mål og får medalje.

Faktorer som gjorde løpet til en positiv opplevelse:

-Gjorde meg kjent med løypen på forhånd ved hjelp av løypekartstudier og google earth gjennomgang, så for meg de kjente stedene.

Løypekartet. Helmaratonløperne må gjennom traseen to ganger. Man får med seg det som er verdt å få med seg på denne ruten; Bryggen, Gamle Bergen, Fjellveien, demningen ved Svartediket, sykehusene(!), Store lungegårdsvann, Nygårdsparken, de idylliske stedene på Nordnes og Nordnesparken og hele vågen på vei til mål.

-Forberedte meg mentalt på bakkene, slik at de ikke kom som en overraskelse. Det fine er at det meste av bakker er i første halvdel av løpet.

-Drakk på hver stasjon.

-Tok med to Sponsernordics gels, den ene tok jeg ved 10 km den andre ved17 km, jeg trenger ekstra næring i løpet av 21 km.

-Brukte metronom som holdt stegfrekvenstakt, det gjorde at jeg klarte å holde oppe hastigheten nedover bakker også, og på flatene, selv da jeg begynte å bli sliten.

-Ga respons til heiegjenger, det gir en positiv ringvirkning og jeg får energi.

-Prøvde å få med meg de fine omgivelsene.

Her bærer det gjennom smauene på Nordnes. Oppdaget at brostein ikke er mitt favorittunderlag, men fint er det.

-Prøvde å fjerne press, som kunne lage stress, hadde en avslappet holdning til det å løpe.

-Brukte Flipbelt, slik at jeg slapp å la ting ligge å slenge frem og tilbake i lommer.

-Gledet meg over å løpe i mål og få medalje

Den fineste medaljen i samlingen min hittil! Bildet er en miniatyr av motivet man finner på noen av bekkalokkene i Bergen og innholder noen av de viktigste symbolene i byen.

-Tok inn stemningen etterpå

-Satt pris på alle som stilte opp for at det skullel bli en god løpsopplevelse og de som stilte opp for meg personlig.

-Gledet meg over at jeg faktisk klarte å bedre tiden min, dog med kun 30 sekunder, men likevel en seier i en slik tøff løype. Klarte også å få negativ splitt for første gang. Ikke min fortjeneste! Det skjedde, pga at den fleste høydemetrene kom i første halvdel av løypen.

Dette er ikke et sponset innlegg og jeg tror heller ikke at det er fordi jeg egentlig er bergenser at jeg anbefaler på det sterkeste å få med seg opplevelsen Bergen City Maraton en gang.

Løpsnerver og tips om håndtering


Mange som stiller i løp opplever i varierende grad å bli nervøs og stresset på forhånd. Jeg ble overrasket over hvor sterkt jeg selv kjenner på nerver før et løp, det kan begynne mange timer i forveien, hvis jeg tenker på løpet. Tilegnet erfaring etter deltakelse i noen løp har vist at visse element kan være med på å lette på trykket.

Avspenning og positiv visualisering hjelper å roe ned nervene og få hjernen til å fokusere på det du ønsker.

Jeg bruker meg selv som et case studie i observasjon av løpsnerver;)

Jeg vurderte å delta i Valderløpet på 8.7 km, i helgen som var. Man løper rundt Valderøy som ligger like utenfor Ålesund. Det er en relativt flat og fin løype rundt hele øya. Jeg ville ikke forhåndspåmelde meg i tilfelle jeg ombestemte meg på selve løpsdagen (dårlig strategi! Har du meldt deg på på forhånd gir det en mer forpliktende effekt). Jeg ville la været avgjøre.

Foto: @tbj

Jeg har løpt rundt Valderøy mange ganger, det er en lettløpt løype med utsikt til flotte sunnmørsfjell.

