Klart for sesongens første løp


Nå er det april! Det er vår og klart for sesongens første løp!

På lørdag løper jeg Sentrumsløpet i Oslo. Sentrumsløpet er et like sikkert vårtegn som hvitveisen. Solen skinner vanligvis på den dagen og temperaturen pleier å svare til shorts og t-skjorte. Været ser ut til å bli bra også dette året!

Jeg skal delta i Sentrumsløpet for 7. år på rad. Det er et flott løp i og rundt Oslo sentrum. Det har blitt en slags tradisjon for å løpe våren inn. Jeg og mannen har også etablert en god vane med å ta inn på hotell i Oslo både helgen under Sentrumsløpet på våren og Oslo Maraton på høsten. Da får vi en helg med barnefri, tid for oss selv og tid til å gjøre det jeg liker aller best. Løpe!

Vanligvis pleier Sentrumsløpet å være en første test av årets form. I år vet jeg at formen er ok, men farten er totalt fraværende. Jeg står derfor over et forsøk på å løpe inn til forbedring av tidligere tider.

På fredag skal jeg ha en feriedag fra jobb, dra tidlig inn til Oslo og løpe lantur i Nordmarka. Det finnes jo ikke bedre måter å benytte feriedager på enn å løpe. Jeg trenger flere langturer før Ecotrail om en drøy måned. Denne helgen blir det fokus på å sanke kilometer fremfor gode kilometertider.

Planen er å løpe ca 20-25 km på fredag. Sentrumsløpet på lørdag inngår som en ny langtur med tillegg av litt oppvarmingskilometer og nedtrappingskilometer. Jeg mener at det må være lov å delta i løp uten å alltid gi full gass. Løpsdeltakelse kan også benyttes til fine treningsturer med mange likesinnede og god stemning.

Lykke til alle som løper Sentrumsløpet på lørdag!

Håper jeg ser noen av dere!

 

 

Siste utgave av Runner’s World

  • Bli kjent med vår nye blogger Ole Martin Nilsen Synnes!
  • Jim Johansen satte nordnorsk rekord på de lengste banedistansene i 1978, og de står fortsatt. Les om treningen hans.
  • Løpernes favoritter: Sko, turer, løp og økter.
  • Mitt liv, mitt løp. Karoline Høye har forstått at det er hodet, ikke kroppen som setter begrensninger.
  • Maraton for alle: Treningsprogram med nivåtilpasninger.
  • Sommerens store skoguide: 17 modeller testet.
  • Fit for fjelløp – slik blir du en bedre fjell- og terrengløper.
  • Trening i varmen.
  • Spiser du nok – og riktig – under konkurranser?

Bli abonnent


Motivasjon og drivkraft for løpegleden


Motivasjon handler om å treffe på følelser. Det er følelsene som beveger oss, som skaper motivasjon og drivkraft. Det er følelsene som driver oss til å oppnå et mål.

Hvordan skapes motivasjon for å løpe? Det som motiverer meg, er ikke nødvendigvis det samme som motiverer deg. Hva som treffer våre følelser vil være helt individuelt. Min motivasjon kan være til inspirasjon for andre, men alle bør ta seg tid til å lete frem sin egen motivasjon. Det kan noen ganger ta litt tid å finne den. Hvilke følelser er det som gjør at nettopp du får motivasjon og drivkraft for å løpe?

Motivasjonsteoriene skiller mellom ytre og indre motivasjon. Den ytre motivasjonen oppstår når vi gjør noe for å oppnå et mål eller en belønning som ligger utenfor selve løpingen. Det kan for eksempel være å gå ned i vekt eller få anerkjennelse fra andre. Indre motivasjon er derimot en drivkraft som skapes av selve løpingen, av interessen og gleden i å løpe. Når vi har en indre motivasjon for å løpe, så er det å løpe belønning nok i seg selv. Den indre motivasjonen er en naturlig motivasjon som kommer innenfra. Den får oss til å løpe fordi vi liker nettopp løpingen. Forskning viser at det er den indre motivasjonen som får deg til å prestere over tid. Den er mer «langvarig», øker prestasjonene og bidrar til mer trivsel.

