Løpeeventyret i Pyreneene.


Man blir hoppende glad av løpe i så fin natur og å være del av en positiv løpegruppe.

Etter en mildt sagt kronglete start på Spaniaeventyret (kan leses om her) så fortsatte ferden ispedd stadig nye og uforutsette hendelser. Etter endt opphold i Valencia og gjnnomføring av Valencia maraton (kan leses om her) skulle jeg ta toget til Barcelona og møte de andre jeg skulle dra til Pyreneene med. Gjengen besto av medblogger på norske Runners World; Abelone, bloggerne Sofie og Sanna for svenske Runners World og Karin og Raùl fra Pampas Travel. Jeg satt på en kafé på Terminal 2 på Barcelona flyplass, sammen med Abelone og Sofie, mens vi ventet på resten av reisefølget fra Sverige. Deres fly ble nemlig kansellert slik at alt ble forsinket med 7 timer. Hva er det med kansellerte fly for tiden?

Barcelona er kjent for sine mange tyverier. Jeg har selv sett det utført i løpet av mine 6 besøkt i Barcelona. Derfor valget jeg en plass på kafeen inn mot vinduet, slik at jeg ikke trengte å passe på bagasjen, som sto mellom meg og vinduet. Men, plutselig var vesken min med pass, penger, VISA-kort, reiseforsikring, helsekort, sertifikat, hus- og postnøkler osv, borte,  forsvunnet i løse luften! Jeg forsto ingenting. De to andre som satt rett overfor meg hadde heller ikke merket noe. Rene tryllekunsten! Jeg fattet ingenting og klarer fremdeles nesten ikke å tro det. Jeg takker alle slags guder og mer til for at mobilen OG maratonmedaljen fra Valencia ikke lå i vesken, da hadde jeg brutt totalt sammen. Jeg hadde brukt opp til flere minutter den morgenen på å vurdere om jeg skulle legge medaljen i vesken eller i kofferten, «My precious…»

Medaljen kan være utrolig motiverende noen ganger, derfor synes jeg arrangører bør invistere i fine medaljer.

Vi hadde noen timer på oss til de andre kom, så da begynte vi like godt å pendle mellom de to terminalene på flyplassen. For å melde tyveriet til politiet måtte vi til Terminal 1. Der ble vi godt ivaretatt av en hel skvadron både med og uten maskingevær, men paranoiaen blomstret like fullt i fht resten av bagasjen vår. Takk og lov for at jeg snakker spansk, det gjør alt bittelitt lettere. De fortalte at dagen før var en annen løper fra Valencia blitt frastjålet sine ting + medaljen, han var helt knust, stakkar! Det er altså ikke bare jeg som er sprø 😄

Selfie-time inne på det helligste hos politiet. Sikkert strengt forbudt, men «we don’t know nothing». Måtte gjøre mest mulig ut av situasjonen da det først hadde skjedd. Fra venstre; Sofie, Abelone og paranoide meg, selv på et så bevoktet sted.

Etter ferdig politidokumentering måtte vi tilbake til Terminal 2 for å høre med Norwegian om jeg kunne få reise hjem uten pass. Vi hadde virkelig ikke mer tid å kaste bort på at jeg skulle ta meg til Barcelona dagen etter og få et nødpass. Jeg forklarte situasjonen og de syntes nok synd på meg til å godta papirene fra politiet. Så tilbake til Terminal 1 og vente på de andre som hadde fått ny reiserute.

Da vi endelig møtte resten av gjengen, 7 timer senere og robbet for det mest nødvendige, kjente jeg kjemi fra første klem og visste at dette kom til å bli bra. Vi hadde 3 timer forran oss i bil til Alquézar, en vakker liten landsby i Pyreneene. Vi stoppet innom en veikro for å få litt middag og drikke. Det ble en opplevelse i seg selv. Veikroen var full av mannlige sjåfører, som tydeligvis ikke hadde sett den kvinnelige utgaven av menneskeheten på en stund. Da vi 5 kvinner entret stedet, ledet an av hanen Raúl, stilnet restauranten, etterfulgt av unison måping. Virkelig filmpotensial! 😂 Det skal litt til for å stoppe snakketøyet til en spanjol.

Dette var utsikten som møtte meg da jeg sto opp og så ut av hotellvinduet mitt.

Da vi endelig kom frem til hotellet var det rett i seng. Neste morgen våknet vi til en vakker soloppgang. Det ventet en utsøkt spansk frokost på oss, spesielt tilberedt med lokale matvarer, det var lagt ned mye kjærlighet og omsorg i dette. Eierens familie produserer den lokale olivenoljen. Gi meg en ordentlig god olivenolje og jeg er i himmelen!😍

Borgermesteren kom innom for å hilse på oss. Han var også eier av hotellet. Lokalbefolkningen setter pris på at folk velger å komme til deres landsby og de gjør alt for at du skal trives og føle deg ivaretatt. Dette opplevde vi på alle stedene vi overnattet. Vi byttet hotell hver dag i Pyreneene, for å prøve ut forskjellige steder, både for å bo godt og for å løpe fine plasser.