Fredag kveld tenkte jeg at jeg burde stille, skulle bruke løpet til å teste formen frem mot Bergen City halvmaraton 30. april. Da jeg våknet lørdag morgen var lysten helt borte, vegringen på topp og hjernen i sitt mest kreative unnvikende hjørne. Det første som ble sjekket var været, det skulle regne akkurat i tidsrommet for løpet meldte Yr.no, det var jo en grei grunn til å slippe unna, helt til jeg kom på at det er en relativt stor sjanse for regn i Bergen 30. april. Altså ingen unnskyldning for å backe ut. Hvis det regnet ville det bli god trening for halvmaraton i eventuelt regnvær. Dermed falt det argumentet bort. Neste taktikk for å slippe unna var at jeg plutselig ikke følte meg helt i form, kanskje jeg brygget på noe? Fant ut at det var greit å sjekke pulsen for å få en indikator på allmenn tilstand. Den lå på 59, det er egentlig en indikasjon på at jeg trenger restitusjon, ikke en løpsdeltakelse… Når alt står bra til ligger pulsen min på rundt 46 slag i minuttet. Jeg kom etterhvert på at det kanskje ikke var en helt rettferdig måling, siden jeg allerede var stressaktivert. Jeg bestemte meg for å ta en ny måling etter en liten avspenningsøvelse og ble enig med meg selv om at jeg skulle stille hvis pulsen kom under 50. Andre forsøk endte akkurat på 50! Hva nå, den var jo ikke under 50… Den MÅTTE jo derfor sjekkes enda en gang og da endte den på 46. Pokker! Rart hvordan det er å ha to helt motsatte ønsker og følelser kjempende i hode og kropp samtidig, man vet liksom ikke helt hvilken side man ønsker skal vinne. Neste unnvikende forsøk var å konferere med samboer, å høre hva han mente jeg skulle gjøre. Vet ikke egentlig hva jeg hadde forventet eller ønsket at han skulle si, men han kom med gode argument, som tilsa at jeg burde stille på dette løpet. Til slutt kom jeg ikke på flere unnskyldninger og bestemte meg for at jeg måtte delta. Da var det mental helomvending og fullt  fokus på de positive argumentene: Det skulle bare være et testløp for egen del, sjekke om jeg klarte å holde ønsket fart i fht halvmaraton senere i måneden, skulle se på det som en treningstur, nesten bra hvis det skulle regne, fort unnagjort og jeg kunne få nytt materiale til neste blogginnlegg!

Jeg måtte møte opp to timer før for å melde meg på og hente startnummer. Tiden imellom brukte jeg til å skrive, lese og snakke med personer på telefon, som jeg ellers ikke har så god tid til. Tok også en 3 km oppvarmingstur for å sjekke formen. Formen viste seg å være ganske bra, i hvertfall et lite stykke; løp fortere enn tidligere registrert, men det var bare en kort strekning.

Det var deltakerrekord på øya rundt, ca 100 påmeldte. Jeg klarte å komme meg godt i gang relativt raskt, men kjente fort at dette kom til å bli tungt for min del. Jeg hentet inn et par jenter og så endte opp ved siden av en annen jente. Jeg forventet at hun skulle rykke fra, men hun ble ved min side en bra strekning, heldigvis! Selv om vi ikke utvekslet noen form for kommunikasjon, var det bra å ha henne der, så lenge det varte. Hun dro videre opp en slakk bakke, jeg valgte å holde mitt tempo, for å si det sånn….(var egentlig for sliten til å holde følge). Jeg klarte etterhvert å hente inn enda en jente, jeg lå bak i første puljen.

Da jeg passerte ca 6 km løp jeg forbi et par gutter på rundt 8 år som pekte på meg og ropte «Det er sistemann», jeg ropte rett tilbake «Nei, det er jeg ikke!». Jeg hadde ingen aning om hvor mange som var bak meg, men noen var det, visste jeg. Hadde en kjapp diskusjon med meg selv om at hadde det vært tilfelle at jeg lå sist kunne jeg like godt legge løpingen på hyllen der og da. Men jeg vet jo også at det å bli en bedre løper er en tålmodighetsprosess. Det tar tid å utvikle seg og jeg har nå holdt på i to år. Det sies at det tar to år å bygge et godt grunnlag. Jeg hadde også trofast følge av «djevelens advokat» på veien. Selv på det siste strekket kom den med fristende forslag, for eksempel å gå opp bakken til mål, men jeg klarte å la være å gi etter. Det fine med å delta i løp, er at man lærer å pushe seg lengre og holde ut mer og oppdage at man kan klare mer enn man kanskje trodde.

Foto: Jarle Mordal         

Jeg kom meg løpende i mål.

Det var bra løpeforhold, ingen regn (altså ikke stol på værvarslingen), ikke for mye vind og solen gløttet frem etterpå. Jeg ble kjent med min ledsager underveis (ikke djevelens advokat, men hun jeg løp sammen med det første strekket). Følelsen man har etter å ha kommet i mål er meget god, full av endorfiner og litt høy på livet, det er noe av det som gjør at det er verdt å delta i løp, og så det at man treffer og blir kjent med hyggelige folk og ikke minst får medalje 😉

Min medløper Anne Berit Emblem til ventre, vinner Tonje Brande og jeg, ganske så fornøyd med at jeg ikke lot løpsnervnene hindre meg fra å delta.

