Jeg skal delta på Ecotrail 80 km – Har det rabla for meg?


Det er helt utrolig, men når jeg sitter hjemme i sofaen og tenker på hvilke løp jeg vil delta på, så kommer Supermann trøyen på helt av seg selv. Er det bare meg, eller kjenner du deg igjen? Der i sofaen så finnes det ikke begrensninger for hva jeg har lyst til eller tror jeg kan klare.

Enda verre er det at selvinnsikten ikke slår inn før det ryker av gårde en melding til #høgepålivet – Sissel om hun vil være med. Å sende et spørsmål til henne om et løp, er ensbetydende med å være påmeldt. Ordet «nei» finnes ikke i Sissel sin ordbok. Hun er et JA-menneske, og det er jo fantastisk. Vi kommer aldri mer til å se inn i fremtiden uten å ha en utfordring foran oss tror jeg.

Nå skal vi altså ut å løpe 80 km. Det er litt galskap. Jeg er vant til å løpe ganske langt og mye, men jeg er ikke erfaren i terreng. Jeg har løpt mye på grusvei, men ikke på sti. Det er helt sikkert ikke naturlig å starte med den lengste distansen, men både Sissel og jeg blir altfor lett trigget av spørsmålet: Hva kan vi klare?

Hun er råere enn meg i terreng. Jeg har andre styrker. Vi kan nok utfylle hverandre fint på ulike områder på den turen. Dette skal vi gjøre sammen, uten hårete tidsmål, men med mål om gjennomføring før arrangørene pakker sammen og går hjem. Vi skal nok klare å motivere hverandre gjennom dagen, og ingen av oss har planer om å måtte svelge en hel kamel hvor vi må erkjenne at vi ikke klarte det.

I mitt hode er det sol den dagen hvor vi tripper av gårde til Maridalen, Holmenkollen, Sørkedalen og Fossum før vi kommer tilbake i sakte film (regner jeg med) til Operaen. I realiteten er jeg selvfølgelig klar over at vi kan være uheldig å få regn, sidelengs vind, et beintøft løp med gjørme og gnagsår og det som verre er. Det gjelder å holde seg positiv.

Hvordan skal vi få til dette? Sissel og jeg bor på forskjellige steder, så vi må trene for oss selv. Jeg har en hverdag som gjør at jeg ikke klarer å legge frem en helt strukturert treningsplan. For meg gjelder det å holde seg i farta. Løpe der man kan, spe på med styrke og mobilitetstrening, og målet er akkurat nå en langtur i uka. En god stund har den langturen foregått på ski. På en måte bra fordi jeg har strevd litt med lår/setemuskulaturen, og kroppen er evig takknemlig for variasjon. På en annen side føler jeg meg mer usikker enn på lenge hvordan det står til med løpeformen. Det er lenge siden vi har hatt så heftig vinter, og selv om jeg løper en del så er det hverken langt eller spesielt fort.

Nå er det ikke fart som er fokus på Ecotrail, og heldigvis er maratonmålet for i år først i desember, men underveis er det mange andre løp hvor jeg har satt meg nye mål. Jeg gleder meg, og krysser fingre for at jeg når noen av dem. Jeg vil alltid være min aller største konkurrent!

Sees vi på Ecotrail 26. mai? Det finnes flere distanser å velge mellom!

Hilsen Maria 😊

Siste utgave av Runner’s World

  • Bli kjent med vår nye blogger Ole Martin Nilsen Synnes!
  • Jim Johansen satte nordnorsk rekord på de lengste banedistansene i 1978, og de står fortsatt. Les om treningen hans.
  • Løpernes favoritter: Sko, turer, løp og økter.
  • Mitt liv, mitt løp. Karoline Høye har forstått at det er hodet, ikke kroppen som setter begrensninger.
  • Maraton for alle: Treningsprogram med nivåtilpasninger.
  • Sommerens store skoguide: 17 modeller testet.
  • Fit for fjelløp – slik blir du en bedre fjell- og terrengløper.
  • Trening i varmen.
  • Spiser du nok – og riktig – under konkurranser?

Bli abonnent


Oslo Winterrun 2018 – årets fineste vinterløpefest!