Ta deg tid til å finne frem til din indre motivasjon for å løpe! De fleste som løper kilometer etter kilometer, dag etter dag og år etter år, har en indre motivasjon for å løpe. Løpingen i seg selv er målet.

Min indre motivasjon for å løpe kan oppsummeres i to stikkord: mestringsfølelse og turopplevelser. Disse to treffer på noen følelser i meg som skaper en sterk drivkraft.

Å være ute på tur er noe som gjør at jeg trives. Opplevelsene, sanseinntrykkene, frisk luft og kunne bevege meg for egen maskin. Jeg liker meg best ute, hele året rundt. Å være på tur handler ikke om avanserte toppturer eller lange ekspedisjoner. En runde i nabolaget en kveld er også en tur. Jeg slår et slag for lavterskelturer. Det viktigste er å komme meg ut, kunne bevege meg og få den roen og påfyllet som turopplevelser gir. Jeg er heldig som bor i vakre Drøbak. Løpeturer langs Drøbakssundet gir meg gode følelser. Vannet skaper ro og opplevelser. Det samme gjør turer i marka, men jeg får det også av å løpe gatelangs.

Jeg har en instagramkonto (bjorgastrid) som handler om løping. Dersom du titter på den ser du raskt av det er svært få bilder av meg. Den inneholder stort sett bilder av turopplevelsene. Det er de som betyr noe for meg, og som skaper følelsene til den indre motivasjonen.

Den aller største motivasjonsfaktoren for meg er nok mestringsfølelsen. Akkurat det kunne jeg skrevet en hel bok om. Jeg begynte å løpe etter at jeg fikk barn nummer to fordi jeg trengte å komme meg i form igjen. Etter ganske så kort tid oppdaget jeg hvilken mestringsfølelse det å løpe gir meg, og den oppdagelsen har betydd utrolig mye. Det er vanskelig å beskrive akkurat hva denne mestringsfølelsen består i. Den er kompleks og inneholder flere sider. Først og fremst handler det om å få til noe, nå mål og klare utfordringer. Når jeg først begynte å løpe, kom resultatene raskt. Jeg klarte stadig å løpe litt lengre og følelsen av å løpe ble stadig bedre. Løping er veldig målbart. Du kan måle både distanse, fart og puls. Det gjør det så enkelt å se fremgang, og det gir en god følelse å se at du stadig blir bedre.

Da jeg skulle melde meg på mitt første løp, var jeg redd for at 10 km var for langt. Nå, noen år senere, vet jeg at jeg i alle fall kan løpe 45 km. Jeg tror at jeg kan løpe mye lengre. Jeg har en indre driv for å finne ut hvor langt det faktisk er mulig for meg å løpe.

Da jeg løp Ecotrail 45K første gang, kjente jeg på noen følelser av mestring underveis og etterpå som var helt rått. Det er en følelse av å være totalt utslitt, men også se at både kropp og hode klarer mer. Det er en følelse som for meg er helt vanvittig. Det er helt rått å kjenne på at du er helt utmattet og hver eneste lille celle i kroppen gjør vondt, men likevel klarer du å fortsette. Mestringsfølelsen da jeg kom i mål er umulig å beskrive, men den er så god at jeg nå trener jevnt og trutt i håp om å få kjenne på denne følelsen igjen.

Jeg får også mye mestringsfølelse av de vanlige treningsturene mine. Jeg må ikke løpe lange distanser eller nå mye mål for å kjenne på følelsen. Å komme meg ut på løpeturer i hverdagene gir mye mestringsfølelse det også. Det er en god følelse å klare å bevege meg helt for egen maskin, selv når jeg er sliten etter arbeidsdagen, eller en tidlig morgen før dagen i det hele tatt har begynt. Når jeg løper er det selvfølgelig slitsomt, men det gir også en følelse av ro og velbehag. En fot foran den andre, monotont og repeterende, men også mediterende. Jeg kobler ut hodet, og lar bena, hjertet og lungene jobbe. Å løpe gir et velbehag både mentalt og fysisk, og det er belønning nok i hverdagene. Når jeg sliter med motivasjon for å komme meg ut på tur, minner jeg meg på denne følelsen. Jeg liker den, og den treffer noe i meg som skaper motivasjon og drivkraft.