Jeg endte på en 4. plass av kvinnene og 3. plass i min aldersgruppe. Det gjorde det ekstra kjekt og motiverende, hadde ikke forventet det! Det var noe annet enn å tenke at jeg var sistemann, som jeg fikk beskjed om underveis;)

Tiltak mot nervøsitet:

Det finnes noen enkle tiltak både før og under et løp, som kan bidra til at du ikke blir mer nervøs enn nødvendig:

-Sjekk værvarsel på forhånd slik at du kan planlegge riktig bekledning og mentalt venne deg til værforholdene, som venter og legge opp riktig strategi der etter, men ikke baser deg 100% på værmeldingene, de er ofte bare veiledende 😉

-Legg frem klær du skal bruke dagen før, da slipper du panikkleting og tvil i fht hva du skal ta på deg.

-Vit på forhånd hvilke sko du skal løpe i. Ikke still i helt nye sko eller sokker, prøv dem ut på forhånd.

-Studer løypekartet, slik at du har en viss idè om hvordan løypen er og hvor den går. Det aller beste er hvis du har mulighet for å trene i løypen i tiden før løpet. Jo bedre kjennskap man har til løypen og hva som venter en, jo mindre usikkerhet og mulighet for utpsyking skjer under selve løpet.

Løypekartet rundt Valderøya.

-Gjør en god oppvarming

-Snakk med personer rundt deg eller ring til noen som har en beroligende effekt på deg. Enkelte foretrekker å gå inn i sin egen boble og fokusere på oppgaven som venter.

-Det hjelper å tenke at man konkurrerer mot seg selv, ikke mot alle andre.

-Se på det som en treningsøkt for å teste formen

-Tenk på mestringsfølelsen etterpå.

-Tenk på at du får enda en nyttig erfaring unnasett hvordan løpet utvikler seg.

-Og så får du medalje! Motiverende poeng for de som ikke allerede har fått nok medaljer i oppveksten 😉

Gjennomføring av langturen


Når man har som mål å klare å gjennomføre litt lengre løp er det lurt å legge inn noen langturer i treningen. Hva som ansees som langt avhenger av hvor mye du er vant til å løpe og hvor langt løpet du holder på å trene deg opp til er. For mange ligger en langtur på mellom 15-30 km. Langturene skal blant annet hjelpe kroppen til å tåle vedvarende belastning over tid, den skal venne oss til å kunne innta veske og føde under en løpetur og klare å holde kroppen gående fra ca 90 minutter opp til flere timer av gangen. Det å ha gjennomført noen langturer før et løp gir også en mental trygghet i form av at vi vet vi kan mestre lengre distanser.

Det er mye vakker man kan rekke å få med seg i løpet av en lengre løpetur. Her fra Vegsundbrua der man ser innover mot Sunnmørsaplene. En strålende dag for langtur sist onsdag.

Før løpeturen over Gran Canaria i januar i år, hadde jeg 3 langturer tilsammen de 3 siste månedene, en gang i måneden, hver på ca 30 km. Jeg har planer om å legge inn litt flere fremover. Jeg fikk inn to turer i mars. Neste store mål er Ecotrail Oslo 45 km, 20. mai. Jeg trenger derfor å venne kroppen til lengre distanser.

Det er enkelte ting det er lurt å tenke litt igjennom i forkant for å få gjennomført en slik tur på en tilfredstillende måte.

Det hjelper å forberede seg mentalt, bestemme dag, sjekke at været er noen lunde greit, det er oppskrytt å løpe 3 timer i pissregn og sidevind. Planlegge løypen på forhånd er også lurt, ellers blir det lettere å gi seg før oppnådd mållengde. Det som fungerer bra for meg er å ta båten fra Ålesund over til Langevåg for så å løpe hjem igjen. Jeg har liksom ikke noe valg da. Jo, man kan svømme over fjorden tilbake, ta buss eller taxi, men det er ikke «lov». Jeg må løpe hjem og da blir strekningen ca 30 km.

Fint lite avbrekk i løpeturen, båten fra Ålesund til Langevågen. Bare huske å ikke regne med kilometrene på vann i totallengden man har løpt. Det skal ikke jukses med treningsinnsatsen.