Hurra! Endelig fikk jeg deltatt på mitt første Oslo winterrun. Det var på tide, og det var veldig moro! Brr .. Det var riktignok mange minusgrader, men hva gjør vel det hvis man har riktige klær på seg, og det er løpefest i byen?

Jeg var ganske så spent på forhånd. Jeg har deltatt på et nyttårsløp flere ganger, men aldri opplevd å få veldig utfordrende vinterføre. Det har heller aldri vært så kaldt, så dette var en helt ny erfaring.

Selv om man tenker at det ikke er på vinterføre man setter ny pers, så klarer i hvert fall ikke jeg å la være å tenke på hva jeg kan få til. Hvilken tid kan jeg klare? Da jeg kom ned til Rådhusplassen la jeg alle ambisjoner rett på hylla. Det var isføre store deler av løypen fikk jeg høre, og jeg er superpingle. Dette får jeg ta som en ekstra hyggelig løpetur tenkte jeg. 

Oslo winterrun var super med informasjon i forkant. De hadde på det sterkeste anbefalt å løpe med piggsko, noe annet ville nok blitt vanskelig tror jeg. Jeg hadde gode piggsko med godt grep, men jeg kjenner meg selv, og vet at jeg blir litt pysete.

På Rådhusplassen var det herlig stemning. Det var mange løpeglade folk, noen av dem med veldig kreativ belysning. Det var masse lys og fakler. Jeg var så heldig å møte min medblogger her på runnersworld, Bjørg Astrid før løpet. Det var superhyggelig. Moro å bli litt kjent, og høre om noen løpserfaringer hun har gjort seg, og ikke minst høre om Oslo maraton målet hennes.

Superkoselig å hilse på Bjørg Astrid 

#høgepålivet jentene er klare som alltid

Det var felles oppvarming før startskuddet gikk. Jeg liker vanligvis å stille meg litt langt fremme når vi skal løpe ut, men på dette løpet tenkte jeg at pingla fikk trekke litt lenger bak, så jeg ikke forhindret andre en god start. Det var riktig vurdering, selv om det innebar køløping de første kilometerne.

Oppvarming på Rådhusplassen

Det var en morsom løype. Opp og ned, opp en trapp og gjennom porter inne på Akershus festning. Jeg er ikke kjent der, og klarte heller ikke helt å orientere meg i mørket, men det var såpass mye variasjon at jeg gledet meg til runde to. De som kjenner meg vet jo at jeg vanligvis ikke er så veldig glad i like runder. Runde en gikk ikke fort, men på runde to visste jeg litt mer hva som ventet meg i tillegg til at køen hadde sluppet opp, og da fikk jeg tatt inn litt tid. Jeg lærte at jeg med stor fordel kunne tatt en tur gjennom løypa på forhånd.

#høgepålivet jentene på et og samme løpebilde. Jeg ser vettskremt ut 🙂 

Meg og mine #høgepålivet venninner Sissel og Nina finner alltid grunner til å feire. Denne gangen feiret vi at vi perset i andre enden (på en stund), så vi dro med godt humør til Skyggesiden bar hvor Oslo winterrun sitt afterrun fant sted. Der fikk vi mat og god drikke. Vi ble kjent med andre winterrun løpere, og hadde en skikkelig koselig kveld!

Den mest praktiske medaljen jeg har fått. Kjempefin! 

Det er supert å være helårsløper, og da er det moro at det er tilbud om vinterløp. Anbefaler virkelig alle som liker å løpe å prøve Oslo winterrun. Det er litt annerledes, og veldig stemningsfullt! Ja, det er kaldt, men varmen kommer når man setter i gang. 

Oslo Winterrun bildene er tatt av: Eivind Bye, Adam Stirling og Kai-Otto Melau

Maria 🙂 

Maratonminner fra Berlin og Oslo


Hei dere,

Først, jeg skal delta på Oslo Winterrun neste lørdag, 3. februar. Juhuu! Jeg gleder meg! Jeg har ikke løpt dette løpet før, så det blir moro. Skal du løpe? Husk at det går an å etteranmelde seg på løpsdagen! 
Jeg kommer til å dele min opplevelse av løpet her på bloggen etterpå.

I forrige innlegg lovet jeg å dele et maratonminne. Jeg har løpt 3 maraton til nå, men flere skal det bli. Jeg har løpt ett i året fra 2015. Selv om de to første maratonløpene begynner å bli en stund siden så deler jeg. En løpsopplevelse eller en løpserfaring går jo ikke ut på dato.