Hva er din indre motivasjon for å løpe?

#liveterbestute #mestringsfølelse #løpeglede

Treningscamp Mallorca


Årets påskeferie ble tilbragt på Mallorca. Jeg hadde et ønske om lange, rolige løpeturer i shorts. Takket være verdens beste besteforeldre fikk jeg og mannen mulighet til å dra av gårde en hel uke på vår egen lille treningscamp. På planen sto løping, sykling, avkobling og sol!

Valg av destinasjon ble Santa Ponsa, en liten by ca. 2 mil sørvest for hovedstaden Palma. Stedet er ikke så stort, men veldig idyllisk og rolig. Det var akkurat det vi hadde behov for. Vi bodde på Globales Verdemar hvor vi leide en leilighet, noe som absolutt kan anbefales. Santa Ponsa var et supert utgangspunkt for fine løpeturer.

Foruten litt kjølig regnvær den dagen vi kom, har vi hatt helt suverent sommervær med sol og varme. Det har vært shorts og t-skjorte hver dag, og akkurat passe varmt for å være i aktivitet. Jeg har løpt noen helt fantastiske turer på Mallorca. Det er virkelig en perle av en øy for både løping og sykling. Øya har både flate veier, litt kuperte kyststier og flotte fjell. Her finnes alle muligheter for en vellykket treningscamp.

Vi dro til Mallorca primært for å trene, koble ut hverdagen, hvile, være ute og gå turer. Dagene besto av en lang frokost med påfølgende gåtur. Deretter ble det hvile i solen, så løpetur, og mer hvile i solen. Det var bare helt fantastisk og akkurat hva vi hadde behov for. Følelsen av å løpe i shorts igjen var helt vidunderlig. Vinteren her hjemme har vært lang og kald i år. Bare legger og sol i ansiktet har gjort utrolig godt en ukes tid.  

Jeg fikk løpt en god tur hver dag på 10-15 km. Foreløpig har jeg vært forsiktig med å løpe lengre på grunn av problemer med kneet, men nå ser det ut til at kneet har tålt denne uken svært godt. Det er betryggende, da er jeg forhåpentligvis tilbake i vanlig løping igjen. En av dagene leide vi også sykkel og dro på rolig dagstur med sightseeing.


Jeg løp fra Santa Ponsa til nabobyene, både El Toro og Peguera ble besøkt. Idylliske små steder og det var mulig å løpe på flotte kystveier og stier for å komme seg dit.

Mallorca kan virkelig anbefales for en treningsferie. Fantastisk flott øy med helt suverene treningsmuligheter. Løpeturer til palmesus, havbris og blågrønt vann gjør godt for både hode og kropp. Vi har allerede planlagt neste påskeferie.

Nå er vi hjemme igjen i Drøbak og her begynner det heldigvis også å bli vår. Mye av snøen har smeltet og gangveiene har fått bar asfalt. Det nærmer seg vårens mål på løpefronten med Ecotrail 50K og Birkebeinerløpet som de viktigste. I morgen er det tilbake til den fine hverdagen som jeg liker så godt, med hverdagsløping og masse løpeglede.

#hverdagsløping #løpeglede

Løpingens mentale pleie


Nå har jeg nesten ikke løpt de siste tre ukene på grunn av smerter i et kne. Foruten frustrasjon over tapte treningstimer og manglende form, så er det aller verst for hodet. Å løpe er nødvendig for at mitt hode skal fungere godt i hverdagene. Uten jevnlig påfyll av løpeturer så stopper hodet litt opp. En løpetur er ikke bare en fysisk aktivitet, det er også mental pleie.

Når jeg løper er det først og fremst opplevelsene og følelsene som er triggeren for motivasjon. I bunn og grunn er nok konkurranseinstinktet mitt godt aktivert, men prestasjonsfokuset skyves alltid i bakgrunnen når jeg legger ut på en tur. Da er det opplevelsen av å være på tur, frisk luft, kjenne at kroppen jobber og tid for meg selv som er det viktigste. Den mentale siden ved løping er for meg et mål i seg selv.