4 spente løpejenter klar for å utforske Alquézar og Rodellar. Fra venstre: Sofie, Abelone, Sanna og meg.

Vi ble introdusert for de lokale løpeguidene. Vi skulle også ha et team med oss bestående av en fotograf og en som filmet på løpeturenene de 2 første dagene. Været var delvis skyet og passe varmt nok til å løpe i korte bukser, to av 3 dager. Guiden som fulgte oss alle dagene, Santi, er også arrangør av ultraløpet: Ultra Trail Guara Somontano.

Veldig spesielle fjellformasjoner i dette området.

Andre dagen løp vi i Canfranc, helt på grensen til Frankrike, i et mer alpint landskap. Han som filmet da, Alex, er arrangør av det heftige ultraløpet Canfranc-Canfranc, «No se corre, se vive». Oversatt «Det løpes ikke, det leves». Utrolig gøy å treffe på disse personene og få tilbringe tid med dem. Alle veldig sympatiske og upretensiøse. Jeg rakk også akkurat å linseluse meg til å bli intervjuet av dem, om hvorfor en skandinaver søker seg til Pyreneene, interessant opplevelse å få med seg.

Kjapt intervju etter endt løpedag i Canfranc. Stedet ligger høyere oppe enn Rodellar, derfor lå det snø enkelte plasser og vi hadde litt mer klær på oss denne dagen.

Så hvorfor søker man seg til Pyreneene?

Jo, landskapet; selv en vestlending bortskjemt med vakker og dramatisk natur, lar seg imponere over landskapet i Pyreneene. I Alquèzar og Rodellar er fjellformasjonene helt annerledes enn i Norge. Fargene og topografien er helt spesiell. Temperaturen er behagelig selv langt ut i november, lite nedbør, mye dagslys og sol. Stiene man løper på er varierte. Man kan løpe rett ut fra hotellet eller man kan kjøre et lite stykke for å få en annen variant, mulighetene er mange.

Perfekt vær, temperatur og landskap, bare å nyte.

Folkene der; lokalbefolkningen og guidene vi tilbragte dagene med var utrolig dedikerte, varme og imøtekommende. Tonen var avslappet og preget av godlynt humor, man følte seg raskt som en familie.

Full av endorfiner og glede, det må bare ut i klemmer innimellom 💓 Her med Karin.

Maten; maten ble laget med de beste råvarene fra området og det kjentes! Presentert med varme og genuin interesse for miljø og bærekraftig levesett. Og er det noe som er viktige for løpere så er det god og ordentlig mat! Etter endt løpetur var det å slappe av på hotellet med lokal tapas og lokale vrier på cervezaen, dele bilder og oppdatere sosiale medier, før man senere endte kvelden med 3 retters middag med god lokal vin til. Hva er det ikke å like?

Gjengen i en av flere raviner i området. Oppe til venstre ser man definen 🐬, hullet i fjellet, et kjent landemerke. Bak fra venstre: meg, Sanna, Abelone, Santi og Raúl. Forran f. v. Pau, Karin og Sofie.

Jeg kom som sagt direkte fra Valencia og en tøff maratongjennomføring. Jeg fikk derfor ikke tid til å hente meg inn og restituere før vi skulle løpe rundt i Pyreneene. Det gikk overraskende bra, tilstanden tatt i betraktning, inntil siste løpedag for min del, da kjente jeg meg sliten og klarte å ende opp langflat på stien, så innmari frustrerende. Samlingen med arr på ben og armer ble med ett ganske så utvidet. Just love it!… 😜Jeg får se på arrene som en del av en levd historie med mange gode minner fra fantastiske løpeturer.

Det var absolutt ingen sekundærgevinst å hente fra mine medløpere. Sykepleieren vi hadde med oss (jeg nevner ingen navn Abelone….) hadde lagt igjen empatien i Norge (redd for overvekt på flyet, antar jeg 😂). Hun frydet seg da hun helte «Plumbo» på sårene min for å rense dem (oksydert vann både føles og ser ut som Plumbo når det «kastes» på sår), men uten denne «tough love» – metoden, så hadde det ikke blitt en så underholdende opplevelse, så takk likevel!😄😙

Nå har jeg hatt et par dager med hvile. Det er en del som skal ordnes opp i etter et slikt eventyr. Og eventyret er langt fra ferdig. Nå legges det aktive planer for fremtiden.

Tenk å ligge her å slappe av etter endt løpetur. Her bader bassenget i lyset fra soloppgangen.