Mitt første maraton i Berlin i 2015 har jeg allerede skrevet litt om, så det blir kort. Det jeg alltid pleier å si er at alle burde få løpe sitt første maraton der. For en folkefest! Løpet er helt flatt, det er en stor runde og det er publikum absolutt hver eneste meter langs løypen. Det er liv og røre, kubjeller og flagg. Skulle tro man var på 5-mila i Holmenkollen. Jeg aner ikke hvor mange «high fives» jeg gav til barn, når jeg så norske flagg ropte jeg HEIA NORGE, og jeg fikk masse heiarop tilbake. Det gav meg energi. Jeg hadde trent godt, og var godt forberedt. Mitt mål var under 4 timer, og jeg hadde bestemt meg for å satse på 5.30 minutter per km. Det ble en fin og jevn løpetur som gav meg tiden 3 timer og 45 minutter til slutt. Det var en utrolig følelse å løpe i mål på Brandenburger Tor. Jeg delte denne maratongleden med en stor gjeng som vi reiste sammen med, inkludert mannen min som også løp sitt første maraton. Uforglemmelig.

Dagen før dagen – NERVØS NERVØS NERVØS! 

Maraton Expo i Berlin var på gamle Tempelhof flyplass. Enormt! 

Sola mitt i fjeset, men lite visste jeg om at dette bildet skulle ut på Runners world blogg en vakker dag. Meget fornøyd dame etter målgang! Viktige detaljer! Chip, armbånd (som var vondt å ta av) og medalje. 

Mitt neste maraton var i Oslo i 2016. Jeg så frem til dette med skrekkblandet fryd. For det første tenkte jeg veldig på hvordan jeg mentalt syntes to like runder på 21 km skulle bli, og for det andre hadde jeg jo hørt at Oslo maraton er et tyngre maraton siden det ikke er helt flatt. Samtidig så er det moro å gjøre dette hjemme, og det MÅ jo bare være med på lista over gjennomførte maraton. Selvfølgelig var målet å slå Berlin tiden til tross for helt annerledes løypeprofil. Det var en solrik og fin morgen. Det var min #høgepålivet venninne Sissel og jeg som skulle løpe full maraton. Det er jo så mye liv på Rådhusplassen når det er maraton. Vi var superspente før løpet satt i gang. Første runde gikk som en drøm. Litt lite publikum ute, men det gikk fint. Deilig å løpe langs Frognerkilen og innover mot sentrum, og helt magisk å komme inn på Tjuvholmen, Aker brygge og Rådhusplassen. Litt ensomt ute blant containerne på Sørenga (Dette var det siste året med den «gamle» løypen), og jeg var veldig spent på runden OPP rundt Tøyenparken, men det gikk bra. Jeg var mildt sagt «høgepålivet» på vei ned derfra, og da møtte jeg Sissel og ropte at: «Det var ikke så ille rundt parken»

Jeg dro på, full av energi, helt til jeg hadde passert Rådhusplassen for siste gang på andre runde. Da begynte det å røyne på. Skulle gjerne hatt litt publikum i stedet for containere på Sørenga, og den turen opp rundt Tøyenparken var ikke like kul som den første. Det jeg imidlertid visste (Hipp hurra!!) var at når jeg løp ut fra Sørenga løp 3.45 ballongen inn, og når jeg kom ned fra Tøyen parken løp 3.45 ballongen opp. Den hadde jeg full kontroll på, og visste at jeg lå et godt stykke foran. Jeg kom til en drikkestasjon på ca 39 km hvor jeg sa til en eldre sprek mann: «Bare den morsomme delen igjen nå.» Det er tungt på brosteinene på Karl Johan, og jeg var stiv som en stokk når jeg skulle over haugen på Christiania torv. Aldri har de siste 400 meterne føltes lengre, men det å løpe i mål på den blå løperen på Rådhusplassen var helt fantastisk! Og vet dere hva? Jeg knuste Berlin tiden min med 10 minutter (!!) Tiden ble 3 timer og 35 minutter.

På maraton Expo i Oslo fikk vi skrive hvorfor vi løper maraton. 