Hvorfor løper vi? Er det noe vi løper fra, eller noe vi løper til? Vi har alle vår egen løpehistorie. Jeg løper både fra noe og til noe. Løping gir mitt hode en mulighet for å tømme seg for tanker, mentalt stress og slitenhet. Det løper jeg gjerne fra, legger det igjen når jeg er ute på tur. Løping akkurat så fysisk krevende at jeg ikke samtidig klarer å tenke så avansert. Hodet får derfor en fritime og mulighet for å nullstille seg. Det jeg løper til er uten tvil mestringsfølelsen! Den er jeg opptatt av, for den gir meg så mye. Følelsen av å kjenne at kroppen kan jobbe over tid, klare utfordringer, holde ut og tøye mentale grenser. Det er følelser som jeg lett blir avhengig av, og grunnen til at jeg alltid klarer å komme meg ut på løpetur.

Det er godt dokumentert at fysisk aktivitet har positive effekter på vår psykiske helse. Det bedrer humøret, reduserer stress og gir energi. Fysisk aktivitet kan både forebygge og behandle, og det er ikke mye som skal til for å oppnå effekt. Løping er utvilsomt det som bidrar mest til å gi meg mental styrke og stayerevne. Vissheten om at jeg kan løpe langt, også lengre enn hodet trodde var mulig, gjør at jeg er trygg på egen evne til å holde ut. Det handler ikke bare om å holde ut i fysiske anstrengelser, men også i de hverdagslige og arbeidssituasjoner. Løping gir meg mulighet til å trene på å ikke gi meg, og effektene av denne treningen kan overføres til hverdagslivet.

Det snakkes om «runner’s high», et slags mentalt velvære som kan oppstå på løpeturer. Jeg vet ikke nok til å si at det er faktum, men jeg er helt sikker på at løping gir meg et mentalt velvære. Det første som skjer når jeg ikke får løpt regelmessig er at energien forsvinner, jeg begynner å tvile mer, blir usikker og tenker mer komplisert om ting. Tre uker uten jevnlig løping er for meg en skikkelig mental prøvelse. Dørstokken vokser og jeg gir litt opp. Heldigvis vet jeg at dette bare er forbigående. Så fort kneet tillater normal trening igjen, så kommer hodet seg også på plass.

Hvordan oppnår man den mentale pleien ved løping? Svaret på det er latterlig enkelt: bare løp! Ikke tenk så mye på treningsprogram, pulsklokke, tider og prestasjoner. Bare løp! Legg ut på tur, nyt opplevelsene og la tankene flyte. Etter en tids løping forsvinner noe av mitt tankekaos, og jeg blir mer oppmerksom på det som er rundt meg. Følelsen når jeg er ferdig er både mer ro og energi.

Nå ser det heldigvis ut til at kneet er så godt som bra og jeg kan komme i gang med normal løperytme igjen. Fra mandag er det tilbake til maratonplanen, jeg skal bare passe litt ekstra på signaler fra både kne og andre kroppsdeler. Snart kommer våren, bare veier og lettere påkledning. Da venter noen av de beste løpeturene som finnes. Det er tidlige morgener før familien står opp med løping langs vakre Drøbaksundet, og kvikk lunsj pause. Det er mental pleie det!

#runhappy

Det blir ingen god historie om maratondrømmen uten noen skjær i sjøen



Hverdagene mine den siste uken:

Så skjedde det da! Det som absolutt ikke skulle skje. Jeg har vondt i et kne!

Jeg har vært for hissig på grøten i januar, for ivrig i det nye året med nye mål og drømmer. Det ble løpt langt flere kilometer enn jeg gjorde de siste månedene av forrige år, og det måtte bare gå galt. Dette er jo noe jeg vet så inderlig godt, men likevel så kan det skje. Når løpeendorfinene tar overhånd, er det lett at fornuften kommer til kort.

Over halvveis i januar kjente jeg litt stikking på forsiden av kneet i starten av løpeøktene, men det gikk seg til og jeg blås det bort med «det er bare litt stølhet». Likevel tok jeg en roligere uke og håpet at det var nok. Det var det altså ikke! Stikkingen i starten av løpeturene gikk brått over til verking etter løpeturene. Da skjønte jeg at noe var galt. Med tanke på at jeg også er utdannet fysioterapeut, har jeg trodd at jeg klarer å kjenne slike signaler så tidlig at det ikke får utviklet seg til skade. Det gjorde jeg for så vidt, men det er bare det at løpehjertet overstyrte det rasjonelle hodet et par uker før fornuften slo inn. Da var skaden et faktum.