¡Muchísimas gracias por todo!

Siste utgave av Runner’s World

  • Bli kjent med vår nye blogger Ole Martin Nilsen Synnes!
  • Jim Johansen satte nordnorsk rekord på de lengste banedistansene i 1978, og de står fortsatt. Les om treningen hans.
  • Løpernes favoritter: Sko, turer, løp og økter.
  • Mitt liv, mitt løp. Karoline Høye har forstått at det er hodet, ikke kroppen som setter begrensninger.
  • Maraton for alle: Treningsprogram med nivåtilpasninger.
  • Sommerens store skoguide: 17 modeller testet.
  • Fit for fjelløp – slik blir du en bedre fjell- og terrengløper.
  • Trening i varmen.
  • Spiser du nok – og riktig – under konkurranser?

Bli abonnent

Ukategorisert

Valencia maraton 2017


En solid og vakker medalje venter alle som fullfører maraton. Den bæres med stolthet i dagevis av enkelte.

Jeg ble invitert med i en gruppe på 12 personer bestående av bloggere og journalister fra 9 forskjellige land, til å delta på Valencia maraton (for min del skjedde dette kun to dager før programmet startet, noe du kan lese om her). Vi ble tatt hånd om av Valencia Tourism, som hadde lagt opp et bra program for oss. Interessant å få et innblikk fra de andre i gruppen om hvordan løpeinteressen er i de forskjellige landene og hva det fokuseres på.

Lørdagen ble vi guidet rundt på sykkel i et par timer. Valencia er en vakker by bestående av en kombinasjon av gamle bygninger og futuristiske bygningskomplekser. Valencia er også formet av et tomt elveleie som fungerer som byens sportslige nerve. Litt mer enn 8 km langt, tilpasset joggere, syklister og gående. Her treffer man alltid på noen som er ute å trener.

Standard lunsjmeny for de lokale, paella.

Til lunsj spiser de lokale alltid paella. Den ekte paellaen stammer visstnok fra Valencia, så vi fikk testet ut et par forskjellige. Innbyggerne av Valencia er stolte av byen og regionen sin. Området er også Spanias største appelinprodusent.

Byen er full av dekorative appelsintrær.

Vi hadde felles henting av startnummer på lørdag og ble mottatt av selveste sjefen for Valencia maraton. Vi fikk en kjapp omvisning på expoen med start og målområdet og lykkeønskninger for løpet påfølgende dag.

Vi fikk egen omvisning av sjefen for Valencia maraton Alex Heras. Bak oss er målområdet med den blå løperen.

Makan til omgivelser for et løp skal du lete lenge etter! Man får følelsen av å være på en annen planet. Målgang, de siste 195 meterne, er «på» vannet, på en blå løper. Det skal gi deg følelsen av å sveve i mål. Det er spektakulært, selv om ikke alle føler at de svever på det stadiet der. Det er satt opp tribuner med plass til 2000 tilskuere og de er fulle!

Nydelig skumringslys over Ciudad de las Artes. Start og målområdet.

Pga at jeg ble påmeldt i 12. time, ble jeg plassert i siste startgruppe, for de som planlegger å bruke mer enn 4 timer. Du må ikke tro at det går an å ta «en spansk en» bare fordi du er i Spania. Spanjoler er overraskende kverrulerende og regelstyrte når det kommer til detaljer, så jeg fikk ikke flyttet meg fremover til en raskere gruppe.

Soloppgang før løpet starter.

Vi kunne gå fra hotellet til start. Vi gikk en time før, fulgte bare elveleiet. Det var en fin måte å begynne dagen på. Jeg gikk med den danske journalisten Jorge. Greit å kunne snakke litt norsk innimellom engelsken og spansken. Vi gikk forbi elitebussen med de fremtidige afrikanske vinnerne, litt surrealistisk opplevelse. Da vi senere gikk forbi ambulansene, som sto tilgjengelige, mente Jorge at det var mer sannsynlig den «bussen» han kom til å havne i. Han løper for å koble av og hente seg inn og jager ikke tider, han hadde dessuten en skade i foten som bekymret ham før start. Han bruker heller aldri noe tilskudd av vitaminer og slikt, annet enn hvitløk og fatøl, fantastisk! Og veldig dansk humor. Det leder over til bagen vi fikk med bib-nummeret vårt, den inneholdt alt! Fra vitaminer og mineraler, intimvask, kjølende spray for slitne ben, håndkle, tyggis, snacks og nøtter, juice, ansiktserum og kremer, shampoo, taxirabatt på en euro, quinoa, proteinbar og en boks med øl! (du vet du ikke er i Norge når det ligger gratis øl i posen). De hadde tenkt på alt og mere til, imponerende!