#høgepålivet venninne Sissel og jeg (Har fått tillatelse) før start. Sissel gjennomførste sitt første maraton med glans! 

Underveis .. 

Smiler på Karl Johan på andre runde. Var nok glad målstreken nærmet seg! 

Hipp hurra for ny pers!! 

Sissel og jeg er knallgod på afterrun 🙂 Flate sko er det eneste som funker etter 42,195 🙂 

I etterkant har jeg ofte tenkt at det ikke var så lurt å forbedre tiden med 10 minutter. Kunne jeg ikke heller tatt det litt step by step? Blir så vanskelig neste gang 😊 Og litt vanskelig ble det på Reykjavik 2017, men det skal jeg dele i et eget innlegg.

Nå har det kommet ny løype på Oslo maraton, men min konklusjon etter maraton 2016 var at to like runder gikk bedre enn jeg hadde sett for meg, og det var supermoro å gjøre dette på hjemmebane. Jeg kommer alltid til å ville delta på en av distansene på Oslo maraton. Går absolutt ikke glipp av den! 

Hilsen Maria 🙂 

Hvordan trener jeg i en hektisk hverdag?


I den lille presentasjonen min under bildet her på bloggen har jeg skrevet at man får til å trene hvis man vil til tross for all verdens tidsklemme. Det hørtes jo veldig lett ut! Hvorfor heter det tidsklemme da? Måtte le litt for meg selv når jeg leste det på nytt. Det er jo litt av en kabal avogtil, og det er veldig individuelt hvordan man løser det. Jeg har knekt koden som passer for meg.

Noen ganger drømmer jeg om å trene mer strukturert, men det blir foreløpig med drømmen. Jeg har barn som er aktive, og en mann som er mye på reisefot. Jeg er opptatt av å tilrettelegge slik at min trening går minst mulig utover tiden med barna. Heldigvis får jeg det til å passe mange dager i uka grunnet perfekt avstand til jobben. Jeg bruker veien til jobb for alt den er verdt, og løper ofte. Noen ganger varierer jeg med sykling. Jeg står opp før hanen galer for å få med meg intervalltrening på treningssenter før jobb. Jeg er litt allergisk mot tredemøller. Jeg liker best å løpe ute, men på intervalltimer sammen med andre digger jeg derimot tredemøllen, og det har helt klart ført til at jeg har trent mye mer intervaller. Noen morgener er forbeholdt styrketrening.

Min løpetur hjem fra jobb går gjennom Frognerparken … 

Skal jeg løpe lengre turer skjer det oftest i helgene. Nå som skiføret er perfekt avlaster jeg gjerne løpebena med noen skiturer. I 2017 fikk jeg virkelig kjenne på kroppen at den ble utsatt for mye belastning, og det var ikke moro. Jeg har testet ut yoga for å kunne strekke, tøye og bøye mer. Der svikter jeg nemlig altfor mye. Tidligere var jeg skrudd sammen slik at hvis jeg ikke hadde høy puls når jeg gikk ut fra et treningssenter, så var det ikke verdt det. For noe tull!   

Man kommer til et punkt hvor man må jobbe enda hardere for å nå nye mål og personlige rekorder. Det hadde kanskje vært lettere å nå med strukturert trening, men foreløpig så får jeg satse på at mengdetrening og variert trening hjelper meg godt på veien. Jeg konkurrerer stadig med meg selv, og ønsker alltid å oppnå bedre tider i løpeskoene.

… langs Akerselven … 

Kom over et «minne» på Facebook denne uka hvor jeg i 2010 hadde skrevet: «Er så fornøyd med å ha gått hjem fra jobben to dager denne uka. Man får ta den trimmen man får!» … Jeg kan trygt si at pipa har fått en annen lyd nå. Nå er jeg mye mer kravstor på treningstid, men det passet for meg den gangen. Jeg hadde en 1-åring.

Jeg har løpt i dag på herlig snøføre! Beste energipåfyll 🙂 #høgepålivet      

I neste innlegg vil jeg dele et maratonminne. Følg med! Jeg ser også frem mot nye mål jeg kan dele. Jeg gleder meg til et nytt år med mange løp. Noen av dem er Sentrumsløpet, KK mila, Oslo Maraton (Halv) og Valencia Maraton (Hel). Det blir flere. Jeg lover!