Det er heldigvis ikke så altfor galt. Kneet er litt ømt, det er noe der som ikke er bra, men det er i bedring. Jeg har tatt en hel uke løpefri, og jeg kan love at det gjør langt mer vondt enn kneet! Det gjør nemlig vondt for hodet å ikke få løpe. Jeg kjenner hvor avhengig jeg er av de ukentlige løpeturene. Jeg blir rett og slett dårlig når jeg ikke får det regelmessige påfyllet med endorfiner og tid for meg selv ute på tur. Kroppen blir vond og hodet blir helt tullete. Jeg er kanskje mer avhengig enn jeg trodde, men det lever jeg godt med. Det er jo lett å bli avhengig av slike opplevelser.


En uke uten så mye som et eneste løpesteg har riktignok gjort godt for kneet. Det kjennes bedre ut nå. Jeg har vært flink og gjort øvelser for styrke og stabilitet hver eneste dag, sammen med litt betennelsesdempende og massasje. Balanseputen og en treningsstrikk for styrkeøvelser har vært nok. Det er ikke så mye som skal til og styrkeøvelser er helt klart lurt. Jeg synes i utgangspunktet at det er skikkelig kjedelig å gjøre øvelser. Jeg vil jo helst bare være ute og løpe. Kanskje jeg lærer denne gangen at det må til som faste innslag hver eneste uke. Hvis det er det som skal til for å holde meg skadefri og løpende, så er det så absolutt verdt det.

Det er vel bare å erkjenne at kroppen har kommet opp i en alder som ikke lenger er vedlikeholdsfri. Jeg har igjennom årene vært veldig heldig når det gjelder skader. Foruten beinhinnebetennelse (som ble operert med godt resultat) har jeg sluppet veldig billig unna. Det har vært litt småvondt her og der, men det meste har gått raskt over av seg selv. Kneet har jeg aldri hatt vondt i før, så det er heldigvis ikke en gammel skade som kommer tilbake. Da er muligheten stor for at jeg får kontroll på kneet dersom jeg bare gjør det riktige nå. Øvelsene skal utføres hver dag, og jeg skal opprettholde løpefri noen dager til. Jeg drømmer om en liten testtur mot slutten av uken.

I mellomtiden kan jeg drømme, både drømme meg tilbake til gode løpsopplevelser og drømme om nye mål. Barnslig nok har jeg hengt alle medaljene fra løp på gardinstangen rett over sengen min. Da kan jeg titte opp på de før jeg sovner og titte opp på de før jeg står opp. Medaljene betyr overraskende mye, selv om de hverken består av gull eller førsteplasser. For meg består de av mye mestring og gode opplevelser. De er et synlig bevis på at jeg kan løpe, fullføre løp, noen av de ganske så lange. Det er en god følelse å ta meg seg både i drømmeland og før jeg starter dagene.

Det positive i denne knesituasjonen er at det skjer nå og ikke når vi nærmer oss mai. Jeg har over 3 måneder på meg før jeg skal løpe Ecotrail 26. mai. Det skal være nok tid til å få både kontroll på kneet og gjøre meg klar til løpet. Jeg må bare stole på at grunnlaget er godt nok. I tillegg får jeg nå lagt inn styrketrening og får forhåpentligvis en god og ny vane. Sett i et større perspektiv er et ømt kne når jeg løper kun en liten bagatell. Der er bare det at krisen er ganske så stor når du elsker å løpe!

Min historie om Ecotrail og forelskelsen i å løpe langt


Jeg har lyst til å dele min historie om Ecotrail. Løpet som for alvor fikk meg hektet på å teste grenser. Løpet som inneholder så mange opplevelser og en forelskelse i å løpe langt.