Over til selve løpet. Lydnivået før start var påfallende. Stemningen før løp i Skandinavia er stille og avmålt, her kaklet alle i munnen på hverandre, det ga en uhøytidelig og avslappet stemning. Siden jeg havnet i bakerste gruppe, hadde jeg en idé om at jeg raskest mulig måtte flette meg fremover til de som løp i min planlagte fart, ingen lett sak. Selv om traseen er flat, bred, rett og har få svinger så var det en utfordrende jobb å komme seg rundt alle. Det førte til at jeg endte opp med å løpe et ultraløp på totalt 43.35 km. Det endte også opp med at jeg overkompenserte og løp første halvdel altfor fort. Jeg løp 18 km tilsammen med en pace på under 5 tallet og min plan var å ligge på rundt 5.10! De hadde malt opp en linje som viste raskeste vei til mål, i gull selvfølgelig, siden løpet har oppnådd gullstandard. Jeg fulgte ytterkanten det meste av tiden, for der var det lettest å passere andre løpere.

Fra rundt 5 km begynte jeg å legge merke til en mann, som løp i samme fart som meg og som tydeligvis hadde samme plan som meg. Jeg hengte meg på ham og det endte opp med at vi løp sammen ca 13 km. Det gir en fantastisk boost å kunne løpe i samme takt og flyt med en annen, man føler seg sterk og litt uovervinnelig, og jeg dret fullstendig i tidsplanen. Først tenkte jeg at han kanskje opplevde meg som irriterende; kleggen som hang på liksom, men så la jeg merke til at han så etter meg i sidesynet sitt de gangene jeg havnet litt bakpå. Jeg så ut fra bibnummeret hans at han startet i puljen før meg. Jeg lurte på om han trodde han ville holde helt i mål med den farten vi holdt. I fht min egen gjennomføring hadde jeg totalt urealistiske ideer om hvordan det skulle ende. Trodde liksom at om jeg bare holdt sammen med ham så skulle jeg få så mye energi at jeg skulle klare å holde helt frem, men slik fungerer det altså ikke!

Ved 23 km må jeg slippe ham og min kamp begynner. En smule tidlig synes jeg, så jeg prøver det jeg kan med mental overbevisning. Jeg holder til 27 km og der blir det stopp. En frivillig spør hva det er med meg og sender meg videre («¿Qué te pasa Angelika?» Jeg har skrevet navnet på bib-nummeret mitt, alltid lurt hvis du vil ha personlig oppmuntring 😉). Må ikke tro du kan stoppe opp her! Takk frivillige, det hjalp!

Kramper sniker seg inn både i legger og lår. Innleggsålene har bestemt seg for at i dag er dagen for å gi meg noen sjeldne gnagsår. Jeg benytter meg av lindrende spray på bena, som tilbys underveis, tenker at det er placebo på boks, så her er det bare å kjøre på med kjølende gasser. Dessuten ser det profft ut og det kan utløse sympati og forståelse fra medløpere og tilskuere når du vagler videre. Når tigerbalsamgassene i tillegg når øynene dine så er effekten komplett. Jeg prøver å late som om jeg liker smerte og samtidig kan overse den. Det virker langs et kort strekk av løypen med et helt hysterisk entusiastisk publikum og suggererende musikk, men så er det rett tilbake til lidelsen. Jeg får egentlig ikke med meg omgivelsene, tenker bare at jeg må klare å holde det gående eller rettere sagt løpende. Ganske mange rundt meg begynner å gå, spesielt menn. Setningen «ett skritt til og du er ett skritt nærmere mål», går på repeat i hode. Trykket fra publikum tiltar jo nærmere mål man kommer og Gud bevare hvis man skulle bli sett gående! Jeg kommer til slutt i mål, ikke svevende, som intensjonen er, men mer med en «på siden av meg selv» følelse. Jeg blir tatt hånd om av ambulansepersonell med en overdose empati og bekymring for om jeg klarer å gå. Jeg må bare kjenne bittelitt på omsorgen før jeg humper bort fra målområdet og blir tilbudt gratis massasje og håndtering av gnagsår, snakk om ivaretakelse! Må bare si at leggene holdt, de ble ikke dårligere av løpet, ingen shin splint.

Full oppmerksomhet fra 3 studenter som skulle trene seg på å behandle fotplager og sår. Her tømmes gnagsår for veske.

Jeg slo akkurat ikke tiden min fra Bergen maratonkarusell for en måned siden. Det manglet 46 sekunder! Men det slo meg i etterkant at jeg egentlig fikk ny bestetid, pga at jeg faktisk løp 43.35 km og ikke 42.1! På Strava klarte jeg 42.1 km på tiden 3.37. Offisiell tid ble 3.43.08. Potensialet ligger der og det skal videreutvikles. Dessuten kommer jeg til å løpe Valencia maraton igjen i fremtiden. Neste tur tilbake hit blir med de av dere som har lyst til å reise med meg og oppleve eventyret igjen i mars, men da halvmaraton og att på til VM!  De har lagt start og mål til sammen utrolige sted som maraton går! Absolutt verdt å få med seg!