På langturer har man god anledning til å teste ut hva som fungerer som næring. Jeg legger inn «matpauser» etter første og andre mil. Jeg begynner å bli sulten da og jeg har noe å se frem til (jeg har alltid likt å spise). Jeg bruker Salomon sin S-LAB drikkevest med to halvlitersflasker med vann. Siste tur prøvde jeg ut Tailwind sitt næringspulver i den ene flasken, det fungerte bra. Jeg har også brukt Sponsernordics og Maxime sine gels. Dette går fort å få ned. Etter to mil spiser jeg noe fast føde, vafler eller bananmuffins har fungert bra for min del. Det fine med fast føde er at jeg blir nødt til å gå mens jeg spiser (uff så synd), jeg klarer ikke å tygge og løpe samtidig enda, det er visst en egen kunst som kan trenes opp. I løpet av en langtur er det godt å kunne gå litt innimellom. Det at jeg må spise gir meg en fin unnskyldning til å kunne gå.

Mange fine fotomuligheter langs denne traseen, spesielt på en strålende dag. Det ER lov å stoppe opp innimellom, det er ikke en konkurranse, men en langtur.

Det er mange ting man kan fordrive tiden med underveis; nyte omgivelsene, observere sin egen pust og hvordan kroppen fungerer, høre lydbok, lytte til musikk, trene litt på å øke stegfrekvensen. Akkurat det er lettest med musikk i høyt nok tempo, beat. Spise og observere hvor godt kroppen tåler det man putter i seg, lure på hvor man kan tisse underveis, hvis det skulle bli nødvendig, lure på hvem som bor hvor langs ruten, av de man kjenner. Mekle med seg selv om det er lov å ta bussen hjem når det begynner å bli tungt. En løsning er å løpe på venstre side av veien slik at man kun ser motgående busser (det er ikke lov å ta bussen!) Lure på hvor stort nederlag det er å ringe samboer å spørre om han kan hente meg (det er et STORT nederlag, og ikke aktuelt, men det er lov å lure). Komme på når man begynner å bli sliten, at dette er en ypperlig sjanse til å trene psyken i å holde ut. Hvis man blir veldig sliten, trene på å lage bittesmå delmål; fokusere på å sette ett ben forran det andre, øve på mindfulness, tilstedeværelse i øyeblikket osv.

Hold deg til fartsgrensen. Jeg har en tendens til å løpe for fort den første milen og dermed bli unødvendig sliten mot slutten av turen. Her fra Langevåg med utsikt mot Sunnmørsalpene.

Når man så kommer hjem og i mål er det greit å vite på forhånd hva man skal spise. Jeg har i hvertfall ikke den største energien til å finne ut av hva jeg skal lage og spise da, når det største ønsket er å få satt seg godt tilrette i sofaen med bena opp og slappe av.

Punkter for langturen:

-Forbered deg mentalt

-Planlegg en løype, helst et sted som forutsetter at den blir så lang som planlagt.

-Ta meg mat, drikke og penger

-Kle deg etter været og hva som venter i løpet av 3 timer

-Ha med lydbok og eller musikk

-Legg inn stegfrekvenstrening

-Bruk unnskyldningene som dukker opp underveis når du blir sliten, til å trene psyken.

-Hent frem tips og råd du har lest, når det begynner å bli tungt og du er sliten.

-Ha fokus på nuet her og nå

-Legg merke til omgivelsene

-Ha forberedt på forhånd hva du skal spise i etterkant, slik at du får i deg mat, noe som ikke krever for mye tid å lage.

-Forsøk å ha rom for å hvile, slappe av i etterkant.

Påskelektyre


Kanskje det kan ligge litt hjerneføde i egget også?

Påsken kan være en fin tid å få lest bøker på innimellom skigåing, løpeturer og annen påskehygge.

Da min interesse for løping startet i mai 2014, begynte jeg samtidig å lese bøker om temaet. Jeg oppdaget fort at det var mye synsing og mange meninger på gang blant folk i henhold til temaet løping, derfor ville jeg prøve å få litt mer fakta fra personer som faktisk hadde gjort seg reelle erfaringer på feltet.

Nå nærmer det seg to år siden jeg startet med dette og antall konsumerte løpebøker nærmer seg 40, i tillegg til et utall artikler som jeg daglig kommer over gjennom forskjellige medier.