Historien starter i 2015 med et ønske om en ny utfordring. Jeg hadde løpt mange 10 km og flere halvmaraton, og det var distanser jeg var trygg på å mestre. Nå ønsket jeg en utfordring som jeg ikke var sikker på at jeg kom til å klare. Drømmen om maraton var der allerede da, men jeg hadde for stor respekt for ordet maraton. Jeg var redd for å ikke mestre distansen i et gateløp, og da var jeg ikke tøff nok til å prøve. Artikler og blogger om lange løp ble lest med stor fasinasjon og beundring. Jeg drømte om å løpe langt!

Våren 2015 så jeg omtale av Ecotrail i sosiale medier da løpet ble arrangert for første gang i Oslo. Jeg har alltid tenkt at slike løp ikke var for meg. Jeg trodde at dette var for spreke råtasser, og jeg var ikke en av dem. Jo mer jeg leste om Ecotrail og så bilder fra løpet, desto mer fikk jeg lyst til å være med på opplevelsen. Ville det være mulig for meg å klare det? Hvor tøft kom det til å bli? Hvor mye smerte måtte tåles?

En tidlig morgen 31. mai 2015 sendte jeg en SMS til min gode venninne Hege som jeg har løpt flere halvmaraton sammen med: «Hva sier du til å utfordre oss selv med å løpe Ecotrail 45 km neste år?» Hege svarte overraskende fort: «Jepp, nå har jeg meldt meg på!» Da var det ingen vei tilbake. Hodet var skrekkslagent, men magen og hjertet kriblet av spenning. Tenk om vi kunne klare det! På det tidspunktet var min lengste tur et halvmaraton på 21 km. Nå skulle jeg løpe over dobbelt så langt. Galskap ble nevnt noen ganger de kommende månedene.

Å løpe 45 km i terreng krever trening og forberedelse. Jeg gikk til innkjøp av en løpesekk med drikkesystem og noen nye løpesko så jeg hadde flere å variere med. Gjennom sommeren og høsten løp jeg jevnt og trutt, men hverdagene gjorde det utfordrende å få til de aller lengste turene. Det ble ingen turer over 20 km. Vinteren kom og tok med seg en seig forkjølelse. Jeg mistet mye trening, og mistet også troen på å løpe Ecotrail. Selv mamma, som alltid har tro på meg, syntes nok dette var i overkant galskap. Det er heldigvis noe i meg som har vanskelig for å gi opp. Jeg har en evne til å holde ut. I løpet av mars og april fikk jeg gjennomført noen flere langturer, den lengste var på 30 km. Nå fikk det bære eller briste. Jeg tok sats og holdt fast i troen på at hvis jeg bare ville det nok, så kunne det gå!

Morgenen på løpsdagen våknet jeg tidlig full av nerver og spenning. Vi hadde tatt inn på hotell i Oslo, jeg ønsket kortest mulig vei til en seng etter målgang. Frokosten var vanskelig å få ned, jeg følte meg i ulage og ble mer og mer usikker. Det er mange som ikke synes 45 km er langt, men for meg er det fryktelig langt. Jeg er ingen supermosjonist med talent for å løpe hverken fort eller langt, men jeg har utrolig stor glede av å løpe i mitt tempo. På med løpeklær, pakket sekken med vann, energibar, et rundstykke med spekeskinke, sjokolade og vingummi. Jeg møtte Hege for å ta t-banen opp til starten i Holmenkollen. Der ble jeg grepet av stemningen. Frem til da hadde jeg kun løpt gateløp med fokus på best mulig tid. Her var fokuset et helt annet. Stemningen før start var så avslappet. Løpere kom, satte seg i gresset og pratet med hverandre. Alle delte tips om disponering av krefter og næringsinntak underveis.  

Vi stilte opp til start, så var vi i gang! Løpet starter med motbakker opp til Tryvannstårnet. Jeg valgte å gå, noe annet ville vært galskap for meg den dagen. Jeg gikk de første kilometerne med motbakker og koste meg på tur med hyggelige løpere rundt meg. Det er ingen spisse albuer eller kniving om plassene i slike løp. Alle prater med alle, hjelper hverandre hvis det er behov og heier på hverandre underveis. Vel oppe ved Tryvann starter første nedoverbakke og utsikten over Oslo er fantastisk. Vi løp ned langs Wyller og satte retning mot Sørkedalen. Der kom vi til første matstasjon og 15 km var passert. Jeg fylte bare på litt drikke i sekken og fortsatte videre. Like etter Sørkedalen ventet nok noen kilometer med motbakker. Her gikk jeg på en gigantisk smell. Jeg gikk fullstendig tom for energi og følte meg elendig. Det var ganske varmt, og jeg hadde tatt til meg for lite vann og for lite mat.