Happy face, men litt «luften ut av ballongen» feeling. Trengte litt tid på å fordøye opplevelsen. Den var overveldende.

Så noen fakta om Valencia maraton. Det er den raskeste løypen i Spania og nå med  den raskeste tiden som er registrert i Spania. Vinnertiden ble 2.05.15.

Det er 1500 frivillige, som er med å gi deg en flott opplevelse.

200.000 tilskuere fordelt langs hele løypen, som applauderer og heier, som om du var en eliteløper like før målgang, dette foregår fra start av.

210 steder langs løypen med underholdning og musikk.

45.000 tilreisende til byen. Hoteller og restauranter har tilrettelagt for løpere med reisefølge i dagene rundt løpet.

Hele byen er engasjert og samarbeider for at du som løper skal få en optimal opplevelse. Det er ikke uvanlig å se folk med medaljen rundt halsen på kvelden og påfølgende dager. Og her vekker det kun positive reaksjoner.

Konklusjon: Valencia maraton, et løp som kan anbefales på det sterkeste, uavhengig av distanse!

Ukategorisert

Den profesjonelle amatør, første del.


Når tilværelsen plutselig gir deg en drøm av en mulighet,  hva gjør du da?

Du har to timer på å bestemme deg, og du må reise til Valencia om to dager for å løpe maraton på søndagen, dette er premissene.

Målgang, dette blir stort!

Du må endre på alle planer, jobb og privat, du må kaste deg rundt å skaffe flybilletter og håpe at kroppen tåler en maraton akkurat nå. Har kjent på lurende shin splint (smerte på fremsiden av leggene) over et par uker. Jeg ville svare ja i samme sekund som jeg fikk forespørselen, men sa nei, fordi jeg trodde det ikke lot seg gjøre. Jeg skal nemlig til Pyreneene neste uke. Drømmetilbyderen spurte om jeg var sikker? Jeg skrek inni meg at NEI, jeg er ikke sikker. Hun lurte på om jeg visste om andre som kunne steppe inn…. Nei det visste jeg ikke, og ville ikke vite det heller,  fordi JEG ville! Jeg har en virkelig raus kjæreste, som lurte på hvorfor jeg ikke bare hadde sagt ja med en gang. Det var klarsignalet og jeg kastet meg over billettbestilling og det så fort at jeg gjorde en forferdelig dyr bommert, jeg booket feile dager! Deretter fulgte noen desperate timer i jakten på å endre og skaffe nye billetter. For hvert trekk jeg gjorde på nettet økte prisen med tusenlapper. Det var som å være i en vond drøm. Da alt til slutt endelig var ordnet, etter enda flere endringer, bestemte jeg meg for å legge dette bak meg, glemme hele greien og sette dette på kontoen for dyre lærepenger. (jeg overlever) Jeg måtte grytidlig opp i dag (fredag morgen)  for å ta første fly fra Vigra kl 06.10. Da jeg sto opp kl 03.45 (må beregne tid til kolonnekjøring gjennom tunnelen til flyplassen. Den åpner ikke for vanlig kjøring før kl. 06.00) så ligger det en sms på mobilen fra SAS om at flighten er kansellert! Kødder du??

Da måtte jeg begynne å kjempe mot skjebnetanker og det som værre var. Samboer er heldigvis rasjonelt anlagt og tror ikke på slikt, så jeg dropper skremselstankene. Han kjørte meg til Vigra og jeg håpet på en ordning. SAS kom opp med en alternativ rute som ville gjort at jeg mistet flyet i Amsterdam og videre til Valencia, så det var uaktuelt. Jeg kastet meg rundt igjen og booket fly med norwegian. Der fløy kjappe nærmere 6000 kr til, er det mulig? Du har ikke valgmuligheter på pris når du står å trykker på betalknappen samtidig som du skal ekspedere kofferten din.

Reddet av Norwegian, men det var IKKE gratis.

Nå sitter jeg på Schiphol og lurer på hvordan hele dette eventyret vil ende. Det er linet opp et stappfullt program for meg fra jeg lander til dagen etter gjennomført maraton. Jeg er trøtt og veldig spent. Da jeg leste om Valencia maraton fikk jeg den kjente klikkefølelsen i hjernen og visste da at det løpet skulle jeg løpe en dag, trodde bare at det ville ta litt lenger tid før jeg ville få muligheten, sånn ca et år.

To be continued 😉 Wish me good luck, virker som jeg trenger det….