De bøkene som har gitt meg mest motivasjon og som har gjort sterkest inntrykk har vært biografier om løpere, som har markert seg sterkt internasjonalt, oftest ultraløpere og terrengløpere. De beskriver hvordan interessen for løping oppsto og hva som fikk dem til å utvikle seg til det nivået de er på i dag. De jeg har valgt ut har en nær og ærlig måte å beskrive historien og erfaringene sine på. Jeg synes de presenterer seg selv, deres personlighet og syn på ting på en sympatisk, ydmyk og lite selvhøytidlig måte. Dette appellerte til meg allerede helt fra starten av da jeg var på lyktestolpenivå (satt meg som mål å klare å løpe til neste lyktestolpe før jeg fikk » lov»  til å gå litt igjen).

Fra å være en ihuga bokholder (må holde boken i hånden for å få den riktige feelingen) har jeg gått over til å bli en enda mer ihuga leser av bøker på mobilen min, ved hjelp av appen Kindle. Det har medført at jeg nesten bare leser engelske bøker, mine bokanbefalinger blir derfor bare bøker på engelsk, untatt boken «Født til å løpe». Det er kanskje ikke umulig at flere av bøkene er/kommer på norsk etterhvert.

Jeg har ført opp 5 bøker, alle personlige beretninger. Dere må selv lese beskrivelsen av boken på nett.  Ønskes flere anbefalinger om andre bøker og tema innen løping, så send meg en melding. Bøkene er oppført etter rekkefølgen jeg leste dem.

Den første boken jeg anbefaler, som er årsaken til at jeg i det hele tatt begynte å løpe, er boken: «Født til å løpe», eller «Born to run» av Christopher Mc Dougall

https://www.amazon.com/Born-Run-Hidden-Superathletes-Greatest/dp/0307279189

Bok nummer 2 er Scott Jurek sin bok:» Eat and Run».

https://www.amazon.com/Eat-Run-Unlikely-Ultramarathon-Greatness/dp/0544002318

Bok nummer 3 er Kilian Journet sin bok: «Run or Die»

https://www.amazon.com/Run-Die-Kilian-Jornet/dp/1937715094

Bok nummer 4 er: «Running and stuff» av James Adams

https://www.amazon.com/Running-Stuff-James-Adams-ebook/dp/B00J2E4OO8/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1458568272&sr=1-1&keywords=running+and+stuff

Bok nummer 5 er: «Trail Blazer» av Ryan Sandes

https://www.amazon.com/Trail-Blazer-Life-Ultra-distance-Runner-ebook/dp/B01C40X10E/ref=sr_1_1?s=books&ie=UTF8&qid=1458573429&sr=1-1&keywords=Trail+blazer

God påske alle løpeglade mennesker, og husk, man kan hente ut mye god lærdom og inspirasjon fra bøker!

La kunnskapen vokse og gro i påsken.

Runners high og harde løpeturer.


Hva er det som gjør at vi har lyst å løpe hardt eller langt? Hva skjer med oss under løpeturen og hva søker vi å oppnå? Dette var noen av spørsmålene jeg grunnet på i løpet av turen over Gran Canaria.

Fra å gå (bokstavelig talt) de første 28 km med plagsomme smerter den siste dagen over Gran Canaria, til å plutselig klare å løpe de resterende 18 km og til og med kjenne på lykkefølelse og mestring der jeg løp i min boble, var for meg ganske uforståelig inntil jeg leste enda en bok om løping, nemlig The Runners Brain av Dr. Jeff Brown. Dr. Brown er en psykolog som har jobbet for Boston Maraton i 14 år og har opparbeidet seg et stort erfaringsgrunnlag, med tanke på å forstå den mentale delen av løpingen.

De fleste tenker på en maratonlengde, ca 42 km, som veldig langt. Det å da skulle løpe enda lengre, fortoner seg for mange som sprøtt og på grensen til galskap. Sikkert derfor man blir sett på som særere og særere jo lengre distanser man begir seg ut på.

Ja, det tærer på kroppen å utsette seg for den gjentatte belastningen det er å løpe over lange distanser, men det er fullt mulig å tilvende kroppen å tåle belastningen, ved gradvis oppbygging gjennom trening. Det å oppleve at kroppen mestrer og tåler dette, er noe av det som driver en videre.

Jeg måtte opp igjen i fjellene på Gran Canaria med samboer, noen dager etter ultraturen jeg hadde vært med på, for å vise ham de fantastiske stiene og naturen vi løp i. En ubeskrivelig frihetsfølelse og glede å kunne løpe slik.