Kroppen var helt tom og jeg var svimmel. Jeg var usikker på hva jeg skulle gjøre videre, men fortsatte gående ned mot Fossum og ny matstasjon. Der la jeg meg rett og slett ned, svimmel og trøtt. Jeg tenkte hit, men ikke lengre. Jeg tenkte at det ikke var forsvarlig å fortsette, jeg var ikke godt nok trent. Så er det dette med å aldri gi seg da! Jeg bestemte meg for å bli sittende mens jeg prøvde å spise. Rundstykket med spekeskinke gikk ned, og jeg fikk servert kald cola og appelsinbåter. Det gjorde susen! Etter nesten en halvtime på Fossum var svimmelheten borte. Google map ble sjekket for neste retrettmulighet dersom jeg fortsatte, men ikke klarte helt til mål. Så reiste jeg meg opp og fortsatte. Først gående for å kjenne etter hvordan kroppen hadde det, deretter løpende igjen. Hele løypa og naturen i Ecotrail er så flott. Den er full av opplevelser!  Da jeg kom til Lysakerelva var det helt magisk. Omgivelsene langs den elva er virkelig verdt en opplevelse.

Vel nede ved Lysaker var det igjen 10 km med flat asfalt inn til mål. Jeg var så sliten, hofter og tærne verket. Herfra og inn gikk alt på ren vilje. Nå var jeg så nære, ikke snakk om at jeg skulle gi meg. Taktikken ble å løpe noen meter, for så å gå noen metter. Sånn fortsatte jeg hele veien inn mot målgang på sukkerbiten på Operaen.

21. mai 2016 løp jeg Ecotrail 45 km! Jeg klarte det! Jeg stilte til start, kom meg til mål og jublet høyt over at jeg gjennomførte og løp et ultraløp på 45 km. Jeg er ingen rask løper og det tok meg en hel arbeidsdag å fullføre, men jeg klarte det! Når jeg kan klare det, så kan veldig mange klare å løpe langt. Det er kun en forutsetning, du må ha lyst til det!

Da jeg krysset mållinjen visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Hele kroppen gjorde så vondt, hoftene var verst. Jeg var redd for å sette meg ned, redd for å bli stående stille. Flotte funksjonærer serverte meg nystekt vaffel og cola. Det smakte himmelsk og jeg takket for et fantastisk løp. Turen tilbake til hotellet gjorde vondt, dusjen var et mareritt, så fikk jeg lagt meg ned på sengen. Da kom alle følelsene. Glad, vanvittig stolt, rørt og helt utmattet. Følelsen av å mestre et slikt løp var bare helt ubeskrivelig. Jeg flyttet et hav av grenser underveis og det gir en helt spesiell følelse. Når hodet tror at jeg ikke klarer mer, så har kroppen fremdeles mye igjen. Den opplevelsen har betydd mye for meg.

Jeg meldte meg raskt på Ecotrail 2017, men gikk dessverre ikke helt som ønsket. Jeg løp for lite i månedene før, jobbet for mye og hadde problemer med ryggen. I fjor var jeg rett og slett ikke modig nok til å prøve, så jeg endret distansen til 30 km. Da startet vi i Sørkedalen og fulgte samme løype som året før ned til sentrum. Klok av skade drakk jeg jevnlig og fikk i meg mat, kroppen var fin hele veien og det ble et løp hvor jeg bare koste meg fra start til mål. Jeg kunne nyte vakre Lysakerelva, og jeg fikk aldri kjent på følelsen av å ikke klare mer. Vel i mål var jeg så absolutt sliten og glad, men følelsen var ikke den samme som året før. 30 km var for kort. Mestringsfølelsen av å fullføre var ikke like berusende. Et par dager etterpå meldte jeg meg på Ecotrail 2018, 50 km denne gangen! Jeg har aldri løpt så langt før. Historien fortsetter 26. mai 2018. Bring the pain! I want the glory!

Ukategorisert