Dette var nå noen dager siden, men denne introen må være med for å få helheten i alt som har skjedd 😉

Ukategorisert

Bli med meg å løpe halvmaraton i vakre Valencia i mars 2018



«If you run, you can!»

Fra hotellet har vi denne utsikten. Valencia er en fascinerende blanding av gammelt historisk og futuristisk nytt. Alt dette vil vi få oppleve under løpet, en perfekt kombinasjon!

(Inneholder produktplassering).

Som nevnt i innlegget «Løpeinteressens ringvirkninger» så dukker det stadig opp nye muligheter for motiverende opplevelser og utfordringer. Nå skal jeg bli løpeleder og inspirator for en gruppe løpeglade personer, som har lyst til å løpe halvmaraton i Valencia til våren, nærmere bestemt 24. mars 2018, (22.-25. mars). Dette er noe jeg ikke kunne si nei til!

Start og mål ligger i Marina de Valencia.

Valencia har oppnådd gullstandard for sitt løpsarrangement. Løypen er regnet som en av de to raskeste i Europa. Dette er et løp for absolutt alle, fra den som skal prøve seg på sitt første halvmaraton til verdenseliten, som også møter opp sammen med oss og skal løpe. IAAF/ Trinidad Alfonso World Half Marathon Championships Valencia 2018 er nemlig lagt inn i samme løp som vi skal stille i, hvor kult er ikke det?

Løypen er tilnærmet paddeflat, så ingen behov for slitsom bakketrening i forkant. Løypen er lagt om fra tidligere år, for å få den enda raskere. Det er derfor stor sjanse for at alle som stiller kan oppleve å få en ny personlig bestetid på halvmaraton. Det ligger stor prestisje i å kunne bli byen der det ble satt en ny verdensrekord på halvmaraton.

Valencia er også en by med vakre, gamle bygninger og sjarmerende gater. Vi vil også rekke å få med oss dette i løpet av de dagene vi besøker byen.

Nå håper jeg du har lyst til å benytte muligheten til å bli med meg på en 4 dagers tur til Valencia, der alt er ordnet og tatt hånd om, fra transport fra du lander i Valencia og hotell til god mat og guiding (du må kjøpe flybilletter selv) . Det eneste du skal ta hånd om er å gjennomføre selve halvmaratondistansen.

Få en opplevelsesrik start på konkurransesesongen med et spektakulært løp i vakre Valencia, positivt samvær med likesinnede, god mat og drikke, sol og behagelige temperaturer.

Påmelding

Store fordeler ved rask påmelding! Gå inn på bloggen min for nærmere detaljer: angelikasverdrup.com

Ukategorisert

En ultraløpers noe bakvendte tilblivelse.


Hva skal til for å bli en ordentlig ultraløper?

Da jeg begynte å løpe hadde jeg ingen kjennskap til løpeverden på noen som helst måte. Jeg visste at det var noen som løp såkalt maraton, men jeg visste ikke eksakt hvor langt en maraton var. Jeg visste heller ikke at det var ganske mange vanlige folk som faktisk løp denne distansen, i hvert fall en gang i løpet av livet. Jeg ante ikke at det fantes personer, selv i Norge, som hadde løpt flere 100 maraton! Jeg hadde aldri hørt om ultraløp og visste ingenting om at det eksisterte en slik verden. Jeg ser i ettertid at jeg var stokk naiv den gang.

Det første innblikket jeg fikk var gjennom boken «Born to run», boken som er skyld i at det klikket i hode på meg. Med tiden så har jeg lært å kjenne igjen denne klikkefølelsen. Det kjennes nesten ut som om en bryter slåes på fysisk inni hjernen. Da er det slik at det hjernen har bestemt seg for, det kommer til å skje. Jeg har innsett både fordelene og farene med denne egenskapet. Jeg fikk ingen advarsel de skjebnesvangre dagene i april 2014, da jeg satt å leste boken, det skjedde snikende og umerkelig. For hvert kapittel kom jeg nærmere «the point of no return» og plutselig bare MÅTTE jeg begynne å løpe.

Jeg visste ikke om jeg skulle se på historien i boken som fiksjon eller fakta. Etter litt søking på Google innså jeg at personene og stedene faktisk var reelle og da begynte snøballen å rulle. Jeg måtte vite mer om dette, så jeg begynte å lese bøker, mange bøker. Bok nummer to var Scott Jurek’s bok «Eat & Run». Han ble nevnt i «Born to run» (linker til disse bøkene står på siden i bloggen min under tittelen «Bøker som inspirerer» her). Det hjalp ikke mindre på inspirasjonen å lese hans bok. Den ene boken fulgte den andre og jeg fikk større og større innblikk i denne fascinerende ultraverden.