Jo lengre man løper jo viktigere blir den mentale biten. Det er psyken som oftest er avgjørende for hvordan man klarer å gjennomføre et lengre løp. Vi får hjelp av flere kjemiske prosesser utløst i hjernen underveis. Når kroppen begynner å bli sliten og vi pusher oss litt over det komfortable, begynner hjernen å skille ut en behagelig cocktail av endorfiner og endocannabinoider. Endocannabinoider er noe av det samme stoffet som finnes i cannabis. Forskere tror at dette stoffet fører til lettere humør, døyver smerte og utvider blodkar i lungene. Når kroppen og hjernen utløser nok av disse euforiske molekylene kan det hos noen heldige individ resultere i runners high. Jeg skriver noen individ, fordi det desverre er slik at ikke alle løpere har en hjerne som utløser de nødvendige kjemikaliene for å kunne oppleve denne tilstanden. Endorfiner, kroppens opiater, som tilsvarer opium og morfin har vist seg å døyve smerter og vondter, som man etterhvert kjenner på utover i et løp. Endorfinene evner også å aktivere hjernens belønningsystem slik at man sitter igjen med en følelse av tilfredshet og mestring. Studier viser at endorfiner utløses i de samme regionene (prefrontale cortex og de limbiske systemer) som aktiveres når vi opplever kjærlighet og andre positive tilstander. Jo sterkere endorfinaktivering i disse områdene, jo mer euforisk opplever løperen seg. Ikke rart man da kan observere spontane former for kjærlighetsformidling mellom totalt fremmede personer, som akkurat har krysset mållinjen i et hardt løp. I fht endocannabinoidene så viser studier at vi har mottakere for disse kjemiske molekylene både i hjernen og i kroppen og at de binder seg til nervesystemet, som igjen setter igang en nevrologisk reaksjon som reduserer smerte og angst og skaper en ferdfull opplevelse av velbehag.

Så hvorfor er vi innrettet slik? En hypotese går ut på at før vi slo oss ned som fastboende og begynte å dyrke jorden, måtte enkelte individ i flokken ut å skaffe mat ved å jakte ned dyr. Det ble gjort ved å løpe etter byttet til det ble utmattet og kunne fanges og drepes. Disse menneskene var de første og beste ultraløperne, forløperne(!) til dagens mange løpere. Mennesker er mer utholdende enn dyr og klarer derfor, i teorien, å utmatte byttet, selv om dyr løper fortere over kortere distanser. Menneskene måtte tåle å løpe sammenhengende over lang tid. For at de skulle klare det og for at de skulle ønske å gjenta bragden, utløste hjernen denne cocktailen av kjemikalier, som resulterte i runners high, kamuflert smerte og utmattelse og ga dem en tilstand av mestring og lykkefølelse. Dette støtter oppunder hypotesen om at mennesker er født til å løpe. En mer moderne hypotese går ut på at disse lykkefølelsen utløses, slik at vi motiveres til regelmessig trening.

Umulig å skjule gleden ved å løpe i naturen akkurat på det tidspunktet der, ute på fuglefjellet på Runde.

Etter å ha lest om dette og sett på flere studier som støtter opp om disse kjemiske prosessene i hjernen vår, forstår jeg litt mer av hva som skjedde med meg den siste dagen av løpeturen. Det fine er at man ikke trenger å løpe i dagevis for å oppnå slike tilstander, det holder at man tar seg en intervalltrening eller tempotur, der man får opp pulsen og pusten og presser seg litt mer enn ellers.

Et litt annet aspekt ved det å pushe grenser når det gjelder løping, synes jeg den engelske ultraløperen James Adams, som krysset USA løpende fra vest til øst på 70 dager, beskriver godt i boken Running and stuff. I lange og eller harde løp opplever man en rekke emosjonelle tilstander; fra euforisk glede og mestring til de mørkeste daler, der man har mest lyst til å legge seg ned å gi opp og aldri reise seg igjen. En lang eller hard nok tur har en tendens til å bryte deg ned i tusen biter, for så å bygge deg opp igjen til en sterkere versjon av den du tidligere var. Det rushet og følelsen det er å overvinne og kjempe seg ut av sine tunge, negative tilstander til mestring og seier, kan for en del virke berusende og avhengighetsskapende og er verdt hele slitet det er å gjennomføre slik trening og løp. Så kom dere ut i bevegelse og kjenn på hjernens og kroppens fantastiske evne til å mestre og prestere!

(Foto: Samboer)