Jeg har forresten en ambisjon for 2018: Jeg vil trene mer i skogen! Jeg trener allerede mye på «highwayen» i marka, men i år skal jeg mer ut i terrenget.

Hvordan ser din treningshverdag ut? 

Maria 🙂 

Hva skjedde med deg, Maria?


Jeg har ikke alltid vært sporty. I barndommen var det kun musikk som gjaldt, og jeg likte ikke gym. Jeg var redd for ballen, hoppet ikke høyt og løp ikke fort. Det var ofte tryggest å glemme gymbagen.

Jeg er egentlig sørlandsjente, men har bodd i Oslo over halve livet. De som kjenner meg i Oslo ser jo at jeg med tiden har brukt mer og mer tid på trening og løper fortere, men de vet kanskje ikke på samme måte som de er der hjemme hvor usporty jeg egentlig var. Derfor var det litt morsomt når jeg var hjemme i sommer etter altfor lang tid at en av mine barndsomsvenninner sa til meg: Tenk at du har løpt maraton Maria. Det hadde jeg aldri trodd. Pappa (som har fått utdelt både sporty og musikalske evner) synes også det er ganske utrolig, men veldig moro.


Jeg var wannabe-sporty i mange år, og inngikk et støttemedlemsskap med SATS allerede i 1997. Jeg slet ikke ut medlemsskortet, men brukte det sporadisk. Etter at jeg traff mannen min skjedde det noe. Vi begynte å gå turer og sykle masse sammen både i byen og naturen. Han skal nok ha den aller største takken for at jeg er der jeg er i dag, men han hadde nok ikke regnet med at jeg skulle løpe fra han. Han vinner i mye annet da. Sykling, ski og til og med matlaging.


Før man kommer over en berømt løpekneik er det lett å hate å løpe. Det gjorde også jeg. Kneiken kom jeg over da jeg stadig løp hit jeg bor nå for å følge byggeprosessen på leilighetene. Da hadde jeg et mål. Plutselig så jeg at jeg løp den turen fortere og fortere. En god venninne spurte om jeg ville være med å løpe Jentebølgen i 2010, og bare det å få et startnummer på brystet gjorde noe med meg. Det var jo helt adrenalinkick fra første stund, og utrolig moro. Deretter startet løpeeventyret.


Det var Sentrumsløpet, det var KK mila og det var Iform-løpet. Mange 10 km løp hvor det var høy progresjon ganske raskt. Maraton var ikke noe jeg tenkte på. Det er for tidkrevende for meg som småbarnsmor tenkte jeg, men i 2015 ble jeg utfordret av en kamerat som hadde en ekstra billett til maraton i Berlin som jeg kunne få. Han traff meg på riktig tidspunkt for akkurat da satt jeg med et godt glass rødvin på skitur i Alpene. Det var lett å si ja.
Mannen min fikk også billett, og maraton i Berlin var en eneste stor drøm. For en stemning og for en folkefest. Vi var godt forberedt, og gjorde et godt løp.
Deretter har det blitt to maraton til i Oslo og Reykjavik. Foreløpig rekord er i Oslo med tiden 3.35. Det har blitt flere halvmaraton, og bøttevis med 10 km løp. Det store målet i 2018 er maraton i Valencia 2. desember. Jeg gleder meg som et barn på julaften.
Jeg er også utrolig heldig for jeg har noen likesinnede venninner. Nina, som dro meg med på Jentebølgen første gang og jeg har klart å smitte flere med løpegleden vår, og nå er vi plutselig en hel gjeng. Vi kaller oss #høgepålivet (på Stavangerdialekt for den som måtte lure) fordi det beskriver så godt akkurat hvordan vi føler oss etter et gjennomført løp eller treningsøkt. Vi har samme hovedfilosofi om å ta vare på helsa vår. Vi gjør det på ulike måter, men det er løping som er den store fellesnevneren. Vi er på ulike nivå, men vi feirer våre individuelle seire og hverandre. Jeg er utrolig stolt av denne gjengen, og håper dere gleder dere til å høre litt om de også – for de er en stor del av meg.
Jeg gleder meg til å dele min løpeglede med deg videre, og håper jeg kan være til inspirasjon for andre som har lyst til å begynne å løpe. Det er aldri for sent!

Ukategorisert