Det komiske og paradoksale oppi det hele var jo at jeg  ikke hadde noe løpeerfaring, men det så ikke hode mitt ut til å bry seg om. Jeg lurte meg rundt på øde plasser og i mørke, for å unngå å bli sett, og prøvde å få opp kondisen og å klare å jogge sammenhengende opp til 5 km, det tok tid! Jeg fatter ikke at jeg gadd, men der igjen, det var bryteren i hode som fikk meg til å holde ut og holde på ideen om at en dag skulle også jeg klare å løpe verden over og oppleve fantastiske plasser. Det er vel ikke overdrevet å beskrive meg som dedikert og disiplinert, hvis jeg først vil noe. Det spiller visst ikke noe rolle hvor mye jobb som kreves, så lenge det er et mål som motiverer.

Så hvor langt er et ultraløp? Jeg kan si det på den måten; det er ultralangt, i ordets rette forstand, eller alt over en maraton, 42 km. Jeg har vel strengt tatt løpt lengre distanser ved 3 anledninger, opp til 46 km, men føler likevel ikke at jeg kvalifiserer til å være en ordentlig ultraløper. Men, selv om jeg ikke har løpt så har jeg gjort andre ting som skulle tilsi at jeg er en ultraløper. Jeg meldte meg inn i Romerike Ultraløperklubb i fjor, enda jeg bor på andre siden av landet og som sagt ikke har noen ultralange løp å vise til, bortsett fra Ecotrail Oslo 45 km (kan leses om her). Jeg valgte Romerike fordi jeg hadde blitt kjent med flere superhyggelige løpere, som tilhørte denne klubben og så har klubben en veldig sympatisk og velvillig leder, Olav Engen. Har til og med skaffet meg klubbens jakke der navnet kommer tydelig frem på ryggen. Jeg lærte av en medløper i et lokalt løp at det å ha på seg en klubbjakke under løp kan være med på å psyke ut andre konkurrenter. Det funket på meg den gangen, jeg mistet helt energien av å lese på ryggen hennes. Nå skal det være sagt at jeg kjøpte ikke jakken av den grunn.

Er ultraløping farlig for helsen? Kan man miste lemmer av å løpe langt? Skal ut å lufte klubbjakken i mørket. Romerike ultraløperklubb sine farger er svart og gul.

Jeg hadde ikke satt meg inn i hvor Romerike egentlig lå, sånn helt nøyaktig. Hadde heller ikke lært meg hvordan det skulle skrives da jeg meldte meg opp til neste løp, så jeg førte meg like godt opp under klubbnavnet Romerriket(!) ultraløperklubb. Det viste seg at jeg var eneste medlem i den klubben. Det kan vel sies at det er en del år siden Romerriket hadde sin storhetstid….men de hadde garantert noen ultraløpere.

Det andre tiltaket jeg gjorde i fjor var å skaffe meg en ordentlig ultraløper til coach, Sondre Amdahl. En ekte en, en som både er vegetarianer og har skjegg og som har løpt mange og lange løp rundt om i hele verden, OG har markert seg internasjonalt i store løp. Han pushet forsiktig på og prøvde å få meg til å melde meg på lengre løp, noe jeg mente jeg ikke var klar til. Så det endte opp med at ultraløperen måtte coache en «wannabe», som ikke ville gjøre som han sa.

Jeg ble kjent med Sondre Amdahl ultraløper og coach, på løpecamp på Gran Canaria. Jeg har løpt med ham over øyen fra nord til syd, to ganger nå, en fantastisk tur!

Alt rundt er mer eller mindre ordnet. Jeg kunne selvfølgelig lagt til rette enda et par ting, uten å løpe selve distansen; jeg kunne blitt veganer, for å bli hard core ultraløper. Jeg kunne anlagt skjegg og jeg kunne lært meg å løpe i minimalistiske nulldroppsko på heltid. Men jeg tror ikke jeg kommer til å bli så hard core med det første, så jeg avventer det med skjegget 😉

Abelone og jeg, vi fant tonen med en gang i Oslo maraton sitt ambassadørtelt. Vi skal visst ut på flere eventyr sammen, viser det seg.

Så hva nå? Jo, nå har det seg slik at denne interessen stadig gir meg nye muligheter, det ene tar det andre; Leste en bok, klikket i hode, begynte å løpe, fikk tilbud om å blogge på Runners World, som dermed ga meg muligheten til å bli en av de valgte ambassadørene for Oslo Maraton, som gjorde at jeg traff medblogger og medambassadør Abelone Lyng, «live» under årets Oslo maraton. Vi fant tonen fra første stund og hun tok sjansen på å spørre om jeg hadde lyst å bli med til Sverige neste april og løpe ultraløp med henne. Hun hadde fått et tilbud hun ikke kunne avslå, og som også kunne innbefatte meg og som igjen jeg heller ikke kunne avslå. Så nå skal vi to løpe Österlen Spring Trail 60 km i Sør-Sverige! Klarer jeg dette er siste brikke på plass og jeg kan kalle meg en ordentlig ultraløper! Juhuu! 💃

Bilde hentet fra nettsiden deres.

Österlen Spring Trail ( link til nettsiden ) har 4 forskjellige distanser man kan velge mellom. Den lengste distansen på 60 km er begrenset til 150 deltakere og ble utsolgt på 7 timer! De har planer om å åpne for flere deltakere i 2019. Løypen går gjennom flere vakre naturreservat i Sør-Sverige. Man får til og med 3 UTMB og ITRA-poeng hvis man gjennomfører distansen. Ikke det at jeg ser for meg at jeg kommer til å løpe UTMB med det første, men morsomt likevel, man vet jo aldri hvilke ringvirkninger dette kan få 😉Mye spennende kan skje fremover!

Ukategorisert

Løpeinteressens ringvirkninger.



Finn noe som virkelig engasjerer deg da vil nye, uante muligheter åpne seg.

Nå er det 3.5 år siden jeg startet å løpe, da mener jeg helt nybegynner-løpe eller jogge. Kan ikke kalle det jeg drev med for løping i starten. På denne relativt korte tiden har jeg fått kjennskap til, og opplevd steder og løp jeg ikke visste eksisterte. Jeg har fått et helt nytt nettverk av positive, inkluderende og svært inspirerende løpevenner fra både inn og utland.

Fra Transgrancanaria 42 km i februar i år, med en av mine flotte løpevenninner, Monika. Her møtes vi ved første check point i Tunte. Dette løpet er magisk og skal repeteres i februar 2018. «Transgrancanaria» vet hvordan man arrangerer og hyper opp et løp, virkelig verdt å få med seg!

I tillegg til selve løpingen, det å komme seg ut med løpesko på og gjennomføre løpeøkten, har jeg vært så heldig å få skrive på Runners world og i senere tid også på Kondis sine nettsider. Nå har jeg i tillegg startet egen blogg; angelikasverdrup.com Innleggene på disse nettstedene vil være nesten identiske. Blogginnlegg som postes kun på eget sted, skjer hvis innholdet oppleves konkurrerende for det andre aktuelle nettstedet jeg blogger for.

Før jeg begynte med løpeinteressen så var fokuset på foto og redigering, for deretter å poste bildene på instagram. Dette er noe jeg har fortsatt med, bare at temaet nå ikke er natur, arkitektur og makroverden, men løping. Jeg er så heldig å ha en egen «hoff fotograf» med meg på de fineste løpeturene 👑, forloveden min.

Fotografen hopper etter solnedgangen. Nå for tiden brukes mobilen til bildetaking, Samsung, må vite 😉 Akkurat dette bilde er det jeg som har tatt.

Vi blir enige om steder og vinkler. Han må stoppe opp i løpingen, gjerne stivne skikkelig til i ubehagelige stillinger og tidvis fryse fingrene av seg inntil vi (jeg) blir fornøyd med bildemotivet, før vi så løper videre og ofte finner enda flere «photo opportunities». Når vi kommer hjem plukker jeg ut de aktuelle bildene fra x-antall takninger, redigerer dem og legger de ut på egen løpekonto på instagram.

Hvorfor jeg never disse tingene (bortsett fra å svare på det stadige spørsmålet som dukker opp om hvordan jeg får tatt disse bildene) er fordi skrivingen og bildene på instagram har åpnet helt uventete dører for meg. Jeg har blitt kontaktet av forskjellige foretak og personer, som har gitt meg muligheter til å teste ut både klær og sportsdrikke, gjort meg til ambassadør (Oslo Maraton og Kondis) og nå også gitt meg muligheten til å stille opp i løp jeg ikke visste eksisterte eller hadde planlagt å være med på, og det til tross for at jeg ikke har markert meg i store løp på noen som helst måte (enda….).

Jeg tiltrekkes av annerledes natur og omgivelser. Det viser seg at verden er full av eksotiske løpemål, så det er bare å velge og vrake. Her fra en tur til Tenerife og vulkanen Teide i fjor.

Det er jo helt fantastisk hva som er mulig, både å skape og å få oppleve med denne interessen, og mer kommer…. Alle disse bieffektene er med på å motivere til videre løping, stadig utvide horisonten og pushe grenser og mål.

Min store drøm er å kunne reise rundt og oppleve verden løpende. Det har allerede begynt å bli en realitet 💖 Kjenner på stor takknemlighet!

Det viktigste er å drive med noe man liker og som engasjerer. Går man helhjertet inn for noe så vil det nesten garantert bære positive frukter.

Ukategorisert